4.4.1 Styrket politisk forankring av administrative spørsmål
1. Innledning
Stortingspresident Olemic Thommessen
uttalte følgende i debatten om Riksrevisjonens rapport den 20. juni
2017:
«Jeg registrerer
at kontroll- og konstitusjonskomiteen mener at det ikke ble gitt
nok informasjon til Stortinget i plenum om nedkjøringen til garasjen
i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2014. Dette spørsmålet
utfordrer de rutinene Stortinget gjennom lang tid har hatt for å
utrede administrative saker før et forslag presenteres fra presidentskapets
side. Dette berører det jeg oppfatter som den kanskje mest sentrale
siden av denne saken – nemlig behovet for endringer i denne arbeidsformen,
slik at saker som den vi nå står oppe i, og administrative tiltak
blir vesentlig bedre forankret i Stortingets plenum og i Stortingets
organer for øvrig.»
Arbeidsgruppen drøfter i det følgende
ulike modeller for hvordan viktige administrative beslutninger i større
grad kan gis en bredere politisk forankring i Stortinget og Stortingets
organer, slik stortingspresidenten tok til orde for.
En har vært igjennom en periode med et
krevende byggeprosjekt, og ifølge mandatet skal arbeidsgruppen ha
særlig fokus på byggesaker. Samtidig kan det være andre typer administrative
beslutninger som krever politisk forankring på samme måte, som for
eksempel gjennomføring av større budsjettreduksjoner, innføring
av sikkerhetsmessige eller beredskapsmessige tiltak osv. Ved utformingen
av alternativer har arbeidsgruppen derfor lagt vekt på å utforme
generelle modeller som kan være egnet for administrative saker av
ulik karakter, selv om det er tatt utgangspunkt i erfaringene fra
byggeprosjektet Prinsens gate 26 mv.
Nedenfor presenterer arbeidsgruppen seks
ulike modeller for styrket politisk involvering.
-
Større grad
av involvering av Stortingets plenum i administrative saker
-
Formalisering
av særlige viktige administrative beslutninger hos lederne i partigruppene
gjennom opprettelse av et nytt konsultasjonsorgan
-
Formalisering
av en plikt til å konsultere partigruppene uten at det opprettes
et eget organ
-
Større grad
av forankring av administrative beslutninger hos partier som ikke
er representert i presidentskapet
-
Økt involvering
av komiteene i administrative saker
-
Gjeninnføre
en form for eget administrasjonsstyre i tillegg til presidentskapet
Flere av
disse tiltakene kan kombineres.
2. Større grad av
involvering av Stortingets plenum i administrative saker?
Stortinget vedtok 20. juni 2017 at
«alle opplysninger som er nødvendige for behandlingen
av saker skal legges frem» .
og videre at
«saker som presidentskapet legger frem for Stortinget
skal underbygges på en slik måte at Stortinget kan foreta en forsvarlig
og selvstendig behandling av dem. Stortinget skal ha informasjon
som gjør det i stand til å foreta en forsvarlig vurdering av innhold
og virkning av de vedtakene som fattes. Stortinget legger til grunn
at presidentskapet skal gi korrekt og rettidig informasjon til Stortinget
og underrette om forhold av betydning»
Det er lagt til grunn at presidentskapet
har kompetanse til å ta opp saker og fremme innstillinger for Stortinget
av eget initiativ forutsatt at sakene hører under presidentskapets
ansvarsområde.
En gjennomgang av historiske dokumenter
viser at Stortingets plenum for noen tiår siden i større grad behandlet
detaljerte saksfremlegg om internadministrative spørsmål. I forbindelse
med byggesaken på 1950-tallet ble det eksempelvis lagt frem en rekke
innstillinger fra presidentskapet for Stortinget i plenum.
I 1975 ble det lagt frem en egen innstilling
fra presidentskapet om bygging av en tunnelforbindelse mellom stortingsbygningen
og Prinsens gate 26. I 1977 ble det lagt frem en innstilling fra
administrasjonskomiteen om den fremtidige organiseringen av Stortingets
administrasjon, hvor administrasjonens arbeids- og ansvarsoppgaver
ble gjennomgått på et meget høyt detaljeringsnivå.
Utviklingen i retning av mindre detaljerte
saksfremlegg har flere årsaker. For det første hadde budsjettomtalene
som ble tatt inn i Finansdepartementets budsjettproposisjon tidligere,
generelt et høyere detaljeringsnivå. I tråd med utviklingen av rammedisponeringsbudsjettet
er budsjettomtalene av statlige virksomheters administrative budsjetter
i dag holdt på et langt mer overordnet nivå. Dette gjelder også
omtalene av Stortingets budsjett, som er lagt opp etter samme mal som
andre virksomheter som er omtalt i Finansdepartementets fagproposisjon.
For det andre er det etter budsjettreformen
i 1997 blitt lagt større vekt på at saker som har budsjettmessige konsekvenser,
skal inngå i en helhetlig sammenheng, enten gjennom Prop. 1 eller
ved at endringer i budsjettåret samles i omgrupperingsproposisjoner
om høsten og våren. Det har derfor utviklet seg en praksis hvor budsjettforslag
som gjelder Stortingets administrative virksomhet, inkorporeres
i regjeringens proposisjoner.
Erfaringene med byggesaken Prinsens gate
26 mv. kan imidlertid tyde på at detaljeringsnivået i noen saker har
blitt for overordnet, slik at det har blitt krevende for representantene
å gjøre seg opp en selvstendig mening om de vedtak som skal treffes.
Det kan derfor vurderes om det bør utarbeides mer detaljerte budsjettomtaler for
Stortinget, eventuelt om det bør være en lavere terskel
for å fremme egne innstillinger fra presidentskapet for plenum for
å forankre viktige beslutninger der, for eksempel i forbindelse
med større investeringsprosjekter.
Dersom en trekker en parallell til regjeringens
saksfremlegg, ser en at det ikke er uvanlig, særlig innenfor Samferdselsdepartementets
og Forsvarsdepartementets saksområder, at det legges frem egne proposisjoner om
større investeringsprosjekter.
En har også sett eksempler på at enkelte
større sivile byggeprosjekter er presentert for Stortinget gjennom egne
proposisjoner. Dette kommer
i tillegg til de mer kortfattede omtalene i budsjettproposisjoner
og gir anledning til at sakene får en bredere omtale enn hva som er
naturlig innenfor formatet i budsjettproposisjonene.
Hvor detaljerte opplysninger som skal
gis i den enkelte sak for at Stortinget i plenum kan foreta en forsvarlig
selvstendig vurdering av de forhold de inviteres til å treffe vedtak
om, slik det er forutsatt i Stortingets vedtak 20. juni 2017, vil
nødvendigvis måtte baseres på en skjønnsmessig vurdering fra sak
til sak, og arbeidsgruppen mener det derfor ikke er hensiktsmessig
å trekke opp nærmere generelle kriterier for hvordan slike omtaler
bør utformes.
Det ligger i sakenes natur at omfanget
av opplysninger Stortinget har behov for for å kunne treffe vedtak
i saken vil avhenge av saksforholdene og sakens politiske sensitivitet.
For eksempel vil det normalt være større grunn til å gi en detaljert
redegjørelse i en kompleks byggesak til flere hundre millioner kroner
enn ved et enklere ombyggingsprosjekt til noen millioner kroner.
Det kan også vurderes om Stortinget i
plenum i større grad bør informeres eller inviteres til å treffe
beslutninger underveis i saksbehandlingen på andre tidspunkter enn
der det er formelt nødvendig at Stortinget treffer vedtak, eksempelvis
gjennom orienteringer i budsjettproposisjonene eller i egne innstillinger.
I byggesaker skal for eksempel Stortinget i plenum i tråd med bevilgningsreglementet
behandle kostnadsrammer og årlige bevilgningsforslag. Det er imidlertid
ikke noe til hinder for at Stortinget i plenum for eksempel orienteres
om arbeidet med planleggingen av større prosjekter og de veivalg
som treffes i planleggings- og prosjekteringsfasen.
I saker om bygninger som Stortinget selv
skal benytte, kan det være hensyn som tilsier at Stortinget i plenum
gis informasjon før viktige premisser for det videre arbeidet fastlegges.
Det er imidlertid samtidig viktig å ha med seg at jo tidligere Stortinget
i plenum orienteres om en sak, jo større vil usikkerhetene være.
Dette vil for eksempel gjøre det vanskelig å operere med konkrete kostnadsoverslag
før disse er undergitt nærmere kvalitetssikring. I den grad dette
likevel gjøres, må det sørges for at det tas tilstrekkelige forbehold,
slik at endringer sammenlignet med tidlige prognoser ikke dermed
oppfattes som kostnadsoverskridelser.
3. Større grad av
forankring av beslutninger hos lederne av partigruppene gjennom
opprettelse av et nytt konsultasjonsorgan?
Som det fremgår ovenfor, har det vært
praksis for at saker som er av særlig viktighet, og saker som kan
bli politisk kontroversielle, har vært drøftet med de parlamentariske
lederne. Dette er en uformell form for politisk forankring, som
ikke har et grunnlag i formelle regler. Det skrives referater
fra disse møtene, men dette forumet, bestående av presidentskapet
og lederne for partigruppene, anses ikke som et formelt organ for Stortinget.
Lederne for partigruppene er heller ikke
et formelt organ alene, men er gjennom enkelte bestemmelser i forretningsorden
gitt særlige rettigheter i kraft av sin posisjon som valgte ledere
for partiene som er representert på Stortinget (§ 16 om deltakelse
i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen og §§ 45, 51 og 52
om taletid i debatter).
Forankring hos de parlamentariske lederne
vil ikke kunne erstatte vedtak i Stortingets plenum dersom dette
er nødvendig etter Grunnloven eller av andre grunner, men vil kunne
gi en trygghet for at beslutninger som treffes av presidentskapet,
har en bred forankring i partigruppene.
I den grad det er ønskelig å bygge videre
på praksisen med å konsultere de parlamentariske lederne i administrative
saker, kan det vurderes å formalisere ordningen slik at den gis
en klarere rettslig forankring gjennom formelle fullmakter vedtatt
i Stortingets plenum.
Selv om det er viktige forskjeller mellom
regjeringens ansvar for landets utenrikspolitikk og Stortingets presidentskaps
ansvar for Stortingets internadministrative saker, er det en mulighet
å se hen til modellen fra den utvidede utenriks- og forsvarskomité
(DUUFK), hvor utenriks- og forsvarskomiteen suppleres med lederne
for partigruppene og stortingets president i konsultasjoner med
regjeringen om viktige spørsmål vedrørende utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk,
handelspolitikk og beredskap. Dette er et eksempel på at lederne
for partigruppene er gitt en formalisert rolle gjennom Stortingets
forretningsorden.
Tilsvarende kunne en se for seg at det
gjennom forretningsorden ble formalisert at presidentskapet kan
eller skal konsultere lederne for partigruppene i særlig viktige
spørsmål som gjelder Stortingets interne anliggender. En ordning
basert på en rett til å konsultere vil gi presidentskapet større
mulighet til å utvise skjønn enn en ordning basert på konsultasjonsplikt.
I likhet med det som gjelder for den
utvidede utenriks- og forsvarskomité, bør et slikt møteforum anses som
et eget organ for Stortinget. Betegnelsen «utvidet presidentskap»
anses imidlertid ikke hensiktsmessig, da presidentskapets sammensetning
følger av Grunnloven § 73. En mulig betegnelse kan være «Administrasjonsutvalget».
Arbeidsgruppen legger videre til grunn
at et eventuelt slikt organ ikke delegeres formell beslutningsmyndighet,
men at det fremdeles vil være presidentskapet i kraft av sin funksjon
som overordnet ansvarlig for Stortingets administrative virksomhet
som treffer endelig vedtak i saken.
Ved at samtlige partier deltar i et felles
møteforum, sikrer en at alle partier gis lik informasjon, samt at
alle partier får tilgang og mulighet til å kommentere de innspill
og eventuelle motforestillinger som fremføres. Forberedte møter
med dagsordener, saksnotater og protokoller vil gi en god notoritet
for ettertiden omkring de forhold som har vært gjenstand for konsultasjoner.
En slik ordning kan gjøres avgrenset
ved at den bare gis anvendelse for saker som har budsjettmessige
konsekvenser, for eksempel ved at presidentskapet i alle saker over
et visst beløp kan eller skal konsultere lederne for partigruppene.
Alternativt kan den gjøres mer generell
ved at den også kan gjelde saker av administrativ karakter mer generelt,
for eksempel dersom presidentskapet skulle ha behov for å forankre
tiltak som gjelder sikkerhet og beredskap og som får betydning for
representantenes arbeidsforhold.
Fordelen med en slik modell vil være
at en sikrer en bredere forankring av prinsipielle spørsmål. En
får også en mulighet til en formell forankring av spørsmål som ikke
er egnet for offentlig debatt. I likhet med det som gjelder ellers
for møter i presidentskapet, foreslås det at møtene er lukkede og
protokollene unntatt offentlighet. Det bør eventuelt vurderes å
ta inn en bestemmelse om det i reglene om rett til innsyn i Stortingets
dokumenter.
I den grad en ønsker en presisering når
det gjelder forholdet til plenum, kunne en slik modell suppleres med
en regel om adgang til å kreve en sak inn for plenum dersom et bestemt
antall medlemmer av Administrasjonsutvalget krever det (sml. forretningsorden
§ 16 siste ledd, som gir en slik adgang når minst seks av DUUFKs
medlemmer krever det).
For at en slik modell skal kunne fungere
i praksis, forutsettes det at lederne for partigruppene prioriterer
å delta på møter som gjelder administrative forhold i Stortinget.
Det er imidlertid en mulighet, i likhet med det som gjelder for
DUUFK, å åpne for at nestledere kan stille som varamedlem ved partigruppeleders
forfall.
Den foreslåtte formaliseringen gjelder
bare administrative saker. Den uformelle ordningen basert på konsultasjoner
med lederne for partigruppene i andre saker av særlig viktighet
forutsettes videreført som før for andre sakstyper.
4. Konsultasjoner
med partigruppene uten å opprette et eget organ?
Et alternativ til opprettelse av et eget
organ kan være å pålegge presidentskapet i forretningsorden å konsultere
partigruppene formelt i særlig viktige administrative saker, men
uten at man formaliserer ordningen gjennom et nytt eget organ.
Innenfor dette alternativet gis ikke
lederne for partigruppene en særskilt rolle eller et særskilt ansvar,
selv om en legger til grunn at det i praksis vil være hensiktsmessig
å videreføre dagens ordning hvor presidenten/presidentskapet møter
lederne for partigruppene én til to ganger i sesjonen for å informere
om eller drøfte aktuelle saker.
Dette alternativet gir imidlertid også
formell fleksibilitet når det gjelder formen for konsultasjoner.
Det kan for eksempel holdes felles møter med representanter for
samtlige partigrupper om dette anses hensiktsmessig, slik som ved
dagens praksis. Det kan alternativt holdes egne orienteringer for
de enkelte partigruppene eller gjennomføres skriftlige konsultasjoner.
I begge tilfeller kan det distribueres skriftlige saksnotater i
forkant.
5. Mer involvering
av partier som ikke er representert i presidentskapet?
En annen modell som kan ligne noe på
modellen beskrevet i underpunktene 3 og 4 ovenfor, er en ordning hvor
kun de partigruppelederne (eller en annen representant) fra de partiene
som ikke er representert i presidentskapet, konsulteres i viktige
administrative spørsmål.
Som det fremgår av punkt 4.2 ovenfor,
er det vanlig at presidentskapet forankrer sine standpunkter i sine respektive
partigrupper. Antallet medlemmer i presidentskapet er imidlertid
etter Grunnloven begrenset til seks, og det er vanlig at disse plassene
fordeles mellom fire eller fem partier.
Det er derfor et mulig alternativ å innføre
en ordning hvor kun partigruppeledere eller valgte representanter
fra partiene som ikke fra før er representert i presidentskapet,
konsulteres særskilt i viktige administrative saker. Dette kan for
eksempel skje ved at representanter for disse partiene tiltrer møter
i presidentskapet i slike saker.
Denne modellen ivaretar behovet for forankring
av særlig viktige beslutninger i samtlige partier, men uten at lederne
for alle partigruppene gis en særlig rolle. Modellen legger videre
et større ansvar hos det enkelte medlem av presidentskapet for å
selv å forankre beslutninger i egne partigrupper.
Også i denne modellen forutsettes det
at det er presidentskapet som treffer de endelige vedtakene, men
etter å ha hørt standpunktene til de partiene som ikke er representert
i presidentskapet. Dersom stemmene til partiene som ikke er representert
i presidentskapet også skulle medregnes, ville dette bryte med forholdsmessighetsprinsippet
som er lagt til grunn ved valg til presidentskapet. Det ville også
kunne utfordre angivelsen av hva som utgjør presidentskapet i henhold
til Grunnloven § 73.
6. Økt involvering
av komiteene?
Som det fremgår ovenfor, er stortingskomiteenes rolle
i administrative saker i Stortinget normalt begrenset til behandlingen
av budsjettproposisjoner, dvs. nå finanskomiteen både som overordnet
ansvarlig for behandlingen av statsbudsjettet og som budsjettkomité. Komiteen
har derfor i utgangspunktet bare befatning med bevilgningsforslag
og forslag til andre budsjettfullmakter, som for eksempel bygge-
og investeringsfullmakter.
Etter endringen i ansvarsdelingen mellom
komiteene med virkning fra 1. oktober 2017 er det nå altså bare finanskomiteen
som har en rolle når det gjelder behandlingen av budsjettforslaget
for Stortinget. Dersom finanskomiteen skal involveres sterkere i
behandlingen av budsjettet for Stortinget, kan dette skje på to
stadier i behandlingen.
For det første er det en mulighet at
presidentskapet drøfter budsjettforslaget med finanskomiteen før
det oversendes til Finansdepartementet. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
kan oppfattes slik at de, da de hadde ansvaret for behandlingen
av Stortingets budsjett, et stykke på vei ønsket en slik modell.
Fordelen ved dette alternativet er at en kan få en bred politisk
forankring av forslaget før det fremmes, da samtlige politiske partier er
representert i finanskomiteen. Videre kan eventuelle interne uenigheter
avdekkes før budsjettforslaget er blitt ferdig utarbeidet, slik
at presidentskapet kan ta hensyn til disse synspunktene før det
treffer en endelig beslutning.
Samtidig kan det det hevdes at dette
vil være prinsipielt uheldig ved at en forskutterer den parlamentariske budsjettbehandlingen
og ber finanskomiteen om å forholde seg til enkeltelementer i budsjettet
før de har sett helheten. En slik fremgangsmåte bryter også med
prinsippet om at komiteene bare skal behandle saker de har fått
oversendt fra Stortinget i plenum. Stortinget står imidlertid formelt
fritt til å regulere dette i forretningsorden.
For det andre er det en mulighet at presidentskapet skriftlig
eller muntlig gir komiteen en utdyping av sentrale elementer i budsjettforslaget
etter at budsjettforslaget er fremmet. Dette gjør at komiteen i
større grad ansvarliggjøres politisk for budsjettvedtakene som gjelder
Stortinget.
Felles for begge disse alternativene
er at de bare løser behovet for en bedre forankring av budsjettsaker. Med
mindre en vil åpne for en mer prinsipiell omlegging av finanskomiteens
rolle til også å ha et mer helhetlig ansvar for saker som gjelder
Stortingets administrasjon, løses ikke behovet for forankring av
andre saker som gjelder Stortingets interne anliggender.
7. Gjeninnføre en
form for eget administrasjonsstyre i tillegg til presidentskapet?
En ser at det i andre land ikke er uvanlig
at det velges et eget politisk sammensatt organ underlagt eller
i tillegg til presidentskapet som har det overordnede ansvaret for
administrative spørsmål. I Sverige har en for eksempel Riksdagsstyrelsen
og Finland Kanslikommissionen, jf. nærmere omtale under pkt. 4.3
Også i Norge hadde man fra 1979 til 1991
en ordning med et eget administrasjonsstyre. En har før dette hatt
egne parlamentariske sammensatte bygningskomiteer. Administrasjonsstyrets sammensetning
og oppgaver ble regulert i et eget reglement vedtatt i Stortinget
9. januar 1979.
Administrasjonsstyret hadde 7 medlemmer,
hvorav fire stortingsrepresentanter valgt av Stortinget, én representant
for Stortingets presidentskap oppnevnt av presidentskapet og to
representanter for de ansatte i Stortinget valgt av og blant de
ansatte.
Administrasjonsstyret ble bemyndiget
til å treffe vedtak i alle spørsmål som gjaldt Stortingets administrasjon,
for så vidt avgjørelsesmyndigheten ikke ble tillagt presidentskapet
eller Stortinget selv. I enkelte nærmere definerte sakstyper skulle
administrasjonsstyret innstille overfor presidentskapet. Administrasjonsstyret
overtok også funksjonene til det egne administrasjons-, plan- og
byggeutvalget som Stortinget nedsatte 6. juni 1973 i forbindelse
med Stortingets overtakelse av Prinsens gate 26.
Administrasjonsstyret ble avviklet i
1991, jf. Innst. S. nr. 99 (1990–91) om nedleggelse av administrasjonsstyret
på bakgrunn av innstilling fra et utvalg som var nedsatt for å vurdere
den bedriftsorganisatoriske organiseringen av Stortingets administrasjon.
Utvalgets innstilling bygget igjen på et notat fra daværende direktør
Mo 6. august 1990. Argumenter for nedleggelse av ordningen var at
en burde søke å ivareta de ansettes medvirkning på en annen måte
og «slik at de folkevalgtes innflytelse ikke reduseres», og at man
ikke hadde en klar og hensiktsmessig ansvars- og kompetansedeling
mellom administrasjonsstyret og direktøren.
I den grad en skulle gjenopprette et
administrasjonsstyre i en modernisert form, vil arbeidsgruppen legge
til grunn at dette opprettes som et rent politisk organ, dvs. at
representanter for de ansatte ikke formelt inngår som en del av
et slikt styre.
Arbeidsgruppen ser følgende fordeler
ved opprettelsen av et eget administrasjonsstyre:
-
Politisk
valgte representanter vil få bedre mulighet til å gå tyngre inn
i administrative spørsmål i Stortinget. Medlemmene av administrasjonsstyret
vil ikke måtte bruke tid på oppgaver som medlemmene av presidentskapet
i dag i tillegg må ivareta (presidering i salen, representasjon,
planlegging av saksavvikling mv.).
-
Et bredt
sammensatt utvalg vil kunne sikre tverrpolitisk enighet om administrative
beslutninger.
-
Et administrasjonsstyre
kan erstatte den involveringen som i dag ivaretas gjennom brukerrådet.
Ulemper ved
opprettelsen av et administrasjonsstyre:
-
Opprettelsen
av et nytt organ vil kunne virke byråkratiserende, spesielt hvis
viktige spørsmål i tillegg skal løftes opp til presidentskapet,
slik at en får en dobbeltbehandling.
-
Det kan
oppstå en uklar ansvarsdeling mellom administrasjonsstyret og direktøren,
sml. delbegrunnelsen for avvikle administrasjonsstyret i 1991.
-
Flere representanter
(utover de seks som utgjør presidentskapet) må bruke verdifull tid
på rent administrative spørsmål.
-
Et utvalg
som skal ivareta bredden i sammensetningen på Stortinget og forholdsmessig
representasjon, kan bli uhensiktsmessig stort.
I den grad
det er ønskelig å gå videre med en slik modell, anbefaler arbeidsgruppen
at det innhentes erfaringer fra Sverige og Finland, både fra politikernes
og administrasjonens perspektiv, før det treffes en endelig beslutning.
8. Arbeidsgruppens
anbefaling
Valg av modell er i stor grad et politisk
spørsmål, og arbeidsgruppen legger til grunn at spørsmålet vil være gjenstand
for politiske drøftinger.
Fra et administrativt ståsted mener arbeidsgruppen at
ulempene ved å opprette et eget administrasjonsstyre overstiger
fordelene, og legger spesiell vekt på at opprettelsen av et nytt
organ vil kunne føre til økt byråkrati i Stortinget. Arbeidsgruppen
viser for øvrig til begrunnelsene for å avvikle det tidligere administrasjonsstyret.
Arbeidsgruppen vil heller ikke anbefale
at det formaliseres en modell som innebærer en større involvering
av finanskomiteen i Stortingets administrative saker, selv om dette
selvfølgelig ikke utelukker at det kan være kontakt mellom presidentskapet
og komiteen ved særskilte behov.
Arbeidsgruppen anbefaler generelt en
kombinasjon av en lavere terskel for å legge frem saker for Stortingets
plenum og en formalisering av ordningen med konsultasjoner med partigruppelederne.
Arbeidsgruppen anbefaler også mer omfattende informasjon til Stortinget
i plenum der en saks størrelse og/eller karakter tilsier det, enten
det skjer i en budsjettproposisjon eller som en egen sak.
En lavere terskel for forankring av visse
administrative saker i Stortingets plenum og mer omfattende informasjon
til Stortinget i plenum i slike saker bør, heller enn å komme til
uttrykk i forretningsorden, legges til grunn i fremtidig praksis.
Det kan for eksempel gjøres ved at det fattes en prinsippbeslutning
om det i presidentskapet. Det kan for øvrig også sies å følge av
Stortingets vedtak 20. juni 2017, jf. særlig tredje og fjerde vedtakspunkt
(som er gjengitt i punkt 3.5 ovenfor).
Når det gjelder byggesaker spesielt,
foreslår arbeidsgruppen i kapittel 6 nedenfor at Stortinget som
et ledd i implementering av de regler som gjelder i staten for effektiv
gjennomføring av byggeprosjekter, vurderer å vedta et eget reglement
for behandling av Stortingets byggesaker. I dette reglementet foreslås
det tatt inn konkrete regler for på hvilke stadier i byggesaksbehandlingen
Stortinget i plenum skal involveres.
En formalisering av ordningen med konsultasjoner med
partigruppelederne gir samtidig fleksibilitet til å kunne håndtere
saker som av ulike årsaker ikke er egnet for en offentlig debatt,
eventuelt på et høyere detaljeringsnivå enn det som kan være egnet
for fremleggelse i plenum.
Arbeidsgruppen mener dessuten det kan
være hensiktsmessig med en mulighet for at et visst antall medlemmer
av Administrasjonsutvalget kan kreve at en bestemt administrativ
sak blir forelagt Stortinget i plenum. En mulighet er at en tredjedel
av medlemmene kan kreve det. Med dagens storting, hvor ni partier
er representert, vil det være til sammen 15 medlemmer i Administrasjonsutvalget.
Dermed må det være minst fem medlemmer som krever fremleggelse av
en sak i plenum.
Dette kan formuleres slik i forretningsorden:
«Presidentskapet
skal drøfte administrative saker av særlig viktighet med lederne
for partigruppene i Administrasjonsutvalget. Administrasjonsutvalget
består av presidentskapet og lederne for partigruppene. Nestlederne
i partigruppene er varamedlemmer for lederne i partigruppene.
Dersom en tredjedel av medlemmene i Administrasjonsutvalget
krever det, skal en administrativ sak legges frem for Stortinget.»