2.1 Hovuddraga i den økonomiske politikken og utviklinga

2.1.1 Samandrag frå St.meld. nr. 1 (1998-99)

1. Hovuddraga i den økonomiske politikken og utviklinga

Nasjonalbudsjettet for 1999 presenterer Regjeringens opplegg for den økonomiske politikken i 1999 og anslag for den økonomiske utviklingen de nærmeste årene.

Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for arbeid til alle og en forvaltning av naturressurser og miljø som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Oljeformuen må forvaltes slik at også framtidige generasjoner får nyte godt av den, og slik at det ikke skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt på å utvikle alle deler av landet og vil bruke den økonomiske politikken til å bremse den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene.

Velferdssamfunnet skal utvikles videre og bidra til trygghet for familier og enkeltmennesker, og til muligheter til utfoldelse i de ulike fasene av livet. Det skal blant annet sikre gode utdanningstilbud, behandling og pleie ved sykdom og økonomisk trygghet ved alderdom, uførhet og arbeidsledighet. Dette forutsetter at det gis rom for en omfattende offentlig sektor i norsk økonomi.

En sunn økonomi er en nødvendig forutsetning for velferdssamfunnet. Den økonomiske politikken må derfor bidra til gode og stabile rammebetingelser for næringslivet og til en stabil økonomisk utvikling. Det vil gi et langsiktig grunnlag for fortsatt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.

Regjeringens økonomiske politikk er basert på følgende hovedelementer:

• – Finanspolitikken og utbyggingen av oljesektoren brukes til å stabilisere utviklingen i innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester.

• – Pengepolitikken rettes inn mot å holde kronen stabil overfor europeiske valutaer.

• – Et inntektspolitisk samarbeid som skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst.

• – Strukturpolitikken skal bidra til at arbeidskraft, kapital og naturressurser forvaltes best mulig, og til at det opprettholdes en spredt bosetting.

• – En langsiktig, bærekraftig forvaltning av landets ressurser og effektiv miljøpolitikk med bruk av økonomiske virkemidler.

Den økonomiske politikken er utformet blant annet i tråd med Sysselsettingsutvalgets tilrådninger.

Regjeringen legger vekt på at den økonomiske politikken må være tilstrekkelig stram til å sikre en balansert utvikling i økonomien. Utformingen av statsbudsjettet tar utgangspunkt i at stabilisering av den økonomiske utviklingen og nødvendig nedkjøling av økonomien skal skje gjennom en tilstrekkelig stram finanspolitikk. Det er blant annet nødvendig for å legge grunnlaget for et meget moderat lønnsoppgjør neste år. Slik kan det også legges et bedre grunnlag for en normalisering av situasjonen i valutamarkedet og en nedgang i rentenivået. I Regjeringens budsjettforslag for 1999 legges det opp til en finanspolitisk innstramming på opp mot 1 pst. av BNP for Fastlands-Norge.

Norge er inne i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst. Fra 1993 til 1998 anslås BNP for Fastlands-Norge å øke med 19,1 pst. Dette har gitt grunnlag for en svært positiv utvikling i arbeidsmarkedet, med en sysselsettingsøkning på 235000 personer eller 11,6 pst. og nesten en halvering av arbeidsledigheten.

Oppgangen i norsk økonomi på 1990-tallet foregikk lenge uten vesentlig tap av kostnadsmessig konkurranseevne, i motsetning til under oppgangskonjunkturene på 1970- og 1980-tallet. Det har imidlertid gradvis utviklet seg ubalanser i norsk økonomi. Dette underbygges av blant annet følgende utviklingstrekk:

• – Det er økende mangel på arbeidskraft over hele landet, og mange bedrifter og offentlige etater har problemer med å fylle ledige stillinger. Forholdet mellom antallet ledige stillinger og antallet arbeidsledige er nesten oppe på samme høye nivå som i 1987.

• – Presset i arbeidsmarkedet har bidratt til en kraftig økning i lønnsveksten. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 kan bli om lag 6 pst., som er 2 I prosentenheter høyere enn gjennomsnittet hos våre handelspartnere. De høye lønnstilleggene i år innebærer at lønnsoverhengene inn i 1999 vil bli svært høye. Dette innebærer at lønnstilleggene neste år må bli langt lavere enn i år for at årslønnsveksten ikke skal tilta ytterligere. Lønnsnivået ved utgangen av 1998 anslås å ligge i gjennomsnitt om lag 7 H pst. høyere enn ved inngangen til året. Den økte lønnsveksten bidrar til å svekke norsk industris konkurranseevne og gir samtidig den høyeste reallønnsveksten siden midten av 1970-tallet.

• – Prisstigningen forventes å øke og er høyere enn hos våre handelspartnere. Gjennomsnittlig konsumprisøkning fra 1997 til 1998 anslås til 2,3 pst. Fra 1998 til 1999 anslås økningen til 3 G pst., som er om lag 1 H prosentenheter mer enn anslaget for våre handelspartnere. Den sterke lønnsveksten bidrar vesentlig til at prisstigningen tiltar.

• – Kredittveksten er høy. Ved utgangen av juli var tolvmånedersveksten i publikums innenlandske bruttogjeld 10,1 pst.

• – Veksten i norsk økonomi er i økende grad drevet fram av det private forbruket og oljeinvesteringene og av økt aktivitet i kommunene, mens eksporten og bedriftenes investeringer er i ferd med å utvikle seg svakere. Høy reallønnsvekst, kombinert med sterk vekst i sysselsettingen og i overføringene til husholdningene, blant annet gjennom folketrygden, bidrar til den sterke økningen i det private forbruket. Privat forbruk, som utgjør om lag halvparten av den samlede innenlandske etterspørselen etter varer og tjenester, anslås å øke med nær 4 pst. i 1998 og med 2,7 pst. i 1999.

• – Den sterke etterspørselsveksten i norsk økonomi gjenspeiles i en meget sterk økning i importen. I første halvår lå importvolumet av tradisjonelle varer hele 13 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Dette viser at norsk økonomi har nådd kapasitetsskranker, som fører til at den høye etterspørselen i økende grad dekkes av import. For 1998 anslås nå importen av tradisjonelle varer å vokse med nesten 8 pst. i volum, mens produksjonen i bedriftene i Fastlands-Norge øker med om lag 3 pst.

• – Utenriksøkonomien svekkes. I 1997 var det et overskudd på driftsbalansen overfor utlandet på 57 mrd. kroner, mens det for 1998 nå anslås om lag balanse. I Nasjonalbudsjettet 1998 ble det til sammenlikning anslått et driftsbalanseoverskudd i 1998 på 94 mrd. kroner. Endringen i anslaget fra Nasjonalbudsjettet 1998 til nå skyldes i hovedsak lavere oljepris og oljeproduksjon enn tidligere lagt til grunn, men lavere vekst i tradisjonelle eksportinntekter og høyere import bidrar også vesentlig.

• – Kronen har de siste månedene vært utsatt for et betydelig press i valutamarkedet. Dette må ses i sammenheng med den lave oljeprisen og de økonomiske problemene i Asia, Latin-Amerika og Russland. Kursen målt ved ecu-indeksen var 23. september om lag 7 pst. svakere enn i begynnelsen av året. For å motvirke fallet i kronekursen har Norges Bank økt det kortsiktige rentenivået. Den norske tremåneders pengemarkedsrenten var 23. september 8,0 pst. Dette var om lag 3 H prosentenheter over ecu-renten. Inntil midten av mai i år lå den norske pengemarkedsrenten noe i underkant av ecu-renten.

Et hovedproblem i fastlandsøkonomien er det sterke presset i arbeidsmarkedet. Dempet press i arbeidsmarkedet er en nødvendig forutsetning for at lønns- og kostnadsveksten igjen skal komme ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Hvis dette ikke skjer, vil bedringen i industriens kostnadsmessige konkurranseevne som ble oppnådd i årene 1988 til 1994 kunne gå tapt i løpet av et par år. Tap av kostnadsmessig konkurranseevne har flere uheldige virkninger, blant annet:

• – Industri og annen konkurranseutsatt virksomhet blir bygd ned fordi den taper pris- og kostnadsmessig konkurransedyktighet, og fordi troen på at det vil være varig lønnsomt å investere i slik virksomhet i Norge vil bli svekket.

• – Virksomheter som er mer skjermet mot konkurranse fra utlandet, blant annet varehandelen, restaurantbransjen og annen tjenesteyting som særlig retter seg mot det private forbruket, vil fortsatt i noen tid kunne ha sterk vekst og høy lønnsomhet. En må imidlertid etter hvert regne med betydelige avskallinger, slik det skjedde etter høykonjunkturen på midten av 1980-tallet.

• – Nedbygging av konkurranseutsatt virksomhet og vekst i de delene av økonomien som er mer skjermet mot konkurranse fra utlandet, kan føre til økt sentralisering.

• – Svekket utenriksøkonomi og, etter noen tid, svekkede offentlige finanser vil øke landets avhengighet av framtidige oljeinntekter.

Økt yrkesdeltaking og redusert arbeidsledighet har gjort den sterke veksten i fastlandsøkonomien siden 1993 mulig. Økonomien er imidlertid nå preget av høy kapasitetsutnytting, med mangel på kvalifisert arbeidskraft i flere sektorer. En må derfor regne med at vekstpotensialet for fastlandsøkonomien de nærmeste årene vil være vesentlig lavere enn hittil på 1990-tallet.

En moderat lavere vekst i etterspørselen etter varer og tjenester er derfor ikke tilstrekkelig for å redusere pressproblemene og gjenopprette balansen i norsk økonomi. Veksten i etterspørselen etter varer og tjenester må dempes vesentlig. En svakere utvikling i eksporten og lavere investeringer i næringslivet forventes ikke å være nok til å bringe den samlede etterspørselsveksten tilstrekkelig ned. Det er derfor nødvendig med en betydelig finanspolitisk innstramming i 1999.

Neste år er det anslått at samlet BNP vil vokse med vel 2 H pst. og BNP for Fastlands-Norge med vel 1 G pst. Sysselsettingen anslås å øke med om lag 15000 personer. Samtidig legges det til grunn at lønnsveksten avtar vesentlig. Fra 1998 til 1999 legges det til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst på 5 pst.

Det er stor usikkerhet knyttet til anslagene for den økonomiske utviklingen. Usikkerheten gjelder blant annet følgende forhold:

• – Den høye lønnsveksten kan feste seg. Dersom det også neste år blir sterk lønnsvekst, vil det bidra til ytterligere betydelig tap av kostnadsmessig konkurranseevne, sterkere prisstigning og fortsatt pressproblemer i norsk økonomi.

• – De økonomiske problemene i Asia og i Latin-Amerika og den politiske uroen i Russland kan føre til et tilbakeslag i verdensøkonomien. Et internasjonalt tilbakeslag vil ramme norsk økonomi, særlig ved at det kan bidra til ytterligere fall i prisene på olje og andre råvarer.

• – Det kan ta tid før kronekursen bringes tilbake til utgangsleiet og rentenivået igjen kommer ned mot europeisk nivå.

Et eventuelt ytterligere fall i oljeprisen og internasjonal valutauro kan bidra til en fortsatt svak kronekurs. Det samme kan høye lønnstillegg i neste års lønnsoppgjør og en manglende innstramming i finanspolitikken, fordi det vil bidra til at det etableres forventninger om varig høyere lønns- og prisstigning i Norge enn i utlandet.

Dersom kronekursen forblir svak, vil det på kort sikt isolert sett bidra til å styrke den kostnadsmessige konkurranseevnen. På lengre sikt vil imidlertid en svak kronekurs bidra til økt pris- og lønnsvekst, som svekker konkurranseevnen. Dette understreker viktigheten av at den økonomiske politikken bidrar til at valutakursen bringes tilbake til utgangsleiet.

Et vedvarende høyt norsk rentenivå vil isolert sett bidra til å dempe innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. I den grad et høyt rentenivå skyldes manglende finanspolitisk innstramming og fortsatt høy lønnsvekst, vil likevel den samlede økonomiske politikken bli for ekspansiv.

Et stramt finanspolitisk opplegg reduserer risikoen knyttet til den økonomiske utviklingen. Dersom en unnlater å bruke finanspolitikken til å dempe innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester, er det en klart større fare enn ellers for at rentenivået blir liggende høyt over lengre tid. En slik politikk ville også øke risikoen for et kraftig økonomisk tilbakeslag senere.

Det er usikkert hvor sterk nedkjøling av norsk økonomi som er nødvendig for å bringe lønns- og kostnadsveksten raskt ned til nivået hos våre handelspartnere. Erfaringer både fra Norge på 1980-tallet og fra andre land viser at det er svært krevende å få lønns- og prisveksten ned dersom den først har festet seg på et høyt nivå, og at dette har krevd tiltak som medfører høy arbeidsledighet over en lang periode. Regjeringen legger stor vekt på å unngå at norsk økonomi igjen kommer i en slik situasjon.

Under oppgangskonjunkturen på 1990-tallet har det norske arbeidsmarkedet vist seg å være fleksibelt i internasjonal sammenheng. I lang tid klarte norsk økonomi å kombinere økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet med relativt moderat lønnsvekst, selv om lønnsveksten har vært høyere enn gjennomsnittet hos våre handelspartnere etter 1994. Et stramt finanspolitisk opplegg og en videreføring av en pengepolitikk rettet inn mot stabil valutakurs overfor europeiske valutaer bør derfor gi et grunnlag for en gjennomføring av inntektsoppgjør med meget moderate tillegg neste år.

Svekkelsen av kronen i valutamarkedet må antas å skyldes blant annet fallet i oljeinntektene, de høye lønnstilleggene i vår og andre tegn på økende pressproblemer i norsk økonomi. Siden midten av august ble presset på kronen forsterket av uroen i de internasjonale finansmarkedene, som har sammenheng med de økonomiske problemene i Asia og krisen i Russland. Den internasjonale valutauroen har særlig rammet land med stort innslag av råvarebasert eksport som New Zealand, Australia og Canada. Sverige og Danmark har også blitt rammet.

Presset på kronen har gjort det nødvendig med en betydelig renteøkning. Etter å ha økt dagslåns- og folio-renten med til sammen 4 H prosentenheter siden mars i år, kunngjorde Norges Bank 24. august at den inntil videre ikke ville øke rentene ytterligere. Banken uttalte samtidig at de pengepolitiske virkemidlene var rettet inn mot at kronekursen etter hvert skulle bringes tilbake til utgangsleiet i samsvar med valutakursforskriften.

Regjeringen legger til grunn at kronekursen etter hvert vil komme tilbake til utgangsleiet og at det norske rentenivået ikke over lang tid vil holde seg vesentlig høyere enn i Europa. Det vises i denne sammenheng til følgende:

• – Til tross for pressproblemer etter mange år med sterk økonomisk vekst, er de fundamentale forholdene i norsk økonomi gunstige sammenliknet med de aller fleste andre land. Norge har blant annet meget gode offentlige finanser og høy yrkesdeltakelse.

• – Den finanspolitiske innstrammingen for 1999 vil bidra til å styrke tilliten til at lønns- og prisveksten blir moderat i årene framover.

• – Det norske rentenivået har på hele 1990-tallet ligget om lag på linje med ecu-renten, med unntak av kortvarige perioder med valutauro under den europeiske valutakrisen høsten 1992 og før EU-avstemningen høsten 1994.

• – Den pengepolitiske virkemiddelbruken vil bidra til å styrke kronen.

Tidligere erfaring har vist at pengepolitikken har bidratt til å bringe kronekursen tilbake når den er kommet utenfor utgangsleiet. I begynnelsen av 1997 var kronen under appresieringspress. Den norske pengemarkedsrenten ble da holdt lavere enn ecu-renten. Dette bidro til at kronekursen etter noen tid kom tilbake til utgangsleiet.

Utviklingen de senere månedene har vist at norsk økonomi er sårbar for fall i oljeprisen. Gjennomsnittlig oljepris i 1997 var 135 kroner pr. fat. Det vedtatte budsjettet for inneværende år var basert på en oljepris på 125 kroner. Anslaget ble nedjustert til 110 kroner i Revidert nasjonalbudsjett 1998. Den faktiske oljeprisen i august var til sammenlikning 92 kroner, mens gjennomsnittet hittil i år er 100 kroner. Det legges nå til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 100 kroner i 1998 og 110 kroner i 1999.

Denne utviklingen viser at budsjettpolitikken bør være langsiktig, der det særlig tas høyde for at framtidig oljepris er usikker. Den økonomiske politikken må bygge på at petroleumsinntektene etter hvert vil gå ned, samtidig som det økende antallet eldre i befolkningen vil føre til kraftige økninger i pensjonsutgiftene og et økende behov for pleie- og omsorgstjenester. For å sikre staten økonomisk handlefrihet, er det nødvendig at den finansielle posisjonen styrkes ved avsetning av midler i Statens petroleumsfond.

I finanspolitikken er det nødvendig både å inndra privat kjøpekraft og å begrense veksten i offentlige utgifter. Behovet for å inndra kjøpekraft må ses i lys av den sterke veksten i det private forbruket, og at det er ønskelig å skjerme bevilgninger til prioriterte områder.

Hovedtrekkene i finanspolitikken for 1999 er:

• – En finanspolitisk innstramming på opp mot 1 pst. av BNP for Fastlands-Norge eller om lag 9 mrd. kroner, målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet.

• – En reell økning i innbetalte skatter og avgifter på om lag 4,0 mrd. kroner. Av dette gjelder 0,5 mrd. kroner oljeselskapene. Skatte- og avgiftsnivået utenom konjunkturavgiften på investeringer i bygg og anlegg neste år øker med om lag 5,4 mrd. kroner på årsbasis (påløpt verdi), hvorav 0,4 mrd. kroner gjelder oljeselskapene. Den tidsavgrensede avgiften på investeringer i bygg og anlegg anslås å øke påløpte skatter i 1999 med 1,4 mrd. kroner, men gir ingen budsjettvirkning før i år 2000.

• – En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på 1 pst. fra anslag på regnskap for 1998 til 1999. Målt i forhold til vedtatt budsjett for 1998 anslås utgiftsveksten til 1 I pst. Ved beregning av den underliggende utgiftsveksten er det korrigert for utgifter til renter, dagpenger, petroleumsvirksomhet og enkelte regnskapsmessige forhold.

• – Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd i 1999 (anslag på regnskap) anslås til 5,5 mrd. kroner.

• – Avsetningen til Statens petroleumsfond anslås til 52,2 mrd. kroner etter at det oljekorrigerte underskuddet er dekket inn. I tillegg anslås renter og utbytte på oppspart kapital i Petroleumsfondet til 6,1 mrd. kroner. Den samlede kapitalen i petroleumsfondet ved utgangen av 1999 anslås til om lag 223 mrd. kroner.

• – De samlede nettofinansinvesteringene i offentlig forvaltning, som er et uttrykk for den finansielle sparingen i stats- og kommuneforvaltningen, anslås i 1999 til 70,3 mrd. kroner eller 6,0 pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes i Maastricht-kriteriene for offentlige finanser. Offentlig gjeld slik den defineres i Maastricht-kriteriene, anslås til 322 mrd. kroner eller 27,5 pst. av BNP ved utgangen av 1999. Offentlig forvaltnings nettofordringer anslås til 481 mrd. kroner eller 41 pst. av BNP ved utgangen av 1999.

I det foreslåtte skatte- og avgiftsopplegget øker påløpte skatter og avgifter for Fastlands-Norge neste år med 2,9 mrd. kroner mer enn de innbetalte skattene. Av dette utgjør konjunkturavgiften på investeringer i bygg og anlegg 1,4 mrd. kroner. Påløpte, ikke innbetalte skatter og avgifter har en innstrammingseffekt. Denne effekten fanges ikke opp av endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte underskuddet, som er basert på betalte inntekter og utgifter. Skatteopplegget innebærer derfor at statsbudsjettet for 1999 har noe større innstrammingseffekt enn endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet alene gir uttrykk for.

Statens netto renteinntekter, utenom renteinntekter fra Norges Bank og renteutgifter på utenlandslån, anslås å øke med vel 2 mrd. kroner neste år. Økningen i pengemarkedsrentene den senere tid fører til økte renteinntekter fra statsbankene. Samtidig motvirkes dette i noen grad av økte renteutgifter på statens gjeld.

2.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener det i dagens situasjon er riktig å legge opp til en innstramning omlag i den størrelsesorden som Regjeringen har lagt opp til. På den annen side er sammensetningen av Regjeringens innstramning dårlig tilpasset dagens økonomiske situasjon og usikkerheten internasjonalt. Flertallet mener det derfor er grunn til å stille spørsmålstegn ved om Regjeringens opplegg vil ha den ønskede virkning på bl.a. kronekurs og rentenivået. Videre er det grunn til å frykte at ledigheten kan komme til å øke med Regjeringens opplegg, i stedet for å ligge på samme nivå som i år som anslått i nasjonalbudsjettet.

Flertallet mener at det alvorligste problemet i norsk økonomi er den sterke veksten i priser og kostnader. Rentene er nå dobbelt så høye som i våre naboland, og Regjeringen anslår at inflasjonen og lønnsveksten neste år vil bli omtrent dobbelt så høy i Norge som i de landene vi handler med.

Flertallet viser til at høy inflasjon i Norge ikke skyldes lave oljepriser eller internasjonale børskriser. Den høye pris- og kostnadsveksten har Norge ansvaret for selv. Lønnsveksten i Norge er tilnærmet det dobbelte av hva den er i andre land. Flertallet viser til at om vi ikke får pris- og kostnadsveksten ned på nivå med våre handelspartnere, vil arbeidsledigheten igjen begynne å vokse.

Flertallet viser til at Regjeringen i en slik situasjon legger fram et budsjettforslag som ytterligere bidrar til å øke pris- og kostnadsveksten. I Regjeringens opplegg anslås prisstigningen neste år til 3G prosent, som er 1H prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere. Økningen i el-avgiften, den nye grunnavgiften på fyringsolje og andre avgiftsøkninger bidrar til at konsumprisene øker med H prosentpoeng ekstra neste år. Flertallet viser til at Regjeringens avgiftspolitikk vil bidra til at vi kan få et særnorsk pris- og kostnadsnivå som det kan bli vanskelig å få ned.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen Bondeviks forslag til statsbudsjett for 1999 har en svak fordelingsprofil, det bidrar til økt pris- og kostnadsvekst og det inneholder kun ubetydelige tiltak for å la de rike og formuende ta en større del av innstramningen. Disse medlemmer viser videre til at forslaget bryter med samarbeidslinjen i norsk arbeidsliv som har vært vesentlig for styringen av den økonomiske politikken. Regjeringens egne beregninger viser at det er stor fare for at ledigheten kan øke de nærmeste årene.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik legger opp til en innstramning tilsvarende 0,9 pst. av BNP for Fastlands-Norge målt ved den olje-, rente og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Indikatoren viser hvilken impuls finanspolitikken gir til aktiviteten i økonomien. Innstramningen i Regjeringens opplegg framkommer bl.a. ved at de underliggende utgifter i statsbudsjettet vokser ett prosentpoeng mindre enn den trendmessige veksten i fastlandsøkonomien. Det alene utgjør omlag 4 mrd. kroner i «utgiftskutt».

Disse medlemmer viser videre til at skatte- og avgiftsopplegget bidrar med en netto innstramning på 3,5 mrd. kroner når oljeskatter holdes utenfor. Resten av innstramningen er andre indirekte effekter av budsjettoppleggets virkning på den økonomiske utvikling og mer «tekniske» forhold som påvirker den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren.

Disse medlemmer mener det er viktig at avgiftspolitikken i det finanspolitiske opplegget for 1999 innrettes slik at den ikke bidrar til økt pris- og kostnadsvekst. Det vil være viktig for bedriftenes konkurranseevne og et godt signal til partene i arbeidslivet før neste års lønnsoppgjør. Det vil også være en god måte å invitere partene til en videreføring av Solidaritetsalternativet.

Disse medlemmer mener at summen av økte renter, økt pris- og kostnadsvekst og Regjeringens forslag om konjunkturavgift for nybygg, økt el-avgift, ny mineraloljeavgift, økt arbeidsgiverperiode i sykelønnsordningen og redusert innsats på forskning og eksportfremmende tiltak, til sammen vil kunne bidra til økt forsiktighet og en langt kraftigere nedgang i fastlandsnæringenes investeringer enn det Regjeringen legger til grunn. En positiv sysselsettingsvekst over en årrekke i norsk industri kan raskt bli snudd til økt ledighet. For en nærmere gjennomgang av sysselsettingssituasjonen viser disse medlemmer til pkt. 2.5.2 om inntekts- og sysselsettingspolitikken.

Disse medlemmer mener vi står overfor vanskelige avveininger i utformingen av finanspolitikken til neste år. Mye avhenger av renteutviklingen og vår evne til å begrense pris- og kostnadsutviklingen. I «normale» tider, hvor det hadde blitt ført en tilstrekkelig stram finanspolitikk mot slutten av oppgangskonjunkturen, kunne vi sluppet litt opp når konjunkturene nå snur. To forhold taler likevel for en stram finanspolitikk i 1999:

• – En stram finanspolitikk vil være avgjørende for å gjenopprette tilliten til norsk økonomi og få en rask rentenedgang. Lavere rentenivå er avgjørende både for produksjon og sysselsetting og for bedre fordeling.

• – Kapasitetsutnyttelsen er meget høy, så selv om f.eks. sysselsettingsveksten vil gå ned i 1999, er nivået vi går inn i 1999 med svært høyt.

Disse medlemmer mener at det i en situasjon med fortsatt høy kapasitetsutnyttelse og mangel på arbeidskraft i en rekke yrker og bransjer, høye renter og økende pris- og kostnadsvekst som svekker bedriftenes konkurranseevne, er nødvendig med en finanspolitisk innstramning for å gjenopprette tilliten til norsk økonomi. Dette vil bidra til å erstatte den markedsstyrte innstramningen gjennom høye renter med en politisk styrt innstramning gjennom offentlige budsjetter. I tillegg er det viktig å være spesielt oppmerksom på bransjer som bygg og anlegg hvor mye tyder på at utviklingen kan forventes å bli svakere enn det Regjeringen legger til grunn i sine prognoser.

Disse medlemmer er kritisk til sammensetningen av Regjeringens finanspolitikk. For å styrke tilliten til norsk økonomi, dempe pris- og kostnadsveksten og legge bedre til rette for en raskere rentenedgang, foreslår disse medlemmer at en større del av innstramningen tas på budsjettets utgiftsside. På utgiftssiden vil det også være lettere å komme med stimuleringstiltak senere i 1999 om den økonomiske utviklingen skulle kreve det.

Disse medlemmer mener videre at det må tas hensyn til den meget turbulente situasjonen i de internasjonale finans- og råvaremarkedene i utformingen av den økonomiske politikken. Usikkerheten knyttet til utviklingen i internasjonal og norsk økonomi taler for større stabilitet i forhold som påvirker næringslivet. Det er derfor viktig at det i denne situasjonen utvises forsiktighet med skatteskjerpelser overfor næringslivet.

Disse medlemmer mener at vi må unngå avgiftsøkninger av hensyn til faren for økende pris- og kostnadsvekst. Disse medlemmer går i mot Regjeringens forslag om å øke el-avgiften og den nye grunnavgiften på fyringsolje, og forslaget om en konjunkturavgift på bygg og anlegg. Disse medlemmer går også i mot økningen i tobakksavgiften ut over prisveksten.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet går inn for å redusere arbeidsgiveravgiften med 0,3 prosentpoeng fra 1.april 1999, både for å kompensere for økningen i arbeidsgivers ansvar for sykepengene (0,2 prosentpoeng) og for å gi næringsliv og kommuner lavere arbeidskraftkostnader.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiets opplegg samlet innebærer reduserte avgifter på over 2,9 mrd. kroner netto i forhold til Regjeringen. Effekten på prisstigningen av dette opplegget neste år anslås til H prosentpoeng lavere vekst i konsumprisindeksen. Lavere prisvekst vil virke positivt på lønnsoppgjøret til våren og vil gjøre det lettere å få rentene raskere ned på europeisk nivå. Inflasjonsanslaget i Arbeiderpartiets budsjettopplegg for 1999 er 2I prosent.

Disse medlemmer går i mot Regjeringens forslag om å fjerne en feriedag. Vi ser på ferien som opparbeidede sosiale og faglige rettigheter. Ferien er viktig for å få mer tid til familien.

Disse medlemmer viser videre til at den økonomiske politikken må innrettes slik at den sikrer arbeid og velferd til alle både på kort og lang sikt. Det må skapes flertall for de lange linjer i den økonomiske politikken. Det er bare dette som kan sikre den stabilitet og troverdighet som skal til for å holde et lavt rentenivå, trygge arbeidsplasser og velferd til alle på lang sikt.

Disse medlemmer vil legge vekt på følgende fire punkter i det videre arbeidet for å gjenreise tilliten og styrken i norsk økonomi og forsterke Solidaritetsalternativet som tidligere har vist seg å være en god ramme for utviklingen av et solidarisk samfunn med trygge arbeidsplasser, god fordeling og velferd for alle.

For det første mener disse medlemmer at Solidaritetsalternativet må forsterkes. Et forsterket samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter er nødvendig for å sikre arbeidsplassene og fornye arbeidslivet.

Disse medlemmer mener at myndighetene derfor bør bringe lederne for hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden sammen i en felles komite med mandat å lage en ny solidaritetspakt for arbeidslivet. Komiteen bør ledes av en uavhengig representant og være ferdig med sitt arbeid før neste års lønnsoppgjør.

Disse medlemmer mener at denne komiteen bør forme ut et forsterket solidaritetsalternativ der det pekes på hvilke forpliktelser myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere må ta på seg for å sikre at arbeidsplasser og velferd kan trygges blant annet i en ny internasjonal virkelighet. Komiteen må blant annet drøfte hvordan etter- og videreutdanning og arbeidstidsspørsmål kan inngå i en strategi for både økt konkurranseevne for norske arbeidsplasser, og et mer menneskelig og fleksibelt arbeidsliv for arbeidstakerne.

Disse medlemmer mener at en viktig del av mandatet også må være å legge strategier for hvordan arbeidslivet kan ta et større sosialt ansvar.

For det andre mener disse medlemmer at det må føres en aktiv Europa-politikk. Norges forhold til EU er avgjørende for norske arbeidsplasser og velferd i framtida. EU er inne i en svært dynamisk utvikling som følge av forhandlinger om utvidelse østover og etableringen av en felles valuta 1.januar 1999.

Disse medlemmer mener at dette skaper nye utfordringer for Norge. Derfor må det settes ny kraft inn i Europapolitikken. Norge må ta initiativ til en strategisk dialog med EU for å styrke vår forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs ulike samarbeidsprosjekter. Vår rolle som ledende energi- og miljønasjon må brukes aktivt i en slik dialog.

Disse medlemmer mener at det i en slik dialog også kan undersøkes mulighetene for å knytte den norske krone nærmere til euroen.

For det tredje mener disse medlemmer at det må føres en holdbar velferdspolitikk. Statens utgifter må være holdbare både på kort og lang sikt. Folketrygden må kunne sikres også når pensjonsutgiftene øker sterkt rundt år 2008. Utgiftene til eldreomsorg og helse må økes hvert år framover. Det må skapes rom for en betydelig satsing på utdanning og forskning.

Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig med strukturendringer i offentlig sektor for å sikre mer økonomiske og menneskelige ressurser til disse formålene. Statsadministrasjonen og det offentlige serviceapparat må moderniseres. Forholdet mellom fylkeskommunene og statsadministrasjonen må avklares for å fjerne unødvendig dobbeltadministrasjon. Frivillige kommunesammenslåinger må oppmuntres.

Disse medlemmer mener en statlig moderniseringskomite der arbeidstakere og brukerinteresser trekkes inn, skal oppnevnes for å bistå et slikt arbeid.

For det fjerde mener disse medlemmer at kunnskaps- og forskningspolitikken må styrkes. Det må være en hovedoppgave å gjøre Norge mindre avhengig av olje- og gassinntektene. Da er det etter disse medlemmers mening nødvendig med en bred satsing på kompetanse. Kvaliteten i grunnskole og videregående skole må økes. Distriktshøyskolene og universitetene må få økte ressurser, og det må utvikles en etter- og videreutdanningsreform.

Disse medlemmer viser til at forskningen er basisen for kunnskapsutvikling og næringsutvikling. Det er nødvendig å sikre at forskningen får stabile og økte ressurser i årene framover.

Disse medlemmer mener derfor at det må etableres et Norges Forskningsfond. Fondet bør tilføres midler fra salg av statens aksjer som er vedtatt. På den måten sikres at statens formue omplasseres til framtidsrettet virksomhet og ikke går med til forbruk. Disse medlemmer mener Stortinget må vedta overordnede retningslinjer for fondet. Tre områder bør pekes ut for nasjonal satsing: marin forskning, medisinsk forskning og miljøforskning.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet fremmer forslag til oppfølging av de fire ovennevnte punkter under kapitlene 2.3, 2.5, 2.6 og 3.2.17.

Disse medlemmer viser til regjeringspartienes justerte budsjettopplegg som ble lagt fram 14.november 1998 i samråd med Regjeringen. I svar på spørsmål fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe skriver finansministeren at forslaget «innebærer en samlet svekkelse av statsbudsjettets balanse på om lag 1,2 mrd. kroner», og at den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren svekkes «med i underkant av 1,3 mrd. kroner i forhold til budsjettforslaget i Gul bok. Den finanspolitiske innstramningen med regjeringspartienes forslag kan etter dette anslå til vel I pst. av BNP for Fastlands-Norge eller noe under 8 mrd. kroner».

Disse medlemmer viser videre til at finansministeren skriver at den reelle underliggende utgiftsveksten økes med 366 mill. kroner eller 0,1 prosentpoeng i forhold til Regjeringens opprinnelige opplegg.

Disse medlemmer konstaterer at regjeringspartiene og regjeringen Bondevik med dette ikke klarer å holde den stramhet i budsjettet for 1999 som Regjeringen og statsministeren gjentatte ganger etter framleggelsen av budsjettet har uttalt seg om nødvendigheten av å gjenreise tilliten til norsk økonomi, styrke den norske krona og få rentenivået ned.

Disse medlemmer viser til finansministerens brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe der han kommenterer regjeringspartienes justerte budsjettopplegg.

Der heter det:

«I lys av drøftingene i Stortinget og situasjonen og utsiktene for norsk økonomi vurderer jeg dette alt i alt som et forsvarlig budsjettopplegg».

Disse medlemmer kan ikke se at drøftingene i Stortinget har gitt grunnlag for et mindre stramt budsjettopplegg enn det Regjeringen opprinnelig la fram.

Disse medlemmer har heller ikke registrert at Regjeringen har lagt fram noen nye analyser av «situasjonen og utsiktene for norsk økonomi» som gjør at stramheten i budsjettet for 1999 bør vurderes på noen annen måte enn det Regjeringen selv gjør i nasjonalbudsjettet.

Disse medlemmer finner det i denne sammenheng oppsiktsvekkende at finansministeren i et annet svarbrev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe siterer nasjonalbudsjettet hvor det står:

«Et stramt finanspolitisk opplegg vil samtidig være et klart signal om at politikken rettes inn mot å hindre en ny pris- og lønnsspiral. Dette kan danne grunnlaget for at rentene etter hvert kan bringes ned igjen mot rentenivået ellers i Europa».

Disse medlemmer viser til sine merknader om Regjeringens budsjettforslag og hvordan innretningen av dette i liten grad er egnet til å styrke tilliten til norsk økonomi og at sammensetningen av den finanspolitiske innstramningen er dårlig egnet til å redusere vårt underliggende problem med høy pris- og kostnadsvekst. Disse medlemmer mener at det justerte budsjettopplegg fra regjeringspartiene, som Regjeringen også står bak, i enda mindre grad vil bidra til å stabilisere norsk økonomi, i enda mindre grad vil bidra til å styrke den norske krona og i enda mindre grad vil bidra til å få de høye rentene ned mot europeisk nivå.

Disse medlemmer viser til regjeringspartienes forslag om økt utbytte fra Telenor og Statnett.

Disse medlemmer registrerer at sentrumspartienes forslag bryter med gjeldende utbyttepolitikk for disse selskapene. I Telenors tilfelle oppjusteres resultat-anslaget med 300 mill. kroner for 1998. Hele resultatforbedringen trekkes inn i form av økt utbytte. Utbytteandelen for Telenor blir dermed 65-70 pst. i følge finansministerens svarbrev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 14.november 1998. I Statnetts tilfelle økes utbytteandelen til 78 pst., uten at finansministeren i sitt svar har noe oppjustert resultatanslag å vise til.

Disse medlemmer viser til at sentrumspartiene og Regjeringen på denne måten fører en uansvarlig utbyttepolitikk og mener dette står i sterk strid med de retningslinjer som ligger til grunn for utbyttepolitikken.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre syner til omtalen av den økonomiske politikken i Nasjonalbudsjettet og gjev sin tilslutnad til dei hovudmål som er lagt fram i det finanspolitiske opplegget.

Desse medlemene syner til at norsk pengepolitikk medfører ein klar samanheng mellom kronekurs og rentenivå. Målsettinga om at finanspolitikken skal medverka til å dempa presset i norsk økonomi slik at rentenivået kan reduserast frå det nivået det har i dag, og til eit nivå i nærleiken av det som er gjeldande i andre vesteuropeiske land er oppretthalden.

Kronekursen og renteutviklinga er og avhengig av andre faktorar. Mellom anna oljepris, lønsutvikling og forventa inflasjon. Ein føresetnad for at ein skal få renta ned er difor at inntektsoppgjeret i 1999 kan gjennomførast innanfor ei moderat ramme i samsvar med Solidaritetsalternativet sine prinsipp.

Desse medlemene konstaterar at prognosen på 2,5 pst. for konsumprisveksten frå 1997 til 1998 er litt lågare enn ein rekna med i revidert Nasjonalbudsjett, men at anslaget på 3,25 pst. for 1999 er omlag det dobbelte av det som er venta hos våre handelspartnarar.

Desse medlemene vil peike på at det i Nasjonalbudsjettet er gjeve ei særleg omtale av pressproblema i store deler av arbeidsmarknaden. Etter 6 år med samanhengande vekst er sysselsettinga auka med 231000 personar eller 11,9 pst. av arbeidsstyrken.

Desse medlemene legg til grunn at den sterke auken i rentekostnadene den siste tida så langt har ført til ei viss demping av veksten i byggje- og anleggssektoren. Fleire store nasjonale byggjeprosjekt er i ferd med å blir avslutta. Omsetnaden av bustadar er redusert. Saman med den internasjonale lågkonjunkturen skaper dette noko uvisse omkring anslaga for utviklinga i byggje- og anleggssektoren. Desse medlemene legg óg vekt på at tilslutnad til eit heilheitleg økonomisk opplegg i seg sjølv kan verke stabiliserande på økonomien. Ut frå ei samla vurdering vil desse medlemene gå inn for at konjunkturavgifta for byggje- og anleggssektoren ikkje vert iverksett.

Desse medlemene har også merka seg at det i Nasjonalbudsjettet er understreka at uroa i den internasjonale økonomien har skapt stor uvisse om den vidare utviklinga. Verknaden av dei økonomiske krisene i Søraust-Asia, Russland og sist no i Latin-Amerika har ført til at veksttala er justert nedover for utviklinga i verdsøkonomien, og for einskilde land også utanfor kriseområda.

For Noreg betyr dette lågare eksportinntekter, særleg frå petroleumsverksemda.

Desse medlemene har også merka seg at oljeselskapa ser for seg låg oljepris i ei tid framover. Dersom oljeprisen vert liggjande på det noverande nivået framover, vil dette på sikt føre til reduserte investeringar i oljesektoren. Dette vil i neste omgang få verknad på aktivitetsnivået i Fastlands-Noreg.

Etter ei samla vurdering av desse tilhøva finn desse medlemene at dei avgrensa endringane i budsjettbalansen som følgjer av det justerte opplegget frå sentrumspartia, er forsvarlege. Desse medlemene vil understreke at overskotet på Nasjonalbudsjettet vil vere om lag 50 mrd. kroner.

Desse medlemene syner til det justerte opplegget som sentrumspartia har lagt inn i denne innstillinga, med ein del endringar, mellom anna i skatte- og avgiftsopplegget. Desse medlemene legg vekt på at dette er retta inn for å få ei låg pris- og kostnads-utvikling og slik medverka til eit moderat lønnsoppgjer til våren. Dette er i seg sjølv viktige føresetnader for auka tillit til norsk økonomi og ei normalisering av rentenivået. Desse medlemene meiner dei justeringane sentrumspartia har gjort i Regjeringa sitt framlegg også ivaretek målsettinga om eit stramt budsjett, med ein god fordelingsprofil der byrdene med innstramming vert delt mellom det offentlege, hushaldningane og næringslivet. Desse medlemene meiner det er naudsynt med ein stram finanspolitikk og vurderer at ei innstramming på om lag 8 mrd. kroner opprettheld målsettinga.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen mener at etterspørselspresset i norsk økonomi er for stort, og at det må bremses ved hjelp av et stramt statsbudsjett. Et stramt budsjett innebærer i denne forbindelse et statsbudsjett der staten reduserer utgiftssiden samtidig som den styrker inntektssiden ved å øke skatter og avgifter.

Disse medlemmer er ikke enig i at presset i norsk økonomi vil bli så stort i tiden som kommer at det er nødvendig å øke skatter og avgifter. Disse medlemmer er enig i at utgiftene på statsbudsjettet må reduseres, ikke for å redusere presset i norsk økonomi, men for å gi rom for større skatte- og avgiftslettelser. Vi ser allerede at store næringslivslokomotiver som for eksempel Statoil strammer inn ved å kraftig redusere sine investeringsplaner for 1999. Andre har varslet tilsvarende reduksjoner, særlig bygge- og anleggsbransjen. Dette får stor effekt på hele landets økonomi og innebærer allerede en betydelig reduksjon av etterspørselen.

Det svært høye rentenivået vi har i dag, innebærer også en betydelig reduksjon idet private forbruk. Det er grunn til å anta at effekten av denne renteøkningen ikke fullt ut har slått ut i økonomien ennå, men at vi vil se utslagene i de kommende månedene. Skatte- og avgiftsskjerpelser vil bidra til å ytterligere forsterke nedgangen i etterspørselen og vil være uheldig for norsk økonomi. Det er fra noen hold blitt hevdet at det vil være bedre at vi strammer inn så mye nå at vi eventuelt kan slippe opp underveis. Det er en risikabel fremgangsmåte. Norge har erfaringer som viser det motsatte, nemlig hvor vanskelig det er å rette opp noe når det først går utforbakke. Det vil være langt bedre å gi skatte- og avgiftslettelser, for eventuelt, hvis det faktisk skulle vise seg å være behov for innstramminger underveis, å gjøre det da.

For øvrig er det også god grunn til å hevde at de skatte- og avgiftsskjerpelser som er foreslått av Regjeringen også har svært begrenset effekt for selve statskassen. Resultatet av de kraftige innstrammingene vil være en redusert produksjon i den private sektor. For øvrig er det ikke sikkert at renten vil gå ned som følge av innstramming i finanspolitikken, slik som både Regjeringen og stortingsflertallet hevder. Finanspolitikken ikke er egnet til for mye finstyring og detaljregulering av økonomien. Derfor burde Stortinget i større grad konsentrere seg om de større linjene.

Disse medlemmer vil gjennomføre de grep som vi mener er nødvendig for norsk økonomi, også på lang sikt. Det må fokuseres på effektivisering og fornuftig ressursanvendelse, og ikke minst en helt annen innretning av både budsjettets utgiftsside og inntektsside.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett som viser at det er godt mulig å omprioritere innenfor forsvarlige budsjettrammer, ved å styrke kjerneområder, redusere skatter og avgifter og redusere de offentlige utgiftene til ikke-prioriterte områder. Som tidligere nevnt er stramhetsbegrepet ingen «hellig ku» for Fremskrittspartiet. Det avgjørende for oss er at det strammes inn i de offentlige utgiftene, ikke i privat sektor gjennom skatte- og avgiftsskjerpelser. Derfor foreslår Fremskrittspartiet skatte- og avgiftsreduksjoner i forhold til Regjeringens forslag på 25,663mrd. kroner.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets budsjett har en (negativ) underliggende utgiftsvekst på -0,79 pst., korrigert for prisstigning er den underliggende utgiftsvekst på -4,88 pst., sammenlignet med Regjeringens forslag som innebærer en økning på 1 pst. korrigert for prisstigning.

Fremskrittspartiets forslag har en innstrammingseffekt på 0,79 pst., målt ved den olje,- rente- og aktivititetskorrigerte budsjettindikatoren, mot Regjeringens 0,89pst.

Regjeringens forslag til avgiftsøkninger gir alene en økning i prisstigningen neste år på H pst. Sammen med forslag til skatteøkninger kan dette bety nok et godt lønnsoppgjør neste år. Fremskrittspartiets forslag til skatte- og avgiftsopplegg vil innebære at prisstigningen neste år blir 2,2pst. lavere enn Regjeringens forslag på 3Ipst.

På budsjettets utgiftsside foreslår Fremskrittspartiet en brutto innsparing i statens utgifter med 24,2mrd. kroner.

Disse medlemmer har, innenfor Fremskrittspartiets ramme, foreslått en betydelig satsning på veiutbygging, forsvar, helse og eldreomsorg, justissektoren og barnefamiliene.

Videre har Fremskrittspartiet lagt til grunn en langt mer næringsvennlig politikk enn Regjeringen, i erkjennelsen av at det er verdiskapningen i det private næringsliv Norge skal leve av i fremtiden.

Disse medlemmer støtter ikke Regjeringens forslag om å fjerne en feriedag, med henvisning til at Norge er det landet i Europa som har kortest ferie.

Statens utbyttepolitikk

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner ingen grunn til å endre på de anslag som Regjeringen har lagt til grunn for utbytte fra statseide eller deleide selskaper, men vil understreke det viktige i at statens avkastningskrav står i et korrekt forhold til den betydelige egenkapital staten har i en rekke selskaper. Disse medlemmer mener dog det er nødvendig at utbytte fastsettes i henhold til aksjeloven også i bedrifter der staten er aksjonær.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre med sitt alternative forslag til statsbudsjett viser at det er fullt mulig å omprioritere innenfor forsvarlige budsjettrammer, for å styrke kjerneområder og redusere skatte- og avgiftsnivået. Høyres budsjettforslag har samme innstrammingseffekt som Regjeringens forslag. Det er imidlertid avgjørende at stramheten i finanspolitikken oppnås på riktig måte. Derfor foreslår Høyre en reduksjon i skatter og avgifter på 7,4 mrd. kroner i forhold til regjeringen Bondeviks forslag. Disse lettelsene dekkes inn i sin helhet. Høyres budsjett har en underliggende utgiftsvekst på -0,5 pst, sammenlignet med regjeringen Bondeviks forslag på +1 pst.

Disse medlemmer mener det er bekymringsfullt at Regjeringen legger opp til en så høy utgiftsvekst for neste år, og at sentrumspartiene i sitt justerte budsjettforslag legger opp til en enda høyere utgiftsvekst, på 1,1 pst. Flere prognoser, blant annet fra Statistisk sentralbyrå, tyder på at veksten i BNP for Fastlands-Norge i 1999 vil bli lavere enn anslått i Nasjonalbudsjettet, og lavere enn forslagene til utgiftsvekst fra Regjeringen og sentrumspartiene. Dermed er risikoen stor for at vi vil komme i den situasjon at veksten i de offentlige utgifter er høyere enn veksten i verdiskapningen. I dagens situasjon med høy kapasitetsutnytting vil dette føre til at offentlig sektor fortrenger privat virksomhet. Dette er en utvikling disse medlemmer mener er svært bekymringsfull, ikke minst fordi presset for ytterligere økte offentlige utgifter kan øke i årene som kommer dersom Norge går inn i en lavkonjunktur. Faren er stor for at man med sentrumspartienes budsjettforslag legger seg på utvikling i utgiftsnivået som ikke er opprettholdbart over tid.

Disse medlemmer viser til at Høyres budsjettforslag har om lag samme innstrammingseffekt som Regjeringens forslag på 0,9 pst., målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Disse medlemmer mener det er avgjørende at finanspolitikken er stram i dagens situasjon. Prognosen for norsk økonomi tyder på at kapasitetsutnyttingen og dermed presset i norsk økonomi vil være høy også i 1999, selv om veksten vil avta neste år. Med fortsatt høyt press i økonomien er risikoen stor for at lønns- og prisveksten vil bli kraftig neste år. Dette vil svekke næringslivets konkurranseevne ytterligere, med alvorlige konsekvenser på lengre sikt. Derfor er det viktig at finanspolitikken bidrar til å redusere presset i norsk økonomi.

Disse medlemmer mener den uro man nå ser på de internasjonale finans- og råvaremarkedene understreker betydningen av et ansvarlig finanspolitisk opplegg, med en nødvendig stramhet i finanspolitikken og stabile rammevilkår for næringslivet. Det er viktig at usikkerheten for næringslivet som følger av internasjonal uro ikke forsterkes av forverrete rammevilkår i Norge.

Disse medlemmer er enige i Norges Banks vurderinger i budsjettbrevet av 21.oktober 1998, om at det isolert sett kunne være ønskelig med en enda sterkere innstramming for å dempe aktiviteten i økonomien, men at usikkerheten knyttet til tempoet i den forventete rentenedgang isolert sett trekker i motsatt retning. Samlet sett fremstår en innstramming på nær 1 pst. som en rimelig avveining mellom ulike hensyn.

Disse medlemmer vil peke på at det er betydelig vanskeligere å reversere de negative effektene av en finanspolitikk som viser seg ikke å være stram nok, enn det er å løsne opp på en finanspolitikk som viser seg å være i strammeste laget. Det vil være fullt mulig å «gi gass» i økonomien i løpet av 1999 dersom forholdene tilsier dette. Også dette trekker i retning av et stramt statsbudsjett for 1999.

Disse medlemmer understreker imidlertid at det for Høyre er avgjørende at stramheten i finanspolitikken oppnås på riktig måte. Regjeringens forslag til innstramming er i stor grad oppnådd gjennom forslag om økte skatter og avgifter. Forslagene til avgiftsøkninger gir alene en økning i prisstigningen neste år på H prosentpoeng. Sammen med forslagene til skatteskjerpelser vil dette kunne legge grunnlag for økte lønnskrav, og dermed bringe oss inn i en ny lønns- og prisspiral.

Disse medlemmer viser til at det høye rentenivået allerede har påført mange husholdninger og bedrifter kraftige utgiftsøkninger. Økte skatter og avgifter på toppen av dette vil forverre situasjonen, og føre til alvorlige problemer for mange husholdninger og bedrifter. Når regjeringen Bondevik kaller på en «nasjonal dugnad» i dagens situasjon, er det for disse medlemmer opplagt at husholdningene og bedriftene gjennom renteøkningene allerede har tatt sin del av denne «dugnaden». Selv om et stramt statsbudsjett vil bidra til at rentenivået kan reduseres, må det tas høyde for at dette kan ta tid. Det er uforsvarlig å ramme husholdningene og bedriftene dobbelt opp, med både økte renteutgifter og høyere skatter og avgifter.

Disse medlemmer viser til at Høyre derfor går mot forslaget om å øke skatte- og avgiftsnivået med 4 mrd. kroner i 1999, og foreslår i stedet en reduksjon i forhold til dagens nivå på 3,4 mrd. kroner. Samlet foreslår Høyre en reduksjon i skatter og avgifter på 7,4 mrd. kroner i forhold til sentrum-regjeringens forslag, med virkning for 1999. Høyres forslag til skatte- og avgiftsopplegg innebærer at prisstigningen i 1999 kan komme ned mot 2 H - 2 I pst, mot 3 G pst med Regjeringens forslag.

Disse medlemmer viser til at Høyre på lengre sikt ønsker et vesentlig lavere skatte- og avgiftsnivå. Behovet for en stram finanspolitikk i dagens situasjon innebærer at reduksjoner i skatte- og avgiftsnivået fullt ut må dekkes inn gjennom tilsvarende innsparinger i offentlige utgifter. Høyre legger vekt på at reduksjoner i offentlige utgifter må skje gradvis. De som i dag er gjort avhengige av offentlige støtteordninger må gis tid til omstilling. Det må også tas høyde for at det tar tid å gjennomføre tiltak som gir bedre ressursutnyttelse i offentlig virksomhet, og at tiltakene derfor ikke gir full effekt fra første dag.

På budsjettets utgiftsside foreslår disse medlemmer en netto innsparing i statens utgifter med 6,2 mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Med Høyres forslag vil statsbudsjettets reelle, underliggende utgiftsvekst være på om lag -0,5 pst i forhold til anslag på regnskap for 1998, sammenlignet med Regjeringens forslag på +1 pst.

Innenfor denne rammen har disse medlemmer funnet rom for en betydelig satsing på veiutbygging og forsvar. Kontantstøtten utvides som planlagt. Høyre går mot Regjeringens forslag om å ta pengene tilbake igjen ved å fjerne småbarnstillegget for dem som mottar kontantstøtte. Videre styrker Høyre forskning og utdanning på alle trinn, og gir mer ressurser til politi og rettsvesen. Høyre opprettholder Regjeringens forslag til satsing på helse og eldre, og foreslår i tillegg økt satsing på innsatsstyrt finansiering i helsevesenet.

Disse medlemmer går mot Regjeringens næringsfiendtlige forslag, som utvidet arbeidsgiveransvar for sykelønn og fjerning av sjømannstilskuddet.

Regjeringens forslag om å fjerne en feriedag får ikke Høyres støtte. Forslaget vil hjelpe næringslivet, men Regjeringen legger ikke tilstrekkelig vekt på avveining mellom arbeid og fritid. Med Europas korteste ferie er konklusjonen klar; vi trenger ikke enda kortere ferie.

Disse medlemmer minner om at Høyre har invitert Regjeringen og regjeringspartiene til forhåndsdrøftinger om budsjettet, for å sikre et flertallsgrunnlag i Stortinget. Dette ville også sikret større stabilitet og forutsigbarhet i den økonomiske politikken, og på den måten være bedre egnet til å møte de utfordringer landet står overfor. Disse medlemmer minner også om at Høyres forutsetninger for støtte til budsjettets hovedinnretning har vært klargjort i god tid før Regjeringen la frem sitt budsjettforslag.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen og regjeringspartiene konsekvent har ignorert Høyres forsøk på å komme Regjeringen i møte om statsbudsjettet for 1999. Regjeringens forslag medfører en utvikling stikk i strid med Høyres syn på en rekke sentrale områder. Regjeringen foreslår skatte- og avgiftsøkninger i en størrelsesorden det ikke er sett maken til på 90-tallet. Regjeringen foreslår et kraftig kutt i forsvarsbevilgningen, også i forhold til sin egen langtidsplan som ble vedtatt for bare noen måneder siden. Regjeringen legger nye veiprosjekter på is til tross for at regjeringspartiene sammen med Høyre sikret flertall for en betydelig satsing på veiutbygging i Norsk veg- og vegtrafikkplan.

Disse medlemmer viser til at sentrumspartiene legger frem et justert forslag til statsbudsjett for 1999. Dermed kan det konstateres at Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1999 heller ikke har regjeringspartienes støtte. Sentrumspartienes justerte budsjettforslag innebærer:

• – fortsatt skatte- og avgiftsøkninger på 2 H mrd. kroner for 1999,

• – fortsatt et kutt i forsvaret på H mrd. kroner i forhold til nullvekst og 0,8 mrd. kroner i forhold til Høyres budsjettforslag, og

• – fortsatt ingen nye veiprosjekter.

Den underliggende utgiftsveksten i sentrumspartienes justerte budsjettforslag vil være på 1,1 pst., som er en kraftigere vekst enn i Regjeringens eget forslag og i strid med Høyres alternative budsjett. Prognosene for veksten i BNP, blant annet fra SSB, tyder på at utgiftsveksten med sentrumspartienes justerte forslag vil være høyere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Dette er alvorlig fordi det innebærer at offentlig sektor fortrenger privat virksomhet.

Samtidig svekker sentrumspartiene stramheten i budsjettet, i forhold til stramheten foreslått av Regjeringen og som et bredt flertall på Stortinget har gitt sin tilslutning til. Finansministeren gir i svar på spørsmål fra Høyres stortingsgruppe 14.november 1998 ingen begrunnelse for Regjeringens endrede syn på innstrammingsbehovet i finanspolitikken.

Disse medlemmer vil understreke at et hovedmål med statsbudsjettet for 1999 er å sikre et stramt budsjett som kan få renten ned. Dette er viktig for å hjelpe alle de familier og bedrifter som nå sliter med høye renteutgifter. Det er alvorlig at sentrumspartiene i sitt justerte budsjettforslag foreslår å svekke stramheten i budsjettet, blant annet fordi dette reduserer muligheten for lavere rente. Skatte- og avgiftsøkningene i sentrumspartienes justerte opplegg vil fortsatt bidra til økt prisstigning, og for mange familier komme i tillegg til betydelig økte renteutgifter.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil fremholde at norsk økonomi er solid med store overskudd både i statsfinansene og i de fleste bedrifter. Selv om det er ønskelig med visse innstrammingerer det rom for å satse mer på rettferdig fordeling, miljøtiltak og oppvekst og utdanning for barn og unge. Det krever politisk vilje til å sette det viktigste først.

Sosialistisk Venstrepartis økonomiske politikk har fem hovedmål:

• – Arbeid til alle.

• – Solidaritets-Norge istedenfor Forskjells-Norge.

• – En mindre oljeavhengig økonomi og et mer allsidig næringsliv.

• – En bærekraftig økonomi der skattesystemet stimulerer til miljøriktig adferd.

• – Kommuner som er økonomisk i stand til å gi gode tjenester til sine innbyggere.

Disse målene kan bare nås ved aktiv politisk styring. Finanspolitikken må motvirke de svingninger i økonomien som markedet utsetter oss for. En stabil økonomisk utvikling er best.

I tråd med dette synet viser dette medlem til at Sosialistisk Venstreparti i flere år foreslått mer ekspansive budsjetter enn vekslende regjeringer. Da var hovedoppgaven å få fart på økonomien for å få flere i arbeid. Når det i år var behov for å kjøle ned økonomien foreslo Sosialistisk Venstreparti et mer stramt budsjett enn Regjeringa ved behandlingen av revidert budsjett. Sosialistisk Venstrepartis foreslo et budsjett med innstramminger i privat forbruk, blant annet økt beskatning av kapitalinntekter og kutt i enkelte overføringer. Hadde Regjeringa lagt opp til dette da, ville vi fått et langt mindre press på renta og langt mindre behov for å stramme inn nå. I stedet valgte Regjeringa å samarbeide med høyresida om et budsjett som ikke la opp til å bremse forbruket. Nå kommer Regjeringa med forslag om økt kapitalskatt og fjerning av rederienes refusjonsordning. Forslagene vil selvsagt få dette medlems støtte, men hadde Regjeringa gått inn for disse tiltakene allerede i vår, slik dette medlem ønsket, ville tiltakene hatt større positiv effekt.

Dette medlem kommenterte for øvrig Regjeringas reviderte budsjett slik i Budsjett-innst. S. II (1997-98) i begynnelsen av juni:

«Regjeringa har lagt fram et budsjettopplegg som betyr at det i all hovedsak overlates til markedet å stramme inn økonomien. Da får vi rente- og prisoppgang. En slik innstramming er primitiv og usosial. Sosialistisk Venstreparti ønsker et finanspolitisk strammere opplegg og med en helt annen profil enn Regjeringa. De innstramminger som Regjeringa legger opp til vil først og fremst ramme folk flest, særlig gjennom redusert aktivitetsnivå i kommunene. Sosialistisk Venstreparti kan bare akseptere innstramminger som samtidig opprettholder høy sysselsetting og gir bedre fordeling.»

Utviklingen etterpå har vist at Sosialistisk Venstreparti fikk rett når det gjaldt virkningen av Regjeringas budsjettopplegg i vår.

I budsjettopplegget for 1999 legger Regjeringa opp til en finanspolitisk innstramming på opp i mot 1 pst. av BNP. Denne innstrammingen kommer for seint og er for sterk. En mindre innstramming er nødvendig for at finanspolitikken skal levere sitt bidrag til at renta kan gå ned. En innstramming i den størrelsesorden som Regjeringa legger opp til bereder bare grunnen for ny økning i arbeidsledigheten.

Siden mai har Norges Bank hevet dagslånsrenten 6 ganger, med totalt 4,5 prosentpoeng, i håp om å motvirke svekkelsen av kronekursen. De siste 2,5 prosentpoengene kom i løpet av en langhelg i august. Kredittinstitusjonene har hevet sine lånerenter omtrent tilsvarende. Beregninger SSB har gjort anslår at renteøkningene vil ha en årsvirkning som tilsvarer 20 mrd. kroner i innstramming i økonomien.

Dette er en form for innstrammingspolitikk som Sosialistisk Venstreparti ikke ønsker. Renteøkninger rammer alle med gjeld, uavhengig av hva slags type gjeld, og beriker alle med «penger på bok», uavhengig av behov. For Sosialistisk Venstreparti er det derfor en viktig oppgave å få renta ned. Sosialistisk Venstreparti går inn for følgende tiltak:

• – En finanspolitisk innstramming på om lag halvparten av Regjeringen inkludert innstramminger i oljesektoren, men særlig retta mot sektorer og grupper med høy importandel.

• – Sette ned renta i statsbankene.

• – En mer fleksibel valutapolitikk og sterkere politisk styring av Norges Bank.

• – Mindre oljeavhengighet og høyere oljepris via redusert oljeutvinning.

Sammenhengen mellom en stram finanspolitikk og lavere rente er ikke klar fordi det også er andre faktorer, slik som oljepris og etterspørsel fra eksportmarkedene, som spiller sterkt inn. Sosialistisk Venstreparti legger imidlertid til grunn at finanspolitikken kan bidra til en lavere rente, men innstrammingene må rettes inn mot de områder der de har størst effekt. Sosialistisk Venstreparti legger vekt på rette innstrammingene inn mot sektorer med høy importandel. Det er den sterke importveksten i år (sammen med svekkelsen av verdien av eksporten) som er den underliggende realøkonomiske grunn til kronesvekkelsen.

Sosialistisk Venstreparti ønsker en innstramming på om lag halvparten av den Regjeringa foreslår, inkludert oljesektoren. Til gjengjeld vil Sosialistisk Venstrepartis innstramminger ha større effekt på importen. Sosialistisk Venstreparti øker kommunenes inntekter 4,5 mrd. kroner mer enn Regjeringa. Kommunesektoren har en svært lav importandel. Sosialistisk Venstreparti vil stramme inn på militære innkjøp fra utlandet på ca. 2 mrd. kroner. Sosialistisk Venstreparti vil stramme inn privat forbruk med om lag 3,2 mrd. kroner mer enn Regjeringen, men Sosialistisk Venstreparti legger større vekt på å rette skatteøkningene mot de med høy inntekt og formue. Dette er grupper som har en høyere importandel i sitt forbruk enn andre.

Sosialistisk Venstreparti vil holde et lavt rentenivå i Statsbankene. Det har i seg selv positiv effekt for økonomien til statsbankenes mange kunder. Samtidig vil lav rente i statsbankene virke som et press på de private bankene for å holde rentene nede. I dette budsjettet foreslår Sosialistisk Venstreparti å gjeninnføre politisk styrt rente i Statens Lånekasse på 4,8 pst. Dette ville spare Lånekassas kunder for nesten 1,2 mrd. kroner neste år.

Oljeutvinningstempoet er ute av kontroll. Et rekordhøyt investeringsnivå gjør faren for, og skadevirkningene av, feilinvesteringer større. Bare på Kårstø ligger det an til at overskridelsene vil koste oss like mye som det vi bruker på å drive Universitetet i Oslo, Trondheim og Tromsø i ett år. Sosialistisk Venstreparti ønsker et lavere investeringsnivå.Mindre bør investeres i Nordsjøen, mer bør investeres i utdanning og alternativ energi. Dette vil også medføre at oljeinvesteringene dras ut i tid og til mer stabilt aktivitetsnivå for næringer knyttet til oljeinvesteringene.

Petroleumssektoren er en sektor av norsk økonomi som er overopphetet. Oljeinvesteringene ligger an til å vokse med 13,5 pst. i år. Når det i statsbudsjettet for et halvt år siden ble lagt opp til at investeringene bare skulle vokse med 1,3 pst. i år forteller det om et inve-steringsnivå ute av kontroll. Ingen annen samfunnssektor hadde fått lov til å drive opp investeringsnivået med påfølgende budsjettoverskridelser på enkeltprosjekter i milliardklassen.

Derfor vil Sosialistisk Venstreparti allerede neste år kutte i statlige petroleumsinvesteringer. Alle investeringsprosjekter som er under vurdering, men ikke inngått kontrakter om foreslås skjøvet ut i tid. Det kuttes i leteboring og feltutvikling. Høy aktivitet her driver fram nye funn og nye investeringer i et uforsvarlig raskt tempo. Til sist må det kuttes ytterligere i oljeproduksjonen. Et kutt på enda 100000 fat pr. dag, helst i forståelse med OPEC, ville gitt et solid bidrag til nedkjøling av norsk økonomi, høyere oljepris og mindre bruk av olje.

På kort sikt vil redusert investeringsnivå og utvinningstempo bidra til å dempe presset i norsk økonomi. På litt lengre sikt kan vi oppnå en trippelgevinst. Den første gevinsten er økologisk. Norge er en så stor eksportør av olje at redusert produksjon vil gi høyere oljepris. Høyere oljepris gir mindre bruk av olje og dermed lavere CO2 utslipp. Den andre gevinsten er økonomisk. Høyere oljepris gir økte inntekter pr. investert krone. Den tredje gevinsten er strukturell. Et lavere aktivitetsnivå i Nordsjøen vil frigjøre ressurser som vi heller kan bruke til økt satsing på utdanning og alternativ energi og annen verdiskapning i Fastlands-Norge.

Norge var en viktig energinasjon i fortida. Da var vannkraft viktigst. Norge er en viktig energinasjon i dag, med olje og gass som de viktigste energiformer. Skal Norge fortsatt være en viktig energinasjon i framtida må vi investere langt mer enn i dag i det som fortsatt kalles alternativ energi, men som er framtidas energiformer fordi de er fornybare. Det gjelder blant annet vind-, sol- og bølgekraft.

I dette budsjettet foreslår Sosialistisk Venstreparti å redusere oljeavhengigheten ved:

• – Stopp i alle investeringer som det ennå ikke er inngått kontrakter om.

• – Kutt i leteboring.

• – Økt avskrivningstid for oljeinvestering for å stimulere oljeselskapene til å utsette investeringer.

• – 10 pst. kutt i oljeutvinning.

For å styrke annet næringsliv foreslår Sosialistisk Venstreparti:

• – Redusert arbeidsgiveravgift.

• – Å gå imot økt arbeidsgiveransvar for sykepenger.

• – Økt verftsstøtte.

• – Kjempesatsing på alternativ energi og energiøkonomisering.

• – Økt satsing på forskning.

• – Økte IT-investeringer i skolen.

• – Stimulering av bygg- og anleggsvirksomhet, ved igangsetting av nye offentlige oppdrag og gå imot konjunkturavgiften.

• – Satsing på skole- og utdanningssystemet.

• – Økt risikoeksponering i SND.

Dette medlem vil påpeke at siden 1990 har det offentliges andel av samfunnsøkonomien sunket. Offentlig sektors andel av BNP har sunket fra 53,5 pst. til 44,7 pst. i 1997. Offentlig sektor vil si alle offentlige utgifter inkludert overføringer til private og netto kapitalutgifter. Til sammenligning var andelen i snitt på 47,6 pst. i Vest-Europa og hele 62,3 pst. i Sverige i 1997. Disse tallene bekrefter det inntrykk mange har; at mange har fått tykkere lommebøker samtidig som kommunale tjenester går på sparebluss, at offentlige skoler og sykehus forfaller mens private kjøpesentre og administrasjonsbygg holdes i tipp-topp stand.

Sett i kontrast til dette bildet blir kravet om skattelettelser og dermed økt privat forbruk nokså enøyd. Det private forbruk har gode kår i Norge og det er mange som kan tåle en skatteøkning.

Medlemen i komiteen frå Tverrpolitisk Folkevalde meiner at den økonomiske stoda til staten, med eit overskot på mellom 40 og 60mrd. kroner, gjev rom for både eit lågare skatte- og avgiftsnivå og ei større satsing innanfor prioriterte føremål som t.d. skule og utdanning, distriktspolitikk, helse og forsvar. Tverrpolitisk Folkevalde legg likevel opp til at ein, for å hindra press i økonomien, skal gjenomføra ei lita innstraming ut frå statsbudsjettet for 1998. Denne medlemen meiner at ein ikkje kan måla velferdstilbodet ut frå den brøken dei offentlege utlogene utgjer av BNP, men ut frå det som faktisk vert tilbode. Denne medlemen meiner difor at ein òg frametter kan minka den offentlege delen av BNP, utan at viktige velferdstilbod og samfunnsoppgåver vert sett til sides eller nedprioriterte.

Denne medlemen meiner at dei einskilde kan vera betre i stand til å taka vare på sine eigne interesser enn det offentlege. Difor legg Tverrpolitisk Folkevalde opp til å minka skatte- og avgiftsnivået med drygt 6mrd. kroner, og at heile summen skal minka netto-overføringa til Oljefondet like mykje. Dei tendensane som ein i dag ser til sterk auke i den kriminaliteten som råkar vilkårleg, må stoggast. Difor styrker Tverrpolitisk Folkevalde satsinga innan rettsstellet og politiet. Samla vert sektorane politi, forsvar, helse, skule og utdanning, og samferdsel styrka med drygt 2,2mrd. kroner.

2.2 Økonomien i kommunane og fylkeskommunane

2.2.1 Samandrag frå St.meld. nr. 1 (1998-99)

Kommunesektorens reelle inntekter økte med vel 4 G pst. fra 1996 til 1997. Sektorens inntekter vokser videre fra dette høye nivået både i 1998 og 1999.

I Kommuneøkonomiproposisjonen for 1999 og Revidert nasjonalbudsjett 1998 ble veksten i kommunenes reelle inntekter fra 1997 til 1998 anslått til om lag 1 pst. Anslaget bygde blant annet på en forutsetning om 5 pst. lønnsvekst. Resultatet fra lønnsoppgjørene tilsier imidlertid at lønnsveksten for de kommuneansatte i gjennomsnitt blir nærmere 6 pst. Høyere lønnsvekst enn forutsatt bidrar isolert sett til å redusere kommunenes realinntekter i 1998 med anslagsvis 1,1 mrd. kroner. Skatteanslaget er ikke endret i forhold til anslaget i Revidert nasjonalbudsjett 1998. Den reelle inntektsveksten i 1998 anslås nå til om lag I pst. Blant annet som følge av de høye lønnstilleggene i vårens lønnsoppgjør, vil kommunene få høyere utgifter til pensjonspremier enn tidligere antatt.

I Kommuneøkonomiproposisjonen for 1999 ble det lagt opp til en reell vekst i kommunesektorens inntekter på 1-1 G pst. fra 1998 til 1999, tilsvarende om lag 2-2,5 mrd. kroner. Det opplegget som nå legges fram, innebærer en reell inntektsvekst på vel 1 G pst., eller knapt 2,6 mrd. kroner, og er følgelig i tråd med det som ble varslet. Hoveddelen av veksten er knyttet til handlingsplanene for eldreomsorg, psykiatri, utstyrsinve-steringer på sykehus og kreftbehandling. Regjeringen foreslår at planperioden for eldresatsingen utvides fra fire til seks år, noe som reduserer bevilgningene til investeringer med vel 150 mill. kroner i 1999 i forhold til tidligere forutsetninger. Tilskuddet til drift økes som forutsatt med 800 mill. kroner.

I Kommuneøkonomiproposisjonen la Regjeringen opp til om lag samme reelle nivå på kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter i 1999 som i 1998. Blant annet som følge av stortingsvedtak i forbindelse med behandlingen av Kommuneøkonomiproposisjonen foreslår Regjeringen nå å redusere det reelle skattenivået med 800 mill. kroner, mot en tilsvarende økning i rammetilskuddene. Dette bidrar til en bedre fordeling mellom skattesterke og skattesvake kommuner.

Som varslet i Kommuneøkonomiproposisjonen foreslår Regjeringen at skatt på alminnelig inntekt fra etterskuddspliktige (selskapsskatten) i sin helhet blir en statlig skatt. Endringen gjøres gjeldende fra inntektsåret 1998, slik at den får budsjettvirkning for 1999. I tillegg foreslås en tilsvarende omlegging for visse formuesskatter på en del upersonlige skattytere, blant annet sparebanker og forbrukerforeninger. Omleggingen medfører en administrativ forenkling. Det samlede inntektsbortfallet for kommunene som følge av disse forslagene utgjør om lag 6 mrd. kroner. Dette kompenseres gjennom å heve de kommunale skattørene for personlige skattytere, og gjennom å øke naturressursskatten innenfor kraftverksbeskatningen.

Det er i avsnitt 3.2 i meldingen gjort nærmere rede for utviklingen i kommuneforvaltningens økonomi og opplegget for 1999.

2.2.2 Merknader frå komiteen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at lønnsoppgjøret i 1998 ble ca. 1pst. høyere enn forutsatt i Revidert nasjonalbudsjett. I tillegg vil de økte innbetalingene til KLP representere betydelige merutgifter for kommunesektoren. Dette vil også ha virkning for 1999. Det er imidlertid innarbeidet praksis at kommunesektoren selv må ta ansvaret for den lønnsveksten som kommer utover de forutsetninger som legges til grunn i Revidert nasjonalbudsjett.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, registrerer at det er stor avstand mellom regjeringspartienes løfter før valget i 1997 og deres forslag til opplegg for kommuneøkonomien for 1999. Kommunesektoren rammes også av den høye pris- og kostnadsveksten og renteøkningene etter ett år med sentrumsregjering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at den økonomiske situasjonen tilsier et stramt finanspolitisk opplegg og at dette må også gjelde for kommunesektoren. Et overordnet mål er å få ned renten. 1 pst. rentereduksjon betyr 440 mill. kroner spart for kommunesektoren. Det er imidlertid store forskjeller på i hvilken grad den enkelte kommune og fylkeskommune kan tåle økonomisk innstramming, og noen vil ha store problemer med å sy sammen sine budsjett for 1999. Flertallet forutsetter at Kommunal- og regionaldepartementet følger utviklingen nøye.

Flertallet viser til at en del kommuner som ikke er kraftkommuner taper mye på omlegging til statlig selskapsskatt. Flertallet ber departementet vurdere å tilføre ekstra skjønnsmidler til de av disse kommuner som kommer dårligst ut og at utgangspunktet bør være at 50pst. av tapene blir kompensert. Det bør i denne sammenheng også vurderes om de år som er lagt til grunn for beregning av størrelsen på selskapsskatten gir et riktig bilde. Det viser seg at noen kommuner kommer spesielt dårlig ut da de årene som er lagt til grunn ikke er representative for hva selskapsskatten har utgjort av skatteinntekter for kommunen.

Flertallet vil peke på at kraftkommuner som er minsteinntektskommuner får beholde en meget liten del av den kompensasjon som økt naturressursskatt gir, mens de kraftkommuner som har over minsteinntektsgrensen får beholde alt eller halvparten dersom de ligger over 140 pst.-grensen. Den skjevfordeling til fordel for de aller rikeste som dermed oppstår bør vurderes ved neste anledning.

Flertallet viser til at Regjeringen i nasjonalbudsjettet foreslår at det innføres en ordning med løpende utjevning av skatteinntektene fra og med år 2000 i tråd med Stortingets vedtak under behandlingen av Kommuneøkonomiproposisjonen. Flertallet vil vise til at kommuner med særlig lav skatteinngang i 1998 og 1999 vil tape store beløp dersom løpende inntektsutjevning innføres uten at manglende skatteinngang for disse to år blir kompensert. Tilsvarende vil kommuner med høy skatteinngang tjene på at det ikke skjer en avregning for disse to årene. På denne bakgrunn ber flertallet departementet komme tilbake med forslag til ordninger som gir bedre fordelingseffekt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet innser at det kan bli vanskelig for kommunesektoren å oppfylle de målsettingene som er vedtatt om bedring i helsesektoren, styrking av eldreomsorgen og utbygging av barnehager med det statsbudsjettet Regjeringen har lagt fram. Derfor vil disse medlemmer foreslå en styrking av kommunesektorens økonomi for 1999. Arbeiderpartiets samlede økonomiske alternativ vil bedre kommuneøkonomien med over 1 mrd. kroner til neste år.

For blant annet å styrke kommunesektorens muligheter til å nyttiggjøre seg øremerkede midler, foreslår disse medlemmer å øke rammeoverføringene med 200 mill. kroner utover Regjeringens forslag.

Videre foreslås det å følge opp den vedtatte handlingsplanen for eldreomsorgen med en økning av tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser med 153 mill. kroner.

Disse medlemmer foreslår videre å bevilge 125 mill. kroner mer til utbyggingen av 10000 flere barnehageplasser enn Regjeringen foreslår. Det foreslås videre en styrking av skolefritidsordningen, utstyr til videregående skoler og opprettelse av en ordning med utlån av skolebøker i videregående skole. Disse medlemmers forslag vil øke overføringene til kommunesektoren med over 500 mill. kroner Disse medlemmer viser videre til at Arbeiderpartiets avgiftsopplegg vil gi reduserte utgifter for kommunesektoren med over 500 mill. kroner. Arbeiderpartiets samlede budsjettforslag vil gi over 1 milliard kroner i forbedring for kommunesektorens økonomi.

Disse medlemmer viser til at økningen av skatteinntektene slår forskjellig ut mellom kommunene. I tillegg til den omfordeling av 800 mill. kroner fra skatt til rammetilskudd som foreslås fra Regjeringen, vil disse medlemmer gjennom å redusere den kommunale skattøren med 0,25 prosentpoeng til omfordele ytterligere 960 mill. kroner via rammetilskuddene. Disse medlemmer viser videre til omleggingen av selskapsskatten til statsskatt og støtter endringene som følger av dette.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at Regjeringa følgjer opp dei rammene som fleirtalet i Stortinget vedtok for kommunesektoren for 1999 gjennnom handsaminga av kommuneøkonomiproposisjonen i juni. Dette gjev ein reell auke i inntektene på vel 1G pst. eller knapt 2,6 mrd. kroner. Hovuddelen av auken er knytt til handlingsplanane for eldreomsorg, psykiatri, utstyrsinvesteringar på sjukehus og kreftbehandling. Desse medlemene støttar framlegget frå Regjeringa til økonomiske rammer for kommunesektoren for 1999.

Desse medlemene har merka seg at Regjeringa legg opp til at planperioden for eldresatsinga vert utvida frå 4 til 6 år. Fleire kommunar har gjeve positiv tilbakemelding på dette, sidan det vil gje betre tid både til grundig planlegging og skikkeleg gjennomføring av byggeprosjekta. Samtidig vil det gje betre høve til å skaffe det fagpersonellet som er naudsynleg. Desse medlemene viser til at løyvinga til eldresatsinga vert auka med 1450 mill. kroner neste år, og støttar framlegget frå Regjeringa om å utvide planperioden med 2 år.

Desse medlemene viser til det justerte sentrumsbudsjettet der dei kommunale og fylkeskommunale skatteøra for personlege skattytarar vert auka til høvesvis 11,50 og 6,60 prosenteiningar. Desse medlemene viser til at vedtaket i Stortinget i samband med handsaminga av kommuneøkonomiproposisjonen om ein reduksjon av skattøren og ein tilsvarande auke i rammetilskottet for 1999, for å sikre best mogleg inntektsfordeling mellom skattesvake og skattesterke kommunar, er teke omsyn til ved fastsetjing av dei nye prosentsatsane.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen ønsker å gå vekk fra stortingsvedtaket som anga en planperiode på 4 år for eldresatsingen, og nå ønsker å utvide denne til 6 år. Disse medlemmer er sterkt uenige i en slik utsettelse og deler ikke Regjeringens oppfatning av de praktiske vansker ved en gjennomføring over 4 år, og mener at gjennomføringen bør følge den forutsatte tidsplan.

Disse medlemmer merker seg også at Regjeringen foreslår å redusere det reelle skattenivået med 800 millioner kroner, mot en tilsvarende økning i rammetilskuddene, begrunnet med en bedre fordeling mellom skattesterke og skattesvake kommuner.

Disse medlemmer vil gi kommunene et større økonomisk ansvar ved å redusere den statlige utjevningen og forfordelingen mellom kommunene, og basere overføringene fra staten til kommunene på objektive kriterier i samsvar med Rattsø I. En så sterk inntektsutjevning og en så sterk forfordeling, særlig av kommunene i Nord Norge, som Regjeringen legger opp til er uheldig fordi kommunene i for liten grad får ansvar for å sikre seg inntekter gjennom bl. a. en aktiv næringspolitikk. I samme uheldige retning virker også forslaget om å overføre selskapsskatten fra kommunene til staten. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette kan skade hele næringsstrukturen i Norge. Næringslivet er avhengig av kommuner som er opptatt av å legge til rette næringsområder og yter en god kommunal service overfor bedriftene. Ved å overføre selskapsskatten til staten, vil kommunenes incitament til å gjøre dette delvis forsvinne. Det er ikke slik at antall bedrifter og arbeidsplasser i Norge er en gitt størrelse, slik at kommunene bare konkurrerer om de samme arbeidsplassene. Ved god kommunal tilrettelegging og skikkelig service overfor næringslivet kan antallet bedrifter og arbeidsplasser økes til glede for alle.

Disse medlemmer vil derfor gå imot Regjeringens forslag om å gjøre om selskapsskatten fra en kommunal til en statlig skatt. Konsekvensen av dette er at skattøren heller ikke økes.

Komiteens medlemmer fra Høyre er kjent med at mange kommuner har begrenset økonomisk handlefrihet på grunn av økte lønnsutgifter, økte pensjonsutgifter og et høyt rentenivå. Sammen med økt prisstigning representerer rentenivået de viktigste problemene som statsbudsjettet for 1999 må bidra til å løse. Derfor legger Høyre opp til et stramt statsbudsjett. Det innebærer et stramt opplegg også for kommuneøkonomien. På grunn av presset i norsk økonomi finner Høyre det riktig å moderere veksten kommune-økonomien og reduserer derfor rammeoverføringene i forhold til det Regjeringen legger opp til. Høyre legger opp til en reell inntektsvekst på 1,5mrd. kroner. Dette representerer en dempning av veksten i kommunenes inntekter med 1,1mrd. kroner i forhold til det som er fremmet i statsbudsjettet. Når det skal foretas betydelige innstramninger i statsbudsjett er det ikke til å unngå at dette berører en så stor sektor i norsk økonomi som kommunesektoren.

Disse medlemmervil understreke at Høyres økonomiske opplegg vil ha en gunstigere innvirkning på kommuneøkonomien enn det Regjeringens opplegg vil medføre. Et stramt statsbudsjett vil bidra til å gjenreise tilliten til norsk økonomi. Dette er nødvendig for å oppnå en reduksjon av rentenivået. For hvert prosentpoeng rentenivået går ned, sparer kommunesektoren ca. 400mill. kroner. Høyres budsjett vil bidra til et lavere rentenivå med tilhørende kostnadsbesparelser for kommunesektoren. Høyres avvisning av å heve skatte- og avgiftsnivået bidrar til å redusere prisstigningen for 1999 med 0,5 pst. Både direkte, f.eks. gjennom lavere strømutgifter og gjennom mer moderate lønnsoppgjør som følge av lavere prisstigning, vil innsparingen for kommunene være betydelig.

Høyres modell for sykelønnsordning vil føre til at kommunene vil redusere sine utbetalinger til sykelønn med 290mill. kroner på årsbasis i forhold til Regjeringens opplegg. For 1999 vil virkningen være på 185mill. kroner fordi endringene ikke kan tre i kraft før 1.april. En innstramning av sykelønnsordningen vil føre til reduserte skatteinntekter for kommunene. På den andre side vil en innstramning trolig føre til en betydelig reduksjon i fraværet og redusere kommunenes egenandel ved sykdom hos egne arbeidstagere. Det er vanskelig med sikkerhet å fastslå den eksakte virkningen av denne omleggingen.

Ved at Høyres budsjett vil bidra til redusert prisvekst og et lavere rentenivå medvirker Høyres økonomiske opplegg til å redusere lønnskravene for 1999. Dette vil avhjelpe kommunenes økonomiske situasjon.

Dissemedlemmer vil understreke at kommunenes muligheter til å gi et tilfredsstillende tjenestetilbud ikke bare avhenger av utviklingen i inntektene, men i stor grad også av evnen til å omstille og effektivisere eksisterende kommunal virksomhet. For en sektor som disponerer en så stor del av samfunnets ressurser, er det viktig at den kontinuerlig søker å utnytte ressursene bedre.

Disse medlemmer vil peke på at det i norske kommuner finnes et betydelig potensiale for effektivisering gjennom økt konkurranseutsetting og privatisering. Kommunenes Sentralforbund har i en rapport utført av SNF (Stiftelsen for Næringslivsforskning) fått fastslått at det er mulig å spare mellom 20-30pst. i kommunenes budsjetter, med den samme kvalitet og omfang i tjenesteproduksjonen. Det forutsetter at kommunene er villig til konsekvent å konkurranse-utsette.

I nasjonalbudsjettet legger Regjeringen opp til en produktivitetsøkning i privat sektor på 1 pst. Legger man til grunn den samme produktivitetsveksten i kommunene vil det innebærer en gevinst for kommunene på 1,2mrd. kroner.

Disse medlemmer er bekymret for økningene i de øremerkede overføringer til kommunene og uttrykker etter disse medlemmers syn en mistillit til lokalsamfunnets evne og vilje til å treffe fornuftige og lokalt tilpassede beslutninger. Dette bidrar til å undergrave lokaldemokratiet og reduserer rekrutteringen til lokalpolitiske verv. Høyre vil arbeide for å få reduserte de øremerkede tilskuddene og overføre disse midlene til kommunene via rammeoverføringene.

Disse medlemmer vil videreføre selskapsskatten som en kommunal skatt og går imot Regjeringens forslag om å gjøre selskapsskatten til en statlig skatt. Det er viktig at selskapsskatten blir beholdt som en kommunal skatt, fordi den stimulerer kommunene til å legge forholdene til rette for lokal næringsutvikling. Incitamentet for en slik tilrettelegging blir kraftig redusert med Regjeringens opplegg, dette er svært beklagelig når tegn kan tyde på at vi er inne i en konjunkturnedgang. Høyre foreslår for 1999 å videreføre det kommunale skattøre på samme nivå som i 1998.

Når selskapsskatten forblir kommunal faller behovet for kompensasjonsordninger bort. Derfor inneholder ikke Høyres opplegg for kommuneøkonomien noe hovedstadstilskudd. Det blir heller ikke nødvendige å øke naturressursskatten for kraftkommuner med 0,1 øre til 1,1 øre.

Disse medlemmer mener at innsatsstyrt finansiering vil bidra til økt effektivitet i helsevesenet. Pasienten vil ikke lenger være en utgift, men tvert imot en kilde til inntekt for sykehusene. Disse medlemmer vil øke den innsatsstyrte finansieringsordningen for sykehus fra45 til 55pst.

Disse medlemmer vil arbeide for at fylkeskommunen nedlegges som selvstendig politisk og administrativt nivå i offentlig forvaltning, og at fylkeskommunens nåværende oppgaver fordeles mellom staten, kommunene og private.

Disse medlemmer vil understreke at Høyres opplegg for kommunene ivaretar hensynet til stramhet i statsbudsjettet samtidig som kommunene sikres en inntektsvekst og produktivitetsvekst som sikrer kommunenes muligheter til løse sine kjerneoppgaver.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene som angår folks hverdag, skole, barnehage, helse, omsorg, kultur, samferdsel og stønad til livsopphold. Disse tjenesten er avgjørende for folks levekår og er en uunnværlig infrastruktur for næringslivet. Dette er derfor et område som Sosialistisk Venstreparti vil prioritere høyt. Det er helt uforståelig og uakseptabelt at et rikt land som Norge i det hele tatt diskuterer forslag som betyr nedlagte skoler og stengte barnehager og sjukehjem.

De siste års statsbudsjett har betydd kutt i frie inntekter, mer øremerking og et stadig større gap mellom oppgaver og økonomi. Forslaget til statsbudsjett for 1999 betyr et reelt kutt i forhold til 1998 med ca. 4,5 mrd. kroner, og tar ikke hensyn til at kommunesektoren drar med seg underskudd fra 1998 inn i 1999. Fra kommune etter kommune kommer melding om store kutt, nedlegging av skoler og omsorgstilbud og oppsigelser av ansatte. Forskjellen mellom folk og kommuner øker. Og ikke minst øker forskjellen mellom den standard innbyggerne finner på de kommunale tjenester og i kommunale bygninger, og den standard som forventes i næringslivet og i private hjem.

Situasjonen er dramatisk og vil bety et sterkt redusert tilbud til befolkningen og økt arbeidsledighet. I tillegg vil det bety økte kommunale avgifter og egenandeler på barnehager, skolefritidsordninger, musikkskoler, omsorgstjenester osv.

Regjeringen har ikke kompensert for underbudsjettering i 1998, og har unnlatt å finansiere følgende områder budsjett for 1999:

• – Lønnsoppgjøret som langt overstiger beregnede utgifter i kommuneøkonomiproposisjonen. Lønnsøkningen er nødvendig og riktig for å kunne gjennomføre reformer og satsing i skole, omsorg og helse. Et lønnsoppgjør for ansatte i offentlig sektor må være godt nok til å rekruttere og beholde ansatte i et stramt arbeidsmarked og er et signal på hvordan samfunnet verdsetter de jobbene som utføres. Et dårligere lønnsoppgjør i offentlig sektor enn i privat sektor ville være urettferdig og uhensiktsmessig. Det påligger Stortinget og Regjeringen å ta overordnede hensyn til lønns- og arbeidsgiverpolitikken når rammene for kommune-sektoren bestemmes.

• – Utgiftene til pensjonsavsetninger øker forholdsmessig mer enn økningen i lønnskostnader for øvrig.

• – Økt rentenivå fører til øket renteutgifter.

• – Regjeringen foreslår å øke arbeidsgiverperioden fra to uker og to dager, til tre uker. Dette betyr økte utgifter for kommunene.

• – Manglende prisjustering av øremerkede tilskudd og økt bruk av øremerkede midler betyr at krav til kommunenes medfinansiering øker.

• – Regjeringen viderefører det årvisse kuttet på 54 mill. kroner i kollektivtrafikken i fylkeskommunene begrunnet i innsparing ved bruk av anbud. I tillegg kompenseres ikke autodieselavgift for tilskuddsberettigede bussruter fullt ut.

Omleggingene i inntektssystemet for kommunene (Rattsø I og II) og de vedtatte kompensasjonsordningene har ført til at mange kommuner får uventede utslag i sin inntekter. Spesielt ser det ut til at kommuner med svake inntekter kommer dårlig ut. I mange kommuner virker inntektssystemet slik at inntektene flytter, mens utgiftene forblir like store. Omfordelingen fra kommuner med høye inntekter til lavinntektskommuner må økes for å unngå store ulikheter kommunene imellom.

Omleggingen i tråd med Rattsøutvalgets andre delinnstilling, med bortfall av kommunal selskapsskatt, fører også til at noen minsteinntektskommuner, som før har hatt store inntekter fra annen selskapskatt enn kraftverk, har fått store overgangsproblemer.

Dette medlem vil øke overføringene til kommuner og fylkeskommuner med 4,5 mrd. kroner gjennom inntektssystemet, og i tillegg med om lag 3,0 mrd. kroner gjennom øremerkede tilskudd. I tillegg reduseres sektorens kostnader med i størrelsesorden 700mill. kroner gjennom redusert arbeidsgiveravgift (ca. 500mill. kroner) og ikke utvidet arbeidsgiverperiode i sykelønnsordningen (ca. 200mill. kroner).

Rammetilskuddet/utgiftsutjamninga økes i Sosialistisk Venstrepartis forslag til statsbudsjett med 4,0 mrd. kroner, fordelt med 1,25mrd. kroner til fylkeskommunene og 2,75mrd. kroner til kommunene. I tillegg økes skjønnspotten med 0,5 mrd. kroner i 1999 for å muliggjøre bruk av økt skjønn for å kompensere de kommuner og fylkeskommuner som kommer særlig dårlig ut av den turbulente økonomiske situasjonen kommunesektoren er i ved inngangen til 1999.

Dette medlem går imot økninger i egenandeler i kommunesektoren.

Dette medlem går inn for en rekke tiltak som vil styrke kommunenes økonomi og evne til å gi gode tjenester til befolkningen, og viser til omtale under de enkelte rammeområder. De viktigste forslagene er:

Det samlede opplegget i Sosialistisk Venstrepartis budsjettforslag vil gi kommunesektoren en vesentlig økning i de øremerkede tilskudd, samtidig som det gis rom for å utnytte øremerkede tilskudd og unngå behovet for kutt i tjenestene. Samtidig gir profilen, med økning i rammetilskudd/utgiftsutjamning, en bedre fordeling mellom kommunene og fylkeskommunene enn det som ligger inne i Regjeringens forslag til statsbudsjett.

Medlemen i komiteen frå Tverrpolitisk Folkevalde meiner at det i den økonomiske stoda som ein opplever i Noreg no og dei store uløyste oppgåvene innanfor skule og helse må føra til at kommunesektoren vert tilført fleire midlar. Tverrpolitisk Folkevalde legg difor opp til at rammetilskotet skal aukast med 390 mill. kroner og dei andre overføringane med 261 mill. kroner. Det skatteopplegget som Tverrpolitisk Folkevalde har fremma legg ikkje opp til at kommunesektoren skal råkast av skattereduksjonane. Dei samla innkomene til kommunesektoren, via statsbudsjettet, vert etter framlegget frå Tverrpolitisk Folkevalde på 202 mrd. kroner, d.v.s. ei auka råme på om lag 700 mill. kroner i høve til kommuneopplegget til Regjeringa. Samla vert veksten i kommuneøkonomien på 1,71pst. i høve til statsbudsjettet for 1998.

Komiteen viser elles til merknader under rammeområde 19 (Rammetilskott til kommunesektoren), jf. avsnitt 3.2.19 i denne innstillinga. Komiteen viser også til merknader under rammeområde 19 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99), som er avgitt samstundes med denne innstillinga.

2.3 Penge- og valutapolitikken

2.3.1 Samandrag frå St.meld. nr. 1 (1998-99)

Regjeringen legger til grunn at kronekursen etter hvert vil komme tilbake til utgangsleiet og at det norske rentenivået ikke over lang tid vil holde seg vesentlig høyere enn det europeiske rentenivået. Det bidraget som pengepolitikken i øyeblikket gir til innstramming i økonomien er således ikke forutsatt å vedvare. Dette understreker at hovedansvaret for stabilisering av den økonomiske utviklingen i dagens situasjon må hvile på finanspolitikken. Et stramt finanspolitisk opplegg vil samtidig være et klart signal om at politikken rettes inn mot å hindre en ny pris- og lønnsspiral. Dette kan danne grunnlag for at rentene etter hvert kan bringes ned igjen mot rentenivået ellers i Europa.

Selv om det skulle ta noe tid før forholdene i valutamarkedet igjen normaliseres, vil det uansett fortsatt være behov for en stram finanspolitikk. En fortsatt svak valutakurs ville gi en inflasjonsimpuls inn i økonomien i en fase der arbeidsmarkedet fortsatt er meget stramt. Dette kan føre til økte lønnskrav, med fare for at en kommer inn i en utvikling med varig høy pris- og lønnsvekst. Med et slikt forløp vil forventningene om en svekkelse av den norske kronen kunne vare ved, og lede til en situasjon med langvarig høyere rente enn i Vest-Europa for øvrig. Dette kan lede til et tilbakeslag som har likhetstrekk med situasjonen på slutten av 1980-tallet, med betydelig økning i arbeidsledigheten. Det er derfor viktig at budsjettopplegget bidrar til en raskest mulig normalisering av situasjonen i penge- og valutamarkedene.

Ved overgang til en felles valuta i EU den 1.januar 1999 vil euro erstatte ecu, og de nasjonale valutaene som inngår i ØMU vil opphøre å eksistere. Regjeringen legger vekt på kontinuitet i pengepolitikken. I henhold til gjeldende retningslinje for pengepolitikken, nedfelt i valutakursforskriften etter §4 i sentralbankloven, skal pengepolitikken rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Regjeringen legger derfor til grunn at denne retningslinjen vil bli videreført også etter at den europeiske valutaunionen trer i kraft neste år. Dette er i tråd med tilrådingen fra flertallet i Norges Banks hovedstyre i brev til Finansdepartementet av 24.april 1998. Det vises til omtale i Revidert nasjonalbudsjett 1998 og Budsjett-innst. S. II (1997-98).

Når det gjelder den operative gjennomføringen av penge- og valutapolitikken etter 1.januar 1999, viser Regjeringen til at Norges Bank i sitt brev av 24.april skriver at euro vil kunne inngå som en viktig europeisk valuta på samme måte som ecu i dag er en sentral styringsparameter.

Det er i avsnitt 3.3 i meldingen gjort nærmere rede for penge- og valutapolitikken.

2.3.2 Merknader frå komiteen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til Regjeringens vurderinger av penge- og valutapolitikken, og er enige i disse vurderingene. Flertallet vil understreke betydningen av en stram finanspolitikk slik at en raskest mulig oppnår en normalisering av forholdene i penge- og valutamarkedene, og en nedgang i rentene. Finanspolitikken må ha hovedansvaret for stabilisering av den økonomiske utviklingen. Flertallet viser til gjeldende retningslinje for pengepolitikken, i valutaforskriften etter § 4 i sentralbankloven, om at pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Flertallet vil videre peke på de utfordringer Norge står overfor som følge av at EU etablerer en felles valuta fra 1. januar 1999, og den pågående prosessen med utvidelse av EU.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at det nå bør tas initiativ til en strategisk dialog med EU for å styrke vår forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs ulike samarbeidsprosjekter.

Flertallet mener videre at Regjeringen gjennom en slik dialog også bør undersøke mulighetene for å knytte den norske krone nærmere til euroen.

Flertallet mener at det må føres en aktiv Europa-politikk. Norges forhold til EU er avgjørende for norske arbeidsplasser og velferd i framtida. EU er inne i en svært dynamisk utvikling som følge av forhandlinger om utvidelse østover og etableringen av en felles valuta 1.januar 1999.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Norge må ta initiativ til en strategisk dialog med EU for å styrke vår forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs ulike samarbeidsprosjekter. Vår rolle som ledende energi- og miljønasjon må brukes aktivt i en slik dialog. I en slik dialog kan det også undersøkes mulighetene for å knytte den norske krone nærmere til euroen.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til Voksenåserklæringen der det heter at «EØS-avtalen danner hovedgrunnlaget for Norges forhold til EU» og at Regjeringen «vil gå inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger av EØS-avtalen». Disse medlemmer understreker at det er i Norges interesse at det ikke skapes usikkerhet om samarbeidsgrunnlaget med EU som en av Norges viktigste handelspartnere. Disse medlemmer viser til at utvidelsen av EU vil innebære at flere land blir med i EØS og at dette vil påvirke Norges handel med disse landene. Innenfor det rammeverk som gjelder i dag må Norge etter disse medlemmers mening føre en aktiv politikk både overfor EU og andre viktige handelspartnere. Disse medlemmer viser til at Norge på et selvstendig grunnlag deltar i flere av EUs samarbeidsprosjekter og mener dette prosjektsamarbeidet med fordel kan styrkes.

Disse medlemmer mener at Norge som miljønasjon og forvalter av noen av Europas rikeste energiressurser har et spesielt ansvar for å bringe vår totale miljø- og ressursforvaltning inn i dialogen med både EU og andre land. Siktemålet må være å vinne større gehør for en mer langsiktig og miljø- og energiforvaltning i hele Europa.

Disse medlemmer viser til Regjeringens vurderinger både i Nasjonalbudsjettet 1999 (St.meld. nr. 1 (1998-99)) og i Revidert nasjonalbudsjett 1998 (St.meld. nr. 2 (1997-98)) der det gis utførlig rede for virkningene av den økonomiske og monetære union og regjeringens vurderinger av penge- og valutapolitikken. Disse medlemmer viser videre til at EUs etablering av en felles valuta fra 1. januar 1999 også vil påvirke den åpne norske økonomien.

Norge må derfor følge utviklingen av EMU nøye og være beredt til å vurdere om spesielle tiltak er påkrevet for å ivareta landets interesser, i første rekke hva angår velferd, sysselsetting og ressursforvaltning.

Norges situasjon medfører at Regjeringen til enhver tid må følge grundig med i EUs penge- og valutapolitikk som en viktig faktor i forhold til vår nasjonale politikk.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«a.

Stortinget ber Regjeringen videreføre en aktiv europapolitikk og gjennom dialog med EU utnytte EØS-avtalen og styrke vår deltakelse i aktuelle samarbeidsprosjekter. Vår rolle som ledende energi- og miljønasjon vil være viktig i en slik sammenheng.

Regjeringen må følge utviklingen av ØMU nøye og i nær kontakt med Stortinget være beredt til å vurdere om spesielle tiltak er påkrevet for å ivareta landets interesser, særlig hva angår velferd, sysselsetting og ressursforvaltning.

b.

Stortinget ber Regjeringen å legge fram sak for Stortinget der det blir gjort nærmere rede for utviklingen i penge- og valutapolitikken etter at ØMU er etablert og euroen innført fra 1. januar 1999.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at Fremskrittspartiets linje helt siden den nye sentralbankloven ble behandlet i 1984 har vært å gi Norges Bank ansvaret for pengepolitikken som en uavhengig sentralbank med hovedoppgave å verne om den innenlandske pengeverdi, altså sikre lav inflasjon. Norges Bank burde sikre pengevernet på samme måten som Høyesterett og domstolene skal sikre rettsvernet. En konsekvens av målet om prisstabilitet vil være at fastkurspolitikken forlates. En konsekvens av dette igjen vil være mer stabile renter. Renten vil imidlertid være et virkemiddel i pengepolitikken som styres av Norges Bank. En fristilling av Norges Bank betyr derfor selvsagt ikke en fristilling av Stortinget når det gjelder fastsettelsen av finanspolitikken, slik enkelte fastkurstilhengere fremholder. Det er absolutt ikke et mål for Fremskrittspartiet å føre en uansvarlig finanspolitikk. Fastkurspolitikken legger imidlertid en unødvendig beskrankning på finanspolitikken, i tillegg til at den frister enkelte politiske kretser til å ville bruke renten som et politisk virkemiddel. En ytterligere konsekvens av at prisstabilitet skal være sentralbankens hovedmål vil være at valutakursen i hovedsak vil fluktuere i samsvar med inflasjonsforskjellen mellom Norge og våre handelspartnere. På lang sikt vil en kursoppgang for norske kroner dermed være sannsynlig. Kronen vil imidlertid være mindre utsatt for spekulasjon enn den er i dag under fastkursregime.

Disse medlemmer viser til at det i den senere tid virker som om Fremskrittspartiets synspunkter om en omlegging av pengepolitikken vinner økt støtte.

Disse medlemmer vurderer det slik at tiden mer enn noen gang er inne for å flytte den fagøkonomiske debatt om en ny pengepolitikk inn i Stortinget, og det er fremfor alt meget nødvendig og fornuftig å få til en omlegging av pengepolitikken med overgang til et inflasjonsmål for denne, samt sikre Norges Bank operativ uavhengighet av Finansdepartementet. Representanter for Fremskrittspartiets stortingsgruppe har tidligere lagt frem forslag om endring av pengepolitikken for Stortinget, men dette ble nedstemt av stortingsflertallet. Fra så godt som alle hold er det enighet om at lav inflasjon er en viktig økonomisk målsetting. Tidligere kunne det argumenteres med at et kursmål var viktig for å binde oss til masten og «importere» europeisk (dvs. tysk) pengepolitikk og dermed lav inflasjon. De siste måneders utvikling har vist at dagens pengepolitiske regime er under betydelig press, og at stadig færre har tillit til Norges evne til å fortsatt styre etter et fastkursmål. Samtidig endres pengepolitikken i Europa fra 1. januar 1999 ved etablering av monetær union. I lys av dette har Regjeringen og stortingsflertallet valgt å binde kronen til euroen, noe disse medlemmer frykter vil ytterligere forsterke presset mot den norske kronen gjennom utstrakt spekulasjonsvirksomhet, fordi 11 europeiske valutaer blir erstattet av én ny. Derfor bør valget heller være å binde kronen til konsumprisindeksen. Det er mange argumenter som taler for at en troverdig og hensiktsmessig pengepolitikk krever en omlegging fra kursmål til inflasjonsmål. Det er for øvrig også viktig å understreke at dagens pengepolitikk medfører at husholdningene, bedriftene og kommunene bærer risikoen ved usikker rente og rentevariasjon, mens det under et inflasjonsmål ville være mer stabile renter over tid. Risikoen ved usikker og varierende rente bortfaller og blir erstattet med en varierende kronekurs, som profesjonelle bedrifter har langt større forutsetninger for å håndtere. For øvrig kan det også antas at kronekursen vil være langt mer stabil over tid under et inflasjonsmål.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker et mer fleksibelt valutakursmål. At en teoretisk kurv av europeiske valutaer skal koste mellom 103 og 105 norske kroner blir uttalt å være Norges valutakursmål, selv om det ikke står i valutaforskriften. Dette er en alt for smal svingningsmargin, og med svekket driftsbalanse og høyere kostnader for konkurranseutsatt sektor er det en økonomisk fordel for Norge at krona har fått en lavere verdi. Dette medlem er derfor tilfreds med at Norges Bank lot krona flyte fra 24. august 1998. I den situasjon landet da sto oppe i, ser det mest sannsynlige alternativet ut til å være ødeleggende vanskeligheter for næringsliv og folk flest, med en fortsettelse av stadig høyere rente uten at kronekursen ville styrket seg.

På lengre sikt er Norges utfordring den motsatte. Den årlige oppbyggingen av en stadig større oljeformue vil, isolert sett, skape en sterk krone. Lar vi krona styrke seg for mye vil det prise ut alt annet konkurranseutsatt næringsliv. På lengre sikt er det derfor viktigere å være opptatt av at kronekursen ikke skal styrke seg opp mot det nivået vi opplevde i januar 1997, hvor Norges Bank også måtte la kronekursen flyte.

Dette medlem er derfor tilhenger av en stabil kronekurs, men utøvd med fleksibilitet og med et langt videre svingningsmargin enn det som er uttalt. Det ideelle for Norge ville være å knytte valutakursmålet til de viktigste handelspartnerne kurs. Derfor vil dette medlem holde stabil kurs i forhold til en kurv av valutaer der også amerikanske dollar og japanske yen er med, ikke bare en kurv av europeiske valutaer, eller enda verre bare euro, der ikke engang våre tre viktigste handelspartnere, Sverige, Danmark og Storbritannia, er med.

Gevinsten ved å tillate en noe større svingning i kronekursen er mindre svingning i renta. Mye tyder på at den siste renteøkningen på 1 prosentpoeng samtidig som krona ble sluppet fri, var unødvendig. De raske og kraftige renteøkningene kan ha bidra til en uro i valutamarkedene. I 2 måneder har krona fått flyte. Når svekkelsen i denne perioden, tross alt, ikke har vært dramatisk så skyldes det at Norges realøkonomiske grunnlag er solid.

23. oktober 1998 begynte Norges Bank med støttekjøp av krona. Med det resultat at krona styrket seg nesten 6-enheter i løpet av få dager. Før krona ble sluppet løs ble bare renteøkning brukt som virkemiddel. Aktiv bruk av støttekjøp som virkemiddel i sommer kunne gjort at vi hadde unngått de siste renteøkningene.

Dette medlem forventer at Finansdepartementet instruerer Norges Bank til å sette ned renta dersom Stortinget vedtar å stramme inn finanspolitikken, og det ellers ikke skjer nye kraftige reduksjoner i prisen på olje eller andre viktige eksportvarer.

Sosialistisk Venstrepartis langsiktige politikk for å gjøre Norge mindre oljeavhengig er et viktig element for å oppnå mindre svingninger i kronekurs og rentenivå. Det kan være verd å merke seg hva Deutsche Banks sjefsøkonom, Norbert Walter, sa i et intervju med Aftenposten i oktober i år:

«Når oljeprisene eksploderer oppover, vil det alltid være slik at den norske kronen stiger i verdi, mens valutaen svekkes når prisene faller sammen. Norge er det eneste landet i Europa som får denne opplevelsen, mens alle andre europeiske land får det annerledes. Og med en slik radikalt annerledes økonomi ville mitt råd være å holde Norge utenfor ØMU. Denne oljeavhengigheten skaper en vanskelig situasjon for Norge.»

Dette medlem går imot en sterkere tilknytning til euro. Det er vanskelig å se hvordan Norge skal kunne få til en avtale med ØMU-landene om støttekjøp uten at Norge forplikter seg til å følge stabilitetspakten og muligens også andre krav til finanspolitikken. Vår handlefrihet i finanspolitikken vil dermed bli innskrenket. Det er denne handlefriheten som er grunnlaget for at vi har kunnet prioritere full sysselsetting foran lav inflasjon, i situasjoner hvor disse to målsettingene har vært i strid med hverandre. Norge med en ledighet på i overkant av 3 pst. har behov for en helt annen finans-politikk enn ØMU-landene som fortsatt holder seg med en ledighet på godt over 10 pst. i snitt. Det er grunn til å minne om folkets nei til EU i 1994. Muligheten til å kunne føre en størst mulig selvstendig økonomisk politikk var vesentlig for Sosialistisk Venstrepartis avvisning av EU-medlemskap i 1972 og 1994.

Dette medlem ber Regjeringen om å ta initiativ overfor Stortinget om hvordan Norge kan føre en mer aktiv europapolitikk, med vekt på den handlefriheten Norge har utenfor EU. Dette medlem tenker særlig på hvordan folkeavstemningsresultatet fra 1994 skal respekteres gjennom en aktiv utenrikspolitikk, miljøpolitikk, kamp mot arbeidsledighet og en politikk for større sosial rettferdighet.

Dette medlem mener dette f.eks. kan gjøres ved årlige redegjørelser i Stortinget om utfordringer knyttet til europapolitikken.

Dette medlem vil også understreke at Regjeringen må fortsette å følge utviklingen av ØMU nøye, og eventuelt vurdere om tiltak er påkrevet. Samtidig vil disse medlemmer be Regjeringen om å komme tilbake og orientere Stortinget på egnet måte om utviklingen ved innføring av euro.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å føre en aktiv europapolitikk, med vekt på den handlefrihet Norge har utenfor EU, og å legge fram årlige redegjørelser for Stortinget om dette.»

2.4 Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet

2.4.1 Statens petroleumsfond

2.4.1.1 Samandrag

Forskriften for forvaltningen av petroleumsfondet ble i forbindelse med Nasjonalbudsjettet 1998 endret slik at 30-50 pst. av fondet skal plasseres i egenkapitalinstrumenter. Bakgrunnen for endringen var fondets langsiktige investeringshorisont, og at det over tid er grunn til å forvente en meravkastning på aksjer sammenliknet med obligasjoner. I tillegg kan man oppnå en risikospredning ved å investere i aksjer i tillegg til obligasjoner. Aksjeandelen ble gjennom første halvår trappet gradvis opp, og har etter 1.juni utgjort om lag 40 pst. av porteføljen. 30.juni i år var således 55,1 mrd. kroner av fondets markedsverdi plassert i aksjer og 80,6 mrd. kroner i obligasjoner.

Det er for tiden stor uro i finansmarkedene i mange land. I Revidert nasjonalbudsjett 1997 står det at «Dersom en vesentlig del av petroleumsfondet investeres i aksjer, må en være forberedt på at det vil komme år hvor fondet har en svak eller endog negativ avkastning. På sikt forventes imidlertid aksjeplasseringene å gi en høyere avkastning».

I §11 i forskriften for forvaltningen av Statens petroleumsfond heter det at §§5 og 6 i forskriften skal tre i kraft fra det tidspunkt Finansdepartementet bestemmer. §5 omhandler bestemmelser om fondets aktivafordeling mellom rentebærende instrumenter og egenkapitalinstrumenter, mens §6 spesifiserer fondets valuta- og markedsfordeling mellom regioner og land. Petroleumsfondet hadde før 3.oktober 1997 ingen aksjer i porteføljen. Det var derfor nødvendig at referanseporteføljen for fondet ble fastsatt slik at aksjebeholdningen gradvis skulle bygges opp mot midtpunktet i de rammene som er angitt i forskriften, dvs. 40 pst. av fondet. Likeledes ble det lagt opp til at markeds- og valutafordelingen og den gjennomsnittlige rentebindingstiden gradvis skulle endres mot nivået i den nye forskriften. Oppbyggingsfasen for petroleumsfondet før fondets referanseportefølje ble fullt ut gjeldende ble avsluttet ved utgangen av mai. §§5 og 6 i forskriftene trådte derfor ved brev av 28.mai fra Finansdepartementet til Norges Bank i kraft fra og med 1.juni 1998.

Som omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 1998, arbeider Regjeringen med spørsmålet om visse endringer i retningslinjene for forvaltningen av petroleumsfondet, der en legger miljøhensyn til grunn ved investeringene, eventuelt ved å skille ut en mindre del av fondets portefølje og legge særskilte restriksjoner på investeringsvalgene innenfor denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærmere definerte miljøkriterier. Slike kriterier må bygge på objektive og lett identifiserbare forhold. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til dette i Revidert nasjonalbudsjett 1999.

2.4.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteen viser til omtale av Statens petroleumsfond i meldinga. Komiteen vil understreke at Regjeringa arbeider med spørsmålet om visse endringar i retningslinene for forvaltning av Petroleumsfondet der ein legg miljøomsyn til grunn for investeringane, eventuelt ved å skilje ut ein mindre del av porteføljen og leggje særskilte restriksjonar på investeringsval innan denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærare definerte miljøkriterium. Komiteen har merka seg at Regjeringa tek sikte på å kome tilbake til denne saka i Revidert nasjonalbudsjett for 1999.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, tek orienteringa i meldinga til etterretning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, tar orienteringen i meldingen til etterretning. Flertallet viser til Regjeringens arbeid med visse endringer av retningslinjene for forvaltningen av Petroleumsfondet, jf. også omtale i Revidert nasjonalbudsjett 1998, og har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til dette i Revidert nasjonalbudsjett 1999. Flertallet har merket seg at menneskerettigheter som kriterium, slik det var omtalt i Voksenåsenerklæringen, ikke lenger synes å være aktuelt. Flertallet har videre merket seg at det å definere miljøkriterier som er objektive og lett identifiserbare synes å være et tidkrevende arbeid.

Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader til Revidert nasjonalbudsjett 1998 (Innst. S. II (1997-98)) og legg til grunn at Regjeringa i arbeidet med å supplere retningslinene for forvaltning av Petroleumsfondet, legg vekt på omsynet til menneskerettar og miljø.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er i hovedtrekk enig i dagens hovedprinsipper for forvaltning av Statens petroleumsfond, men mener at fondet burde ha anledning til å ha eierandeler i enkeltselskaper på over 1 prosent , men det legges til grunn at fondet ikke skal være et redskap for strategisk eierskap. Videre vil disse medlemmer påpeke at når det gjelder retningslinjer for å legge miljøhensyn til grunn for investeringene, vil dette kunne medføre problemer knyttet til utformingen av de konkrete retningslinjene. Man vil også kunne møte etiske dilemmaer. Skal det for eksempel tas like strenge miljøhensyn i mindre utviklede land, som i velutviklede, vestlige land, tatt i betraktning at mange av disse landene står overfor problemer som stiller miljøhensyn i skyggen.

Disse medlemmer mener imidlertid at det i stadig større grad vil kunne være en konkurransefordel for bedrifter å være i forkant med miljøteknologi m.m, i forhold til andre bedrifter innen samme bransje. Det må antas at stadig flere land vil skjerpe inn miljøkrav og tiltak, og bedrifter som er forberedt på dette vil kunne ha eller få en gunstig konkurranseposisjon. Dette kan innebære at satsning på investeringer i selskaper som ligger i bresjen rent miljømessig, ikke nødvendigvis vil være i strid med gjeldende retningslinjer, der avkastning og risiko legges til grunn.

Disse medlemmer mener at det er tilnærmet umulig å utforme retningslinjer som tilfredsstiller kravene til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og vil peke på at dette er bakgrunnen for at disse medlemmer heller ikke tidligere har støttet slike retningslinjer. Disse medlemmer vil også peke på det betydelige etiske dilemmaet som vil ligge i å gradere menneskerettighetsbrudd.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til omtalen av Statens petroleumsfond, og tar dette til etterretning. Disse medlemmer viser for øvrig til merknad i Budsjett-innst. S. II (1997-98), der disse medlemmer peker på problemer knyttet til å legge miljøhensyn inn i retningslinjene for forvaltning av petroleumsfondet. Disse medlemmer mener imidlertid at det ikke nødvendigvis vil være i strid med gjeldende retningslinjer å satse på selskaper som ligger i bresjen rent miljømessig, da dette kan være, eller bli, en konkurransemessig fordel.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer at sentrumsregjeringen ennå ikke har vært i stand til å legge fram forslag til å innføre hensyn til menneskerettigheter og miljø i retningslinjene for forvaltningen av fondet. Statens petroleumsfond er en meget stor finansiell aktør som vi kunne brukt som en brekkstang for å fremme miljø og sosial utvikling. Det kan være grunn til å minne om Senterpartiets merknad om Statens petroleumsfond i Budsjett-innst. S. IV (1996-97):

«Så lenge forvaltningen av petroleumsformuen er styrt av målsettingen om høy avkastning på den norske oljekapitalen vil dette bestemme hvilke eierbeføyelser som utøves. Dette kan i sum ha nykolonialistiske trekk og kan skape reaksjoner …»

Og videre står det:

«Det vil skape en umulig situasjon om Norge internasjonalt både kritiserer brudd på menneskerettigheter i et gitt land f. eks. i FN-sammenheng samtidig som Norge profitterer på de samme brudd i egenskap av finansinvestor.»

Videre er det grunn til å minne om Regjeringas løfter i Voksenåserklæringen:

«En sentrumsregjering vil utarbeide retningslinjer for plassering av oljefondet i utlandet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter og miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg.»

Dette medlem merker seg at Regjeringen nå varsler at den vil komme tilbake til spørsmålet om endrede retningslinjer for Petroleumsfondet i Revidert nasjonalbudsjett 1999. Dette medlem merker seg også at Regjeringen vil vurdere å skille ut en mindre del av fondets portefølje og legge nærmere definerte miljørestriksjoner til grunn for investeringsvalgene innenfor denne delporteføljen. Dette vil ikke være tilstrekkelig for å oppfylle de krav og ønsker som ovenfornevnte merknad gir uttrykk for og som Sosialistisk Venstreparti og sentrumspartiene tidligere sto sammen om. Både hensyn til miljø og menneskerettigheter, herunder faglige rettigheter bør legges til grunn for investeringsvalgene for hele Petroleumsfondet.

Dette medlems syn er at oljeformuen veksles om til finanskapital i et for raskt tempo. Større deler av oljeformuen burde blitt spart ved å bli værende lenger på havbunnen. Dette medlem legger derfor opp til 10 pst. lavere oljeutvinning enn Regjeringen. Dette medlem fastholder Sosialistisk Venstrepartis kritiske syn på at oljeformuen skal brukes til å investere i utenlandsk finanskapital. Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjettforslag legger derfor opp til å bruke en større del av oljeformuen til investeringer i Fastlands-Norge, blant annet utdanning og alternativ energi. Dette medlem viser ellers til Sosialistisk Venstrepartis fraksjonsmerknad.

Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte mener at oljefondet skal sikre fremtiden for Norges kommende generasjoner. Plassering av fondet i utenlandske aksjer er en høyst usikker investering og spesielt når det investeres i utenlandsk valuta.

De utenlandske børsene kan falle sammen og alle plasseringer kan bli dramatisk redusert. Spesielt med tanke på det såkalte Statens reservefond som ble opprettet i 1904 og som opprinnelig var på 50 mill. kroner ser jeg dette som en fare. Historien kan gjenta seg. I reglementet for fondet var det fastslått at minst halvparten av fondet skulle plasseres i førsteklasses utenlandske verdipapirer, som britiske konsols, den franske stats rente og tyske riksobligasjoner. Det gikk ikke bra med fondet. Under første verdenskrig sank verdien av de førsteklasses utenlandske verdipapirene og da reservefondet ble vedtatt oppløst i 1923 var verdien av fondet halvert.

Ved hjemføring av eventuelle overskudd for å styrke norsk økonomi må vi kjøpe store mengder norske kroner, og det vil påvirke kronekursen som vil stige, og dette vil bryte med den faste kurspolitikken som er vedtatt ført.

Dette medlem mener midlene i større grad bør plasseres i Folketrygdfondet og i øvrige fond i Norge. Dette medlem foreslår:

• – «Kjøp av gull som blir oppbevart i Norges Bank eller andre sikre steder

• – Investeringer i fast eiendom innenlands, så vel som i utlandet, og investeringer i u-land med avkastningskrav

• – Kjøp av statsgaranterte obligasjoner i utlandet

• – Investering i infrastruktur i Norge

• – Sikring av varige arbeidsplasser i distriktene basert på fornybare ressurser ved lån og tilskudd, få i gang en skikkelig flåtefornying og opprusting på land

• – Få i stand skikkelig overvåking og kontroll av uttaket av fornybare ressurser i havet

• – Styrke forskningen på de fornybare naturressursene. Og kartlegging og sikring av havområdene og farledene

• – Sikre en skikkelig infrastruktur slik at verdiskaping basert på høsting av naturressurser kan foregå rasjonelt og effektivt, jf. post, vei, jernbane, båt og bil

• – Drive utlån gjennom Norges Bank til utlandet mot betaling av renter i norske kroner og mot sikre garantier.»

2.4.2 Folketrygdfondet

2.4.2.1 Samandrag

Folketrygdfondet har i brev av 22.desember 1997 til Finansdepartementet tatt opp spørsmålet om å endre plasseringsadgangen for fondet i det norske aksjemarkedet. Det vises i brevet bl.a. til at aksjedelen av fondets midler i henhold til dagens retningslinjer bare kan plasseres i børsnoterte norske selskaper. Folketrygdfondet anmoder om at plasseringsadgangen kan utvides til også å omfatte utenlandske selskaper notert på Oslo Børs og som inngår i totalindeksen.

Finansdepartementet er enig i forslaget fra Folketrygdfondet om å utvide plasseringsadgangen til også å omfatte utenlandske selskaper notert på norsk børs. En slik endring vil utvide Folketrygdfondets handlefrihet noe, samtidig som det vil lette Finansdepartementets resultatoppfølging av fondet, ved at fondets resultater mer direkte kan måles mot utviklingen på Oslo Børs generelt. Det understrekes at årlige målinger av Folketrygdfondets resultater ikke er til hinder for at Folketrygdfondet kan og bør ha et langsiktig perspektiv på sine investeringer.

Folketrygdfondet skal ut fra retningslinjer fastsatt av Stortinget opptre som en finansiell investor og investere på bakgrunn av forventet avkastning og risiko. I denne sammenhengen ser departementet det som ønskelig og naturlig at det utvikles mer systematiske retningslinjer også for hvor stor risiko fondet kan ta. Dette kan for eksempel gjøres ved at det settes en grense for hvor store avvik det kan være mellom fondets faktiske plasseringer og en nærmere bestemt referanseportefølje. Et slikt mål er også satt for Statens petroleumsfond, og er nærmere beskrevet i Nasjonalbudsjettet 1998. En finner det imidlertid naturlig at Folketrygdfondet gis vesentlig videre rammer enn petroleumsfondet for hvor vide grenser som bør aksepteres av forskjeller i risiko mellom faktiske investeringer og referanseporteføljen.

Det er naturlig at det er Finansdepartementet som fastsetter en referanseportefølje og et risikomål for Folketrygdfondet. Slike mål må imidlertid også ha en faglig forankring i Folketrygdfondet. En vil komme tilbake til Stortinget med denne saken når dette er nærmere vurdert.

I Økonomireglement for staten fastsatt ved kongelig resolusjon 26.januar 1996 heter det i §22.3 «Departementenes ansvar for oppfølging av aksjeselskap med statlig eierinteresse, statsforetak m.m.» at «Virksomhetene skal følges opp spesielt med vektlegging på oppnådd årsresultat, eventuelt avkastningskrav og utbyttepolitikk». Forslag til regelendring og etablering av referanseindeks vil være en oppfølging av dette.

De foreslåtte endringene i Folketrygdfondets plasseringsadgang vil kreve endringer i §5 i Folketrygdfondets reglement. Det vises til St.prp. nr. 1 (1998-99) Finansdepartementet og til Gul bok for konkret forslag til vedtak om slike endringer.

Folketrygdfondet har i brev av 13.juli 1998 til Finansdepartementet også anmodet om at fondet gis adgang til å investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land. Bakgrunnen for forslaget er et ønske om å øke avkastningsmulighetene og å redusere markedsrisikoen ved å utvide det geografiske investeringsom-rådet. Folketrygdfondet viser også til den stadig sterkere integrasjonen mellom de nordiske markedene, og at det nordiske markedet i stadig større grad kan betraktes som et hjemmemarked for mange selskaper.

Det viktige for staten må være å finne en effektiv avveining mellom avkastning og risiko på statens samlede netto formue. Folketrygdfondet inngår da som èn del av statens finansielle formue. Risiko- og kostnadshensyn kan tilsi at en bør være varsom med å spre forvaltningen av statens utenlandsplasseringer på flere hender. I dag er det Norges Bank som gjennom forvaltningen av bankens internasjonale reserver og Statens petroleumsfond har hovedansvaret for forvaltningen av statens fordringer i form av plasseringer i utlandet.

Statens formuesforvaltning må således vurderes under ett, og dagens arbeidsdeling mellom Petroleumsfondet, som bare kan plasseres utenlands, og Folketrygdfondet, som bare kan plasseres i Norge, er etter Regjeringens mening hensiktsmessig. Det kan i denne sammenhengen pekes på at 30-50 pst. av Petroleumsfondet i henhold til retningslinjene skal plasseres i egenkapitalinstrumenter, og at 40-60 pst. av fondet skal plasseres i Europa, herunder også Norden. Regjeringen vil på denne bakgrunn ikke gå inn for en utvidelse av plasseringsadgangen til også å omfatte Norden.

Folketrygdfondet har videre i brev av 3.januar 1997 og 29.juni 1998 tatt opp spørsmålet om å få adgang til å kunne delta i markedet for salgs- og gjenkjøpsavtaler for rentebærende instrumenter og for aksjer. Fondet skriver at en slik mulighet vil kunne bidra til å bedre avkastningen for fondet.

Det er i meldingen redegjort nærmere for dette.

Finansdepartementet er enig i at Folketrygdfondet bør få adgang til å delta i markedet for gjenkjøpsavtaler. En legger vekt på at risikoen knyttet til slik handel er begrenset, og på at en slik adgang for Folketrygdfondet vil kunne bidra til at likviditetsstyringen for Norges Bank blir lettere. Finansdepartementet bør kunne fastsette nærmere retningslinjer for slike handler, herunder beløpsrammer for fondets deltagelse i dette markedet.

Det vises til St.prp. nr. 1 (1998-99) Finansdepartementet og til Gul bok for konkret forslag til endring i reglementet for Folketrygdfondet slik at fondet gis adgang til å inngå salgs- og gjenkjøpsavtaler for rente- og egenkapitalinstrumenter.

2.4.2.2 Merknader frå komiteen

Komiteen sluttar seg til framlegg IX pkt. 2 i St.prp. nr. 1 (1998-99) Finansdepartementet om å gje Folketrygdfondet lov til å plassere i aksjar i utanlandske selskap notert på norsk børs, jf. framlegg II første til og med femte ledd under kap. 10 i denne innstillinga.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til framlegget frå Regjeringa om å gje Folketrygdfondet lov til å delta i marknaden for gjenkjøpsavtalar, jf. framlegg II sjette ledd under kap. 10.

Fleirtalet viser til at pkt. 1 under forslag IX under Finansdepartementet, jf. §4 tredje ledd i reglementet for Folketrygdfondet om tilsetting av administrerande direktør, vil bli behandla i Budsjett-innst. S. nr. 6 (1998-99).

Fleirtalet viser elles til nærare omtale av Folketrygdfondet i meldinga, og tek orienteringa til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Folketrygdfondet i brev av 13. juli 1998 til Finansdepartementet har bedt om adgang til å investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land. Disse medlemmer er enige i departementets vurderinger av betydningen av å finne en effektiv avveining mellom avkastning og risiko på statens samlede netto formue, og at statens formuesforvaltning må vurderes under ett. Disse medlemmer er derfor enige i at det er hensiktsmessig at det er en arbeids-deling mellom Petroleumsfondet og Folketrygdfondet i den forstand at Petroleumsfondet kun kan plasseres utenlands, og Folketrygdfondet innenlands. Disse medlemmer deler også de øvrige vurderingene som er gjort av Folketrygdfondet i meldinga.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det er et for stort innslag av statlig eierskap i norsk næringsliv. Det er viktig med et klart skille mellom et privat, uavhengig næringsliv og offentlige myndigheter som legger rammebetingelser og korrigerer markedsøkonomien gjennom lover og kontrollorganer. Derfor er det et mål for disse medlemmer å redusere det statlige eierskap i norsk næringsliv. Disse medlemmer mener det er et skritt i riktig retning å gi Folketrygdfondet adgang til å investere i utenlandske selskap notert på norsk børs, og støtter forslaget om dette. Dette vil redusere Folketrygdfondets innflytelse over norsk næringsliv. Disse medlemmer støtter også forslaget om å gi Folketrygdfondet adgang til å delta i markedet for salgs- og gjenkjøpsavtaler for rentebærende instrumenter og for aksjer.

Disse medlemmer viser til at en adgang for Folketrygdfondet til også å investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land vil bidra til å redusere Folketrygdfondets innflytelse over norsk næringsliv. Det vises også til at Folketrygdfondet mener dette vil øke fondets avkastningsmuligheter og gi redusert markedsrisiko. Disse medlemmer er ikke enige med Regjeringens vurdering av at behovet for en samlet styring av statens utenlandsplasseringer tilsier at Folketrygdfondet ikke bør gis en slik adgang. Dels mener disse medlemmer at hensynet til mindre statlig eierskap i norsk næringsliv veier opp de eventuelle ulemper det kan føre med seg å spre forvaltningen av statens utenlandsformue på flere hender. Videre vil det være fullt mulig å begrense petroleumsfondets adgang til investering i de øvrige nordiske land, dersom det anses som nødvendig å unngå at petroleumsfondet og Folketrygdfondet «tråkker i samme bed».

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i Folketrygdfondets reglement, slik at Folketrygdfondet kan investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å gi Folketrygdfondet plasseringsadgang i utlandet. Ved å tillate at Folketrygdfondet også får adgang til å kjøpe utenlandske aksjer må man samtidig akseptere at det vil ta noe tid å bygge kompetanse i utenlandske markeder.

Disse medlemmer er bekymret over at staten ikke har tatt inn over seg problemene knyttet til fremtidige pensjonsutbetalinger, og mener det er svært nødvendig at Regjeringen og Stortinget snarest vurderer å endre dagens system i forhold til forvaltning av pensjonsmidler. Det er under ingen omstendighet nok midler i dagens folketrygdfond til finansiering av relativt nært forestående pensjonsforpliktelser. For øvrig er disse medlemmer enig i dagens prinsipper for forvaltning av Folketrygdfondet.

Disse medlemmer mener det er nødvendig å delprivatisere og børsnotere statlige selskaper som for eksempel Telenor og Statoil blant annet for å kunne tilføre selskapene kapital til den utenlandssatsningen selskapene mener er nødvendig for å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen, men også fordi det ikke er en statlig oppgave å engasjere seg i næringsvirksomhet. Nå er det allikevel grunn til å understreke at det ikke er statlig eie av næringsliv i seg selv som kan være negativt, men mulighetene for maktmisbruk og dårlig utøvelse av eierskapet som er det farlige. Med overføring av eierskap til befolkningen og til et uavhengig Folketrygdfond, som igjen er oppdelt i flere fond, vil hovedproblemene være løst. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig å skille ut alle statlige bedriftsinteresser som er finansielt begrunnet, og overføre eierinteressene til Folketrygdfondet, skattebetalerne, eller selge dem.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte kan slutte seg til Regjeringens forslag om å gi folketrygdfondet lov til å plassere i aksjer i utenlandske selskap notert på norsk børs, men vil imidlertid ikke gi adgang for Folketrygdfondet til å delta i markedet for gjenkjøpsavtaler.

Disse medlemmer oppfatter markedet for gjenkjøpsavtaler som et svært spekulativt marked som Folketrygdfondets midler ikke bør settes inn i. I tillegg til å ha best mulig avkastning til lavest mulig risiko som mål, bør Folketrygdfondets midler bidra til å styrke norske bedrifters egenkapitalsituasjon.

2.5 Inntekts- og sysselsetjingspolitikken

2.5.1 Samandrag

Inntektspolitikken

Inntektspolitikken på 1990-tallet har bygd på Sysselsettingsutvalgets innstilling fra 1992.

Inntektspolitikken står nå overfor nye utfordringer. I motsetning til i 1991/92, da Sysselsettingsutvalget var i arbeid, er det nå stor knapphet på arbeidskraft i Norge. Regjeringen vil ta initiativ til en dagskonferanse med partene i arbeidslivet om det inntektspolitiske samarbeidet i lys av de utfordringene norsk økonomi nå står overfor.

Partene i arbeidslivet har et stort ansvar for å bidra til at lønnsveksten dempes og bringes ned på et nivå som er forenlig med en stabil økonomisk utvikling. Regjeringen vil understreke at dette er et ansvar som alle grupper må bære, slik at norsk økonomi kan unngå å komme inn i en lønns- og prisspiral. Dette krever at lønnsoppgjørene i 1999 må gjennomføres med lave tillegg. Det må i denne sammenheng tas hensyn til at store grupper allerede er sikret om lag uendret kjøpekraft fra 1998 til 1999 som følge av lønnsoverhenget fra 1998.

Sysselsettingspolitikken

Da arbeidsledigheten økte sterkt på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, ble sysselsettingspolitikken innrettet med sikte på å unngå at arbeidsledige mistet kontakten med yrkeslivet og dermed fikk redusert sine kvalifikasjoner og sin motivasjon. De viktigste virkemidlene var en betydelig opptrapping av arbeidsmarkedstiltakene og en økning i kapasiteten i utdanningssektoren. I dag er hovedutfordringen i sysselsettingspolitikken en annen. I mange bransjer og over store deler av landet melder arbeidsgiverne om vanskeligheter med å fylle ledige stillinger med kvalifisert arbeidskraft. Samtidig bidrar demografiske forhold til en lav vekst i arbeidsstyrken i årene framover. En vellykket sysselsettingspolitikk innebærer i denne situasjonen at det gjennomføres tiltak som øker arbeidskrafttilbudet og bidrar til at den arbeidskraften som allerede er sysselsatt blir brukt best mulig.

I avsnitt 3.5.2.1 i meldingen omtales sentrale forhold som påvirker arbeidskrafttilbudet og omfanget av rekrutteringsproblemer i arbeidsmarkedet.

Regjeringen foreslår at ferien reduseres med en dag. Forslaget vil isolert sett bidra til å øke den gjennomsnittlige arbeidstiden med 0,4 pst. neste år. Dette vil bidra til å redusere presset i arbeidsmarkedet og øke verdiskapningen.

Fra innføringen av folketrygden i 1967 har antallet uførepensjonister økt nesten hvert år fram til i år.

Regjeringen foreslår å heve minsteinntektskravet for rett til sykepenger og å utvide arbeidsgiverperioden.

Regjeringen tar sikte på å nedsette et offentlig utvalg som skal utrede årsakene til økningen i sykefravær og nytilgangen til uførepensjon. Utvalget vil også få i oppdrag å kartlegge ordningenes sosialpolitiske og samfunnsøkonomiske rolle og foreslå tiltak som kan redusere sykefraværet og begrense uføretilgangen.

Gjennomsnittlig pensjoneringsalder er i dag en del lavere enn aldersnormen på 67 år i folketrygden, og utviklingen både i Norge og internasjonalt er at arbeidstakere stadig tidligere går ut av arbeidsstyrken og over på pensjon. Ulike pensjonsordninger utenfor folketrygden har vokst fram og bidratt til økt tidligpensjonering.

En må i årene som kommer sørge for en økonomisk utvikling som gjør at velferdsordningene kan opprettholdes også på lang sikt. Høy yrkesdeltakelse og en velkvalifisert arbeidsstyrke er nødvendig for å oppnå det. Ytterligere utvidelser av tidligpensjoneringsordningene innebærer at det blir enda vanskeligere å oppnå høy yrkesaktivitet i de eldre aldersklassene.

Etter lønnsoppgjøret i fjor ble det nedsatt et offentlig utvalg som vurderer ulike former for fleksibel førtidspensjonering, med sikte på å få til en høyere gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Utvalget skal blant annet vurdere endringer i gjeldende førtidspensjoneringsordninger og annet relevant regelverk som kan bidra til å øke den enkeltes motivasjon og mulighet til å fortsette i arbeid. Samtidig skal behovet for fleksibel førtidspensjonering for de som har behov for det ivaretas. Utredningen skal legges fram for finansministeren innen 1.november 1998. Etter dette vil utredningen bli sendt på høring.

For å vurdere dagens regelverk for arbeidsformidling og utleie/innleie av arbeidskraft, ble det ved kongelig resolusjon 6.mars 1998 nedsatt et offentlig utvalg. Utvalget ble bl.a. bedt om å drøfte alternative former for ut- og innleie av arbeidskraft og alternative former for å regulere arbeidsformidling. Utvalget, som har hatt representanter fra de større arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og departementene, av-gav sin innstilling 8.september.

Dersom utvalgets forslag gjennomføres, vil Norge etter utvalgets vurdering kunne ratifisere ILO-konvensjon 181 om arbeidsformidling og arbeidsutleie.

Utvalgets gjennomgang viser at gjeldende regelverk ikke er tilpasset de betydelige endringene som har funnet sted på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil komme tilbake til utvalgets forslag etter at utredningen har vært på høring.

En mulig kilde til økt arbeidskrafttilbud er økt rekruttering av utenlandsk arbeidskraft.

På bakgrunn av den store etterspørselen etter arbeidskraft, og fordi det er lenge siden prinsippene for regulering av arbeidsinnvandring har vært gjennomgått, vil Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med andre departementer foreta en gjennomgang av forholdet mellom behovet for arbeidskraft og arbeidsinnvandring. En vil bl.a. vurdere mulige tiltak for fleksibel tilgang på utenlandsk arbeidskraft, bl.a. sett i lys av behovet for arbeidskraft på kortere og lengre sikt, gjeldende regelverk og samfunnsmessige konsekvenser av de ulike tiltakene.

Endringer i arbeidslivet og samfunnsutviklingen for øvrig gjør at det er behov for å vurdere ulike bestemmelser i arbeidsmiljøloven, blant annet arbeidstidsbestemmelsene. Både hensynet til arbeidstakerne og arbeidsgiverne kan tilsi behov for større fleksibilitet. På denne bakgrunn vil Regjeringen nedsette et partssammensatt utvalg. Mangelen på arbeidskraft i mange bransjer kan tilsi at arbeidsmiljølovens grenser for overtidsarbeid pr. uke og pr. fire uker blir myket opp. Utvalget vil derfor bli bedt om å avgi en rask delinnstilling om dette spørsmålet, slik at eventuelle forslag om slik oppmyking innenfor de fastsatte årsrammer kan fremmes raskt.

Et bidrag til å redusere flaskehalsproblemene i arbeidsmarkedet vil være å identifisere og gjennomføre tiltak for å bedre organiseringen av arbeidet i offentlig sektor slik at en får utnyttet de enkelte yrkesgruppenes spesielle kompetanse bedre, samtidig som det frigjøres arbeidsoppgaver som andre yrkesgrupper kan overta.

For å bedre personellsituasjonen innenfor helse- og omsorgssektoren utarbeidet Sosial- og helsedepartementet i 1997 «Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell 1998-2001», jf. omtale i Nasjonalbudsjettet 1998.

I tillegg til handlingsplanen for helse- og omsorgspersonell, arbeider en innenfor helsesektoren med sikte på å omorganisere sykehusstrukturen og styrke et regionalt helsesamarbeid. Målsettingen for dette arbeidet er å heve kvaliteten på tjenestene og øke kapasiteten. I de senere årene har en også lagt vekt på å utvikle det regionale samarbeidet mellom trygdekontorene, og således utnytte kompetansen og arbeidskraften i trygdeetaten på en mer effektiv måte.

2.5.2 Merknader frå komiteen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at regjeringen Bondeviks forslag til statsbudsjett vil gjøre det vanskeligere å få lønns- og kostnadsveksten ned på nivå med våre handelspartnere. Flertallet viser til Regjeringens egne beregninger som viser at dette er avgjørende for å sikre sysselsettingen på sikt. Det er særlig Regjeringens avgiftsopplegg som vil vanskeliggjøre gjennomføringen av et moderat lønnsoppgjør til våren.

Flertallet viser til at lønnsoverhenget inn i 1999 for alle grupper under ett er anslått til så mye som 3 pst. Det innebærer at lønnstillegget i tariffoppgjøret til våren må være lavt for at årslønnsveksten ikke skal bli for høy. Regjeringen har lagt til grunn en årslønnsvekst til neste år på 5 pst. Flertallet mener at Regjeringens forslag om økte avgifter er det samme som å be om høyere lønnskrav. En viktig forutsetning for hele budsjettet, lave nominelle tillegg til våren, kan dermed ryke som en følge av Regjeringens eget avgiftsopplegg. Flertallet mener at muligheten til å videreføre og forsterke samarbeidet mellom partene i arbeidslivet dermed svekkes med regjeringen Bondeviks forslag til statsbudsjett.

Flertallet mener at Regjeringens budsjettopplegg svekker grunnlaget for høy sysselsetting på sikt og kan bidra til at arbeidsledigheten kan øke allerede neste år. Nedgangen i antall ledige stillinger registrert i Arbeidsdirektoratets månedsstatistikk for oktober kan indikere at ledigheten kan øke tidligere og sterkere i 1999 enn tidligere antatt. Bakgrunnen for flertallet bekymring for sysselsettingsutviklingen er at:

• – Det framlagte budsjettopplegget fra Regjeringen bidrar til ytterligere prisvekst, samtidig som den underliggende pris- og kostnadsveksten er høy. Avgiftsøkningene og den generelle økningen av bedriftsbeskatningen vil svekke næringslivets konkurransekraft og være en fare for sysselsettingen i industri og annen konkurranseutsatt virksomhet.

• – Mye tyder på at Regjeringen har feilvurdert utviklingen i bygg- og anleggsnæringen. Det er nå viktig å unngå tiltak som konjunkturavgiften, slik at aktiviteten i bygg og anlegg ikke reduseres for sterkt.

• – Det kan være en fare for at sammensetningen av Regjeringens finanspolitiske tilstramning er slik at den forutsatte rentenedgangen ikke blir så sterk som det Regjeringen har lagt opp til. Det vil i tilfelle resultere i lavere vekst i fastlandsøkonomien og en sysselsettingsvekst som er lavere enn det som skal til for å holde ledigheten på dagens nivå som forutsatt i Regjeringens opplegg. Flertallet mener Regjeringen har lagt for stor vekt på avgiftsøkninger i sitt budsjettopplegg og for liten vekt på kutt på utgiftssiden.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil dessuten peke på:

• – I Regjeringens budsjettforslag kuttes offentlig tjenesteproduksjon på viktige velferdsområder til fordel for overføringer til private. Dette er i strid med anbefalingene fra Sysselsettingskommisjonen og undergraver sysselsettingsmuligheten på lang sikt.

• – Regjeringen foreslår å halvere antall tiltaksplasser, dette til tross for at det ikke forventes redusert ledighet. Det betyr i klartekst langt mindre satsing på kvalifiseringstiltak og dårligere jobbmuligheter for de arbeidsledige. Fleksibiliteten i arbeidsmarkedet svekkes. Isolert sett vil det sterke kuttet i arbeidsmarkedstiltakene bidra til økt ledighet.

Disse medlemmer mener at Regjeringens samlede opplegg tyder på at både våre underliggende problemer med høy pris- og kostnadsvekst og usikker-heten i de internasjonale finans- og råvaremarkedene undervurderes. Avgiftsøkninger, generelle skatte-økninger for alle bedrifter og andre tiltak som rammer bedriftene bidrar til økt ustabilitet i en situasjon som krever forutsigbarhet og større stabilitet.

Disse medlemmer mener at regjeringen Bondeviks opplegg ikke er egnet som en invitasjon til partene i arbeidslivet for samarbeid og moderasjon i neste års tariffoppgjør. Forslaget om å fjerne en feriedag provoserer partene i arbeidslivet. Regjeringens opplegg er derfor ingen invitasjon til en videreføring av Solidaritetsalternativet.

Disse medlemmer viser til at det i nasjonalbudsjettet gis gode illustrasjoner på hvordan det kan gå hvis vi ikke får kontroll med pris- og kostnadsveksten eller om utviklingen internasjonalt blir svakere enn antatt:

I scenariet med høyere lønnsvekst svekkes bedriftenes kostnadsmessige konkurranseevne, bedriftene etterspør mindre arbeidskraft og det vil kunne bli nødvendig med betydelige finanspolitiske innstramninger for å få lønns- og prisveksten ned på et forsvarlig nivå. Resultatet blir over noen år en kraftig nedbygging av konkurranseutsatt sektor, redusert vekst og kraftig økning i ledigheten. Scenariet viser at høy pris- og kostnadsvekst er en snikende fare. Vi vil ikke merke problemene det første eller andre året, men tilbakeslaget blir desto sterkere jo lenger en skyver problemene foran seg.

I scenariet med svakere utvikling i internasjonal økonomi rammes norsk økonomi direkte gjennom lavere eksport og lavere priser på olje og andre råvarer samt et fortsatt depressieringspress mot krona og et høyt norsk rentenivå. Resultatet blir svakere vekst og en raskt økende ledighet.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet har et avgiftsopplegg og et samlet budsjettopplegg som gir lavere pris- og kostnadsvekst og større mulighet for å partene i arbeidslivet med på en videreføring og forsterkning av Solidaritetsalternativet. Dette vil være avgjørende for om vi skal klare å sikre sysselsetting og velferd de nærmeste årene. Disse medlemmer vil også vise til nødvendigheten av å få fortgang i en reform for etter- og videreutdanning. Denne reformen må gjennomføres i et tett samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen har foreslått kraftige kutt i arbeidsmarkedstiltakene, fra et årsgjennomsnitt i 1998 på om lag 15000 plasser til et årsgjennomsnitt i 1999 på 8000 plasser, det innebærer nesten en halvering av antall tiltaksplasser. Nye prognoser fra Arbeidsdirektoratet tilsier videre at den regi-strerte arbeidsledigheten kan begynne å øke våren 1999. Arbeidsdirektoratet mener vi må være forberedt på en økning i ledighetsnivået fra 50000 helt ledige ved utgangen av 1998 til opp mot 70000 ledige ved utgangen av neste år. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det er uheldig å kutte så kraftig i arbeidsmarkedstiltakene som det Regjeringen foreslår. Fortsatt er det mange langtidsledige, og mange innvandrere og flyktninger har fremdeles store problemer på arbeidsmarkedet. Disse gruppene vil bli rammet hardest av de foreslåtte kuttene fra Regjeringen.

Disse medlemmer går inn for å øke bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak og arbeidsmarkedsetaten med over 400 mill. kroner for neste år. Dette innebærer en økning i antall arbeidsmarkedstiltaksplasser med 4000 og en styrking av arbeidsmarkedsetaten. Disse medlemmer ønsker at flere arbeidsledige skal kunne delta i aktive tiltak og jobbkvalifisering framfor å være passive mottakere av kontantoverføringer. Økt satsing på kvalifiseringstiltak vil hjelpe de svakeste i arbeidsmarkedet og være til hjelp for de bedriftene som sliter med å skaffe kvalifisert arbeidskraft.

Disse medlemmer mener at Solidaritetsalternativet må forsterkes. Et forsterket samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter er nødvendig for å sikre arbeidsplassene og fornye arbeidslivet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Myndighetene må bringe lederne for hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden sammen i en felles komite med mandat å lage en ny solidaritetspakt for arbeidslivet. Komiteen bør ledes av en uavhengig representant og være ferdig med sitt arbeid før neste års lønnsoppgjør. Viktige punkter i mandatet for en slik komite bør være:

• – Utforme et forsterket solidaritetsalternativ der det pekes på hvilke forpliktelser myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere må ta på seg for å sikre at arbeidsplasser og velferd kan trygges blant annet i en ny internasjonal virkelighet.

• – Drøfte hvordan etter- og videreutdanning og arbeidstidsspørsmål kan inngå i en strategi for både økt konkurranseevne for norske arbeidsplasser, og et mer menneskelig og fleksibelt arbeidsliv for arbeidstakerne.

• – Legge strategier for hvordan arbeidslivet kan ta et større sosialt ansvar.

Mandat må konkret utarbeides i samarbeid med hovedorganisasjonene i arbeidslivet.»

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under pkt. 3.2.6 Rammeområde 6.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte forutsetter at Regjeringen tar de nødvendige initiativ overfor partene i arbeidslivet slik at Regjeringens mål om redusert rente og moderat pris- og lønnsvekst kan nås. Som ledd i dette arbeidet bør det vurderes om det bør etableres en ny sysselsettingskommisjon slik det tidligere er antydet fra representanter fra sentrumspartiene.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til omtale av inntekts- og sysselsettingspolitikken i nasjonalbudsjettet og vil peike på at det er brei politisk semje om behovet for inntektspolitisk samarbeid i tråd med innstillinga frå Sysselsettingsutvalet. Inntektspolitikken står imidlertid no overfor andre utfordringar enn då Sysselsettingsutvalet var i arbeid i 1991/92, nemleg stor mangel på arbeidskraft. Desse medlemene vil i den samanheng peike på at partane i arbeidslivet har eit stort ansvar for å bidra til at lønsveksten blir dempa ned på eit nivå som er tråd med ei stabil økonomisk utvikling. Dette er eit ansvar som alle grupper må bere, slik at norsk økonomi kan unngå å kome inn i ein løns- og prisspiral. Desse medlemene vil derfor understreke at ein vellukka sysselsettingspolitikk i dagens situasjon inneber at det må gjennomførast tiltak som aukar arbeidskrafttilbodet og bidrar til at den arbeidskrafta som alt er sysselsett blir brukt best mogleg. Desse medlemene viser i den samanheng til nasjonalbudsjettet med nærare omtale av arbeidet i Regjeringa på dette området, og har spesielt merka seg følgjande:

• – Det vil bli sett ned eit utval for å gjennomgå arbeidsmiljølova. På bakgrunn av mangelen på arbeidskraft vil utvalet bli bedt om raskt å avgi ei delinnstilling om grensene for overtidsarbeid pr. veke og pr. månad.

• – Blaalid-utvalet foreslo å oppheve arbeidsmarknads-etaten sitt monopol på formidling av arbeidskraft og mjuke opp reglane for arbeidsutleige. Regjeringa vil følgje opp desse forslaga etter at utgreiinga har vore på høyring.

• – På bakgrunn av den store etterspørselen etter arbeidskraft, og fordi det er lenge sidan prinsippa for regulering av arbeidsinnvandring har vore gjennomgått, vil Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med andre departement foretar ein gjennomgang av forholdet mellom behovet for arbeidskraft og arbeidsinnvandring.

• – Ein tar sikte på setje ned eit utval for bl.a. å vurdere spørsmål knytta til den aukande nytilgangen av uførepensjonistar.

Desse medlemene vil peike på at dei ordinære arbeidsmarknadstiltaka er redusert frå om lag 60000 plassar i 1993 til om lag 10000 plassar som gjennomsnitt for 2. halvår 1998. Desse medlemene har merka seg at ungdomsgarantien, som er retta mot personar under 20 år utan skuleplass eller tilbod om arbeid, vil bli vidareført, og at langtidsledige vil bli prioritert ved inntak til arbeidsmarknadstiltak i 1999.

Desse medlemene viser til at det i det justerte sentrumsbudsjettet ikkje er lagt opp til at ein fridag skal omgjerast til arbeidsdag.

Disse medlemmer viser videre til sin merknad under kap. 2.1.2 der det spesielt er understreket at finanspolitikken må gjøre sitt for at renten går ned, slik at inntektsoppgjøret til våren blir moderat og i samsvar med Solidaritetsalternativet sine prinsipp.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det alvorligste trekket ved solidaritetsalternativet er at det for store lønnsmottakergrupper er en bløff. Ikke engang LO er uenig i at bedrifter ikke må finne seg i lønnsoppgjør som priser arbeidskraft så høyt at bedriftene taper stadig flere anbud og til slutt går konkurs. Derfor er det selvsagt uomtvistelig nødvendig at arbeidstagere er solidariske med bedriftenes interesser. Vi trenger imidlertid ikke noe solidaritetsalternativ for at arbeidstagerne skal være interessert i å beholde jobbene sine. Det er ikke riktig at solidaritetsalternativet er den eneste løsning for pris- og rente-stabilitet i Norge, er det beste virkemiddel for å utjevne lønnsforskjeller, eller er nødvendig for å opprettholde den nødvendige konkurransekraft i norsk næringsliv. Det som er riktig er at solidaritetsalternativet holder de største lønnsmottakergruppers lønnsutvikling nede. Bransjer som er i vekst og som etterspør kvalifisert personell opplever en lønnseksplosjon fordi det er for liten dynamikk i arbeidsmarkedet - for mange lønnsmottagere blir ved sin lest, og for mange utdanner seg til bransjer som ikke er i vekst. Det er også riktig at solidaritetsalternativet er koblet sammen med fastkurspolitikken, noe som ikke er nødvendig for å oppnå lav og stabil rente. Solidaritetsalternativet bidrar til å gi kunstig åndedrett til bedrifter og bransjer som leverer produkter og tjenester som uansett vil fases ut av markedet før Norges oljerikdom tar slutt. Dermed er det også riktig å konkludere med at solidaritetsalternativet hindrer arbeidsmarkedets naturlige og nødvendige dynamikk. Å tro at opprettholdelse av alt som finnes av dagens fastlandsindustri og næringsliv er det samme som å forberede seg på at oljen tar slutt, er dermed naivt og kan sees på som å gå baklengs inn i fremtiden.

Disse medlemmers målsetting er at all sysselsetting bør konsentreres om produktivt og verdiskapende arbeid i et fritt arbeidsmarked. Lønnsdannelsen skal og må være en konsekvens av forhandlinger mellom arbeidstager og den enkelte arbeidsgiver. De monopollignende tilstander både på arbeidsgiver- og arbeidstagersiden i Norge er det sikreste instrument for å unngå en riktig og markedstilpasset lønnsdannelse og for å unngå den yrkesrekruttering landet er avhengig av for å møte fremtiden. Fremskrittspartiets inntektspolitikk er derfor at organisering av arbeidsmarkedet må skje ved frivillighet og etter markedsøkonomiske prinsipper. Derfor må forhandlingsmonopolene bort.

Disse medlemmer viser til at arbeidsledigheten i Norge er på et svært lavt nivå, men at enkelte prognoser for 1999 antyder økt ledighet. Likevel vil disse medlemmer påpeke at det i mange sektorer fortsatt vil være behov for kvalifisert arbeidskraft. Det er derfor viktig at flest mulig gis muligheten til og motiveres til å delta i arbeidslivet. Endringer i arbeidslivet skjer raskt. Flere og flere arbeidstagere opplever raske og omfattende endringer i arbeidets innhold, bytte av arbeidsplass og skifte av yrke. Kompetanseutvikling er derfor viktig, men det må skje i nært samarbeid med næringslivet.

Komiteens medlemmer fra Høyre deler Regjeringens bekymring over risikoen for at norsk økonomi kan komme inn i en lønns- og prisspiral. På bakgrunn av denne felles bekymring finner disse medlemmer det oppsiktsvekkende at Regjeringen foreslår skatte- og avgiftsøkninger som i seg selv vil føre til økt prisstigning og vanskeliggjøre moderate lønnsoppgjør. Dermed vil Regjeringens forslag til statsbudsjett være et vesentlig bidrag til en eventuell lønns- og prisspiral. Regjeringens planer om å ta initiativ til en dagskonferanse med partene i arbeidslivet «i lys av de utfordringene norsk økonomi står overfor», blir meningsløse når det nettopp er Regjeringens forslag til statsbudsjett som kan bli et av hovedproblemene for norske bedrifter og arbeidstagere.

Disse medlemmer støtter ikke Regjeringens forslag om å redusere ferien med én dag. Det er selvfølgelig riktig at et slikt tiltak vil kunne redusere presset i arbeidsmarkedet og øke verdiskapningen. Regjeringen tar overhodet ikke opp den andre siden av dette spørsmålet; spørsmålet om hvor lang ferie den enkelte arbeidstager trenger og fortjener. Med Europas korteste ferie allerede i utgangspunktet, mener disse medlemmer det ikke er grunnlag for ytterligere reduksjon.

Disse medlemmer går mot Regjeringens forslag om å velte ytterligere sykelønnskostnader over på næringslivet, gjennom utvidet arbeidsgiveransvar for sykelønn uten andre former for kompensasjon. Disse medlemmer viser til at Høyre i stedet foreslår å innføre en egenandel i sykelønnsordningen, med en betydelig lettelse for arbeidsgiverne. Sammenlignet med Regjeringens forslag gir Høyres forslag private arbeidsgivere en lettelse på 1,2 mrd. kroner i 1999, i tillegg til gevinstene som vil følge av at forslaget vil gi redusert fravær.

Disse medlemmer viser videre til omtalen av mulige tiltak som kan bidra til et mer fleksibelt arbeidsmarked, og dermed bidra til å redusere de pressproblemer det er innefor mange områder. Det er viktig at det snarest mulig gjennomføres en rekke endringer i reguleringen av arbeidsmarkedet, slik at blant annet pressproblemene løses.

Disse medlemmer vil understreke behovet for å gjenopprette et inntektspolitisk samarbeid som er tilpasset fremtidens utfordringer. Det gjelder bl.a. behovet for økt tilgang på arbeidskraft, relevant grunn- og etterutdanning og større fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer understreker også betydningen av at norsk næringsliv må få konkurransedyktige rammebetingelser som kan bidra til å møte nye utfordringer i en globalisert økonomi. Disse medlemmer understreker det ansvar som også partene i arbeidslivet har for å bidra til en moderat lønnsvekst og på den måten unngå at norsk økonomi rammes av en ny lønns- og prisspiral.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at Regjeringen legger opp til et budsjett som vil bruke arbeidsledighet som et virkemiddel i den økonomiske politikken. Regjeringen uttaler på side 6 i Nasjonalbudsjettet:

«Et hovedproblem i fastlandsøkonomien er det sterke presset i arbeidsmarkedet. Dempet press i arbeidsmarkedet er en nødvendig forutsetning for at lønns- og kostnadsveksten igjen skal komme ned på samme nivå som hos våre handelspartnere.»

Regjeringen regner med at det vil skapes 35 000 færre arbeidsplasser neste år enn i år. Således bør budsjettopplegget oppfattes som et svar på problemet med sterkt press i arbeidsmarkedet. Men samtidig legger Regjeringa fram en prognose som viser at ledigheten skal gå ytterligere ned 0,1 prosentpoeng, altså fortsatt høyt press i arbeidsmarkedet. Enten virker ikke Regjeringas økonomiske politikk slik at hovedproblemet løses eller så må det være noe galt med Regjeringas prognose.

Andre mener imidlertid at Regjeringa kommer til å lykkes.

Arbeidsdirektoratet regner med 15 000 flere ledige ved utgangen av 1999 enn i år. Statistisk sentralbyrås hovedprognose er at ledigheten vil øke fra 3,3 til 4 pst. neste år og til 4,4 pst. i år 2000. Da vil vi være tilbake til det ledighetsnivå Norge hadde i siste halvdel av 1996.

For Sosialistisk Venstreparti er høy sysselsetting et hovedmål. Arbeidsløshet er sløsing med samfunnets viktigste ressurs. Sosialistisk Venstreparti kan ikke akseptere ledighet som et virkemiddel for å dempe lønns- og kostnadsvekst. Presset i arbeidsmarkedet må dempes, ikke ved å redusere bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft, men ved å styrke samfunnets samlede arbeidstilbud.

Slik vil Sosialistisk Venstreparti dempe presset i arbeidsmarkedet:

• – Regjeringen bør ikke legge opp til å stimulere voksne arbeidstagere til å være hjemme. Arbeidsdirektoratet har beregnet at kontantstøttereformen vil trekke ut opp mot 15 000 årsverk av arbeidsstyrken pr. år. En betydelig del av disse er sysselsatt innen helse- og sosialsektoren der det i dag er stor mangel på arbeidskraft.

• – Det er fortsatt 55 000 ledige. Innsatsen for å omskolere og etterutdanne må styrkes.

• – Regjeringen må, sammen med partene i arbeidslivet, gjøre mer for å bryte ned misforståelser og fordommer som gjør at arbeidslivet ikke fullt ut nyttiggjør seg den kompetansen som minoritetsgruppene i Norge har.

Regjeringas forslag om å kutte i en feriedag og ønske om å øke bruken av overtid betyr at de som allerede har jobb skal arbeide mer. Slike forslag vil gjøre det enda vanskeligere å holde ledigheten nede de neste 1-2 år.

Mye tyder på at Norge er på vei inn i en ny lavkonjunktur. Internasjonal nedgangskonjunktur og høyere rentenivå gjør at ledigheten kan komme til å øke neste år. Dersom den finanspolitiske innstrammingen ikke lykkes i å bringe renta ned vil innstrammingene komme på toppen av et høyere rentenivå. Da kan etterspørselssiden i økonomien bli så redusert at ledigheten igjen øker. Regjeringen og stortingsflertallets ønske om innstramminger på 9 mrd. kroner kan vise seg å bli en gjentakelse av feilgrepene på slutten av 80-tallet. Da ble det foretatt en finanspolitisk innstramming nettopp samtidig med høyere rente og internasjonal nedgangskonjunktur. Resultatet ble etterkrigsrekord i ledighet. For Sosialistisk Venstreparti er det et overordna mål å bekjempe arbeidsledighet. Derfor legger Sosialistisk Venstreparti opp til en mer forsiktig finanspolitisk innstramming der bedre kommuneøkonomi, redusert arbeidsgiveravgift, økt verftsstøtte, satsing på forskning og utdannelse og igangsetting av offentlige byggeprosjekter er viktige etterspørselsstimulerende tiltak.

2.6 Strukturpolitikken

2.6.1 Samandrag

Det overordnede målet for strukturpolitikken er å bidra til at den økonomiske virksomheten skjer på en slik måte at landets ressurser utnyttes så effektivt som mulig. Effektiv ressursbruk er viktig for å opprettholde høy verdiskaping og realisere vekstpotensialet i økonomien. Dette gir igjen grunnlag for å videreutvikle velferdsordningene i samfunnet. En vellykket strukturpolitikk vil derfor bidra til resultater i form av trygge arbeidsplasser, lønnsomme bedrifter og høye skatteinntekter til finansiering av offentlige oppgaver.

Det er et potensial for å effektivisere økonomien innenfor dagens ressurser og teknologi. I tillegg skjer det hele tiden endringer i markedsforhold og kunnskap som virker inn på hvordan ressursene best kan utnyttes. For eksempel kan reguleringer som tidligere har fungert på en god måte, over tid bli til hinder for effektiv ressursutnyttelse. Med en liten, åpen økonomi vil Norge også i stor grad være påvirket av internasjonale forhold. Strukturpolitikken må derfor tilpasses endringer som skjer både nasjonalt og internasjonalt.

En vellykket strukturpolitikk kan i prinsippet komme alle i samfunnet til gode. Strukturpolitiske tiltak kan imidlertid i mange tilfeller også medføre at noen i utgangspunktet kommer dårligere ut, selv om tiltaket samlet gir en netto velferdsøkning. For eksempel kan endringer i næringsreguleringer ha negative virkninger for enkeltbedrifter, eller enkeltgrupper kan komme dårligere ut som følge av endringer i personbeskatning og overføringer. Ofte vil fordelingsvirkningene av strukturpolitiske tiltak være mer direkte og synlige enn av tiltak på andre politikkområder. Tempo og omfang av strukturpolitiske tiltak må derfor tilpasses andre politiske mål - særlig mål av fordelingspolitisk karakter.

Det er generelt ikke mulig å fastslå hvilke næringer og bedrifter som vil ha forutsetninger for å utnytte ressursene best mulig i årene framover. I en moderne markedsøkonomi utøves strukturpolitikken for en stor del gjennom rammebetingelsene for bedrifter og husholdninger. Dette vil til dels skje via skatter og overføringer og til dels gjennom utvikling av det lov- og forskriftsverket som legger rammer for ulike markeder. I tillegg er det viktig at offentlig sektors egen økonomiske aktivitet er målrettet og kostnadseffektiv.

Skattesystemet bør innrettes mot høy verdiskaping i bedriftene, og slik at det blir en rimelig balanse mellom fordelingshensyn og hensynet til effektivitet i ressursanvendelsen. De strukturpolitiske hensynene tilsier blant annet at kapitalbeskatningen bør legge til rette for at sparing og overskudd kanaliseres til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer, og at beskatningen av arbeidskraft i så liten grad som mulig bør motvirke en høy deltakelse i arbeidslivet. Mange av de samme avveiningene er foretatt ved utformingen av overføringsordningene.

Et viktig strukturpolitisk tiltak er å bidra til effektiv konkurranse i ulike markeder. Den alminnelige konkurranselovgivningen ligger til grunn for utøvelsen av konkurransepolitikken. I enkelte markeder er konkurranseforholdene ut fra effektivitetshensyn gjenstand for særskilt regulering. Det gjelder for eksempel kraftmarkedet, der myndighetene må regulere bruk av kraftnettet, og finansielle markeder, der myndighetene blant annet må stille krav til soliditet. Effektiv konkurranse avhenger også av at lovverket generelt bidrar til klare regler og god informasjonstilgang i markedene og mellom bedriftene og myndighetene. Slike hensyn har blant annet vært sentrale i utformingen av ny aksjelov og regnskapslov.

Arbeidskraften er den viktigste ressursen i økonomien. Derfor er et godt fungerende arbeidsmarked sentralt for effektiv ressursutnyttelse. I dagens situasjon, med stor mangel på arbeidskraft, er det viktig at sysselsettingspolitikken stimulerer tilbudet av arbeidskraft, og at den arbeidskraften som er sysselsatt blir brukt best mulig, jf. nærmere omtale av sysselsettingspolitikken i avsnitt 3.5.

Innen offentlig sektor bør ressursene utnyttes mer effektivt, blant annet gjennom utvikling av bedre styringssystemer. Det er av betydning både for å begrense veksten i offentlige utgifter, for å kunne øke kvaliteten på offentlig tjenesteproduksjon og for å møte den økende etterspørselen etter mange av tjenestene. I de seneste årene har utvikling av styringssystemer vært i fokus blant annet innenfor helsesektoren. Konsekvenser av offentlig ressursbruk bør også belyses best mulig, for eksempel ved bruk av nytte-kostnadsanalyser.

Miljøforbedringer og bevaring av naturområder er viktig for å sikre velferden, også for kommende generasjoner. Miljøet er derfor et fellesgode, som ikke kan forringes uten at det medfører kostnader for samfunnet. I utgangspunktet vil de prisene som bedrifter og husholdninger står overfor, ikke fullt ut avspeile miljøkostnadene. Effektiv ressursbruk innebærer at også miljøkostnadene blir ivaretatt i beslutninger om produksjon og forbruk. For samfunnet er det i prinsippet lønnsomt å gjennomføre miljøtiltak så lenge kostnadene ikke overstiger den samfunnsmessige nytten (verdsettingen) av miljøforbedringene. I praksis må omfanget av miljøtiltak ofte fastlegges under betydelig usikkerhet. Særlig kan det være vanskelig å komme fram til en verdsetting av miljøgodene. «Føre var»-prinsippet innebærer at de mulige skadevirkningene tillegges betydelig vekt ved fastlegging av mål i miljøpolitikken, dersom det er fare for alvorlig eller uomstøtelig skade på miljøet. Virkemidlene i miljøpolitikken er i hovedsak direkte reguleringer (utslippstillatelser og forskrifter), miljøavgifter og forhandlede avtaler. Dessuten skal omsettelige utslippskvoter utredes som et mulig virkemiddel i den nasjonale klimapolitikken. Virkemidlene har ulike egenskaper, også i forhold til hvordan de vil gripe inn i økonomiens virkemåte. Hensynet til effektiv ressursbruk taler for å velge virkemidler som fører til at en oppnår de miljøpolitiske målene til lavest mulige kostnader for samfunnet.

Det er en nær sammenheng mellom utdannings- og forskningspolitikken og strukturpolitikken. Utdanning og kompetanseoppbygging, samt teknologisk framgang og innovasjon, legger til rette for mer effektiv ressursbruk og økte produksjonsmuligheter. Ny teknologi kan både gi grunnlag for nye produkter, bidra til å effektivisere produksjonsprosesser og fjerne naturlige monopoler, jf. telemarkedene. Et høyere utdanningsnivå kan bidra til å gjøre arbeidskraften mer fleksibel, slik at økonomien blir mer robust overfor eksterne sjokk. Strukturpolitikken kan også ha en direkte virkning på bedriftenes innovasjonsaktivitet, ved at effektiv konkurranse skaper press i retning av produktutvikling og kvalitetsforbedringer. Etter hvert som det utvikles ny teknologi endres også kravene til reguleringssystemer.

Det er gjennomført flere omfattende strukturpolitiske tiltak i de senere årene, blant annet følgende:

• – Bolig- og eiendomsmarkedene, kredittmarkedet og valutamarkedet ble deregulert i løpet av 1980-årene.

• – I løpet av 1990-årene har den budsjettmessige næringsstøtten vist en nedadgående tendens. Særlig er støtten til statsaksjeselskapene kraftig redusert. I likhet med i de fleste andre OECD-land har det vært lagt økende vekt på næringsnøytrale støtteordninger.

• – Det er gjennomført økt bruk av miljøavgifter for å redusere miljøskadelige utslipp og bedre kostnadseffektiviteten i miljøpolitikken.

• – Kraftmarkedet er blitt deregulert gjennom energiloven som trådte i kraft i 1991.

• – Skattereformen i 1992 fjernet mange av de forskjellene som tidligere eksisterte mellom ulike spareformer og typer av investeringer. Slik sett var skattereformen en naturlig følge av de endringene som tidligere hadde funnet sted i kapitalmarkedene.

• – Ny konkurranselov trådte i kraft i 1994.

• – EØS-regelverket for offentlige anskaffelser, som trådte i kraft i 1994, hindrer forskjellsbehandling i anskaffelsesprosessen.

• – Lov om offentlig støtte innebærer at nye støtteordninger til næringslivet fra 1994 må godkjennes av EFTAs overvåkningsorgan, ESA.

• – Beskatningen av kraftforetak ble etter omleggingen i 1997 i større grad basert på lønnsomhet og skattemessig likebehandling.

• – Tidligere adgangsreguleringer i markedet for lufttransport er gradvis fjernet gjennom luftfartsavtalen med EU og senere EØS-avtalen.

• – Telemarkedet er gradvis deregulert, og de resterende enerettene for Telenor AS ble fjernet 1.januar 1998.

• – Flere statlige virksomheter har de senere årene endret selskapsform og organisering (f.eks. Telenor, Statkraft, Posten og NSB). Gjennom endringene har konkurranseutsatt virksomhet, naturlige monopoler (f.eks. Statnett) eller forvaltningsvirksomhet (f.eks. Post- og teletilsynet, Jernbaneverket) blitt bedre adskilt, og de konkurranseutsatte virksomhetene har fått rammebetingelser mer på linje med private selskaper.

• – Det nye økonomireglementet for staten er innført for å sikre en bedre ressursutnyttelse innen stats-administrasjonen, og i anvendelsen av tilskudds- og garantiordninger. Arbeidet med statlig økonomistyring er omtalt i kapittel 7 i Gul bok for 1999.

I forbindelse med Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett 1998 fikk Regjeringen fullmakt til å selge statlige aksjer i 1998 for inntil 500 mill. kroner, under forutsetning av en akseptabel pris. Salget skal komme i tillegg til salg som Regjeringen tidligere har varslet (aksjer i DnB, Kreditkassen, Norsk Medisinaldepot og Statkorn Holding). Fullmakten foreslås videreført i statsbudsjettet for 1999.

Det er i meldingen redegjort nærmere for nærings- og handelspolitikken og for konkurransepolitikken.

2.6.2 Merknader frå komiteen

Komiteen sluttar seg til framlegg XI i Gul bok, jf. framlegg III under kap. 10 i denne innstillinga, om at fullmakt til å selje statlege aksjar i 1998 vert vidareført til 1999.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer at Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett fikk Stortingets fullmakt til å selge aksjer i 1998 for inntil 500mill. kroner under forutsetning av en akseptabel pris. Disse medlemmer anser det derfor rimelig at fullmakten videreføres til 1999, og viser til Arbeiderpartiets forslag om etablering av et nasjonalt forskningsfond og styrking av egenkapitalen i SIVA.

Disse medlemmer vil understreke at effektiv ressursbruk er viktig for å opprettholde høy verdiskaping i norsk økonomi. Dersom det føres en politikk som bidrar til høyere arbeidsledighet, innebærer dette at ressurser i form av arbeidskraft ikke utnyttes effektivt. Ledighet innebærer dermed kostnader både for samfunnet og for den enkelte. For Arbeiderpartiet er full sysselsetting et grunnleggende mål for den økonomiske politikken.

Disse medlemmer viser til at en økonomisk politikk som legger vekt på lav pris- og kostnadsvekst er avgjørende for bedriftenes lønnsomhet og vekstkraft, og dermed for sysselsettingen. Det foreslåtte stats- og nasjonalbudsjettet for 1999 innebærer betydelige skatte- og avgiftsøkninger, som vil bidra til å forsterke pris- og kostnadsveksten fra 1998 til 1999. Disse medlemmer mener Regjeringen med dette øker risikoen for høyere arbeidsledighet. Videre vil bl.a. forslag om fjerning av en feriedag svekke mulighetene for inntektspolitisk samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet, og dermed for grunnlaget for moderasjon i lønnsutviklingen.

Disse medlemmer viser til at lav rente og lav pris- og kostnadsvekst har vært de viktigste enkeltfaktorer bak den gunstige utviklingen vi har hatt i næringslivet de siste årene. Denne utviklingen er nå snudd, som følge av manglende stramhet i finanspolitikk og stigende pris- og kostnadspress. Det er derfor svært viktig at Solidaritetsalternativet forsterkes. Et forsterket samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter er nødvendig for å sikre arbeidsplassene og fornye arbeidslivet. Dette vil også være et viktig element i en politikk som gir de små og mellomstore virksomhetene gode rammevilkår.

Disse medlemmer mener at bedriftsbeskatningen og andre næringsrettede tiltak i størst mulig grad må innrettes på en næringsnøytral måte. Hverken skattesystemet eller den øvrige næringspolitikk må innrettes slik at investeringer i en bransje favoriseres framfor investeringer i en annen bransje, eller at en selskapsform favoriseres framfor andre. Disse prinsippene ligger bak innføringen av skattereformen og tidligere års avvikling av spesielle ordninger som var rettet mot enkeltnæringer. Disse medlemmer vil også vise til at det er slike prinsipper, i tillegg til fordelingspolitiske prinsipper, som ligger bak Arbeiderpartiets forslag om å fjerne lønnstilskuddet til rederiene, om å reversere lettelsene i rederibeskatningen, innstramminger i delingsmodellen og fjerne aksjerabattene i formuesbeskatningen.

Disse medlemmer viser til at miljøproblemene er en av næringslivets hovedutfordringer også fra et strukturpolitisk synspunkt. Aktiv medvirkning fra bedriftene og de ansatte er nødvendig for å utvikle et samfunn med effektiv ressursbruk og stor grad av gjenvinning. Miljøkravene skjerpes, både i Norge og internasjonalt. Disse medlemmer mener norske bedrifter bør være i første rekke i arbeidet for å løse problemene fra egen virksomhet og egne produkter, og de må ta sin del av ansvaret for å utvikle miljøvennlig produksjon og forbruk. Også markedet krever i økende grad en god miljøprofil hos bedriftene. Disse medlemmer viser til at en felles satsing på miljø- og ressurseffektivitet i nærings- og arbeidsliv vil kunne være et betydelig bidrag til en mer bærekraftig produksjon og forbruk.

Disse medlemmer mener omleggingen til grønne skatter vil være et viktig bidrag til å øke ressurs- og miljøeffektiviteten i norske bedrifter og dermed bidra til et mer bærekraftig produksjons- og forbruksmønster.

Disse medlemmer mener at Norges forhold til EU er avgjørende for norske arbeidsplasser og velferd i framtida. EU er inne i en svært dynamisk utvikling som følge av forhandlinger om utvidelse østover og etableringen av en felles valuta 1.januar 1999.

Disse medlemmer mener at dette skaper nye utfordringer for Norge. Derfor må det settes ny kraft inn i Europapolitikken. Norge må ta initiativ til en strategisk dialog med EU for å styrke vår forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs ulike samarbeidsprosjekter. Vår rolle som ledende energi- og miljø-nasjon må brukes aktivt i en slik dialog.

Disse medlemmer mener at det i en slik dialog også kan undersøkes mulighetene for å knytte den norske krone nærmere til euroen.

Disse medlemmer vil understreke at handels-politikken skal bidra til å sikre norsk næringsliv gode og likeverdige vilkår i utenlandske markeder, samt å fastsette rammer for utenlandske bedrifters adgang til norske markeder. Dette er en viktig del av strukturpolitikken.

Disse medlemmer viser til at verftsindustrien nå står overfor nye og store utfordringer. Norske verft må inn på nye markeder og konkurrere med verft som har etablert seg med en høyere rentestøtte enn det vi har i Norge. De støtteordninger vi har i dag er lavere enn i de øvrige OECD-landene.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet stemte mot å redusere verftsstøtten i l998, og vil derfor øke verftsstøtten opp på line med støttenivået i EU; henholdsvis 9pst. og 4,5pst. Ordretilgangen ved verftene i år ha hatt en veldig reduksjon, og med de utsikter verftene har for neste år er det nødvendig at norske verft får samme konkurransesituasjon som de verftene en konkurrerer med.

Disse medlemmer vil understreke at det er viktig at ressursene i offentlig sektor utnyttes effektivt. Offentlig sektor er vår største og viktigste produsent av grunnleggende velferdstjenester, og sysselsetter en betydelig andel av arbeidsstyrken. Å modernisere offentlig sektor er derfor en viktig del av strukturpolitikken.

Disse medlemmer mener videre at det må føres en holdbar velferdspolitikk. Statens utgifter må være holdbare både på kort og lang sikt. Folketrygden må kunne sikres også når pensjonsutgiftene øker sterkt inn i neste århundre. Vi står foran økte behov for utgifter til eldreomsorg og helse i årene fremover. Videre er det behov for en betydelig satsing på utdanning og forsk-ning.

Disse medlemmer mener på dette grunnlag at det er nødvendig med strukturendringer i offentlig sektor for å sikre mer økonomiske og menneskelige ressurser til disse formålene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Det oppnevnes en statlig moderniseringskomite med mandat til å foreslå strukturendringer i offentlig sektor for å sikre mer økonomiske og menneskelige ressurser til eldreomsorg, helse, utdanning og forsk-ning, og for å sikre folketrygden. Komiteen må legge vekt på følgende i sitt arbeid:

• – Tiltak som kan bidra til å bedre økonomiens virkemåte vurderes på bredt grunnlag.

• – Forholdet mellom forvaltningsnivåene vurderes med sikte på forenkling, herunder også forholdet mellom statsadministrasjon og lokaladministrasjon, for å fjerne unødvendig dobbeltadministrasjon.

• – Statsadministrasjonen og det offentlige service-apparat må moderniseres.

• – Forholdet mellom fylkeskommunene og statsadministrasjonen må avklares for å fjerne unødvendig dobbeltadministrasjon.

• – Frivillige kommunesammenslåinger må oppmuntres.

Arbeidstakere og brukerinteresser må trekkes med i komiteens arbeid.»

Regelverket om frivillig overtid

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen liberalisere regelverket om frivillig overtid.»

Vinmonopolet, Arcus og Vectura

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener det ikke er et statlig ansvar å inneha eierskap i et selskap som importerer, produserer og distribuerer alkohol. Disse medlemmer tar utgangspunkt i at Stortinget tidligere har lagt til grunn at rammevilkårene skal være de samme for samtlige konkurranseutsatte selskaper, statlige som private.

Disse medlemmer vil derfor trekke tilbake midler fra Arcus AS som ble tildelt ved delingen fra AS Vinmonopolet i 1995.

Arcus har en kunstig høy likviditetsbeholdning som hemmer konkurransen i markedet. I Arcus eget årsregnskap for 1996 og 1997 skriver selskapet at «salgsverdien for driftsmidlene som enkelteiendeler kan ligge høyere», hvilket betyr at eiendelene ikke ble overtatt til reelle salgspriser og at disse kan selges for langt mer enn de er bokført til.Disse medlemmer konstaterer at anleggsmidlene er vurdert for lavt, og at avkastningskravet dermed er kunstig lavt. Disse medlemmer vil derfor foreslå en nedskrivning/tilbakeføring av egenkapital. Arcuseide Vectura driver i dag ren næringsvirksomhet i konkurranse med private selskaper. Disse medlemmer kan ikke se at det er statens oppgave å ivareta slik virksomhet som verken gir staten tilstrekkelig avkastning eller som har alkoholpolitisk betydning. Det samme gjelder for store deler av Arcus produkter, med unntak av den delen som gjelder produksjon av brennevin som selskapet i dag har enerett på. Disse medlemmer vil derfor foreslå salg av AS Arcus.

Disse medlemmer kan ikke se noen fornuftig grunn til at produksjon av brennevin skal være monopolisert og går inn for at dette monopolet oppheves.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen forberede og gjennomføre salg av Arcus AS.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at hovedoppgaven i nærings- og strukturpolitikken er å bedre økonomiens virkemåte, med særlig vekt på å øke verdiskapningen i næringslivet. En rekke av de strukturpolitiske tiltakene som er iverksatt de senere år har samlet sett bidratt til å styrke produksjonsgrunnlaget for norsk økonomi, men disse medlemmer mener det fortsatt er en rekke utfordringer som må løses. Eksempler på dette er:

• – en bedring av virkemåten i arbeidsmarkedet

• – en gjennomgang av reformene i jordbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien slik at målene om redusert statsstøtte og priser ned mot nivået i våre naboland nås, samtidig som disse næringer blir klart mer konkurransedyktige og robuste

• – en styrking av konkurransepolitikken, herunder å redusere de private og offentlige reguleringer som hindrer omstilling og virker etableringshindrende, samt å fjerne næringsstøtten

• – et fortsatt arbeid med å bedre ressursbruken i offentlig sektor

Konkurransepolitikken

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at hovedmålet med norsk konkurransepolitikk må være å bidra til en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Manglende konkurranse bidrar til å redusere bedriftenes evne og vilje til fornyelse og effektiviseringsforbedringer, og kan føre til høyere priser og mindre produktutvalg. Det er derfor av sentral betydning at det tilrettelegges for effektiv konkurranse og at konkurransemyndighetene fører en streng kontroll med dette. En streng håndhevelse fra myndighetenes side er en forutsetning for en fungerende markedsøkonomi som kan ivareta forbrukernes og samfunnets interesser.

Næringsstøtte

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det høye nivået på direkte og indirekte næringsstøtte innebærer at norske forbrukere og bedrifter må bære en ekstra byrde i form av skatter og avgifter og andre kostnader som skaper sosiale skjevheter, svekker familieøkonomien og undergraver norske bedrifters ønske om å konkurrere på hjemme- og utemarkedene. Hovedmålet må på sikt være å bygge ned den selektive næringsstøtten, med den store positive betydning det kan ha for økt verdiskapning og konkurransekraft i Fastlands-Norges økonomi. Disse medlemmer vil også at det skal arbeides for internasjonale avtaler som bidrar til harmonisering av regelverk og støtteordninger.

Overtidsbestemmelser

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at arbeidsmiljøloven er for komplisert og lite oversiktlig med strenge straffereaksjoner mot dem som «forbryter seg» mot lovens bestemmelser. Reglene setter mange små- og mellomstore bedrifter i vanskeligheter, spesielt der bedriftene har varierende arbeidsmengde. Bedrifter av slik størrelse er også oftere utsatt for konjunkturpress fra etterspørselsnæringens side. Det er derfor nødvendig å fjerne restriksjoner i forhold til overtid, dog slik at arbeidstaker beskyttes mot å bli pålagt urimelig overtid. Det er også viktig å hindre overtid som medfører en uønsket risiko for arbeidstakere og uskyldige tredjeparter.

Skjemaveldet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at omfattende innsamling av informasjon har betydelige kostnader. Næringslivet har lenge gitt uttrykk for at dette skjemaveldet og byråkratiet er et problem, og er derved også svært demotiverende for personer som ønsker å starte opp ny virksomhet, som igjen kan føre til færre nyetableringer. For å redusere skjemaveldet vil disse medlemmer peke på flere muligheter:

• – eliminering av dobbeltrapportering gjennom samordning av ulike informasjonsinnhentere

• – eliminering av dobbeltrapportering gjennom samordning av ulike skjemaer fra samme kilde

• – bedre samordning av skjemaer og rapportering som har sammenheng med hverandre

• – differensiering mellom ulike typer/ størrelse på virksomheten.

• – større bruk av utvalgsundersøkelser

• – innføring av kompensasjon fra det offentlige til de som pålegges merarbeid ved utfylling av skjemaer knyttet til informasjon og statistikk og som ikke gjelder søknader/konsesjoner o.l.

Reguleringsformer

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at reguleringformer er et aktuelt tema i flere land nettopp for å bedre økonomiens virkemåte- altså gjøre økonomien mer effektiv og forbedre evnen til å tilpasse seg endringer og samtidig opprettholde konkurranseevnen. Reguleringer må derfor virke mindre etableringshindrende eller på annen måte konkurransehemmende. Det er også viktig å redusere byråkratisk merarbeid for bedriftene og at det offentlige selv driver mest mulig effektivt.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremlegge et reguleringsregnskap for eksisterende lovreguleringer, slik at kostnaden ved reguleringen kan måles opp mot formålet. Regjeringen bes fremme regler som forutsetter at kostnadene ved nye reguleringer som markedet påføres bør være en del av beslutningsgrunnlaget når nye reguleringer foreslås.»

Arbeidsformidling

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det meste av dagens arbeidsformidling allerede foregår uavhengig av den offentlige arbeidsformidlingen; gjennom personlige kontakter, annonser, rekrutterings- og "head-hunter"-byråer osv. Det er derfor gunstig å utvide dette supplementet til den offentlige arbeidsformidlingen ytterligere, dels for å skaffe større erfaring med virkningen av den vedtatte lovendring, dels for å avlaste og supplere den offentlige arbeidsformidling med sikte på å oppnå et bedre fungerende arbeidsmarked. Disse medlemmer mener det derfor er nødvendig å endre loven. Privat arbeidsformidling vil bidra til at flere personer kommer i arbeid, og dette vil således være et viktig bidrag til å løse den nasjonale oppgaven å redusere arbeidsledigheten. En opphevelse av formidlingsmonopolet vil innebære at Norge også vurderer å si opp ILO-konvensjon nr. 96 om arbeidskontorer.

Disse medlemmer vil videre fremheve at en generell åpning for privat arbeidsutleie vil skape et mer fleksibelt arbeidsmarked. Et bedre fungerende marked for korttidsarbeid vil være en fordel, både for arbeidstakere og -givere. Midlertidige ubalanser vil dermed lettere kunne dempes. Ikke minst vil dette kunne bedre situasjonen innenfor helsesektoren. Arbeidsgiversiden har fått og får økt behov for å dekke midlertidige arbeidskraftbehov med korttidsengasjementer. Samtidig har mange arbeidstakere et økt ønske og behov for mer fleksible og varierte arbeidstidsløsninger, herunder deltidsarbeid. Samlet sett vil både sysselsettingen og tilbudet av arbeidskraft kunne øke gjennom en liberalisering, samtidig som noen av problemene på arbeidsmarkedet kan reduseres. En liberalisering av lovforbudet vil også kunne skape mer ordnede forhold i utleiebransjen.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om endringer i sysselsettingslovens §§26 og 27 slik at loven i større grad tillater arbeidsformidling utenom det offentlige sysselsettingsapparatet og slik at det uttrykkelig blir tillatt å drive med utleie av arbeidskraft.»

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde, vil spesielt understreke at målet med strukturpolitikken er å medverke til at den økonomiske verksemda også i offentleg sektor skjer på en slik måte at ressursane vert utnytta så effektivt som råd er. Strukturpolitikken må tilpassast endringane som skjer både nasjonalt og internasjonalt. Ein lukka strukturpolitikk må ha som mål at tiltak som gjev ein netto velferdsauke ikkje må ramme enkeltgrupper slik at skilnadene auker. Desse medlemene går ut i frå at Regjeringa legg slike vurderingar til grunn for det videre arbeidet.

Rederibeskatning og maritim næring

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte vil minne om at den maritime næring utgjør et unikt næringskluster som til sammen sysselsetter nesten 80000 mennesker, for det meste langs kysten. Det vil videre være meget vanskelig å beholde et sterkt og ledende maritimt miljø i Norge uten en kjerne av norske sjøfolk. Derfor vil refusjonsordningen være av helt sentral betydning for å opprettholde og styrke det norske maritime miljøet. Det er videre viktig at de fastlagte rammebetingelser for rederinæringen videreføres, slik at næringen kan arbeide på forutsigbare og langsiktige vilkår. Disse medlemmer vil derfor gå mot Regjeringens forslag til innstramming i refusjonsordningen samt foreslå å innfase den til ordinært nivå. Disse medlemmer vil også gå mot de bebudede endringer i rederibeskatningen.

Disse medlemmer har lagt til grunn de provenyberegninger som Finansdepartementet og Regjeringen har lagt til grunn, men vil påpeke det misforhold som eksisterer mellom dette anslaget og det som er beregnet av Rederiforbundet. I brev av 4.november 1998 har Regjeringen i liten utstrekning kommentert grunnlaget for sitt eget provenyanslag. Den eneste opplysningen som gis er at den foreslåtte speilvendingen av utbytteskatten for er anslått til 20mill. kroner. Det nærmere grunnlaget er ikke angitt. Slik disse medlemmer vurderer det, er det ikke fremkommet opplysninger fra departementets side som skulle indikere at Rederiforbundets provenyanslag ikke er korrekt. En synliggjøring av situasjonen kan gjøres gjennom å vise til at ett rederi alene, som fremkommet i brev fra Rederiforbundet av 6.november 1998, vil få en skatteskjerpende effekt som langt overstiger Regjeringens totale provenyanslag. Ovennevnte momenter forsterker årsaken til hvorfor disse medlemmer går mot de fremsatte forslag.

Handelslekkasje

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer med stor grad av undring at Regjeringen ikke synes å ta denne problemstillingen på alvor på tross av at Regjeringen i forbindelse med revidert budsjett for 1998 anslo grensehandelslekkasjen til å utgjøre et betydelig beløp årlig. Det Regjeringen derimot har gjort i forholdet til handelssensitive varer er å sette opp avgiften på rulletobakk med 33pst. under dekke av argumentet om at rulletobakk har vært forholdsmessig rimeligere enn øvrig tobakk de siste årene, til tross for at dette også kan få betydelige konsekvenser for en rekke norske arbeidsplasser. Disse medlemmer mener det ville være riktigere å utjevne forskjellen mellom rulletobakk og øvrige tobakksprodukter ved å sette ned avgiftene. Dette får samtidig en positiv effekt i forhold til handelslekkasjen. Nettoprovenyet for staten vil dermed kunne vise seg å gå opp i stedet for ned, selv om avgiftssatsene reduseres betydelig.

Disse medlemmer vil vise til Kjøttbransjens Landsforbunds beregninger som viser at grensehandelen med kjøtt i dag ligger på et nivå mellom 6 og 10 mill. kilo, det vil si et omsetningsbortfall på 3-500mill. kroner. Disse medlemmer vil påpeke at det for norsk landbruk, og for norsk kjøttindustri, er et betydelig problem med grensehandel som rammer primærproduksjon, industri og handel i enkelte utsatte områder særlig hardt. I tillegg foregår det stor handelslekkasje på hvitevarer, brunevarer, møbler og andre varer. Det er opplagt at totaltapet for Norsk næringsliv og tapet av avgiftsinntekter må være betydelig.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader om avgifter og handelslekkasje i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99).

Sykelønnsordningen

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at sykefraværet gjennom flere år har vært i sterk økning. I 1994 ble det bevilget ca. 8 mrd. kroner til sykelønn over statsbudsjettet. For 1999 er Regjeringens forslag 15,2 mrd. kroner, det vil si en økning på 90 pst. siden 1994. Dette viser at det må settes i verk tiltak for å stoppe og redusere dette, da dette er både samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk svært kostbart. Regjeringen og andre hevder at denne utviklingen skyldes at sysselsettingen har steget kraftig i samme periode, men er da den eneste løsningen å øke arbeidsledigheten? Regjeringen har selv foreslått å utvide arbeidsgiveransvaret for sykelønn. Siden 1994 har arbeidsgivere hatt ansvaret for de første to ukene av sykelønnen og utviklingen viser at dette ikke har hatt positiv effekt på det totale fraværet. Da kan det åpenbart ikke være riktig å øke arbeidsgivernes belastning ytterligere. Disse medlemmer foreslår å videreføre arbeidsgivernes ansvar på dagens nivå. Sykelønnsordningen er den eneste sosiale ytelse som i dag ikke har noen egenandel. Disse medlemmer foreslår derfor en endring i dagens sykelønnsordning, slik at det innføres 2 karensdager og 80 pst. sykelønnsut-betaling. Erfaringer blant annet fra Sverige viser at reduserte ytelser, eller egenandel, har stor betydning. Karensdager vil særlig bidra til å redusere et økende korttidsfravær. Disse medlemmer mener det både er i arbeidstakerens og arbeidsgivernes interesser å redusere sykefraværet, da kostnadene over tid kan føre til bortfall av arbeidsplasser. Disse medlemmer forutsetter særordninger for dem som lider av kroniske sykdommer. Fravær som følge av syke barn skal heller ikke medføre reduksjon i utbetalingene. Disse medlemmer legger til grunn at forslag om endring av sykelønnsordningen til 2 karensdager og 80 pst. lønn iverksettes med virkning fra 1.januar 1999. Arbeids-tagere og arbeidsgivere som har inngått tariffavtale om bedre sykelønnsbetingelser omfattes ikke av omleggingen.

Disse medlemmer legger videre til grunn at det ikke er forsvarlig å budsjettere med innstramninger i sykelønnsordningen som er i strid med tariffavtaler midt i avtaleperioden.

Disse medlemmer forutsetter imidlertid at den foreslåtte omlegging skal ha full effekt f.o.m. neste tariffperiode, dvs. fra våren 2000. Arbeidsgivere som omfattes av omleggingen vil beregningsmessig ikke oppnå besparelser i forhold til dagens ordning idet den samlede mindreutgift som følge av omleggingen tas til inntekt i Folketrygden. Dette betyr at arbeidsgivere, som i dag, skal betale 100 pst. av full lønn i 16 kalenderdager, men betalingen for de to første sykedager samt 20 pst. av betalingen for de derpå følgende dager tas til inntekt i folketrygden.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om utvidelse av arbeidsgiverperioden. Våre forslag gir således en besparelse for alle arbeidsgivere, med og uten tariffavtale, i forhold til dagens ordning. Effekter på sykefraværet av omleggingen er ikke beregnet eller inntektsført i forslaget til omlegging.Disse medlemmer holder det imidlertid som sannsynlig at sykefraværet vil gå ned, hvilket vil gi direkte besparelser for alle arbeidsgivere, med og uten tariffavtale, dog mest for de som ikke har tariffavtale. Arbeidsgivere med tariffavtale vil ha et sterkt incitament til å reforhandle tariffavtalene. Disse medlemmer legger beregningsmessig til grunn at sykelønnsutbetalingene vil gå ned med 4,5 mrd. kroner som følge av omleggingen. Nedgang i sykefraværet som følge av omleggingen vil gi ytterligere innsparings-effekt.

Konkurranseutsetting

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at offentlig sektor har hatt en sterk ekspansjon i Norge, særlig i årene etter 1960. Det er derfor særlig grunn til å sette søkelyset på effektiviteten i denne sektoren som legger beslag på en stadig større andel av samfunnets midler og gir oss et uakseptabelt høyt skattetrykk, samtidig som det er stor misnøye med mange av de tjenestene sektoren produserer. Det burde være nok å minne om den permanente krisen i det offentlige helsevesen, eldreomsorgen osv.

Disse medlemmer vil hevde at den sosialdemokratiske løsningen på slike kriser som hele tiden har vært å putte mer penger inn i sektoren i den tro at det alene vil løse problemene, i stedet for å se på om det er organiseringen og effektiviteten det er noe i veien med, og ikke bare tilgangen på ressurser.

Disse medlemmer mener at en slik måte å løse problemene på ikke bare er ineffektiv, den er også direkte samfunnsøkonomisk skadelig fordi den nødvendigvis etterhvert fører til en skattebyrde som gir langt høyere samfunnsøkonomiske kostnader enn selve utgiftsøkningen. Det gjelder å få optimal utnyttelse av ressursene, og siden offentlig sektor i mange år har vært en skjermet næring, er det all grunn til å tro at her er det store innsparinger å hente, uten at det går utover tjenestetilbudet.

Disse medlemmer vil hevde at konkurranseutsetting av kommunale tjenester vil gi en rimeligere og mer effektiv offentlig sektor. Dette gjelder ikke bare de tjenestene som faktisk blir satt ut på anbud til private, men trusselen om konkurranseutsetting vil også føre til en effektivisering av de tjenester det offentlige selv produserer. Eksempler fra Sverige viser en effektiviseringsgevinst på 9-10pst. på egenproduserte tjenester i sektorer hvor konkurranseutsetting var aktuelt. Dette viser at konkurransen i seg selv utløser fantasi og krea-tivitet hos medarbeidere og skaper bedre og mer effektive løsninger. Å bli involvert i slike prosesser og tvinges til å tenke nytt er utviklende for den enkelte og bidrar til å øke trivsel på arbeidsplassen.

Disse medlemmer vil hevde at en generell momskompensasjonsordning som gir reell konkurranse mellom private bedrifter og offentlige etater vil kunne gi både bedre og billigere tjenester finansiert av det offentlige.

Jordbruket

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at det ligger et stort effektiviseringspotensiale for det norske landbruk, og viser ellers til Fremskrittspartiets merknader i næringskomiteens innstilling.

Merknad fra Høyre

Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at det overordnete målet med strukturpolitikken er å bidra til at landets ressurser utnyttes så effektivt som mulig. Dette gir grunnlaget for en høyest mulig verdiskapning og velferd i samfunnet. Disse medlemmer mener det er viktig at strukturpolitikken har dette utgangspunktet. Disse medlemmer tar derfor avstand fra Regjeringens strukturpolitiske målsetting, slik denne er uttrykt i kap. 1 i St.meld. nr. 1 (1998-99). Der erklærer Regjeringen at «Strukturpolitikken skal bidra til ... at det opprettholdes en spredt bosetting.» Disse medlemmer mener dette er en uheldig sammenblanding av ulike mål. Det er gjennom en vellykket strukturpolitikk, slik at landets ressurser utnyttes på en mest mulig effektiv måte, at samfunnet får best mulighet til å oppfylle andre mål, som for eksempel spredt bosetting. Det er viktig å opprettholde et klart skille mellom målet om effektiv ressursutnyttelse og øvrige mål i politikken.

Disse medlemmer konstaterer imidlertid at Regjeringens målsetting om spredt bosetting, slik dette er uttrykt i kap. 1, i svært liten grad følges opp i Nasjonalbudsjettets kap. 5 om strukturpolitikk, og disse medlemmer kan derfor i stor grad gi sin tilslutning til de vurderinger som gjøres i dette kapittelet. Disse medlemmer vil likevel bemerke enkelte forhold under omtalen av strukturpolitikk i Nasjonalbudsjettet.

Det pekes i Nasjonalbudsjettet på viktigheten av klare rammebetingelser for å unngå rollekonflikter når staten både er eier og myndighetsorgan. Disse medlemmer viser til at Høyre i lang tid har påpekt disse problemene, og at den beste løsningen etter disse medlemmers syn er at staten reduserer sitt eierskap til et minimum. Disse medlemmer mener imidlertid det uansett vil være gunstig å organisere det statlige eierskapet slik Regjeringen foreslår, slik at ikke samme departementet er både eier og f. eks. klageinstans.

Det vises til Nasjonalbudsjettets omtale av virkemidlene i miljøpolitikken: «Dessuten skal omsettelige utslippskvoter utredes som et mulig virkemiddel i den nasjonale klimapolitikken.» Disse medlemmer minner om at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 247 (1997-98) om Grønne skatter vedtok følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen nedsette et bredt offentlig utvalg for å utrede et nasjonalt kvotesystem for klimagasser med utgangspunkt i Kyotoprotokollen. .... Regjeringens forslag til kvotesystem bes lagt fram for Stortinget.»

Disse medlemmer understreker derfor at omsettelige utslippskvoter ikke bare et «mulig virkemiddel» i den nasjonale klimapolitikken men Stortingets foretrukne virkemiddel. Kvotesystemet skal utredes og deretter legges fram for Stortinget til behandling.

Det vises til Nasjonalbudsjettets kap. 5.2 og omtalen av den fullmakten Regjeringen under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1998 fikk til å selge statlige aksjer i 1998 for inntil 500mill. kroner. Regjeringen foreslår at fullmakten videreføres i 1999. Disse medlemmer mener det burde vært mulig å gjennomføre nedsalget i løpet av 1998, og understreker at det generelle fallet i aksjekursene ikke kan brukes som begrunnelse for å utsette salget til 1999. Disse medlemmer viser til at Høyres ønske om salg av statsaksjer skyldes nødvendigheten av å redusere statens eiermakt og styrke det private eierskapet i det norske samfunnet.

Disse medlemmers hovedmål ved salg av statsaksjer er å overføre eiermakt fra offentlig til privat sektor; ikke å selge aksjer til høyest mulig pris. Disse medlemmer mener likevel at statsaksjer som hovedregel bør selges til en pris som gjenspeiler aksjenes reelle verdi.

Det vises til Nasjonalbudsjettets omtale av den nye regnskapsloven. Disse medlemmer understreker at selv om regnskapsloven på enkelte områder er forenk-let også for små foretak er loven ikke utformet til beste for små bedrifter. Disse medlemmer mener loven burde vært bygd opp slik at lovens hovedregler ble rettet inn mot det store flertallet av regnskapspliktige med tilleggsregler for de større foretakene. På bakgrunn av behovet for en snarlig iverksettelse av loven gikk disse medlemmer ved Stortingets behandling av regnskapsloven isteden inn for at regelverket for små foretak i sin helhet skulle fremstilles i et eget kapittel. Dette synet vant ikke frem. Disse medlemmer er derfor ikke enig i at reglene i regnskaps-loven er gjort så enkle som mulig ut fra hensynet til kreditorer, investorer, ansatte og allmennhet.

Merknad fra Sosialistisk Venstreparti

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti stemte imot å gi Regjeringen fullmakt til å selge statlige aksjer i 1998 for inntil 500 mill. kroner under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1998. Vedtaket om en slik fullmakt ble gjort uten noen forut-gående plan og uten å informere ledelse og ansatte i de statlige bedriftene på forhånd. Med et slikt uryddig lederskap er det ikke overraskende at Regjeringen ikke har sett seg i stand til å bruke fullmakten i år. Dette medlem ser ingen grunn til å forlenge fullmakten. Det er ingen likviditetskrise i staten, snarere tvert i mot. Den engangsinntekt et slikt salg gir, trengs ikke for å kunne løse offentlige investeringsoppgaver.

2.7 Skatte- og avgiftspolitikken

Komiteen viser når det gjeld merknader til skatte- og avgiftspolitikken til avsnitt 3.2.23 i denne innstillinga og til Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99) under rammeområde 23. Når det gjeld skattelovendringar viser komiteen til Innst. O. nr. 11. (1998-99), jf. Ot.prp. nr. 1 (1998-99).

2.8 Nokre finansmarknadsspørsmål

2.8.1 Hovudspørsmål ved innskottsbasert tenestepensjon.

2.8.1.1 Samandrag frå St.meld. nr. 1 (1998-99)

I mars 1998 nedsatte Finansdepartementet en arbeidsgruppe som skulle vurdere hovedspørsmålene knyttet til å utvide den skattemessige særbehandlingen av pensjoner i arbeidsforhold til også å omfatte innskuddsbaserte pensjonsordninger, som grunnlag for et eventuelt videre lovarbeid. Arbeidsgruppens mandat er gjengitt i Revidert nasjonalbudsjett 1998, hvor departementet også varslet at gruppens rapport ville danne grunnlaget for en omtale av spørsmålet i Nasjonalbudsjettet 1999. Arbeidsgruppen, som har hatt deltakere fra Finansdepartementet, Kredittilsynet og Sosial- og helsedepartementet, avga rapporten «Hovedspørsmål ved innskuddsbasert tjenestepensjon» til Finansdepartementet 20. august 1998. Rapporten følger denne meldingen som utrykt vedlegg.

Det er i meldingen nærmere redegjort for saken.

Innføring av innskuddsbasert alderspensjon inne-bærer at en bryter med et prinsipp om at tjenestepensjoner etter skatteloven skal være knyttet til arbeidstakers sluttlønn. Arbeidstakers opptjening av pensjon vil i en innskuddsbasert pensjonsordning avhenge av innskuddene som igjen avhenger av løpende lønn, og normalt av avkastning på midlene. I utgangspunktet gjør dette sparing i en innskuddsbasert ordning mer lik ordinær sparing enn det som er tilfelle for sparing i en ytelsesbasert ordning. Hensynet til at skattestimulert pensjonssparing skal være klart avgrenset fra ordinær sparing kunne derfor tale for at innskuddsbaserte pensjonsordninger på enkelte områder underlegges strengere kriterier enn ytelsesbaserte pensjonsordninger. Slike krav kunne for eksempel bestå i krav til utbetalingsprofilen eller til opprettholdelse av innskudd over tid. Et alternativt utgangspunkt, som departementet legger stor vekt på, er at forhold som ikke er direkte knyttet opp mot om ordningen er innskudds- eller ytelsesbasert i størst mulig grad bør underlegges de samme krav i de to ordningene. Et slikt utgangspunkt er rimelig ut fra at det er de samme hovedhensyn som skal ivaretas gjennom ordningene. Slike felles krav vil bl.a. være krav om aldersgrense og livslang utbetaling, krav om pensjonsplan i fore-taket samt et krav om at ordningen skal omfatte samtlige ansatte etter nærmere regler. Slike felles kjennetegn i innskudds- og ytelsesbaserte ordninger kan også være fordelaktig for foretak og ansatte i foretak som skifter ordning og for arbeids-takere som bytter arbeidsgiver og av den grunn har tjent opp til pensjon i begge ordningene. Dette vil føre til større oversiktlighet og mer forutsigbare pensjonsforhold for arbeidstakerne. Ved at forhold som ikke er direkte knyttet opp til om pensjonsordningen er innskudds- eller ytelsesbasert under-legges de samme krav, vil en også lettere kunne slå fast om innskuddsordningen oppfyller de hovedhensyn det er lagt vekt på ved utformingen av TPES, noe som etter departementets vurdering skal ligge til grunn for en skattemessig behandling på «lik linje med» TPES.

I en skattestimulert, innskuddsbasert tjenestepensjonsordning må alderspensjonen etter departementets vurdering være obligatorisk. Andre ytelser, som etterlatte- og uførepensjon samt premiefritak, kan komme i tillegg. Dette er i så fall forsikringsprodukter som kan komme til utbetaling uten særlig forutgående oppsparing av kapital, og som skal være ytelses-baserte.

Arbeidstakere som vekselvis dekkes av innskudds- og ytelsesordninger kan komme annerledes ut enn arbeidstakere som står i samme ordning gjennom hele yrkeskarrieren. I en innskuddsbasert ordning kan en relativt stor del av «opptjeningen» til alderspensjonen avhenge av de innskudd som foretas tidlig i livet, fordi disse forrentes over mange år. Arbeidstakere som står i en innskuddsbasert ordning tidlig i den yrkesaktive karrieren, og i en ytelsesbasert ordning mot slutten, kan komme særlig gunstig ut, og vice versa. Etter departementets vurdering er det en ulempe at rekkefølgen av medlemskap har selvstendig betydning for pensjonen, men slike virkninger synes vanskelige å unngå i et pensjonssystem med ulike ordninger der pensjonsopptjeningen kan foregå etter ulike prinsipper.

Ut fra formålet med tjenestepensjonsordninger, er det naturlig at alderspensjon i skattestimulerte tjenestepensjonsordninger skal vare livet ut, og gi minst like god inntektssikring sent i alderdommen som like etter at yrkeskarrieren er avsluttet. Et rent spareprodukt kan vanskelig sikre dette, fordi den enkeltes pensjonskapital kan bli for lav ved uventet lang utbetalingsperiode. Finansielle tap i utbetalingsperioden kan også true opprettholdelse av pensjonsytelsene. Et krav om at ordningen skal gi minst like god inntektssikring sent i alderdommen som tidlig, innebærer derfor etter departementets vurdering at pensjonskapitalen før utbetalingene starter må konverteres til et forsikringsprodukt med dødelighetsarv og en garantert årlig avkastning som minst må være 0 pst.

Den innskuddsbaserte ordningen skal etter departementets vurdering være innrettet slik at innskuddene i størst mulig grad fører til utbetaling av alderspensjon. Dette sikres best ved at pensjonskapitalen fullt ut knyttes til produkter med dødelighetsarv. En slik organisering forhindrer videre at ordningen indirekte bidrar til at en del av boet delfinansieres av det offentlige gjennom skattereglene. Konkurransehensyn taler likevel for at pensjonskapitalen kan plasseres i rene sparekontrakter i bank og verdipapirfond. En ordning som innebærer at pensjonskapitalen må konverteres til et forsikringsprodukt før utbetalingene kan starte, vil etter departementets vurdering innebære en rimelig avveining av disse forhold.

Spørsmålet om å åpne for investeringsvalg i innskuddsbaserte pensjonsordninger bør etter departementets vurdering ses i sammenheng med ordningens utforming, som illustrert ved de modellene arbeidsgruppen har skissert.

Departementet legger vekt på at det skal være visse krav til fordelingen av innskudd mellom ansatte i samme pensjonsordning, slik arbeidsgruppen har foreslått ved å kreve at samme innskuddssats skal benyttes for inntekt mellom 1G og 6G, og for inntekt mellom 6G og 12G. Kravet om at foretaket ikke skal benytte en innskuddssats for sistnevnte intervall som utgjør mer enn det dobbelte av innskuddssatsen i intervallet mellom 1G og 6G, gjør at ordningen kan utformes med en flat innskuddssats, eller til en viss grad rettes inn mot å gi en kompensasjon sammen med folketrygden, som har avtakende kompensasjon i forhold til sluttlønn.

Innskudd som tilfredsstiller kravene til innskudds-basert pensjonsordning bør etter departementets syn være fradragsberettiget for arbeidsgiver. Videre bør arbeidstaker ikke fordelsbeskattes. Det må imidlertid etableres en innskuddsramme, noe som er viktig bl.a. for å hindre at ordningen sammen med folketrygden gir urimelige kompensasjonsgrader. En slik ramme er viktig av arbeidsmarkedshensyn og for å hindre at det settes av urimelig høye beløp ut fra skattemessige motiver. Det er etter departementets vurdering rimelig at de maksimale innskuddene rettes inn mot å gi en forventet kompensasjon på linje med det som er vanlig i ytelsesbaserte ordninger, dvs. 66 pst. av sluttlønn sammen med folketrygden. Fastsettelse av maksimale innskuddssatser vil være basert på usikre anslag om framtidig avkastning på pensjonskapitalen. En kan ikke utelukke at de forsikrede i perioder oppnår en avkastning som ligger til dels betydelig høyere enn det som er lagt til grunn ved fastsettelsen av innskuddssatsene, noe som kan føre til «svært» høye pensjoner for enkelte. Tilsvarende vil avkastningen kunne bli svært lav om midlene forvaltes uten avkastningsgaranti. Dette kan tale for at ordningen etableres med avkastningsgaranti og at det innføres en skatt på avkastning ut over den avkastning som er lagt til grunn ved fastsettelse av de maksimale innskuddssatsene. Avkastningsgaranti og avkastningsskatt vil bidra til å utjevne forskjellen i faktiske ytelser mellom innskudds- og ytelsesbaserte pensjoner som tar sikte på samme pensjonsnivå, og gjøre de to ordningene mer like. Et krav om avkastningsgaranti lar seg imidlertid ikke forene med sparing i bank eller verdipapirfond. Spørsmålet om det er behov for tiltak med sikte på å utjevne faktiske alderspensjoner i ytelses- og innskuddsbaserte ordninger som beregningsmessig tar sikte på samme pensjonsnivå, vil bli vurdert videre ved utarbeidelsen av forslaget til lovverk for innskuddsbaserte ordninger.

Etter departementets vurdering vil det være hensiktsmessig å åpne for at innskuddene i den enkelte ordning kan være noe større for kvinner enn for menn, innenfor maksimalsatsene og inntil et nivå som beregningsmessig gir like stor årlig alderspensjonsytelse for kvinner og menn. Departementet deler arbeidsgruppens vurdering av at det ikke bør pålegges krav med sikte på å gi beregningsmessig lik årlig alderspensjonsytelse for kvinner og menn i ordningen, bl.a. fordi forholdet mellom innskudd og ytelse i ordningen er indirekte. Ulike innskudd vil ikke kunne sikre at årlige ytelser faktisk blir like.

Sporadiske innskudd, som f.eks. kan avhenge av at foretaket oppnår et visst resultat, er etter departementets vurdering ikke forenlig med de hovedhensyn som skal ivaretas gjennom pensjonsordningen. Slike innskudd er lite egnet for arbeidstakere som ønsker å planlegge egen pensjonstilværelse, og forventninger om slike innskudd vil videre kunne bidra til å «låse» arbeidstakeren, slik at mobiliteten i arbeidsmarkedet blir skadelidende. Dette bidrar til at innskuddene ikke er egnet til å bli fastsatt på «år til år basis» f.eks. i tilknytning til tarifforhandlingene mellom partene i arbeidslivet.

Hovedhensynene bak de skattestimulerte tjenestepensjonsordningene lar seg etter departementets vurdering ikke forene med at en enkelt arbeidsgiver opprettholder to pensjonsordninger for de ansatte. Hensyn taler for at arbeidsgiver som skifter pensjonsordning kan opprettholde den gamle pensjonsordningen for arbeidstakere med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder, slik arbeidsgruppen har foreslått. Departementet deler videre arbeidsgruppens vurdering av hvem som skal være medlem i en innskuddsbasert pensjons-ordning, herunder at prinsippene for medlemskap i hovedsak skal følge de prinsippene som gjelder for ytelsesbaserte ordninger, med det unntak at førtidspensjonerte ikke bør ha anledning til å være medlem i en innskuddsbasert ordning.

Regjeringen tar sikte på å legge fram forslag til lovverk om innskuddsbasert pensjonsordning i foretak for Stortinget i løpet av 1999. Forslaget til lovverk vil således bli lagt fram for Stortinget etter at forslaget til lov om foretakspensjon forutsettes å være behandlet, noe som vil være en fordel for vurderingen av hvilke krav som bør være felles i disse to ordningene. Regjeringen tar videre sikte på at en innskuddsbasert ordning skal kunne gjøres gjeldende så snart det er praktisk mulig etter at lov om foretakspensjon, og senere lov om innskuddsbasert pensjon, er vedtatt.

2.8.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteen konstaterer at Regjeringen forutsetter at ny lov om foretakspensjon skal behandles før det lovmessige grunnlaget for innskuddsbaserte tjenestepensjoner er avklart. Stortinget har forutsatt at innskuddsbasert tjenestepensjon skal kunne innføres i 1999. Komiteen mener det vil være hensiktsmessig å se de to tjenestepensjonsordningene i sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til orienteringen om ulike sider ved innskuddsbaserte pensjonsordninger i meldingen, og at forslag til lovverk om dette vil bli lagt fram for Stortinget i løpet av 1999, etter at forslag til lov om foretakspensjon forutsettes å være behandlet. Disse medlemmer viser til sine tidligere merknader om skattefavorisering av innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger.

Disse medlemmer vil understreke at pensjonspolitikken må ses i et langsiktig perspektiv og at det derfor er viktig å skape bred oppslutning om de løsninger som velges. En rekke sider ved våre offentlige og private pensjonsordninger er for tiden under utredning eller nylig utredet.

Dette gjelder:

• – innstillingen om fondering av folketrygden som nå er på høring,

• – førtidspensjonering, der et utvalg vil legge fram innstilling i høst,

• – forslag til lov om foretakspensjon behandlet i det såkalte Selvig-utvalget, og

• – innskuddsbaserte pensjonsordninger, der en utredning er referert i meldingen.

Disse medlemmer mener at de ulike utredningene og forslagene omhandler tema som på flere områder griper inn i hverandre. Blant annet vil eventuell livsløpsbasert opptjening, fondering og førtidspensjonering henge nært sammen. Videre vil foretakspensjon og innskuddsbasert pensjon være ulike former for pensjon i arbeidslivet som det vil være ønskelig å se i sammenheng. Disse medlemmer mener det vil være fordelaktig å vurdere pensjonspolitikken og de offentlige og private pensjonsordninger i en helhetlig sammenheng. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en prinsipiell og helhetlig gjennomgang av pensjonsordningene og de ulike sidene ved forslagene som nå er under utredning eller ferdig utredet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser med en viss tilfredshet at Regjeringen har fulgt opp forslag om innføring av en ny innskuddsbasert tjenestepensjonsordning. Regjeringen har imidlertid foreslått en rekke begrensninger som gjør at produktet ikke på langt nær blir det attraktive alternativet til dagens pensjonsordning som forventet. Et viktig formål med å innføre en ny tjenestepensjonsordning bør være å sikre flere arbeidstakere en tjenestepensjon. I såfall bør ordningen gis en fleksibel utforming slik at den kan imøtekomme bedriftenes og arbeidstakernes behov. Det er etter disse medlemmers vurdering ikke hensiktsmessig at innskuddsordninger gjøres mest mulig lik dagens ytelsesordninger.

Disse medlemmer vil legge til grunn følgende punkter for en innskuddsbasert tjenestepensjon:

• – Det må være et siktemål ved å innføre innskuddsordninger at flere arbeidstagere enn i dag blir dekket av tjenestepensjonsordning.

• – Regelverket for innskuddsbasert tjenestepensjon bør utformes slik at det fremstår som et attraktivt alternativ til dagens supplerende pensjonsordninger. I dagens arbeidsmarked er det behov for større fleksibilitet og valgmulighet enn det er gitt rom for innenfor eksisterende ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger.

• – De krav som stilles til skattefavorisering av innskuddsordninger bør være generelle, fleksible og enkle å formidle til kundene. Dette vil gi mulighet til å etablere gode produkter for de ulike kundegruppene.

• – Innskuddsordningen bør som Stortinget har forutsatt, likebehandles skattemessig med ytelses-baserte pensjonsordninger.

• – I andre europeiske land, blant annet Sverige, har man nylig vedtatt reformer både på det private tjenestepensjonsområdet og i det offentlige pensjonssystem som innehar mange interessante elementer som bør vurderes i norsk pensjonspolitikk. I Sverige er det blant annet fleksible regler med hensyn til utformingen av ordningene, herunder fleksibel pensjonsalder.

Disse medlemmer mener at man bør unngå detaljstyring av produktutformingen i det private pen-sjonsmarkedet. Bedriftenes størrelse, økonomisk bæreevne og ansattes ønsker og behov kan variere. Intensjonen med å gi skattemessig likebehandling mellom innskuddsordninger og ytelsesordninger må være at det nye produktet skal være et reelt alternativ til dagens etablerte ordninger. For disse medlemmer er det derfor viktig at det i det videre lovarbeidet med innskuddsbaserte pensjoner legges til grunn en rimelig grad av fleksibilitet for selskaper, bedrifter og ansatte, og at en i denne sammenheng ikke binder reguleringen opp mot én av de modellene som arbeidsgruppen i Finansdepartementet har skissert. Det bør etter disse medlemmers oppfatning kunne tillates innskuddsprodukter:

• – med eller uten dødelighetsarv

• – med eller uten rentegaranti

• – kollektive og individuelle investeringsvalg

• – med eller uten premiefond

Disse medlemmer viser til at Regjeringen har lagt til grunn at sparing i innskuddsordninger er mer lik ordinær sparing enn det som er tilfelle i en ytelses-basert ordning. Man kan her få inntrykk av at innskuddsordninger skal få dårligere skattemessig behandling enn ytelsesbaserte ordninger. Dette er ikke i tråd med disse medlemmers intensjon med å anbefale innføring av innskuddsbasert ordning. Innenfor et hensiktsmessig regelverk vil en slik ny ordning innebære en stimulans til langsiktig sparing.

Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen har lagt til grunn at maksimal fradragsberettiget innskudd tar utgangspunkt i en typisk ytelsesbasert ordning med 66 pst. kompensasjonsgrad og 35 års opptjening. Dette er strengere kriterier enn det som er vanlig i dagens pensjonsordninger. Disse medlemmer mener at 30 år bør legges til grunn for beregning av maksimal fradragsberettiget premie til innskuddsbasert tjenestepensjonsordning.

Disse medlemmer viser til at erfaringer fra utlandet viser at innskuddsordninger øker engasjementet hos de ansatte vedrørende pensjonssparing og stimulerer til økt egen pensjonssparing. Innskuddsbasert tjenestepensjon ligger til rette for å stimulere til individuell pensjonssparing. Det bør derfor være anledning for arbeidstakeren å gjøre egne innskudd på en tjenestepensjonskonto. Slike innskudd bør behandles skattemessig på samme måte som tjenestepensjonspremien.

Det bør etter disse medlemmers oppfatning også være anledning til investeringsvalg knyttet til en innskuddsbasert tjenestepensjon.

Disse medlemmer mener at fleksible valgmuligheter i pensjonsordningene vil bidra til samfunns-økonomiske effektivitetsgevinster. Det bør være valgfrihet med hensyn til hvorvidt man skal ha innskudds- og ytelsesbasert tjenestepensjonsordninger som parallelle ordninger i en bedrift. Det bør ikke utelukkes at ulike arbeidsgrupper innenfor en og samme bedrift vurderer valg av pensjonsordninger ulikt. Disse medlemmer mener også at ingen bør tape økonomisk ved at man i en bedrift velger å gå over til ny ordning. Det videre lovarbeidet bør derfor sikre ansattes rettigheter på en betryggende måte ved at det etableres gode overgangsordninger.

Disse medlemmer konstaterer videre at Regjeringen legger til grunn at man skal ha livslang utbetaling av alderspensjonene uten adgang til variasjon i utbetalingsnivå. En slik bestemmelse avviker fra det som gjelder for dagens ytelsesbaserte tjenestepensjoner samt for individuelle pensjonsavtaler. I begge disse ordningene er det adgang til tidsavgrensning. Disse medlemmer vil peke på at behov endrer seg avhengig av alder. Det er derfor viktig med valgfrihet og varia-sjon også her.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde tek orienteringa i meldinga til etterretning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at skattesubsidier til de som har økonomisk evne til egne pensjonsordninger, undergraver Folketrygdens omfordelende posisjon. Dette medlem kan på denne bakgrunn ikke støtte det skisserte opplegg for innskuddsbasert tjenestepensjon. Dette forslaget er en del av det kabinettspørsmål som sikret Regjeringen støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet ved behandlingen av revidert budsjett i vår. Dette medlem merker seg at ikke alle av de sittende regjeringspartier har støttet dette forslaget tidligere.

2.8.2 Finansmarknadene - utlånsvekst og soliditet

2.8.2.1 Samandrag

I Revidert nasjonalbudsjett 1998 (St.meld. nr. 2 (1997-98)) var det en omtale av utlånsvekst og soliditet i finansnæringen. Omtalen ble bl.a. basert på en rapport utarbeidet av Kredittilsynet etter forespørsel fra Finansdepartementet datert 7.november 1997. Kredittilsynets rapport datert 3.februar 1998 inneholdt bl.a. vurderinger av hensiktsmessigheten av et skjerpet krav til kjernekapital for å styrke soliditeten for finansinstitusjoner, dvs. banker, forsikringsselskaper og kredittforetak m.v. Konkurransemessige forhold og mulige virkninger for utlånsveksten i finansinstitusjonene av et skjerpet kjernekapitalkrav, ble omtalt i rapporten.

I meldingen er det redegjort nærmere for saken, herunder en ny vurdering av utviklingen på dette området i brev fra Kredittilsynet datert 21.august 1998.

Det synes som kredittveksten avtok gjennom annet kvartal 1998. Det tar dessuten noe tid før tiltak som settes i verk internt i bankene slår ut. Ut fra en samlet vurdering av den informasjon som foreligger, vil ikke departementet nå foreta en skjerping av minstekravet til kapitaldekning ved å kreve at kjernekapitalprosenten skal økes. Departementet understreker samtidig at spørsmålet om å sikre soliditeten i finansnæringen fortsatt står like sentralt. Det løpende ansvaret ligger i første rekke på institusjonene selv, bl.a. gjennom å holde en høy standard på kredittvurderingen og en mest mulig riktig prising av risikoen. Departementet støtter Kredittilsynets arbeid med å følge særskilt opp institusjoner med høy utlånsvekst eller svak soliditet, og ser det som viktig at Kredittilsynet hvis nødvendig bruker de hjemler tilsynet har for å forhindre at det oppstår situasjoner hvor det ikke foreligger forsvarlig kapitaldekning, jf. omtalen i Revidert nasjonalbudsjett 1998.

2.8.2.2. Merknader frå komiteen

Komiteen tek det som står i meldinga om utlånsvekst og soliditet til orientering.

2.8.3 Reglar om frådrag i eigen ansvarleg kapital ved eigarskap av ansvarleg kapital i annan finansinstitusjon

2.8.3.1 Samandrag

Det er viktig med gode og betryggende regler om ansvarlig kapital. Konsolidering er et generelt prinsipp i norsk finanslovgivning. Reglene om beregning av ansvarlig kapital ble fastsatt av Finansdepartementet i forskrift av 1.juni 1990 nr. 435.

Forslag i Dokument nr. 8:57 (1997-98) fra Siv Jensen ble behandlet i Innst. S. nr. 166 (1997-98), som ble stortingsbehandlet 14.mai 1998. Stortinget fattet følgende vedtak:

«Regjeringen bes snarest sette i gang en egen utredning av krysseiebestemmelsene for finansinstitusjoner og senest i forbindelse med Nasjonalbudsjettet for 1999 legge fram forslag om endringer i beregningsforskriften.»

I Finansdepartementets brev av 18.mai 1998 til Banklovkommisjonen vises det til ovennevnte dokumenter og Stortingets vedtak.

Banklovkommisjonens utredning ble avgitt 18.august 1998, og er nå (etter ferdigtrykking) sendt på høring med høringsfrist ved årsskiftet.

Banklovkommisjonen gir i kap. 5 i utredningen en omtale av en del sentrale trekk og viktige hovedprinsipper for finanslovgivningen generelt.

I kap. 5.10 gir Banklovkommisjonens flertall en gjennomgang og analyse av reglene om fratrekk i egen ansvarlig kapital ved eie av ansvarlig kapital i andre finansinstitusjoner. Flertallet argumenterer for ikke å svekke de nåværende regler, og foreslår at reglene om slike fratrekk videreføres, jf. lovutkastet §6-19. Mindretallet (se kap. 5.11) er av en annen oppfatning.

Banklovkommisjonens innstilling viser at spørsmålet er komplisert og sammensatt. Departementet mener det er mest forsvarlig saksbehandling å foreta en samlet avveiing når alle berørte instanser er hørt. Departementet tar sikte på å fremme en lovproposisjon på grunnlag av kommisjonens innstilling og høringsuttalelsene i løpet av 1999.

2.8.3.2 Merknader frå komiteen

Komiteen tek det som står i meldinga til orientering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høy-re og Tverrpolitisk Folkevalgte, mener det er viktig med en oppmyking av reglene for krysseie i beregningsforskriften, og dette gjennomføres så snart som mulig etter at høringen er avsluttet. Flertallet viser til at Bankforeningen, Sparebankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening og Norges For-sikringsforbund har bedt om at endringene i krysseiebestemmelsene gjennomføres raskere enn det ser ut til at departementet legger opp til. Flertallet ber derfor departementet legger frem for Stortinget forslag om endringene i krysseiebestemmelsene tidlig i 1999, slik at saken kan behandles av Stortinget i vårsesjonen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker seg Banklovkommisjonens anbefalinger. Departementet bør legge større vekt på å foreta en grundigst mulig vurdering framfor å få fremmet saken for Stortinget så raskt som mulig.

2.8.4 Om forslag om fusjon mellom Christiania Bank og Kreditkasse ASA, Fokus Bank ASA og Postbanken BA

2.8.4.1 Samandrag

Styrene i Fokus Bank, Kreditkassen og Postbanken vedtok 15.september 1998 å gå inn for en sammen-slåing av de tre konsernene i et nytt finanskonsern. Det ble samtidig undertegnet en integrasjonsavtale hvor forutsetningene for fusjonene er nedtegnet. Finans-departementet mottok en muntlig redegjørelse for planene 15.september 1998 fra styrelederne i de tre bankene. Samferdselsdepartementet ble orientert av styreleder og direktør i Postbanken samme dag, og hadde tidligere blitt holdt orientert om at samtaler var i gang mellom bankene.

Finansdepartementet mottok en skriftlig redegjørelse i brev fra Kreditkassen datert 17.september 1998. Finansdepartementet og Samferdselsdepartementet mottok også en skriftlig redegjørelse fra styret i Postbanken i brev datert samme dag.

Med mindre det i forbindelse med den gjennomgang av bankenes økonomiske stilling som skal gjennom-føres, framkommer vesentlige negative opplysninger knyttet til verdien av selskapene som ikke var kjent under fusjonsforhandlingene, har de tre styrene forpliktet seg til å foreslå fusjonsplanen vedtatt av ekstraordinære generalforsamlinger i Fokus og Kreditkassen og av ekstraordinært årsmøte i Postbanken. Slike møter foreslås holdt ca. 20.desember 1998.

En eventuell fusjon vil være avhengig av myndighetenes godkjennelse. I denne saken vil myndighetene komme inn på flere måter, og for å ivareta ulike hensyn:

• – Staten eier 51 pst. av aksjene i Kreditkassen. Disse eierinteressene ivaretas av Statens Bankinvesteringsfond. Bankinvesteringsfondet skal forelegge saker av særlig viktighet for Finansdepartementet. Dette vil være en slik sak. Fondet skal vurdere om fusjonen er en hensiktsmessig forretningsmessig disposisjon.

• – Staten ved Samferdselsdepartementet eier hele Postbanken. Samferdselsdepartementet er forvalter av postbankloven.

• – Staten ved Finansdepartementet er konsesjonsmyndighet iht. finanslovgivningen.

Fusjonsforslaget vil bli forelagt generalforsamlingen/årsmøtet i de tre institusjonene. Statens Bankinvesteringsfond skal legge fram saken for Finansdepartementet før stemmegivning på generalforsamlingen. Samferdselsdepartementet er årsmøte for Postbanken. Det vil være nødvendig med vedtak i Stortinget for at Postbanken skal kunne inngå i fusjonen, bl.a. vedtak om opphevelse av postbankloven. Forholdet til EØS-avtalen vil bli vurdert.

Hvis forslaget får flertall på generalforsamlingen/årsmøtet i de tre institusjonene, vil det måtte fremmes en konsesjonssøknad for Finansdepartementet. Ved behandlingen vil det bli lagt vekt på soliditet og tilsynsmessige, konkurransemessige og strukturelle forhold. En konsesjonssøknad vil bli forelagt Kredittilsynet og Norges Bank for uttalelse. Konkurransetilsynet vil også kunne gi uttrykk for sitt syn i saken i forbindelse med konsesjonsbehandlingen.

En generell omtale av Regjeringens strukturpolitiske retningslinjer er gitt i St.meld. nr. 55 (1997-98), Kredittmeldinga 1997.

2.8.2.4 Merknader frå komiteen

Komiteen tek det som står i meldinga til orien-tering.