Søk

Innhold

4. Stortingets pendlerboliger

Pendlerboligordningen skal dekke behov for bolig i Oslo for stortingsrepresentanter som bor langt fra Stortinget. Hensynet til likebehandling og et enkelt og oversiktlig regelverk tilsier at det er behov for tydelige avgrensninger av hvem som skal få tildelt pendlerbolig. Med en presisering i folkeregisterloven av særregelen om bostedsregistrering av stortingsrepresentanter mv., mener utvalget at bostedsadresse i Folkeregistret vil vise faktisk bosted på en enkel og etterprøvbar måte. Det forutsetter at stortingsrepresentanten disponerer egen, privat bolig på hjemstedet, jf. punkt 3.2.3.

På dette grunnlag er hovedkonklusjonen i kapittel 4 at bostedsadresse mer enn 50 kilometer i kjørelengde fra Stortinget kan legges til grunn for tildeling av pendlerbolig.

Forslaget om å øke avstandskravet for rett til pendlerbolig fra 40 til 50 kilometer er i punkt 4.5.1 blant annet begrunnet med utviklingen i veistandard og kollektivnett.

Det kan forekomme at en stortingsrepresentant disponerer en annen bolig i tillegg til den som er registrert som bosted. Utvalget vil derfor videreføre dagens bestemmelse om at representanter som disponerer en bolig innenfor avstandskravet fra Stortinget, ikke har rett til pendlerbolig.

Utvalget vurderer i utgangspunktet hovedkriteriet om å være bostedsregistrert i Folkeregisteret utenfor avstandskravet, som tilstrekkelig for å sikre at stortingsrepresentanten har reell tilknytning til hjemstedet. Av hensyn til tydelighet i regelverket foreslår utvalget, som beskrevet i punkt 4.5.5, likevel i tillegg å videreføre en presisering av faktisk bosted fra tidligere pendlerboligregelverk.

4.1 Innledning

Stortingsrepresentantene er valgt inn fra hele landet og har sitt faste arbeidssted på Stortinget. Det følger av ombudsplikten at representantene skal delta i saksbehandlingen i Stortinget og har møteplikt i komiteene der de er medlemmer. Tilbudet om pendlerbolig for stortingsrepresentanter som under sin funksjonstid har behov for bolig i Oslo i tillegg til på hjemstedet for å kunne ivareta vervet, bidrar til like vilkår for stortingsrepresentantene. Ved at Stortinget stiller pendlerboligen gratis til disposisjon, kompenserer ordningen også for kostnader som følger av vervet. Uten en pendlerbolig ville det bli en økonomisk belastning for mange representanter å finne bosted i Oslo-området, samtidig som de opprettholder en bolig et annet sted i landet. For en nærmere vurdering av pendlerboligordningen i lys av de seks prinsippene utvalget har stilt opp for representantordningene, se utvalgets delrapport, Dokument 18 (2021–2022) punkt 5.2.2 til 5.2.7.

I delrapporten drøftet utvalget også hvordan formål og begrunnelse kunne gjøres tydeligere. På den ene siden kan en positiv definisjon (hvem som har rett til pendlerbolig), slik man hadde tidligere, enklere og tydeligere formidle formålet med ordningen. På den andre siden kan negative avgrensninger (kriterier for å ikke ha rett til pendlerbolig), slik man har i gjeldende regler, tydeliggjøre hvilke forhold som faller utenfor ordningen. Det sentrale er at kriteriet eller kriteriene omfatter de stortingsrepresentantene som har et reelt behov for pendlerbolig, og samtidig gir en klar avgrensning til bosituasjoner som ikke bør falle inn under ordningen.

I vurderingen av pendlerboligordningen legger utvalget vekt på at retten til pendlerboliger er begrunnet i behovet representanter som bor andre steder i landet, har for bolig i Oslo mens de møter på Stortinget.

Enkelte representanter kan i løpet av valgperioden få behov for å bosette seg et annet sted enn det opprinnelige hjemstedet, også personer som bor i og er valgt inn fra Oslo. Utvalget legger vekt på at stortingsrepresentanter skal ha mulighet for å leve et tilnærmet normalt liv, inkludert å endre sivilstatus og bosted i løpet av perioden de utøver vervet.

4.2 Gjeldende rett

4.2.1 Vilkår for tildeling av Stortingets pendlerboliger

Pendlerboligordningen er regulert i Retningslinjer for tildeling av Stortingets pendlerboliger, vedtatt av Stortingets presidentskap 14. desember 2017, endret 11. desember 2021, punkt 1 Vilkår for tildeling:

«Stortingsrepresentanter som under sin funksjonstid har behov for bolig i Oslo for å kunne ivareta vervet som representant, kan søke om pendlerbolig stilt til rådighet av Stortinget.

Behovet for pendlerbolig skal begrunnes og dokumenteres.

Stortingsrepresentanter som er folkeregistrert, faktisk bosatt eller selv disponerer bolig innenfor 40 km i kjørelengde fra Stortinget har ikke rett til pendlerbolig. Med ’disponere bolig’ menes her at representanten gjennom et eie- eller leieforhold står fritt til å bruke hele eller deler av en bolig på daglig basis.

En representant anses likevel ikke å disponere en enhet som vedkommende eier innenfor 40 km kjørelengde fra Stortinget dersom denne i sin helhet er leid ut. Leieforholdet må være etablert på det tidspunktet det søkes om pendlerbolig.»

Regelverket har gjennom årene blitt revidert flere ganger. Siste endring, i desember 2021, innebar en presisering av at representanter som har folkeregistrert bosted eller er faktisk bosatt mer enn 40 km fra Stortinget, ikke har rett til pendlerbolig dersom de disponerer en annen bolig innenfor avstandskravet. Det ble videre presisert uttrykkelig at representanter som disponerer en annen bolig innenfor avstandskravet, ikke har rett til pendlerbolig. Representanter som har bolig i Oslo-området, kan likevel ha rett til pendlerbolig (ved å oppfylle øvrige vilkår) dersom hele boligen er utleid og leieforholdet var etablert på det tidspunkt de søkte om pendlerbolig.

Fra tidligere retningslinjer av 30. november 2006 og frem til den siste endringen var ordlyden:

«Stortinget eier et antall leiligheter/hybler, som skal dekke boligbehovet i Oslo for Stortingsrepresentanter som under funksjonstiden er folkeregistrert eller faktisk bosatt mer enn 40 km i kjørelengde fra Stortinget.»

Denne ordlyden var en presisering av de foregående retningslinjene fra 2002, der den folkeregistrerte adressen i Folkeregisteret var det eneste bostedskriteriet for tildeling av pendlerbolig. I 2006 ble «eller faktisk bosatt» tilføyd fordi enkelte stortingsrepresentanter som hadde folkeregistrert adresse utenfor 40-kilometersgrensen, viste seg å være faktisk bosatt med familien i Oslo-området. Etter det opprinnelige regelverket hadde disse rett til pendlerbolig fordi stortingsrepresentanter mv. får folkeregistrert adresse der de bodde før de tiltrådte, se punkt 3.2.1.

Ordlyden som ble valgt ved endringen i 2006, ga imidlertid inntrykk av at det var snakk om alternative og ikke kumulative vilkår, i strid med det som var formålet med endringen. Dette ble først korrigert ved endringen i 2021. I forbindelse med endringen i 2021 ga presidentskapet uttrykk for at det kun var snakk om en presisering av hva som allerede fulgte av reglene og Stortingets praksis, til tross for ordlyden som hadde vært der siden 2006. Oslo statsadvokatembeter la en annen rettsforståelse til grunn i sin beslutning av 20. desember 2022 om å henlegge sak som gjaldt flere tildelinger av pendlerbolig fra Stortinget. Statsadvokaten la til grunn at det var snakk om alternative vilkår, i tråd med ordlyden, og at det heller ikke var til hinder for rett til pendlerbolig at man disponerte annen bolig innenfor avstandskravet.

Da «faktisk bosatt» ble inkludert i Retningslinjer for tildeling av Stortingets pendlerboliger i 2006, ble det for øvrig ikke gitt en nærmere definisjon av hva som ligger i dette. Begrepet brukes heller ikke i annet regelverk. Tilføyelsen av «eller faktisk bosatt», som kriterium i tillegg til folkeregistrert adresse, kan slik utvalget ser det, ha bidratt til uklarhet og feil bruk av pendlerboligordningen.

4.2.2 Avstand fra Stortinget

Dagens vilkår om 40 km kjørelengde fra Stortinget til hjemstedet ble innført høsten 2006 og erstattet en avstandsberegning på 40 km i luftlinje. Ved innføring av 40 km kjørelengde i 2006 ble en unntaksregel fra 2002 avskaffet. Regelen innebar at representanter unntaksvis og ut fra en samlet vurdering kunne tildeles pendlerbolig dersom:

  • boligen lå rett innenfor 40-kilometersgrensen i luftlinje og det offentlige kommunikasjonstilbudet nærmere enn 3 km fra hjemstedet var fraværende etter kl. 20,

  • eller samlet reisetid med offentlige kommunikasjonsmidler til og fra Stortinget/hjemsted på dagtid utgjorde mer enn 4 timer.

4.3 Andre land og pendlerordninger

Riksdagen i Sverige innførte en regel om 50 km kjørevei i 1991 for rett til bolig i nærheten av Riksdagen. Før dette var regelen 70 km kjørevei. Den seneste utredningen i Sverige10 vurderte å innføre en regel om krav om lengre avstand enn 50 km hvor det er gode pendlermuligheter med kollektivtrafikk. Dette ble imidlertid ikke tatt med i lovendringene som gjelder fra 1. juli 2022, noe Riksdagen begrunnet med hensyn til et enkelt og oversiktlig regelverk.

Folketinget i Danmark tilbyr gratis leiligheter til representanter med fast bopel utenfor Sjælland. Dette betyr at flere representanter vil ha 50–100 km kjørevei til Folketinget. Folketinget har imidlertid en hotellordning for representantene i perioder med mye arbeid i Folketinget.

En fast ansatt i Forsvaret som blir beordret eller pålagt tjeneste eller kurs over 28 dager i Norge kan søke om pendlerstatus. Det må være mer enn 50 km veilengde (iberegnet strekning over vann hvor ferje kan benyttes) mellom gammelt og nytt tjenestedistrikt.

Skatteloven har regler om fradrag ved reise mellom hjem og arbeidssted mv. i § 6-44. Fradrag for reisekostnader mellom hjemsted og arbeidssted beregnes som kilometer x sats. Satsen fastsettes som en del av Stortingets årlige skattevedtak. I tillegg fastsetter Stortinget en nedre grense for reisekostnader som gir rett til fradrag (kronebeløp). Minimumsbeløpet viser indirekte korteste reiseavstand for pendlerfradrag. For 2023 er nedre grense 14 400 kroner og satsen 1,70 kroner per kilometer. Det innebærer at fradraget inntrer for daglig reiseavstand over 18 kilometer hver vei (over 33 kilometer i 2021). En ukependler må ha reiseavstand over 90 kilometer hver vei (over 165 kilometer i 2021) for å ha rett til fradrag.

Det er ikke et bestemt avstandskrav for fradragsrett for losji som pendler, men avstand kan inngå som ett av flere momenter i en konkret vurdering av pendlersituasjonen. Skatteklagenemnda har for eksempel uttalt at

«Dersom det ikkje ligg føre spesielle forhold som gjer dagpendlinga særleg krevjande er normal likningspraksis at reiseavstanden må vere over 10 mil for at dagpendlinga ikkje skal vere det vanlege.»11

10. Ändringar i ersättningslagen. Utredning från Riksdagsförvaltningen 2020/21:URF2.

11. Skatteklagenemnda, SKNS1-2019-91.

4.4 Overordnede betraktninger

Utvalget vil, som innledning til sine vurderinger, komme med noen overordnede betraktninger knyttet til stortingsrepresentanters behov for pendlerbolig. Utvalget ønsker med dette å gi en veiledning til de vurderinger som ligger til grunn for forslagene om nye regler for tildeling av pendlerbolig.

4.4.1 Formål med pendlerboligene

Formålet med pendlerboligordningen er å gi alle stortingsrepresentanter så like vilkår som mulig til å utøve vervet, uavhengig av geografisk tilhørighet, bakgrunn eller livssituasjon for øvrig. Slik utvalget ser det, skal alle stortingsrepresentanter som har reelt behov for bolig i Oslo som følge av vervet, få tildelt pendlerbolig. For de fleste av stortingsrepresentantene vil det falle sammen med at de har lang vei fra hjemstedet til Stortinget. Enkelte stortingsrepresentanter som bor nærmere Stortinget enn avstandskravet, bør også kunne tildeles pendlerbolig. Dette gjelder i hovedsak personer med nedsatt funksjonsevne eller representanter med spesielle sikkerhetsbehov. For de som i perioder må ha ekstra høy tilstedeværelse på Stortinget, men ikke har rett til pendlerbolig (for eksempel fordi de er bosatt innenfor avstandskravet), mener utvalget det bør være tilbud om hotell i spesielt hektiske perioder.

Stortingsrepresentantene er innvalgt på Stortinget for fire år, med usikkert gjenvalg for de som ønsker å stille til valg for en ny periode. Utvalget mener at retten til pendlerbolig må være innrettet på en slik måte at den også legger til rette for endringer i livssituasjon i løpet av disse fire årene. Det innebærer at regelverket må ta høyde for at stortingsrepresentanter kommer til Stortinget med ulike forutsetninger, ulike familiesituasjoner og har valgt ulike måter å innrette livet på.

Etter ordlyden i folkeregisterloven har det vært uklarhet om en stortingsrepresentant har kunnet flytte innenfor og mellom valgdistrikter, også ut av eget valgdistrikt, uten å miste rett til folkeregistrert adresse utenfor Oslo i kraft av særregelen for stortingsrepresentanter mv., jf. punkt 3.2.1. Utvalget mener det bør komme klart frem av ordlyden i folkeregisterloven at stortingsrepresentanter mv. har denne muligheten. Derimot vil, etter gjeldende rett, stortingsrepresentanter som flytter fra Oslo og utenfor avstandskravet, ikke kunne bli bostedsregistrert på annet sted etter særregelen (og vil følge de alminnelige reglene for bosted). Det medfører en usikkerhet for stortingsrepresentanter som flytter ut av Oslo-området, om hvorvidt de vil kunne oppnå tilknytning til nytt hjemsted gjennom bostedsregistrering. Utvalget foreslår derfor å endre særregelen slik at det ikke blir avgjørende for bostedsregistreringen hvor stortingsrepresentantene bodde før de tiltrådte.

Noen stortingsrepresentanter kan tenkes å eie en bolig i Oslo-området som de leier ut, og dermed ikke disponerer til egen bruk. Utvalget argumenterte i delrapporten for at slik utleie fortsatt ikke bør være til hinder for tildeling av pendlerbolig, det vil si at gjeldende regel videreføres. Utvalget begrunner dette i at stortingsrepresentanter ikke skal påføres en særskilt økonomisk ulempe (miste rett til pendlerbolig) ved boligutleie spesielt i Oslo-området. Stortingsrepresentanter som er boligeiere, herunder de som arver boligen, må likebehandles med andre personer som eier boliger i hele landet.

Utvalget har ønsket å finne frem til regler som begrenser muligheten for å få pendlerbolig ved å benytte bostedsadresse i Folkeregisteret i tilfeller der stortingsrepresentanten reelt bor et annet sted. Det avgjørende bør være hvor representanten har sitt faktiske bosted. Utvalget vil derfor presisere at det ikke oppfatter kravene for tildeling av pendlerbolig som oppfylt dersom representanten i praksis kan benytte en annen bolig innenfor avstandskravet på daglig basis. Hensynet til respekt for menneskers ulike måter å innrette livene sine på gjør det imidlertid lite hensiktsmessig å stille opp formaliserte krav til for eksempel boligens størrelse og standard.

Basert på Skatteetatens forståelse av reglene behandles fordelen av gratis pendlerbolig forskjellig skattemessig avhengig av måten den enkelte stortingsrepresentant har innrettet sin bosituasjon på hjemstedet. Dette kan blant annet gjelde personer som leier ut del av egen bolig på hjemstedet, eller som på ulike måter disponerer en bolig hos noen andre. Utvalget mener dette kan utfordre prinsippet om like vilkår for stortingsrepresentanter, og foreslår en snarlig gjennomgang av skattemessige forhold knyttet til statens pendlerboliger. Skattemessig behandling av pendlerbolig for stortingsrepresentanter bør heller ikke være avhengig av sivilstatus, som er delvis tilfelle for de alminnelige skattereglene som skiller mellom familiependlere og enslige pendlere. Blant annet derfor mener utvalget at det fortsatt er nødvendig med en særregel om folkeregister- og skattemessig bosted for stortingsrepresentanter mv.

Utvalget er oppmerksomme på at det ikke gjelder noe generelt skattefritak for fordelen av Stortingets pendlerboliger. Hvorvidt en tildelt pendlerbolig utgjør en skattepliktig fordel, vil avhenge av de til enhver tid gjeldende skattereglene for pendlere og stortingsrepresentanter. Den enkelte representant har selv ansvaret for å gjøre seg kjent med og overholde sine skattemessige forpliktelser. Utvalget vil samtidig peke på at hensynet til intensjonen med pendlerboligordningen tilsier at den relevante skattelovgivningen bør vurderes i sammenheng med revisjon av regelverket for tildeling av pendlerboliger. Under enhver omstendighet må Stortingets administrasjon gjøre representantene tydelig oppmerksom på relevante skatteregler og oppfordre dem til å søke nødvendig veiledning. Se punkt 3.3 om skattemessige sider ved pendlerboligene.

Utvalget mener formålet med pendlerboligene må være å sikre stortingsrepresentantene like vilkår for å utøve vervet.

4.4.2 Registrert bosted som tilknytningsvilkår

Et mulig vilkår for tildeling av pendlerbolig er at retten knyttes til bostedsadresse i Folkeregisteret. For å sikre at stortingsrepresentanten har sitt faktiske bosted på adressen, forutsetter dette alternativet endring i særregelen for bostedsregistrering av stortingsrepresentanter mv. slik utvalget drøfter i punkt 3.2.3. I den grad tildelingen av pendlerboliger kan baseres på registrert bosted i Folkeregisteret, vil det ikke være behov i Stortingets regelverk for ytterligere krav til boligen på hjemstedet, for eksempel til areal mv. eller omfang av stortingsrepresentantens opphold der.

Selv om stortingsrepresentanter underlegges strengere krav når det gjelder folkeregistrert bosted, vil det isolert sett ikke sikre at de har faktisk bosted på adressen. Formålet med særregelen er nettopp å fjerne tilknytningen, etter de alminnelige reglene, mellom folkeregistrert bosted og hvor man overnatter mest. Følgelig er det fullt mulig å disponere et annet bosted utenom pendlerboligen enn boligen som er folkeregistrert bostedsadresse. Det vil derfor likevel være en risiko for at representanter reelt har sitt bosted et annet sted enn folkeregistrert bosted, og et slikt kriterium alene vil ikke utelukke at representanter som disponerer bolig nær Stortinget, blir tildelt pendlerbolig. Derfor kan ikke tildeling av pendlerbolig baseres utelukkende på bostedsadresse i Folkeregisteret. I tillegg vil det være nødvendig å videreføre gjeldende regel om at stortingsrepresentanter som disponerer en bolig innenfor avstandskravet, ikke har krav på pendlerbolig.

Krav om et «eie- eller leieforhold» vil utelukke situasjoner der representanten bor hos noen andre uten at det formaliseres gjennom for eksempel en leiekontrakt. Dette kan være tilfelle ved innflytting hos en bekjent. Et ønske om at stortingsrepresentanten blir tildelt pendlerbolig også i slike tilfeller, gitt at avstandskravet er oppfylt, kan ivaretas ved at det kun stilles krav om at representanten står fritt til å bruke hele eller deler av en bolig på daglig basis. Det innebærer i så fall at særregelen om bostedsregistrering for stortingsrepresentanter mv. videreføres uten endring. På den andre siden bidrar et vilkår om eie- eller leieforhold, slik utvalget foreslår, til å sikre at boligen disponeres over noe tid og med et element av innsats og forpliktelse, og dermed at stortingsrepresentanten har sitt faktiske bosted på adressen.

Utvalget mener det er viktig at de som faktisk bor innenfor avstandskravet, ikke gis rett til pendlerbolig basert på en formell bostedsregistrering et annet sted i landet.

4.4.3 Kort om skjønn eller konkrete vurderinger i enkeltsaker

Utvalget legger vekt på at regelverket skal være så enkelt som mulig å forstå og praktisere. Samtidig mener utvalget at det er representantenes reelle behov som skal være avgjørende for tildeling av pendlerbolig. Dette er en ambisjon som ikke lett kan defineres ved bruk av vilkår som ikke åpner for et visst behov for skjønn.

Det er vanskelig å se for seg at regelverket kan ta høyde for alle livssituasjoner, tenkelige tilpasninger og mulige omgåelser. Det kan derfor bli behov for noen elementer av skjønn eller konkrete vurderinger når det gjelder tildeling av pendlerboliger. Utvalget mener at det gjennom søknad i forkant av tildelingen, samt i utformingen av rapporteringskrav, vil være mulig å hindre bruk av pendlerboligene som ikke kan begrunnes i et reelt behov.

Utvalget mener det er vanskelig å utforme et regelverk som tar høyde for alle tenkelige enkelttilfeller. Derfor bør Stortingets regelverk for tildeling av pendlerboliger åpne for et visst skjønn og konkrete vurderinger, for eksempel ved bevegelseshemninger eller sikkerhetsgrunner.

4.5 Vurdering av vilkår for tildeling

Utvalget har vurdert avstandskrav og om Stortingets retningslinjer for tildeling av pendlerbolig bør stille krav til representantenes tilknytning til hjemsted. Mulige kriterier for tilknytning kan være valgdistrikt, egenskaper ved boligen på hjemstedet eller folkeregistrert bosted. Utvalget mener bostedsadresse i Folkeregisteret er best egnet som vilkår for tilknytning til hjemstedet. Det forutsetter at bostedsregistrering av stortingsrepresentanter mv. er basert på egen, privat bolig.

4.5.1 Avstandskrav

En viktig vurdering ved fastsettelsen av avstandskravet er hvor langt unna Stortinget en representant kan bo eller disponere en bolig før man kan si at avstanden utgjør en geografisk begrensning i vilkårene for utøvelsen av vervet. Stortinget besluttet å endre avstandsberegningen fra «luftlinje» til «kjørelengde» i 2006. Med kjørelengde som beregningsmåte tar man utgangspunkt i privatbil som transportmiddel, mens det med luftlinje blir mer relevant å supplere med tilgang til kollektivtransport som variabel. Både kjørelengde og luftlinje er enkle vilkår å forvalte og formidle, samtidig som luftlinje vil kunne ramme dem med lang kjørevei og dårlig kollektivtilbud.

Vilkårene for å komme inn under ordningen må være slik at de dekker et reelt behov for overnatting knyttet til utøvelsen av vervet som representant, og i den sammenheng er fastsettelse av avstandskravet viktig. Dagens grense på 40 km har eksistert i ulike varianter siden 1950-tallet. Siden den gang har det skjedd en stor forbedring av veinettet og kollektivtilbudet på Østlandet, som har gjort at mange pendler fra steder langt unna Oslo, både med bil og kollektivtransport. Det er imidlertid steder på det sentrale østlandsområdet som ikke nyter godt av denne forbedringen i infrastruktur, da de ligger mer avsides til. Videre har en sterk befolkningsvekst i østlandsområdet lagt press på infrastrukturen, med rushtidstrafikk inn og ut av Oslo og ved sentrale kollektivknutepunkt rundt Oslo. Totalt kan det likevel sies at utbyggingen av infrastruktur har betydelig forbedret vilkårene for pendling til Stortinget siden grensen på 40 km ble fastsatt på 1950-tallet.

Kompleksiteten ved utøvelsen av vervet har tiltatt gjennom årene, og kravene om tilgjengelighet har økt. Samtidig er antallet kveldsmøter i regi av Stortinget redusert ved at flere møter avsluttes tidligere på dagen, og ved at det legges opp til samlet votering ved faste tidspunkter tirsdag og torsdag. Det er imidlertid perioder på Stortinget med mange kveldsmøter, særlig ved avslutningen av sesjonene. Samtidig innebærer vervet som representant utstrakt kontakt med velgere samt nasjonale aktører som organisasjoner og næringsliv. En del av denne kontakten foregår i representantens valgdistrikt, men mye skjer også i Oslo. Stortingsrepresentantene representerer ikke bare sitt distrikt, de har også et nasjonalt politisk ansvar. Dette er en viktig del av ombudsrollen og innebærer ofte arrangement på kveldstid. Til sammen gjør dette at det ofte blir lange dager, enten i Stortinget eller på møter i nærheten av Stortinget.

Stortinget ligger sentralt i Oslo sentrum med kort avstand til kollektivknutepunkt for buss, tog og T-bane. Et nærliggende alternativ til dagens regel om kjørelengde for avstandsberegningen er et regelverk knyttet til reisetiden det tar ved bruk av kollektive transportmidler fra Stortinget til hjemstedet. Samlet reisetid, enten med kollektiv- eller biltransport eller en kombinasjon, er ytterligere en mulig variant for avstandskravet. Ulike reiseapper vil her kunne være til hjelp for beregning av hvor lang tid reisen vanligvis tar. Med inkludering av kollektivtransport som beregningsmetode for reisetid til Stortinget vil antallet variabler i regelverket øke. Det vil også kunne oppstå diskusjon om hvilke reisealternativ som skal benyttes, og reisevei/reisemåte hjemmefra til nærmeste kollektivtilbud. Samtidig vil et slikt regelverk innrette ordningene for representantene i en mer miljøvennlig retning og oppmuntre til mer bruk av kollektivtransport.

Tidligere har uklarhet omkring reglene knyttet til Stortingets pendlerboliger bidratt til en mangelfull forvaltning av regelverket og uheldige saker som har fått stor oppmerksomhet i media. Sakene har fått konsekvenser for den enkelte politiker og redusert tilliten til det politiske systemet. Klare regler knyttet til avstandskravet for å få pendlerbolig av Stortinget er etter utvalgets mening et viktig element i en god forvaltning av ordningen fremover. Dette taler imot regler som gir rom for skjønnsmessige unntak. Det samme kan i noen grad sies om mer regelbundne unntaksbestemmelser og et regelverk med mange variabler. For å oppnå tillit til ordningen vil en klart definert avstandsgrense bidra til en enklere og bedre forvaltning av ordningen.

Utvalget mener at strekning over vann hvor båt/ferje kan benyttes på regelmessig basis, skal telle som kjørelengde i avstandsberegningen. Tilsvarende regel finnes blant annet for pendlere i Forsvaret, se punkt 4.3. Der båt/ferje gir den korteste avstanden, skal denne legges til grunn. Konsekvensen vil være at vei som medfører kjøring rundt vann/fjord, ikke gir rett til pendlerbolig når det foreligger et mer direkte og godt utbygd kommunikasjonstilbud med båt/ferje.

Utvalget mener samlet sett derfor at dagens beregningsmåte med kjørelengde knyttet til avstandskravet er den beste. Beregningsmåten er enkel å forvalte, gir forutsigbarhet og tar hensyn til representanters bosted. Utvalget vil likevel anbefale en utvidelse til 50 km, da denne avstanden blir brukt i Sverige og av Forsvaret og utbedringen av infrastrukturen gjør at forholdene i sin alminnelighet ligger svært godt til rette for pendling til og fra Stortinget.

Utvalget mener avstandskravet for tildeling av Stortingets pendlerboliger bør utvides fra 40 km til 50 km kjørelengde, hvor også båt/ferje inngår der det kan brukes.

4.5.2 Valgdistrikt som kriterium

Utvalget har vurdert om valgdistrikt kan være egnet som kriterium for tildeling av pendlerbolig. For å bli valgt til Stortinget må man bli nominert på en partiliste i et valgdistrikt og deretter drive valgkamp i distriktet. Lokalt partiarbeid over flere år er normalt en forutsetning for å lykkes, som igjen krever tilstedeværelse i møter og arrangementer i valgdistriktet. Det er ikke overraskende at de aller fleste som blir innvalgt, er bosatt i valgdistriktet de representerer. Valgdistrikt kan derfor tenkes som kriterium for tildeling av Stortingets pendlerboliger. For eksempel kan alle stortingsrepresentanter unntatt de som er valgt fra Oslo eller Akershus, få rett til pendlerbolig. Kriteriet vil være enkelt å definere, og tildeling av pendlerboliger på et slikt grunnlag lar seg kontrollere med beskjedne ressurser.

Tildeling basert på valgdistrikt kan imidlertid ha noen utilsiktede virkninger. En viktig innvending er at det vil føre til mange enkelttilfeller som må behandles skjønnsmessig og gis unntak fra hovedregelen. Fra lengst nord i Akershus er det omtrent 100 kilometers kjørelengde til Stortinget. Enkelte representanter fra Akershus kan dermed få urimelig lang reisevei til Stortinget. På den andre siden kan det være representanter fra Buskerud som har ned mot 30 kilometer kjørevei, som ut fra valgdistrikt vil kunne bli tildelt pendlerbolig, men neppe har et reelt behov. Ytterligere forekommer det at representanter som er reelt bosatt i Oslo eller Akershus, stiller til valg i et annet valgdistrikt og blir valgt inn derfra. Stortingsrepresentanter fra andre valgdistrikt kan i enkelte tilfeller disponere egen bolig i Oslo, og har dermed ikke et reelt behov for pendlerbolig. Det ville være urimelig om disse ble tildelt pendlerbolig på grunnlag av valgdistrikt.

Det kan tenkes tilleggskriterier for å motvirke uheldige utslag av en hovedregel etter valgdistrikt, men det er sannsynlig at antallet unntakstilfeller blir høyt. Stortingsrepresentanter som mener de har urimelig lang reisevei fra hjemmet, kunne få mulighet til å søke særskilt og bli tildelt pendlerbolig dersom de dokumenterte behovet. Tilleggskriterier for å motvirke uheldige tilfeller vil gjøre regelverket komplisert og kan være krevende å håndheve for Stortingets administrasjon.

Utvalget mener valgdistrikt ikke er egnet som kriterium for tildeling av pendlerboliger.

4.5.3 Byggtekniske krav og besøkshyppighet

For å vurdere hva som er faktisk bosted for en person, kan en mulighet være å se på den aktuelle boligens størrelse og funksjonalitet, eller hvor mye personen oppholder seg i boligen.

Størrelse og utforming er av betydning for om en bolig kan fungere som et reelt bosted. En mulighet er å benytte vilkårene for selvstendig bolig, jf. folkeregisterforskriften § 5-3-4:

  • Boenhet med minst 30 kvm primærrom. Bor det flere personer i boenheten, må primærrom økes med 20 kvm for hver ytterligere beboer i boenheten som er fylt 15 år.

  • Innlagt vann og avløp.

  • Eie- eller leieforholdet må forutsettes å få en varighet på minst ett år.

  • Tilgang alle ukens dager, det vil si også i helgene og i perioder hvor vedkommende ikke arbeider.

For tildeling av pendlerbolig vil kriteriet eventuelt være at stortingsrepresentanten selv disponerer en bolig eller del av bolig som tilfredsstiller kravene.

Boenhet kan være en alternativ definisjon. Om en bolig består av flere boenheter, bestemmes av kommunen i medhold av plan- og bygningsloven med forskrifter. Etter byggesaksforskriften § 2-2 må tre vilkår være oppfylt for en boenhet:

  • Alle hovedfunksjoner, vanligvis stue, kjøkken, soveplass, bad og toalett.

  • Egen inngang.

  • Fysisk adskilt, dvs. at det ikke skal være noen form for intern forbindelse til annen boenhet i form av dør, trappeforbindelse eller lignende.

Hyppighet av hjemreiser kan indikere om boligen brukes tilstrekkelig til at stortingsrepresentanten kan anses å ha sitt faktiske bosted på hjemstedet. En mulighet er samme krav som til enslige pendlere: så regelmessige og hyppige hjembesøk som forholdene gjør rimelig, jf. folkeregisterforskriften § 5-3-5 andre ledd. Ved vurderingen legges vekt på avstand, reisemuligheter og økonomi. M.a.o. gjelder ikke et generelt, tallfestet krav til besøkshyppighet. Folkeregisterforskriften gir likevel en indikasjon på hva som kreves, ved at besøk vanligvis ikke regnes som pendling dersom de foregår sjeldnere enn hver tredje uke. Spesielle forhold kan imidlertid gi grunnlag for sjeldnere hjemreiser, og det bør være mulig for stortingsrepresentanter å benytte boligen på hjemstedet i forskjellig grad uten å miste retten til pendlerbolig.

Ulike personer har forskjellige behov for boligareal og -fasiliteter og til hvor mye de oppholder seg i boligen. Det gjelder stortingsrepresentanter like mye som andre. Utvalget har derfor kommet til at det ikke bør stilles denne typen krav til boligen som stortingsrepresentanter disponerer på hjemstedet, men ser at det går en nedre grense for hva som bør anses å være en bolig. Det må være opp til folkeregistermyndigheten å vurdere og kontrollere om bostedsregistrering etter en revidert særregel for stortingsrepresentanter mv. er basert på reelle eie- eller leieforhold til en bolig på stedet.

Utvalget mener det for tildeling av pendlerbolig ikke bør stilles byggtekniske krav til boligen på hjemstedet eller vilkår om besøkshyppighet for stortingsrepresentanten.

4.5.4 Folkeregistrert bosted som kriterium

Bostedsadresse i Folkeregisteret vil være et klart og entydig kriterium for tildeling av pendlerbolig. I stor grad er det tilsvarende hensyn som ligger til grunn for pendlerboligordningen og særregelen om bostedsregistrering i folkeregisterloven § 5-4: at stortingsrepresentanter mv. kan opprettholde tilknytning til hjemstedet og valgdistriktet. Mange stortingsrepresentanter har ektefelle eller barn som bor i hjemkommunen under valgperioden, eller beholder boligen med sikte på å flytte tilbake etter funksjonsperioden. Andre stortingsrepresentanter kan ha mindre tilknytning til hjemstedet, men likevel disponere en bolig hos foreldre eller bekjente slik at de etter gjeldende rett forblir bostedsregistrert i hjemkommunen. Krav om et eie- eller leieforhold vil normalt avdekke om boligen er det reelle bostedet. Med de endringer utvalget foreslår for bostedsregistrering av stortingsrepresentanter mv., se punkt 3.2.3, vil særregelen gi en god indikasjon på reell tilknytning til hjemstedet og faktisk bosted.

Et eie- eller leieforhold innebærer at det må betales for boligen. Det er ikke tilstrekkelig å disponere en bolig vederlagsfritt, det må betales husleie eller annet avtalt vederlag. Om det er stortingsrepresentanten selv eller dem man bor sammen med som dekker kostnadene, kan ikke være avgjørende for bostedsregistrering i egen privat bolig. Normalt vil ektefeller og samboere ha felles økonomi helt eller delvis. Opphold i bolig som eies eller leies av ektefelle eller samboer, må derfor komme inn under kriteriene for faktisk bosted. Bofellesskap eller kollektiv der stortingsrepresentanten dekker en forholdsmessig andel av kostnadene, må også anses som faktisk bosted. Derimot vil stortingsrepresentanter som bor gratis for eksempel i foreldrehjemmet eller en kårbolig, ikke kunne bli bostedsregistrert på stedet. Disse vil, i motsetning i dag, bli bostedsregistrert etter de alminnelige reglene i folkeregisterloven, det vil si der de overnatter mest. Gitt at de ikke kjøper eller leier egen privatbolig utenfor avstandskravet, innebærer utvalgets forslag at stortingsrepresentantene i en slik situasjon må skaffe egen bolig i Oslo-området.

Utvalget mener bostedsadresse i Folkeregisteret, med de endringer utvalget foreslår, vil være best egnet som tilknytningsvilkår for tildeling av Stortingets pendlerboliger.

4.5.5 Faktisk bosted som kriterium

Utvalget varslet i sin delrapport, punkt 5.2.5, at det i den endelige rapporten ville vurdere om rett til pendlerbolig kan knyttes til lokalisering av faktisk bosted/hjemsted. I sitt videre arbeid har utvalget ikke funnet en definisjon av faktisk bosted som kan erstatte folkeregistrert bostedsadresse som kriterium. Se også punkt 4.5.3. Selv om «faktisk bosatt», som beskrevet i punkt 4.2.1, har vært benyttet i Stortingets retningslinjer for pendlerboligene siden 2006, har det heller ikke vært definert der. I stedet for å knytte rett til pendlerbolig alene til faktisk bosted har utvalget, som vist i kapittel 3 og i punkt 4.4.2 og 4.5.4, kommet til at det også må kreves at representanten er bostedsregistrert i Folkeregisteret på det faktiske bostedet. Dette forutsetter i tillegg at det innføres et krav om å eie eller leie egen privatbolig for å komme inn under særregelen i folkeregisterloven for stortingsrepresentanter mv.

Utvalget mener i utgangspunktet at et slikt vilkår knyttet til registrert bostedsadresse gir tilstrekkelig sikkerhet for at boligen som legges til grunn ved søknad om pendlerbolig, er det faktiske bostedet. Kriteriet gir også mulighet for kontroll, gjennom den tilgang Stortingets administrasjon har til Folkeregisteret, og ved at bostedsadressen blir fastsatt og kontrollert av Skatteetaten som folkeregistermyndighet.

Utvalget er imidlertid blitt gjort kjent med at uregelmessigheter i bostedsregistrering i Folkeregisteret har vært en kilde til misforståelser og feil ved tildeling av pendlerboliger. Det kan være ulike årsaker til at slike feil oppstår. Utvalget mener den foreslåtte justeringen i særregelen i folkeregisterloven, i kombinasjon med det forsterkede informasjons- og kontrollarbeidet som er skissert i kapittel 9, vil fjerne grunnlaget for mange av disse uregelmessighetene. Utvalget finner også grunn til å påpeke at stortingsrepresentanter i like høy grad som andre borgere plikter å sørge for å oppgi og oppdatere korrekt informasjon om seg selv til Folkeregisteret.

Utvalget ser likevel ikke bort fra at det kan forekomme tilfeller der det faktiske bostedet ikke fremkommer av bostedsadressen i Folkeregisteret, verken etter dagens definisjon eller med endringen som utvalget foreslår. Utvalget mener derfor at et krav om faktisk bosted er nødvendig for å fange opp de tilfellene der representanten ikke har korrekt bostedsadresse i Folkeregisteret.

Utvalget mener det er hensiktsmessig å inkludere både folkeregistrert og faktisk bosted, utenfor avstandskravet, i kriteriet for tildeling av pendlerbolig.

4.5.6 Utvalgets anbefaling

Overordnet mener utvalget at det er representantenes reelle behov for bolig i Oslo mens de møter på Stortinget, som skal være avgjørende for tildeling av pendlerbolig. Hensyn til et enkelt regelverk og likebehandling setter imidlertid grenser for hvor langt det er formålstjenlig å gå i retning av å kartlegge reelle behov for den enkelte representant.

Etter utvalgets oppfatning bør avstanden fra representantens faktiske bosted til Stortinget være avgjørende for tildeling av pendlerbolig. Det faktiske bostedet kan i enkelte tilfeller være et annet sted enn bostedsadressen i Folkeregisteret. Samtidig er det utfordrende å finne enkle og utvetydige kriterier for å definere det faktiske bostedet. Et vilkår om «faktisk bosted» som eneste kriterium for rett til pendlerbolig vil i betydelig grad være tillitsbasert og kreve individuelle vurderinger, og kan medføre forskjellsbehandling i tildelingen av boliger. I utgangspunktet kan det ikke forventes at Stortingets administrasjon skal kunne vurdere for eksempel boligutforming og hvem som oppholder seg i boligen.

Utvalget mener derfor at bosted som tilknytningskriterium bør være definert som bostedsadresse i Folkeregisteret. Det er lovpålagt å registrere bosted og melde flytting til Folkeregisteret, og bostedsadressen blir fastsatt og kontrollert av Skatteetaten som folkeregistermyndighet. Det fremstår som lite hensiktsmessig om Stortinget eventuelt skulle bruke en annen definisjon av bosted enn Folkeregisteret.

Utvalget foreslår å ta utgangspunkt i bostedsadresse i Folkeregisteret og faktisk bosted som tilknytningskriterium for tildeling av pendlerbolig, men å videreføre gjeldende unntak for de som samtidig disponerer en annen bolig mindre enn 50 km fra Stortinget. I de gjeldende retningslinjene defineres «disponere bolig» som at representanten gjennom et eie- eller leieforhold står fritt til å bruke hele eller deler av en bolig på daglig basis. Utvalget finner ikke grunn til å endre definisjonen.

Skal det være en realitet i tilknytningskriteriet, må stortingsrepresentanter kunne anses bosatt kun ett sted ut over en eventuell pendlerbolig. Derav følger at bostedsadressen i Folkeregisteret bør være det faktiske bostedet til stortingsrepresentantene. Enkelte stortingsrepresentanter kan imidlertid være i en situasjon der de på et tidspunkt ikke har egen bolig, verken i et eie- eller leieforhold. Det er særlig aktuelt for stortingsrepresentanter som kommer rett fra en studenttilværelse eller bor i foreldrehjemmet, og i den første tiden etter at de tiltrer. Stortingsrepresentanter som har vært bosatt i utlandet, kan også tenkes å stå uten bolig i Norge når de tiltrer. For å ivareta stortingsrepresentanter i slike situasjoner bør loven ha en skjønnsregel som åpner for nødvendig fleksibilitet og vurdering av individuelle behov. For eksempel kan det være aktuelt for stortingsrepresentanter i en etableringsfase. Det synes rimelig at stortingsrepresentanter som har behov for pendlerbolig og kan sannsynliggjøre at de vil tilfredsstille kravene i løpet av nær fremtid, for eksempel i løpet av seks måneder, også blir tildelt pendlerbolig.

Utvalget foreslår at stortingsrepresentanter med folkeregistrert og faktisk bosted mer enn 50 km (kjørelengde) fra Stortinget har rett til pendlerbolig. Det forutsetter endring av særregelen for bostedsregistrering av stortingsrepresentanter mv., som drøftes i kapittel 3.

Utleie av en bolig innenfor avstandskravet vil likevel ikke hindre tildeling av pendlerbolig dersom hele boligen leies ut og leieforholdet var etablert før representanten søkte om pendlerbolig. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende regel på dette punkt.

4.6 Opphold av andre i pendlerboligen

Etter dagens regelverk er det ikke noe i veien for at pendlerboligene kan brukes av andre enn stortingsrepresentantene mens representantene bor der selv. Fremleie er derimot ikke tillatt. Representantene må årlig rapportere om bruk av pendlerboligen med en bekreftelse på at de selv bor der, og hvem de eventuelt bor sammen med. Ut over rapporteringen og kravet til at stortingsrepresentantene selv bor der, er det ikke noe formelt som begrenser hvem som kan bo i leilighetene.

Stortinget tilbyr egne familieleiligheter for representanter som tar med familien til Oslo.

Å være stortingsrepresentant innebærer for mange å være mye borte fra familien, som ofte blir boende på hjemplassen. At leilighetene kan benyttes av den nærmeste familien når de er på besøk i Oslo, bidrar til å underlette kontakten med familien i denne tiden.

Utvalget mener at hensynet til representantenes mulighet til å leve et normalt familieliv taler for at også voksne barn skal få bo sammen med representanten i pendlerleiligheten, så lenge representanten selv benytter leiligheten jevnlig. Utvalget mener derimot at det ikke er i overensstemmelse ordningens formål å gi fri adgang til at andre skal kunne bo i pendlerboligen.

Utvalget vil derfor foreslå at det legges begrensninger på muligheten for at representantene skal kunne bo i leiligheten sammen med andre enn den nærmeste familien. Utvalget ser likevel at det kan være tilfeller hvor andre enn den nærmeste familien får bo sammen med representanten i leiligheten over en periode. I slike saker foreslår utvalget at det kreves et vederlag for den aktuelle perioden for å dekke de ekstra kostnadene som påløper, som innkreves av administrasjonen i Stortinget basert på antall overnattingsdøgn.

Utvalget anbefaler at regler knyttet til dette innarbeides i «Avtale om bruk av pendlerbolig for stortingsrepresentanter» som inngås mellom Stortingets administrasjon og den enkelte stortingsrepresentant, eventuelt i retningslinjene for pendlerboligene eller loven.

Det er vanskelig å tenke seg et kontrollregime der Stortingets administrasjon fører oppsyn med hvem som til enhver tid oppholder seg i pendlerleilighetene. Det må som i dag løpende meldes fra til Stortingets administrasjon om det skjer endringer i hvem som bor i pendlerboligen. Det rapporteres også årlig hvem som bor i leiligheten.

Utvalget mener at ektefelle/samboer og barn skal ha anledning til å bo i leiligheten sammen med representanten. Dersom andre enn den nærmeste familien får bo i leiligheten sammen med representanten over en periode, skal dette rapporteres til Stortingets administrasjon, som innkrever et vederlag basert på antall overnattingsdøgn.

Utvalget foreslår at følgende tekst tas inn i avtalen om bruk av pendlerboligene:

«Representantens ektefelle/samboer og barn kan bo i leiligheten sammen med representanten. Dersom særlige hensyn foreligger, kan andre bo i leiligheten sammen med representanten. Dersom andre bor der sammen med representanten, skal Stortingets administrasjon kreve inn døgnbasert vederlag fra representanten. Presidentskapet fastsetter nivået på vederlaget.»

4.7 Dekning av kostnader i pendlerboligen

Pendlerboligen stilles i dag kostnadsfritt til disposisjon for representanten og er fullt møblert. Inkludert er strøm, oppvarming, offentlige avgifter, internett (fibernett), TV-dekoder, trappe- og gangvask, snømåking og strøing. Representanten selv må sørge for innboforsikring for private eiendeler og innbo.

Utvalget mener at det prinsipielt er riktig at pendlerboligene stilles kostnadsfritt til disposisjon for de som kommer inn under ordningen. De fleste representantene vil allerede ha utgifter knyttet til egen bolig på hjemstedet, og ordningen skal hindre at man får utgifter til ytterligere en bolig. Det kan stilles spørsmål ved om representantene bør dekke noen av utgiftene, for eksempel til strøm og oppvarming ut over et grunnforbruk. Noen av representantene vil i perioden de oppholder seg i pendlerboligen, spare utgifter til strøm i egen bolig. Dette vil dog i liten grad gjelde de som har familie boende hjemme. Dessuten vil det påløpe utgifter til grunnoppvarming i pendlerboligen også den tiden representanten ikke oppholder seg der.

Utvalget mener at det bør legges opp til en forvaltning av ordningene som gir insitamenter til en effektiv bruk av ressurser. At Stortinget fullt dekker kostnader til strøm og oppvarming, gir svake insentiver til energisparing i pendlerboligene. Samtidig er det viktig at en eventuell ordning med at representantene betaler noe av strømforbruket i boligen, er lett å administrere. Bytting av bolig underveis i perioden, mulige ønsker om selv å velge strømleverandør med mer knytter usikkerhet til hvordan en ordning med delbetaling fra representantene selv vil være å administrere. Dersom det trekkes en fast sum i måneden for strøm, vil ikke det gi noe insitament for å spare strøm. Samtidig vil en ordning hvor det skal dekkes en prosentandel av forbruket, være krevende å administrere.

Utvalget mener at representantene skal få dekket utgiftene knyttet til pendlerboligene på samme måte som tidligere, og forutsetter at Stortinget, som eier, installerer klimasmarte løsninger for energibruken i leilighetene.

4.8 Åpenhet og transparens

Åpenhet om representantordningene er viktig. Dette gjelder særlig for de ordningene som har stor offentlig interesse og en viss økonomisk betydning. Ordningen med pendlerboliger er av en slik karakter. Stortinget bør derfor etter utvalgets mening praktisere en stor grad av offentlighet rundt forvaltningen av denne ordningen. Retningslinjer for tildeling av Stortingets pendlerboliger og egenerklæringsskjemaet ved utleie av pendlerbolig er lett tilgjengelig på Stortingets nettside. Media og den interesserte borger kan også kreve innsyn i hvilke stortingsrepresentanter som disponerer en pendlerbolig. Det krever likevel en viss innsats å få tilgang til opplysninger om den enkelte representant.

Utvalget mener at Stortinget må informere aktivt om hvem som har en av Stortingets pendlerboliger. Hensynet til sikkerhet og personvern må i denne sammenheng ivaretas, blant annet ved at adresser til pendlerboliger ikke gjøres offentlig. Derimot mener utvalget det bør kunne oppgis navn på hvilke stortingsrepresentanter som har pendlerbolig. Slike opplysninger vil ikke være mer inngripende enn de som allerede oppgis til registeret for stortingsrepresentantenes økonomiske interesser.

Utvalget mener at informasjon om hvilke representanter som til enhver tid har fått tildelt en pendlerbolig, bør gjøres offentlig.

4.9 God forvaltning

4.9.1 Behandling av søknad om pendlerbolig

Utvalget mener at saksbehandlingen og vedtaket om tildeling av pendlerboliger fortsatt bør ligge hos Stortinget ved Stortingets presidentskap, og være delegert til Stortingets administrasjon. Stortingets administrasjon har siden høsten 2017 hatt delegert myndighet å treffe avgjørelse om tildeling i tråd med retningslinjene for tildeling av pendlerboliger.

Etter gjeldende retningslinjer må stortingsrepresentanten sende en søknad hvor behovet for bolig skal begrunnes og dokumenteres. Stortingets administrasjon vurderer søknaden opp mot vilkårene for pendlerbolig. Det er ikke klageadgang på tildelingen, men den enkelte kan likevel søke på nytt hvis det foreligger nye forhold eller behovet endrer seg.

Det må fremgå av søknadsskjemaet hva som skal være grunnlag for å få tildelt pendlerbolig. Gjeldende søknadsskjema er en elektronisk egenerklæring. I skjemaet må representantene bekrefte at de er folkeregistrert og faktisk bosatt mer enn 40 km i kjøreavstand fra Stortinget, og opplyse om folkeregistrert adresse. De må svare ja/nei på om de disponerer bolig til privat bruk på denne adressen, har utgifter knyttet til disposisjon av boligen på hjemsted, om boligen på hjemstedet er foreldrehjemmet, og om de eier bolig mindre enn 40 km fra Stortinget. Det må opplyses om søknaden gjelder pendlerbolig (har ikke bolig i dag) eller bytte av pendlerbolig. Det er videre presisert at representanter som disponerer en annen bolig innenfor avstandskravet, ikke har rett til pendlerbolig.

Utvalget mener at søknadsprosessen må være forutsigbar og kjent. Søknadsskjemaene er en del av den samlede kommunikasjonen til stortingsrepresentantene om ordningen, og bør derfor inneholde informasjon om vilkårene for rett til pendlerbolig i tillegg til selve søknadskjemaet, samt skattemessige forhold. Formålet med ytelsen må fremgå av skjemaet, og det må etterspørres relevant og tilstrekkelig informasjon til å kunne vurdere om vilkårene er oppfylt.

Relevant informasjon er i denne sammenhengen bostedsadresse i Folkeregisteret, hvorvidt denne er en egen privat bolig, og om søkeren disponerer en bolig innenfor avstandskravet, og i så fall om denne i sin helhet er utleid. I tillegg kan det være spørsmål om ulike behov knyttet til familiesituasjon eller av helsemessige årsaker.

Utvalget har notert seg at det i gjeldende søknadsskjema eksplisitt fremkommer at skjemaet er å anse som en egenerklæring, og mener det er viktig at stortingsrepresentantenes ansvar kommer tydelig frem. Søkeren bør i tillegg bekrefte at de har lest informasjonen, og forsikre at opplysningene de har gitt, er riktige. Utvalget har merket seg at Riksdagen i Sverige i sine tilsvarende skjemaer bruker formuleringen «på ære og samvittighet».

Utvalget har i prinsipp 6 lagt til grunn at tildeling av ytelser til representantene alltid bør ledsages av en kontroll av om vilkårene for tildelingen er oppfylt.

Ved tildeling av pendlerboliger har Stortingets administrasjon undersøkt om representantens bostedsadresse har vært utenfor 40 km kjørelengde fra Stortinget. I årene før elektroniske kart ble allment tilgjengelige, ble egne IT-verktøy anskaffet for å beregne avstand. Det har ikke vært kontrollert hvor den enkelte stortingsrepresentant faktisk bor. Behovet for, og bruken av, pendlerboliger har i stor grad vært tillitsbasert med en årlig egenrapportering fra representantene om hvor de er bosatt og for eksempel informasjon om andre, og i så fall hvem, som bor i pendlerboligen.

Av Skatteetatens vedtak i 2022 fremgår følgende vurdering av Stortingets administrasjons ansvar ved tildeling av pendlerboliger: «Det kan (...) som utgangspunkt ikke forventes at Stortingets administrasjon foretar nærmere undersøkelser der en politiker har besvart spørsmålene fra Stortingets administrasjon om faktum, med mindre svarene i seg selv eller øvrige opplysninger gir grunn til det. En seriøs arbeidsgiver som har lagt til rette for at arbeidstaker skal kunne gi relevant informasjon, må normalt kunne legge til grunn at de ansatte svarer korrekt på spørsmål om faktum og lojalt opplyser om relevante endringer. Det kan ikke forventes at Stortingets administrasjon generelt skal undersøke om den enkelte politiker er feilaktig registrert som bosatt i en kommune, enten fordi representanten har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til folkeregistermyndighetene eller fordi representanten har unnlatt å melde flytting til folkeregisteret.» Folkeregistermyndighetene har ansvar for å kontrollere at registrert bostedsadresse er korrekt.

Stortingets administrasjon har nylig fått tilgang til Folkeregisteret og kontrollerer om folkeregistrert bostedsadresse opplyst i søknad om pendlerbolig samsvarer med bostedsadressen registrert i Folkeregisteret.

Utvalget er oppmerksomme på at uregelmessigheter i bostedsregistrering i Folkeregisteret har vært en kilde til misforståelser og feil ved tildeling av pendlerboliger.

Utvalget mener at administrasjonen som utgangspunkt kan legge til grunn dokumentasjonen som representanten har oppgitt i, og vedlagt, søknadsskjemaet ved tildeling av pendlerbolig.

Ettersom det har vært uklarheter og misforståelser knyttet til stortingsrepresentanters bostedsadresse ved tildeling av pendlerboliger, mener utvalget at Stortingets administrasjon bør kontrollere om det er samsvar mellom bostedsadresse opplyst av stortingsrepresentanten og bostedsadresse registrert i Folkeregisteret.

4.9.2 Oppfølging og rapportering

Det er Stortingets administrasjon som kontrollerer at vilkårene for å få tildelt pendlerbolig er oppfylt også underveis i stortingsperioden. Kontrollen baseres i utgangspunktet på rapportering fra representantene og er delvis tillitsbasert.

Administrasjonen sender årlig ut et rapporteringsskjema til representanter som disponerer pendlerbolig. Rapporteringsskjemaet er en elektronisk egenerklæring. Representanten skal bekrefte at vedkommende er folkeregistrert og faktisk bosatt utenfor avstandskravet. Videre skal det opplyses om folkeregistrert bostedsadresse. I rapporteringsskjemaet av desember 2022 er det flere og mer konkrete spørsmål i søknadsskjemaet enn tidligere. Endringene er foretatt på bakgrunn av Skatteetatens vedtak etter kontroll med grunnlaget for arbeidsgiveravgift for pendlerboliger høsten 2022.

Det fremgår av søknads- og rapporteringsskjemaet at representanten av eget tiltak umiddelbart skal informere Stortingets administrasjon om forhold som kan medføre at vilkårene for tildeling ikke lenger er oppfylt. Dette gjelder for eksempel endringer i bostedsforhold på hjemstedet eller knyttet til avstandskravet fra Stortinget. Dersom det skjer endringer i bostedsforhold på hjemstedet eller i Oslo, plikter representanten å sende inn skjema der opplysningene korrigeres.

4.9.3 Sanksjoner og reaksjoner

I delrapporten punkt 5.2.7 varslet utvalget at det ville vurdere om det kunne tenkes mindre inngripende tiltak ved overtredelse av reglene for pendlerbolig.

Retningslinjer for tildeling av Stortingets pendlerboliger inneholder en bestemmelse om å kalle tilbake retten til pendlerbolig hvis «Avtale om bruk av pendlerbolig for stortingsrepresentanter» ikke er overholdt. Det er dessuten bestemmelser om erstatningsansvar ved skade på pendlerboligen i standard avtale om bruk av pendlerboliger, og det fremgår av retningslinjene at manglende overholdelse av avtalen kan medføre at tildelingen av pendlerbolig trekkes tilbake. For øvrig har administrasjonen ikke andre sanksjonsmidler enn å gå til politianmeldelse, noe som primært vil være aktuelt dersom noen har mottatt pendlerbolig på feil premisser (bedrageri).

Ombudsplikten medfører at det kan være problematisk å anvende reaksjoner som gjør det vanskeligere for representantene å ivareta sine plikter som folkevalgte. Tilbakekall er for eksempel et alvorlig inngrep som gjør det vanskelig for en stortingsrepresentant å kunne skjøtte vervet for gjenstående del av fungeringsperioden. Utvalget vurderer at en sanksjon som å trekke tilbake adgangen til pendlerbolig er så inngripende at det skal en del til før det er aktuelt å gå til et slikt skritt. Unntak kan tenkes ved gjentatte eller alvorlige brudd på regelverket eller avtalen, som for eksempel fremleie av pendlerleiligheten uten at representanten bor der selv. Det skal også en del til for at et forhold er alvorlig nok til at politianmeldelse er aktuelt.

Utvalget mener derfor det kan være hensiktsmessig å ha et sett med egnede reaksjoner også for mindre alvorlige brudd på reglene, for eksempel å gi feil opplysninger som har begrenset betydning, eller mangelfull rapportering som ikke er vesentlig. Mulige reaksjoner kan være ulike former for skriftlige advarsler.

Også ved gjentatte eller alvorlige brudd på reglene mener utvalget at Stortinget bør ha noen reaksjonsmuligheter ut over skriftlig advarsel. Selv om det å trekke tilbake tildelingen av pendlerbolig er en inngripende sanksjon, foreslår utvalget at adgangen videreføres for tilfeller av gjentatte eller alvorlige brudd på regelverket eller avtalen. Utvalget mener at Stortingets adgang til å trekke tilbake tildelingen bør lovreguleres. En mindre inngripende sanksjon enn tilbaketrekking av tildelingen er å gi et gebyr for alvorlige brudd på regelverket. Utvalget mener at muligheten til å ilegge gebyr bør følge av avtalen som inngås mellom Stortinget og representanten om bruk av pendlerboligen, og foreslår derfor ikke å lovregulere det. I tillegg til dette vil en utvidelse av virkeområdet for bestemmelsen om tilbakebetaling, som omtales i punkt 9.5.1 nedenfor, innebære at Stortinget kan kreve tilbake den økonomiske verdien av pendlerboligen dersom en representant har fått tildelt pendlerbolig urettmessig.

Utvalget mener det bør gis skriftlig advarsel ved mindre alvorlige overtredelser av regelverket eller avtalen. Ved gjentatte eller alvorlige brudd kan det gis et gebyr eller tildelingen kan trekkes tilbake.