3.1 Utvalgets tolkning av mandatet: grunnleggende retningslinjer for utvalgets arbeid

Stortingets presidentskap har bedt utvalget «utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk». Det er presisert i mandatet at de to nye grunnlovstekstene skal utarbeides «i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende rettskrivningsnormer for bokmål og nynorsk», og at det «skal legges til grunn for arbeidet at de to målversjonene av Grunnloven skal være likestilte og ha samme rettslige status».

Videre fremgår det av mandatet:

«Et overordnet hensyn skal være at de språklige endringene i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte bestemmelsene, og at de to språkversjonene i minst mulig grad skal kunne tolkes ulikt. Samtidig skal det være et siktemål å endre grunnlovsbestemmelsene så lite som mulig i forhold til den någjeldende teksten.»

Ut fra dette har utvalget lagt til grunn at de nye grunnlovstekstene skal følge de gjeldende rettskrivningsnormene for bokmål og nynorsk, og at de skal utformes i et «tidsmessig» språk som er så forståelig som mulig for folk flest.

Dette er en litt annen tilnærming enn den Finn-Erik Vinje la til grunn for sitt bokmålsforslag i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008). I begrunnelsen for forslaget heter det blant annet:

«Nå, godt og vel hundre år etterpå, kan det være på tide med en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903. […] Den språklige fornyelse i nærværende forslag […] gjør ‘1903 om igjen’, men hvis den skal bety noen reell lettelse for dagens lesere, kan den ikke utelukkende holde seg til det ortografiske; enkelte morfologiske, syntaktiske og leksikalske justeringer må gjøres. I forslaget fremstår grunnlovsteksten fortsatt i en lett konservativ, verdig eller høytidelig språklig form. Men vi tar altså hensyn til vår tids lesere ved å fjerne noen av de aldersmerker fra 1800-tallet som overlevde revisjonen i 1903 og senere er beholdt. […] Nærværende forslag går som nevnt ut på å gjøre ‘1903 om igjen’ vel 100 år etter. Grunnlovsteksten løftes nærmere opp mot vår tid ved at det foretas en del endringer i tegnsetting, ortografi, bøyninger, vokabular og unntaksvis syntaks. Tekstens særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt, og mange gloser som ikke hører til det dagligdagse ordforråd, er bevart.»

Denne forskjellen i tilnærming til den språklige oppdateringen har altså ført til at utvalgets bokmålsversjon inneholder litt andre og gjennomgående mer moderne løsninger enn Vinjes forslag gjør. Retningslinjene for utarbeidelsen av nynorskteksten er nærmere beskrevet nedenfor.

Det har imidlertid vist seg at det er grenser for hvor «moderne» og lettfattelig grunnlovsteksten kan gjøres for dagens lesere. Til en viss grad er man bundet av formuleringene i den eksisterende Grunnloven. Mange av dem har vært kjent i snart to hundre år og virker magnetisk på de moderniserte versjonene. For eksempel er det ikke sikkert at man i dag ville ha formulert § 100 første ledd slik den lyder, men formuleringen «Ytringsfrihed bør finde sted» er så kjent og hevdvunnen at det ville virke svært radikalt å gjøre helt om på den. Ved revisjonen av § 100 i 2004 nøyde man seg med å erstatte «Trykkefrihed» med «Ytringsfrihed» og ellers beholde den opprinnelige formuleringen. I NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde sted» s. 330 mente Ytringsfrihetskommisjonen at det å vise «pietet overfor dagens grunnlov» var en selvstendig grunn til å la den opprinnelige formuleringen stå.

Videre har det vist seg vanskelig å oversette en del gammelmodige ord og begreper til moderne norsk, for eksempel regaler, moratorier, sportler og milde stiftelser. En av grunnene til dette er at tolkningen av det gamle ordet kan være usikker, slik at man må gjøre et valg mellom ulike alternativer på moderne norsk. Det gjelder blant annet ord som mangler referanse i vår tid. Da er det stor risiko for å gjøre feil og forandre meningsinnholdet i Grunnloven. Andre ganger kan det være vanskelig å finne moderne ord som gir dekkende uttrykk for det samme meningsinnholdet, og da må man eventuelt lage en mer eller mindre omstendelig forklaring som tynger teksten. I slike tilfeller har utvalget derfor beholdt en del gamle ord og bare modernisert rettskrivningen. Noen steder er de gamle ordene beholdt på bokmål, mens de har fått en avløser i nynorskversjonen.

Utvalget har dessuten vært svært forsiktig med å endre på de mest sentrale grunnlovsparagrafene som kan ses som «faneparagrafer» med stor symbolsk betydning. Dette gjelder særlig §§ 1, 2, 49 og 112. I disse bestemmelsene er det så å si bare rettskrivningen av ordene som er justert, selv om særlig § 112 kunne vært skrevet om i en enklere stil.

Enkelte steder har utvalget likevel skrevet om ord fordi de har endret betydning siden 1814 og det ville vært direkte misvisende å la dem stå. For eksempel har politi en helt annen og langt mer avgrenset betydning på moderne norsk enn det hadde i 1814 (se særmerknadene til § 17). Og pinlig forhør vil lett bli oppfattet helt annerledes enn i 1814 (se særmerknadene til § 96). I slike tilfeller er det nødvendig å omformulere bestemmelsene for at de skal beholde det samme meningsinnholdet. Men når et ord endres eller en bestemmelse omformuleres, kan det være vanskelig å gi en garanti for at meningen er helt intakt. Der det er reell usikkerhet om dette, har utvalget lagt frem alternative formuleringer der den opprinnelige ordlyden er beholdt, slik det er åpnet for i mandatet. Det kan nevnes at både politi og pinlig forhør ble beholdt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) (se begrunnelsen i forslaget s. 4 og 5).

3.2 Nynorskversjonen: mellom den nynorske tradisjonen og bokmålsversjonen

Nynorsken og landsmålet innebar et brudd med den kansellistiske uttrykksmåten som dominerte i skriftspråket her til lands. Bokmål og riksmål kan i dag ha minst like enkel og talemålsnær setningsbygning som nynorsk, men nynorsken har sterkere historiske forpliktelser. Det gjelder ikke bare setningsbygning, men også valg av synonymer. Der to ord betyr det samme i konteksten, er det fremdeles et sterkere krav i nynorsk til å velge det som er enklest eller på andre måter mest grunnleggende i vanlig tradisjonelt talemål. Eksempel fra bokmål til nynorsk: det er en nødvendighet > det er nødvendig > det trengst.

I en oversettelse mellom to ulike språk går man helst fra mening til mening og ikke fra ord til (et liknende) ord. Setningene brytes gjerne helt ned og bygges opp i samsvar med kravene i målspråket. I visse former for sakprosa kan det også være akseptabelt å formulere setningene mest mulig fyndig, effektivt og pedagogisk på målspråket uavhengig av beskaffenheten i kildespråket. Sakprosaoversettelser er ofte litt kortere enn originalteksten av den opplagte grunn at noen har hatt tid til å arbeide mer med teksten. Nynorskoversettelser av tekster fra statlig forvaltning er ofte en god del kortere enn originalen, blant annet fordi det brukes mer direkte og verbal ordlegging (eksempel: styret drøfter saka i stedet for styret foretar en drøftelse av saken). Ekstra korthogde tekster får man ved hjelp av tradisjonelle administrative nynorskord som å skipe (’organisere, etablere’), hverdagslige fellesord brukt i videre betydning enn i bokmål (å styre for ’regjere’) og enkle verb som å gje og å setje i spesialbetydninger som konteksten spesifiserer. Ved hjelp av alle slike virkemidler kunne man fått en nynorskversjon av Grunnloven som var 10–15 prosent kortere enn originalen.

Det har likevel ikke vært til å unngå at nynorsk-oversettelsen har kommet til å ligge relativt nært opptil bokmålsversjonen i form. Hovedgrunnen er at en radikal oversettelsesmåte ville innebære for mange tolkninger, og formuleringer som kunne ha blitt oppfattet som tolkninger. Fri oversettelse til en nynorsk som holdt seg til de klassiske nynorske stilidealene fyndig, klar og korthogd, ville gjort det umulig å formulere for eksempel § 100 uten presiserende tolkning. Utvalget har dessuten forsøkt å unngå for store umotiverte forskjeller mellom de to målversjonene. Det vil si at nynorskløsningen ikke burde være helt forskjellig fra bokmålsløsningen dersom parallelle formuleringer ville være korrekt og akseptabel nynorsk. Dette utgangspunktet har påvirket valg av ord og setningsbygning i både nynorskversjonen og bokmålsversjonen.

Likevel har utvalget holdt på en god del forskjeller mellom de to målformene som strengt tatt er unødvendige lokalt i teksten. Dette ble gjort ut fra en betraktning om at hvis målformene ble gjort så like som det er mulig etter gjeldende språknormer, ville forskjellene mellom de to språktradisjonene utviskes, og særlig nynorsken ville ha mistet noe av sitt særpreg.

Utvalget har altså med vilje latt «magnetismen» i originalteksten virke på nynorsken, men samtidig mye sterkere på bokmålet. Hensynet til helhetsinntrykket av de to språkversjonene, og til forskjellen mellom språktradisjonene, forklarer mange likheter og forskjeller i de enkelte paragrafene.

Ortografien i nynorskoversettelsen ligger trygt innenfor den nye rettskrivningen som gjelder fra 1. august 2012. Et av formålene med den nye rettskrivningen var å konsolidere det som var hovedstrømmen i nynorsk. Denne strømmen gikk stort sett innenfor den trangere og veletablerte normen som ble kalt læreboknormalen, og som gjaldt for offentlig forvaltning. Av hensyn til kontinuiteten i forvaltningsspråket har utvalget bestemt seg for å holde nynorsken innenfor den tidligere læreboknormalen og ikke ta i bruk nye former som til 1. august 2012 var såkalte klammeformer. Dermed har for eksempel valget mellom verbformer med og uten j gitt seg selv, fordi det før den nye rettskrivningen bare kunne hete leggje, sitje osv. med j i statlig nynorsk. Valget mellom a- og e-infinitiv er derimot fritt. A-infinitiv har god tradisjon i nynorsk lovspråk, og «Ytringsfridom skal det vera» ville slett ikke vært noen dårligere fanfare enn tilsvarende med vere. Utvalget har likevel av pragmatiske grunner valgt e-infinitiv. Det er videre valgt enkel konsonant før vokal der det er valgfritt, men likevel dobbel m (dømme). Det er i stor grad valgt diftonger (å høyre) og dessuten «trange» (høye) vokaler (som i å vite, fyrst), blant annet fordi det er tradisjon for å uttale en vokal et hakk åpnere enn bokstavelig, men ikke omvendt (f.eks. fyrst og sytten med ø, men ikke først med y). Alt i alt er de ortografiske valgene moderat konservative, men neppe mer konservative enn i bokmålsversjonen.

Ordvalget er også moderat tradisjonalistisk. Øns-ket om å holde noe av nynorskens administrative begrepsapparat i hevd tilsier at man velger det sentrale verbet å skipe i det minste i noen av de betydningene ordet har vært brukt i (’opprette’ og ’etablere’). Ordet kunne ha vært brukt i videre betydning (’bringe i orden’). Motstykket å skiple (’å bringe i uorden’) er mind-re sentralt i administrativt språk i dag, og ikke like godt kjent i alle landsdeler, men i den grad fyndighet har egenverdi, fortjener slike ord en plass i nynorsk lovspråk. De tradisjonelle alternativene til åbehandle og å forhandle, nemlig å ha/ta føre (seg) / å ha oppe og å tinge, måtte imidlertid oppgis. Men til gjengjeld har utvalget i stedet for forholdsmessig og uforholdsmessig godtatt de tradisjonelle adjektivene samhøveleg og mishøveleg, enda den aktuelle betydningen av særlig det førstnevnte ordet ikke er helt etablert. Det vil støtte opp om ordknippet rundt å høve, stå i høve til osv., som er sentralt i nynorsk. Valget av faneord som naudsynt og einskild er derimot et rent stilvalg. Man kan like godt skrive nødvendig og enkelt i nynorsk lovspråk, men de bokmålsnære løsningene som tvang seg frem på noen områder, krevde motvekt i summen. Når resultatet blir at ytterpunkter som mishøveleg og forskjellsbehandling blir stående i samme setning, er det ikke uproblematisk, men det er heller ikke utypisk for administrativ nynorsk, som står i spennet mellom sin egen tradisjon og bokmålet.

3.3 Bokmålsversjonen: moderat stil

Et trekk ved norsk språk er variasjon mellom såkalt dobbeltbestemmelse (den grønne bilen) og enkeltbestemmelse (den franske revolusjon). Denne variasjonen finnes ikke i dansk og ikke i Grunnloven, der det bare brukes enkeltbestemmelse (denne Grundlov, de kongelige Prinser). I moderne bokmål er begge variantene i bruk, men det finnes ingen uttømmende regler for variasjonen mellom dem. Dobbeltbestemmelse har blitt vanligere og vanligere, men enkeltbestemmelse brukes fortsatt, særlig i faste fraser og i høytidelig stil.

Det er god grunn til å mene at Grunnloven i likhet med vanlig, seriøs sakprosa ikke har noe behov for utvendige høytidstrekk fordi den både i innhold og betydning er høytidspreget nok i seg selv. Samtidig er det vanskelig å forsvare full overgang til dobbeltbestemmelse, siden det ennå finnes en god del høytidelige uttrykk som mange er vant med enkeltbestemmelse i, særlig når uttrykkene opptrer i grunnlovssammenheng (som den kongelige familie, den evangelisk-lutherske religion). En balansegang er like vanskelig, for det er nærmest umulig å samle seg om et håndterbart saklig skille mellom det høytidelige og det mindre høytidelige innenfor selve Grunnloven. Derfor – og ikke fordi det bør være en norm i utforming av bestemmelser i dag – har utvalget valgt å beholde gjennomført enkeltbestemmelse i hele forslaget.

På dette punktet skiller ikke utvalgets forslag seg fra den gjeldende grunnloven eller fra Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).

Det at enkeltbestemmelse er gjennomført i hele bokmålsversjonen, gir den et språklig moderat preg. Dette påvirket utvalget også i valget mellom ulike ordformer som er godkjent i offisiell rettskrivning. Utvalget har dermed valgt former som frem (ikke fram), deltagelse (ikke deltakelse) osv. På den måten blir språket mindre stilistisk sprikende.

I en del av ordvalgene ligger bokmålsversjonen tettere på originalteksten enn det nynorskversjonen gjør. Dette er fordi dagens bokmål tillater mange eld-re ord og uttrykksmåter som er fremmede i nynorsk. Utvalget mente at det måtte sterkere begrunnelser til for å endre disse ordene i bokmålsversjonen (jf. originaltekstens «magnetiske kraft»).

3.4 Enkelte språklige vurderinger

Utvalget vil her begrunne noen løsninger som går igjen flere steder i teksten. Språklige valg er ellers stort sett forklart i merknadene til de enkelte paragrafene.

3.4.1 Stor eller liten forbokstav?

Den gjeldende grunnlovsteksten bygger på en rettskrivningsnorm der alle substantiv skal skrives med stor forbokstav. Den gir derfor ingen veiledning når det gjelder hvilke ord, så som navn på organer og liknende, som skal skrives med stor forbokstav, og hvilke som skal skrives med liten.

Utvalget har i all hovedsak holdt seg til den vanlige standarden når det gjelder dette, slik den blant annet fremgår av Vinjes Skriveregler (s. 83 f.). Det vil blant annet si at som hovedregel skal egennavn skrives med stor forbokstav og fellesnavn med liten. Navn på statsorganer og institusjoner skal skrives med stor forbokstav. Men hvis et organ omtales på annen måte enn ved egennavn, skal det brukes liten forbokstav. Personlige titler skal også skrives med liten forbokstav.

Dette betyr at Stortinget som institusjon skal skrives med stor forbokstav. Det samme gjelder egennavn som Høyesterett og Riksretten, og selvfølgelig Norge og Kongeriket Norge. Men hvis det er «et eller flere storting» som omtales, eller «det stortinget som ...», skal det være liten forbokstav.

Når det gjelder regjeringen, kan det være vanskelig å skille mellom tilfeller der det er regjeringen som statsorgan som omtales, og der det siktes til den regjeringen som har makten nå. Det er derfor vanlig å skrive regjeringen konsekvent med liten forbokstav (jf. Skriveregler s. 89). Utvalget har derfor holdt seg til regjeringen med liten forbokstav.

Kongen følger i utgangspunktet hovedreglene nevnt ovenfor, det vil si at Kongen som institusjon og Kongen i statsråd skal skrives med stor forbokstav, mens ordet skrives med liten forbokstav når det refererer til kongen som person, jf. Skriveregler s. 89. De fleste bestemmelsene i Grunnloven som nevner kongen, må i dag forstås slik at det er ’Kongen i statsråd’ det siktes til, jf. reglene om statsrådsbehandling i §§ 28–31. Men fremdeles er det bestemmelser som må forstås slik at de sikter til kongen personlig, for eksempel §§ 4, 5, 7 til 9, 11, 24, 34, 36, 37 og 39 til 41. I atter andre bestemmelser er det vanskelig å avgjøre hvilken betydning av Kongen som må legges til grunn. Det er derfor svært vanskelig å gjennomføre et konsekvent skille mellom bestemmelser der det primært siktes til kongen personlig, og bestemmelser der det etter gjeldende tolkning siktes til Kongen i statsråd.

I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble dette løst ved at kongen konsekvent ble skrevet med liten forbokstav (se begrunnelsen i forslaget s. 4). Også utvalget har kommet til at dette er den beste løsningen.

Navnet på vanlige lover skal skrives med liten forbokstav. Men det er tradisjon for at Grunnloven skrives med stor forbokstav. Ifølge Skriveregler s. 91 skal det være slik. Utvalget følger dette og skriver Grunnloven med stor forbokstav der det brukes som et egennavn. I tilfeller der ordet ikke brukes som egennavn, men settes på linje med andre grunnlover (som i «denne grunnloven»), vil det som regel være riktig med liten forbokstav. Det gjelder også i Grunnlovens tittel («Kongeriket Norges/Noregs grunnlov»).

3.4.2 Kjønnsnøytralitet

I en del bestemmelser i den gjeldende grunnlovsteksten er det gjennomført kjønnsnøytralitet i den forstand at det er presisert at bestemmelsen gjelder hun eller han (§§ 6, 35 og 36) eller prinsesse eller prins (§§ 6, 7, 36, 37 og 44). Men i de fleste bestemmelsene er det bare brukt pronomenet han (og noen steder bare prins, jf. §§ 21 og 75 h). Disse må imidlertid leses kjønnsnøytralt, slik at de også gjelder for kvinner når det er aktuelt.

Etter utvalgets mening er det uheldig at Grunnloven ikke gjennomfører kjønnsnøytralitet i alle tilfeller der det er aktuelt og samtidig lett å gjennomføre. Og det vil være påfallende å beholde kjønnsmarkerte ord i en moderne oversettelse av Grunnloven. Utvalget har derfor gjennomført kjønnsnøytrale uttrykk der det er aktuelt, ved å ta inn «hun/ho ellerhan», «prinsesser ellerprinser» osv.

Det kan kanskje hevdes at utvalget med dette foreslår en endring som kan ha betydning for meningsinnholdet i bestemmelsene. Etter utvalgets mening er ikke det tilfellet, ettersom bestemmelsene også i dag må leses kjønnsnøytralt. Utvalget har likevel laget alternative formuleringer av alle slike forslag, der den originale formuleringen er beholdt (det vil si bare han og prinser).

Også i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble det foreslått kjønnsnøytrale pronomen, men der slik at han konsekvent ble satt foran hun. I den gjeldende Grunnloven er hun alltid satt foran han, med unntak av §§ 29, 50 og 92, der det står «Mænd og Kvinder» (og prins er satt foran prinsesse bare ett sted, i § 37). Utvalget foreslår å gjennomføre dette konsekvent, det vil si at hunkjønnet settes foran hankjønnet (hun eller han, prinsesser og prinser osv.) også de få stedene der det i dag står i omvendt rekkefølge.

Grunnloven bruker også en annen form for kjønnsuttrykk som det etter utvalgets mening kan være grunn til å modernisere. I § 50 er det presisert at norske borgere over 18 år, «Mænd og Kvinder», har stemmerett. I § 92 står det at norske borgere, «Mænd eller Kvinder», kan utnevnes til embetsmenn, og i § 29 står det at «andre Mænd eller Kvinder» kan konstitueres til å ta sete i statsrådet. Det er unødvendig å presisere at disse bestemmelsene gjelder både for kvinner og menn. Rent logisk er det faktisk problematisk for forståelsen av andre bestemmelser der dette ikke er presisert: Gjelder de da bare for menn? Nå er det ikke tvil om at bestemmelsene i Grunnloven må leses kjønnsnøytralt selv om det ikke er presisert. De bestemmelsene der det er presisert, fremstår derfor som anakronismer, noe som tilhører tidligere tider. Etter utvalgets mening bør derfor disse presiseringene oppheves. Men ettersom dette innebærer en endring, har utvalget også formulert alternativer til de relevante delene av §§ 29, 50 og 92, der «Mænd og/eller Kvinder» er beholdt.

3.4.3 Modale hjelpeverb, rettigheter, plikter og forbud

Grunnloven bruker ofte modale hjelpeverb som bør, maa og skal i en litt annen betydning enn den som er vanlig i dag. De fleste steder skal bør forstås som en plikt, det vil si at det skal leses som om det sto skal eller må. Ordet maa brukes noen steder i samme betydning som på dansk, det vil si tilsvarende kan på moderne norsk, og andre steder gir det uttrykk for en plikt, det vil si som må eller skal på moderne norsk.

I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble alle slike modale hjelpeverb videreført uendret. Etter utvalgets oppfatning er ikke dette en tilfredsstillende løsning for den språklige moderniseringen som utvalget har valgt. For eksempel vil det være misvisende å skrive må i den moderne betydningen av ordet i de tilfellene maa gir uttrykk for en kompetanse og ikke en plikt.

Uttrykk med hjelpeverb, som kan (ikke), må (ikke) og skal (ikke), kan uttrykke alt fra tillatelse, rett og kompetanse til plikt, krav og forbud. For hvert av disse begrepene kan det i Grunnloven være brukt flere ulike hjelpeverb ved siden av andre ord.

I tillegg kommer det som kalles normativ presens. Når Grunnloven slår fast at noe er slik og slik, eller at noen gjør noe, betyr det ofte at det skal være slik, og at det skal gjøres. I nynorskversjonen er det for enkelhets skyld oftest valgt normativ presens i stedet for passiv med hjelpeverb i oversettelsen av presens passiv, altså for eksempel det blir gjort i stedet for det skal gjerast (for originalens det gjøres).

En uinnvidd leser kan lett komme til å tro at den store uttrykksvariasjonen representerer flere ulike former for plikter, forbud og kompetanser enn den virkelig gjør. Det er uheldig. Når man skriver nye bestemmelser, bør man derfor ikke variere ordbruken på dette området uten god grunn. Når man derimot skal modernisere en gammel grunnlov på kort tid, kan det av praktiske grunner være klokt ikke å rydde for mye. Utvalget har derfor nøyd seg med å luke bort noen av de stiveste og minst nødvendige formene i det gjeldende systemet, som påligger, bliver at, tilstede og forbunden. De mest grunnleggende ordene, hjelpeverbene må, skal og kan og de enkle substantivene rett og plikt, har i større grad blitt stående uendret. Der disse er endret, er det særskilt kommentert i merknadene til hver enkelt paragraf.

Utvalget kunne kanskje ha begrenset variasjonen i uttrykksmåter enda mer og særlig brukt hjelpeverbene oftere. I utvalgets mandat ligger det imidlertid en spenning mellom det å modernisere teksten og å bevare meningsinnholdet helt uendret. Det har vist seg vanskelig å harmonisere disse to retningslinjene og samtidig holde en konsekvent linje når det gjelder uttrykksmåter gjennom hele grunnlovsteksten.

3.4.4 Regjering, regjeringsform, statsform, statsstyrelse

Ordet regjering er flertydig slik det brukes i Grunnloven. De fleste steder skal det forstås som Kongens (eller hans stedfortrederes) regentskap, det vil si hans styring av riket eller utøvelse av den ut-øvende makt. Det kan for eksempel vises til § 13, der regjeringen tilsynelatende brukes synonymt med ’styringen av riket’: Kongen kan «overdrage Rigets Bestyrelse til Statsraadet», som skal «føre Regjeringen i Kongens Navn». Ordet har denne betydningen i alle tilfellene det nevnes i kapittel B (med et mulig unntak for § 32).

Andre steder er det mest nærliggende å forstå regjeringen som statsrådskollegiet, jf. for eksempel §§ 76 og 82. Noen steder er det mer usikkert hvilken betydning ordet brukes i, for eksempel §§ 32, 53 og 99.

Hvilken betydning av ordet som legges til grunn, kan ha stor betydning for tolkningen av bestemmelsene. Ettersom det er en viss tvil knyttet til dette, har utvalget valgt å beholde ordet regjeringen uforandret i begge målversjonene. Det samme gjelder varianter av ordet, som regjeringsform, regjere og liknende.

Grunnloven bruker også ordet statsform i overskriften til kapittel A og i § 30 tredje ledd. Det er usikkert om det ligger noe annet i dette enn regjeringsform, som brukes i § 1. I juridisk terminologi rundt 1814 finner man ordet statsform brukt som synonym for regjeringsform i betydningen ‘statens styreform’, som i § 1 fastslås å være et innskrenket arvemonarki. Imidlertid var ikke begrepsbruken på denne tiden entydig, og regjeringsform ble også brukt om den formelle forfatningen synonymt med ord som grunnlov og konstitusjon, se Holmøyvik, Maktfordeling og 1814 s. 98–99. Ut fra sammenhengen er det naturlig å lese ordet statsform i § 30 tredje ledd i denne siste betydningen. Det gjør det vanskelig å erstatte begge disse ordene med styreform, selv om det ville vært lettere forståelig i dag.

I tillegg brukes ordet statsstyrelse i §§ 45 og 100. Det er usikkert om det ligger noe annet i dette enn regjering i den førstnevnte betydningen av ordet. Se for eksempel § 45, der «deres Statsstyrelse» viser til § 43, der det heter at formynderne skal «bestyre Regjeringen».

Det er noe forvirrende at det brukes flere forskjellige begreper om det samme. Men det har vist seg praktisk vanskelig å rydde opp i denne begrepsbruken og etablere et konsekvent system av nye begreper, både fordi det kan være noe usikkert i hvilken betydning de nevnte ordene er brukt i forskjellige sammenhenger, og fordi de berører helt sentrale konstitusjonelle forhold. Utvalget har derfor valgt å beholde dem tilnærmet uendret.

3.4.5 Konstitusjon, grunnlov

Når Grunnloven viser til seg selv, bruker den både ordet konstitusjon og ordet grunnlov. For eksempel sier § 2 andre punktum at «Denne Grundlov skal sikre …», mens det i § 17 første punktum heter at provisoriske anordninger ikke må stride mot «Konstitutionen». At begrepene er synonyme går særlig klart frem av § 112, som viser både til «denne Grundlovs Principer» og til «denne Konstitutions Aand». Grunnloven er altså etter egen definisjon både en grunnlov og en konstitusjon. Også for grunnlovsforfatterne i 1814 var ordene synonyme, se Holmøyvik, Maktfordeling og 1814 s. 94–100. Slik sett kunne man ha rendyrket begrepsbruken i oversettelsen gjennom å velge ett av de to ordene. Imidlertid har det senere blitt vanlig å bruke grunnlov om bare den skrevne grunnloven, mens konstitusjon også omfatter eventuelle uskrevne rettsregler med samme gjennomslagskraft som Grunnloven, se Smith s. 63–64. Dette skaper usikkerhet om nøyaktig hvordan konstitusjon skal forstås i grunnlovsteksten. En gjennomføring av ett av de to begrepene i grunnlovsteks-ten vil i så fall bygge på tolkning, og dermed muligens innebære en endring i det materielle innholdet. Derfor har utvalget valgt å beholde grunnlovsteks-tens opprinnelige inkonsekvens i ordbruken.

3.4.6 Beslutning, avgjerd, vedtak

Ordet beslutning kan ikke videreføres i nynorskversjonen. Når det gjelder beslutninger som fattes av kongen eller Kongen i statsråd (jf. §§, 27, 28, 30, 31 og 32), har utvalget erstattet det med avgjerd, som er synonymt, men beholdt beslutning på bokmål. Dette gjelder også beslutninger som fattes av internasjonale organisasjoner (§ 93). Eneste unntak fra dette er i § 30 første ledd, se de særlige merknadene til den paragrafen.

Beslutning brukes også i §§ 77 til 81 om lovbehandlingen, der det er tale om lovbeslutninger. Det er ingen tvil om at Stortingets beslutninger i lovsaker fattes som formelle stortingsvedtak. Stortingets vedtak fra første gangs behandling av en lovsak, som tas opp til annen gangs behandling, kalles i dag for lovvedtak (for eksempel «Lovvedtak 59 (2011–2012) vedtak til lov om bustøtte»). Utvalget har derfor valgt å endre beslutning og lovbeslutning i §§ 77 til 81 til henholdsvis vedtak og lovvedtak, på begge målformer.

Denne begrepsbruken er også i tråd med juridisk terminologi på andre områder. For eksempel er vedtak i forvaltningsretten forbeholdt en bestemt type beslutninger som er rettslig bindende for private rettssubjekter (jf. definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a). Det er ikke gitt at alle beslutninger som fattes av kongen eller av Kongen i statsråd, kan kalles vedtak etter en slik forståelse av ordet. For eksempel kan det fattes beslutninger som bare er av rent prosessuell art, eller som bare har betydning internt i regjeringen, og de ville ikke bli omfattet av begrepet vedtak i forvaltningsrettslig terminologi. Det kunne derfor blitt feil å endre beslutning til vedtak for kongen og statsrådets vedkommende. Men det er ingen grunn til ikke å betegne Stortingets vedtak i lovsaker som vedtak.

Også Stortingets «Beslutning om Mistillid» etter § 15 og «Storthingsbeslutning» etter § 26, har utvalget endret til henholdsvis vedtak om mistillit og stortingsvedtak. Den nærmere begrunnelsen for dette er gitt i særmerknadene til disse paragrafene. I tillegg er «besluttes» endret til «vedtas / blir vedteke» i § 84.

Den gjeldende grunnlovsteksten bruker for øvrig vedta i forskjellige former i §§ 6 og 112 (om grunnlovsvedtak) og §§ 66 og 80 (om vedtak av Stortingets forretningsorden). Dette videreføres. Dermed er alle beslutninger og vedtak som fattes av Stortinget i plenum, konsekvent kalt vedtak i begge målversjonene av Grunnloven.

3.4.7 Beskikke, utnevne/utnemne

Ordet beskikke brukes en del steder om utnevning eller utpeking av personer til bestemte stillinger eller oppgaver. Dette ordet er ikke mye brukt i dag. Etter utvalgets mening bør det erstattes med et mer moderne ord. Det kan uansett ikke brukes på nynorsk.

Imidlertid har beskikke flere betydningsnyanser som vi i dag bruker ulike ord for å uttrykke. Norsk Riksmålsordbok definerer beskikke i administrativ betydning slik: «(om statsmyndighet) ’oppnevne (til), ansette’ (som bestillingsmann, til forskj. fra utnevne); (om myndighet) ’utpeke (til et hverv)’». Bokmålsordboka har også blant annet definisjonen ’utnevne’.

Utvalget har på denne bakgrunn ikke kunnet finne ett ord som er dekkende for betydningen av beskikke alle steder det brukes. I de tilfellene det er tale om å beskikke embetsmenn og liknende i statsråd, kan det erstattes med utnevne/utnemne, som er det som brukes i praksis i dag. I veilederen Om statsråd s. 78 er det gitt retningslinjer for bruk av betegnelser ved tilsetting i forskjellige stillinger, og der heter det blant annet:

«Ved fast besettelse av embete skal betegnelsen utnevne (‘Utnevning av …’) benyttes.»

Utvalget har derfor brukt utnevne i § 14, § 21 førs-te punktum og § 92 (i § 92 første ledd brukes faktisk «udnævnes» også i den gjeldende teksten). Også i § 91 har utvalget falt ned på utnevne/utnemne, men det er gitt en særlig forklaring i merknadene til den bestemmelsen.

I § 21 annet punktum passer det imidlertid ikke med utnevne/utnemne. Utvalget har der brukt innsettelsen/innsetjinga, se merknadene til den bestemmelsen. Og i § 74 har utvalget oversatt beskikke med utpeke på bokmål og setje til det på nynorsk, se merknadene til den bestemmelsen.

3.5 Regeltekniske endringer i oppbygningen av bestemmelsene

Utvalget har en del steder endret på oppbygningen av de enkelte leddene i bestemmelsene ved å dele opp lange eller vanskelig tilgjengelige setninger. Dette innebærer en formell endring av de gjeldende bestemmelsene og kan innebære at man må endre henvisningen til konkrete regler i Grunnloven, men etter utvalgets mening er gevinstene i form av økt leservennlighet såpass store at det oppveier slike eventuelle ulemper. Det kan nevnes at det også i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble foreslått å dele opp enkelte setninger.

Utvalget har ikke endret på inndelingen av paragrafer i ledd. Det vil si at ingen paragrafer har fått flere eller færre ledd, og ingen bestemmelser er flyttet mellom ledd.

Utvalget har heller ikke endret på paragrafnummereringen, selv om det er hele ni «tomme» paragrafer i Grunnloven (§§ 10, 33, 38, 42, 52, 56, 70, 72 og 89) og dessuten tre «innskutte» paragrafer (§§ 110 a, 110 b og 110 c).

I to paragrafer er punktnummereringen ikke kontinuerlig. I § 63 mangler bokstav c, ettersom bokstav d ikke ble gjort til ny bokstav c da denne ble opphevet 26. mai 2003. I § 75 mangler bokstav j, og det har den alltid gjort, fordi det var slik man alfabetiserte på dansk tidlig på 1800-tallet (jf. Dansk Ordbog, som under oppslaget I skriver «I er det niende Bogstav …» og under K «K er det tiende Bogstav […] i det danske Alphabet»). Utvalget har valgt å la disse «hullene» i punktoppstillingene være som de er.

I punktoppstillingene i §§ 53, 63, 75 og 92 er det i dag brukt små bokstaver med etterfølgende punktum. I både Skriveregler s. 109 og i Lovteknikk og lovforberedelse s. 64 heter det at når små bokstaver brukes i punktoppstillinger, skal de etterfølges av halvparentes. Utvalget har endret de nevnte punktoppstillingene i tråd med dette. Det samme ble gjort i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).

3.6 Oppsummering: Hvor moderne er de nye grunnlovstekstene?

Grunnloven har en del gammelmodige trekk, og enkelte bestemmelser må anses som helt utdaterte. Den samfunnsmessige og språklige utviklingen har ført til at noen begreper har blitt uaktuelle, mens and-re har skiftet innhold. I tillegg skrives det nye bestemmelser som inneholder moderne tanker og begreper kledd i gammel språkdrakt.

Modernisering av rettskrivningen løser bare det siste av disse problemene. Dessuten kan valg av moderne synonymer skape en ny type sprik mellom språket og innholdet. I den gamle versjonen var det vi nå kaller gammeldagse uttrykksmåter, naturlig, og det var klart for de fleste lesere at de måtte tolkes på en spesiell måte. I en versjon som fremstår som moderne, oppstår det en fare for at bestemmelser som har mistet sin aktualitet, fremstår som noe de ikke er. Det er for eksempel ikke lenger noen aktuell plikt for Stortinget til å få utarbeidet en sivillovbok og en straffelovbok, og en kan derfor spørre om det kan virke villedende å modernisere regelen i § 94 om at det skal utarbeides en «civil og kriminal Lovbog». Utvalget har vært oppmerksom på dette, og har forsøkt å modernisere slike arkaismer der det ikke vil endre meningsinnholdet. Men det har vist seg umulig å modernisere alt, fordi det ville kreve en mer fullstendig revisjon av Grunnloven.

Som nevnt i punkt 3.1 ovenfor har det dessuten vist seg vanskelig å være konsekvent i omskrivningen til enklere eller mer moderne norsk. Noen alderdommelige ord og begreper er beholdt, noen paragrafer er videreført med bare en justering av rettskrivningen, mens andre paragrafer er skrevet til dels vesentlig om. I likhet med den eksisterende grunnlovsteksten er de nye versjonene derfor ikke helt stilistisk eller «tidsmessig» konsistente. Dette er imidlertid en konsekvens av spenningen i utvalgets mandat: å skulle utarbeide nye tekster «i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende rettskrivningsnormer» samtidig som dette «i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte bestemmelsene». Utvalgets oppfølgning av dette har altså resultert i visse stilmessige forskjeller mellom de enkelte bestemmelsene i de to moderniserte versjonene.

Deler av de nye grunnlovstekstene vil altså fremdeles ha et visst gammelmodig preg. Det vil derfor være villedende å kalle de foreliggende tekstversjonene for helt moderne. Det er rettere å kalle dem moderniserte.