3.2.1 Gjeldende rett
Bostedsadresse i Folkeregisteret skal
som hovedregel være den boligen der man har flest overnattinger,
jf. folkeregisterloven § 5-1. De som oppholder seg skiftevis på
to eller flere bosteder i Norge, registreres i utgangspunktet med
bosted der de har flest overnattinger i løpet av enhver tolvmånedersperiode.
Personer som har felles hjem med ektefelle eller barn, registreres
med bosted der ektefelle eller barn er bosatt, jf. § 5-2. I så fall
har det ingen betydning om personen bor et annet sted store deler
av året; man vil uansett være bostedsregistrert i felles hjem med
ektefelle eller barn. Det innebærer også at ektefeller normalt ikke kan
ha forskjellige adresser i Folkeregisteret.
At en person pendler,
det vil si overnatter utenfor registrert bosted som følge av arbeid,
endrer i utgangspunktet ikke folkeregistrert bosted. Det kan imidlertid være
forhold som tilsier at personen likevel må registreres på bosted
ved arbeidsstedet, jf. § 5-3. I så fall er det boligen ved arbeidstedet
som er å anse som det egentlige hjemmet, det vil si at personen
ikke regnes som reell pendler. For de som bor sammen med ektefelle
eller barn, er dette sjelden en aktuell problemstilling, for de
vil uansett være bostedsregistrert på sitt felles hjem. Derimot
må andre som bor to steder, kunne dokumentere at de er reelle pendlere
for å ha boligen med færrest overnattinger som bostedsadresse i
Folkeregisteret.
De ordinære reglene
om bostedsadresse i Folkeregisteret gjelder i utgangspunktet for
alle personer. Stortingsrepresentanter mv. kan imidlertid ha bostedsadresse
etter en særregel, jf. folkeregisterloven § 5-4:
«Medlemmer av regjeringen
og Stortinget, statssekretærer og politiske rådgivere i departementene
og ved Statsministerens kontor registreres som bosatt i den kommunen
der de hadde sitt bosted før de tiltrådte. Dette gjelder bare så
lenge personen disponerer bolig til privat bruk under opphold i
kommunen. [ … ]»
Skattemessig bosted vil, når bostedsadressen
er fastsatt etter særregelen i folkeregisterloven, være definert etter
en likelydende særregel, jf. skatteloven § 3-1 sjette ledd. Fordeling
av kommunale skatteinntekter var den opprinnelige begrunnelsen for
en særregel om folkeregistrert og skattemessig bosted. Særregelen
ble først innført for statsråder fra 1930. Bakgrunnen var en henvendelse
fra Trondhjems ligningsvesen om at det
«tilføies en bestemmelse
om at medlemmer av statsrådet anses bosatt på hjemstedet. Deri vil
ligge, for det første at deres opphold i Oslo i statsrådstiden i
alle tilfelles ansees midlertidig, uansett hvordan det i det konkrete
tilfelle har artet seg. For det andre at opholdet ikke begrunner
skatteplikt til Oslo, selv om det varer utover et år». (Innst. O.
XIV 1929, side 5.)
Tilsvarende var utvidelse
av særregelen til stortingsrepresentanter begrunnet i kommunens
skatteinntekter, jf. Innst. O. XXI (1955), side 1:
«Hittil har de representanter
som er flyttet til Oslo eller omegnskommuner med sine familier vært
skattlagt på sitt nye bosted. Komitéen er klar over at det kan være
momenter som taler for å opprettholde den nåværende ordningen, men
finner, alle forhold tatt i betraktning, at det med den karakteren
som stortingsvervet har, vil være det riktige å foreta skattleggingen
i representantens egentlige hjemstedskommune.»
Først i 1990, med utvidelse
av særregelen til å gjelde også statssekretærer og politiske rådgivere,
ble det nærmere begrunnet hvilke egenskaper ved vervet som tilsa tilknytning
til hjemkommunen (Ot.prp. nr. 52 (1989–1990), punkt 3.1):
«Regelen om skattemessig
bosted for statsråder og stortingsrepresentanter har som sin særlige
begrunnelse at disse innehar et verv av begrenset og usikker varighet.
Det er dessuten nettopp deres tilknytning til et visst distrikt
som er med og begrunner at de er valgt, og det forutsettes derfor
at de vil opprettholde kontakten med hjemkommunen. Det er også av
prinsipiell betydning at det å påta seg et politisk verv ikke skal
føre til at en tvinges til å oppgi sitt skattemessige bosted.»
Opprinnelig inneholdt
særregelen ikke noe krav til å opprettholde tilknytningen gjennom
funksjonsperioden, bare til bosted før stortingsrepresentanten mv.
tiltrådte. Tilknytningskravet ble nærmere presisert fra 1997, til
at personen løpende disponerer bolig til privat bruk, jf. Ot.prp.
nr. 64 (1996–1997) Endringar i skattelovgjevinga, punkt 1.3:
«Som ein hovudregel
må folkeregistreringsmessig bustad byggje på at personar som vert
stortingsrepresentantar mm for kortare eller lengre tid, skal være registrert
i folkeregisteret på den staden dei budde før tiltredinga. Det bør
såleis ikkje leggjast vekt på at ein representant etablerer seg
i Oslo-området dersom tilknytinga til den tidlegare bustaden står
ved lag.
Det blir då naudsynt
å klargjere kva for endringar som medfører eit brot med den opphavlege
bustaden, og såleis gir grunn for ein ny bustad. Endringar som måtte
skje i Oslo-området, til dømes stifting av familie, arbeidsoppdrag
eller anna verksemd, bør ikkje medføre brot. Departementet si meining
er at ny bustad i høve til folkeregisteret berre bør vere aktuelt
i tilfelle der det skjer eit brot i tilknytinga til den opphavlege
bustaden.
Det avgjerande bør vere
at den tidlegare bustaden eller ein del av denne er disponibel under
opphald. Dette heng saman med at folkeregistrering kviler på ei konkret
bustadadresse. At ein representant gjev frå seg bustaden ved sal
eller utleige, bør i denne samanheng ikkje utan vidare føre til
at tilknytinga er broten dersom representanten kan nytte bustaden
ved opphald i distriktet. Tilknytinga bør heller ikkje reknast for
broten om representanten sel sin tidlegare bustad og skaffar seg
ein annan bustad i distriktet.
Etter dette vil brot
på tilknytinga til den tidlegare bustaden, som kan gi grunn for
ny bustad i høve til folkeregisteret, bli avgrensa til situasjonar
der representanten varig ikkje lenger disponerer nokon del av ein bustad
til eige bruk under opphald i distriktet. I praksis vil dette gjelde
der representanten sel eller leiger ut heile bustaden utan å kunne
nytte nokon del sjølv og utan å skaffe seg ein annan bustad der.
»
Oppsummert medfører
særregelen at stortingsrepresentanter som hovedregel er bostedsregistrert
i Folkeregisteret på stedet de bodde før de tiltrådte. Det innebærer
at stortingsrepresentanter mv. som har bosted utenfor Oslo-området,
men som etter tiltredelsen flytter til Oslo-området, fortsatt vil
være bostedsregistrert på sin tidligere adresse. Representantens
ektefelle eller barn i felles husstand anses bosatt samme sted, med
mindre de har særlig svak tilknytning til denne boligen. Salg eller
utleie av boligen i hjemkommunen er isolert sett ikke tilstrekkelig
til at bostedsadressen i Folkeregisteret må endres. Men dersom stortingsrepresentanten
ikke lenger disponerer en bolig ved opphold på hjemstedet, anses
tilknytningen som brutt, og boligen i Oslo vil bli ny bostedsregistrert
og skattemessig adresse. Det gjelder dersom stortingsrepresentanten
ikke har flyttet til ny bolig et annet sted i landet utenfor avstandskravet,
se punkt 3.2.3.
Vilkåret for å være
bostedsregistrert i hjemkommunen er bare at representantene har
en bolig som de kan benytte under opphold på stedet, men det trenger
ikke være en bolig som representanten eier eller leier. Videre stiller
det seg annerledes for stortingsrepresentanter enn for alminnelige
pendlere når det gjelder betydningen av hvor eventuell familie bor.
Særregelen gjør at både representanten og familien vil anses å ha
folkeregistrert bosted i hjemkommunen selv om hele familien for
det meste oppholder seg i pendlerboligen i Oslo. Særregelen innebærer
også at stortingsrepresentanter vil ha pendlerstatus i en del situasjoner
der andre ikke får dette, blant annet i tilfeller hvor representanten
ikke disponerer egen bolig for opphold i hjemkommunen eller har
en bolig på hjemstedet som ikke tilfredsstiller krav til «selvstendig
bolig», se punkt 4.5.3.
Etter ordlyden kan bestemmelsen
om bostedsregistrering av stortingsrepresentanter mv. leses som
om særregelen bare gjelder så lenge personen ikke flytter ut av den
opprinnelige kommunen. Skatteetaten har imidlertid, etter en gjennomgang
av forarbeidene og tidligere ordlyd, kommet til at bestemmelsen
ikke skal forstås så innskrenkende, og konkluderer med
«at stortingsrepresentant,
statsråder mv., som omfattes av sktl. § 3-1 sjette ledd, og som
flytter i løpet av en stortingsperiode mv., fortsatt vil kunne ha
skattemessig bosted etter særregelen, såfremt representanten, statsråden
mv. disponerer ny bolig i en kommune utenfor Oslo og omegn (40 km-grensen).
Virkningen vil da være at skattemessig bosted endres til nytt bosted
i den nye kommunen vedkommende etablerer seg i.
Bosted etter særregelen
forutsetter imidlertid at representant mv. er skattemessig bosatt
utenfor Oslo på tiltredelsestidspunktet, etter de alminnelige bostedsreglene.
En representant mv. som er skattemessig bosatt i Oslo på tiltredelsestidspunktet,
vil ikke kunne oppnå bosted etter særregelen i en annen kommune.
I den grad representanten mv. ønsker å oppnå skattemessig bosted
i en annen kommune, må dette skje i henhold til de alminnelige reglene
om bosted».
(Skatteetatens vedtak
overfor Stortinget av 26. oktober 2022 om endring av grunnlag for
arbeidsgiveravgift og tilleggsskatt for perioden 2017–2020, punkt 4.2.3.3.)
Ifølge denne uttalelsen
kan en stortingsrepresentant som flytter mellom ulike kommuner,
og ellers ikke tilfredsstiller de alminnelige pendlervilkårene,
beholde folkeregistrert bosted utenfor Oslo-området så lenge boligens
lokalisering tilfredsstiller avstandskravet. Det er imidlertid en
forutsetning at representanten var bosatt utenfor avstandskravet
ved begynnelsen av valgperioden. En stortingsrepresentant som flytter
ut av Oslo-området i løpet av valgperioden, vil derimot ikke kunne påberope
seg særregelen for å bli bostedsregistrert et annet sted i landet,
men må forholde seg til de alminnelige reglene for bostedsregistrering
av pendlere.