Til Stortinget
I den norske rettsstaten har staten ulike plikter som skal legge
til rette for at den enkelte borger skal inneha og ha tilgang til
de mest fundamentale rettigheter, og som er avgjørende for å fungere
som en likeverdig borger. Rettighetene som er fastlagt i Grunnloven,
dreier seg både om demokratiske rettigheter slik som stemmerett,
ytrings- og næringsfrihet, rettssikkerhet, og materielle rettigheter
som rett til arbeid og til et rent miljø som sikrer sunnhet og naturens
produksjonsevne. I tillegg finnes bestemmelser om innskrenkninger
i myndigheters rett til inngripen i enkeltmenneskers liv. Grunnloven
pålegger staten å respektere menneskerettighetene.
Dette viser at mennesket og de menneskelige behovene står i sentrum
for samfunnsbygging og de institusjoner Grunnloven fastsetter. Dette
er et verdivalg for samfunnet, og dette nedfelles i Grunnloven gjennom
de ulike bestemmelsene.
De ulike plikt- og rettighetsbestemmelsene som er fastsatt i
Grunnloven, må anses som det samfunnet og myndighetene mener har
avgjørende betydning for å kunne ivareta både samfunnets og enkeltmenneskets
interesser, og er derfor grunnleggende og nødvendige faktorer som
må være på plass for å realisere målsettingene.
Bolig er et nødvendig gode ingen i Norge kan klare seg uten.
Uten et sted å bo er en ikke sikret å kunne bruke sine demokratiske
rettigheter, kunne gjøre seg nytte av skole og helsestell, eller
ha noen form for privatliv. Bolig må ses på som en forutsetning
både for å få og fungere i en jobb, ha mulighet til å stifte familie
og til å kunne ta vare på helsa. I tillegg er klimaet så strengt
i Norge at behovet for en bolig er udiskutabelt. Det er rett og
slett livsfarlig ikke å ha et sted å bo.
Trygghet og likeverdighet for alle borgere i samfunnet forutsetter
tilgang til en bolig av rimelig og nøktern kvalitet for alle. Et
samfunn som ikke har nok boliger til borgere som enten varig eller
i en fase av livet har dårlig råd, vil preges av store og økende sosiale
forskjeller og av at økonomiske eller sosiale problemer forsterkes.
Andelen personer som blir låst fast i en avmaktssituasjon med varig
utestenging fra å kunne ta del i samfunnslivet på like vilkår, vil
øke. Samfunnets innsats på områder som helse, omsorg og skole vil
ikke fungere effektivt for personer uten bolig.
Det faktum at det i Norge i mange år har vært flere tusen bostedsløse
og at stadig flere verken har råd til å kjøpe eller leie bolig,
viser at grunnleggende og elementære behov ikke blir dekket. Dette
dreier seg både om et alvorlig velferdsproblem for den enkelte, et
anstendighetsproblem i fordelingspolitikken og et demokratisk problem
for samfunnet.
Det er uverdig at mennesker i et av verdens rikeste og kaldeste
land må bo på gata eller på hospits. Utover samfunnets og fellesskapets
ansvar for å legge forholdene til rette slik at den enkelte kan
gjøre seg nytte både av sine demokratiske rettigheter og sine sosiale
rettigheter, ligger det en stor samfunnsinteresse i å hindre nød
og uverdige levekår hos innbyggerne.
Økte forskjeller og mangel på elementære goder skaper store konflikter
og sosial uro og bidrar til at samfunnets menneskelige ressurser
ikke blir utnyttet.
Boligsektoren er en av de viktige infrastrukturene i samfunnet.
Boligsektorens sammensetning, volum og pris bestemmer livskvalitet
og levekår for den enkelte. I Norge er nesten hele boligsektoren
overlatt til markedet og den enkelte. Markedet vil aldri kunne fremskaffe
nok rimelige boliger til folk med dårlig råd fordi det ikke vil
være bedriftsøkonomisk lønnsomt å bygge eller leie ut til en tilstrekkelig
lav pris. Markedet vil ikke avspeile den reelle etterspørsel fordi
ingen priser er lave nok for dem med lavest betalingsevne.
Skal en sikre at mennesker med dårlig råd eller liten egenkapital
har en akseptabel bolig, må staten og myndighetene forpliktes til
å føre en sosial boligpolitikk som sikrer bolig til alle.
Bolig er et grunnleggende og helt uunnværlig gode i Norge. Derfor
er det riktig at retten til bolig nedfelles i Grunnloven. Grunnloven
§ 110 dreier seg om retten til arbeid, et annet grunnleggende gode som
anses så viktig både for den enkelte og for samfunnet at det er
inntatt i Grunnloven. Retten til arbeid er avgrenset gjennom ordlyden
«ethvert arbeidsdyktig menneske». For å presisere hvem som skal
ha en rett til bolig, må begrepet «enhver Borger» forstås slik at
retten gis til alle som har lovlig opphold, arbeids- og bosettingstillatelse
i Norge.
I og med at bolig er en materiell ting, og en gjenstand som kan
fremskaffes gjennom politiske vedtak, er det mulig for staten å
organisere, gi lover og på annen praktisk måte sørge for å sikre
alle en bolig. Det skulle derfor ikke være tungtveiende praktiske
grunner som skulle tale imot et forslag om dette. En grunnlovfesting
av retten til bolig vil være et viktig bidrag til å bygge ut og
forsterke det norske velferdssamfunnet og gi enkeltmennesker et
vern mot å bli bostedsløse. Ulike boligløsninger kan være aktuelle. I
reglene for bostøtte står det at bostøtten skal gis til personer
som fyller kriteriene i ordningen, og at bostøtten skal gjøre det
mulig å anskaffe en god, hensiktsmessig og nøktern leie- eller eiebolig
som vedkommende skal ha mulighet til å bli boende i. Det vil derfor
være aktuelt å gi begrepet «bolig» en definisjon som tilsvarer den
en finner i reglene om bostøtten.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Alternativ 1:
Ny § 107 skal lyde:
Enhver borger har rett til en bolig. Nærmere bestemmelser om
gjennomføringen av denne grunnsetning fastsettes i lov.
–
Kvar borgar har rett til bustad. Nærare føresegner om gjennomføringa
av denne grunnsetninga blir fastsette i lov.
Alternativ 2:
Ny § 107 skal lyde:
Statens myndigheter skal sørge for at alle får oppfylt retten
til en bolig. Nærmere bestemmelser om gjennomføringen av denne grunnsetning
fastsettes i lov.
–
Dei statlege styresmaktene skal sørgje for at alle får oppfylt
retten til ein bustad. Nærare føresegner om gjennomføringa av denne
grunnsetninga blir fastsette i lov.
Alternativ 3 og 4:
Ny § 107 a skal lyde:
[Som alternativ 1 og 2]
Karin Andersen | Heikki Eidsvoll Holmås | Torgeir Knag Fylkesnes |
| Kirsti Bergstø | |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
30. september 2016