1.2 Sammendrag
Utvalget har utredet
og vurdert ulike sider av Stortingets kontrollfunksjon. Mens rammene
for kontrollvirksomheten er forankret i rettsregler, kutyme og praksis,
er Stortingets faktiske utøvelse av kontrollfunksjonen først og
fremst politisk forankret. Utvalgets vurderinger og forslag knytter
seg derfor i første rekke til rammene for kontrollvirksomheten,
og ikke til hvordan den utøves på politisk grunnlag. Et hovedanliggende
for utvalget er at Stortinget må ha de virkemidlene som er nødvendige
for å kunne føre en effektiv og relevant kontroll med regjeringen
og forvaltningen.
Utvalget foreslår enkelte
endringer i regelverk og praksis. Hvor utvalget mener at det ikke
er behov for endringer, men hvor praksis eller regelverk har blitt oppfattet
som uklart, har utvalget søkt å presisere dette. I enkelte tilfeller
har også utvalget, i forlengelsen av sine vurderinger, pekt på ytterligere
utredningsbehov. Sentrale aspekter ved kontrollfunksjonen er i dag
basert på politisk praksis og kutyme i forholdet mellom Stortinget
og regjeringen. Utvalget har i liten grad funnet grunn til å kodifisere
dette i rettslig bindende regelverk, men har likevel i en del tilfeller
presisert hvilken politisk forpliktelse som påhviler regjeringen
med grunnlag i gjeldende praksis.
Denne rapporten har 12
kapitler.
Kapittel 1 inneholder
en generell redegjørelse for Stortingets kontrollfunksjon, beskrivelse
av relevante utviklingstrekk, et kort sammendrag av utredningen, utvalgets
oppnevning og mandat og en kort redegjørelse for utvalgets arbeid.
I kapittel 2 gis det
en beskrivelse av de senere års utvikling i de ytre rammevilkårene
for Stortingets kontrollvirksomhet. Det omfatter forvaltningens,
stortingsrepresentantenes, partienes og medienes betydning for Stortingets
kontrollvirksomhet. Kapittelet er et sammendrag av den vedlagte
utredningen Om samfunnsmessige
og politiske rammevilkår for Stortingets kontroll med regjeringen.
I kapittel 3 behandler
utvalget spørsmål som gjelder kontrollvirksomheten i regi av Stortinget
selv. Her er særlig kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid sentralt.
Utvalget foreslår endringer i reglementet for kontrollhøringer,
inkludert lukkete høringer. Videre vurderer utvalget dagens regler
om mindretallsrettigheter og praktiseringen av disse i komiteene,
samt forholdet mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen og andre fagkomiteer.
Ordningene med mindretallsrettigheter fungerer godt etter hensikten,
og utvalget foreslår ingen endringer. Sist vurderer utvalget komiteenes
og stortingsrepresentantenes informasjonstilgang. Utvalget mener
prinsipielt at Stortinget har adgang til å delegere innsynsretten
etter Grunnloven § 75 til én eller flere komiteer, men ser ikke
at det i dag er behov for slik delegasjon. Utvalget har vurdert
behandlingen av grunnlovssaker og kommer med en anbefaling om at
Stortinget nedsetter et utvalg for å utrede Stortingets behandling av
grunnlovssaker.
I kapittel 4 behandler
utvalget ordningen med anmodningsvedtak. Utvalget har vurdert om
anmodningsvedtak bør reguleres nærmere, men har konkludert med at
det ikke er hensiktsmessig. I forlengelsen av dette foreslår heller
ikke utvalget å innføre eksplisitte begrensninger for hva anmodningsvedtak
kan gå ut på. Det redegjøres likevel for gjeldende rettslige grenser
for innholdet i anmodningsvedtak. At utvalget ikke foreslår nærmere
regulering eller eksplisitte begrensninger, må ses på bakgrunn av
at utvalget vurderer det som klart at anmodningsvedtak ikke er rettslig
bindende, men kun politisk forpliktende for regjeringen. Utvalget
har videre redegjort for praktisk bruk av anmodningsvedtak som parlamentarisk
styringsmiddel.
I kapittel 5 behandler
utvalget regelverket for parlamentariske granskingskommisjoner.
Utvalgets vurdering er at det ikke bør fastsettes et generelt regelverk
for slike granskingskommisjoner, men at de rettslige rammene fastsettes
i det enkelte tilfellet på grunnlag av den enkelte kommisjons mandat.
I stedet for å foreslå et generisk regelverk har utvalget derfor
beskrevet ulike typer bestemmelser som i praksis kan være aktuelle
for granskingskommisjoner, og som er tenkt å tjene som utgangspunkt
for å utarbeide spesifikke regelverk tilpasset den enkelte granskingskommisjon.
I kapittel 6 behandler
utvalget spørsmål om Stortingets eksterne organer: Riksrevisjonen,
Sivilombudet, EOS-utvalget, Norges institusjon for menneskerettigheter
og Ombudsnemnda for Forsvaret. Utvalget redegjør for de eksterne
organenes rolle og kompetanse som offentlige organer opprettet direkte
under Stortinget og utenfor forvaltningen, samt de eksterne organenes funksjon
som virkemiddel for Stortingets kontroll. Videre foreslår utvalget
generelle prinsipper for en mer enhetlig organisasjonsstruktur i
Stortingets eksterne organer, herunder hvordan disse kan implementeres
i de enkelte eksterne organene. Utvalget behandler også enkelte
spørsmål som gjelder de eksterne organenes administrative tilknytning
til Stortinget.
I kapittel 7 behandler
utvalget spørsmål om ekstern revisjon av Stortingets administrasjon.
Utvalget anbefaler at det etableres en internrevisjon i Stortingets
administrasjon. Utvalget har vurdert ulike modeller for den fremtidige
innretningen av ekstern revisjon av Stortingets administrasjon.
Utvalgets konklusjon er at den eksterne revisjonen av Stortingets
administrasjon bør innrettes slik at det foretas finansiell revisjon
og revisjon av andre saksforhold som måtte framkomme gjennom risikoanalyser.
Utvalget har vurdert om Riksrevisjonen fortsatt bør revidere Stortingets
administrasjon, eller om revisjonen bør utføres av en privat revisor,
men har ikke kommet til en entydig konklusjon.
I kapittel 8 behandler
utvalget spørsmål om etableringen av et særskilt Nav-ombud hos Sivilombudet.
Utvalgets vurdering er at det ikke bør etableres et særskilt Nav-ombud
hos Sivilombudet, særlig med tanke på at en betydelig del av Sivilombudets
saksportefølje allerede i dag er Nav-saker, at forventningene til
et Nav-ombud vanskelig kan oppfylles hos Sivilombudet, og at Sivilombudets
mandat omfatter kontroll med hele forvaltningen. Utvalget skisserer
likevel en mulig modell for innføringen av en slik ordning hos Sivilombudet dersom
den ønskes innført.
I kapittel 9 behandler
utvalget spørsmål om Stortingets medvirkning og kontroll med utenriks-
og sikkerhetspolitikken. Utvalget vurderer og presiserer enkelte sider
av konsultasjonsordningen mellom regjeringen og Stortinget i viktige
utenriks- og sikkerhetspolitiske saker. Et særskilt tema som utvalget
behandler, er militæroperasjoner i utlandet. Utvalget mener at det
kan være grunn til å vurdere å grunnlovfeste krav til Stortingets
samtykke. For øvrig mener utvalget at regjeringen i alle tilfeller
må påse at slike beslutninger har klar parlamentarisk forankring.
Utvalget presiserer videre hvilke krav som gjelder for statsrådsforedrag
om slike beslutninger, idet disse er sentrale for Stortingets etterfølgende
kontroll. Utvalget påpeker også mulige reguleringsbehov knyttet
til interparlamentariske delegasjoner.
I kapittel 10 foreslår
utvalget ny lov om Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen
(sivilombudsloven). Lovforslaget viderefører i hovedsak dagens ordning
i form av en ny lov. Utvalget foreslår likevel enkelte endringer
som tar sikte på å styrke det institusjonelle rammeverket for Sivilombudets
virksomhet og sikre sivilombudets forutsetninger for å kunne føre
effektiv kontroll med forvaltningen.
I kapittel 11 foreslår
utvalget ny lov om Ombudsnemnda for Forsvaret, som erstatter dagens
instruks for Ombudsmannen for Forsvaret. Utvalget foreslår at ordningen
endres på enkelte punkter, blant annet slik at Ombudsnemnda for
Forsvaret ikke skal behandle rettslige klager fra enkeltpersoner.
I kapittel 12 fremgår
utvalgets forslag til endringer i Stortingets forretningsorden og
reglement for åpne kontrollhøringer. Vedlagt utredningen er rapportene Om samfunnsmessige og
politiske rammevilkår for Stortingets kontroll med regjeringen og Evaluering av Ombudsmannsordningen
for Forsvaret.