7.3.4 Likevel ikke adgang til egenregi?
1. Utgangspunkt
Hovedregelen er at oppdragsgiver kan
benytte seg av egenregi når ytelsen kan leveres av samme rettssubjekt.
Det kan imidlertid ikke utelukkes at et oppdrag i visse tilfeller
likevel kan måtte anses som et kontraktsmessig forhold i direktivets
forstand. Dette kan være aktuelt der enheten som leverer ytelsen,
har en stor grad av selvstendighet i forhold til oppdragsgiver selv
om avtalen er inngått mellom to enheter som formelt er innenfor
ett og samme rettssubjekt. Hvorvidt det foreligger et slikt unntak
fra reglene for egenregi, og hvor langt dette unntaket eventuelt
strekker seg, er ikke avklart i praksis.
Det klare utgangspunktet er at anskaffelsesregelverket
ikke skal være til hinder for en hensiktsmessig organisering av
virksomheten i det offentlige. I gjeldende anskaffelsesdirektiv
(dir 2014/24/EU), artikkel 1 nr. 4, heter det:
«This
Directive does not affect the freedom of Member States to define,
in conformity with Union law, what they consider to be services
of general economic interest, how those services should be organised
and financed, in compliance with the State aid rules, and what specific
obligations they should be subject to. Equally, this Directive does
not affect the decision of public authorities whether,
how and to what extent they wish to perform public functions themselves
pursuant to Article 14 TFEU and Protocol No 26.»
I direktivets
fortale pkt. 5 er det presisert følgende:
«It should
be recalled that nothing in this Directive obliges Member States
to contract out or externalise the provision of services that they
wish to provide themselves or to organise by means other than public
contracts within the meaning of this Directive.»
2. Egenregi alltid
tillatt når samme rettssubjekt?
EU-domstolen har ikke utalt seg om hvorvidt
det må trekkes en grense når det gjelder adgangen til å gjennomføre
oppdrag i egenregi innenfor ett og samme rettssubjekt.
I Danmark var Konkurrencestyrerelsen
tidligere av den oppfatning at grensene for egenregi gikk ved hvorvidt
det foreligger instruksjonsmyndighet. Imidlertid har den danske
Konkurrencestyrerelsen i sin nye veileder av januar 2016 s. 21 inntatt
motsatt synspunkt og uttalt:
«Staten
betragtes i udbudsretlig forstand som en samlet enhed. Det indebærer,
at aftaler om opgaveløsning m.v. mellem forskellige statslige forvaltninger
ikke er omfattet af udbudspligten.»
Det norske
Nærings- og handelsdepartementet har også lagt til grunn at all
statlig forvaltningsvirksomhet som ikke er skilt ut som egne rettssubjekter,
kan utveksle ytelser med andre statlige forvaltningsorganer i egenregi,
jf. brev til Samferdselsdepartementet 5. juli 2000 og brev til Finansdepartementet
18. januar 2005. Nærings- og handelsdepartementet har også i en
udatert uttalelse til Utenriksdepartementet lagt til grunn at en
avtale mellom Utenriksdepartementet og statlig direktorat vil være
egenregi.
NHO fremsatte en klage for ESA i 2000
som følge av at Nærings- og handelsdepartementet generelt ga utrykk
for at alle enheter i staten kunne handle med hverandre utenfor
anskaffelsesregelverket så lenge de ikke utgjorde selvstendige rettssubjekter.
ESA avslutt saken og synes å ha gitt tilslutning til Norges syn.
Saken er nærmere omtalt i Wiggen (2013) s.
194–195.
I norsk juridisk litteratur er det gitt
uttrykk for følgende vurderinger:
Dragsten skriver:
«Så lenge
EU-domstolen ikke har uttalt seg om spørsmålet, er det grunn til
å se hen til de norske kildene samt hensyn som ligger bak regelverket
om offentlige anskaffelser. Et viktig hensyn med regelverket er
at oppdragsgiver skal ha en konkurranse om oppdrag som oppdragsgiver
setter ut til andre. Regelverket stiller ikke krav til at oppdraget
skal konkurranseutsettes og griper heller ikke inn i oppdragsgivers
rett til å organisere egen virksomhet. Sistnevnte er også bakgrunnen
for unntaket om såkalt 'uegentlig egenregi', som EU-domstolen har
utviklet blant annet gjennom C-107/98 (Teckal). Disse hensynene
taler for at virksomhet som ikke er utskilt i et eget rettssubjekt,
må anses å ligge innenfor oppdragsgiverens egen virksomhet slik
at 'anskaffelser' foretatt av en statlig oppdragsgiver fra et annet
organ som er å anses som en del av staten, ikke omfattes av regelverket
for offentlige anskaffelser.»
Hos Thue
m.fl. er det konkludert
med at egenregi alltid er tillatt innen samme rettssubjekt. Thue
m.fl. uttaler:
«Konklusjonen
er først og fremst basert på at myndighetene selv bør kunne organisere
forvaltningen på den måten som er mest hensiktsmessig. Den motsatte regel
vil føre til at egenregireglene blir enda mer uklare.»
Hvorvidt
bruk av egenregi alltid vil være tillatt innen samme rettssubjekt
vil kunne overprøves av KOFA, nasjonale domstoler og EU-domstolen.
EU-domstolen har uttalt følgende i en avgjørelse:
«As to
whether there is a contract, the national court must determine whether
there has been an agreement between two separate persons.»
Thue m.fl.
fremhever at denne avgjørelsen fra EU-domstolen underbygger at anskaffelsesregelverket
først kommer til anvendelse der det foreligger en avtale inngått
mellom to separate juridiske personer.
KOFA har, etter det vi kjenner til, kun
hatt to saker der spørsmålet om egenregi har vært behandlet. KOFA viser
i sak 2012/188 (Øst-Finnmark) til at det er ulik praksis i de ulike
nasjonalstatene i EU, og at det i juridisk teori også er blitt tatt
til orde for at oppdrag innenfor samme rettssubjekt i visse tilfeller
kan måtte anses som et kontraktsmessig forhold i direktivets forstand.
KOFA viser videre til at Wiggen har
uttalt:
«På den
annen side kan et ubetinget egenregi-unntak for ethvert samarbeid
mellom ulike enheter som tilhører samme juridiske person, komme
i dårlig harmoni med anskaffelsesreglenes formål, dersom organiseringen
av offentlig sektor fører til konkurransevridning.»
KOFA konkluderte i denne saken med at
vilkårene for egenregi forelå, men holdt det åpent om egenregi i samme
rettssubjekt alltid faller innenfor egenregiunntaket:
«Klagenemnda
finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet, da det i denne
sak ikke foreligger holdepunkter for at Statsbygg driver på en måte
som kan virke konkurransevridende. Statsbygg har som oppgave å forvalte
statens eiendommer, og skal blant annet tilby lokaler til statlige
virksomheter. Etter det klagenemnda er kjent med er også det vesentligste
av enhetens drift og omsetning rettet mot andre enheter i staten.
Anskaffelsesregelverket påvirker i utgangspunktet ikke myndighetenes
frihet til å organisere egen virksomhet, som for eksempel å la sentraliserte
enheter stå ansvarlige for drift og utleie av eiendom til øvrige
enheter. […]»
I sak 2005/240
uttaler KOFA blant annet følgende når det gjelder staten:
«Når kommuner
anses på denne måten, tilsier dette etter klagenemndas oppfatning
at man legger et restriktivt syn til grunn når det skal vurderes
om ekskluderende egenregi i et fungerende marked for IKT-ytelser kan
anvendes i forhold til foretak av IKS-typen. For staten blir dette
annerledes fordi statsforvaltningen i forhold til anskaffelsesreglene
i utgangspunktet konstitusjonelt, formelt og prosessuelt må anses
som ett rettssubjekt.»
Thue m.fl.
har i sin bok konkludert med at:
«Inntil
EU-domstolen eventuelt kommer til en motsatt konklusjon, mener vi
at de beste grunner taler for at egenregi alltid er tillatt innen
samme rettssubjekt.»
3. Arbeidsgruppens
vurdering
Selv om det skulle være slik at det i
noen tilfeller ikke er adgang til egenregi selv om det er snakk
om samme rettssubjekt, er arbeidsgruppen av den klare oppfatning
at det uansett kan legges til grunn at Stortinget må kunne benytte
tjenester fra Statsbygg i egenregi.
Som det fremgår ovenfor, er Stortinget
både konstitusjonelt, formelt og prosessuelt en del av staten, og økonomien
er integrert. Etter det norske forfatningssystemet er det Stortinget
som er grunnlaget for regjeringsmakten, og Stortinget kan både delegere
myndighet til og instruere statsforvaltningen. Det er et spørsmål
om hensiktsmessighet hvordan man innordner seg når det gjelder forvaltning
og utvikling av de aktuelle bygningene.
Arbeidsgruppen merker seg i denne sammenheng at
de eksterne vurderingene som tidligere er innhentet har konkludert
med at Stortinget kan benytte tjenester fra andre statlige virksomheter
i egenregi.
Arbeidsgruppen viser for øvrig til at
det i andre europeiske land ikke er uvanlig at forvaltningen av
parlamentsbygninger inngår som en del av den samlede forvaltningen
av statlige bygninger, slik tilfellet for eksempel er i Nederland.
Erfaringer fra internasjonale samarbeidsfora er at de nordiske landene
skiller seg ut ved å ha bygget opp egne enheter for eiendomsforvaltning
i parlamentene.