4.1 Innledning

Sammendrag

Regjeringen legger fram forslag om satsene for arbeidsgiveravgift til folketrygden for 2000. Arbeidsgiveravgiften fastsettes med hjemmel i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 § 23-2.

Arbeidsgiveravgift blir fastsatt med ulike satser etter avgiftssoner. Følgende satser for arbeidsgiveravgiften ble fastsatt av Stortinget for 1999: 14,1 pst. i sone I, 10,6 pst. i sone II, 6,4 pst. i sone III, 5,1 pst. i sone IV og 0 pst. i sone V.

Regjeringen legger ikke fram forslag om endringer for 2000 når det gjelder satsene.

Norge er i vedtak av 2. juli 1998 fra EFTAs overvåkingsorgan (ESA) og ved dom av 20. mai 1999 fra EFTA-domstolen pålagt å ilegge foretak innen nærmere angitte næringer arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Til gjennomføring av dette foreslår Regjeringen særregler for disse næringene. Det foreslås videre endringer i den geografiske soneinndelingen for differensiert arbeidsgiveravgift.

Regjeringen legger opp til at den samlede distriktspolitiske innsatsen ikke skal bli redusert som følge av ESAs vedtak. Kompenserende tiltak behandles i St. prp. nr. 1 (1999-2000) Kommunal- og regionaldepartementet, programkategori 13.50 i distrikts- og regionalpolitikken og St.prp. nr. 1 (1999-2000) Samferdselsdepartementet, programkategori 21.3, kapittel 13,20 post 33.

Komiteens merknader

Finansministeren gjør i brev til Stortinget av 12. november 1999 pkt. E oppmerksom på at det i forslag til § 1a annet ledd i vedtak om fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000 er gjort en feil henvisning til Svalbardskatteloven.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000:

§ 1 Arbeidsgiveravgift bokstav a annet ledd skal lyde:

Samme satsen skal benyttes for arbeidsgiveravgift av inntekt som blir skattlagt etter lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard."

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 om å videreføre dagens ordning, og går følgelig imot Regjeringens forslag.

Komiteen sitt medlem frå Sosialistisk Venstreparti viser til sitt forslag om å redusere arbeidsgjevaravgifta med G prosentpoeng.

Denne medlemen viser vidare til merknad under kap. 4.5.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

4.2 Næringer som må betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats

4.2.1 Produksjon av elektrisitet ved vannkraft

Sammendrag

I forslaget til arbeidgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 1 foreslår departementet at foretak som produserer elektrisitet ved vannkraft, må betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats uavhengig av hvor den ansatte er bosatt.

Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.1 og slutningen pkt. 1 b. Der står det at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften for foretak med virksomhet innen produksjon og distribusjon av elektrisitet (næringsgruppe 40.1 i NACE-systemet) ikke er forenlig med EØS-avtalen.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til denne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Disse medlemmer viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.2 Avgrensing mot annen type virksomhet

Sammendrag

Næringsgruppe 40 i NACE-systemet omfatter elektrisitet-, gass- og varmeforsyning. Dette kan avgrenses mot tre andre grupper aktiviteter:

• - utvinning av energiråstoffer (næringsgruppe 10 og 11 i NACE-systemet)

• - produksjon av kraftmaskiner og utstyr (næringsgruppe 29.1 i NACE-systemet)

• - bygge- og anleggsvirksomhet (næringsgruppe 45 i NACE-systemet)

ESA tillater ikke avgiftsdifferensiering for foretak som utvinner energiråstoffene råolje og naturgass og tjenesteyting tilknyttet denne aktiviteten, jf. avsnittene 2.8.4.3 og 2.8.4.4. Grensedragningen mot denne gruppen aktiviteter er derfor mindre viktig.

Produksjon av kraftmaskiner og bygge- og anleggsvirksomhet omfattes ikke av ESAs vedtak. Denne grensedragningen betyr at foretak som foretar kapitalkrevende installasjoner for produksjon av elektrisitet fortsatt kan ha differensiert avgift, såfremt foretaket ikke selv driver virksomhet innen produksjon av elektrisitet. Etter dette vil rene tjeneste- og utstyrsleverandører til energiverk ikke være omfattet av ESAs forbud mot avgiftsdifferensiering.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.3 Deler av kraftforsyningen som omfattes av ­vedtaket

Sammendrag

Det neste spørsmålet er hvilke ledd i kraftforsyningen som omfattes av begrepene produksjon og distribusjon av elektrisitet, slik det står i ESAs vedtak, med henvisning til næringsgruppe 40.1 i NACE-­systemet.

Energiloven av 29. juni nr. 50/1990 §§ 1-1 og 1-2 omtaler produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi. Når det gjelder produksjon av elektrisitet, er spørsmålet om vedtaket omfatter alle former for elektrisitetsproduksjon, slik som varmekraft, vannkraft, vindkraft etc, eller om det er begrenset til bestemte typer elektrisitetsproduksjon.

Det følger forutsetningsvis av ESAs retningslinjer for statsstøtte, jf. avsnitt 2.8.3.2. i proposisjonen og av ESAs vedtak pkt. 3.6.1, at det avgjørende for om en virksomhet anses å ha noen alternativ beliggenhet, er om den beror på begrensete, stedbundne ­ressurser. ESAs vedtak må derfor være begrenset til de typene produksjon av elektrisk kraft som beror på slike ressurser. I Norge gleder dette kun el-kraftproduksjon ved vannkraft, og ikke for eksempel ­vindkraft.

Departementet foreslår derfor at unntaket fra den differensierte arbeidsgiveravgiften begrenses til vannkraft.

Betegnelsen distribusjon i vedtaket tilsvarer fordeling i energilovens terminologi. Fordeling og overføring utgjør til sammen nettvirksomheten. Ett av vilkårene for at det skal foreligge avtalestridig statsstøtte etter EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1, er at støtten "vrir eller truer med å vri konkurransen (...) i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom partene", jf. avsnitt 2.8.3.2. Vilkåret forutsetter for det første at det foreligger en konkurransesituasjon mellom et nasjonalt foretak og et foretak i et annet EØS-land. For det annet må det påvises at støtten skaper potensiell fare for påvirkning av samhandelen.

Det er etter energiloven ikke åpent for konkurranse innen nettvirksomhet. Nettvirksomheten er underlagt monopolkontroll. Nettleien er ikke bestemt av tilbud og etterspørsel, men av myndighetene gjennom regulering av inntektsrammene. For abonnentene betyr dette at de ikke kan velge nettselskap. Nettvirksomhet er regnskapsmessig, og i en rekke tilfelle også organisatorisk, atskilt fra konkurranseutsatt virksomhet (produksjon og omsetning av elektrisitet). Dette innebærer at det verken økonomisk eller rettslig foreligger grunnlag for konkurranse mellom nettselskaper i Norge, eller mellom norske og utenlandske nettselskaper.

På denne bakgrunn antar departementet at statsstøtte til nettselskaper, herunder eventuelt differensiert arbeidsgiveravgift, ikke dekkes av kriteriet i EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1 om at støtten må ha en (potensielt) grenseoverskridende konkurransevridende effekt. Departementet antar etter dette at anvendelsen av differensiert arbeidsgiveravgift overfor transmisjon og distribusjon av elektrisitet ikke utgjør ulovlig statsstøtte etter EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1. Forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 1 omfatter således ikke distribusjon av elektrisitet. Departementet vil presisere at det i det ovenstående ikke har tatt stilling til forholdet mellom EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1 og ESAs retningslinjer pkt. 28.2.3.2 (2) på det generelle plan, men kun i forhold til hvordan nettvirksomheten er regulert og organisert i Norge.

Omsetning av elektrisitet forestås av et stigende antall rene handelsselskaper som kun driver kjøp av elektrisitet på markedet for videresalg. Omsetning av elektrisitet er ikke nevnt i ESAs vedtak og nevnes ­heller ikke i ESAs retningslinjer pkt 28.2.3.2 (2). Om­setning av elektrisitet vil dessuten kunne ha alternativ lokalisering, i motsetning til f.eks. produksjon av vannkraft. Omsetning av elektrisitet faller etter dette utenfor ESAs vedtak. Forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 1 omfatter derfor ikke omsetning av elektrisitet.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke med­lemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk ­Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.4 Utvinning av råolje og naturgass

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 2 foreslår departementet at foretak som utvinner råolje og naturgass, må betale arbeidsgiveravgift etter ­høyeste sats uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.1, jf. slutningens pkt. 1 b. Der står det at regional differensiering av arbeidsgiveravgiften for foretak som utvinner råolje og naturgass (næringsgruppe 11.10 i NACE-­systemet), ikke er forenlig med EØS-avtalen.

Ifølge Eurostats veileder til NACE-systemet om­fatter næringsgruppe 11.10 i NACE-systemet:

• - utvinning av råolje og naturgass

• - bortledning og separering av våtgass (NGL)

• - fortetting og gjenforgassing av naturgass for ­transport

• - fjerning av svovel fra gass

• - produksjon av råolje av bituminøs skifer og sand

I "Standard for næringsgruppering", jf. avsnitt. 2.8.3.2 i proposisjonen, omfatter gruppe 11.10 følgende:

"Utvinning av råolje og naturgass omfatter utvinning av råolje, naturgass, kondensat og våtgass (NGL), inkludert stabilisering, separering og fraksjonering. Omfatter også prosjektering og boring for egen regning og virksomhet til rettighetshavere."

Definisjonen av utvinning etter NACE-systemet er ikke fullstendig i overensstemmelse med lov av 29. november 1996 nr. 12 om petroleumsvirksomhet sin definisjon av utvinning. Det er derfor lagt til grunn at differensiert arbeidsgiveravgift ikke vil ha samme virkeområde som petroleumsloven. Det er forskjellige hensyn som begrunner de to regelsett, og det er derfor ikke problematisk å skille de to fra hverandre. Differensiert arbeidsgiveravgift vil følgelig følge definisjonen i Eurostats veileder til NACE-systemet.

Utvinning av råolje og naturgass avgrenses mot ­følgende aktiviteter hvor ESA ikke forbyr avgifts­differensiering:

• - produksjon av raffinerte petroleumsprodukter (næringsgruppe 23.20 i NACE-systemet)

• - produksjon av industrigasser (næringsgruppe 24.11 i NACE-systemet)

• - rørtransport (næringsgruppe 60.30 i NACE-­systemet).

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.5 Tjenesteyting tilknyttet utvinning av olje og gass

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 3 foreslår departementet regler om hvilke tjenester tilknyttet utvinning av olje og gass som det må betales arbeidsgiveravgift etter høyeste sats for, uavhengig av hvor arbeidstakeren er bosatt.

Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.1, jf. slutningen pkt. 1 b. Der unntas foretak med virksomhet innen tjenesteyting tilknyttet utvinning av olje og gass, unntatt letevirksomhet (næringsgruppe 11.20 i NACE-systemet), fra adgangen til geografisk differensiert arbeidsgiveravgift.

Ifølge Eurostats veileder til NACE-systemet om­fatter næringsgruppe 11.20 i NACE-systemet:

• - prøve- og produksjonsboring på kontrakt

• - servicevirksomhet i forbindelse med olje- og gassutvinning, for eksempel retningsbestemt boring, montering av boretårn på stedet, reparasjon og demontering av boretårn, pumping i borehull, og stengning av brønner

• - boreskip på kontrakt

I standard for næringsgruppering inkluderes boring av lete-, avgrensnings- og produksjonsbrønner utført på kontrakt m.m. Ettersom letevirksomhet er eksplisitt unntatt fra ESAs vedtak, anses standarden for å ha begrenset betydning for tolkingen av vedtaket.

Bestemmelsen foreslås, i samsvar med ESAs vedtak, avgrenset mot letevirksomhet, herunder geologiske og seismiske undersøkelser. Videre utelukkes boring av letebrønner (undersøkelses- og avgrensningsbrønner), samt drift og bruk av innretninger i den utstrekning de brukes til letevirksomhet. Boreselskaper som driver virksomhet på kontrakt, og selskaper som driver brønnservice på kontrakt, anses å være omfattet av denne sektoren.

Avgrensingen som følger av det ovenstående, har nødvendiggjort et større detaljeringsnivå i forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak enn det som er brukt i slutningen i ESAs vedtak.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.6 Bryting av metallholdig malm, unntatt jernmalm og jernmalm med innhold av mangan

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 4 foreslår departementet at foretak som bryter metallholdig malm, unntatt jernmalm og jernmalm med innhold av mangan, må betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats uavhengig av hvor arbeidstakeren er bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.1, jf. slutningen pkt. 1 b, som omfatter bryting av metallholdig malm ("metal ores") under henvisning til næringsgruppe 13 i NACE-systemet. Denne koden inkluderer også i utgangspunktet jernmalm under NACE-kode 13.1.

Protokoll 14 til EØS-avtalen avgrenser virkeområdet av EØS-avtalen i forhold til de bilaterale frihandelsavtalene mellom medlemsstatene i EFTA og medlemsstatene i Det Europeiske Kull- og Stålfellesskap (EKSF). Artikkel 1 i protokoll 14 til EØS-avtalen stadfester at kun produkter som er omfattet av EKSF-frihandelsavtalene, er omfattet av protokollen. Videre heter det i artikkel 2 at med mindre annet er bestemt i protokollen, berøres ikke EKSF-frihandelsavtalene.

Artikkel 5 i protokoll 14 til EØS-avtalen omhandler statsstøttebestemmelser. Den omfatter kun stålindustrien, med særlig henvisning til kommisjonsvedtak 322/89/EKSF, om fellesskapsregler for støtte til stålindustrien. Artikkel 5 omfatter ikke jernmalm etter NACE 13.1. I EKSF-frihandelsavtalene artikkel 1, med henvisning til vedlegg 1, framkommer det at jernmalm og jernmalm med innhold av mangan er omfattet av avtalen.

Det er etter dette statsstøttebestemmelsene i EKSF-frihandelsavtalene som gjelder for jernholdig malm. Her har ESA ikke kompetanse i henhold til protokoll 26. ESA har i brev av 20. juli 1994 under henvisning til protokoll 14 til EØS-avtalen gitt uttrykk for at jernmalm som faller innenfor det europeiske kull- og stålfellesskapet (EKSF), faller utenfor ESAs kompetanseområde.

På denne bakgrunn må ESAs vedtak tolkes innskrenkende, slik at det ikke gjelder for jernmalm og jernmalm med innhold av mangan (næringsgruppe 13.1 i NACE-systemet). Departementet forslår derfor at foretak som bryter jernmalm eller jernmalm med innhold av mangan, fortsatt kan ha differensiert arbeidsgiver­avgift.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under ­kap. 4.5.

4.2.7 Utvinning av industrimineralene nefelinsyenitt og olivin

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 5 foreslår departementet at foretak som utvinner industrimineralene nefelinsyenitt og olivin, må betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats uavhengig av hvor de ansatte måtte være bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.1, jf. slutningens pkt. 1 b). Der står det at geografisk differensiering av arbeidsgiveravgiften for foretak som utvinner industrimineralene nefelinsyenitt og olivin, ikke er forenlig med EØS-avtalen. Nefelinsyenitt er i vedtaket nærmere angitt med HS-nummer 2529.3000. Dette omfatter noe mer og annet enn nefelinsyenitt, nemlig nefelin og leucitt. Når det gjelder olivin, må henvisningen til HS-nummer 25.17.49100 i vedtaket antas å tilsvare det norske varenummeret HS 25.17.4900. Foretak som utvinner olivin av en kvalitet som ikke har kommersiell verdi, og som derfor går rett til deponi og ikke blir solgt, kan ikke sies å utvinne olivin. Disse omfattes derfor ikke av ved­taket. Heller ikke olivinstein i ubearbeidet form ­omfattes av vedtaket. Olivinstein i ubearbeidet form har HS-kode 71.03.1000.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk ­Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til denne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.8 Skipsbygging

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 6 foreslår departementet regler om hvilke foretak innen skipsbyggingsvirksomheten som må fastsette arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III punkt 3.6.2 og slutningen punkt 1 b. Der står det at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften for foretak som er omfattet av rettsakten omhandlet i EØS-avtalens vedlegg XV nr. 1b (Rådsdirektiv 90/684/EØF om støtte til skipsbygging) ikke er forenlig med EØS-avtalen. Etter at ESA fattet sitt vedtak, har dette rådsdirektivet blitt erstattet med Rådsforordning (EF) No 1540/98 om støtte til skipsbygging. Departementet antar at henvisningen må forstås som en henvisning til de gjeldende reglene.

Forslaget til avgiftsvedtak omfatter foretak som bygger eller reparerer selvdrevet, sjøgående kommersielt fartøy, nærmere definert som:

• - fartøy på minst 100 BRT for transport av passasjerer eller gods

• - fartøy på minst 100 BRT til særlige formål

• - slepebåt på minst 365 kW

• - fiskefartøy på minst 100 BRT bestemt for eksport til land utenfor EØS-området

• - flytende og flyttbare uferdige skrog av ovennevnte fartøyer

Med selvdrevne, sjøgående fartøy menes i denne forbindelse et fartøy som ved eget framdriftsmaskineri og eget styringssystem er fullt ut navigerbart på åpent hav.

Vilkåret om "kommersielt fartøy" innebærer en avgrensning mot bygging m.v. av krigsskip og andre fartøy utelukkende for militære formål, forutsatt at dette ikke er skjulte tiltak til fordel for kommersiell skipsbyggeindustri. Foretak som utfører denne type oppdrag, vil derfor fortsatt kunne få fastsatt arbeidsgiveravgift etter det differensierte systemet. Som fartøy til "særlig formål" anses for eksempel mudringsfartøyer og isbrytere.

Også vesentlig ombygging av skip av den art som nevnt er omfattet, men her må fartøyet være på minst 1 000 BRT. Med vesentlig ombygging menes at ombyggingsarbeidet medfører betydelige endringer av lastearrangementet, skroget, framdriftsmaskineriet eller bekvemmeligheten for passasjerene.

Også foretak som reparerer eller utbedrer skip vil i utgangspunktet være omfattet av disse reglene og må følgelig betale avgift etter høyeste sats. Dette gjelder imidlertid kun så langt virksomheten er i konkurranse med foretak i annet EØS-land, jf. avsnitt 2.8.3.2 om EØS-avtalen art 61 nr. 1 sitt virksomhetsområde. Hvordan denne avgrensningen skal operasjonaliseres er ikke endelig avklart. Departementet vil arbeide for en løsning der verft i Nord-Norge unntas, i tillegg til at reparasjoner av skip som ikke er i internasjonal fart unntas. Disse spørsmålene vil bli regulert i forskrift til arbeidsgiveravgiftsvedtaket, jf. § 4 i forslaget til stortingsvedtak. For foretak som omfattes av disse unntakene, skal arbeidsgiveravgiften fortsatt fastsettes etter det geografisk differensierte systemet.

Rådsforordning (EF) No 1540/98 om støtte til skipsbygging har også identifikasjonsbestemmelser om såkalte tilknyttede enheter. Selv om tilknyttede enheter er omfattet av rådsforordningen, anses de ikke å kunne rammes av ESAs vedtak og EFTA-dommen. Det er derfor ikke foreslått at bestemmelser tilsvarende rådsforordningens identifikasjonsregler for tilknyttede enheter tas inn i arbeidsgiveravgiftsvedtaket.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.9 Foretak som produserer EKSF-stål

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 7 foreslår departementet at foretak som produserer EKSF-stål, må fastsette arbeidsgiveravgift etter ­høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.2, jf. slutningens punkt 1b. Forslaget omfatter foretak som driver med produksjon av stål omfattet av traktaten om Det Europeiske Kull og Stålfellesskap (EKSF-traktaten). EKSF-stål er definert i vedlegg XV til EØS-avtalen, jf. EU-kommisjonens beslutning No 2496/96/ECSC. Dette er et godt avgrenset begrep som er velkjent innen bransjen. Referansen til EKSF-stål i forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak anses derfor å være tilstrekkelig presist.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke med­lemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 om å videreføre dagens ordning, og går følgelig imot Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.10 Finansieringsvirksomhet m.v.

Sammendrag

Departementet foreslår i vedtakets § 1 g nr. 8 bestemmelser om hvilke finansieringsforetak m.v. som må fastsette arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.7, jf. slutningen punkt 1b. Der står det at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften for foretak som har avdelingskontorer i utlandet, eller på annen måte deltar i virksomhet over landegrensene på områdene finansiell tjenesteyting, forsikring og pensjonsfond og hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting, ikke er forenlig med EØS-avtalen. Avdelingskontorer som bare utfører lokale tjenester, er likevel ikke omfattet av ESAs vedtak.

Forslaget til vedtak her avgrenses av spørsmålet om aktiviteten er grenseoverskridende, av virksomhetens art, og for filialene og avdelingskontorenes vedkommende av om det kun utføres lokale tjenester.

Grenseoverskridende virksomhet m.v.

ESAs vedtak omhandler foretak som har avdelingskontorer i utlandet eller på annen måte deltar i virksomhet over landegrensene. Departementet legger til grunn at det med avdelingskontorer i utlandet menes filialer og datterforetak i utlandet. Departementet legger til grunn at det med virksomhet over landegrensene menes virksomhet fra Norge til andre stater innen EØS, og ikke virksomhet fra Norge til stater utenfor EØS, jf. virkeområdet for EØS-reglene.

Departementet foreslår at det i avgiftsvedtaket går klart fram at foretak som nevnt nedenfor må ha filial, drive grenseoverskridende virksomhet, eller ha etablert datterforetak som driver tilsvarende virksomhet i andre stater innen EØS-området.

Nærmere om virksomhetens art

ESA har i sitt vedtak her vist til næringsgruppe 65, 66 og 67 i NACE-systemet. Gruppe 65 med undergrupper omfatter bankvirksomhet, annen finansiell tjenesteyting unntatt forsikring og pensjonsfond, sentralbankvirksomhet og bankvirksomhet ellers, finansiell leasing, annen kredittgiving, og finansiell tjenesteyting ellers. Gruppe 66 med undergrupper omfatter livsforsikring, pensjonskasser og -fond og skadeforsikring. Gruppe 67 med undergrupper omfatter hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting, unntatt forsikring og pensjonsfond, herunder administrasjon av finansmarkeder, fonds- og aksjemegling, hjelpevirksomhet for forsikring og pensjonsfond og hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting ellers. Det redegjøres nedenfor for avgrensningen av hver av disse gruppene i forhold til forslaget til avgiftsvedtak.

For finansiell tjenesteyting m.v. vises det i vedtaksforslaget til foretak som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 1-4. Dette omfatter forretningsbanker, sparebanker, forsikringsselskaper m.v., finansierings-foretak og filialer av utenlandske kredittinstitusjoner. Slike kredittinstitusjoner har adgang til å drive virksomhet innen hele EØS-området ved etablering eller grenseoverskridende virksomhet etter EØS-reglene som svarer til annet bankdirektiv (89/646/EØF). De kan gi melding til Kredittilsynet før slik etablering eller grenseoverskridende virksomhet iverksettes. Disse foretakene vil i utgangspunktet omfattes av særreglene i § 1 g nr. 8. Et særlig spørsmål oppstår i forhold til banker som har gitt slik melding, men som ikke benytter seg av den adgangen de har etter direktivet til å etablere filial eller drive grenseoverskridende virksomhet. Departementet antar at bankene her kan gis anledning til å dokumentere at de ikke opererer i andre EØS-land, til tross for at de har gitt slik melding som nevnt.

Forsikringsselskaper omfattes av særreglene i § 1 g nr. 8 ved henvisningen til finansieringsvirksomhets­loven § 1-4.

Livsforsikringsvirksomhet kan drives av norske livsforsikringsselskaper med konsesjon etter lov om forsik­ringsvirksomhet § 2-1, og utenlandske livsforsikringsselskaper etablert med filial i Norge. Norske livsforsikringsselskaper vil på samme måte som banker kunne etablere seg og drive grenseoverskridende virksomhet i EØS-området etter å ha gitt melding om dette til Kredittilsynet. Slike rettigheter følger av tredje livsforsikringsdirektiv (92/96/EØF).

Skadeforsikringsvirksomhet kan drives av norske skadeforsikringsselskaper med konsesjon etter lov om forsikringsvirksomhet § 2-1, og utenlandske skade­forsikringsselskaper etablert med filial i Norge. Norske skadeforsikringsselskaper vil på samme måte som banker og livsforsikringsselskaper, kunne etablere seg og drive grenseoverskridende virksomhet i EØS-området etter å ha gitt melding om dette til Kredittilsynet. Slike rettigheter følger av tredje skadeforsikringsdirektiv (92/49/EØF).

Melding som nevnt til Kredittilsynet innebærer ikke nødvendigvis at selskapet faktisk opererer i andre EØS-land, jf. tilsvarende som for banker. Også for forsikringsselskapenes vedkommende antar departementet at selskapene kan gis anledning til å dokumentere at de ikke opererer i andre EØS-land, til tross for at de har gitt slik melding.

Hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting omfattes av særreglene. Som administrasjon av finansmarkeder og fonds- og aksjemekling anses investeringstjenester etter verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd. Slike tjenester kan bare ytes av norske verdipapirforetak med konsesjon etter verdipapirhandelloven § 7-1, eller av filialer av utenlandske verdipapirforetak. Norske foretak har, på samme måte som forsikringsselskaper og banker, adgang til å yte investeringstjenester innen hele EØS-området, enten ved etablering eller ved grenseoverskridende virksomhet. Slike rettigheter følger av investeringstjenestedirektivet (rådsdirektiv 93/22/EØF).

Når det gjelder ulike typer servicevirksomhet knyttet til bankvirksomhet og forsikringsvirksomhet, er medvirkning til finansieringsvirksomhet (dvs. både bank- og forsikringsvirksomhet) konsesjonspliktig virksomhet etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-2. Slike foretak må organiseres som en finansinstitusjon, dvs. enten som bank, forsikringsselskap, finansieringsforetak eller filial av kredittinstitusjon. Disse foretakene vil derfor være omfattet av henvisningen til finansieringsvirksomhetsloven § 1-4, jf. ovenfor.

For øvrig dekkes dette området av den foreslåtte henvisning til verdipapirhandelloven § 7-1, jf. § 1-2 første ledd i forslaget til avgiftsvedtak.

Filialer eller avdelingskontorer som bare utfører lokale tjenester

ESA har i sitt vedtak tatt inn et generelt unntak for avdelingskontorer som bare utfører lokale tjenester. Det er ikke endelig avklart hvordan dette kriteriet kan operasjonaliseres på en hensiktsmessig måte, jf. avsnitt 2.8.2. Departementet vil arbeide for en løsning der hvert fylke anses som et lokalt område, slik at avdelingskontorer og filialer som bare har en ubetydelig andel av kundene utenfor fylket, fortsatt kan ha differensiert arbeidsgiveravgift.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk ­Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.11 Foretak som utfører godstransport på vei

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 9 foreslås at foretak som utfører godstransport på vei, og som i foregående kalenderår hadde mer enn 50 årsverk, må fastsette arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt.

Forslaget bygger på ESAs vedtak del III punkt 3.7, jf. slutningen punkt 1 b. Der står det at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften for foretak med mer enn 50 ansatte som utfører godstransport på vei, er uforenlig med EØS-avtalen.

Det er ulike typer foretak som kan klassifiseres som transportforetak for godstransport på vei. I første rekke er det foretak som selv utfører den fysiske transporten som vil bli omfattet. Dette gjelder både løyvepliktig og ikke løyvepliktig transport etter lov 4. juni 1976 nr. 63 om samferdsel.

Foretak som ikke selv utfører den fysiske transporten, men som inngår kontrakter om transportoppdrag som senere utføres av selvstendige transportører på oppdrag av foretaket, vil også være omfattet. I denne kategorien inngår også transportsentraler som er opprettet av selvstendige transportører for å kunne drive en mer effektiv markedsføring av sine transporttjenester, jf. nærmere omtale nedenfor om beregningen av antall årsverk for slike transportører.

Ettersom bestemmelsen kun gjelder veggodstransport, faller salg/formidling av godstransport med skip, jernbane og fly utenfor. Som veggodstransport anses ikke de tilknyttede tjenestene lasting, lossing og lagring (næringsgruppe 63.1 i NACE-systemet) og andre tjenester tilknyttet landtransport (næringsgruppe 63.21 i NACE-systemet). Videre legger departementet til grunn at det må avgrenses mot annen transportformidling enn reise- og turistbyråvirksomhet (næringsgruppe 63.40 i NACE-systemet) og mot post og distribusjonsvirksomhet (næringsgruppe 64.1 i NACE-systemet).

Merverdiavgiftsregnskapet kan gi en indikasjon på om et foretak driver godstransport eller person­transport. Godstransport har både inngående og utgående merverdiavgiftsplikt, mens det for persontransporten er fritak for den utgående merverdiavgiften.

Nærmere om vilkåret om mer enn 50 årsverk

Etter sin ordlyd gir ESAs vedtak uttrykk for at antall ansatte er et avgjørende kriterium i forhold til veggodstransportforetakene. I ESAs retningslinjer for statsstøtte til småog mellomstore bedrifter betyr antall ansatte antall årsverk, jf. retningslinjenes punkt 10.2. Det er derfor naturlig å bruke årsverk som kriterium også i forhold til arbeidsgiveravgiften. Antall årsverk gir et bedre uttrykk for aktiviteten i foretaket. Antall ansatte som kriterium vil kunne gi foretakene motivasjon til å foretrekke heltidsansatte, eventuelt med overtidsarbeid, framfor deltidsansatte. Dette er forhold reglene for arbeidsgiveravgiften ikke bør påvirke. Departementet foreslår etter dette at foretak med inntil 50 årsverk, som driver godstransport på vei, fortsatt kan ha differensiert arbeidsgiveravgift.

Departementet foreslår at det avgjørende er om foretaket hadde mer enn 50 årsverk i det foregående kalenderåret. Arbeidsgiveravgiften beregnes pr. utbetalingsmåned, og det kunne derfor tenkes en løsning basert på at bedrifter med mer enn 50/12 årsverk pr. utbetalingsmåned faller utenfor reglene om differensiert arbeidsgiveravgift. En slik løsning kan imidlertid gjøre at et foretak én måned beregner arbeidsgiveravgift etter hvor arbeidstakerne er bosatt, en annen måned etter særreglene i § 1 g nr. 9. Departementet anser en slik løsning som uhensiktsmessig, og legger derfor til grunn at det avgjørende bør være antall årsverk i det foregående kalenderår.

Det er foretaket som helhet som er beregningsenheten for de 50 årsverkene. For foretak som har blandet virksomhet, jf. avsnitt 2.8.5, er beregningsenheten den eller de delene av virksomheten som er klart regnskapsmessig atskilt. Dette vil også få betydning i forhold til transportforetak som ikke selv utfører den fysiske transporten. Her dreier det seg om foretak som har inngått kontrakt med selvstendige transportører om å utføre selve transporten. I disse tilfellene skal ikke antall årsverk hos de selvstendige transportørene regnes sammen med antall ansatte hos kontraktørene, og omvendt.

Nærmere om foretak med egentransport

Foretak som utfører transport av eget gods som ledd i annen næringsvirksomhet, jf. samferdselsloven § 8, kan ikke regnes som et eget transportforetak. Tran­sporten er i denne sammenheng en ren hjelpetjeneste for utøvelsen av hovedvirksomheten. Et eksempel her kan være den transporten som et sirkus må foreta for å flytte forestillingen fra et sted til et annet. Departementet foreslår at dette presiseres i vedtaket til arbeidsgiveravgift, jf. forslaget til § 1 g nr. 9 annet punktum.

Nærmere om godstransport innenfor et lokalt avgrenset industriområde

Godstransport som kun finner sted innenfor et lokal avsperret industriområde kan neppe sies å være utført "på vei". Departementet foreslår at det presiseres i avgiftsvedtaket at slik transport ikke medfører unntak fra den differensierte arbeidsgiveravgiften, jf. forslaget til § 1 g nr. 9 siste punktum.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke med­lemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orien­tering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.12 Foretak med virksomhet innen tele­kommunikasjoner

Sammendrag

I forslaget til avgiftsvedtak § 1 g nr. 10 foreslår departementet at foretak som produserer telekommunikasjonstjenester, må fastsette arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt.

Forslaget bygger på ESAs vedtak del III punkt 3.7, jf. slutningens punkt 1 b. Der står det at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften for foretak med virksomhet innen telekommunikasjoner er uforenlig med EØS-avtalen.

Denne næringsgrenen har NACE-kode 64.20. Ordet telekommunikasjonstjenester er den direkte norske oversettelse av uttrykket "telecommunications services", og omfatter i EU-rettslig forstand ikke produksjon og salg av fysisk utstyr, som delvis betegnes "telecommunications terminal equipment" og som blant annet omfatter telefoner og lignende utstyr. Verken produksjon eller salg av slik utstyr er telekommunikasjonstjenester slik begrepet forstås innen EU-retten.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til ­orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.3 Foretak med blandet virksomhet

Sammendrag

Forslagene til avgrensninger i § 1 g, jf. avsnitt 2.8.2, er basert på at det enkelte foretak skal betraktes som en enhet med hensyn til adgangen til geografisk differensiert arbeidsgiveravgift. Dette innebærer at også et foretak som bare delvis har virksomhet av den art som går inn under bokstav g i forslaget til vedtak, i utgangspunktet må fastsette arbeidsgiveravgift etter høyeste sats for hele foretaket.

I bokstav h foreslår departementet en bestemmelse om foretak som har klar regnskapsmessig atskillelse mellom virksomhet som omfattes av bokstav g og annen virksomhet. I slike tilfeller kan det kreves at arbeidsgiveravgiften fastsettes etter høyeste sats for lønn og annen godtgjørelse som er knyttet til den delen av virksomheten som omfattes av bokstav g, og etter de differensierte satsene for lønn og annen godtgjørelse knyttet til den øvrige del av virksomheten.

Departementet foreslår at det skal være et vilkår for å anvende denne bestemmelsen at de ulike virksomhetene/beregningsenhetene har eget organisasjonsnummer i Enhetsregistret, jf. bestemmelsene om underenheter i enhetsregisterloven § 4 tredje ledd, jf. § 10 i forskrift av 9. februar 1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer m.m. i Enhetsregisteret.

En arbeidsgiver identifiseres i skatteregnskapssystemet med organisasjonsnummer. Registreringsenheten i Enhetsregistret er selve den juridiske personen (foretaket). En registreringsenhet kan imidlertid ha en eller flere underenheter, som skal tildeles et eget organisasjonsnummer. Det skal registreres en underenhet for hver enkelt atskilt virksomhet som registreringsenheten utøver. Dette vil først og fremst være aktuelt der virksomheten utøves på flere forskjellig geografiske steder ("avdelingskontorer"). Men også der virksomheten utøves i ulike bransjer/næringer tildeles eget organisasjonsnummer for underenheten. Definisjonen av hva som regnes som egen bransje/næring, følger næringsgruppeinndelingen i NACE-systemet. En kopling opp mot underenhetene i Enhetsregisteret er derfor praktisk, ettersom ESAs vedtak i stor utstrekning viser til næringsgruppeinndelingen i NACE-systemet.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.4 Bunnfradrag basert på EØS-reglene om ­bagatellmessig støtte

Sammendrag

I følge ESAs retningslinjer punkt 12.1 (1) rammes ikke bagatellmessig støtte av EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1, da slik støtte ikke anses å kunne vri konkurransen med grenseoverskridende effekt. Bagatellmessig støtte kan derfor ytes uten notifikasjon.

Støtte til en bedrift ("firm") på inntil 100 000 EURO over en treårsperiode anses som bagatellmessig. Hvilken EURO-kurs som skal legges til grunn, fastsettes årlig. For 1999 er kursen fastsatt til 8,77 kroner pr. EURO. Med denne kursen utgjør 100 000 EURO 877 000 kroner. Dette utgjør en støtte på i overkant av 290 000 kroner pr. år.

Departementet har vurdert hvordan reglene om bagatellmessig støtte kan anvendes slik at det blir minst mulig økning i arbeidsgiveravgiften for ellers ikke støtteberettigede næringer. Departementet foreslår i avgiftsvedtaket § 1 bokstav i en bestemmelse om at arbeidsgiveravgiften for foretak som omfattes av særreglene i bokstav g, skal fastsettes etter de geografisk differensierte satsene så lenge differansen mellom dette og arbeidsgiveravgift fastsatt etter høyeste sats utgjør inntil 270 000 kroner i 2000. Når dette bunnfradraget er brukt opp, skal det fastsettes arbeidsgiveravgift etter høyeste sats for overskytende lønn og annen godtgjørelse. Denne bestemmelsen vil blant annet innebære at mange mindre foretak fortsatt vil kunne beregne arbeidsgiveravgift etter det geografisk differensierte systemet.

Departementet har her valgt å sette grensebeløpet til 270 000 kroner pr. år, selv om en etter dagens EURO-kurs kunne ha satt grensebeløpet noe høyere. ESA fastsetter i januar 2000 den EURO-kursen som skal gjelde i 2000 i forhold til de bestemmelser i EØS-regelverket som baserer seg på EURO. ESA kan imidlertid endre denne offisielle kursen i løpet av året dersom det blir store endringer i den markedsbestemte kursen. Departementet vil gjennom å sette grensebeløpet til 270 000 kroner ta høyde for dette. Det ville være uheldig og upraktisk å måtte endre arbeidsgiveravgiftsvedtaket i løpet av året fordi den offisielle EURO-kursen settes lavere enn dagens kurs.

Reglene om bagatellmessig støtte gir en mulighet for å vurdere støtten over en periode på tre år. Det er imidlertid upraktisk å måtte se hen til en lengre tidsperiode enn ett år når det gjelder fastsettelse av arbeidsgiver­avgift. Departementet vil derfor frarå at man utnytter denne muligheten i regelverket om bagatellmessig støtte.

For foretak der bestemmelsen i bokstav h kommer til anvendelse, skal differansen beregnes i forhold til lønn og annen godtgjørelse knyttet til den eller de deler av virksomheten som omfattes av bokstav g. Det vil si at foretakets totale lønnsutbetalinger tas i betraktning om ikke foretaket har et regnskapsmessig skille mellom de ulike virksomhetene. Dersom et foretak driver flere virksomheter som faller inn under § 1 bokstav g, skal det anvendes ett bunnfradrag for disse virksomhetene samlet, selv om virksomhetene kan være registrert med hvert sitt organisasjonsnummer og være regnskapsmessig atskilt.

Forslaget til bestemmelser om bunnfradrag kommer ikke til anvendelse for foretak som produserer EKSF-stål eller foretak som utfører godstransport på vei, jf. § 1 g nr. 7 og nr. 9. Dette er fordi disse næringene faller utenfor EØS-reglene om bagatellmessig støtte.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk ­Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.5 Det geografiske virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift

Sammendrag

Virkeområdet for tilskudd til distriktsutvikling ble omfattende revidert med virkning fra 1. januar 1994. De geografiske sonene for differensiert arbeidsgiveravgift har derimot i mange år ligget uendret. Det skyldes blant annet medlemskapsforhandlingene med EU for noen år tilbake og uenigheten med EU-kommisjonen og ESA om hvorvidt den differensierte arbeidsgiveravgiften ble berørt av EØS-avtalen. Uansett utfallet av EFTA-domstolens avgjørelse var det derfor nødvendig å foreta en større revisjon av sonene for differensiert arbeidsgiveravgift, med virkning fra 1. januar 2000.

Etter at EFTA-domstolen har slått fast at differensiert arbeidsgiveravgift utgjør statsstøtte i EØS-avtalens forstand, er EØS-avtalens regelverk om kompensasjon for transportmessige avstandsulemper utgangspunktet for revisjonen av sonene for geografisk differensiert arbeidsgiveravgift. Ifølge regelverket er det bare ekstrakostnadene som følge av usentral lokalisering i forhold til eksportsted som kan kompenseres. Det kan bare gis støtte til transport innenfor en stats nasjonale grenser. Differensiert arbeidsgiveravgift kan for dem som betaler etter en lavere sats enn den høyeste (nedsatt arbeidsgiveravgift), betraktes som en indirekte transportstøtte, som kompenserer for transportmessige avstandsulemper i utkantområder.

Den maksimale størrelsen på områdene som får nedsatt arbeidsgiveravgift, bestemmes ifølge regelverket av antall fylker med en befolkningstetthet som er lavere enn 12,5 innbyggere pr. km. Merkostnader til transport må imidlertid dokumenteres og godgjøres på en best mulig måte, noe som skjer ut fra en vurdering av situasjonen på region- og/eller kommunenivå. Det innebærer at det i noen tynt befolkede fylker vil være områder som ligger for nær eksportsted til at de vil kunne forsvare nedsatt arbeidsgiveravgift. Samtidig vil det være områder i fylker med høyere befolkningstetthet, som har så vidt store ulemper at de likevel bør kvalifisere for nedsatt arbeidsgiveravgift.

Rent geografiske forhold, ikke minst sentralitet, eller avstand til større sentra, er tillagt stor vekt ved revisjonen av virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift. I St.meld. nr. 31 (1996-97) Om distrikts- og regionalpolitikken, står det at ved fastleggingen av det distriktspolitiske virkeområdet skal det ses på forhold som geografi, demografi, arbeidsmarked og inntekt. Dette opplegget fikk tilslutning ved behandlingen i Stortinget. Disse forholdene har i revisjonen blitt operasjonalisert i indikatorer for folketallsutvikling, kvinne- og ungdomsandel, inntekt pr. skattyter, andel arbeidsledige/personer på tiltak og uføretrygdede. Disse indikatorene har også vært med når det er vurdert hvilke områder som etter forslaget vil få fordeler av nedsatt arbeidsgiveravgift. Konklusjonen fra en slik bredere gjennomgang må imidlertid kontrolleres mot avstandskriteriet for å sikre at sonene for nedsatt avgift holdes innenfor EØS-reglene. For å unngå "avgiftsstyrt" pendling, vil det også være nødvendig å se større regioner i sammenheng. Dette skyldes at arbeidsgiveravgiften er knyttet til arbeidstakers bostedskommune.

Norske myndigheter har fått klare signaler fra ESA om at muligheten for å utvide virkeområdet i forhold til det forslaget som er fremmet, er minimal.

EØS-reglene for regionalstøtte, ESAs vedtak, distriktspolitiske prioriteringer m.v. innebærer at ikke alle kommuner kan få samme vilkår som nabokommunen(e). Flere kommuner, som har høyeste eller forholdsvis høy avgiftssats, er i en situasjon med klare transportulemper. På den annen side er det mange kommuner som er i en enda vanskeligere situasjon.

Departementet foreslår en omprioritering til det indre østlandsområdet, fjellregioner og svake kystkommuner, som har hatt en dårlig utvikling, fra sterkere kommuner langs kysten og i bynære områder, som har vist en bedre utvikling. Departementet finner således at enkelte kommuner i Hedmark har så vidt store avstandsulemper og svak utvikling at det er ønskelig å gi dem en ekstra stimulans gjennom ytterligere nedsatt arbeidsgiveravgift. Det gjelder også flere kommuner i Oppland, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag samt én kommune i Telemark og en i Nord-Trøndelag. Departementet har aktivt søkt å utnytte det handlingsrommet som finnes. Virkeområdet er også nøye vurdert ut fra de rammene og retningslinjene som er gitt.

Seks fylker har en støtteordning hvor det gis kompensasjon for transportkostnader, basert på søknader fra den enkelte bedrift. Området for nedsatt arbeidsgiveravgift vil gi de ytre rammene for denne ordningen. Ordningen ble i slutten av 1980-årene overført fra staten til fylkeskommunene og midlene innlemmet i det kommunale inntektssystemet. ESA har krevd utarbeidet og notifisert et nasjonalt regelverk for disse ordningene. Det arbeides nå med et regelverk som vil bli gjort gjeldende fra 1. januar 2000 i virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift.

Høyere arbeidsgiveravgift vil lede til økte lønnsutgifter i enkelte kommuner. Regjeringen legger opp til at det skal tas hensyn til dette ved fordeling av skjønnsmidler over det kommunale inntektssystemet.

Regjeringen vil på grunnlag av dette foreslå at følgende 39 kommuner får lavere avgiftssats:

Buskerud:

Fra sone 1 til sone 2: Sigdal.

Hedmark:

Fra sone 2 til sone 3: Stor-Elvdal, Rendalen, Engerdal, Folldal, Tolga, Alvdal, Os og Tynset.

Møre og Romsdal:

Fra sone 2 til sone 3: Halsa, Surnadal, Rindal, Aure og Tustna.

Fra sone 3 til sone 4: Smøla.

Oppland:

Fra sone 2 til sone 3: Dovre, Lesja, Skjåk, Lom, Vågå, Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Etnedal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Vang og Sel.

Sør-Trøndelag:

Fra sone 2 til sone 3: Røros, Holtålen, Tydal, Oppdal, Snillfjord og Hemne.

Fra sone 3 til sone 4: Åfjord, Osen, Frøya, Hitra og Roan.

Nord-Trøndelag:

Fra sone 2 til sone 3: Snåsa.

Regjeringen foreslår at følgende 14 kommuner får høyere avgiftssats:

Hordaland:

Fra sone 2 til sone 1: Fusa, Samnanger, Austevoll, Vaksdal, Osterøy, Meland, Radøy, Lindås og Austrheim.

Møre og Romsdal:

Fra sone 2 til sone 1: Volda og Ørsta.

Rogaland:

Fra sone 2 til sone 1: Forsand og Bokn.

Telemark:

Fra sone 2 til sone 1: Notodden.

For en fullstendig oversikt over soneinndelinger vises det til forslag til vedtak.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,har merka seg at ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift kan førast vidare etter dommen i EFTA-domstolen. Ein føresetnad er at ordninga vert tilpassa EU sine reglar for transportstøtte. Regjeringa har i det reviderte forslaget bl.a. lagt til grunn talmateriale frå Transportøkonomisk institutt, som fører til at 39 distriktskommunar får nedsett arbeidsgjevaravgift, medan 14 kommunar kjem inn under høgaste avgiftssats. Etter at dette vart kjent har dei 14 kommunane lagt fram eit omfattande materiale som viser at ­ekstrakostnadene for transport i mange av kommunane er høgare enn fordelen med nedsett avgift desse har hatt til no.

Fleirtalet konstaterer at ESA etterser at EFTA-dommen vert følgd, og sluttar seg til dei prinsipp som ligg til grunn for Regjeringa sitt forslag. Det er viktig at desse prinsippa vert følgd på eit mest mogleg objektivt grunnlag når kommunar vert plasserte i ulike avgiftssoner. Ei vurdering av reelle transportkostnader, fundert på kjennskap til lokale forhold, må leggast til grunn, i tråd med EU sitt regelverk. Fleirtalet meiner at den nye ordninga må vere robust for å unngå påstandar om konkurransevriding.

Fleirtalet er kjend med at både næringslivet og den offentlige sektor i dei 14 kommunane etter justeringa blir påført uforutsette utgifter på om lag 245 mill. kroner. Særleg er det grunn til å legge vekt på at ein ikkje har hatt høve til å tilpasse seg eit høgare avgiftsnivå. Fleirtalet er òg kjend med at fleire av desse kommunane er minsteinntekts-kommunar med synkande folketall. Sjølv om dei aktuelle områda i det nye opplegget kan vere sentrumsnærme, er kommunikasjonane mange stader svært lite tilfredsstillande. Ferjeutgifter og bompengar påfører næringslivet høge transportkostnader. Ut frå behovet for å avklare den notifiserte endringa snarast vilfleirtalet stille seg bak Regjeringa sitt framlegg, men ber Regjeringa fylgje omstillinga i dei berørte kommunane nøye og kome tilbake med framlegg til kompenserande tiltak i samband med Revidert nasjonalbudsjett.

Fleirtalet viser til at slike kompensasjonstiltak vart gitt til dei bransjane som måtte opp i høgaste avgiftssone etter EFTA-dommen i vår, og meiner tilsvarande kompenserande tiltak kan setjast inn fram til evalueringa av ordninga vert gjort i 2003.

Fleirtalet ber Regjeringa i Revidert Nasjonalbudsjett kome med forslag om ulike kompensasjonstiltak som kan betre infrastruktur, styrke kompetansen i det lokale næringsliv og fremme regional utvikling som ledd i ei omstilling til høgare avgift. Også kommune­økonomien må følgjast opp. På dette grunnlaget vil fleirtalet slutte seg til Regjeringa sitt forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner Regjeringens opplegg uholdbart på flere måter. For det første rammer de nye sone­inndelingene svært skjevt ved at nabokommuner innen samme fylke ender opp med forskjellig sats for arbeidsgiveravgift, noe som kan få konsekvenser for konkurransen om arbeidskraften og føre til økte ut­gifter for dem som over natten får økt avgift.

For det andre blir det svært mange koblinger mellom arbeidsgiveravgiften og andre innsatsområder for subsidiering av distriktene, noe som kompliserer bildet ytterligere.

Etter disse medlemmers syn ville det beste være et flatere avgiftssystem. Regjeringen har dessverre ikke tatt seg bryet med å redegjøre for alternative løsninger på ESA-dommen, noe som gjør det umulig gjennom en statsbudsjettbehandling å komme opp med et verdig alternativ. Videre blander Regjeringen ESA-dommen sammen med sine egne ønsker om distriktspolitisk satsning.

ESA dommen tilsier at Norge er forpliktet til å foreslå gjennomføring av endringer snarest mulig, og etter departementets vurdering er dette tidspunktet 1. januar 2000.

Disse medlemmers vurdering er at Stortinget bør utsette behandlingen av dette i påvente av en ytterligere redegjørelse fra Regjeringen om alternative gjennomføringer og at vi inntil videre går inn for å forlenge dagens ordning. Provenymessig får dette kun bagatellmessige virkninger.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen presentere ytterligere utredninger av alternative gjennomføringer av EFTA-domstolens dom vedrørende differensiert arbeidsgiveravgift."

Disse medlemmer fremmer i tillegg følgende forslag:

"Fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000:

§ 1 Arbeidsgiveravgift skal lyde:

• a) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone V: 0,0 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Finnmark fylke, alle kommuner,

  • - i Troms fylke, kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord.

  • - Samme satsen skal benyttes for arbeidsgiveravgift av inntekt som blir skattlagt etter lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard.

• b) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone IV: 4,8 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Troms fylke, de kommuner som ikke er blant de nevnte i a første ledd,

  • - i Nordland fylke, alle kommuner,

  • - i Nord-Trøndelag fylke, kommunene Flatanger, Fosnes, Grong, Høylandet, Leka, Lierne, Namdalseid, Namsskogan, Namsos, Nærøy, Overhalla, Røyrvik og Vikna.

• c) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 13-1 til en kommune i sone III: 6,1 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Sør-Trøndelag fylke, kommunene Frøya, Hitra, Osen, Roan og Åfjord,

  • - i Møre og Romsdal fylke, kommunen Smøla.

• d) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone II: 10,3 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Nord-Trøndelag fylke, kommunene Frosta, Leksvik, Meråker, Mosvik, Snåsa og Verran,

  • - i Sør-Trøndelag fylke, kommunene Agdenes, Bjugn, Hemne, Holtålen, Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rissa, Røros, Selbu, Snillfjord, Tydal og Ørland,

  • - i Møre og Romsdal fylke, kommunene Aukra, Aure, Eide, Gjemnes, Halsa, Haram, Herøy, Midsund, Nesset, Norddal, Rauma, Rindal, Sande, Sandøy, Stordal, Stranda, Sunndal, Surnadal, Tingvoll, Tustna, Vanylven, Volda og Ørsta,

  • - i Sogn og Fjordane fylke, alle kommuner,

  • - i Hordaland fylke, kommunene Austevoll, Austrheim, Bømlo, Eidfjord, Etne, Fedje, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Odda, Osterøy, Radøy, Samnanger, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal og Ølen,

  • - i Rogaland fylke, kommunene Bokn, Finnøy, Forsand, Hjelmeland, Kvitsøy, Saua, Suldal, Vindafjord og Utsira,

  • - i Vest-Agder fylke, kommunene Audnedal, Hægebostad, Sirdal og Åseral,

  • - i Aust-Agder fylke, kommunene Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Gjerstad, Iveland, Valle, Vegårshei og Åmli,

  • - i Telemark fylke, kommunene Drangedal, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Seljord, Tinn, Tokke og Vinje,

  • - i Buskerud fylke, kommunene Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Nes, Nore og Uvdal, Rollag og Ål,

  • - i Oppland fylke, kommunene Dovre, Etnedal, Gausdal, Lesja, Lom, Nord-Aurdal, Nord-Fron, Nordre Land, Ringebu, Sel, Skjåk, Søndre Land, Sør-Aurdal, Sør-Fron, Vestre Slidre, Vågå, Vang og Øystre Slidre,

  • - i Hedmark fylke, kommunene Alvdal, Eidskog, Engerdal, Folldal, Grue, Nord-Odal, Os, Rendalen, Stor-Elvdal, Tolga, Trysil, Tynset, Våler,

  • - i Aust-Agder fylke, kommunene Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Gjerstad, Iveland, Valle, Vegårshei og Åmli,

  • - i Telemark fylke, kommunene Drangedal, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Seljord, Tinn, Tokke og Vinje,

  • - i Buskerud fylke, kommunene Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Nes, Nore og Uvdal, Rollag og Ål,

  • - i Oppland fylke, kommunene Dovre, Etnedal, Gausdal, Lesja, Lom, Nord-Aurdal, Nord-Fron, Nordre Land, Ringebu, Sel, Skjåk, Søndre Land, Sør-Aurdal, Sør-Fron, Vestre Slidre, Vågå, Vang og Øystre Slidre,

  • - i Hedmark fylke, kommunene Alvdal, Eidskog, Engerdal, Folldal, Grue, Nord-Odal, Os, Rendalen, Stor-Elvdal, Tolga, Trysil, Tynset, Våler, Åmot og Åsnes.

• e) Ellers skal satsen være 13,8 pst. Dette øvrige området kalles sone I. Denne satsen skal legges til grunn for arbeidsgiveravgift fastsatt i kongelig resolusjon med ­hjemmel nedenfor i § 4, og arbeidsgiveravgift for statsforvaltningen etter reglene i folketrygdloven § 24-5 tredje ledd.

• f) Når arbeidstaker nevnt under bokstav a-e fra samme arbeidsgiver mottar ytelser i 2000 på mer enn 16 ganger grunnbeløpet i folketrygden, skal det i tillegg til satsene nevnt ovenfor regnes en særlig avgift etter en sats på 15,0 pst. på det overskytende."

Komiteens medlemmer fra Høyre er uenige i Regjeringens forslag til endringer i soneinndelingen for differensiert arbeidsgiveravgift. Disse medlemmer konstaterer at det er utøvd et betydelig skjønn fra Regjeringens side i forslaget til endret soneinndeling. Disse medlemmer etterlyser objektive kriterier for hvilke kommuner som får hhv. høyere eller lavere avgift.

Disse medlemmer mener Regjeringen med sin håndtering av ny soneinndeling for differensiert arbeidsgiveravgift har satt Stortinget i en tvangssituasjon. Eventuelle justeringer i det foreslåtte opplegget fra Stortingets side vil kreve notifisering til ESA før endelig vedtak kan fattes. Disse medlemmer konstaterer at det nye systemet i så fall ikke kan tre i kraft fra 1. januar 2000. Ifølge Finansdepartementets brev til Høyres stortingsgruppe 9. november "kan det ikke ventes at ESA vil ha noen toleranse overfor et arbeidsgivervedtak for 2000 som ikke bringer den norske ordningen i overensstemmelse med ESA vedtak." Og videre:

"Sanksjonene fra ESAs side kan bestå i at det, enten på eget initiativ eller etter klage fra konkurrenter til dem som mottar ulovlig støtte, pålegger Norge å etterkreve all støtte som da eventuelt gis. Det vil si å etterkreve avgift etter høyeste sats fra alle arbeidsgivere. Videre kan ESA bringe saken inn for EFTA-domstolen med anklage om traktatbrudd fra norsk side. Landet vårt bør ikke bringes i en slik situasjon."

Disse medlemmer viser til at dette legger sterke begrensninger på Stortingets behandling av saken og mener Regjeringen på et tidligere tidspunkt burde gitt Stortinget anledning til å vurdere det foreslåtte opplegget. Med en slik fremgangsmåte kunne nødvendige vedtak for å harmonisere soneinndelingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften med EØS-avtalens regelverk for regionstøtte blitt fattet på bakgrunn av en reell vurdering i Stortinget. Disse medlemmer mener dette i utgangspunktet tilsier at saken sendes tilbake til Regjeringen. Etter en vurdering der det er lagt vekt på mulige sanksjoner fra ESAs side som følge av en forskyvning av tidspunktet for iverksettelse av den justerte soneinndelingen, vil disse medlemmer likevel unnlate å fremme tilbakesendelsesforslag.

Disse medlemmer viser til at bompenger og ferjeutgifter utgjør betydelige transportkostnader for næringslivet, også i mange sentrumsnære kommuner. Det er derfor viktig at disse kostnadene inkluderes i beregningen av næringslivets samlede transportkostnader som ligger til grunn for forslaget til ny soneinndeling. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen i det reviderte forslaget til ny soneinndeling har tatt hensyn til ferjeutgifter og bompenger. Dersom det ikke skulle være tilfelle ber disse medlemmer Regjeringen foreta en ny vurdering av hvilke kommuner som må få høyere sats og deretter notifisere eventuelle endringer til ESA. Disse medlemmer er samtidig opptatt av at det reviderte forslaget til ny soneinndeling ikke fører til urettmessig konkurransevridende støtte mellom næringslivet i forskjellige kommuner, og derfor er tilstrekkelig robust mot klager og søksmål fra kommuner eller næringsdrivende som mener de utfra objektive kriterier burde vært tilkjent lavere avgiftssats.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte vil påpeke alvoret i at hele ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift som statsstøtte ble kjent ulovlig i EFTA-domstolen 20. mai 99. Ordningen kan midlertidig videreføres etter EFTAs retningslinjer for transportstøtte fram til 2003. Regjeringen sier i proposisjonen at Norge er forpliktet til å gjennomføre de endringene i arbeidsgiveravgiften som ESAs vedtak nå krever. EUs regelverk for støttenivå, innretning og geografisk virkeområde har med dette fått direkte virkning på, og styring over, norsk politikk på dette viktige området. Dette er fundamentale og prinsipielle endringer som tar ordningen ut av nasjonale hender og overfører beslutningene i EU.

Disse medlemmer vil påpeke at tilhengerne av EØS-avtalen og EU-medlemskap har ført folk bak lyset når de, til tross for advarsler fra Nei-siden, for­sikret at den differensierte arbeidsgiveravgifta kunne bestå uendret. Dette har nå vist seg å være feil.

Disse medlemmer ber Regjeringen om snarest å klargjøre den mer langsiktige virkningen dette vil få for den differensierte arbeidsgiveravgifta og norsk distriktspolitikk, og legge fram forslag til strategi for å kunne opprettholde ordningen og støttenivået utover 2003.

Disse medlemmer viser til at endringene på kort sikt fører til at enkelte stedbundne og noen andre næringer faller helt ut som støtteberettiget. Regjeringen har et opplegg som foreløpig vil dempe noe av virkningene av disse endringene ved at en tar i bruk støttesatsene for bagatellmessig støtte, som kan bety maksimalt 270 000 pr. år.

Disse medlemmer vil støtte slik bruk av virkemidlene.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen også har revidert opplegget for hvilke kommuner som hører inn under de ulike avgiftssoner. Det er utarbeidet ulike indikatorer, gjort sammenligning med EUs regler for transportstøtte og gjort en politisk vurdering som i hovedsak går ut på å gi lette til indre østland, fjellregioner og svake kystkommuner. Andre kommuner som Regjeringen her antar har en mer positiv økonomisk og demografisk utvikling, har fått økning i avgiftssatsene. 39 kommuner får lavere avgift, 14 kommuner får ­høyere. Kommuner som kommer dårligere ut etter endringen, forespeiles større del av årets skjønnsramme som en form for kompensasjon.

Disse medlemmer er enig i hovedretningen på endringene, men finner ikke grunnlag for å si at alle kommuner som har fått økning, er vekstkommuner.

Disse medlemmer vil påpeke at kompensasjon gjennom skjønnsramma ikke treffer bedriftene og ­derfor ikke er målrettet slik arbeidsgiveravgiften er. Skjønnsramma er også svært liten i forhold til alle formål som skal hensyntas, og dette vil gjøre kompensasjonen gjennom skjønnet for liten og upåregnelig.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at dette partis rammer for kommunesektoren vil gjøre denne situasjonen lettere, og en kunne få bygget opp nødvendig infrastruktur med utdanning, helse, samferdsel, bolig og tekniske tjenester på en formålstjenlig måte for næringslivet.

4.6 Andre merknader og forslag

4.6.1 Reduksjon av arbeidsgiveravgiften

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om reduksjon av arbeidsgiveravgiften med 1/4 prosentpoeng i alle soner der slik avgift kreves, fra 1. januar 2000.

Dette medlem vil som et element i sitt skatteopplegg foreslå redusert arbeidsgiveravgift for å vri beskatning fra bruk av energi og forurensende produksjonsprosesser til bruk av arbeidskraft. Videre viser dette medlem til nasjonalbudsjettet der det ventes en ytterligere økning i arbeidsløsheten neste år. Nedsatt arbeidsgiveravgift vil gjøre det lettere for bedriftene å holde på sine ansatte.

Dette medlem fremmer følgende forslag til Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000 § 1 Arbeidsgiveravgift:

"Fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000:

§ 1 Arbeidsgiveravgift skal lyde:

• a) Når arbeidsgiveren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone V: 0,0 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Finnmark fylke, alle kommuner,

  • - i Troms fylke, kommunene Karlsøy, Lyngen Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen.

• Samme satsen skal benyttes for arbeidsgiveravgift av inntekt som blir skattlagt etter lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard.

• b) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone IV: 4,85 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Troms fylke, de kommuner som ikke er blant de nevnte i a første ledd,

  • - i Nordland fylke, alle kommuner,

  • - i Nord-Trøndelag fylke, kommunene Namsos, Namdalseid, Lierne, Røyrvik, Namsskogan, Grong, Høylandet, Overhalla, Fosnes, ­Flatanger, Vikna, Nærøy, Leka,

  • - i Sør-Trøndelag fylke, kommunene Hitra, Frøya, Åfjord, Roan, Osen,

  • - i Møre og Romsdal fylke, kommunen Smøla.

• c) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone III: 6,15 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Nord-Trøndelag fylke, kommunen Snåsa,

  • - i Sør-Trøndelag fylke, kommunene Hemne, Snillfjord, Oppdal, Røros, Holtålen, Tydal,

  • - i Møre og Romsdal fylke, kommunene Dovre Lesja, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Sør-Aurdal, Etnedal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Vang,

  • - i Hedmark fylke, kommunene Stor-Elvdal, Rendalen, Engerdal, Tolga, Tynset, Alvdal, Folldal, Os.

• d) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone II: 10,35 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Nord-Trøndelag fylke, kommunene Ørland, Agdenes, Rissa, Bjugn, Rennebu, Meldal, Midtre Gauldal, Selbu,

  • - i Møre og Romsdal fylke, kommunene Vanylven, Sande, Herøy, Norddal, Stranda, Stordal, Rauma, Nesset, Midsund, Sandøy, Gjemnes, Tingvoll, Sunndal, Haram, Aukra, Eide,

  • - i Sogn og Fjordane fylke, alle kommuner,

  • - i Hordaland fylke, kommunene Etne, Ølen, Tysnes, Kvinnherad, Jondal, Odda, Ullensvang, Eidfjord, Ulvik, Granvin, Kvam, Modalen, Fedje, Masfjorden, Bømlo,

  • - i Rogaland fylke, kommunene Hjelmeland, Suldal, Sauda, Kvitsøy, Utsira, Vindafjord, Finnøy,

  • - i Vest-Agder fylke, kommunene Åseral, Audnedal, Hægebostad, Sirdal,

  • - i Aust-Agder fylke, kommunene Gjerstad, Vegårdshei, Åmli, Iveland, Evje og Hornnes, Bygland, Valle, Bykle,

  • - i Telemark fylke, kommunene Drangedal, Tinn, Hjartdal, Seljord, Kviteseid, Nissedal, Fyresdal, Tokke, Vinje, Nome,

  • - i Buskerud fylke, kommunene Flå, Nes, Gol, Hemsedal, Ål, Hol, Sigdal, Rollag, Nore og Uvdal,

  • - i Oppland fylke, kommunene Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Gausdal, Søndre Land, Nordre Land,

  • - i Hedmark fylke, kommunene Nord-Odal, Eidskog Grue, Åsnes, Våler, Trysil, Åmot.

• e) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en annen kommune enn de som omfattes av bokstav a til d ovenfor, skal satsen være 13,85 pst. Dette øvrige området kalles sone I.

• f) Satsen i bokstav e skal også legges til grunn for arbeidsgiveravgift fastsatt i kongelig resolusjon med hjemmel nedenfor i § 4, og arbeidsgiveravgift for statsforvaltningen etter reglene i folketrygdloven § 24-5 tredje ledd.

• g) Satsen i bokstav e skal videre legges til grunn for følgende foretak, uansett til hvilken kommune arbeidstakeren er skattepliktig, med mindre foretaket er hjemmehørende på Svalbard:

• • 1 foretak som produserer elektrisitet skapt ved vannkraft,

  • 2 foretak som utvinner råolje eller naturgass,

  • 3 foretak som yter en eller flere av følgende tjenester tilknyttet utvinning av olje eller gass:

• • - prøve- eller produksjonsboring på kontrakt,

  • - servicevirksomhet i forbindelse med olje- og gassutvinning,

  • - bore- eller brønnservice på kontrakt.

• • Denne bestemmelsen omfatter ikke tjenesteyting tilknyttet letevirksomhet, eller drift og bruk av innretninger i den utstrekning de brukes til letevirksomhet.

  • 4 foretak som bryter metallholdig malm, med unntak av jernmalm og jernmalm med innhold av mangan,

  • 5 foretak som utvinner industrimineralene nefelinsyenitt eller olivin,

  • 6 foretak som bygger eller reparerer selvdrevet, sjøgående kommersielt fartøy. Med slikt fartøy forstås følgende:

  • - fartøy på minst 100 BRT for transport av passasjerer eller gods,

  • - fartøy på minst 100 BRT til særlige formål,

  • - slepebåt på minst 365 kW,

  • - fiskefartøy på minst 100 BRT bestemt for eksport til land utenfor EØS-området,

  • - flytende og flyttbart uferdig skrog av ovennevnt fartøy.

  • Denne bestemmelsen omfatter også foretak som foretar vesentlig ombygging av fartøy som nevnt ovenfor, dersom fartøyet er over 1 000 BRT.

  • 7 foretak som produserer EKSF-stål,

  • 8 foretak som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 eller verdipapirhandelloven § 7-1 jf. § 1-2 første ledd, dersom foretaket har filial, driver grenseoverskridende virksomhet, eller har etablert datterforetak som driver tilsvarende virksomhet, i andre stater innen EØS-området,

  • 9 foretak som utfører godstransport på vei og som i 1999 hadde mer enn 50 årsverk. Som godstransport regnes ikke egentransport etter samferdselsloven § 8. Bestemmelsen i dette punktet omfatter ikke tilfeller der godstransporten kun finner sted innenfor et lokalt avsperret næringsområde.

  • 10 foretak som produserer telekommunikasjonstjenester.

• h) For foretak som har klar regnskapsmessig atskillelse mellom virksomhet som omfattes av bokstav g og annen type virksomhet, kan det kreves at arbeidsgiveravgiften fastsettes etter satsen i bokstav e for lønn og annen godtgjørelse knyttet til den delen av virksomheten som omfattes av bokstav g, og etter satsene i bokstav a til e for lønn og annen godtgjørelsen knyttet til den øvrige del av virksomheten. Oppfylles ikke kravet om regnskapsmessig atskillelse, skal arbeidsgiveravgiften fastsettes etter satsen i bokstav e for hele foretaket. Det er et vilkår for å anvende bestemmelsen i denne bokstaven at de ulike virksomhetene har eget organisasjonsnummer i Enhetsregisteret.

• i) Arbeidsgiveravgiften skal fastsettes etter bestemmelsene i bokstav g først når differansen mellom den arbeidsgiveravgift som ville følge av reglene i bokstavene a til e og den arbeidsgiveravgift som ville følge av reglene i bokstav g overstiger 270 000 kroner for foretaket i 2000. Dersom bestemmelsen i bokstav h kommer til anvendelse, skal differansen beregnes i forhold til den samlede lønn og annen godtgjørelse knyttet til den eller de deler av virksomheten som omfattes av bokstav g. Bestemmelsen i denne bokstaven kommer ikke til anvendelse for virksomhet som nevnt i bokstav g nr. 7 og nr. 9.

• j) Når arbeidstaker nevnt under bokstav a til g fra samme arbeidsgiver mottar ytelser i 2000 på mer enn 16 ganger gjennomsnittet av grunnbeløpet i folketrygden i 2000, skal det i tillegg til satsene nevnt ovenfor regnes en særskilt avgift etter en sats på 12,5 pst. på det overskytende."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap.5700 post 72 på 66 604 mill. kroner, som er 1 096 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.