Det er ingen generell bestemmelse i Grunnloven om borgernes likhet for loven, om kravet om saklige og upersonlige avgjørelser og om grunnleggende krav til rettssikkerheten i prosessen i forvaltningen og ved domstolene. Enkelte bestemmelser springer ut av en likhetstankegang, andre har prosessuell betydning (for eksempel §§ 88, 96 og 99). Men i motsetning til det som gjelder i mange andre land, gir ikke den norske grunnloven generelle bestemmelser om forsvarlig forvaltning og om rettssikkerhetsgarantier.

Både i forvaltningsretten og i reglene om domstolsprosessen gir lovgivningen regler som skal sikre at møtet med forvaltningen og eventuelt rettergangen er betryggende og rettferdig. Reglene skal sikre at den enkelte behandles med verdighet og bidra til at resultatet blir mest mulig riktig. Det er prinsipielt viktig å grunnlovsfeste kjernen i disse kravene, både for å sikre den høyere motstandskraft mot politisk endring og gi en den synlige retning for utviklingen i lovgivningen som grunnlovsfesting kan gi. I gitte situasjoner, for eksempel når lovgivningen måtte ha oversett viktige krav eller kommet etter utviklingen i våre forventninger til samfunnet, vil slike grunnlovsbestemmelser også kunne få direkte anvendelse ved domstolene.

Forslagsstillerne ønsker å styrke borgernes rettigheter ved å grunnlovsfeste at alle er like for loven og at alle som opptrer på vegne av det offentlige, derfor skal opptre saklig og upartisk. Forslagsstillerne ser dette som så sentralt i det norske retts- og forvaltningssystemet at det bør kodifiseres i Grunnloven. Det samme gjelder retten til uten ugrunnet opphold å få sin sak endelig avgjort av en domstol eller et annet uavhengig organ.

Disse rettighetene er så sentrale at de snarest må grunnlovsfestes, uavhengig av hva som ellers skjer i arbeidet med en mer generell modernisering av Grunnloven.