1. Generelle merknader om kommuneøkonomi
Komiteen viser til henvendelser om bl.a. de beregningstekniske oppsett knyttet til Reform 97.
Komiteen forutsetter at innlemming av øremerkede tilskudd og endringer i kriteriesystem i ramme-overføringene følger de retningslinjer som ble lagt til grunn gjennom Stortingets behandling av kommune-økonomiproposisjonen for 1999.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er i kommunesektoren at mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen foregår. Arbeiderpartiet vil legge til rette for at de omsorgs- og skolereformene som Stortinget har vedtatt skal kunne gjennomføres i tråd med tidligere planer.
Disse medlemmer registrerer at det er stor avstand mellom regjeringspartienes løfter før valget i 1997 og deres forslag til opplegg for kommuneøkonomien for 1999 som følge av budsjettforliket. Kommunesektoren rammes også av den høye pris- og kostnadsveksten og renteøkningene etter ett år med sentrumsregjering. Disse medlemmer registerte også at årets lønnsforhandlinger ble påvirket av at statsministeren fra Stortingets talerstol oppfordret til større lønnstillegg enn det Kommunenes Sentralforbund la opp til.
Disse medlemmer sier seg imidlertid enig med Regjeringen i at det ikke skal gis kompensasjon for lønnsøkningen, da dette hovedsakelig er et resultat av kommunesektorens egne forhandlinger med sine ansatte.
Disse medlemmer innser imidlertid at det kan bli vanskelig for kommunesektoren å oppfylle de målsettingene som er vedtatt om bedring i helsesektoren, styrking av eldreomsorgen og utbygging av barnehager m.v. med det budsjettforliket som nå er framforhandlet.
Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett hvor det er foreslått en betydelig styrking av kommunesektorens økonomi for 1999. Arbeiderpartiets alternative økonomiske opplegg vil bedre kommuneøkonomien med omlag 1 mrd. kroner til neste år i forhold til budsjettforliket. Arbeiderpartiets opplegg innebærer også at kommunenes frie inntekter øker med ca. 1,2 mrd. kroner mer enn i budsjettforliket. Økte frie inntekter til kommunesektoren er noe sentrumspartiene har lovet, men hvor nå Arbeiderpartiet er mye bedre.
Arbeiderpartiets alternative økonomiske opplegg inneholder forslag til rammetilskudd som er om lag 2 mrd. kroner høyere enn i budsjettforliket mellom sentrumsregjeringen og høyrepartiene. Dette skyldes blant annet at Arbeiderpartiet har foreslått å omfordele om- lag 1 mrd. fra skatteinntekter til rammetilskudd.
For blant annet å styrke kommunesektorens muligheter til å nyttiggjøre seg øremerkede midler, har Arbeiderpartiet foreslått å øke rammeoverføringene med 200 mill. kroner utover Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1 (1998-99).
Videre har Arbeiderpartiet gått inn for å følge opp den vedtatte handlingsplanen for eldreomsorgen med en økning av tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser med 153 mill. kroner i forhold til både St.prp. nr. 1 (1998-99) og budsjettforliket. Dissemedlemmer viser til at handlingsplanen for eldreomsorgen ble vedtatt av et enstemmig Storting og at flertallet nå bryter dette vedtaket.
Arbeiderpartiet har foreslått å bevilge 250 mill. kroner mer til utbyggingen og etablering av barnehageplasser enn det budsjettforliket innebærer. Arbeiderpartiet har videre foreslått en styrking av skolefritidsordningen, utstyr til videregående skoler og opprettelse av en ordning med utlån av skolebøker i videregående skole.
Disse medlemmer er ikke enig med Kristelig Folkepartis og Senterpartiets syn om at kommuneøkonomiopplegget etter budsjettforliket mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet er i tråd med vedtakene våren 1998 vedrørende kommuneøkonomien for 1999 (jf. Innst. S. nr. 250 (1997-98)). Blant annet innebærer budsjettforliket at om lag 1 mrd. kroner omfordeles fra rammetilskudd til øremerkede tilskudd til innsatsstyrt finansiering. Dette er ikke i tråd med Innst. S. nr. 250 (1997-98).
Disse medlemmer vil vise til at budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet innebærer en svekking av kommunesektorens økonomi i forhold til sentrumsregjeringens opprinnelige budsjettforslag.
Disse medlemmer har registrert de mange signaler som er kommet fra kommunesektoren om deres problemer med å lage forsvarlige budsjetter for neste år. Arbeiderpartiet har tatt disse signalene på alvor. Det samme kan man ikke si om sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen tar sikte på at det innføres en ordning med løpende inntektsutjevning fra år 2000. Disse medlemmer er enig i dette.
Disse medlemmer har imidlertid merket seg at Kommunal- og regionaldepartementet mener dette kan gjennomføres ved at det ikke vil skje en utjevning av skatteinntekter med basis i kommunenes inntekter i 1998 og 1999. Disse medlemmer vil vise til de store forskjellene kommunene i mellom med hensyn til skatteinntekter.
Disse medlemmer vil komme tilbake til valg av modell for løpende inntektsutjevning og eventuelle overgangsordninger i forbindelse med behandlingen av Kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000 med sikte på å opprettholde kommunenes inntektssystem som et viktig fordelingspolitisk instrument.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at også departementet trekker i tvil hvor stort omstillingspotensialet i kommunesektoren er i en presset økonomisk situasjon. Omprioriteringer og effektivisering er en forutsetning for at kommuner kan frigjøre de ressurser som kreves ved tildeling av øremerkede midler. Disse medlemmer er derfor fornøyd med at det i St.prp. nr. 1 (1998-99) slås fast at staten på denne bakgrunn, ut fra hver enkelt kommunes økonomiske situasjon, vil kunne vurdere nærmere de aktivitetskrav som kreves ved tildeling av øremerkede midler.
Disse medlemmer viser til at kommuneopplegget foreslått av Regjeringen for neste år er helt i tråd med de økonomiske rammer som ble vedtatt av et flertall i Stortinget bestående av Arbeiderpartiet og sentrumspartiene ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen for 1999 i juni.
Disse medlemmer vil vise til at i en situasjon der det skal strammes inn, er det bra at kommunesektoren skjermes. Innstrammingen har som viktigste formål å få rentenivået ned. Hvert prosentpoeng som renten reduseres innebærer en innsparing for kommunesektoren på 440 mill. kroner.
Disse medlemmer har merket seg det klare budskap som kommer fra kommuner og fylkeskommuner om at de økonomiske rammene for 1999 er meget stramme. Et kostbart lønnsoppgjør, økte pensjonsforpliktelser og økt rente er hovedårsaken til dette. Det er solid tradisjon for at kommunesektoren selv må ta hovedansvaret for veksten i egne lønns- og pensjonsutgifter og det har ikke vært vanlig å kompensere for renteøkninger. Allikevel er det viktig å sørge for at problemene for enkeltkommuner og enkeltfylker ikke blir så store at det går ut over det grunnleggende tjenestetilbudet og lovpålagte oppgaver. Det er derfor nødvendig at det vises fleksibilitet og smidighet for å få til løsninger som avhjelper akutte økonomiske problemer.
Disse medlemmer har merket seg de sterke signaler som kommer fra kommuner og fylkeskommuner når det gjelder statlig detaljstyring. En omfattende øremerking gjør det vanskelig å få til fornuftig omstilling og en utforming av tjenestetilbudet tilpasset lokale variasjoner og ulike behov. Disse medlemmer har merket seg at kommunalministeren ved flere anledninger har tatt til orde for en utvikling der det kommunale sjølstyre gis bedre kår ved mindre detaljregulering.
Disse medlemmer viser til at budsjettavtalen inngått mellom sentrumspartiene og Fremskrittspartiet/Høyre i finansinnstillingen, som innebærer subsidiær stemmegivning fra Fremskrittspartiet/Høyre til et justert opplegg, innebærer at kommuneopplegget skjermes. De viktigste endringene er at arbeidsgiverperioden ikke utvides. Dette utgjør en besparelse på 190 mill. kroner. El-avgiften og avgiften på fyringsolje økes ikke. Dette innebærer en besparelse på 120 mill. kroner. Som følge av endringer i skatteopplegget endres skattøren og rammetilskuddet øker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener kommunesektoren har et betydelig innsparingspotensiale gjennom konkurransestimulering av tjenesteproduksjonen. Ved å ta i bruk konkurranse som virkemiddel vil driftsutgiftene kunne reduseres samtidig som kvaliteten på tjenestene opprettholdes. Erfaringer fra Sverige og Danmark antyder et innsparingspotensiale på 5-20 pst. ved jevnlig bruk av anbud i kommunal tjenesteproduksjon.
Kommunene bør også organisere den delen av tjenesteproduksjonen som fortsatt skjer i egenregi slik at fristilte kommunale enheter innen et tjenesteområde kan konkurrere innbyrdes med hverandre, eller med private. Slik konkurranse, kombinert med stykkprisfinansiering og valgfrihet for brukerne, vil stimulere institusjonene/enhetene til å yte det beste overfor brukerne.
Disse medlemmer er positive til ordninger der tjenesteberettigede innbyggere mottar verdikuponger fra kommunen for en spesifikk tjeneste, f.eks. innen eldreomsorgen eller skolevesenet. Innbyggerne kan da skaffe seg de ønskede tjenester gjennom å benytte verdikupongene ved den institusjon eller enhet som de selv ønsker.
Kommunene skal fortsatt være ansvarlig for at nødvendig tjenestetilbud finnes innen kommunen, samt kontrollere kvaliteten på tjenestene. Disse medlemmer mener imidlertid at selve produksjonen av de fleste tjenester i kommunesektoren kan konkurransestimuleres.
Disse medlemmer vil anbefale kommunene å iverksette prøveprosjekter der deler av tjenesteproduksjonen settes ut på anbud, slik at norske erfaringer med konkurransestimulering kan etableres.
Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiets forslag om økninger i øremerkede tilskudd uansett gir alle kommuner tilstrekkelig mulighet til å finansiere primæroppgavene.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets politikk for bedriftsbeskatning, inkl. delingsmodellen og fri adgang til fondsavsetninger, bidrar til økt verdiskapning i kommunene og overflødiggjør lokale og regionale næringsfond.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (1997-98) og Innst. S. nr. 250 (1997-98) om kommuneøkonomien for 1999.
Disse medlemmer synes det blir litt patetisk, når Arbeiderpartiet, i sin skuffelse over sin mislykkede regjeringsjakt og dermed er satt utenfor budsjettsamarbeidet, må ty til lettvintheter i sin argumentasjon. Disse medlemmer mener at Arbeiderpartiet bevisst skaper usikkerhet både blant folk flest og blant kommunene for å oppnå, på et falsk grunnlag, politisk gevinst. Disse medlemmer mener at Arbeiderpartiet med sin svartmaling av situasjonen i norsk økonomi spesielt og i Norge generelt, har hovedansvaret for at renta har gått opp og den usikkerhet som er skapt om norsk økonomi både innenlands og utenlands, og dermed skapt trangere tider både for folk flest og kommunene. Disse medlemmer konstaterer at Arbeiderpartiet ikke er interessert i en konstruktiv debatt og dialog om hvordan vi skal møte de utfordringer vi kommer til å møte i fremtiden. Disse medlemmer vil sterkt beklage at landets største parti har lagt seg på en slik linje i opposisjon. Disse medlemmer mener at alle Arbeiderpartiets merknader i herværende innstilling er gjennomsyret av en pessimistisk holdning til alt og alle, utenom seg selv og sin egen fortreffelighet, og at dette igjen vil kunne skape usikkerhet og uro blant folk flest. Dette vil igjen føre til at folk flest får det verre i 1999, takket være Arbeiderpartiets lite konstruktive måte å opptre på.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at lønnsoppgjøret, økte pensjonsutgifter, og renteøkningen skaper en stram kommuneøkonomi i 1999. Sammen med økt prisstigning representerer rentenivået de viktigste makroøkonomiske problemene som statsbudsjettet for 1999 må bidra til å løse for å sikre at Norge ikke er på vei inn i en lønns- og prisutvikling som vil skape nye alvorlige problemer bl.a. for kommuneøkonomien i årene som kommer.
I statsbudsjettet for 1999 legges opp til en reell vekst i kommunenes inntekter med 2,5 mrd. kroner eller 1,25 pst. Det meste av denne veksten kommer som øremerkede tilskudd og da hovedsakelig til økt aktivitet på fylkesplan innen psykiatrien, kreftbehandlingen og fornyelse av sykehusutstyr.
Veksten i frie inntekter er liten i kommunesektoren. Når det skal strammes inn i underkant av 8 mrd. kroner i et statsbudsjett er det ikke til å unngå at dette berører en så stor sektor som kommuneøkonomien.
Et stramt statsbudsjett vil bidra til å gjenreise tilliten til norsk økonomi. Dette er nødvendig for å oppnå en reduksjon av rentenivået. Det er viktig å huske at for hvert prosentpoeng rentenivået går ned, sparer kommunesektoren ca. 400 mill. kroner.
Gjennom budsjettbehandlingen har Høyre bidratt til å forhindre en heving av skatte- og avgiftsnivået. Det bidrar til å redusere prisstigningen for 1999 med 0,5 pst. og innebærer reduserte utgifter for kommunene på rundt 400 mill. kroner. Videre bidro Høyre til å forhindre en forverring av sykelønnsordningen som ville påført kommunene økte utgifter på 185 mill. kroner i 1999.
Et stramt statsbudsjett og moderat vekst i kommuneøkonomien vil bidra til redusert prisvekst og et lavere rentenivå og slik legge forholdene til rette for et moderat lønnsoppgjør i 1999. Dette vil styrke kommunenes økonomiske situasjon.
Det er et betydelig effektiviseringspotensiale rundt om i kommune-Norge ved å benytte mulighetene for å konkurranseutsette tjenesteproduksjonen i kommunene. I nasjonalbudsjettet legger Regjeringen opp til en produktivitetsøkning i privat sektor på 1 pst. Legger man til grunn den samme produktivitetsveksten i kommunene vil det innebærer en gevinst for kommunene på 1,2 mrd. kroner.
En forutsetning for at kommunene skal kunne effektivisere driften er at innslaget av statlig detaljstyring og øremerking blir redusert. For kommunene er det et problem at deres muligheter til effektiv utnyttelse av ressursene begrenses av Stortingets øremerkinger av overføringer til kommunene. Dette er et problem Stortinget må arbeide for å løse.
Disse medlemmer har derfor fremmet et dok-8 forslag om å få nedsatt et uavhengig utvalg som skal gjennomgå alt sektorregelverk som hindrer kommunene i å finne frem til den beste og mest målrettede bruken av egne midler. Videre ønsker disse medlemmer at det åpnes for ulike frikommuneforsøk hvor kommunene får frihet fra sektorregelverk. Dette tas opp i denne budsjettbehandling.
Disse medlemmer vil i forbindelse med høstens budsjettarbeid arbeide for å få redusert de øremerkede tilskuddene og overføre disse midlene til kommunene via rammeoverføringene.
Disse medlemmer vil vise til Høyres prinsipale budsjettforslag der det ble foreslått å videreføre selskapsskatten som en kommunal skatt. Ved å beholde selskapsskatten som kommunal skatt, ville man oppnådd et sterkere incitament til å legge forholdene til rette for næringsutvikling i kommunene.
Det økonomiske opplegget for kommunene i statsbudsjettet for 1999 ivaretar hensynet til stramhet i statsbudsjettet samtidig som kommunene sikres en inntektsvekst og produktivitetsvekst som sikrer kommunenes muligheter til å løse sine kjerneoppgaver.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene som angår folks hverdag, skole, barnehage, helse, omsorg, kultur, samferdsel og stønad til livsopphold. Disse tjenestene er avgjørende for folks levekår og er en uunnværlig infrastruktur for næringslivet. Dette er derfor et område som Sosialistisk Venstreparti vil prioritere høyt. Det er helt uforståelig og uakseptabelt at et rikt land som Norge i det hele tatt diskuterer forslag som betyr nedlagte skoler og stengte barnehager og sjukehjem.
De siste års statsbudsjett har betydd kutt i frie inntekter, mer øremerking og et stadig større gap mellom oppgaver og økonomi. Forslaget til statsbudsjett for 1999 betyr et reelt kutt i forhold til 1998 med ca. 4,5 mrd. kroner, og tar ikke hensyn til at kommunesektoren drar med seg underskudd fra 1998 inn i 1999. Fra kommune etter kommune kommer melding om store kutt, nedlegging av skoler og omsorgstilbud og oppsigelser av ansatte. Forskjellene mellom folk og forskjellene mellom kommuner øker. Og ikke minst øker forskjellen mellom den standard innbyggerne finner på de kommunale tjenester og i kommunale bygninger, og den standard som forventes i næringslivet og i private hjem.
Situasjonen er dramatisk og vil bety et sterkt redusert tilbud til befolkningen og økt arbeidsledighet. I tillegg vil det bety økte kommunale avgifter og egenandeler på barnehager, skolefritidsordninger, musikkskoler, omsorgstjenester osv.
Regjeringen har ikke kompensert for underbudsjettering i 1998, og har unnlatt å finansiere følgende områder i budsjettet for 1999:
– Lønnsoppgjøret som langt overstiger beregnede utgifter i kommuneøkonomiproposisjonen. Lønnsøkningen er nødvendig og riktig for å kunne gjennomføre reformer og satsing i skole, omsorg og helse. Et lønnsoppgjør for ansatte i offentlig sektor må være godt nok til å rekruttere og beholde ansatte i et stramt arbeidsmarked og er et signal om hvordan samfunnet verdsetter de jobbene som utføres. Et dårligere lønnsoppgjør i offentlig sektor enn i privat sektor ville være urettferdig og uhensiktsmessig. Det påligger Stortinget og Regjeringen å ta overordnede hensyn til lønns- og arbeidsgiverpolitikken når rammene for kommune-sektoren bestemmes.
– Utgiftene til pensjonsavsetninger øker forholdsmessig mer enn økningen i lønnskostnader for øvrig.
– Økt rentenivå fører til økte renteutgifter.
– Regjeringen forslår å øke arbeidsgiverperioden fra to uker og to dager, til tre uker. Dette betyr økte utgifter for kommunene.
– Manglende prisjustering av øremerkede tilskudd og økt bruk av øremerkede midler betyr at krav til kommunenes medfinansiering øker.
– Regjeringen viderefører det årvisse kuttet på 54 mill. kroner i kollektivtrafikken i fylkeskommunene begrunnet i innsparing ved bruk av anbud. I tillegg kompenseres ikke autodieselavgift for tilskuddsberettigede bussruter fullt ut.
Omleggingene i inntektssystemet for kommunene (Rattsø I og II) og de vedtatte kompensasjonsordningene har ført til at mange kommuner får uventede utslag i sine inntekter. Spesielt ser det ut til at kommuner med svake inntekter kommer dårlig ut. I mange kommuner virker inntektssystemet slik at inntektene flytter, mens utgiftene forblir like store. Omfordelingen fra kommuner med høye inntekter til lavinntektskommuner må økes for å unngå store ulikheter kommunene imellom.
Omleggingen i tråd med Rattsø-utvalgets andre delinnstilling, med bortfall av kommunal selskapsskatt, fører også til at noen minsteinntektskommuner, som før har hatt store inntekter fra annen selskapskatt enn kraftverk, har fått store overgangsproblemer.
Sosialistisk Venstreparti øker overføringene til kommuner og fylkeskommuner med 4,5 mrd. kroner gjennom inntektssystemet, og i tillegg med om lag 3,0 mrd. kroner gjennom øremerkede tilskudd. I tillegg reduseres sektorens kostnader med i størrelsesorden 700 mill. kroner gjennom redusert arbeidsgiveravgift (ca. 500 mill. kroner) og ikke utvidet arbeidsgiverperiode i sykelønnsordningen (ca. 200 mill. kroner).
Rammetilskuddet/utgiftsutjamninga økes i Sosialistisk Venstrepartis forslag til statsbudsjett med 4,0 mrd. kroner, fordelt med 1,25 mrd. kroner til fylkeskommunene og 2,75 mrd. kroner til kommunene. I tillegg økes skjønnspotten med 0,5 mrd. kroner i 1999 for å muliggjøre bruk av økt skjønn for å kompensere de kommuner og fylkeskommuner som kommer særlig dårlig ut av den turbulente økonomiske situasjonen kommunesektoren er i ved inngangen til 1999.
Sosialistisk Venstreparti går imot økninger i egenandeler i kommunesektoren.
Sosialistisk Venstreparti går inn for en rekke tiltak som vil styrke kommunenes økonomi og evne til å gi gode tjenester til befolkningen, og viser til omtale under de enkelte rammeområder. De viktigste forslagene er:
– 0,5 prosentpoeng kutt i arbeidsgiveravgift 500 mill. kroner
– mot utvidelse av arbeidsgiverperioden 190 mill. kroner
– psykisk helse (voksne og barn) 200 mill. kroner
– rusforebyggende arbeid 50 mill. kroner
– inneklimatiltak/opprusting av uteareal, skole 1000 mill. kroner
– senking av elevtall i klassene 259 mill. kroner
– etterutdanning av lærere 635 mill. kroner
– skolefritidsordningen 15 mill. kroner
– leirskoleopphold 100 mill. kroner
– tilskudd til teknisk utstyr i videregående skole 100 mill. kroner
– barnehager 554 mill. kroner
Det samlede opplegget i Sosialistisk Venstrepartis budsjettforslag vil gi kommunesektoren en vesentlig økning i de øremerkede tilskudd, samtidig som det gis rom for å utnytte øremerkede tilskudd og unngå behovet for kutt i tjenestene. Samtidig gir profilen, med økning i rammetilskudd/utgiftsutjamning, en bedre fordeling mellom kommunene og fylkeskommunene enn det som ligger inne i Regjeringens forslag til statsbudsjett.
Dette medlem vil vise til de utallige henvendelser fra kommuner og fylkeskommuner landet rundt som beskriver en situasjon som er svært dramatisk. Det er derfor ikke en riktig beskrivelse at det bare er noen få kommuner som må redusere aktiviteten til neste år, tvert imot er dette heller regelen enn unntaket. Kommunene mangler frie inntekter for å løse ut øremerkede midler. I tillegg er ikke disse midlene prisjustert. For å kunne løse ut øremerkede midler, må kommunene først skjære ned. Det er heller ikke tilrådelig å anbefale en åpning for å forskuttere midler for budsjett år 2000, hvis ikke Regjeringen og stortingsflertallet kan forplikte seg til å øke rammene til neste år.
Dette medlem mener Regjering og stortingsflertallet må ta ansvar for de rammene som er tildelt og de store skatte- og avgiftsøkningene som vil komme i kommunal sektor. Flertallet må også anvise hvilke pålagte oppgaver kommuner og fylkeskommuner skal fritas fra og hvilke tjenester befolkningen ikke skal få.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet viser til den budsjettavtale som ble inngått mellom de parlamentariske lederne i disse fire partiene samt Venstre før avgivelse av Budsjett-innst. S. I. Tillegg nr. 1 (1998-99).
Flertallet vil understreke at summen av endringer i inntekter og utgifter for kommunesektoren som følge av budsjettavtalen er positiv. Avtalen innebærer at det ble foretatt reduksjoner i bevilgningene til skolefritidsordning (125 mill. kroner), overslagsbevilgningen som dekker driftstilskudd barnehager (125 mill. kroner), tilskudd til ikke statlige flyplasser (5 mill. kroner), innbyggertilskudd (85 millioner) og kommunale avløpstiltak (7 mill. kroner). De statlige bevilgningene til Skolefritidsordningen reduseres tilsvarende vel 100 kroner pr. barn pr. måned. Overslagsbevilgningen til driftstilskudd til barnehagene reduseres da en antar at det ikke vil bli bygd så mange nye barnehager som opprinnelige planlagt som følge av at kontantstøtten innføres også for to-åringene. Dersom anslaget er feil og behovet for driftstilskudd øker, vil disse midlene bli tilført. Bevilgningene ble økt til legerekruttering (5 mill. kroner) og refusjon poliklinikk (8 mill. kroner). At el-avgiften og avgiften på fyringsolje ikke økes og at arbeidsgiverperioden innenfor sykelønnsordningen ikke utvides, innebærer besparelser for kommunesektoren på 310 mill. kroner.
Flertallet viser til at nettovirkningen av budsjettavtalen er om lag 135 mill. kroner i reduserte skatte-inntekter for kommunene og omlag uendret nivå på skatteinntektene for fylkeskommunene. Reduserte skatteinntekter som følge av endringer i skatteopplegget kompenseres gjennom økning i rammeoverføringen. Nettovirkningen blir en økning i rammeoverføringen på 50 mill. kroner og dette beløpet er avsatt til ekstra skjønnsmidler til bruk i kommuner som har ekstra stramme rammer og sliter med å opprettholde tjenestetilbudet.
I tillegg til disse lett målbare endringene som utligner hverandre, kommer den generelle dempende effekten som bortfall av skatteskjerpelser har på prisdannelse og framtidige lønnskrav.
Flertallet vil påpeke at budsjettavtalen innebærer at refusjonsprosenten i 1999 for behandling på sykehus (innsatsstyrt finansiering) økes fra 45 pst. til 50 pst. Dette har som følge at det trekkes 1021,6 mill. kroner fra rammetilskuddet til fylkeskommunene, og at fylkeskommunene får høyere refusjonsinntekter fra Sosial- og helsedepartementets budsjett.
Flertallet viser til at den distriktssatsingen som Regjeringen la opp til i Nasjonalbudsjettet på til sammen 620 mill. kroner ble redusert med ca. 100 mill. kroner i budsjettavtalen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil slå fast at forliket mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre betyr en ytterligere forverring av kommuneøkonomien, en ensidig innstramming i offentlig sektor og økt skatt på sykdom og på kommunale tjenester.
Forliket betyr også strukturelle endringer som vil føre til mer utrygge arbeidsplasser, mer privatisering og større økonomiske og sosiale forskjeller. Den største innstrammingen i norsk økonomi på mange år foretas uten at høyinntektsgruppene i det hele tatt blir berørt.
Disse medlemmer vil spesielt advare mot de store negative konsekvenser forliket har for oppvekstvilkår for barn og unge. For å kunne nyttiggjøre seg øremerkede tilskudd til eldre og helse, må kommunene kutte på andre områder. Dette vil gå ut over skoler, ungdomstilbud, barnevern og kultur. I tillegg kuttes støtte til skolefritidsordninger og barnehager. Dette følges opp av smålige kutt på 2 mill. kroner på forebyggende ungdomstiltak, stikk i strid med forlikets erklæringer om å bekjempe kriminalitet.
Disse medlemmer vil peke på at «sykdomsskatten» øker med flere hundre millioner kroner i Regjeringens opplegg. Dette står i grell kontrast til vernet av høytlønnsgrupper og aksjeeiere og viser hvilke grupper som blir prioritert.
Disse medlemmer vil også trekke fram kuttet i kommuneøkonomien som bl.a. rammer barnehager og skolefritidsordningen. Forlikspartiene kan ikke dekke seg bak at dette skal veies opp av ingen økning i el-avgiften og ingen økning i arbeidsgiverperioden for utbetaling av sjukepenger. Disse tiltakene er ikke innført og var uansett tiltak for å endre adferd og ikke tiltak for å redusere kommunenes inntekter.
Disse medlemmer vil også peke på kuttet i penger til Arbeidsmarkedsetaten, samtidig med at arbeidsledigheten stiger. Flere vil støtes ut i varig ledighet uten å ha fått sjansen til å kvalifisere seg til en jobb.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at bruk av økt arbeidsledighet som virkemiddel i den økonomiske politikken og forlikets føringer på endringene i arbeidsmiljøloven og sysselsettingsloven er gammeldags høyrepolitikk og vil øke de sosiale forskjellene og skape mer utrygghet og press på vanlige folk.
Dette medlem vil hevde at den i utgangspunktet positive satsingen på distrikt blir lite virkningsfull, når bærebjelken som er kommuneøkonomien, svikter og arbeidsmarkedspolitikken i tillegg svikter slik at presset på å flytte dit aktivitetene er størst øker ytterligere. Sentrumspartiene har også latt seg presse til nye kutt i distriktspakka både på næringsfond og etablererstipend.