9.6.4 Ny ekstern revisjonsordning helt eller delvis som erstatning for Riksrevisjonen
1. Innledning
Et alternativ som også kan skisseres
kort, er at det etableres en ny ordning for ekstern revisjon av
Stortinget, som innebærer at Stortinget selv delvis eller helt velger
hvilke revisorer som skal revidere Stortinget. Som det fremgår av
punkt 9.3, er dette en modell som benyttes i andre land
Dette kan enten gjennomføres ved at
Stortinget eller Stortingets presidentskap får myndighet til å utpeke et
eksternt revisjonsfirma som kan gjennomføre revisjoner av Stortingets
administrasjon (dansk modell), eller ved at det velges revisorer
blant representantene som skal revidere Stortinget (finsk modell).
For å unngå eventuell tvil om grensedragningen mot
Riksrevisjonens mandat, bør en eventuell slik ny ordning lovfestes
og/eller forankres i Stortingets forretningsorden.
2. Grunnloven § 75
bokstav k
Arbeidsgruppen har vurdert om Grunnloven
§ 75 bokstav k kan være til hinder for at andre enn Riksrevisjonen
utfører revisjon av Stortinget. I følge Grunnloven § 75 k tilkommer
det Stortinget
«å utnevne
fem revisorer som årlig skal gjennomse statens regnskaper og bekjentgjøre
ekstrakter av dem ved trykken; regnskapene skal tilstilles disse
revisorer innen seks måneder etter utgangen av det år som Stortingets
bevilgninger er gitt for; samt å treffe bestemmelser angående ordningen
av desisjonsmyndigheten overfor statens regnskapsbetjenter».
Når det
gjelder forvaltningsrevisjon og etterlevelsesrevisjoner, mener arbeidsgruppen
at Stortinget må stå fritt til å kunne treffe bestemmelser om innretningen
av revisjonsordningen for egen virksomhet. Disse revisjonsformene
har et annet formål enn å gjennomse regnskapene og er en konsekvens
av at Riksrevisjonen gjennom årene er tillagt andre oppgaver enn
de som følger direkte av Grunnloven.
Arbeidsgruppen viser her til Sejersted
s. 163, hvor det heter:
«Etter
Grl. § 75 k er Riksrevisjonens rolle å ‘gjennomse Statens Regnskaber’,
men dette har aldri vært å anse som noen skranke mot at den også
kan gis andre oppgaver. Den tradisjonelle regnskapsrevisjonen har alltid
vært Riksrevisjonens hovedoppgave. Men fra 1960-tallet har den også
drevet ‘selskapskontroll’ med statens forvaltning av statens interesser
i selskaper, statsforetak m.m. Og fra begynnelsen av 1980-tallet utviklet
den en kritisk ‘forvaltningsrevisjon’, definert som ‘systematiske
undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger
ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger’. Dette er dels en kontroll
med forvaltningens effektivitet, men også med om regjeringen oppfyller
‘Stortingets forutsetninger’. Og det er en revisjonsform som er
av langt større interesser enn den tradisjonelle regnskapsrevisjonen.»
Et mulig
forbehold for det som er sagt over, må tas for den kontroll med
etterlevelse av lover og regler som har direkte betydning for kontrollen
med regnskapene.
Når det gjelder gjennomgangen av Stortingets
regnskaper, den revisjonsform som i henhold til nye revisjonsstandarder
omtales som «finansiell revisjon», er spørsmålet mer tvilsomt. Grunnlovens
ordlyd kan tale i retning av at Stortinget ikke står fritt til å
regulere innretningen av den finansielle revisjonen. Som det fremgår
av kapittel 7, inngår Stortingets bevilgninger i statens regnskaper.
I Riksrevisjonens egen utredning om
ny lov og instruks for Riksrevisjonen av april 2000, punkt 5.2.1,
skriver Riksrevisjonen i tilknytning til revisjon av Stortinget at
bestemmelsen:
«… var
i forrige århundre tolket slik at med ordlyden ‘Statens Regnskaber’
var det ment at selve statsregnskapet, dvs. regnskap avlagt av de
konstitusjonelt ansvarlige personer, jf. det som er omtalt om dette
i kap 1 pkt. 1.2. Å legge revisjonsansvaret for statsregnskapet
til andre enn riksrevisorene og Riksrevisjonen ville i tilfelle kreve
endring av grunnloven.»
I kapittel
1, punkt 1.2 skriver Riksrevisjonen om tolkningen av bestemmelsen:
«Grunnloven
(Grl.) § 75 k var imidlertid i det forrige århundre gjenstand for
fortolkningstvil fordi uttrykket ‘Statens regnskaper’ kunne tolkes
på forskjellige måter. Det var uenighet om uttrykket bare omfattet
de regnskapene som var avlagt av de øverste myndighetene i staten
(statsregnskapet), slik at statsrevisorenes oppgave var begrenset
til å omfatte kontroll av dette, eller om uttrykket også omfattet
de underordnede myndigheters avlagte regnskap (kalt særregnskaper
eller spesialregnskaper). Spørsmålet om hvem som skulle ha kontrollen
med statens underordnede organers regnskaper, var omtvistet helt
frem til lov om statens revisionsvæsen i 1918.»
På den annen
side skriver Riksrevisjonen også i punkt 5.2.1:
«Stortinget
og de underliggende organer har et eget kapittel i statsregnskapet,
og Riksrevisjonen har dermed også revisjonsansvaret for Stortinget,
Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Forsvarets ombudsmann
og Kontrollutvalget for etteretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste.
Revisjonen har imidlertid et annet preg enn øvrige kontroller av
statsregnskapet ettersom regnskapene etter sin art ikke er underlagt konstitusjonell
kontroll (ingen statsråd kan stilles til ansvar for disponering
av midlene). Riksrevisjonen er i dag tillagt godkjennelsesmyndighet
for disse regnskapene.»
At kontrollen
har et annet preg og ikke anses som en del av den konstitusjonelle
kontroll (sml. at revisjonen av Stortingets regnskaper heller ikke
i dag inngår i Dokument 1), kan tale for at Stortinget må kunne
velge en annen revisor en de fem valgte revisorene for egne regnskaper.
Arbeidsgruppen vil også vise til at
det er valgt en annen revisjonsordning for Riksrevisjonens egen
virksomhet, uten at dette har vært å anse som å være i konflikt
med Grunnloven. Det fremgår av lov om Riksrevisjonen § 8 at Riksrevisjonens
regnskap skal revideres av revisor oppnevnt av Stortinget. Bestemmelsen
ble tatt inn i loven i 2010, jf. Innst. 25 L (2011–2012), men var
en lovfesting av tidligere praksis. Spørsmålet ble drøftet kort
i Riksrevisjonens utredning om ny lov om Riksrevisjonen av april
2000 pkt. 9.2 uten at forholdet til Grunnloven ble drøftet særskilt.
Fra våren 2010 gjennomføres anbudskonkurranser i tråd med lov om
offentlige anskaffelser.
Arbeidsgruppen konstaterer også at en
i Danmark, på tross av at det i den danske grunnloven er fastsatt
at revisorene valgt av Folketinget skal gjennomgå statens regnskaper,
har lovfestet en annen ordning for Folketingets egne regnskaper.
Det er i høyesterettspraksis lagt til
grunn at Stortingets eget syn tillegges betydelig vekt når det gjelder grunnlovsbestemmelser
som regulerer Stortingets og regjeringens arbeidsmåte eller innbyrdes
kompetanse. Hva Stortinget i plenum selv måtte mene om dette spørsmålet,
vil derfor være et viktig moment.
Arbeidsgruppen mener at spørsmålet er
usikkert, men vil vise til at dersom det politisk skulle være ønskelig
å overføre ansvaret for finansiell revisjon til andre enn Riksrevisjonen,
vil dette uansett kunne løses gjennom en endring av Grunnloven.
3. Alternative modeller
En mulighet er altså at all revisjon
av Stortinget utføres av andre enn Riksrevisjonen, dvs. av eksterne
revisorer.
Dersom det er politisk ønskelig at Riksrevisjonen fremdeles
gjennomfører finansiell revisjon av Stortingets regnskaper, kunne
en se for seg følgende modell:
-
Riksrevisjonen
gjennomfører regnskapsrevisjon, inkludert eventuelt en forenklet
etterlevelsesrevisjon innenfor økonomiforvaltning.
-
Stortingets
presidentskap bestiller forvaltningsrevisjoner og etterlevelsesrevisjoner
på utvalgte områder fra en ekstern revisor basert på en plan utarbeidet
på bakgrunn av en risiko- og vesentlighetsvurdering.
Det kan
vurderes om en eventuell ekstern revisjonsordning også bør omfatte
organer for Stortinget, inkludert Riksrevisjonen selv, jf. ordningen
som i dag følger av lov om Riksrevisjonen § 8 ved at Stortingets presidentskap
oppnevner en ekstern revisor for Riksrevisjonen.