Komiteen viser til at kommunene representerer folkeviljen til innbyggerne og at det derfor er et mål at økonomien i kommunesektoren må sikre lokal handlefrihet og mulighet til å realisere lokale prioriteringer for å sikre et levende lokaldemokrati. Kommunene og fylkeskommunene er de viktigste produsentene av velferdstjenester i samfunnet. Rammevilkårene må sette kommunene i stand til å løse de oppgavene de er pålagt. Overføringene i inntektssystemet er sentralt for å oppnå dette. Innføring av løpende inntektsutjamning er et godt grep for å utjevne inntektsveksten mellom kommunene.

Komiteen er enig i at en i større grad bør kunne omfordele skjønnsmidler. Ved tildeling av skjønnsmidler bør en spesielt vektlegge særskilte utgiftsbehov som ikke fanges opp av kostnadsnøkkelen, kommuners finansielle situasjon og nivå på korrigert inntekt.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 om å gjennomgå retningslinjene for den fylkesvise tildelingen av skjønnsmidler til kommunene og fremme forslag som tar hensyn til nye utviklingstrekk og spesielle utslag som lavt nivå på korrigert inntekt, særskilte utgifter som ikke fanges opp av kostnadsnøkkelen og en vanskelig finansiell situasjon.»

Komiteen er positiv til at det nå igangsettes et eget forsøksprosjekt der 20 kommuner i utgangspunktet skulle kunne disponere flere øremerkede tilskudd som rammetilskudd. Komiteen har mottatt signaler fra flere kommuner som tyder på at det kommunene har fått disposisjonsrett over, etter at departementet har lagt inn sine presiseringer, er så lite at det er grunn til å stille spørsmålstegn ved hele forsøket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at rammene for forsøket ennå ikke er klarlagt. Dette innebærer at kommunenes budsjetter for 2000 fastsettes uten at friforsøket har innflytelse på dette.

Komiteen viser til at komiteen i fjorårets budsjettinnstilling fremmet forslag om et forsøk med frihet fra statlig sektorregelverk også utover finansieringssiden.

Komiteen mener det bør være mulig å integrere de to forsøksordningene når det nå tar lengre tid enn forutsatt.

Komiteen vil understreke at forsøksprosjektene må være reelle og at Stortingets intensjon må følges opp ved å gi kommunene full frihet til å prioritere innenfor de økonomiske overføringene og at det gis frihet fra annen regelverksstyring.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at en har mottatt mange henvendelser fra kommuner som mener at det kommunale inntektssystemet slår uheldig ut for dem. Flertallet vil ta sikte på en grundig gjennomgang av inntektssystemet for kommunesektoren for å vurdere konsekvensene av Rattsø I og II i forbindelse med behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen for 2001. Siktemålet må være å få til en noe jevnere fordeling av kommunesektorens totale inntekter, med de intensjoner som lå i Rattsø-utvalget.

Regjeringen bes om å gjennomgå de økonomiske effektene på kommunenivå av en full innføring av Rattsøutvalgets forslag. Flere sider ved inntektssystemet må gjennomgås, bl.a hvilke kriterier som kostnadsnøklene skal inneholde og vektingen av dem, Nord-Norge-tilskudd, hovedstadstilskudd, regionaltilskudd og skjønnstilskudd. Regjeringen må også vurdere de økonomiske effektene av overgangsordningene som er tatt i bruk i forbindelse med omleggingene av inntektssystemet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Rattsø-utvalgets forslag hadde visse svakheter ved kriteriesettet som ble reflektert i ønsket om ytterligere utredning av mulige tilleggskriterier ved Stortingets behandling i 1996.

Disse medlemmer har som målsetting å forbedre de objektive kriterier slik at tapskompensasjon kan gjøres overflødig og derigjennom avvikles, og ber om at departementet vurderer dagens kriteriesett i forhold til dette.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme en sak med gjennomgang og evaluering av inntektssystemet for kommunesektoren. Det må bl.a. legges vekt på å belyse hvilke økonomiske virkninger det har hatt for kommunene at deler av Rattsøutvalgets forslag er gjennomført, i forhold til det som var forutsatt i 1997. Denne gjennomgangen bør legges fram i løpet av våren 2000.»

Komiteen viser til St.prp. nr. 1 (1999-2000) Kommunal- og regionaldepartementet hvor det heter:

«Det ordinære skjønnet til kommunene inkluderer 310 mill. kroner som kompensasjon knyttet til særlig ressurskrevende brukere av kommunale tjenester.»

Komiteen viser videre til korrespondanse mellom Arbeiderpartiets stortingsgruppe og statsråd Enoksen om kriteriene for å gi kompensasjon knyttet til særlig ressurskrevende brukere. Komiteen mener kriteriene ikke er klare nok og bør presiseres og avgrenses i forhold til den linjen departementet har lagt seg på, og vil be om at vi får en helhetlig gjennomgang av denne ordningen, slik at den blir mest mulig treffsikker og forutsigbar. Komiteen viser til at mye tyder på at ordningen ikke er blitt slik det var tenkt, og viser bl.a. til en henvendelse fra Elverum kommune som viser at brukerne i denne kommunen mener at de trenger et tilbud som koster 21,9 mill. kroner. Et foreløpig avslag fra fylkesmannen angir at skjønnstildelingen kan bli anslagsvis 1,9 mill. kroner. Dette viser at denne ordningen er alt for dårlig for å sikre disse brukerne.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av kompensasjonsordningen for særlig ressurskrevende brukere, med sikte på at den skal bli mest mulig treffsikker og forutsigbar.

Stortinget ber også om at Regjeringen utreder en statlig toppfinansieringsordning og kommer tilbake til Stortinget med dette i kommuneøkonomiproposisjonen våren 2000.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til eget forslag, men vil subsidiært støtte flertallsforslaget.

Dette medlem vil påpeke at tilskuddet til særlig ressurskrevende brukere nå er lagt inn i skjønnspotten. Slik systemet er nå vil tilskuddet variere sterkt fra år til år og fra kommune til kommune, avhengig av størrelsen på skjønnsrammen, hvilke andre områder som skal tilgodesees innenfor rammen, hvor mange brukere som kommer inn under ordningen og kommunenes evne til medfinansiering.

Dette medlem vil hevde at tjenester til disse brukerne er fullstendig uegnet for utøvelse av generelt skjønn. Dette er mennesker som er helt avhengig av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som ofte krever spesialisert personale. Verken brukernes behov og eller behovet for stabilt og kvalifisert personell, kan sikres ved dagenes finansiering.

Dette medlem vil vise til henvendelse fra Elverum kommune som viser at brukerne i denne kommunen trenger et tilbud som koster 21,9 mill. kroner. Et foreløpig anslag fra fylkesmannen angir at skjønnstildelingen kan bli anslagsvis 1,9 mill. kroner. Dette viser at denne ordningen er alt for dårlig til å sikre disse brukerne. Ved en tenkt statlig toppfinansiert ordning med en kommunal egenandel på 600 000 kroner, ville tilskuddet bli 9,1 mill. kroner. Dette viser med tall hvor kostbare disse tjenestene er og hvor minimal statens medfinansiering nå er.

Derfor må det innføres en statlig toppfinansiering og en fastsatt kommunal egenandel. Det forutsettes at det er utarbeidet og godkjente opplegg for tjenestene til den enkelte bruker.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen innføre en statlig toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere av kommunale tjenester.

Ordningen skal forutsette en fastsatt kommunal egenandel og en statlig fullfinansiering av behov utover dette.»

Komiteen mener ordningen med særskilte skjønnsmidler til kommuner som var i forkant med utbygging av sine eldreomsorgsinstitusjoner, bør opprettholdes på det nivået som ble fastsatt ved statsbudsjettet for 1999 og virke for samme tidsperiode som kompensasjonstilskuddet gjelder.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til flertallsmerknader under overskriften "Spesielt om vedtak VIII i forbindelse med Budsjett-innst. S. nr. 11 (1998-1999)" på side 22 i Innst. S. nr. 220 (1998-1999). Flertallet vil understreke at denne merknaden må følges opp når det skal fordeles penger til kommunene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil særlig peke på at kravet om egenandel knyttet til eldresatsingen har tvunget kommunene til å kutte på tilbudet til barn og unge. Dette medlem vil motsette seg slike føringer lagt på øremerkede tilskudd knytta til eldre og psykiatri.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at svært mange av velferdstjenestene i Norge produseres i kommunesektoren. Det er derfor nødvendig at kommunesektoren har levelige økonomiske rammer, slik at den i størst mulig grad kan tilby de tjenestene som befolkningen har behov for.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det er behov for å styrke kommuneøkonomien til neste år ut over Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1 (1999-2000). Disse medlemmer mener det kan være vanskelig for kommunesektoren å oppfylle de målsettingene som er vedtatt om bedring i helsesektoren, styrking av eldreomsorgen, videreutvikling av skolesektoren og utbygging av barnehager med det statsbudsjettet Regjeringen opprinnelig la fram. Derfor går disse medlemmer inn for en styrking av kommunesektorens økonomi for 2000, slik vi forhåndsvarslet ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen for 2000.

Disse medlemmer viser til at budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene vil styrke inntektene til kommunesektoren med om lag 1 milliard kroner til neste år. For blant annet å styrke kommunesektorens muligheter til å nyttiggjøre seg øremerkede midler og for å styrke skolesektoren, foreslår disse medlemmer å øke rammeoverføringene med til sammen 650 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at budsjettavtalen i tillegg inneholder følgende økninger i de øremerkede tilskuddene:

Disse medlemmer er opptatt av å styrke den kommunale økonomiske handlefriheten. Dette må skje ved både å styrke kommunesektorens totale inntekter og dens frie inntekter. De siste årene har det funnet sted en økning av de øremerkede tilskuddenes andel av sektorens totale inntekter. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet ikke er imot øremerkede tilskudd til kommunene og fylkeskommunene. Slike tilskudd er nødvendige på en del områder, bla. for å nå nasjonale målsettinger. Imidlertid bør det på sikt være en målsetting både å redusere antall øremerkede tilskudd og deres andel av kommunesektorens totale inntekter.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil understreke Regjeringens mål om å legge til rette for god økonomi i kommunesektoren. Dette må skje innenfor en ansvarlig ramme for å unngå en ukontrollert pris, rente og lønnsvekst som vil føre til en betydelig vanskeligere situasjon for kommunene. Disse medlemmer merker seg at veksten i kommuneøkonomien hovedsakelig kommer i form av øremerkede tilskudd. Det er viktig å understreke at det er et mål å redusere de øremerkede tilskuddene og at Regjeringen vil komme tilbake med forslag om å innlemme øremerkede tilskudd i inntektssystemet i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001. Dette vil øke kommunesektorens handlingsrom og være en styrke for lokaldemokratiet.

Disse medlemmer vil likevel også understreke at det ikke bare er de øremerkede overføringene som bestemmer graden av lokalt selvstyre, selv om det er viktig. Også lover, forskrifter, rundskriv og rapporteringer virker inn på muligheten til å foreta lokale prioriteringer. Dette er Regjeringen i ferd med å utbedre gjennom prosjektet "Et enklere Norge". Disse medlemmer merker seg videre at det vil bli foretatt en ny vurdering og gjennomgang av kommunenes inntektssystem i forbindelse med evalueringen av Rattsø I og II i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001.

Disse medlemmer vil peke på hovedtrekkene i Regjeringens opplegg for kommuneøkonomien. Regjeringen legger opp til en reell vekst i kommunesektoren sine inntekter i 2000 på om lag 0,5 pst. eller om lag 1 100 mill. kroner. Regjeringen vil videre trappe opp innsatsen knyttet til handlingsplanene innen eldreomsorgen og helsesektoren slik et bredt flertall på Stortinget har lagt opp til. Inntektsveksten til kommunene kommer derfor i hovedsak som øremerkede tilskudd til disse formålene.

Disse medlemmer vil også viser til at Nord-Norge tilskuddet og hovedstadstilskuddet prisjusteres. Utover dette merker disse medlemmer seg at de forutsetninger som ble lagt i Innst. S. nr. 220 (1998-1999) Kommuneøkonomien for 2000, er fulgt opp i Regjeringens forslag til budsjett. Disse medlemmer merker seg at dette blant annet innebærer at kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter videreføres for 2000 på samme reelle nivå som i 1999.

Disse medlemmer viser ellers til endringer og beskrivelsen av disse i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) både når det gjelder rammetilskudd, endring av øremerkede tilskudd og utregning av skattøret som resultat av budsjettforliket med Arbeiderpartiet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at dagens måte å utøve den kommunale virksomhet på er gammeldags og alt for lite preget av evne til nytenkning og reell omstilling. Både drift og organisering av norske kommuner blir sterkt hemmet av de rådende politiske og ideologiske holdninger hos det politiske flertall i Norge. I tillegg har den tjenesteytende delen av den kommunale sektor lenge vært fanget i et jerngrep av faglige og organisasjonsmessige interesser som effektivt har forhindret og trenert høyst nødvendige omstillingsbehov. Av disse grunner er det i dag et akkumulert og prekært behov for vesentlige omstillinger på de fleste områder innen den kommunale virksomhet. Fremskrittspartiet mener denne omstillingen primært må baseres på mest mulig markedsmessige økonomiske prinsipper og en profesjonalisering av kommunenes evne til å henvende seg til innbyggerne ved å behandle dem som kunder og ikke som klienter og brukere.

Disse medlemmer konstaterer at hoveddelen av den kommunale virksomhet i dag er organisert som monopoletater der selve tjenesteproduksjonen er skjermet fra en markedsmessig konkurranse. Dette kan ikke fortsette fordi ethvert monopol over tid blir ineffektivt og lite kvalitets- og kostnadsmessig hensiktsmessig. Økt effektivitet, kostnadsreduksjon og kvalitetsøkning i kommunesektoren forutsetter at det blir fri konkurranse om å utføre de ulike former for tjenester som kommunen i dag stort sett har monopol på. En markedstilpasset kommunal sektor vil komme innbyggerne til gode gjennom reduserte skatter og avgifter og en bedret kvalitet på tilbudene.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det innenfor de tradisjonelle kommunale oppgaver som kommunaltekniske tjenester, helse, eldreomsorg og skole er et økonomisk innsparingspotensial som kan realiseres gjennom utstrakt bruk av konkurranseutsettelse. Vel så viktig er det at man må anta at det i flere kommuner også er et potensial for kvalitetsøkning på disse områdene ved innføring av konkurranseutsettelse. Konkurranseutsettelse betyr at kommunen mister sin enerett til å drive skoler, sykehjem, omsorgstjenester og kommunaltekniske tjenester som vann og avløp med mer. Konkurranseutsettelse medfører således at eksterne anbydere (private foretak) skal få konkurrere på lik linje med kommunens egne ansatte(organisert i egne A/S) på pris- og kvalitetskriterier om å få utføre selve produksjonsdelen av velferdsfunksjonene innen eldreomsorg, kommunaltekniske tjenester eller utdanning. Et moderne markedsrelatert velferdssystem er langt bedre egnet enn dagens foreldede monopolsystem til å møte fremtidens økende krav til så vel pris og kvalitet som krav til omfang og nivå på de kommunale velferdstilbudene.

Disse medlemmer forutsetter at inntektssystemet til kommunene endres dersom man skal innføre full konkurranseutsettelse innenfor den kommunale virksomhet. Dagens rammefinansieringssystem må derfor fjernes og erstattes av en direkte statlig finansiering av grunnleggende velferdsgoder som helse/sosialtjenester, eldreomsorg og utdannelse. Det nye finansieringssystemet for den kommunale virksomhet må baseres på stykkprisprinsippet, noenlunde tilsvarende dagens innsatsfinansiering av sykehusene, som allerede har bevist sin effektivitetsøkende virkning. Finansieringsansvaret for primæroppgavene flyttes altså i sin helhet fra kommunene og over til staten. Dette nye finansieringssystemet går ut på at staten betaler en stykkpris for hver enkelt bruker av enten en omsorgstjeneste eller en skoleplass i kommunen. Et slikt finansieringssystem vil gjøre det lettere for andre enn bare det offentlige å tilby seg å utføre lovpålagte velferdstjenester til innbyggerne. Private foretak må fritt kunne konkurrere både seg i mellom og med kommunene selv om å tilby eldreomsorgstjenester eller utdanningstjenester til kommunens innbyggere. Statens oppgave begrenses således til å betale en fastsatt stykkpris til den leverandør av en spesifikk tjeneste som kunden selv velger, enten kommunen selv eller hos en privat tilbyder. I en slik skjerpet konkurransesituasjon for å tiltrekke seg kunder vil alle parter skjerpe seg og måtte konkurrere først og fremst på kvalitets- og kostnadsfaktorer. Kundene får bedre kvalitet og kommunen kan få lavere utgifter som kommer skattebetaler til gode i form av lavere skatter og avgifter. Det må understrekes at staten skal finansiere fullt ut hva tjenestene koster for kunden uansett om man velger en privat skole eller en kommunal skole til sine barn eller om man velger et kommunalt eller privat omsorgstilbud til seg selv eller sine pårørende. En sum pr. kunde (bruker) vil sikre den enkelte et likeverdig tilbud over hele landet i motsetning til dagens system der tilbudene til innbyggerne vil variere etter lokalpolitiske budsjettsalderinger. Gjennom stykkprissystemet blir de nasjonale velferdsmålene sikret en likeverdig standard slik intensjonene opprinnelig var. Kommunenes ansvar blir endret fra å være leverandører til å bli bestillere av tjenester. En av kommunens viktigste oppgaver bør bli å ha tilsynskontroll med at lovpålagte tjenester blir utført i tråd med de lovmessige, kvalitets- og kostnadskriterier som er definert av kommunen selv. Kommunen kan således konsentrere seg langt sterkere om å kontrollere kvalitetssiden i tjenestetilbudene man yter til innbyggerne fremfor å bruke store deler av sin tid og ressurser til vanskelige økonomiske prioriteringer.

Disse medlemmer legger sterk vekt på individets rett til selv å velge fritt om man vil benytte et kommunalt eller et privat tilbud. Valgfriheten og tilbudsmangfoldet må utvikles og erstatte den gammeldagse monopoltenkningen. Kundebegrepet må fortrenge det stigmatiserende klient/ bruker begrepet som i dag brukes om de som må benytte seg av kommunal hjelp og tjenester. Den enkelte innbygger må bli betraktet som en inntektskilde for kommunen fremfor å bli betraktet som en utgiftspost. En slik kullkasting av begrepsbetydningen vil heve statusen til store grupper av hjelpetrengende mennesker i dette landet og er således et viktig bidrag for å styrke den mindreverdige posisjonen som hjelpetrengende ofte føler de har i dag.

Disse medlemmer mener det lokale selvstyre må styrkes. Men hensynet til det lokale selvstyre må ikke medføre at nasjonale målsettinger om et likeverdig og rettferdig velferdstilbud til den enkelte bruker ikke oppfylles. Det er ikke tilfredsstillende at det prioriteres svært ulikt i kommunene når det gjelder eldreomsorg eller skole slik at gamle eller unge får et svært så ulikt tilbud fra kommune til kommune. Det er et tankekors at noen kommuner bruker over 70 000 kroner mer pr. elev i skolene enn andre kommuner. Det sier seg selv at tilbudet blir dårligere i en kommune som bruker 25 000 kroner pr. elev enn i en kommune som bruker over 100 000 kroner pr. elev. En stykkprisfinansiering vil bidra til å jevne ut disse forskjellene. Geografiske, andre regionale og lokale forhold vil imidlertid fortsatt være kriterier som vil gi en differensiert stykkpris mellom kommunene.

Disse medlemmer er bekymret for at kommunene stadig blir mer gjeldstynget samtidig som flere kommuner står foran store uløste oppgaver innen skole og eldreomsorg. De fleste kommuner må lånefinansiere all kommunal utvikling, og betjening av de stadig økende kapitalkostnadene vil utgjøre en stadig større andel av kommunenes totale kostnader. Staten må i en slik situasjon ikke pålegge kommunen enda flere reformer uten at finansieringen er sikret fullt ut.

Disse medlemmer er urolige over at forfall, mangel på vedlikehold og dårlig inneklima preger mange kommunalt eide bygg som skoler og sykehjem. Kommunene forvalter sin eiendomsmasse for dårlig og bør følgelig selge ut bygningsmasse og heller basere seg på å leie tidsmessige og egnede bygninger til sine formål av profesjonelle eiendomsforvaltere.

Disse medlemmer mener kuttene innen rammeområdet som er foreslått ikke er basert på et dårligere tilbud til innbyggerne, men ved at man reduser aktiviteter som anses som uviktige.

Disse medlemmer anser dagens kommunestruktur som uhensiktsmessig enkelte steder. Det er for mange små kommuner som gir en lite rasjonell drift og medfører større administrative og driftsmessige kostnader enn nødvendig. Kommunesammenslåing må derfor vurderes som en høyst aktuell strategi for å hente ut besparende stordriftsfordeler i kommunesektoren. Staten bør derfor foreslå tiltak for å stimulere kommunene til frivillig sammenslåing da sammenslåing ved tvang er direkte uønsket.

Disse medlemmer er av den oppfatning at norsk distriktspolitikk er for kostbar og umulig å videreføre på dagens nivå i fremtiden. Ingen andre land bruker så mange og store økonomiske virkemidler på distriktspolitiske tiltak som Norge. Den distriktspolitiske satsningen har alt for lenge overskygget den situasjonen som byene er havnet i. Flyttemønstret kan bare marginalt påvirkes av politisk styring og det er naivt å tro at flyttestrømmen til byene kan snus bare man bruker tilstrekkelig med penger på distriktspolitiske tiltak. Når folk flytter til byene skaper dette press på både skolene og boligmarkedet og gir også betydelige sosiale utfordringer for byene. Dagens flyttemønster der folk flytter fra distriktene til mer sentrale strøk og byer vil fortsette i alle perioder med høykonjunktur. Norge trenger derfor en mer aktiv bypolitikk fremfor denne ensidige storsatsingen på en alt for kostbar distriktspolitikk som allikevel ikke virker etter hensikten.

Disse medlemmer viser til at kommunene og fylkeskommunene i 2000 budsjettet totalt sett vil få 207 mrd. kroner i inntekter. Fremskrittspartiet foretar et netto kutt på til sammen 3,666 mrd. kroner i disse inntektene. De foreslåtte kutt tilsvarer således 1,75 pst. Dette beskjedne kutt overkompenseres imidlertid ved å utløse det innsparingspotensialet som er til stede på driftssiden i kommunene ved å innføre konkurranseutsettelse som tidligere omtalt. Med Fremskrittspartiets politikk vil kommunesektoren totalt sett få en bedre økonomi enn dagens anstrengte kommuneøkonomi. Det er trolig et innsparingspotensial på fra 5-20 pst. på driftssiden i den offentlige sektor. Dette innsparingspotensialet kan best utløses ved innføring av konkurranseutsettelse. På grunn av Fremskrittspartiets store lettelser i skatter og avgifter til privatfolk vil dette resultere i lavere lønns- og prisstigning som også vil komme kommunal sektor til gode gjennom reduserte utgifter.

Beregninger utført av SSB viser at kommuner og fylkeskommuner reelt vil få styrket sin økonomi med drøye 2 mrd. kroner ved gjennomføring av Fremskrittspartiets budsjettforslag, fordi Fremskrittspartiets opplegg innebærer store besparelser i form av lavere pris- og konsumvekst.

Disse medlemmer har svært liten tro på at den politikk som regjeringen og Arbeiderpartiet nå står sammen om for kommunesektoren for år 2000 er i nærheten av å kunne løse de mange og store utfordringer og problemer som er i ferd med å tårne seg opp for norske kommuner. Disse partier står etter disse medlemmers syn for politiske løsninger som ikke er tilpasset fremtidens virkelighet og som snarere vil forsterke det problemmangfoldet som kommunene er stilt overfor fremfor å bidra til gode fremtidsrettede løsninger.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2000 foreslår å videreføre det nominelle inntektsnivået for kommunene som Regjeringen legger opp til St.prp. nr. 1 (1999-2000). Det innebærer en reell vekst i kommunesektorens inntekter på 1,1 mrd. kroner eller H pst. I tillegg vil Høyres budsjettalternativ gi kommunene økt økonomisk handlefrihet i forhold til Regjeringens forslag, ved at Høyres budsjettopplegg vil gi en prisstigning som ligger opp mot en H pst. under Regjeringens opplegg, som følge av lavere avgifter. Lavere skatter vil i tillegg kunne gi mer moderate lønnskrav, som også vil gi økt økonomisk handlefrihet for kommunesektoren. En lavere prisstigningstakt legger til rette for et lavere rentenivå. For hvert prosentpoeng rentenivået reduseres, vil kommunesektoren spare om lag 450 mill. kroner.

Disse medlemmer foreslår for 2000 å videreføre de kommunale skatteinntektene på samme nivå som i 1999. Regjeringen foreslår å redusere kommunenes skatteinntekter med 4 mrd. kroner gjennom redusert skattøre. Dette er skuffende og svekker kompensasjonen som kommunesektoren fikk da selskapsskatten ble gjort om fra kommunal til statlig skatt. Da omleggingen av selskapsskatten ble gjennomført skulle det kommunale skattøre økes. Regjeringen svikter sine løfter og svekker kompensasjonen som kommunene ble lovet. Dette svekker ytterligere stimulansen for kommunene til å legge forholdene til rette for lokal næringsutvikling. Reduksjonen av det kommunale skattøre bidrar til å svekke den lokale skatteforankringen. Videre reduseres forutsigbarheten for kommunene.

Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til St.prp. nr. 60 (1997-1998) der det står på side 175:

«Hensynet til det lokale selvstyret tilsier at finansieringen av kommunesektoren bør ha en sterk lokal forankring. Det innebærer bl.a. at lokale skatteinntekter bør utgjøre en stor del av kommunesektorens inntekter. Regjeringen ønsker å redusere kommunesektorens avhengighet av overføringer og foreslår at skattenes andel av kommunesektorens inntekter skal øke fra om lag 47 prosent i 1997 til om lag 50 prosent.»

Disse medlemmer viser til at Høyres forslag om å opprettholde skatteinntektene for kommunen medfører reduserte bevilgninger over rammetilskuddet på til sammen 4 mrd. kroner. Disse medlemmer viser videre til at Høyres budsjettopplegg innebærer endringer i skattegrunnlaget for inntektsskatten. Høyres budsjettopplegg nøytraliserer disse virkningene for kommunene gjennom direkte reduksjoner i andre offentlige utgifter. Da disse elementer ikke blir vedtatt er skattøren ikke justert for å reflektere dette. Dermed blir sammenligningsgrunnlaget av den reelle virkningen på kommuneøkonomien av disse medlemmers opplegg synlig i forhold til Regjeringens forslag.

Disse medlemmer ønsker at en større del av rammeoverføringene skal tildeles etter objektive kriterier. Veksten i overføringene til kommunene kommer i hovedsak som øremerkede tilskudd. Det er viktig at den veksten som kommer i de frie inntektene kommer over innbyggertilskuddet som alle kommuner og fylkeskommuner får. Derfor foreslår Høyre i sitt budsjettalternativ å videreføre regiontilskuddet, Nord-Norge-tilskuddet, skjønnstilskuddet og hovedstadstilskuddet på 1999-nivå. Beløpet Regjeringen foreslår å øke tilskuddene med på disse postene, vil Høyre overføre til innbyggertilskuddet.

Disse medlemmer vil understreke at kommunenes muligheter til å gi et tilfredsstillende tjenestetilbud ikke bare avhenger av utviklingen i inntektene, men i stor grad også av evnen til å omstille og effektivisere eksisterende kommunal virksomhet. For en sektor som disponerer en så stor del av samfunnets ressurser, er det viktig at den kontinuerlig søker å utnytte ressursene bedre. En produktivitetsøkning på 1 pst. ville for eksempel innebære en gevinst for kommunene i størrelsesorden 2 mrd. kroner. Konkurranseutsetting har vist seg som et effektivt virkemiddel for å oppnå bedret produktivitet. Kommunenes Sentralforbund har i en rapport utført av SNF (Stiftelsen for Næringslivsforskning) fastslått at det er mulig å spare mellom 20-30 pst. i kommunenes budsjetter, med den samme kvalitet og omfang i tjenesteproduksjonen. Det forutsetter at kommunene er villig til konsekvent å konkurranseutsette.

Disse medlemmer mener at innsatsstyrt finansiering vil bidra til økt effektivitet i helsevesenet. Pasienten vil ikke lenger være en utgift, men tvert imot en kilde til inntekt for sykehusene. Disse medlemmer vil øke den innsatsstyrte finansieringsordningen for sykehus fra 50 til 60 pst. Disse medlemmer viser til at Høyre i Budsjett-innst. S I (1999-2000) foreslo å overføre 2,2 mrd. kroner fra rammeoverføringen til fylkeskommunene til innsatsstyrt finansiering.

Disse medlemmer mener det er viktig å redusere regelstyringen overfor kommunene og viser til at de i Dokument nr. 8:9 (1998-1999) fremmet forslag om å nedsette et offentlig utvalg etter modell fra "næringslovutvlaget" for å gjennomgå lover, regler og andre reguleringer som begrenset kommunenes handlefrihet på de enkelte sektorene. Disse medlemmer konstaterer at departementet etter at Høyre fremmet dette forslaget revurderte sitt standpunkt om at det ikke var nødvendig med en ny gjennomgang av sektorregelverket som staten bruker til å styre kommunene med. Disse medlemmer har registrert at foreløpig er prosjektet "Et enklere Norge" uten konkrete resultater.

Disse medlemmer vil vise til den sterke økningen i øremerkede tilskudd til kommunene som har funnet sted de siste årene. Denne veksten har gått på bekostning av de frie inntektene. Omfanget av øremerkede tilskudd reduserer kommunenes handlefrihet og muligheten til å velge de løsninger som passer best lokalt. Høyre vil på denne bakgrunn foreslå at Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 omgjør de nedenforstående øremerkede tilskudd til frie inntekter:

Kap. 221 post 63 - Tilskudd til skolefritidsordningen

Kap. 221 post 66 - Tilskudd til lønn, leirskoleopplæring

Kap. 221 post 67 - Tilskudd til musikk- og kulturskoler

Kap. 234 post 60 - Tilskudd til formidling av reformlærlinger

Kap. 322 post 61 - Tilskudd til fylkeskommunale kulturoppgaver

Kap. 326 post 60 - Mobil bibliotektjeneste og biblioteklokaler

Kap. 610 post 60 - Tilskudd til forebyggende og kompetansegivende tiltak

Kap. 705 post 60 - Rekruttering med mer av helsepersonell

Kap. 705 post 61 - Turnustjeneste, videreutdanning m.v.

Kap. 705 post 62 - Bedriftsintern utdanning m.v.

Kap. 1330 post 60 - Avgiftskompensasjon rutebiler

Kap. 1427 post 60 - Kommunal naturforvaltning

Kap. 1427 post 60 - Tilskudd til interkommunale friluftsråd

Disse medlemmer vil understreke at Høyres alternative budsjett gir kommunene det samme nominelle inntektsnivået som med Regjeringens forslag. I tillegg får kommunene større handlefrihet og mer for pengene.

Disse medlemmer vil vise til forslag utover rammeoverføringene Høyre har fremmet i sitt alternative budsjett og som styrker områder under kommunenes og fylkeskommunenes ansvarsområde:

• 1. Bevilgningen til etterutdanning av lærere i grunnskolen og den videregående skolen økes med 250 mill. kroner.

• 2. Det bevilges 125 mill. kroner til økt timetall i grunnskolen.

• 3. Tilskuddet til private barnehager økes med 227 mill. kroner.

• 4. Regionsykehustilskuddet økes med 90 mill. kroner.

• 5. Skolefritidsordningen kuttes med 100 mill. kroner.

I sum representerer dette en styrking med om lag 600 mill. kroner.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartivil hevde at Regjeringens opplegg for år 2000 er lite framtidsrettet og i strid med det landet trenger. Det nye tusenåret kan ikke møtes med dårligere skoletilbud, dyrere barnehager og en fraværende strategi for å rekruttere og beholde kvalifisert personell i skole og helse- og sosialomsorg. En svekket offentlig sektor vil også medvirke til at forskjellen mellom folk øker, stikk i strid med det Regjeringen har varslet de ville rette opp i.

Dette medlem vil peke på at kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene som vedkommer hverdagen til folk: Skole, helse, omsorg, kultur, samferdsel og støtte til livsopphold. Disse tjenestene er avgjørende for folks levekår og er nødvendig infrastruktur for næringslivet. Dette er derfor områder Sosialistisk Venstreparti prioriterer høyt.

Dette medlem vil vise til at Regjeringen ikke har oppfylt lovnadene fra Voksenåsenerklæringen, der de lovet å minske gapet mellom de oppgaver kommunesektoren er pålagt, og de økonomiske vilkårene som er gitt. Opplegget for 2000 gjør dette spriket bare større. Situasjonen i norsk økonomi kan ikke godtgjøre en så stram kommuneøkonomi. Norsk økonomi er sterk, men skjevfordelingen mellom folk og mellom offentlig og privat forbruk øker. Dette medlem vil peke på at offentlige utgifter som del av BNP har falt fra ca. 52 pst. i 1992 til ca. 46,5 pst. i 1999.

Sosialistisk Venstrepartis opplegg for kommuneøkonomien skal sikre bl.a.:

• – En framtidsrettet satsing på barn og unge gjennom skole, barnehage og kultur.

• – Legge til rette for lønns- og arbeidsgiverpolitikk i kommunesektoren som kan rekruttere og beholde nok kvalifiserte fagfolk (herunder egenandel til å gjennomføre etter- og videreutdanningsreformen i kommunal sektor).

• – Redusere skatt på sykdom og behov, lavere egenandel i helsevesenet og lavere foreldrebetaling i barnehager og i skolefritidsordninger.

• – Bedre inntektsfordelingen og minske forskjellene mellom folk ved å tilby bedre kvalitet og økt tilgang på kommunale tjenester. Fellesskapet må få større del av BNP.

• – Øke kommunalsektorens frie inntekter slik at kommunene kan innrette sine tjenester mer i tråd med lokale behov og tilpasninger.

• – Sette kommunene i stand til å medvirke til økt boligbygging for unge og vanskeligstilte.

Dette medlem går inn for en rekke tiltak som vil styrke kommunenes økonomi og evne til å gi gode tjenester til befolkningen. En viser til omtale under de enkelte rammeområdene. De viktigste forslaga er:

Det samla opplegget i Sosialistisk Venstrepartis budsjettforslag vil gi kommunesektoren en vesentlig økning i de øremerkede tilskuddene, samtidig som det blir gitt rom for å utnytte de øremerkede tilskuddene uten egenandeler og dermed unngå behovet for kutt i tjenestene. Samtidig gir profilen, med økning i rammetilskudd/utgiftsutjevning, en bedre fordeling mellom kommunene og fylkeskommunene enn det som ligger inne i Regjeringas forslag til statsbudsjett.

Dette medlem vil vise til at det i kommuneøkonomiproposisjonen for 2000 blir vist til at kommunesektoren sin del av arbeidsstyrken må, med samme nivå på tjenestene som i dag, ha en økning på i underkant av 1 prosentpoeng. Dersom en tar hensyn til vedtatte reformer, må denne delen av arbeidsstyrken økes med i underkant av 2 prosentpoeng fram til 2010. Dette tilsvarer ca. 85 000 årsverk. Dette er vesentlig mer enn det makroøkonomiske fremskrivninger for hele økonomien gir rom for. Det vil også føre til knivskarp konkurranse om kvalifisert arbeidskraft i åra som kommer. Kommunesektoren står overfor enorme oppgaver i å rekruttere og beholde nok helsepersonell og lærere.

Dette medlem vil hevde at de trange offentlige budsjettene gjør det umulig for kommunesektoren å ha den nødvendige offensive lønns- og arbeidsgiverpolitikk som må til for å utføre oppgavene og samtidig fremstå som en attraktiv arbeidsgiver. Det blir ført en usammenhengende og lite målrettet politikk fra Regjeringa for å kunne gjennomføre vedtatte reformer.

Dette medlem mener rammene til de frie inntektene i kommunesektoren må økes betydelig, og i tillegg må det i 2000 legges inn en lønnspost på 1 mrd. kroner. Dette skal være første trinn i en opptrappingsplan for å bedre lønns- og arbeidsforholdene i kommunesektoren.

Dette medlem vil vise til at rammetilskudd/utgiftsutjevningen blir økt i Sosialistisk Venstreparti sitt forslag til statsbudsjett med 3 599 mill. kroner, fordelt på

1 191 mill. kroner til fylkeskommunene og 2 408 mill. kroner til kommunene. I tillegg øker de øremerkede statlige overføringene innenfor kommuneoppgjøret med 2,1 mrd. kroner. Sosialistisk Venstreparti reduserer sektorens kostnader med bl.a redusert arbeidsgiveravgift i størrelsesorden 245 mill. kroner.

Dette medlem vil peke på at tilskottet til særlig ressurskrevende brukere nå er lagt inn i skjønnspotten. Slik systemet er nå, vil kompensasjonen variere sterkt fra år til år, avhengig av størrelsen på skjønnsramma, hvilke andre område som skal dekkes innenfor skjønnet, hvor mange brukere som skal ha tilskudd og kommunene sin evne til egenfinansiering. Tjenester til disse brukerne er fullstendig uegnet for skjønn. Tilbudet må være stabilt og ikke variere fra år til år.

Dette medlem vil derfor òg i år fremme forslag om en statlig toppfinansiering som skal følge brukeren for tjenester til særlig ressurskrevende brukere.

Dette medlem mener ordninga med løpende inntektsutjevning er et stort fremskritt, men vil påpeke at enkelte kommuner vil tape på at inntektsutjevninga for budsjettårene 1998 og 1999 ikke ble kompensert fullt ut.

Dette medlem viser til at mange kommuner hevder at intergreringstilskuddet ikke dekker de faktiske utgifter. Brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) av 9. november 1999 til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe viser at den anslåtte underfinansieringen på bevilgningene til undervisning over KUFs budsjett er på 270 mill. kroner i 1999. Satsene har ikke vært regulert siden 1995. Denne underfinansieringen har pågått i flere år og påvirker den generelle kommuneøkonomien svært negativt og øker kommunenes vansker med å bosette flyktninger.

Dette medlem vil peke på at Regjeringa lar være å følge opp vedtak om økt satsing på boligbygging for unge og vanskeligstilte og gjør det vanskelig for kommunen å løse sin oppgave med å skaffe et tilstrekkelig antall rimelige utleieboliger.

Dette medlem vil peke på at EFTA dommen om differensiert arbeidsgiveravgift har kjent ordninga ulovlig som statsstøtte. Dette er, sammen med kommuneøkonomien, en bærebjelke i distriktspolitikken. Regjeringa må så snart som mulig gjøre rede for de langsiktige virkningene dommen vil få for den differensierte arbeidsgiveravgifta og norsk distriktspolitikk. Videre må Regjeringa legge fram en strategi for å kunne opprettholde støttenivået utover 2003.

Dette medlem vil også i år fremme forslag om å øke desentraliseringa av beslutningsmyndighet til lokalforvaltninga, og at distriktspolitiske virkemidler i større grad enn i dag skal kunne disponeres fritt av kommuner og fylkeskommuner.