Vedlegg
1
Ordningene som tilstås
stortingsrepresentantene, har sine røtter helt tilbake til riksforsamlingen
og Eidsvoll i 1814. Begrunnelsen har helt siden begynnelsen vært
at representantene må få eventuell ulempe ved å møte som representant
kompensert, og om nødvendig bli satt økonomisk og praktisk i stand
til å møte som folkevalgt.
Ordninger har kommet
til eller blitt fjernet eller justert i løpet av denne perioden,
etter hvert som samfunnet har endret seg sosialt og teknologisk
og sammensetningen av nasjonalforsamlingen har endret seg demografisk. I
et langt historisk perspektiv har selvfølgelig overgangen fra storting
noen uker hvert tredje år via noen uker hvert år fra 1871 til årlige
sesjoner fra høst til midtsommer hatt praktisk betydning for ordningenes
innretning, men dette ligger så lang tilbake i tid at det ikke har
betydning for utvalgets arbeid. Noe tilsvarende gjelder det faktum
at det lenge var mulig, og vanlig, for mange stortingsrepresentanter
å være aktive i sitt yrke samtidig som de møtte som stortingsrepresentanter,
særlig hvis de bodde nær Stortinget. Det gjøres ikke i dag.
I dette notatet gis
et kort overordnet riss av utviklingen i noen av de litt viktigere
ordningene for stortingsrepresentantene. Det bygger i hovedsak på
Gunnar Hoffs artikkel i Stortingets
historie fra 1964 og opplysninger i nyere innstillinger og
interne stortingsdokumenter, særlig Dokument nr. 17 (2002–2003).
Hensikten er ikke å gi en uttømmende oversikt i denne omgang, men
å gi et riss av de lange linjene og utviklingen i ordningene.
Der det er relevant,
vil en mer detaljert historisk fremstilling bli utarbeidet for hver
enkelt ordning i forbindelse med utvalgets gjennomgang av dem.
De opprinnelige
bestemmelsene fra 1814
I grunnloven av 17. mai
1814 ble det slått fast at alle stortingsrepresentanter skulle ha
rett til å få reisen til og fra Stortinget dekket, og utgifter til
opphold dekket mens stortinget var samlet.
På det første ordentlige
storting, 1815–1816, ble det vedtatt en lov som fastslo at stortingsrepresentanter skulle
få dekket skysskostnader til og fra Stortinget innenfor gitte grenser.
De fikk også diettpenger under oppholdet ved Stortinget, inkludert
tilskudd for de representantene som medbrakte eller leide tjener
under oppholdet.
Også boligspørsmålet,
og spørsmål om liv og helse, ble behandlet. Stortingsrepresentanten
– og en eventuell tjener – skulle på statskassens bekostning ha
kost, brensel og lys, i tillegg til «et Sovekammer med Seng for hans
egen Person, samt dessuden, om han har Tjener, et kammer med Seng
til denne». Det var det offentliges ansvar å skaffe de nødvendige
boligene ved å ordne leieavtaler med husverter. Denne umulige oppgaven
hadde også vært aktuell på Eidsvoll i 1814, med en rekke fargerike
overleverte beretninger i dagbøker og brev fra embetsmenn, adelsmenn
og andre kårne og deres erfaringer fra losji på låver, husmannsplasser
og annet på landsbygden på Romerike våren 1814 som resultat. Disse
erfaringene medvirket ganske sikkert til at boligspørsmålet var
på dagsordenen allerede fra 1815.
I tillegg fikk representanten
dekket pleie og behandling samt eventuelle andre kostnader dersom
han ble syk på reisen til og fra Stortinget eller mens han var til
stede under Stortingets samling. Ved dødsfall «godtgjøres Boet de
til hans anstændige Begravelse medgaaede Omkostninger».
Ordningen fra 1815–1816
besto med noen justeringer til 1910. Enkelte forslag om å sette
ned satsene for diett m.m. ble ikke vedtatt. I 1845 kom en viss
innstramming, da retten til dekning for utgifter og losji til tjener ble
fjernet. Lov og praksis har gjentatte ganger vært endret i løpet
av de mer enn 200 årene som har gått, for eksempel mht. om godtgjørelsen
fastsettes i lov eller i Grunnloven. I 1996 ble Stortingets lønnskommisjon opprettet.
Grunnprinsippene har likevel ligget fast.
I 2011 ble dagpenger
fjernet, til gjengjeld økte godtgjørelsen. Samtidig innførte man
diett på pendling.
Boliger
Som nevnt ovenfor slo
loven om godtgjøring fra 1816 fast at det offentlige hadde ansvar
for å stille en bolig til disposisjon for representantene. Ansvaret
for å skaffe bolig ble overført fra det offentlige til den enkelte representant
i 1845. I stedet mottok representantene en fast dagsats som skulle
dekke kost og losji i den tiden Stortinget var samlet. Representantene
leide seg i denne perioden inn privat, på pensjonat eller hotell
i en forholdsvis vid omkrets rundt Kristiania/Oslo sentrum.
Fra tiden rundt første
verdenskrig ble det imidlertid knapphet på boliger, og mange representanter
fikk problemer med å finne losji. Rett etter første verdenskrig var
problemene så store at man uten hell forsøkte å få låne et fartøy
fra marinen, som kunne ligge til kai og tjene som flytende hotell
for representantene.
I stedet ble det besluttet
å kjøpe og innrede et «stortingspensjonat» i Bygdøy allé, som hadde
31 rom og dermed kunne huse et antall stortingsrepresentanter i
mellomkrigstiden. I tillegg fortsatte mange representanter å leie
privat og på hoteller. Ordningen med pensjonatet besto også i etterkrigstiden,
men var av forskjellige årsaker ikke tilfredsstillende.
Boligsituasjonen for
stortingsrepresentantene ble satt på spissen ved freden i 1945,
da det var umulig å finne losji for representantene som skulle møte.
Mange av dem ble innlosjert i Stortingets fløy mot Akersgata, der de
sov på jernsenger og under ulltepper, begge deler lånt fra Hærens
sanitet og Røde Kors.
I 1948 ble Stortingets
boligkomité oppnevnt for å bistå representantene med å skaffe bolig.
Det førte til at de første leilighetene ble kjøpt i 1949. Senere
ble det bygget og kjøpt flere leiligheter. Selv om de konkrete leilighetene
og deres antall og beliggenhet har endret seg over tid, skriver
altså ordningen med at Stortinget eier leiligheter som stilles til
representantenes rådighet, seg fra ca. 1950.
I 1954 ble det innført
en ordning med differensiert daggodtgjørelse for representantene,
for å dekke inn merutgifter de som ikke kunne bli boende hjemme, hadde
på grunn av pendlingen og at de dermed holdt to husholdninger. Ved
samme anledning ble skillet mellom de som bor utenfor eller innenfor
en 40 kilometers grense fra Oslo, innført.
Fra 1996 har Stortinget
dekket husleie og strømutgifter fullt ut i pendlernes stortingsleiligheter.
Pendlerreiser
m.m.
Justeringene i reglene
for pendlerreiser er eksempel på tillemping av ordningene for å
gjøre det lettere å kombinere vervet som stortingsrepresentant med
et normalt familieliv. Fra 1990-tallet, og parallelt med økningen
i andel kvinner blant representantene, har dette vært en prioritert
utvikling i arbeidet med Stortingets arbeidsformer og ordninger.
I tillegg til at representanter som bor mer enn 40 km fra Oslo,
får dekket ukentlig pendlerreise til og fra hjemmet, ble det i 2009
innført en tilleggsordning som gir representanter med barn under 20
år en ekstra hjemreise per uke. Det innebar at de fikk en ordning
lik den som gjaldt for politisk ledelse i departementene, og var
altså motivert ut fra hensynet til gode arbeidsvilkår også for representanter
med omsorg for barn. Tilsvarende gjelder for andre ordninger også.
Fratredelsesytelse
og etterlønn
I 1967 ble det innført
en ordning med ventepenger for stortingsrepresentanter. Den ble
revidert i 1973 og igjen i 1981, da en ordning der tidligere representanter som
ikke hadde rett til alderspensjon eller uførepensjon, kunne tilstås
ventegodtgjørelse for maksimalt tre år av gangen. Mottakeren måtte
være aktivt arbeidssøkende, med månedlig rapportering til Stortingets
presidentskap, og ventegodtgjørelsen kunne bli avkortet mot andre
inntekter.
I 2012 ble denne ordningen
erstattet av dagens ordning, med fratredelsesytelse i 3 måneder,
og etterlønn i 12 måneder, etter søknad fra representanten.
Begrunnelsen for ventegodtgjørelsen/førtidspensjon
og fratredelsesytelse og etterlønn er at det ikke skal innebære
økonomisk risiko å bli valgt inn på Stortinget, og å sikre en viss
trygghet for representanter som faller ut av Stortinget etter et
valg.