Til Stortinget
Undertegnede fremmer med dette forslag om grunnlovfesting av
en rekke sivile og politiske menneskerettigheter på bakgrunn av
forslaget i Dokument 16 (2011–2012).
Forslaget fremmes av en tverrpolitisk gruppe representanter for
å gi Stortinget et bredest mulig vurderingsgrunnlag for behandlingen
i neste periode. Det er gitt at ikke alle forslagsstillerne stiller
seg bak samtlige paragrafer og/eller alternativer.
Stortingets presidentskap besluttet den 18. juni 2009 å nedsette
et utvalg til å utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon
av Grunnloven med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling
i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs
rang.
Utvalget ble gitt følgende mandat:
«Stortingets presidentskap oppnevner et utvalg som skal
utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven
med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett
ved å gi sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang. Utvalgets arbeid
inngår som en del av Stortingets forberedelser i anledning Grunnlovens
200-årsjubileum i 2014.
Grunnloven regulerer enkelte grunnleggende menneskerettigheter.
Dagens tradisjon med enkeltrevisjoner av bestemmelser gjør at både
tema og innfallsvinkel kan virke nokså tilfeldig. For behandling i
kommende periode foreligger det flere grunnlovsforslag blant annet
om diskriminering, retten til bolig og rett til asyl.
Det er derfor nødvendig å se de ulike grunnlovsbestemmelsene
om menneskerettigheter i en sammenheng med tanke på en opprydding
i og tilpassing av Grunnloven til dagens forhold. Grunnloven § 110 c
lyder. 'Det paaligger Statens myndigheder at respektere og sikre
menneskerettighederne. Nærmere bestemmelser om gjennomførelsen af
Traktater herom fastsættes ved lov.'
Norge har inkorporert en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner
i sin lovgivning som i dag har forrang i forhold til annen lovgivning,
hvis det er motsetning. Det er derfor viktig at det blir foretatt
en prinsipiell og samlet vurdering av menneskerettighetenes plass
i Grunnloven, hvor også forholdet til menneskerettslovens forrangsregel
og spørsmålet om rettighetene skal kunne påberopes for domstolene,
trekkes inn.
Hensikten med gjennomgangen vil være å sikre de allmenngyldige
menneskerettsprinsippene i Grunnloven, og ikke få en opplisting
av enkeltrettigheter, som naturlig hører hjemme i ordinær lovgivning.
Utvalget vurderer på dette grunnlag hvordan Grunnlovens vern
av menneskerettighetene bør utformes.
Det forutsettes at den politiske avtalen som ble inngått mellom
de sju partiene på Stortinget 10. april 2008 om staten og Den norske
kirke (jf. Innst. S. nr. 287 (2007–2008)) ligger til grunn for utvalgets arbeid.
Forslag til nye bestemmelser skal ta utgangspunkt i norsk grunnlovstradisjon,
og dagens grunnlov skal være retningsgivende med hensyn til tekstens omfang,
utforming, struktur og inndeling. Utvalget kan foreslå nødvendige
redigeringsmessige endringer som følge av de materielle endringer
som foreslås.
Utvalgets rapport avgis til Stortingets presidentskap innen 1. januar
2012.»
Som medlemmer i utvalget ble oppnevnt:
Inge Lønning (leder), professor emeritus i teologi ved Universitetet
i Oslo og tidligere president i Lagtinget.
Carl I. Hagen, rådgiver og tidligere visepresident i Stortinget.
Jan E. Helgesen, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Universitetet
i Oslo.
Hilde Indreberg, høyesterettsdommer.
Kari Nordheim-Larsen, fylkesmann i Telemark.
Pål W. Lorentzen, høyesterettsadvokat, Bergen.
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved Universitetet
i Oslo.
Kari Nordheim-Larsen erstattet tidligere utvalgsmedlem Grete
Faremo etter at Faremo ble utnevnt til forsvarsminister høsten 2009.
Utvalget avga 19. desember 2011 sin rapport til Stortingets presidentskap.
Rapporten er trykt som Dokument 16 (2011–2012).
Utvalget har vist til at det i hovedsak er to mulige modeller
for plassering av nye menneskerettighetsbestemmelser i Grunnloven.
Modell 1 innebærer at de nye bestemmelsene skrives inn mellom
de allerede eksisterende bestemmelser i Grunnloven del E Almindelige
Bestemmelser. Dette betinger at man slår sammen enkelte bestemmelser,
og at man utvider § 110-serien til å omfatte også en ny § 110 d,
§ 110 e og § 110 f.
Modell 2 innebærer at man flytter de paragrafene i Grunnloven
del E som ikke omhandler menneskerettigheter, til en ny del F under
overskriften Almindelige Bestemmelser. Del E kan da forbeholdes
menneskerettighetene. Av disse to modellene har utvalget foreslått
modell 2. En klar fordel med denne modellen er slik utvalget ser
det at det vil komme tydelig frem hvilke bestemmelser som utgjør
menneskerettigheter. Fordelen med modell 1 er at flere av de kjente
paragrafnumrene vil kunne videreføres enn om man velger modell 2.
For i størst mulig grad å bøte på denne ulempen ved modell 2 har
utvalget valgt å beholde de mest kjente paragrafene også innenfor
modell 2. Dette gjelder § 96 første punktum (lovskravet i strafferetten),
§ 97 (forbud mot tilbakevirkende lover), § 100 (ytringsfrihet),
§ 105 (ekspropriasjonserstatningsvern) og § 110 (rett til utkomme av
arbeid).
Utvalget har foreslått at det opprettes en ny del F i Grunnloven
som får tittelen Almindelige Bestemmelser, samtidig som del E videreføres
under tittelen Menneskerettighederne. De bestemmelser som ikke omhandler
menneskerettigheter, og som nå står i del E, bør derfor flyttes
til ny del F. Dette vil gjøre det mulig å samle både nye og eldre
menneskerettighetsbestemmelser i en ny del E.
For å gjennomføre en ny del E om Menneskerettighederne og en
ny del F med Almindelige Bestemmelser må de bestemmelsene som ikke
omhandler menneskerettigheter i den nåværende del E, flyttes til ny
del F. Bestemmelsene som skal flyttes til del F, må først oppheves
og deretter vedtas med nytt paragrafnummer. Dette vil ikke endre
det materielle innholdet i de bestemmelsene som flyttes.
Det er heller ikke mange bestemmelser det vil være tale om å
flytte. De grunnlovsbestemmelser som ikke hører naturlig hjemme
i en oppdatert fremstilling av menneskerettighetene i del E, er
følgende:
embeter i staten (§ 92)
tiltredelse til internasjonale organisasjoner (§ 93)
sivillovbok (§ 94)
geistlighetens gods (§ 106)
odels- og åsetesrett (§ 107)
adelsforbud (§ 108)
verneplikt (§ 109)
regler om flagget (§ 111)
endringer av Grunnloven (§ 112)
Menneskerettighetsutvalget har foreslått at disse bestemmelsene
oppheves og deretter vedtas med nytt paragrafnummer under en ny
del F i Grunnloven.
Et annet spørsmål er om noen av disse bestemmelsene bør oppheves
med endelig virkning fordi de mangler relevans i dagens samfunn.
Utvalget har sett nærmere på om Grunnloven §§ 94, 107 og 108 overhodet
bør videreføres i en ny del F i Grunnloven. De øvrige bestemmelsene
har utvalget ikke vurdert nærmere, fordi disse bestemmelsene faller
helt utenfor utvalgets mandat. Dette er bestemmelser som i stedet foreslås
videreført i uendret form i ny del F.
Utvalget foreslår at Grunnloven § 94 oppheves, og at Grunnloven
§§ 92, 93, 106, 107, 108, 109, 111 og 112 flyttes til ny del F.
Utvalget viser i sin begrunnelse for å oppheve Grunnloven § 94
til at det er en overgangsbestemmelse som først og fremst gir uttrykk
for at lov- og skattevedtak truffet forut for 17. mai 1814 fortsatt
er gyldige i og med vedtakelsen av Grunnloven. Bestemmelsen har
stått uendret siden 1814, og lyder som følger:
«En ny almindelig civil og kriminal Lovbog skal foranstaltes
udgivet paa første eller, om dette ikke er muligt, paa andet ordentlige
Storthing. Imidlertid blive Statens nu gjældende Love i Kraft, forsaavidt de
ei stride imod denne Grundlov eller de provisoriske Anordninger,
som imidlertid maatte udgives.
De nuværende permanente Skatter vedblive ligeledes til næste
Storthing.»
Bestemmelsens første ledd første punktum tar sikte på at det
skal utarbeides en ny lovbok så snart som mulig etter 1814. I første
ledd annet punktum fastslås at lovgivning gitt forut for 17. mai
1814 er gyldig, med mindre lovene strider mot Grunnloven eller mot
provisoriske anordninger. I annet ledd understrekes det at skattebeslutninger
truffet forut for 17. mai 1814 er gyldige frem til det neste storting trer
sammen etter 17. mai 1814.
I dag må første ledd første punktum og annet ledd utvilsomt kunne
sies å ha utelukkende historisk interesse. I disse setningene er
det bare situasjonen like etter vedtakelsen av Grunnloven som reguleres.
En egen «kriminallovbok» kom først med kriminalloven av 1848, siden
erstattet av straffeloven av 1902. Tanken om å få vedtatt en egen
«sivillovbok» til regulering av den sivile retten synes nå å være
oppgitt. Det vil derfor ikke medføre noen realitetsendring, verken symbolsk,
politisk eller rettslig, om disse delene av Grunnloven § 94 oppheves.
Første ledd annet punktum kan til dels sies å ha en viss betydning
utover den historiske interesse. Dette har sammenheng med at det
fortsatt er spredte enkeltbestemmelser fra tiden forut for 1814
som har gyldighet i Norge i dag.
Utvalget viser til at det foreligger en snart to hundre år lang
praksis for at lovene forut for 1814 er gyldige inntil de oppheves,
og at ingen lovgivning kan stride mot Grunnloven. Det ligger i vårt
konstitusjonelle system at Grunnloven er den høyeste rettskilde, og
det er innlysende at det ikke kan gjøres unntak for lover gitt før
1814.
Grunnloven § 94 har vært foreslått opphevet flere ganger tidligere,
men dette har ikke fått gjennomslag. Begrunnelsen har vært at dette
ville skape «uklarhet i rettskildesystemet». Med presiseringen i
§ 17 med virkning fra 1. oktober 2009 skulle det være mindre grunn
til at slik uklarhet vil oppstå. Gjennom dagens § 17 skulle det
være en sikker forståelse, både basert på ordlyd og praksis i årene
etter 1814, at lover gitt forut for 1814 ikke vil ha gjennomslag
overfor provisoriske anordninger dersom det foreligger motstrid. Det
vil derfor ikke ha noen rettslig betydning om hele Grunnloven § 94
oppheves.
Utvalget har derfor foreslått at § 94 oppheves.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets forslag
vises det til Dokument 16 (2011–2012), s. 98 flg.
Menneskerettighetsutvalget har vurdert ulike inndelinger av rettigheter.
Menneskerettighetene har i noen sammenhenger vært delt inn i
det som gjerne er omtalt som første, andre og tredje generasjons
rettigheter, der man kan tenke seg at første generasjons rettigheter
er mer sentrale enn øvrige rettigheter. Det har vært vanlig å operere
med en slik inndeling som en forklaringsmodell for rettighetenes
utvikling, men modellen er vanskelig å forene med FNs forutsetning
om at rettighetene i de ulike menneskerettighetskonvensjonene må forstås
i sammenheng. Utvalget viser derfor til at inndelingen er omstridt.
Utvalget viser videre til at den norske Grunnloven i dag inneholder
bestemmelser som kan henføres til samtlige av disse kategoriene.
Med første generasjons rettigheter siktes det gjerne til de klassiske
sivile og politiske rettigheter. Dette er i første omgang de rettighetene
som sikrer individene adgang til politisk/demokratisk deltakelse,
både gjennom retten til deltakelse i frie og hemmelige valg og gjennom
retten til å delta i samfunnsdebatten. Dernest er det de rettigheter
som skal sikre mot vilkårlig fengsling og straff, samt et generelt
torturforbud og retten til å få sin sak prøvet for uavhengige domstoler.
I noen grad er dette rettigheter som er sikret gjennom den nåværende
Grunnloven, jf. § 50 (stemmerett), § 96 (ingen straff uten lov og
dom, og forbud mot tortur i avhør), § 99 (ingen arrest eller fengsling
uten lov) og § 100 (ytringsfrihet).
Til andre generasjons rettigheter har det vært vanlig å regne
de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette er de rettighetene
som sikrer individene en rimelig levestandard, grunnleggende skolegang,
nødvendig helsehjelp mv. Enkelte grunnlovsbestemmelser, som ekspropriasjonserstatningsvern
i § 105, rett til utkomme fra arbeid i § 110 og samisk språk og
kultur i § 110 a, kan sies å falle i denne kategorien.
Med tredje generasjons rettigheter har det gjerne vært siktet
til de kollektive rettighetene som omfatter menneskeheten, som for
eksempel retten til fred og retten til et sunt miljø, jf. for eksempel
Grunnloven § 110 b.
En tredje måte å dele inn rettigheter på er å ta utgangspunkt
i de rettigheter som sikrer respekt for individenes frihet på den
ene siden, og rettigheter som sikrer menneskeverd og likeverd på
den annen. Individenes frihet kan langt på vei sies å være en rettighet
som er kostnadsfri for staten, i den forstand at staten ikke må
benytte økonomiske ressurser, bare avstå fra å gripe inn i individenes
frihet til å ytre seg, deres frihet til å danne foreninger, deres
frihet til å møtes i forsamlinger, deres rett til å bevege seg fritt
i landet, deres frihet til å velge sitt yrke, deres frihet til å
utøve sin religion og deres frihet til å uttrykke sin kultur.
De rettigheter som i første rekke bidrar til likeverd og menneskeverd,
vil typisk være forbud mot straff uten lov og dom, retten til rettferdig
rettergang, forbud mot tilbakevirkende lover, retten til respekt for
privatliv og familieliv, forbud mot diskriminering, retten til skolegang
og utdanning, samt retten til nødvendig helsehjelp og en tilfredsstillende
levestandard. I noen grad vil dette være rettigheter som krever
innsats av økonomiske ressurser. Skal rettighetene ha noen verdi,
må for eksempel myndighetene forsøke å sikre at private ikke krenker
andres rett til respekt for privat- og familieliv, eller at private
ikke diskriminerer hverandre. Tilsvarende må myndighetene stille
med et domstolsapparat som ivaretar kravene til en rettferdig rettergang.
Når det skal tas stilling til hvilke rettigheter som er sentrale,
vil det etter utvalgets syn også være av betydning å se på hvilken
aktualitet de ulike rettighetene har i dag, herunder hvilke rettigheter
som aktivt benyttes mellom private og i forvaltningens og domstolenes
arbeid. En grunntanke må være at Grunnloven skal ivareta sentrale
verdier i dagens norske samfunn, men samtidig gjenspeile de verdiene
som har overlevd over tid. Å grunnlovfeste disse verdiene vil være
et bidrag til å sikre at også fremtidige generasjoner vil kunne
nyte godt av disse rettighetene.
For domstolenes virksomhet har uavhengighet og upartiskhet utgjort
helt grunnleggende verdier de siste 150 årene. I straffesaker er
retten til rettferdig rettergang, lovskrav og tilbakevirkningsforbud, uskyldspresumsjon
og forbud mot dobbeltstraff sentrale rettsstatlige prinsipper som
er holdt høyt i hevd. Straffesystemet har de seneste årene også
vært basert på en grunnleggende respekt for liv og personlig integritet,
gjennom bl.a. forbud mot dødsstraff og tortur, samt forbud mot vilkårlig
fengsling.
Også utenfor strafferettens område må respekten for den enkeltes
frihet sies å være ivaretatt. Det ulovfestede legalitetsprinsipp,
som uttrykker at inngrep overfor den enkelte trenger hjemmel i lov,
anses for å være konstitusjonell sedvanerett. Dette prinsippet sikrer
bl.a. at myndighetene trenger hjemmel i lov for å berøve noen deres
frihet, for å ekspropriere deres eiendom, for å inndrive skatter
og avgifter, for å pålegge dem å søke om byggetillatelse, for å
stanse bilister i rutinekontroll osv.
Ved siden av legalitetsprinsippet står tanken om retten til å
delta i demokratiske beslutningsprosesser sterkt i Norge. Tilsvarende
sterkt står også ytringsfrihet, retten til ikke å bli diskriminert,
vern om privatliv og familieliv, personvern, religionsfrihet, forenings-
og forsamlingsfrihet, rett til grunnleggende opplæring, rett til
helsetilbud og rett til kulturell identitet og kulturuttrykk.
Ved vurderingen av hvilke rettigheter som står sentralt, er det
derfor tatt utgangspunkt i Verdenserklæringen og de rettigheter
som fremkommer av denne.
Det er samtidig tatt hensyn til de verdier og rettigheter som
har stått sentralt i Norge etter annen verdenskrig, selv om ikke
alle disse er grunnlovfestet i dag. Menneskerettighetsutvalget viser
til at det er et nærliggende behov for å ajourføre Grunnloven i
forhold til det samfunn vi lever i. Dette innebærer ikke at Grunnloven
skal gi oss svarene på vanskelige og viktige samfunnsutfordringer,
men den bør knesette noen sentrale prinsipper og grunnleggende verdier som
i dag utgjør fundamentet for de beslutninger som treffes. På den
måten vil man i større utstrekning kunne sikre at individenes frihet,
likhet og menneskeverd blir ivaretatt i beslutningsprosessene også
i fremtiden.
I den forbindelse er det tatt hensyn til at dagens Norge ikke
bare er et annet samfunn enn da Grunnloven ble skrevet i 1814, men
også et annet samfunn enn den gang Verdenserklæringen ble utformet
i 1948.
De sivile og politiske rettighetene er nødvendige både for å
opprettholde individenes likeverd og like rett til deltakelse i
samfunnet, og for å sikre gjennomføringen av et levedyktig demokrati.
I forlengelsen av dette har utvalget lagt vekt på at Grunnloven
har hatt stor symbolverdi for det norske folk og for nasjonen Norge,
samtidig som den til tider har spilt en sentral rolle rettslig og
politisk. Utvalgets flertall ser det som viktig å forsøke å bevare
Grunnlovens rolle som symbol for nasjonen, men samtidig videreføre
Grunnloven som et rettslig og politisk verktøy.
Utvalget finner videre at norsk grunnlovstradisjon, der Grunnloven
stadfester noen grunnleggende og prinsipielle utgangspunkter, bør
videreføres. Det vil neppe være vellykket å forsøke å detaljregulere rettigheter
i Grunnloven. Dette ville gi liten grad av fleksibilitet til bestemmelser
som ofte blir stående i lang tid. Av rettspraksis på området, både
nasjonalt og i EMD, fremgår det tydelig at anvendelsen av menneskerettighetsbestemmelser
ofte vil måtte avgjøres etter en nærmere vurdering av en lang rekke konkrete
forhold, der også hensynet til samfunnsutviklingen trekkes inn.
Detaljreguleringer i Grunnloven vil i for stor utstrekning kunne
binde opp fremtidige generasjoner, og dermed bidra til å svekke Grunnlovens
symbolske og politiske funksjon.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets inndeling
vises det til Dokument 16 (2011–2012), s. 59 flg.
Grunnloven § 92Menneskerettighetsutvalget har foreslått en videreføring av Grunnloven
§ 110 c i en ny § 92. Denne bestemmelsen skal etter forslaget innlede
Grunnlovens nye menneskerettighetskapittel.
§ 110 c ble inntatt i Grunnloven i 1994. Bestemmelsen pålegger
statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene generelt.
Bestemmelsen kom inn i forbindelse med forberedelsene til menneskerettsloven
av 1999, der Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK),
konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og konvensjonen om
økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) ble inkorporert
i norsk rett. Senere er også barnekonvensjonen og kvinnediskrimineringskonvensjonen
inkorporert i menneskerettsloven. Grunnloven § 110 c lyder:
«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.
Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes
ved Lov».
Bestemmelsen er ment å gi et generelt uttrykk for menneskerettighetenes
sentrale plass i norsk rett.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått at bestemmelsens første
ledd videreføres som en ny § 92.
§ 110 c annet ledd fastlår at nærmere bestemmelser om menneskerettighetskonvensjoner
fastsettes ved lov. Bestemmelsen har hatt sin ønskede effekt ved
at menneskerettsloven trådte i kraft i 1999. Menneskerettighetsutvalget
viser til at den nå kanskje har oppfylt sin funksjon og at den dermed
representerer et overflødig pålegg overfor lovgiver. Utvalget foreslår
på denne bakgrunn å ikke videreføre annet ledd i en ny § 92.
Som følge av stat-kirke-forliket mellom samtlige politiske partier
representert på Stortinget, fikk Grunnloven § 2 med virkning fra
21. mai 2012 følgende ordlyd:
«Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.
Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.»
Menneskerettighetsutvalget har drøftet om det fortsatt er behov
for en generell bestemmelse om myndighetenes plikt til å respektere
og sikre menneskerettighetene etter at det ble inntatt en ny formålsbestemmelse
i § 2 i Grunnloven. Utvalget viser til at Grunnloven § 2 ikke gir
et direkte uttrykk for at det er myndighetene som har plikter i
relasjon til menneskerettighetene og at både lovtekniske og pedagogiske
hensyn tilsier at § 110 c første ledd videreføres også etter vedtakelsen
av ny § 2.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets forslag
vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 63 flg.
Forslagsstillerne fremmer fem alternative forslag. Alternativ
1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag til ny § 92
om at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.
I alternativ 2 er bestemmelsen gitt tilføyelsen «slik de er nedfelt
i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter».
I alternativ 3 er det etter modell av innledningen til FNs verdenserklæring
om menneskerettighetene inntatt et første ledd om at alle mennesker
har en iboende verdighet og like og uavhendelige rettigheter. I
alternativ 4 er det inntatt et første ledd med formuleringen «alle mennesker
er født frie og like», mens det i alternativ 5 er tatt inn et annet
ledd om at bestemmelser i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner
som er bindende for Norge, ikke kan innskrenkes ved lov eller annen
myndighetsutøvelse.
Grunnloven § 94Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 94 om frihetsberøvelse
til erstatning for Grunnloven § 99. Utvalget viser til at retten
til å være fri, samt trygghet for at man ikke vil bli berøvet friheten vilkårlig,
er en grunnleggende menneskerettighet. Dette var også erkjent i
1814, og det er reflektert i Grunnloven § 99 første ledd. Etter
utvalgets syn bør denne bestemmelsen i Grunnloven § 99 første punktum
bygges ut til også å omhandle andre former for frihetsberøvelse
enn fengsling. Også frihetsberøvelse som følge av for eksempel psykisk
helsevern må ha lovhjemmel, og dette bør fremkomme av Grunnloven.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets forslag
vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 113 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets forslag
til ny § 94.
Grunnloven § 95Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 95 i Grunnloven
om rett til rettferdig rettergang og uavhengige domstoler.
Utvalget viser til at retten til en rettferdig rettergang regnes
som en helt grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i moderne rettsstater.
Retten til rettferdig rettergang har kommet til uttrykk flere steder
i lovgivningen. Utvalget viser til at en grunnlovfesting av prinsippet
vil ha både en symbolsk og en politisk betydning. Den rettslige
betydningen vil først og fremst være å vise at prinsippet skal benyttes
som et tolkningsmoment ved fortolkningen av annen lovgivning. Prinsippet
vil i tillegg fungere som en rettslig skranke for lovgiver. Utvalget
viser til at i sin ytterste konsekvens vil en grunnlovfesting av
prinsippet også fungere som en absolutt skranke for lovgiver og
for domstolene dersom statsmaktene en gang i fremtiden aktivt skulle
forsøke å bygge ned rettsstaten. På denne bakgrunn finner utvalget
at Grunnloven bør inneholde en bestemmelse om at rettergangen skal
være rettferdig.
Utvalget viser til at kravet om uavhengige domstoler kan innfortolkes
i Grunnloven §§ 88, 90, 96 første punktum og 98. Selv om domstolene
i Norge fungerer uavhengig av de øvrige statsmakter, vil grunnlovfesting
av uavhengige domstoler etter utvalgets syn etablere en mer balansert
fremstilling i Grunnloven av forholdet mellom de tre statsmakter.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 118 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til ny § 95.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag.
I alternativ 2 er det inntatt et annet ledd om at statens myndigheter
skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet.
Grunnloven § 96Menneskerettighetsutvalget har foreslått endringer i Grunnloven
§ 96 om uskyldspresumsjonen, forbud mot dobbeltstraff og vern mot
full eiendomsavståelse (jf. Grunnloven § 104).
Gjeldende § 96 lyder:
«Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter
Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.»
Utvalget viser til at uskyldspresumsjonen er nært knyttet til
lovskravet på strafferettens område og foreslår at uskyldspresumsjonen
bør grunnlovfestes og inntas som et nytt annet ledd til Grunnloven
§ 96. Utvalget viser til at forslaget ikke vil medføre noen endring
i rettstilstanden, og at den nærmere grensen for når uskyldspresumsjonen
er overtrådt, fortsatt må trekkes opp på bakgrunn av nasjonal og
internasjonal praksis på området.
Utvalget viser videre til at i likhet med uskyldspresumsjonen
er forbudet mot dobbeltstraff en viktig forutsetning for et effektivt
lovskrav på strafferettens område. Uten et forbud mot dobbeltstraff
i strafferettspleien vil påtalemyndigheten og domstolene i prinsippet
kunne forfølge og domfelle den enkelte en rekke ganger under henvisning
til den samme lovovertredelsen. Dette vil etablere en usikkerhet
i befolkningen som på sikt vil undergrave tilliten både til strafferettspleien
og rettsstaten.
Forbudet mot dobbeltstraff er samtidig av grunnleggende betydning
for den enkeltes forutsigbarhet. Dette gjelder både behovet for
å kunne forutse konsekvensene av sine handlinger, behovet for å
legge forhold bak seg, og mulighetene til å starte på nytt eller
gå videre med livet sitt. Gjentatt straff for samme forhold vil
i tillegg oppleves som grunnleggende urettferdig, kanskje også som
vilkårlig, både for den som rammes og for de som er vitne til at
det skjer. Forbudet mot dobbeltstraff må på denne bakgrunn forstås
som en av de helt sentrale rettssikkerhetsgarantiene i samfunnet.
På dette grunnlag finner utvalget at forbudet mot dobbeltstraff
bør grunnlovfestes, og da i sammenheng med lovskravet og uskyldspresumsjonen
i en utvidet § 96. Utvalget viser til at når man skal ta stilling
til slike problemstillinger etter en eventuell ny grunnlovsbestemmelse
om forbud mot dobbeltstraff, må dette skje i lys av tidligere praksis
fra Høyesterett og EMD, samt i lys av formålet med forbudet mot dobbeltstraff.
En grunnlovfesting av forbudet mot dobbeltstraff vil således ikke
endre dagens rettstilstand. Utvalget foreslår at formuleringen «ingen
kan straffes mer enn én gang for samme handling» inntas som et nytt
tredje ledd til § 96.
Utvalget har videre foreslått å videreføre prinsippet i gjeldende
§ 104 i et nytt fjerde ledd i Grunnloven § 96. Grunnloven § 104
lyder:
«Jord og Boslod kan i intet Tilfælde forbrydes.»
Bestemmelsen knesetter et forbud mot å inndra fast eiendom og
hele den samlede formue som straff for kriminelle handlinger. Grunnloven
§ 104 i sin nåværende gammelmodige form foreslås opphevet.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 125 flg.
Forslagsstillerne fremmer ett forslag til nytt annet og fjerde
ledd, i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag.
Det fremmes tre alternative forslag til tredje ledd. Det første
alternativet samsvarer med Menneskerettighetsutvalgets forslag,
mens øvrige alternativer samsvarer med alternative formuleringer
skissert av utvalget. I alternativ 3 er det inntatt en presisering
av at ingen kan straffes mer enn én gang for samme handling «med
mindre saken gjenåpnes etter nærmere bestemmelser fastsatt i lov».
Grunnloven § 98Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 98 i Grunnloven
om grunnlovfesting av likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet.
Utvalget går ikke inn for å liste opp de ulike diskrimineringsgrunnlag,
men peker på at fordelen med en åpen kategori er at den vil sikre
at diskriminering som åpenbart er usaklig og har sammenheng med
vesentlige forhold ved en person, blir omfattet. Man unngår dermed
å skille skarpt mellom de forhold som listes opp og de forhold som
ikke listes opp.
Utvalget viser til at det at alle skal være like for loven, utgjør
et grunnleggende krav om likhet, rettferdighet og respekt for menneskeverdet.
Grunnlovfesting av likhetsprinsippet vil ikke endre dagens rettstilstand,
men synliggjøre og fremheve at det norske rettssystemet er bygget
på prinsippet om at alle er like for loven.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 139 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets forslag
til første ledd om at «alle er like for loven».
Det fremmes 5 alternative forslag til annet ledd. Alternativ
1 baserer seg på Menneskerettighetsutvalgets forslag og alternativ
2 bygger på en alternativ formulering skissert av utvalget.
Alternativ 3 og 4 baserer seg på forslag fremsatt av Karin Andersen,
Hallgeir H. Langeland, May Hansen, Lars Peder Brekk og André N.
Skjelstad i Dokument nr. 12:5 (2007–2008). Alternativ 5 er en mer
kortfattet bestemmelse om at ingen mennesker må utsettes for diskriminering
og at nærmere bestemmelser fastsettes i lov.
Forslagene varierer med hensyn til hvorvidt de inneholder diskrimeringsgrunnlag.
Videre varierer forslagene med hensyn til om statens forpliktelser
er presisert.
Forslaget til tredje ledd baserer seg på et forslag fra Norsk
Kvinnesaksforening. Hensikten er å grunnlovfeste en formulering
som på en bedre måte fanger opp statens omfattende forpliktelser
etter Kvinnekonvensjonen.
Grunnloven § 99Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 99 i Grunnloven
om frihet for tanke, samvittighet, religion og livsanskuelse. Bestemmelsen
skal erstatte bestemmelsen i Grunnloven § 16 første punktum, som
ble vedtatt 21. mai 2012 på grunnlag av stat–kirke-forliket, jf.
Innst. 233 S (2011–2012). Det fulgte av utvalgets mandat at den
politiske avtalen som ble inngått mellom de sju partiene på Stortinget 10. april
2008 om staten og Den norske kirke, skulle ligge til grunn for utvalgets
arbeid.
Utvalget finner at retten til fri religionsutøvelse bør moderniseres
og dermed utvides til å gjelde også tanke- og samvittighetsfrihet,
samt annet livssyn enn det religiøse, og viser til at prinsippet
om tanke-, samvittighets- og religionsfriheten har en sentral plass
i de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 152 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets forslag
til ny § 99.
Grunnloven § 101Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 101 i Grunnloven
om forenings- og forsamlingsfrihet.
Utvalget viser til at verken foreningsfrihet eller forsamlingsfrihet
er vernet i gjeldende Grunnlov. Grunnloven § 99 annet ledd om bruk
av militærmakt mot forsamlinger forutsetter imidlertid at forsamlinger
normalt vil være tillatt. Også Grunnloven § 100 siste ledd om at
det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for
en åpen og offentlig samtale, kan tas til inntekt for at foreninger
og forsamlinger må være tillatt. Den generelle retten til forenings-
og forsamlingsfrihet følger i dag av de internasjonale konvensjonene,
hvorav flere er gjort til norsk rett gjennom menneskerettsloven
av 1999.
Utvalget viser til at grunnlovfesting av forenings- og forsamlingsfriheten
ikke vil endre dagens rettstilstand og at det må antas at en slik
grunnlovsbestemmelse vil få liten praktisk betydning.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets forslag
vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 163 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets forslag
til ny § 101 i Grunnloven.
Grunnloven § 102Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 102 i Grunnloven
om personvern og personopplysningsvern. I dagens grunnlov finnes
ikke en generell bestemmelse om respekt for privatlivets fred, personvern
eller personopplysningsvern. Gjeldende § 102, som forbyr husinkvisisjoner
unntatt i kriminelle tilfeller, må imidlertid forstås som et begrenset
utslag av retten til privatliv. I tillegg utgjør Grunnloven § 100
fjerde ledd et begrenset vern om privatlivets fred, ved at bestemmelsen
blant annet forbyr brevsensur utenfor såkalte «Anstalter», dvs.
utenfor fengsler eller psykiatriske institusjoner.
Utvalget viser til at privatlivets fred er godt forankret i internasjonale
menneskerettighetskonvensjoner og er uttrykkelig slått fast i Verdenserklæringen artikkel
12. Utvalget viser videre til at grunnlovfesting av privatlivets
fred, personvern og personopplysningsvern kan sies å ha fått økt
aktualitet i de seneste årene, noe som dels har sammenheng med den
teknologiske utvikling, dels med den rettslige utvikling. Personvernkommisjonen
konkluderte i sin innstilling (NOU 2009:1 Individ og integritet) enstemmig
med en anbefaling om grunnlovfesting av retten til personvern og
privatlivets fred.
Menneskerettighetsutvalget viser til at en grunnlovfesting av
retten til personvern og privatlivets fred i første rekke vil ha
den konsekvens at disse prinsippene får en generell forankring i
Grunnloven. Grunnlovfestingen vil videre bidra til å løfte de internasjonale
menneskerettighetsprinsipper om «right to privacy» inn i en norsk
kontekst.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets forslag
vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 168 flg.
Forslagsstillerne fremmer 4 alternative forslag. Alternativ 1
er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag.
I alternativ 2 er det byttet om på rekkefølgen av leddene. I
Alternativ 3 er det inntatt et annet punktum i første ledd om at
husransakelser ikke må finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.
Alternativ 4 bygger på tidligere fremsatt grunnlovsforslag fra
Vera Lysklætt og Odd Einar Dørum, jf. Dokument nr. 12:18 (2007–2008).
Grunnloven § 104Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 104 i Grunnloven
om barns rettigheter. Carl I. Hagen har ikke sluttet seg til dette
forslaget, jf. særmerknad gjengitt i Dokument 16 (2011–2012) punkt 11.4.2.
I dagens grunnlov er barn kun direkte omtalt i den nye ytringsfrihetsbestemmelsen
i § 100 fjerde ledd.
Som et utgangspunkt gjelder menneskerettighetsbestemmelsene i
de internasjonale konvensjonene også barn. I tillegg er barns rettigheter
særlig regulert i FNs barnekonvensjon av 1989.
Utvalget har funnet at en grunnlovsbestemmelse om barns rettigheter
bør inneholde en bestemmelse om vern om barnets personlige integritet.
Barnets rett til vern om sin personlige integritet gjelder uavhengig
av hvor barnet bor, eller hvor barnet har sitt opphold. Dette innebærer
at barnets personlige integritet skal ivaretas enten barnet bor
med sin familie eller oppholder seg i for eksempel fosterhjem, barnehjem eller
fengsel. Uttrykket «rett til vern» peker på at statens myndigheter
har en plikt til å sørge for et regelverk og for håndhevelse av
et regelverk som på best mulig måte kan verne barnet fra utnyttelse,
vold og mishandling.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets forslag
vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 186 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til bestemmelsens
første ledd. Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag. I alternativ 2 er spørsmål som «gjelder» barn byttet ut
med spørsmål som «berører» barn.
Det fremmes tre alternative forslag til bestemmelsens annet ledd.
Alternativ 1 har formuleringen «avgjørelser som berører barn», alternativ
2 har formuleringen «beslutninger som gjelder barn», mens alternativ
3 har formuleringen «handlinger og avgjørelser som berører barn».
Det fremmes fem alternative forslag til tredje ledd. Alternativ
1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag om at barn
har rett til vern om sin personlige integritet og at statens myndigheter skal
legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre
at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige
trygghet, fortrinnsvis i egen familie. I alternativ 2 er formuleringen
«fortrinnsvis i egen familie» tatt ut. Det følger av alternativ
3 at statens myndigheter skal iverksette tiltak for å beskytte barnets
personlige integritet, herunder beskyttelse mot vold, mishandling,
seksuell utnyttelse og andre liknende forhold som kan skade barnet.
Etter alternativ 4 skal statens myndigheter iverksette tiltak for
å beskytte barnets personlige integritet, samt legge forholdene
til rette for barnets utvikling og kontakt med egne foreldre. Alternativ
5 innebærer at nærmere bestemmelser om at barnets særlige behov
for beskyttelse mot vold, mishandling, seksuell utnyttelse og andre
liknende forhold som kan skade barnet eller barnets fysiske og mentale utvikling,
fastsettes ved lov.
Grunnloven § 106Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 106 i Grunnloven
om bevegelsesfrihet. Utvalget viser til at bevegelsesfrihet innebærer
en rett for alle med lovlig opphold i et land til å bevege seg fritt innenfor
landets grenser og til fritt å velge hvor i landet de vil bosette
seg. Dernest innebærer bevegelsesfrihet en rett for statsborgere
til å forlate landet og til å reise inn igjen. I forlengelsen av
retten til fri bevegelse finnes en århundrelang tradisjon for at
personer som forfølges i sitt hjemland, skal gis beskyttelse i et annet.
Dette omtales gjerne som asyl.
Bevegelsesfrihet er ikke grunnlovfestet. Friheten er heller ikke
lovfestet på annen måte enn gjennom inkorporeringen av internasjonale
menneskerettighetskonvensjoner i menneskerettsloven av 1999. Grunnloven
har heller ingen bestemmelser om beskyttelse av flyktninger. Utvalget
viser til at det er få konstitusjoner som omtaler asylrett, og ingen
av de nordiske land berører denne problemstillingen i sine konstitusjoner.
Utvalget viser til at asyl ikke er et entydig juridisk begrep, men
en samlebetegnelse på ulike grader av den beskyttelse som utlendinger
kan få i et annet land. Utvalget har kommet til at det ikke vil
foreslå grunnlovfesting av rett til asyl eller retten til å søke
asyl.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 197 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til første ledd
i bestemmelsen. Alternativ 1 er i samsvar med forslaget fra Menneskerettighetsutvalget
om at enhver som oppholder seg lovlig i riket, fritt kan bevege
seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der. Alternativ
2 gjelder norske borgere og andre med lovlig opphold i riket.
Det fremmes tre alternative forslag til annet ledd om retten
til fritt å forlate riket. Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag om at ingen kan nektes å forlate riket med mindre det er nødvendig
av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse eller for avtjening av
verneplikt. Etter alternativ 2 kan ingen nektes å forlate riket.
I alternativ 3 er det i annet punktum tatt inn en bestemmelse om
at norske statsborgere ikke kan landsforvises eller på annen måte
nektes adgang til riket.
Grunnloven § 113Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 113 i Grunnloven
om legalitetsprinsippet.
Utvalget viser til at Grunnloven i dag ikke inneholder et generelt
krav om at myndighetenes inngrep overfor den enkelte trenger hjemmel
i lov eller annet rettsgrunnlag, men Grunnloven § 96 inneholder
et spesifikt lovskrav på strafferettens område. Utenfor strafferettens
område har det over tid utviklet seg en ulovfestet lære der inngrep
i borgernes rettssfære trenger hjemmel i lov. Dette legalitetsprinsippet
er antatt å være konstitusjonell sedvanerett, og det omfatter både
myndighetenes beslutninger og myndighetenes faktiske handlinger.
Utvalget viser videre til at en generell grunnlovsfesting av
legalitetsprinsippet i utgangspunktet ikke vil endre dagens rettstilstand.
Prinsippet gjelder i norsk rett og har like stor gjennomslagskraft
som Grunnloven. Prinsippets sentrale plass for forståelsen av rettsstaten
tilsier etter utvalgets syn at det kommer direkte til uttrykk i
Grunnloven.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 246 flg.
Forslagsstillerne fremmer fire alternative forslag til ny § 113
i Grunnloven. Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag om at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag
i lov. De øvrige alternativene er basert på alternative formuleringer
skissert av utvalget.
Grunnloven § 114Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 114 i Grunnloven
om domstolenes prøvingsrett.
Utvalget viser til at det er på det rene at domstolene kan prøve
både om forvaltningens beslutninger er i overensstemmelse med norsk
lovgivning, og om lovgivning og forvaltningsvedtak er i overensstemmelse
med Grunnloven. Det er imidlertid omstridt hvor langt prøvingsretten
går og hvor omfattende den bør være.
Utvalget viser til at domstolenes kompetanse til å prøve om lover
og forvaltningsvedtak strider mot Grunnloven er en viktig garanti
for at menneskerettighetene etterleves. Dersom menneskerettighetsvernet
i Grunnloven utvides i tråd med utvalgets forslag, vil domstolene
også kunne utøve kontroll med de nye rettighetsbestemmelsene i Grunnloven.
Utvalget viser til at Stortinget de senere år har grunnlovfestet tidligere
konstitusjonell sedvanerett som parlamentarisme og regjeringens
opplysningsplikt. Utvalget finner det naturlig at også domstolenes
prøvingsrett med lovers grunnlovsmessighet grunnlovfestes. Dette
vil ikke endre dagens rettstilstand, men synliggjøre at domstolene
har rett til å foreta prøving både på grunnlag av eldre og nye rettighetsbestemmelser
i Grunnloven.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 78 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til ny § 114.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag
om at i saker som reises for domstolene, har domstolene rett og
plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter
strider mot Grunnloven.
Alternativ 2 har fått en tilføyelse om «denne grunnlovs prinsipper
om demokratiet, den lovgivende makt, rettsstaten og menneskerettighetene.»
Som alternativ plassering av bestemmelsen foreslås den ledige
§ 89 i Grunnlovens kapittel D om Den dømmende Magt.
Grunnloven §§ 49, 50 og 52Menneskerettighetsutvalget viser til at vårt moderne demokrati
er bygget opp omkring den enkeltes deltakelse i beslutningsprosessene.
Valg til Stortinget reguleres i dag av Grunnloven §§ 49 flg. og
valgloven. I Grunnloven § 59 er det nærmere bestemmelser om fordeling
av mandater etter distrikt mellom de politiske partiene. I henhold
til de internasjonale konvensjonene er det særlig retten til å delta i
beslutningsprosesser, samt hemmelige og frie valg, som står sentralt.
Utvalget finner at retten til frie og hemmelige valg bør grunnlovfestes
som nytt annet punktum i Grunnloven § 49.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 250 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets forslag
til nytt annet punktum i § 49.
Basert på forslag skissert av utvalget fremmes det også forslag
til nytt første punktum i Grunnloven § 50 første ledd om at det
skal holdes frie og hemmelige stortingsvalg og til § 52 om at folket
velger sine representanter til Stortinget gjennom frie og hemmelige
valg.
SpråkformForslagsstillerne fremmer forslagene både i gjeldende grunnlovsspråk
og på tidsmessig bokmål og nynorsk. Stortinget fattet 21. mai 2012
vedtak om å be presidentskapet legge til rette for å få utarbeidet nye
versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk. Det ble
31. mai 2012 oppnevnt et utvalg som fikk i mandat å «utarbeide nye,
språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og
nynorsk». Utvalget skulle også «omsette grunnlovsforslagene utarbeidet
av Menneskrettighetsutvalget i Dokument 16 (2011–2012) til nynorsk,
og språklig kvalitetssikre Menneskerettighetsutvalgets forslag utformet
på tidsmessig bokmål.»
Forslaget i dette dokumentet bygger på forslaget i Dokument 19
(2011–2012) Rapport fra Grunnlovsspråkutvalget om utarbeidelse av
språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
§ 16 første punktum oppheves.
II
§ 49 nytt annet punktum skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
Storthingets Representanter vælges gjennem frie og hemmelige
Valg.
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg.
–
Stortingsrepresentantane blir valde gjennom frie og hemmelege
val.
III
§ 50 første ledd nytt første punktum skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
Det skal holdes frie og hemmelige Storthingsvalg.
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
Det skal holdes frie og hemmelige stortingsvalg.
–
Det skal haldast frie og hemmelege stortingsval.
Nåværende § 50 første ledd første punktum blir første ledd
nytt annet punktum.
IV
§ 52 skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
§ 52
Folket vælger sine Ræpresentanter til Storthinget gjennem frie
og hemmelige Valg.
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
§ 52
Folket velger sine representanter til Stortinget gjennom frie
og hemmelige valg.
–
§ 52
Folket vel representantar til Stortinget gjennom frie og hemmelege
val.
V
Overskriften til kapittel E skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
E. Menneskerettighederne
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
E. Menneskerettighetene
–
E. Menneskerettane
Alternativ 2 A (originalspråk):
E. Menneskerettigheder
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
E. Menneskerettigheter
–
E. Menneskerettar
VI
Nåværende § 92 flyttes til nytt kapittel F og får nytt paragrafnummer.
Nåværende § 110 c oppheves.
Ny § 92 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 92
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
§ 92
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.
–
§ 92
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje menneskerettane.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 92
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne,
saaledes som de ere nedfældte i denne Grundlov og i for Norge bindende Traktater
herom.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
§ 92
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene
slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater
om menneskerettigheter.
–
§ 92
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje menneskerettane
slik dei er fastsette i denne grunnlova og i traktatar om menneskerettar
som er bindande for Noreg.
Alternativ 3 A (originalspråk):
§ 92
Alle Mennesker har iboende Værdighed og lige og uafhændelige
Rettigheder.
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne,
saaledes som de ere nedfældte i denne Grundlov og i for Norge bindende Traktater
herom.
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
§ 92
Alle mennesker har iboende verdighet og like og uavhendelige
rettigheter.
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene
slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater
om menneskerettigheter.
–
§ 92
Alle menneske har ibuande verdigheit og like og uavhendelege
rettar.
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje menneskerettane
slik dei er fastsette i denne grunnlova og i traktatar om menneskerettar
som er bindande for Noreg.
Alternativ 4 A (originalspråk):
§ 92
Alle Mennesker ere fødte frie og lige.
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.
Alternativ 4 B (bokmål og nynorsk):
§ 92
Alle mennesker er født frie og like.
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.
–
§ 92
Alle menneske er født frie og like.
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje menneskerettane.
Alternativ 5 A (originalspråk):
§ 92
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.
Bestemmelser i internationale Traktater om Menneskerettigheder,
som ere bindende for Norge, kunne ikke indskrænkes ved Lov eller
anden Myndighedsudøvelse.
Alternativ 5 B (bokmål og nynorsk):
§ 92
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.
Bestemmelser i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner
som er bindende for Norge, kan ikke innskrenkes ved lov eller annen
myndighetsutøvelse.
–
§ 92
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje menneskerettane.
Føresegner i traktatar om menneskerettar som er bindande for
Noreg, kan ikkje avgrensast ved lov eller anna utøving av myndigheit.
VII
§ 94 endres som følger:
Alternativ 1:
§ 94 oppheves.
Alternativ 2:
Nåværende § 94 flyttes til nytt kapittel F og får nytt paragrafnummer.
§ 99 første ledd oppheves.
Ny § 94 skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
§ 94
Ingen maa fængslig anholdes eller paa anden Maade berøves Friheden,
uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene foreskrevne Maade.
Frihedsberøvelsen maa være nødvendig og ikke udgjøre et uforholdsmæssigt
Indgreb.
Anholdte skulle snarest mulig fremstilles for en Domstol. Andre
som ere berøvede deres Frihed, kunne faa Frihedsberøvelsen prøvet
for Domstoler uden ugrundet Ophold.
For ubeføiet Arrest eller ulovligt Ophold staa Vedkommende den
Fængslede til Ansvar.
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
§ 94
Ingen må fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i
lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. Frihetsberøvelsen
må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep.
Den pågrepne skal snarest mulig fremstilles for en domstol. Andre
som er berøvet sin frihet, kan få frihetsberøvelsen prøvet for domstolene
uten ugrunnet opphold.
De som uberettiget har arrestert noen eller ulovlig holdt noen
fengslet, står til ansvar for vedkommende.
–
§ 94
Ingen må fengslast eller bli fråteken fridommen på anna vis utan
i dei tilfella og på den måten som lovene fastset. Fridomstapet
må vere naudsynt og ikkje utgjere eit mishøveleg inngrep.
Den pågripne skal snarast råd framstillast for ein domstol. Andre
som er fråtekne fridommen, kan få fridomstapet prøvd for domstolane
utan grunnlaus dryging.
Dei som utan rett har arrestert nokon eller halde nokon ulovleg
fengsla, står til ansvar for vedkommande.
VIII
§ 95 endres som følger:
Alternativ 1:
§ 95 oppheves.
Alternativ 2:
Nåværende § 95 flyttes til nytt kapittel F og får nytt paragrafnummer.
§ 98 endres som følger:
Alternativ 1:
§ 98 oppheves.
Alternativ 2:
Nåværende § 98 flyttes til nytt kapittel F og får nytt paragrafnummer.
Ny § 95 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 95
Enhver har Ret til at faa sin Sag afgjort af en uafhængig og
upartisk Domstol inden rimelig Tid. Rettergangen skal være retfærdig
og offentlig. Retten kan imidlertid lukke Retsmødet dersom Hensynet
til Parternes Privatliv eller tungtveiende almene Interesser gjøre
det nødvendigt.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
§ 95
Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk
domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og
offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet dersom hensynet til
partenes privatliv eller tungtveiende allmenne interesser gjør det
nødvendig.
–
§ 95
Alle har rett til å få saka si avgjord av ein uavhengig og upartisk
domstol innan rimeleg tid. Rettargangen skal vere rettvis og offentleg.
Retten kan likevel stengje rettsmøtet dersom omsynet til privatlivet
til partane eller tungtvegande allmenne interesser krev det.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 95
Enhver har Ret til at faa sin Sag afgjort af en uafhængig og
upartisk Domstol inden rimelig Tid. Rettergangen skal være retfærdig
og offentlig. Retten kan imidlertid lukke Retsmødet dersom Hensynet
til Parternes Privatliv eller tungtveiende almene Interesser gjøre
det nødvendigt.
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre Domstolernes og Dommernes
Uafhængighed og Upartiskhed.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
§ 95
Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk
domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og
offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet dersom hensynet til
partenes privatliv eller tungtveiende allmenne interesser gjør det
nødvendig.
Statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet
og upartiskhet.
–
§ 95
Alle har rett til å få saka si avgjord av ein uavhengig og upartisk
domstol innan rimeleg tid. Rettargangen skal vere rettvis og offentleg.
Retten kan likevel stengje rettsmøtet dersom omsynet til privatlivet
til partane eller tungtvegande allmenne interesser krev det.
Dei statlege styresmaktene skal sikre at domstolane og dommarane
er uavhengige og upartiske.
IX
§ 96 nytt annet ledd skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
Enhver har Ret til at blive anset som uskyldig, indtil Skyld
er bevist efter Loven.
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er
bevist etter loven.
–
Alle har rett til å bli rekna som uskuldige til skuld er prova
etter lova.
X
§ 96 nytt tredje ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
Ingen kan straffes mere end een Gang for samme Handling.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Ingen kan straffes mer enn én gang for samme handling.
–
Ingen kan straffast meir enn éin gong for same handling.
Alternativ 2 A (originalspråk):
Ingen kan straffeforfølges mere end een Gang for samme Handling.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
Ingen kan straffeforfølges mer enn én gang for samme handling.
–
Ingen kan straffeforfølgjast meir enn éin gong for same handling.
Alternativ 3 A (originalspråk):
Ingen kan straffes mere end een Gang for samme Handling, medmindre
Sagen gjenaabnes efter nærmere Bestemmelser som fastsættes ved Lov.
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
Ingen kan straffes mer enn én gang for samme handling, med mindre
saken gjenåpnes etter nærmere bestemmelser fastsatt i lov.
–
Ingen kan straffast meir enn éin gong for same handling, med
mindre saka blir gjenopna etter nærare føresegner fastsette i lov.
XI
§ 104 oppheves.
§ 96 nytt fjerde ledd skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
Ingen kan dømmes til at afstaa fast Eiendom eller samlet Formue,
medmindre Værdierne ere benyttede til eller ere Udbytte fra en strafbar
Handling.
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
Ingen kan dømmes til å avstå fast eiendom eller samlet formue,
med mindre verdiene er benyttet til eller er utbytte fra en straffbar
handling.
–
Ingen kan dømmast til å avstå fast eigedom eller heile eiga si
om ikkje verdiane er nytta til eller er utbyte frå ei strafflagd
handling.
XII
§ 95 oppheves.
§ 98 oppheves.
§ 101 oppheves.
§ 103 oppheves.
Ny § 98 første ledd skal lyde:
Alternativ A (originaltekst):
Alle ere lige for Loven.
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
Alle er like for loven.
–
Alle er like for lova.
XIII
Ny § 98 annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Intet Menneske maa udsættes for usaglig eller uforholdsmæssig
Forskelsbehandling.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig
forskjellsbehandling.
–
Ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg
forskjellsbehandling.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Ingen maa udsættes for Diskriminering paa Grundlag af Kjøn, Etnicitet,
Sprog, Funktionsevne, sexuell Orientering, Kjønsudtryk, Religion,
Livssyn, politisk Syn, Helse, Alder eller andre lignende væsentlige
Forhold ved en Person.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
Ingen må utsettes for diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet,
språk, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, religion,
livssyn, politisk syn, helse, alder eller andre lignende vesentlige
forhold ved en person.
–
Ingen må diskriminerast på grunnlag av kjønn, etnisitet, språk,
funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, religion, livssyn,
politisk syn, helse, alder eller andre liknande vesentlege sider
ved ein person.
Alternativ 3 A (originaltekst):
Ingen maa udsættes for Diskriminering paa Grund af Kjøn, Hudfarve,
national eller etnisk Oprindelse, sproglig eller religiøs Tilhørighed,
Funktionshemning, sexuel Orientering, Kjønsidentitet, Alder eller
Status forøvrig.
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
Ingen må utsettes for diskriminering på grunnlag av kjønn, hudfarge,
nasjonal eller etnisk opprinnelse, språklig eller religiøs tilhørighet,
funksjonshemning, seksuell orientering, kjønnsidentitet, alder eller
status for øvrig.
–
Ingen må diskriminerast på grunnlag av kjønn, hudfarge, nasjonal
eller etnisk opphav, språkleg eller religiøs tilknyting, funksjonshemming,
seksuell orientering, kjønnsidentitet, alder eller status elles.
Alternativ 4 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre at ingen udsættes
for Diskriminering paa Grund af Kjøn, Hudfarve, national eller etnisk
Oprindelse, sproglig eller religiøs Tilhørighed, Funktionshemning,
sexuel Orientering, Kjønsidentitet, Alder eller Status forøvrig.
Alternativ 4 B (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre at ingen utsettes for diskriminering
på grunnlag av kjønn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse,
språklig eller religiøs tilhørighet, funksjonshemning, seksuell
orientering, kjønnsidentitet, alder eller status for øvrig.
–
Dei statlege styresmaktene skal sikre at ingen blir diskriminert
på grunnlag av kjønn, hudfarge, nasjonalt eller etnisk opphav, språkleg
eller religiøs tilknyting, funksjonshemming, seksuell orientering, kjønnsidentitet,
alder eller status elles.
Alternativ 5 A (originaltekst):
Ingen Mennesker maa udsættes for Diskriminering. Nærmere Bestemmelser
fastsættes ved Lov.
Alternativ 5 B (bokmål og nynorsk):
Ingen mennesker må utsettes for diskriminering. Nærmere bestemmelser
fastsettes i lov.
–
Ikkje noko menneske må diskriminerast. Nærare føresegner blir
fastsette i lov.
XIV
Ny § 98 tredje ledd skal lyde:
Alternativ A (originaltekst):
Kvinder og Mænd have samme Rettigheder og Pligter. Statens myndigheder
skulle lægge Forholdene til Rette for at særlig Kvinder kunne udøve deres
Rettigheder.
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
Kvinner og menn har samme rettigheter og plikter. Statens myndigheter
skal legge forholdene til rette for at særlig kvinner kan utøve
sine rettigheter.
–
Kvinner og menn har same rettar og plikter. Dei statlege styresmaktene
skal leggje til rette for at særleg kvinner kan utøve sine rettar.
XV
Nåværende § 99 oppheves.
Ny § 99 skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
§ 99
Enhver har Frihed for Tanke, Samvittighed, Religion og Livsanskuelse.
Denne Frihed omfatter Ret til at ændre Religion eller Livssyn efter
eget Valg og til at praktisere sin Religion eller sit Livssyn alene
eller i Fællesskab med Andre.
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
§ 99
Enhver har frihet for tanke, samvittighet, religion og livsanskuelse.
Denne friheten omfatter rett til å endre religion eller livssyn
etter eget valg, og til å praktisere sin religion eller sitt livssyn
alene eller i fellesskap med andre.
–
§ 99
Alle har fridom for tanke, samvit, religion og livssyn. Denne
fridommen femner om retten til å skifte religion eller livssyn etter
eige val, og til å praktisere religionen eller livssynet åleine
eller i lag med andre.
XVI
§ 99 annet ledd oppheves.
§ 101 oppheves.
Ny § 101 skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
§ 101
Enhver har Ret til at danne, slutte sig til og melde sig ud af
Foreninger, herunder Fagforeninger og politiske Partier.
Alle kunne mødes i fredelige Forsamlinger og Demonstrationer.
Regjeringen er ikke berettiget til militær Magts Anvendelse mod
Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen bestemte Former,
medmindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed og
den ikke øieblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven,
som angaa Oprør, ere den trende Gange lydelig forelæste af den civile
Øvrighed.
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
§ 101
Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av
foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier.
Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.
Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne
uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige
ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som
angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen
av den sivile øvrighet.
–
§ 101
Alle har rett til å skipe, melde seg inn i og melde seg ut av
foreiningar, medrekna fagforeiningar og politiske parti.
Alle kan møtast i fredelege forsamlingar og demonstrasjonar.
Regjeringa har ikkje rett til å nytte militær makt mot innbyggjarane
utan etter lov, med mindre ei forsamling skiplar den offentlege
roa og ikkje skilst åt så snart den sivile styresmakta tre gonger
har lese lovføresegnene om opprør høgt og tydeleg for henne.
XVII
§ 102 oppheves.
Ny § 102 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 102
Enhver har Ret til Respekt for sit Privatliv og Familieliv, sit
Hjem og sin Kommunikation.
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre et Værn om den personlige
Integritet og om personlige Oplysninger. Systematisk Indhentning,
Opbevaring og Brug af Oplysninger om Andres personlige Forhold kan
kun finde Sted i Henhold til Lov.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
§ 102
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv,
sitt hjem og sin kommunikasjon.
Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet
og om personlige opplysninger. Systematisk innhenting, oppbevaring
og bruk av opplysninger om andres personlige forhold kan bare finne
sted i henhold til lov.
–
§ 102
Alle har rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt,
for heimen sin og kommunikasjonen sin.
Dei statlege styresmaktene skal sikre eit vern om den personlege
integriteten og om personlege opplysningar. Systematisk innsamling,
lagring og bruk av opplysningar om andres personlege tilhøve kan berre
skje i samsvar med lov.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 102
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre et Værn om den personlige
Integritet og om personlige Oplysninger.
Enhver har Ret til Respekt for sit Privatliv og Familieliv, sit
Hjem og sin Kommunikation.
Systematisk Indhentning, Opbevaring og Brug af Oplysninger om
Andres personlige Forhold kan kun finde Sted i Henhold til Lov.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
§ 102
Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet
og om personlige opplysninger.
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv,
sitt hjem og sin kommunikasjon.
Systematisk innhenting, oppbevaring og bruk av opplysninger om
andres personlige forhold kan bare finne sted i henhold til lov.
–
§ 102
Dei statlege styresmaktene skal sikre eit vern om den personlege
integriteten og om personlege opplysningar.
Alle har rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt,
for heimen sin og kommunikasjonen sin.
Systematisk innsamling, lagring og bruk av opplysningar om andres
personlege tilhøve kan berre skje i samsvar med lov.
Alternativ 3 A (originalspråk):
§ 102
Enhver har Ret til Respekt for sit Privatliv og Familieliv, sit
Hjem og sin Kommunikation. Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted,
uden i kriminelle Tilfælde.
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre et Værn om den personlige
Integritet.
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
§ 102
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv,
sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted,
unntatt i kriminelle tilfeller.
Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.
–
§ 102
Alle har rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt,
for heimen sin og kommunikasjonen sin. Det må ikkje utførast husransakingar,
så nær som i kriminelle tilfelle.
Dei statlege styresmaktene skal sikre eit vern om den personlege
integriteten.
Alternativ 4 A (originalspråk):
§ 102
Enhver har Ret til Respekt for Privatliv og Hjem.
Enhver har Ret til Beskyttelse af Personoplysninger om sig selv,
til Indsyn i saadanne Oplysninger og til om nødvendig å kunne korrigere
Indholdet. Saadanne Oplysninger kunne bare benyttes i Overensstemmelse
med udtrykkelig angivne Formaal og paa Grundlag af Lov eller informert
Samtykke fra den, Oplysningerne gjælde. De skulle slettes, naar
Formaalet ikke længer er tilstede.
Alternativ 4 B (bokmål og nynorsk):
§ 102
Enhver har rett til respekt for privatliv og hjem.
Enhver har rett til beskyttelse av personopplysninger om seg
selv, til innsyn i slike opplysninger og til om nødvendig å kunne
korrigere innholdet. Slike opplysninger kan bare benyttes i samsvar
med uttrykkelig angitte formål og på grunnlag av lov eller informert
samtykke fra den opplysningen gjelder. De skal slettes når formålet
ikke lenger er til stede.
–
§ 102
Alle har rett til respekt for privatliv og heim.
Alle har rett til tryggleik for personopplysningar om seg sjølve,
til innsyn i slike opplysningar og til å kunne rette innhaldet om
det trengst. Slike opplysningar kan berre nyttast i samsvar med
uttrykkeleg namngjevne føremål og på grunnlag av lov eller informert
samtykke frå den opplysninga gjeld. Opplysningane skal slettast
når føremålet ikkje lenger er til stades.
XVIII
§ 104 oppheves.
Ny § 104 første ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Børn have Krav paa Respekt for deres Menneskeværd. De have Ret
til at blive hørte i Spørgsmaal som gjælde dem selv, og deres Mening
skal tillægges Vægt i Overensstemmelse med deres Alder og Udvikling.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til
å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal
tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.
–
Born har krav på respekt for menneskeverdet sitt. Dei har rett
til å bli høyrde i spørsmål som gjeld dei sjølve, og det skal leggjast
vekt på meininga deira i samsvar med alderen og utviklingssteget.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Børn have Krav paa Respekt for deres Menneskeværd. De have Ret
til at blive hørte i Spørgsmål som berøre dem selv, og deres Mening
skal tillægges Vægt i Overensstemmelse med deres Alder og Udvikling.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til
å bli hørt i spørsmål som berører dem selv, og deres mening skal
tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.
–
Born har krav på respekt for menneskeverdet sitt. Dei har rett
til å bli høyrde i spørsmål som gjeld dei sjølve, og det skal leggjast
vekt på meininga deira i samsvar med alderen og utviklingssteget.
XIX
Ny § 104 annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Ved Afgjørelser som berøre Børn, skal Barnets Bedste være et
grundlæggende Hensyn.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Ved avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et
grunnleggende hensyn.
–
I avgjerder som vedkjem born, skal kva som er best for barnet,
vere eit grunnleggjande omsyn.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Beslutninger som gjælde Børn skal ivaretage Hensynet til Barnets
Bedste.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
Beslutninger som gjelder barn skal ivareta hensynet til barnets
beste.
–
Avgjerder som gjeld born skal ta omsyn til kva som er best for
barnet.
Alternativ 3 A (originaltekst):
Ved Handlinger og Afgjørelser som berøre Børn, skal Barnets Bedste
være et grundlæggende Hensyn.
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets
beste være et grunnleggende hensyn.
–
Ved handlingar og i avgjerder som vedkjem born, skal kva som
er best for barnet, vere eit grunnleggjande omsyn.
XX
Ny § 104 tredje ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Børn have Ret til Værn om deres personlige Integritet. Det paaligger
Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for Barnets Udvikling,
herunder at sikre at Barnet faar den nødvendige økonomiske, sociale
og sundhedsmæssige Tryghed, fortrinsvis i egen Familie.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens
myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling,
herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale
og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.
–
Born har rett til vern om den personlege integriteten sin. Dei
statlege styresmaktene skal leggje til rette for utviklinga til
barnet og mellom anna sjå til at det får den økonomiske, sosiale
og helsemessige tryggleiken som det treng, helst i sin eigen familie.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Børn have Ret til Værn om deres personlige Integritet. Det paaligger
Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for Barnets Udvikling,
herunder at sikre at Barnet faar den nødvendige økonomiske, sociale
og sundhedsmæssige Tryghed.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens
myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling,
herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale
og helsemessige trygghet.
–
Born har rett til vern om den personlege integriteten sin. Dei
statlege styresmaktene skal leggje til rette for utviklinga til
barnet og mellom anna sjå til at det får den økonomiske, sosiale
og helsemessige tryggleiken som det treng.
Alternativ 3 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at iverksætte Tiltak for at
beskytte Børns personlige Integritet, herunder Beskyttelse imod
Vold, Mishandling, sexuel Udnyttelse og andre lignende Forhold som kan
skade Barnet.
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal iverksette tiltak for å beskytte barnets
personlige integritet, herunder beskyttelse mot vold, mishandling,
seksuell utnyttelse og andre liknende forhold som kan skade barnet.
–
Dei statlege styresmaktene skal setje i verk tiltak for å verne
den personlege integriteten til born, medrekna vern mot vald, mishandling,
seksuell utnytting og andre liknande tilhøve som kan skade barnet.
Alternativ 4 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at iverksette Tiltak for at
beskytte Børns personlige Integritet, samt legge Forholdene til
rette for Barnets Udvikling og kontakt med egne Forældre.
Alternativ 4 B (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal iverksette tiltak for å beskytte barnets
personlige integritet, samt legge forholdene til rette for barnets
utvikling og kontakt med egne foreldre.
–
Dei statlege styresmaktene skal setje i verk tiltak for å verne
den personlege integriteten til born, og leggje til rette for barnets
utvikling og kontakt med eigne foreldre.
Alternativ 5 A (originaltekst):
Nærmere Bestemmelser om Barnets særlige Behov for Beskyttelse
mod Vold, Mishandling, sexuel Udnyttelse og andre lignende Forhold,
som kan skade Barnet eller Barnets fysiske og mentale Udvikling,
fastsættes ved Lov.
Alternativ 5 B (bokmål og nynorsk):
Nærmere bestemmelser om barnets særlige behov for beskyttelse
mot vold, mishandling, seksuell utnyttelse og andre lignende forhold
som kan skade barnet eller barnets fysiske og mentale utvikling,
fastsettes ved lov.
–
Nærare føresegner om borns særlege behov for vern mot vald, mishandling,
seksuell utnytting og andre liknande forhold som kan skade borna
eller deira fysiske eller mentale utvikling, blir fastsette i lov.
Alternativ 1 (A eller B) til 5 (A eller B) kan eventuelt vedtas
som ny § 104 fjerde ledd, med et annet av alternativene som tredje
ledd.
XXI
§ 106 flyttes til nytt kapittel F og får nytt paragrafnummer.
Ny § 106 første ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
Enhver, som opholder sig lovlig i Riget, kan frit bevæge sig
indenfor Rigets Grænser og vælge sit Bosted der.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Enhver som oppholder seg lovlig i riket, kan fritt bevege seg
innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.
–
Alle som oppheld seg lovleg i riket, kan fritt ferdast innanfor
grensene og velje bustad der.
Alternativ 2 A (originalspråk):
Norske Borgere og andre med lovlig Ophold i Riget kunne frit
bevæge sig indenfor Rigets Grænser og vælge sit Bosted der.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
Norske borgere og andre med lovlig opphold i riket kan fritt
bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.
–
Norske borgarar og andre som har lovleg opphald i riket kan fritt
ferdast innanfor grensene og velje bustad der.
XXII
Ny § 106 annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
Ingen kan negtes at forlade Riget, medmindre det er nødvendigt
af Hensyn til en effektiv Retsforfølgelse eller for Aftjening af
Værnepligt. Norske Statsborgere kunne ikke negtes Adgang til Riget.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Ingen kan nektes å forlate riket med mindre det er nødvendig
av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse eller for avtjening av
verneplikt. Norske statsborgere kan ikke nektes adgang til riket.
–
Ingen kan nektast å forlate riket om det ikkje trengst av omsyn
til effektiv rettsforfølging eller fordi dei skal gjere verneplikt.
Norske statsborgarar kan ikkje nektast tilgjenge til riket.
Alternativ 2 A (originalspråk):
Ingen kan negtes at forlade Riget.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
Ingen kan nektes å forlate riket.
–
Ingen kan nektast å forlate riket.
Alternativ 3 A (originalspråk):
Ingen kan negtes at forlade Riget, medmindre det er nødvendigt
af Hensyn til en effektiv Retsforfølgelse eller for Aftjening af
Værnepligt. Norske Statsborgere kunne ikke landsforvises eller paa
anden Maade negtes Adgang til Riget.
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
Ingen kan nektes å forlate riket, med mindre det er nødvendig
av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse eller for avtjening av
verneplikt. Norske statsborgere kan ikke landsforvises eller på
annen måte nektes adgang til riket.
–
Ingen kan nektast å forlate riket om det ikkje trengst av omsyn
til effektiv rettsforfølging eller fordi dei skal gjere verneplikt.
Norske statsborgarar kan ikkje landsforvisast eller på anna måte
nektast tilgjenge til riket.
XXIII
Ny § 113 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 113
Myndighedernes Indgrep overfor den Enkelte maa have Grundlag
i Lov.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
§ 113
Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.
–
§ 113
Styresmaktene må ha grunnlag i lov for å gripe inn overfor einskildmennesket.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 113
Ethvert Indgrep overfor den Enkelte maa have Hjemmel i Lov.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
§ 113
Ethvert inngrep overfor den enkelte må ha hjemmel i lov.
–
§ 113
Alle inngrep overfor den einskilde må ha heimel i lov.
Alternativ 3 A (originalspråk):
§ 113
Indgrep overfor den Enkelte maa skje på Grundlag af Lov.
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
§ 113
Inngrep i den enkeltes handlefrihet må skje på grunnlag av lov.
–
§ 113
Inngrep i handlefridomen til den einskilde må ha grunnlag i lov.
Alternativ 4 A (originalspråk):
§ 113
Ethvert offentlig Indgrep i den Enkeltes Handlefrihed maa være
forankret i Lov.
Alternativ 4 B (bokmål og nynorsk):
§ 113
Ethvert offentlig inngrep i den enkeltes handlefrihet må være
forankret i lov.
–
§ 113
Alle offentlege inngrep i handlefridomen til den einskilde må
ha grunnlag i lov.
XXIV
Alternativ 1 A (originalspråk):
Ny § 114 skal lyde:
§ 114
I Sager som reises for Domstolerne, have Domstolerne Ret og Pligt
til at prøve hvorvidt Love og andre Beslutninger trufne af Statens
Myndigheder stride mod Grundloven.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Ny § 114 skal lyde:
§ 114
I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt
til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter
strider mot Grunnloven.
–
§ 114
I saker som blir reiste for domstolane, har domstolane rett og
plikt til å prøve om lover og andre avgjerder tekne av dei statlege
styresmaktene strir mot Grunnlova.
Alternativ 2 A (originalspråk):
Ny § 114 skal lyde:
§ 114
I Sager som reises for Domstolerne, have Domstolerne Ret og Pligt
til at prøve hvorvidt Love og andre Beslutninger trufne af Statens
Myndigheder stride mod Grundloven, etter denne Grundlovs Principer
om Demokratiet, den lovgivende Magt, Retsstaten og Menneskerettighederne.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
Ny § 114 skal lyde:
§ 114
I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt
til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter
strider mot Grunnloven, etter denne grunnlovs prinsipper om demokratiet,
den lovgivende makt, rettsstaten og menneskerettighetene.
–
§ 114
I saker som blir reiste for domstolane, har domstolane rett og
plikt til å prøve om lover og andre avgjerder tekne av dei statlege
styresmaktene strir mot Grunnlova, etter prinsippane i denne grunnlova om
demokratiet, den lovgjevande makta, rettsstaten og menneskerettane.
Alternativ 3 A (originalspråk):
§ 89 skal lyde:
§ 89
I Sager som reises for Domstolerne, have Domstolerne Ret og Pligt
til at prøve hvorvidt Love og andre Beslutninger trufne af Statens
Myndigheder stride mod Grundloven.
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
§ 89 skal lyde:
§ 89
I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt
til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter
strider mot Grunnloven.
–
§ 89
I saker som blir reiste for domstolane, har domstolane rett og
plikt til å prøve om lover og andre avgjerder tekne av dei statlege
styresmaktene strir mot Grunnlova.
Alternativ 4 A (originalspråk):
§ 89 skal lyde:
§ 89
I Sager som reises for Domstolerne, have Domstolerne Ret og Pligt
til at prøve hvorvidt Love og andre Beslutninger trufne af Statens
Myndigheder stride mod Grundloven, efter denne Grundlovs Principer
om Demokratiet, den lovgivende Magt, Retsstaten og Menneskerettighederne.
Alternativ 4 B (bokmål og nynorsk):
§ 89 skal lyde:
§ 89
I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt
til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter
strider mot Grunnloven, etter denne grunnlovs prinsipper om demokratiet,
den lovgivende makt, rettsstaten og menneskerettighetene.
–
§ 89
I saker som blir reiste for domstolane, har domstolane rett og
plikt til å prøve om lover og andre avgjerder tekne av dei statlege
styresmaktene strir mot Grunnlova, etter prinsippane i denne grunnlova om
demokratiet, den lovgjevande makta, rettsstaten og menneskerettane.
XXV
Overskriften til nytt kapittel F skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
F. Almindelige Bestemmelser
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
F. Alminnelige bestemmelser
–
F. Allmenne føresegner
XXVI
Stortinget får fullmakt til ved alminnelig flertallsvedtak å
redigere paragraf- og leddnummer i og henvisninger til bestemmelser
som berøres av at det blir vedtatt et nytt kapittel E i Grunnloven
om menneskerettigheter eller som berøres av at alternativer i forslaget
her blir vedtatt.
Grunnlovsforslag fremsatt i sesjonen 2011–2012 som angår bestemmelser
som berøres av at det blir vedtatt et nytt kapittel E i Grunnloven
om menneskerettigheter eller av at alternativer i forslaget her
blir vedtatt, behandles ut fra bestemmelsenes nye ledd- og paragrafnummerering.
Per-Kristian Foss | Martin Kolberg | Marit Nybakk |
Jette F. Christensen | Anders Anundsen | Hallgeir H. Langeland |
Per Olaf Lundteigen | Geir Jørgen Bekkevold | Trine Skei Grande |
Referert i Stortingets møte 28. september 2012.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Dag Terje Andersen |
president |
28. september 2012