1.1 Sammendrag og vurderinger
Stortingsrepresentantene
er valgt av folket til landets øverste politiske verv og ombud.
For styringen av landet og ombudsrollen er det sentralt at stortingsrepresentantene
kan utøve stortingsvervet på like vilkår, uavhengig av geografisk
tilhørighet og/eller livssituasjon. Samtidig er det viktig at vilkårene
for stortingsrepresentantene oppfattes av allmennheten slik at de
bidrar til, og ikke svekker, demokratisk legitimitet. Stortingsrepresentantene
har en fast godtgjørelse og i tillegg ordninger som er ment å dekke
særlige behov og kostnader som følger av vervet. Stortingsrepresentantene
er ikke omfattet av lover og avtaler i arbeidslivet.
Utvalget har som mandat
å gjennomgå alle økonomiske ordninger for stortingsrepresentantene.
Med dette menes alle former for økonomiske ytelser og utgiftsdekning
samt tjenester og naturalytelser som har en økonomisk verdi. Derimot
skal utvalget ikke vurdere nivået på godtgjørelsen eller stortingsrepresentantenes pensjonsordning.
Ut fra mandatet er hovedoppgaven å vurdere endringer i lov 20. desember
2016 nr. 106 om godtgjørelse for stortingsrepresentanter (stortingsgodtgjørelsesloven)
og i Stortingets regelverk for ordningene, herunder konkret lov-
og regeltekst. Andre lover og regler kan også ha betydning for ordningene
for stortingsrepresentanter, og utvalget oppfatter det som en del
av oppdraget å vurdere om det er behov for å utrede også annet regelverk.
Utvalget vil imidlertid ikke foreslå konkret regeltekst utenom det
regelverket som ligger i kjernen av oppdraget.
Oppdraget som følger
av mandatet, er todelt. I delrapporten 2. mai 2022 legger utvalget
frem overordnede og styrende hovedprinsipper for Stortingets økonomiske
ordninger for stortingsrepresentantene. Disse prinsippene vil bli
lagt til grunn ved hovedgjennomgangen av ordningene og forslagene,
som utvalget presenterer i sin endelige rapport 31. januar 2023.
Utvalgets sammensetning,
mandatet og forståelsen av mandatet er nærmere omtalt i kapittel
2. Ut over hovedprinsippene inneholder delrapporten en foreløpig vurdering
av de vesentligste ordningene og relevant bakgrunnsinformasjon,
blant annet en beskrivelse av ombudsrollen, ordninger i andre nordiske
land og generelt om forenklingstiltak. Bakgrunnsinformasjonen er
samlet i kapittel 3, herunder føringer for styring og kontroll,
med drøfting av krav til en betryggende internkontroll med aktiv
risikostyring og oppfølging av avvik.
De overordnede prinsipper
for representantordninger, som er presentert i kapittel 4, angir
både en retning for ordningene og stiller opp avgrensinger for omfanget
eller nivået på ytelsene. Prinsippene er egnet som en sjekkliste
for både å vurdere gjeldende ordninger og utrede mulige endringer:
-
Sikrer ordningen like
vilkår til å utøve vervet for de som har blitt valgt til Stortinget,
uavhengig av geografisk tilhørighet og/eller livssituasjon?
-
Har
ordningen et tydelig formål som er godt begrunnet i behov knyttet
til vervet?
-
Vil
ordningen kompensere kostnader og dekke særskilte behov som følger
av vervet?
-
Er
ordningen rimelig sammenlignet med ytelser og velferdsordninger
i samfunnet for øvrig?
-
Er
ordningen åpen og transparent, blant annet ved at informasjon, herunder
om reaksjons-/sanksjonsformer, blir gjort aktivt tilgjengelig for
allmennheten?
-
Er
ordningen underlagt god forvaltning med betryggende kontrollmekanismer
og reaksjonsformer?
Når de anvendes
på den enkelte ordning, retter prinsippene seg både mot spørsmålet
om det faktisk er behov for en særskilt ordning for stortingsrepresentanter,
og mot hvordan ordningen eventuelt skal utformes og praktiseres.
Alle prinsippene omfatter begge spørsmålene, men er ordnet slik
at behovsprøvingen er mer sentral for det første prinsippet og blir
mer underordnet for hvert følgende prinsipp. Prinsippene utover
i sjekklisten dreier seg mer og mer om utforming og praktisering
av ordningen. Grovt sett bør man dermed kunne svare «ja» på et foregående
spørsmål før man går videre i sjekklisten. Hvis ordningen ikke bidrar
til like vilkår (prinsipp 1), har det liten hensikt å vurdere om
den har et tydelig formål og er godt begrunnet (prinsipp 2). Hvis ordningen
ikke har et tydelig formål (prinsipp 2), er det vanskelig å vurdere
om den dekker særskilte behov som følger av vervet (prinsipp 3),
osv.
Sagt på en annen måte:
«Nei» på et av de første spørsmålene innebærer trolig at det ikke
bør videreføres eller innføres en særordning for stortingsrepresentanter.
Derimot vil «nei» på et av de siste spørsmålene neppe tilsi at ordningen
bør vrakes totalt, men heller vise at det er behov for forbedringer,
for eksempel mer åpenhet (prinsipp 5) eller bedre forvaltning (prinsipp
6).
Utvalget har foretatt
en foreløpig vurdering av de generelle prinsippenes betydning for
konkrete ordninger. Vurderingen gir grunnlag for å peke på en rekke spørsmål
utvalget vil arbeide videre med. Med den knappe tiden som har vært
til rådighet, har det ikke vært grunnlag for å trekke mange konklusjoner
i delrapporten. Men anvendt på enkelte av ordningene gir de overordnede
prinsippene en så vidt klar retning at det allerede er mulig å ta
stilling til avvikling eller videreføring. For ordninger som er
anbefalt videreført, tar imidlertid utvalget forbehold om at det
kan være behov for endringer, noe som vil behandles nærmere i sluttrapporten.
Pendlerordninger er drøftet i punkt
5.1–5.4. Tre av ytelsene som stortingsrepresentantene kan ha rett
til, er knyttet til situasjonen som pendler: bolig i Oslo for stortingsrepresentanter
som har lang reisevei (pendlerbolig), hjemreiser i helgene for pendlere
(pendlerreiser) og diett under opphold i pendlerboligen. Utvalget
foreslår at ordningene med pendlerboliger og pendlerreiser for stortingsrepresentanter
videreføres. Derimot foreslås det avvikling av ordningen med pendlerdiett
under opphold i pendlerboligen.
Stortingsrepresentantenes
godtgjørelse og andre økonomiske rettigheter har hjemmel i stortingsgodtgjørelsesloven,
men ikke ordningen med pendlerbolig. Bestemmelsene fremgår bare
av Retningslinjer for tildeling av Stortingets pendlerboliger. Utvalget
foreslår at også rett til pendlerbolig lovfestes. Videre vil utvalget vurdere
om ordningen kan avgrenses tydeligere til stortingsrepresentanter
med behov for pendlerbolig, ved at ordningen knyttes til lokalisering
av faktisk bosted/hjemsted og avstand fra egen bolig til Stortinget.
Etter gjeldende regler har representanter som bor mindre enn 40
km fra Stortinget i kjøreavstand, som hovedregel ikke rett til pendlerbolig
eller pendlerreiser. Utvalget vil foreslå at det fortsatt gjelder
et avstandskrav, men vil vurdere utformingen av dette, herunder
å oppheve tilknytningen mellom rett til pendlerbolig og folkeregistrert
adresse. Dertil vil utvalget når det gjelder pendlerboliger, vurdere
om det er visse bokostnader stortingsrepresentantene bør dekke selv,
og om det bør innføres nærmere regler for lengre opphold av andre
enn ektefelle/samboer og barn.
Informasjon om ordningene
er tilgjengelig på Stortingets nettside. Utvalget vil likevel vurdere
hvordan allmennheten på en enkel måte kan få ytterligere tilgang til
informasjon om stortingsrepresentantenes bruk av ordningene, spesielt
når det gjelder pendlerboliger.
Stortinget og Statsministerens
kontor har i dag separate pendlerboligordninger for henholdsvis
stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer (inkl. statssekretærer
og politiske rådgivere). Utvalget vil foreslå at det utredes en
felles forvaltning av Stortingets og regjeringens pendlerboliger.
Fratredelsesytelse er drøftet i
punkt 5.5. Fratredelsesytelse er en overgangsordning etter endt
tjeneste som folkevalgt, som ved behov sikrer avgående stortingsrepresentanter
en garantiinntekt i inntil tre måneder etter fratredelse. Ytelsen
avkortes mot eventuelle inntekter over 5 000 kroner. Fratredelsesytelse
er hjemlet i stortingsgodtgjørelsesloven § 15 med utdypende bestemmelser
i retningslinjer om fratredelsesytelse. Utvalget foreslår at ordningen
med fratredelsesytelse består, men vil vurdere innretning og nivå
på ytelsen. Utvalget vil i det fortsatte arbeidet vurdere om det
kan innføres tiltak som sikrer at ytelsen benyttes i henhold til
intensjonen, blant annet ved å hindre at den brukes til å utsette
oppstart i inntektsgivende arbeid etter avsluttet stortingsperiode.
Utvalget vil også vurdere om åpenheten rundt bruken av ytelsen kan
bli styrket, i tillegg til at loven og retningslinjene er åpent
tilgjengelige i dag. Stortingsrepresentanter er ikke unntatt straffansvar
for misbruk av eller svindel med ytelser. Utvalget vil i det videre
arbeidet utrede om det er behov for å skjerpe inn bruk av sanksjoner
på linje med sanksjoner for trygdesvindel ved bevisst misbruk av
ordningen med fratredelsesytelse.
Etterlønn er drøftet i punkt 5.6.
Etterlønn er en behovsprøvd tilretteleggingsordning som skal bidra
til omstilling til yrkeslivet etter endt stortingskarriere. Etterlønnsordningen
har hjemmel i stortingsgodtgjørelsesloven § 16 med utdypende bestemmelser
i retningslinjer om etterlønn. Etterlønn kan gis i maksimalt 12 måneder
etter opphør av fratredelsesytelse. Den avkortes mot inntekter over
5 000 kroner samlet i perioden med fratredelsesytelse og etterlønn.
Mottakere av etterlønn
må dokumentere at de er aktivt arbeidssøkende eller tar relevant
etterutdanning. Et flertall av de representantene som mottar etterlønn
i 2022, bruker etterlønnsperioden til etterutdanning.
Ytelser som ligner på
den norske etterlønnsordningen, er vanlig for folkevalgte i de andre
landene som utvalget har undersøkt. Utvalget, bortsett fra Karin
Andersen, mener det er behov for ytterligere utredning før det tar stilling
til etterlønnsordningen, og mener blant annet den må sees i sammenheng
med ordningen for fratredelsesytelse. Utvalget vil ta etterlønnsordningen
i sin helhet opp til vurdering, herunder hvorvidt etterlønnsordningen
skal videreføres, og i så fall med hvilket ytelsesnivå, om det skal innføres
differensiering etter ansiennitet, og om det skal gjøres endringer
i adgangen til å ta utdanning under etterlønn.
Utvalgsmedlemmet Karin
Andersen har en merknad med relevans særlig for fratredelsesytelse,
etterlønn og sykepenger, som er inntatt i punkt 5.6.7.
Godtgjørelse under permisjon i form av
sykepenger er drøftet i punkt 5.7. Stortingsrepresentanters
godtgjørelse under permisjon er hjemlet i stortingsgodtgjørelsesloven
§ 7 og skal bidra til at representanter kan få kompensert for inntektsbortfall
ved midlertidig permisjon fra vervet. Representanter har plikt til
å møte på Stortinget, så ordningen forutsetter at Stortinget i plenum
innvilger søknad om permisjon i medhold av Stortingets forretningsorden
§ 5. Ordningen dekker godtgjørelse ved ethvert fravær fra vervet
der velferdsytelsene gir et sikkerhetsnett, for eksempel ved sykdom
eller svangerskap, og bidrar til like vilkår ved at alle uavhengig
av familie- og livssituasjon skal ha mulighet til å la seg rekruttere
til vervet. Utvalget vil i den videre gjennomgangen vurdere om det
skal gjøres regeltekniske endringer i stortingsgodtgjørelsesloven
for godtgjørelse under permisjoner fra Stortinget.
Stortingsrepresentanten
må ved sykefravær ut over 14 dager søke Stortingets presidentskap
om å beholde godtgjørelse og fremlegge sykemelding. Ytelsen dekkes
i sin helhet av Stortinget, og praksis er at slike søknader innvilges.
Det er ikke satt noen tidsgrense, og ved sykdom kan full godtgjørelse
under permisjon gis ut stortingsperioden. Utvalget mener at tiltak
som gradert sykemelding og aktivitetskrav som gjelder i medhold
av folketrygdlovens sykepengeordning, ikke er mulig for stortingsrepresentanter.
Ombudsplikten og særegenheter ved vervet gjør at det fortsatt bør
være en særskilt ordning for stortingsrepresentanter når det gjelder
sykepenger. Utvalget vil vurdere om det skal gjøres noe med nivået
på godtgjørelsen under langtidssykefravær ut over ett år.
Informasjon om ordningen
er tilgjengelig på Stortingets nettside, og Stortingets vedtak om
permisjoner nedfelles i stortingsreferatene og overføres via nett-TV.
Tjenestereiser innenlands og utenlands
er tema i punkt 5.8. Utvalget mener det grunnleggende hensynet bak
bestemmelsene om tjenestereiser innenlands er at alle stortingsrepresentanter
skal ha samme mulighet til å utøve vervet, uavhengig av hvor i landet
de bor. Av hensyn til friheten til å møte og snakke med den representanten
ønsker, taler prinsipielle hensyn mot en forhåndskontroll før tjenestereiser
utføres, men ikke før refusjon av reiseutgifter utbetales. For vanlige
arbeidstakere skal tjenestereiser som regel forhåndsgodkjennes av
overordnet før reisen utføres. Utvalget vil vurdere en foreldelsesfrist
for innlevering av reiseregninger.
Feriepenger er drøftet i punkt
5.9. Stortingsrepresentanter får i dag utbetalt feriepenger de har
opptjent før de begynner på Stortinget, i tillegg til full godtgjørelse
det første året de møter på Stortinget. Det første året etter at
de trer ut, får de utbetalt feriepenger som er opptjent på grunnlag
av godtgjørelse og eventuell fratredelsesytelse det siste året de
møter på Stortinget. Stortingsrepresentanter mottar ikke feriepenger
annet enn ved stortingsvervets begynnelse og avslutning. Feriepenger er
hjemlet i stortingsgodtgjørelsesloven § 14.
Utbetaling av både godtgjørelse
og tidligere opptjente feriepenger det første året som stortingsrepresentant
kan fremstå som en dobbel utbetaling og dermed virke urimelig. Dersom
en velger å avkorte godtgjørelsen for de representantene som tidligere
har opptjent feriepenger i et arbeidsforhold, vil det være å frata
dem penger de selv har tjent, og det vil være å bryte med likebehandlingsprinsippet
dersom de trekkes i godtgjørelsen. Utvalget foreslår derfor, slik
det er i dag, at godtgjørelsen ikke avkortes for feriepenger.
Når det gjelder ordningen
med at innvalgte representanter og fast møtende vararepresentanter
som går ut av Stortinget, får utbetalt feriepenger i januar året
etter at de trer ut av Stortinget, peker utvalget på at opptjeningsgrunnlaget
er godtgjørelse og eventuell fratredelsesytelse det siste året de
møter på Stortinget. Godtgjørelse gir ikke grunnlag for opptjening
av feriepenger etter de alminnelige regler, og utvalget ser ikke
at det er godt begrunnet at ordningen for stortingsrepresentanter
skal være annerledes enn for andre på dette punktet. Utvalget foreslår
derfor at ordningen med opptjening av feriepenger siste år på Stortinget
avvikles.
Temaer eller alternativer
som angis i denne delrapporten, vil ikke nødvendigvis være bindende
når ordningene skal gjennomgås grundigere i sluttrapporten. Utvalget
tar forbehold om at eventuelle utilsiktede konsekvenser eller ikke
nå kjente faktorer kan føre til at forslag som antydes i denne omgang,
helt eller delvis forlates i den endelige rapporten.