Stortinget presidentskap oppnevnte 31. mai 2012 et utvalg som fikk i oppdrag å «utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk». Utvalget skulle også «omsette, til begge målformer, grunnlovsforslag som allerede er fremsatt eller fremsettes før avbrytelsen av Stortingets forhandlinger i juni i år», og i tillegg «omsette grunnlovsforslagene utarbeidet av Menneskerettighetsutvalget i Dokument 16 (2011–2012) til nynorsk, og språklig kvalitetssikre Menneskerettighetsutvalgets forslag utformet på tidsmessig bokmål».

Utvalget har fullført oppdraget i henhold til mandatet og tidsfristen som ble fastsatt ved oppnevningen. Utvalget legger med dette frem forslag til nye språkversjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk. Rapporten inneholder også forslag til nye språkversjoner av fremsatte grunnlovsforslag og Menneskerettighetsutvalgets forslag.

1. Innledning

1.1 Rapportens innhold og oppbygning

I denne rapporten fremlegges forslag til språklig reviderte utgaver av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk. Det er også utarbeidet nye versjoner på bokmål og nynorsk av de fire grunnlovsforslagene som er blitt fremsatt i inneværende periode, og forslagene til nye grunnlovsbestemmelser i Menneskerettighetsutvalgets rapport fra januar 2012 (Dokument 16 (2011–2012)).

Kapittel 1 inneholder en oversikt over bakgrunnen for oppnevningen av Grunnlovsspråkutvalget, en redegjørelse for utvalgets sammensetning og mandat og til slutt en beskrivelse av utvalgets arbeid.

Kapittel 2 inneholder en redegjørelse for dagens grunnlovsspråk og skikken med å bruke de gamle språknormene ved utforming av nye grunnlovsbestemmelser. Det er også redegjort for tidligere oversettelser av Grunnloven til nynorsk.

I kapittel 3 beskrives utgangspunktene for utarbeidelsen av de nye grunnlovstekstene. Den viktigste forutsetningen er utvalgets mandat, som utvalget har tolket og utdypet i punkt 3.1. I punkt 3.2 og 3.3 er det angitt en del generelle språklige normer og vurderinger som utvalget har lagt til grunn for sitt arbeid. Deretter er det gitt vurderinger av enkelte gjennomgående trekk, som språklig kjønnsnøytralitet, modale hjelpeverb og nye uttrykk for begreper som er brukt flere steder i Grunnloven. I punkt 3.5 er det beskrevet noen regeltekniske aspekter.

I kapittel 4 har utvalget gitt særskilte merknader til hver enkelt paragraf i Grunnloven i den grad det har vært noe å bemerke utover de generelle vurderingene i kapittel 3 (punkt 4.1). For å lette sammenlikningen av de tre tekstversjonene har utvalget satt dem opp ved siden av hverandre med merknader under. På samme måte har utvalget satt opp de tre tekstversjonene av alle grunnlovsforslag som er fremmet hittil i perioden (punkt 4.2), og av Menneskerettighetsutvalgets forslag til nye grunnlovsbestemmelser (punkt 4.3). I de to sistnevnte punktene er det gitt færre særmerknader til hver paragraf, ettersom disse omarbeidelsene bygger på mange av de samme vurderingene som er beskrevet i merknadene til Grunnloven.

Utvalgets forslag til omarbeidede grunnlovsteks-ter er tatt inn i kapittel 5. Utvalget har utformet det som ett samlet forslag, med én bokmålstekst og én nynorsktekst. Etter de fullstendige tekstene, som er utvalgets primærforslag, er det tatt inn alternative forslag til en del bestemmelser. Tanken med dette er at utvalgets forslag i kapittel 5, med begge primærforslagene og alle alternativene, kan fremmes som et formelt grunnlovsendringsforslag (eventuelt med endringer eller ytterligere alternativer). Dette må gjøres senest på det siste stortingsmøtet i inneværende sesjon, som er 28. september 2012. I så fall vil alle utvalgets forslag og alternativer komme til behandling i neste valgperiode.

Utvalget har tenkt seg at det ved behandlingen av forslaget i neste periode først voteres over det helhetlige primærforslaget. Hvis de to nye grunnlovstekstene blir vedtatt, kan det så voteres over alternativene. Hvis et alternativ til en bestemmelse blir vedtatt, vil det erstatte den tilsvarende bestemmelsen i den teks-ten som ble vedtatt like før. Utvalgets forslag er satt opp etter denne tankegangen.

Utvalget har ikke satt opp de andre tekstene på samme måte. De fire grunnlovsforslagene er allerede fremsatt i originalspråkversjon, og Menneskerettighetsutvalgets forslag er for tiden til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det er derfor usikkert hvordan utvalgets forslag til nye versjoner av disse forslagene vil bli fulgt opp. Utvalget har derfor nøyd seg med å formulere disse tekstene i punkt 4.2 og 4.3, sammen med enkelte særmerknader.

Som vedlegg til rapporten er det gitt en liste over forkortelser som er brukt som kildehenvisninger.

1.2 Bakgrunnen for oppnevningen av Grunnlovsspråkutvalget

I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008), fremmet av Finn-Erik Vinje og Carl I. Hagen og formelt fremsatt av Carl I. Hagen, ble det foreslått en fullstendig språklig revisjon av Grunnloven. I forslaget var den gjeldende grunnlovsteksten skrevet om til en «moderat-konservativ variant» av moderne bokmål. I motivene for forslaget var det gitt en beskrivelse av bakgrunnen og behovet for en språklig revisjon, og en begrunnelse for de språklige normene som forslaget var utformet etter. Vesentlige deler av motivene for dette forslaget er gjengitt i punkt 2.1 og 2.2 nedenfor.

Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) (heretter også kalt Vinjes forslag) ble behandlet av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen holdt 1. mars 2012 en åpen høring om forslaget, med innlegg fra blant andre professor emeritus Finn-Erik Vinje, professor Eivind Smith, professor Aanund Hylland, sivilombudsmann Arne Fliflet og Språkrådet ved direktør Arnfinn Muruvik Vonen.

I komiteens innstilling om forslaget, Innst. 276 S (2011–2012), ga en samlet komité uttrykk for at den var enig i at det var behov for en språklig modernisering av Grunnloven:

«Komiteen deler forslagsstillernes syn på at Grunnlovens gammelmodige dansk-norske språkdrakt fra 1903 er vanskelig å lese i dag. Grunnloven bør moderniseres rent språklig for å bli et enda mer levende dokument i det norske folkestyret. Komiteen trekker fram at den norske Grunnloven er den nest eldste konstitusjonen i kontinuerlig bruk i verden. Den har blitt endret mange ganger siden 1814, men har likevel utgjort en stabiliserende kraft i norsk historie. En gjennomgående språklig oppgradering av Grunnloven har skjedd en gang før, og komiteen understreker at denne type moderniseringer ikke er i strid med Grunnlovens ånd. I perioder har språklige endringer vært en ren administrativ sak, mens Stortinget i det siste har behandlet enhver språklig endring som en grunnlovsendringssak etter Grunnloven § 112.»

Flertallet i komiteen gikk likevel imot å vedta forslaget slik det forelå. Begrunnelsen var ikke at det var noe galt i forslaget i seg selv, men at en modernisering av grunnlovsspråket burde omfatte begge offisielle målformer:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at Grunnloven må foreligge i begge de to offisielle målformene i Norge, bokmål og nynorsk. Av denne grunn alene avviser derfor disse medlemmer forslaget fra Hagen og Vinje. Det er urimelig at Grunnloven bare foreligger på én av de offisielle målformene i Norge. Det er ikke et tungtveiende argument at Grunnloven med versjoner på begge målformer kan medføre juridisk tolkningsstrid. En rekke land har grunnloven formulert i ulike språk. Canada, Finland og Sveits er eksempler på flerspråklige land der konstitusjonen på en selvsagt og juridisk uproblematisk måte foreligger på landenes forskjellige offisielle språk – språk med betydelig større forskjell seg i mellom enn mellom skriftspråkene bokmål og nynorsk.

Disse medlemmer ber Presidentskapet legge til rette for å utarbeide Grunnloven i tidsriktig skriftspråk på begge målformer, én versjon på bokmål og én versjon på nynorsk. Disse medlemmer legger til grunn at Stortinget ser de to versjonene som likestilte på alle vis, at den språklige moderniseringen ikke end-rer realitetene i Grunnloven og at de to nye versjonene skal forholde seg til nøyaktig samme konstitusjonelle tolkningstradisjon. Disse medlemmer forutsetter at både nødvendig juridisk og filologisk kompetanse blir benyttet, og at de oppdaterte versjonene blir fremmet som grunnlovsforslag før fristen for å fremme slike forslag går ut 28. september 2012. Derved kan grunnlovsendringene behandles tidlig i kommende stortingsperiode slik at den språklige fornyede Grunnloven på begge målformer kan foreligge til 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014.

Disse medlemmer mener dagens ordning med obligatorisk språksikring av grunnlovsforslag bør videreføres og tilpasses den nye ordningen med Grunnloven på begge målformer, slik at den settes i stand til å påse at også alle nye grunnlovsforslag heretter blir formulert på korrekt bokmål og nynorsk.»

Et mindretall bestående av komitémedlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet gikk prinsipalt inn for å vedta Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008), men ville «subsidiært gå inn for at en igangsetter arbeidet med å fremme nytt forslag til grunnlovsendringer som medfører at en kan få Grunnloven i begge språkdrakter». Medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre gikk imot både Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) og forslaget om å utarbeide nye språkversjoner på bokmål og nynorsk.

Innst. 276 S (2011–2012) ble behandlet i Stortinget 21. mai 2012, og i tråd med komiteens tilråding ble Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ikke vedtatt. Derimot fattet Stortinget følgende vedtak (med 151 mot 12 stemmer):

«Stortinget ber Presidentskapet bidra til å få utarbeidet oppdaterte språklige versjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk. I dette arbeidet skal det legges til grunn at de to versjonene skal være likestilte og at den språklige moderniseringen ikke skal endre realiteten i den gamle (någjeldende) Grunnloven. De nye versjonene må foreligge slik at de kan fremmes som grunnlovsforslag innen 28. september 2012. Stortinget bør tilstrebe å få vedtatt de to nye utgavene i jubileumsåret 2014.»

For å etterkomme Stortingets anmodning oppnevnte Stortingets presidentskap 31. mai 2012 et utvalg for utarbeidelse av språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk (i denne rapporten kalt Grunnlovsspråkutvalget eller bare utvalget).

1.3 Utvalgets sammensetning og mandat

I møte 31. mai 2012 oppnevnte Stortingets presidentskap følgende medlemmer til Grunnlovsspråkutvalget:

professor og dekan Hans Petter Graver, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo (leder)

førsteamanuensis Eirik Holmøyvik, Juridisk fakultet, Universitetet i Bergen

rådgiver Øystein Baardsgaard, Språkrådet

rådgiver Bård Eskeland, Språkrådet

spesialrådgiver Kyrre Grimstad, Stortingets administrasjon

Utvalget ble samtidig gitt følgende mandat:

«Utvalget skal utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk. Det skal tas sikte på å utforme grunnlovsbestemmelsene i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende rettskrivningsnormer for bokmål og nynorsk. Det skal legges til grunn for arbeidet at de to målversjonene av Grunnloven skal være likestilte og ha samme rettslige status. Et overordnet hensyn skal være at de språklige endringene i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte bestemmelsene, og at de to språkversjonene i minst mulig grad skal kunne tolkes ulikt. Samtidig skal det være et siktemål å endre grunnlovsbestemmelsene så lite som mulig i forhold til den någjeldende teksten. Dersom det ikke lar seg gjøre å omskrive en grunnlovsbestemmelse i et tidsmessig språk uten at det kan ha konsekvenser for meningsinnholdet, eller bestemmelsen må omformuleres for at den skal gi korrekt uttrykk for meningsinnholdet, kan utvalget utarbeide alternative versjoner av bestemmelsen, eventuelt bare for én av målversjonene. I slike tilfeller bør fortrinnsvis minst én versjon ligge tettest mulig opptil den språklige utformingen av originalteks-ten, og minst én versjon gi mest mulig dekkende uttrykk for meningsinnholdet i den originale teksten. De språklige og juridiske vurderingene utvalget gjør i slike og andre tilfeller, bør begrunnes i den medfølgende rapporten til presidentskapet.Utvalget skal også omsette, til begge målformer, grunnlovsforslag som allerede er fremsatt eller fremsettes før avbrytelsen av Stortingets forhandlinger i juni i år, eller språklig kvalitetssikre slike grunnlovsforslag fremsatt i en moderne språkform. I tillegg skal utvalget omsette grunnlovsforslagene utarbeidet av Menneskerettighetsutvalget i Dokument 16 (2011–2012) til nynorsk, og språklig kvalitetssikre Menneskerettighetsutvalgets forslag utformet på tidsmessig bokmål. Utvalgets rapport til Stortingets presidentskap med fullstendige utkast til nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven, og omsetting og kvalitetssikring av grunnlovsforslag som nevnt, skal avgis til Stortingets presidentskap senest mandag 17. september 2012.»

1.4 Utvalgets arbeid

Utvalget har hatt liten tid til rådighet for et omfattende arbeid og har derfor arbeidet under et betydelig tidspress. Utvalget har hatt ett møte i juni, to møter i juli og fem møter i august. Alle bortsett fra det første har vært heldagsmøter. På møtene har utvalget gått igjennom grunnlovstekstene i fellesskap. I tillegg har utvalget hatt omfattende meningsutveksling per e-post.

Det har ikke vært tid til å gjennomføre noen form for offisiell høring eller innhenting av synspunkter på forskjellige løsninger. Utvalget har likevel konsultert en rekke eksperter og fagmiljøer med særlig innsikt i samfunnsområder som valg av ord og uttrykk i Grunnloven kan ha betydning for. Utvalget har mottatt betydelig hjelp fra flere hold, og vil takke dem som har bidratt. Utvalgets vurderinger og forslag står likevel fullt og helt for utvalgets regning.

Det må særlig nevnes at utvalget har hatt stor nytte av Finn-Erik Vinjes omfattende og mangeårige arbeid med språket i Grunnloven, som blant annet har kommet til uttrykk i hans bok Frihetens palladium – i språklig belysning fra 2002. Utvalget har i stor grad tatt utgangspunkt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008), spesielt når det gjelder bokmålsversjonen. Men ettersom utvalget har valgt en litt annen tilnærming til den språklige moderniseringen, har utvalget på mange punkter falt ned på andre løsninger enn i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) (se nærmere om dette i punkt 3.1 nedenfor).

2. Generelt om språket i Grunnloven

2.1 Bakgrunnen for dagens grunnlovsspråk

I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) er det gitt en beskrivelse av den gjeldende normen for grunnlovsspråket og behovet for en språklig fornyelse av Grunnloven. De forholdene det pekes på der, er en viktig del av bakgrunnen for at Stortinget ba Stortingets presidentskap om å «utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk», og for at presidentskapet oppnevnte det nærværende utvalget. Beskrivelsen gjengis derfor her:

«Grunnloven foreligger i et foreldet språk, og teksten kan av den grunn være vanskelig tilgjengelig for mange mennesker i dag. Dette gjelder ikke bare for de gamle bestemmelser med forankring i 1800-tallet, men også for nye. Ifølge etablert praksis skal nemlig nye grunnlovsbestemmelser formuleres i samme gammeldagse språkform. Det står imidlertid ingenting i Grunnloven om hvilken språkform nye bestemmelser skal utformes i. Grunnlovens ortografi har – i motsetning til hva mange tror – ikke stått uendret siden 1814. De som utformet grunnlovsforslag på 1800-tallet, skrev stort sett slik man på det aktuelle tidspunkt var vant til å skrive i juridisk-administrativ og parlamentarisk prosa. De fulgte altså ikke til punkt og prikke den rettskrivning og den grammatikk som forelå i Grunnloven av 1814 (den i mai eller den i november). Grunnlovskonservatisme hva innholdet angår, gjorde seg gjeldende alt i 1820-årene, men konservatismen fikk ikke samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet som i det neste århundre. I 1903 ble det imidlertid gjennomført en oppdatering av skrivemåten av en rekke ord i Grunnloven, samtidig som man fjernet noen grammatiske inkonsekvenser som var kommet inn i lovteksten på 1800-tallet. I en del tilfeller hadde 1800-tallets grunnlovsvedtak innført former som var mer moderne enn man fant passende i 1903, og så restituerte man de gamle formene. Med justeringen i 1903 ble språket i Grunnloven løftet nærmere samtidens ortografi, men loven beholdt noen språktrekk som gjennomgående var fremmede for det alminnelige lovspråket fra samme tid, f.eks. flertallsbøyning av verb. Revisjonen i 1903 var forsiktig; grammatikken og vokabularet i den overleverte teksten ble beholdt. Sammenfatningsvis kan man si at Grunnlovens språk, slik det ble lagt til rette i 1903, og slik det foreligger i vår gjeldende Grunnlov, svarer til skriftspråket i beslektede genre i Norge i siste tredjedel av 1800-tallet. På de fleste punkter er Grunnlovens språk etter justeringen i 1903 i harmoni med den juridisk-administrative og parlamentariske språkpraksis i dette tidsrom. De som gjennomførte revisjonen i 1903, ville at Grunnloven skulle oppebære et konservativt språk; loven skulle fremtre i det hevdede skriftspråk – men med en viss åpning for det nye som hadde funnet inngang i edlere stil. Språkformen i Stortingets grunnlovsutgave fra 1903 har gjennom hele 1900-tallet vært betraktet som normen for utforming av nye grunnlovsbestemmelser, og forslagsstillerne har nesten alle lagt vinn på å følge den normen. Et grunnlovsforslag som i språklig henseende avviker fra 1903-teksten, har på 1900-tallet gjennomgående vært ansett for å være feilaktig utformet. [Note: I brev til stortingsrepresentantene og partigruppene på Stortinget 28. april 2008 forutsetter imidlertid stortingspresident Thorbjørn Jagland at forslag om nye bestemmelser kan – når forslagsstilleren uttrykkelig ber om det – utformes i moderne språk.] En del språklige feil som var kommet inn i loven siden 1903, ble således rettet da Stortinget i 1914 og 1921 lot utgi nye utgaver av Grunnloven. Så sent som i 2006 vedtok Stortinget enstemmig et grunnlovsforslag om en rekke språklige rettelser i til sammen 15 paragrafer under henvisning til 1903-normen. I 2008 innleveres et grunnlovsforslag med fire rettelser i den gjeldende teksten. […]»

En grundig redegjørelse for språkrevisjonen i 1903 og praksis deretter er gitt i Vinjes Frihetens palladium – i språklig belysning s. 38 f.

2.2 Språket fra revisjonen i 1903 som norm for utforming av nye grunnlovsbestemmelser

Som det fremgår av sitatet fra Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ovenfor, har språknormen fra revisjonen i 1903 vært betraktet som normen for utforming av nye grunnlovsbestemmelser. Det vil si at alle grunnlovsendringer har vært ikledd en språkdrakt som nå er over 100 år gammel. Det kan spørres hvorfor denne praksisen oppsto. I tiden før 1903 var praksis tilsynelatende at språket i grunnlovsendringene fulgte den til enhver tid gjeldende språknorm. Dette endret seg altså etter 1903, og både i 1914 og 1921 ga Stortinget ut ajourførte utgaver av Grunnloven der språket var korrigert i henhold til normen fra 1903-revisjonen (se nærmere i Frihetens palladium s. 70 f.).

Denne praksisen har blitt mer problematisk etter hvert som språknormen har beveget seg lenger fra 1903-språket. I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) heter det:

«Etter hvert som tiden går, er Grunnlovens språkform blitt mer og mer fremmed for stortingsrepresentanter og andre som utformer forslag om nye bestemmelser eller endringer av gamle. Dette har medført at mange forslag, og dermed også grunnlovsvedtak, har inneholdt språklige feil. Dels har moderne rettskrivning og grammatikk vært brukt i tilfeller der dette strider mot 1903-normen, dels forekommer såkalte hyperkorrekte former, det vil si ord og uttrykk som ser gammeldagse ut, men som ikke harmonerer med normen. Det krav – eller rettere: den sedvane – at grunnlovsforslag skal utformes i henhold til korrekt 1903-norm, har vist seg vanskelig å imøtekomme på en tilfredsstillende måte.»

Videre vises det til at avstanden mellom 1903-språknormen og gjeldende språknorm etter hvert har blitt betydelig:

«Avstanden mellom skriftspråket i 1814 og den alminnelige juridisk-administrative skrivepraksis nitti år etterpå var betydelig mindre enn avstanden mellom 1903-normen og dagens norske skriftspråk. En lesevant person omkring århundreskiftet var fortrolig med den ortografi og grammatikk han møtte i Grunnloven etter justeringen i 1903. Siden da har språkutviklingen skutt fart, og språket i 1903-utgaven fortoner seg for de fleste av dagens nordmenn som fremmedartet og vanskelig å forsere.»

Dette har også medført at det i dag er svært vanskelig å skrive forslag til grunnlovsendringer i et korrekt språk. De fleste grunnlovsforslag forberedes og skrives i dag på Stortinget, av stortingsrepresentantene selv eller rådgivere i partigruppene. Det kan ikke forventes at de behersker skriftnormen fra 1903-revisjonen.

Opp gjennom årene har det da også blitt vedtatt flere grunnlovsendringer med språklige feil i henhold til 1903-normen (disse er nærmere beskrevet i Frihetens palladium s. 72 f.). Mange av disse er rettet opp ved grunnlovsvedtak 2. februar 2006 (jf. Grunnlovsforslag nr. 8 (2003–2004)) og 27. mai 2010 (jf. Grunnlovsforslag nr. 15 (2007–2008)), som begge bare gikk ut på språklige rettelser.

Stortingets administrasjon har på denne bakgrunn oppfordret representantene til å levere utkast til grunnlovsforslag til administrasjonen i god tid før den formelle fremsettelsen, slik at det kan gjøres en språklig kvalitetssikring av forslagene før de fremsettes. I brev 17. juni 2011 og 12. mars 2012 fra Stortingets administrasjon til partigruppene på Stortinget heter det at administrasjonen kan «formidle forslagene til språkkonsulent – for tiden Finn-Erik Vinje – og innarbeide eventuelle rettelser fra ham».

Det er likevel klart at praksisen med å utforme grunnlovsendringer i 1903-språk etter hvert har blitt svært tungvint og lett resulterer i språklige feil. Det at stortingsrepresentantene skal kunne utøve sin rett til å foreslå grunnlovsendringer uten å være avhengig av eksperter, er en viktig del av begrunnelsen for språklig modernisering av grunnlovsteksten. Dette ble også presisert i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008):

«At de som utarbeider nye grunnlovsbestemmelser skal beherske korrekt grunnlovsspråk og mestre alle grammatiske og ortografiske detaljer fra 1800-tallet, er en urealistisk fordring. […] Under utarbeidelsen av forslaget er det altså fjernet en del av de aldersmerker som gjør teksten vanskelig tilgjengelig for dagens nordmenn. En vesentlig gevinst ved en slik modernisering er at de som heretter skal fremsette grunnlovsforslag, ikke behøver å mestre et skriftspråk med røtter i 1800-tallet.»

For å sikre denne gevinsten må man etter utvalgets mening begynne å skrive grunnlovsendringer i samsvar med den til enhver tid gjeldende språknorm. Betydningen av en språklig revisjon av grunnlovsteksten vil bli vesentlig redusert dersom man for fremtiden skal være bundet til en språknorm fra for eksempel 2014. Men også dersom den gjeldende grunnlovsteksten blir stående, er det juridisk fullt mulig – og etter utvalgets mening ønskelig – å legge om praksis og heretter skrive nye grunnlovsbestemmelser i et tidsmessig språk, slik man alltid har gjort med vanlige lover. (Se for eksempel straffeloven av 1902, som fremstår i alt fra 1902-språk til moderne bokmål.)

2.3 Nynorsk som grunnlovsspråk

Grunnlovens historie på nynorsk (kalt landsmål inntil 1929) har røtter tilbake til målrørslas barndom i siste del av 1800-tallet. Så vidt utvalget kjenner til, ble Grunnloven første gang oversatt til nynorsk i 1875 av læreren, telegrafisten og målmannen Olav Jakobsson Høyem. Oversettelsen ble publisert under tittelen Noregs grunlov og kom ut i ny utgave i 1878.

I 1901 oversatte professor Nikolaus Gjelsvik Grunnloven til nynorsk, med tittelen Kongeriket Norigs grunnlov. Gjelsviks versjon ble fremmet som grunnlovsforslag av en gruppe på syv stortingsrepresentanter 15. juni 1906, se forslag nr. 4 i Dokument nr. 77 (1906–1907). Den nynorske språkversjonen var ment å være likestilt med den da nylig moderniserte 1903-språkversjonen av Grunnloven. I tillegg fremmet de samme forslagsstillerne forslag til en revidert grunnlov på både nynorsk og riksmål (kalt bokmål fra 1929). Også dette alternativet var fra Gjelsviks hånd, og det inneholdt en rekke materielle endringer, blant annet fire nye paragrafer og opphevelse av seks paragrafer.

Grunnlovsforslagene kom opp for Stortinget kort tid etter valget i 1906. Konstitusjonskomiteen innstilte på å avvise alle forslagene, se Indst. S. nr. 50 (1906–1907) s. 70. Under behandlingen i Stortinget fremsatte forslagsstillerne forslag om utsettelse av saken, men oppnådde bare 18 stemmer. Deretter ble komitéinnstillingen enstemmig vedtatt, se St.tid. 1906–1907 s. 418–425.

Begrunnelsen for avvisningen var for det første at stortingsflertallet mente de materielle endringsforslagene var for omfattende. Til sammen utgjorde de hele 2 593 alternativer. For det andre anførte flertallet at en vedtakelse av en ny grunnlovstekst på nynorsk ville stå i veien for andre grunnlovsforslag som Stortinget hadde til behandling på denne tiden, blant dem et forslag om stemmerett for kvinner. Disse forslagene var ikke fremmet på nynorsk. Flertallet mente at dersom man vedtok en nynorsk språkversjon først, kunne man risikere å sitte igjen med to innholdsmessig ulike språkversjoner etter behandlingen av de andre grunnlovsforslagene. Dette var også grunnen til at forslagsstillerne ba om utsettelse av behandlingen av Gjelsviks forslag. For det tredje var nok selve målformen – landsmål – vanskelig å akseptere for det store flertallet på Stortinget i 1906. Under stortingsdebatten spilte forslaget om en ren oversettelse av Grunnloven til landsmål knapt noen rolle, og i konstitusjonskomiteen ble det avvist uten begrunnelse.

Etter 1906 har det ikke blitt fremmet flere grunnlovsforslag om en nynorsk språkversjon av Grunnloven. Bare i perioder har den gjeldende grunn-lovs-te-ks-ten forekommet i uoffisiell oppdatert nynorsk oversettelse. Mellom 1953 og 1985 inneholdt tekstsamlingen Grunnloven vår (andre til og med tiende utgave) en oppdatert nynorsk oversettelse av Grunnloven. Denne teksten synes å være basert på Gjelsviks oversettelse, og den ble oppdatert språklig og innholdsmessig av professor Knut Robberstad frem til 1964, av daværende vitenskapelig assistent og nåværende høyesterettsdommer Karl Arne Utgård frem til 1975 og av universitetsbibliotekar Kaare Haukaas frem til og med 1980. Utvalget er ikke kjent med at Grunnloven har forekommet i en oppdatert oversettelse til nynorsk etter 1985.

3. Utvalgets generelle vurderinger

3.1 Utvalgets tolkning av mandatet: grunnleggende retningslinjer for utvalgets arbeid

Stortingets presidentskap har bedt utvalget «utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk». Det er presisert i mandatet at de to nye grunnlovstekstene skal utarbeides «i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende rettskrivningsnormer for bokmål og nynorsk», og at det «skal legges til grunn for arbeidet at de to målversjonene av Grunnloven skal være likestilte og ha samme rettslige status».

Videre fremgår det av mandatet:

«Et overordnet hensyn skal være at de språklige endringene i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte bestemmelsene, og at de to språkversjonene i minst mulig grad skal kunne tolkes ulikt. Samtidig skal det være et siktemål å endre grunnlovsbestemmelsene så lite som mulig i forhold til den någjeldende teksten.»

Ut fra dette har utvalget lagt til grunn at de nye grunnlovstekstene skal følge de gjeldende rettskrivningsnormene for bokmål og nynorsk, og at de skal utformes i et «tidsmessig» språk som er så forståelig som mulig for folk flest.

Dette er en litt annen tilnærming enn den Finn-Erik Vinje la til grunn for sitt bokmålsforslag i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008). I begrunnelsen for forslaget heter det blant annet:

«Nå, godt og vel hundre år etterpå, kan det være på tide med en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903. […] Den språklige fornyelse i nærværende forslag […] gjør ‘1903 om igjen’, men hvis den skal bety noen reell lettelse for dagens lesere, kan den ikke utelukkende holde seg til det ortografiske; enkelte morfologiske, syntaktiske og leksikalske justeringer må gjøres. I forslaget fremstår grunnlovsteksten fortsatt i en lett konservativ, verdig eller høytidelig språklig form. Men vi tar altså hensyn til vår tids lesere ved å fjerne noen av de aldersmerker fra 1800-tallet som overlevde revisjonen i 1903 og senere er beholdt. […] Nærværende forslag går som nevnt ut på å gjøre ‘1903 om igjen’ vel 100 år etter. Grunnlovsteksten løftes nærmere opp mot vår tid ved at det foretas en del endringer i tegnsetting, ortografi, bøyninger, vokabular og unntaksvis syntaks. Tekstens særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt, og mange gloser som ikke hører til det dagligdagse ordforråd, er bevart.»

Denne forskjellen i tilnærming til den språklige oppdateringen har altså ført til at utvalgets bokmålsversjon inneholder litt andre og gjennomgående mer moderne løsninger enn Vinjes forslag gjør. Retningslinjene for utarbeidelsen av nynorskteksten er nærmere beskrevet nedenfor.

Det har imidlertid vist seg at det er grenser for hvor «moderne» og lettfattelig grunnlovsteksten kan gjøres for dagens lesere. Til en viss grad er man bundet av formuleringene i den eksisterende Grunnloven. Mange av dem har vært kjent i snart to hundre år og virker magnetisk på de moderniserte versjonene. For eksempel er det ikke sikkert at man i dag ville ha formulert § 100 første ledd slik den lyder, men formuleringen «Ytringsfrihed bør finde sted» er så kjent og hevdvunnen at det ville virke svært radikalt å gjøre helt om på den. Ved revisjonen av § 100 i 2004 nøyde man seg med å erstatte «Trykkefrihed» med «Ytringsfrihed» og ellers beholde den opprinnelige formuleringen. I NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde sted» s. 330 mente Ytringsfrihetskommisjonen at det å vise «pietet overfor dagens grunnlov» var en selvstendig grunn til å la den opprinnelige formuleringen stå.

Videre har det vist seg vanskelig å oversette en del gammelmodige ord og begreper til moderne norsk, for eksempel regaler, moratorier, sportler og milde stiftelser. En av grunnene til dette er at tolkningen av det gamle ordet kan være usikker, slik at man må gjøre et valg mellom ulike alternativer på moderne norsk. Det gjelder blant annet ord som mangler referanse i vår tid. Da er det stor risiko for å gjøre feil og forandre meningsinnholdet i Grunnloven. Andre ganger kan det være vanskelig å finne moderne ord som gir dekkende uttrykk for det samme meningsinnholdet, og da må man eventuelt lage en mer eller mindre omstendelig forklaring som tynger teksten. I slike tilfeller har utvalget derfor beholdt en del gamle ord og bare modernisert rettskrivningen. Noen steder er de gamle ordene beholdt på bokmål, mens de har fått en avløser i nynorskversjonen.

Utvalget har dessuten vært svært forsiktig med å endre på de mest sentrale grunnlovsparagrafene som kan ses som «faneparagrafer» med stor symbolsk betydning. Dette gjelder særlig §§ 1, 2, 49 og 112. I disse bestemmelsene er det så å si bare rettskrivningen av ordene som er justert, selv om særlig § 112 kunne vært skrevet om i en enklere stil.

Enkelte steder har utvalget likevel skrevet om ord fordi de har endret betydning siden 1814 og det ville vært direkte misvisende å la dem stå. For eksempel har politi en helt annen og langt mer avgrenset betydning på moderne norsk enn det hadde i 1814 (se særmerknadene til § 17). Og pinlig forhør vil lett bli oppfattet helt annerledes enn i 1814 (se særmerknadene til § 96). I slike tilfeller er det nødvendig å omformulere bestemmelsene for at de skal beholde det samme meningsinnholdet. Men når et ord endres eller en bestemmelse omformuleres, kan det være vanskelig å gi en garanti for at meningen er helt intakt. Der det er reell usikkerhet om dette, har utvalget lagt frem alternative formuleringer der den opprinnelige ordlyden er beholdt, slik det er åpnet for i mandatet. Det kan nevnes at både politi og pinlig forhør ble beholdt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) (se begrunnelsen i forslaget s. 4 og 5).

3.2 Nynorskversjonen: mellom den nynorske tradisjonen og bokmålsversjonen

Nynorsken og landsmålet innebar et brudd med den kansellistiske uttrykksmåten som dominerte i skriftspråket her til lands. Bokmål og riksmål kan i dag ha minst like enkel og talemålsnær setningsbygning som nynorsk, men nynorsken har sterkere historiske forpliktelser. Det gjelder ikke bare setningsbygning, men også valg av synonymer. Der to ord betyr det samme i konteksten, er det fremdeles et sterkere krav i nynorsk til å velge det som er enklest eller på andre måter mest grunnleggende i vanlig tradisjonelt talemål. Eksempel fra bokmål til nynorsk: det er en nødvendighet > det er nødvendig > det trengst.

I en oversettelse mellom to ulike språk går man helst fra mening til mening og ikke fra ord til (et liknende) ord. Setningene brytes gjerne helt ned og bygges opp i samsvar med kravene i målspråket. I visse former for sakprosa kan det også være akseptabelt å formulere setningene mest mulig fyndig, effektivt og pedagogisk på målspråket uavhengig av beskaffenheten i kildespråket. Sakprosaoversettelser er ofte litt kortere enn originalteksten av den opplagte grunn at noen har hatt tid til å arbeide mer med teksten. Nynorskoversettelser av tekster fra statlig forvaltning er ofte en god del kortere enn originalen, blant annet fordi det brukes mer direkte og verbal ordlegging (eksempel: styret drøfter saka i stedet for styret foretar en drøftelse av saken). Ekstra korthogde tekster får man ved hjelp av tradisjonelle administrative nynorskord som å skipe (’organisere, etablere’), hverdagslige fellesord brukt i videre betydning enn i bokmål (å styre for ’regjere’) og enkle verb som å gje og å setje i spesialbetydninger som konteksten spesifiserer. Ved hjelp av alle slike virkemidler kunne man fått en nynorskversjon av Grunnloven som var 10–15 prosent kortere enn originalen.

Det har likevel ikke vært til å unngå at nynorsk-oversettelsen har kommet til å ligge relativt nært opptil bokmålsversjonen i form. Hovedgrunnen er at en radikal oversettelsesmåte ville innebære for mange tolkninger, og formuleringer som kunne ha blitt oppfattet som tolkninger. Fri oversettelse til en nynorsk som holdt seg til de klassiske nynorske stilidealene fyndig, klar og korthogd, ville gjort det umulig å formulere for eksempel § 100 uten presiserende tolkning. Utvalget har dessuten forsøkt å unngå for store umotiverte forskjeller mellom de to målversjonene. Det vil si at nynorskløsningen ikke burde være helt forskjellig fra bokmålsløsningen dersom parallelle formuleringer ville være korrekt og akseptabel nynorsk. Dette utgangspunktet har påvirket valg av ord og setningsbygning i både nynorskversjonen og bokmålsversjonen.

Likevel har utvalget holdt på en god del forskjeller mellom de to målformene som strengt tatt er unødvendige lokalt i teksten. Dette ble gjort ut fra en betraktning om at hvis målformene ble gjort så like som det er mulig etter gjeldende språknormer, ville forskjellene mellom de to språktradisjonene utviskes, og særlig nynorsken ville ha mistet noe av sitt særpreg.

Utvalget har altså med vilje latt «magnetismen» i originalteksten virke på nynorsken, men samtidig mye sterkere på bokmålet. Hensynet til helhetsinntrykket av de to språkversjonene, og til forskjellen mellom språktradisjonene, forklarer mange likheter og forskjeller i de enkelte paragrafene.

Ortografien i nynorskoversettelsen ligger trygt innenfor den nye rettskrivningen som gjelder fra 1. august 2012. Et av formålene med den nye rettskrivningen var å konsolidere det som var hovedstrømmen i nynorsk. Denne strømmen gikk stort sett innenfor den trangere og veletablerte normen som ble kalt læreboknormalen, og som gjaldt for offentlig forvaltning. Av hensyn til kontinuiteten i forvaltningsspråket har utvalget bestemt seg for å holde nynorsken innenfor den tidligere læreboknormalen og ikke ta i bruk nye former som til 1. august 2012 var såkalte klammeformer. Dermed har for eksempel valget mellom verbformer med og uten j gitt seg selv, fordi det før den nye rettskrivningen bare kunne hete leggje, sitje osv. med j i statlig nynorsk. Valget mellom a- og e-infinitiv er derimot fritt. A-infinitiv har god tradisjon i nynorsk lovspråk, og «Ytringsfridom skal det vera» ville slett ikke vært noen dårligere fanfare enn tilsvarende med vere. Utvalget har likevel av pragmatiske grunner valgt e-infinitiv. Det er videre valgt enkel konsonant før vokal der det er valgfritt, men likevel dobbel m (dømme). Det er i stor grad valgt diftonger (å høyre) og dessuten «trange» (høye) vokaler (som i å vite, fyrst), blant annet fordi det er tradisjon for å uttale en vokal et hakk åpnere enn bokstavelig, men ikke omvendt (f.eks. fyrst og sytten med ø, men ikke først med y). Alt i alt er de ortografiske valgene moderat konservative, men neppe mer konservative enn i bokmålsversjonen.

Ordvalget er også moderat tradisjonalistisk. Øns-ket om å holde noe av nynorskens administrative begrepsapparat i hevd tilsier at man velger det sentrale verbet å skipe i det minste i noen av de betydningene ordet har vært brukt i (’opprette’ og ’etablere’). Ordet kunne ha vært brukt i videre betydning (’bringe i orden’). Motstykket å skiple (’å bringe i uorden’) er mind-re sentralt i administrativt språk i dag, og ikke like godt kjent i alle landsdeler, men i den grad fyndighet har egenverdi, fortjener slike ord en plass i nynorsk lovspråk. De tradisjonelle alternativene til åbehandle og å forhandle, nemlig å ha/ta føre (seg) / å ha oppe og å tinge, måtte imidlertid oppgis. Men til gjengjeld har utvalget i stedet for forholdsmessig og uforholdsmessig godtatt de tradisjonelle adjektivene samhøveleg og mishøveleg, enda den aktuelle betydningen av særlig det førstnevnte ordet ikke er helt etablert. Det vil støtte opp om ordknippet rundt å høve, stå i høve til osv., som er sentralt i nynorsk. Valget av faneord som naudsynt og einskild er derimot et rent stilvalg. Man kan like godt skrive nødvendig og enkelt i nynorsk lovspråk, men de bokmålsnære løsningene som tvang seg frem på noen områder, krevde motvekt i summen. Når resultatet blir at ytterpunkter som mishøveleg og forskjellsbehandling blir stående i samme setning, er det ikke uproblematisk, men det er heller ikke utypisk for administrativ nynorsk, som står i spennet mellom sin egen tradisjon og bokmålet.

3.3 Bokmålsversjonen: moderat stil

Et trekk ved norsk språk er variasjon mellom såkalt dobbeltbestemmelse (den grønne bilen) og enkeltbestemmelse (den franske revolusjon). Denne variasjonen finnes ikke i dansk og ikke i Grunnloven, der det bare brukes enkeltbestemmelse (denne Grundlov, de kongelige Prinser). I moderne bokmål er begge variantene i bruk, men det finnes ingen uttømmende regler for variasjonen mellom dem. Dobbeltbestemmelse har blitt vanligere og vanligere, men enkeltbestemmelse brukes fortsatt, særlig i faste fraser og i høytidelig stil.

Det er god grunn til å mene at Grunnloven i likhet med vanlig, seriøs sakprosa ikke har noe behov for utvendige høytidstrekk fordi den både i innhold og betydning er høytidspreget nok i seg selv. Samtidig er det vanskelig å forsvare full overgang til dobbeltbestemmelse, siden det ennå finnes en god del høytidelige uttrykk som mange er vant med enkeltbestemmelse i, særlig når uttrykkene opptrer i grunnlovssammenheng (som den kongelige familie, den evangelisk-lutherske religion). En balansegang er like vanskelig, for det er nærmest umulig å samle seg om et håndterbart saklig skille mellom det høytidelige og det mindre høytidelige innenfor selve Grunnloven. Derfor – og ikke fordi det bør være en norm i utforming av bestemmelser i dag – har utvalget valgt å beholde gjennomført enkeltbestemmelse i hele forslaget.

På dette punktet skiller ikke utvalgets forslag seg fra den gjeldende grunnloven eller fra Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).

Det at enkeltbestemmelse er gjennomført i hele bokmålsversjonen, gir den et språklig moderat preg. Dette påvirket utvalget også i valget mellom ulike ordformer som er godkjent i offisiell rettskrivning. Utvalget har dermed valgt former som frem (ikke fram), deltagelse (ikke deltakelse) osv. På den måten blir språket mindre stilistisk sprikende.

I en del av ordvalgene ligger bokmålsversjonen tettere på originalteksten enn det nynorskversjonen gjør. Dette er fordi dagens bokmål tillater mange eld-re ord og uttrykksmåter som er fremmede i nynorsk. Utvalget mente at det måtte sterkere begrunnelser til for å endre disse ordene i bokmålsversjonen (jf. originaltekstens «magnetiske kraft»).

3.4 Enkelte språklige vurderinger

Utvalget vil her begrunne noen løsninger som går igjen flere steder i teksten. Språklige valg er ellers stort sett forklart i merknadene til de enkelte paragrafene.

3.4.1 Stor eller liten forbokstav?

Den gjeldende grunnlovsteksten bygger på en rettskrivningsnorm der alle substantiv skal skrives med stor forbokstav. Den gir derfor ingen veiledning når det gjelder hvilke ord, så som navn på organer og liknende, som skal skrives med stor forbokstav, og hvilke som skal skrives med liten.

Utvalget har i all hovedsak holdt seg til den vanlige standarden når det gjelder dette, slik den blant annet fremgår av Vinjes Skriveregler (s. 83 f.). Det vil blant annet si at som hovedregel skal egennavn skrives med stor forbokstav og fellesnavn med liten. Navn på statsorganer og institusjoner skal skrives med stor forbokstav. Men hvis et organ omtales på annen måte enn ved egennavn, skal det brukes liten forbokstav. Personlige titler skal også skrives med liten forbokstav.

Dette betyr at Stortinget som institusjon skal skrives med stor forbokstav. Det samme gjelder egennavn som Høyesterett og Riksretten, og selvfølgelig Norge og Kongeriket Norge. Men hvis det er «et eller flere storting» som omtales, eller «det stortinget som ...», skal det være liten forbokstav.

Når det gjelder regjeringen, kan det være vanskelig å skille mellom tilfeller der det er regjeringen som statsorgan som omtales, og der det siktes til den regjeringen som har makten nå. Det er derfor vanlig å skrive regjeringen konsekvent med liten forbokstav (jf. Skriveregler s. 89). Utvalget har derfor holdt seg til regjeringen med liten forbokstav.

Kongen følger i utgangspunktet hovedreglene nevnt ovenfor, det vil si at Kongen som institusjon og Kongen i statsråd skal skrives med stor forbokstav, mens ordet skrives med liten forbokstav når det refererer til kongen som person, jf. Skriveregler s. 89. De fleste bestemmelsene i Grunnloven som nevner kongen, må i dag forstås slik at det er ’Kongen i statsråd’ det siktes til, jf. reglene om statsrådsbehandling i §§ 28–31. Men fremdeles er det bestemmelser som må forstås slik at de sikter til kongen personlig, for eksempel §§ 4, 5, 7 til 9, 11, 24, 34, 36, 37 og 39 til 41. I atter andre bestemmelser er det vanskelig å avgjøre hvilken betydning av Kongen som må legges til grunn. Det er derfor svært vanskelig å gjennomføre et konsekvent skille mellom bestemmelser der det primært siktes til kongen personlig, og bestemmelser der det etter gjeldende tolkning siktes til Kongen i statsråd.

I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble dette løst ved at kongen konsekvent ble skrevet med liten forbokstav (se begrunnelsen i forslaget s. 4). Også utvalget har kommet til at dette er den beste løsningen.

Navnet på vanlige lover skal skrives med liten forbokstav. Men det er tradisjon for at Grunnloven skrives med stor forbokstav. Ifølge Skriveregler s. 91 skal det være slik. Utvalget følger dette og skriver Grunnloven med stor forbokstav der det brukes som et egennavn. I tilfeller der ordet ikke brukes som egennavn, men settes på linje med andre grunnlover (som i «denne grunnloven»), vil det som regel være riktig med liten forbokstav. Det gjelder også i Grunnlovens tittel («Kongeriket Norges/Noregs grunnlov»).

3.4.2 Kjønnsnøytralitet

I en del bestemmelser i den gjeldende grunnlovsteksten er det gjennomført kjønnsnøytralitet i den forstand at det er presisert at bestemmelsen gjelder hun eller han (§§ 6, 35 og 36) eller prinsesse eller prins (§§ 6, 7, 36, 37 og 44). Men i de fleste bestemmelsene er det bare brukt pronomenet han (og noen steder bare prins, jf. §§ 21 og 75 h). Disse må imidlertid leses kjønnsnøytralt, slik at de også gjelder for kvinner når det er aktuelt.

Etter utvalgets mening er det uheldig at Grunnloven ikke gjennomfører kjønnsnøytralitet i alle tilfeller der det er aktuelt og samtidig lett å gjennomføre. Og det vil være påfallende å beholde kjønnsmarkerte ord i en moderne oversettelse av Grunnloven. Utvalget har derfor gjennomført kjønnsnøytrale uttrykk der det er aktuelt, ved å ta inn «hun/ho ellerhan», «prinsesser ellerprinser» osv.

Det kan kanskje hevdes at utvalget med dette foreslår en endring som kan ha betydning for meningsinnholdet i bestemmelsene. Etter utvalgets mening er ikke det tilfellet, ettersom bestemmelsene også i dag må leses kjønnsnøytralt. Utvalget har likevel laget alternative formuleringer av alle slike forslag, der den originale formuleringen er beholdt (det vil si bare han og prinser).

Også i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble det foreslått kjønnsnøytrale pronomen, men der slik at han konsekvent ble satt foran hun. I den gjeldende Grunnloven er hun alltid satt foran han, med unntak av §§ 29, 50 og 92, der det står «Mænd og Kvinder» (og prins er satt foran prinsesse bare ett sted, i § 37). Utvalget foreslår å gjennomføre dette konsekvent, det vil si at hunkjønnet settes foran hankjønnet (hun eller han, prinsesser og prinser osv.) også de få stedene der det i dag står i omvendt rekkefølge.

Grunnloven bruker også en annen form for kjønnsuttrykk som det etter utvalgets mening kan være grunn til å modernisere. I § 50 er det presisert at norske borgere over 18 år, «Mænd og Kvinder», har stemmerett. I § 92 står det at norske borgere, «Mænd eller Kvinder», kan utnevnes til embetsmenn, og i § 29 står det at «andre Mænd eller Kvinder» kan konstitueres til å ta sete i statsrådet. Det er unødvendig å presisere at disse bestemmelsene gjelder både for kvinner og menn. Rent logisk er det faktisk problematisk for forståelsen av andre bestemmelser der dette ikke er presisert: Gjelder de da bare for menn? Nå er det ikke tvil om at bestemmelsene i Grunnloven må leses kjønnsnøytralt selv om det ikke er presisert. De bestemmelsene der det er presisert, fremstår derfor som anakronismer, noe som tilhører tidligere tider. Etter utvalgets mening bør derfor disse presiseringene oppheves. Men ettersom dette innebærer en endring, har utvalget også formulert alternativer til de relevante delene av §§ 29, 50 og 92, der «Mænd og/eller Kvinder» er beholdt.

3.4.3 Modale hjelpeverb, rettigheter, plikter og forbud

Grunnloven bruker ofte modale hjelpeverb som bør, maa og skal i en litt annen betydning enn den som er vanlig i dag. De fleste steder skal bør forstås som en plikt, det vil si at det skal leses som om det sto skal eller må. Ordet maa brukes noen steder i samme betydning som på dansk, det vil si tilsvarende kan på moderne norsk, og andre steder gir det uttrykk for en plikt, det vil si som må eller skal på moderne norsk.

I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble alle slike modale hjelpeverb videreført uendret. Etter utvalgets oppfatning er ikke dette en tilfredsstillende løsning for den språklige moderniseringen som utvalget har valgt. For eksempel vil det være misvisende å skrive må i den moderne betydningen av ordet i de tilfellene maa gir uttrykk for en kompetanse og ikke en plikt.

Uttrykk med hjelpeverb, som kan (ikke), må (ikke) og skal (ikke), kan uttrykke alt fra tillatelse, rett og kompetanse til plikt, krav og forbud. For hvert av disse begrepene kan det i Grunnloven være brukt flere ulike hjelpeverb ved siden av andre ord.

I tillegg kommer det som kalles normativ presens. Når Grunnloven slår fast at noe er slik og slik, eller at noen gjør noe, betyr det ofte at det skal være slik, og at det skal gjøres. I nynorskversjonen er det for enkelhets skyld oftest valgt normativ presens i stedet for passiv med hjelpeverb i oversettelsen av presens passiv, altså for eksempel det blir gjort i stedet for det skal gjerast (for originalens det gjøres).

En uinnvidd leser kan lett komme til å tro at den store uttrykksvariasjonen representerer flere ulike former for plikter, forbud og kompetanser enn den virkelig gjør. Det er uheldig. Når man skriver nye bestemmelser, bør man derfor ikke variere ordbruken på dette området uten god grunn. Når man derimot skal modernisere en gammel grunnlov på kort tid, kan det av praktiske grunner være klokt ikke å rydde for mye. Utvalget har derfor nøyd seg med å luke bort noen av de stiveste og minst nødvendige formene i det gjeldende systemet, som påligger, bliver at, tilstede og forbunden. De mest grunnleggende ordene, hjelpeverbene må, skal og kan og de enkle substantivene rett og plikt, har i større grad blitt stående uendret. Der disse er endret, er det særskilt kommentert i merknadene til hver enkelt paragraf.

Utvalget kunne kanskje ha begrenset variasjonen i uttrykksmåter enda mer og særlig brukt hjelpeverbene oftere. I utvalgets mandat ligger det imidlertid en spenning mellom det å modernisere teksten og å bevare meningsinnholdet helt uendret. Det har vist seg vanskelig å harmonisere disse to retningslinjene og samtidig holde en konsekvent linje når det gjelder uttrykksmåter gjennom hele grunnlovsteksten.

3.4.4 Regjering, regjeringsform, statsform, statsstyrelse

Ordet regjering er flertydig slik det brukes i Grunnloven. De fleste steder skal det forstås som Kongens (eller hans stedfortrederes) regentskap, det vil si hans styring av riket eller utøvelse av den ut-øvende makt. Det kan for eksempel vises til § 13, der regjeringen tilsynelatende brukes synonymt med ’styringen av riket’: Kongen kan «overdrage Rigets Bestyrelse til Statsraadet», som skal «føre Regjeringen i Kongens Navn». Ordet har denne betydningen i alle tilfellene det nevnes i kapittel B (med et mulig unntak for § 32).

Andre steder er det mest nærliggende å forstå regjeringen som statsrådskollegiet, jf. for eksempel §§ 76 og 82. Noen steder er det mer usikkert hvilken betydning ordet brukes i, for eksempel §§ 32, 53 og 99.

Hvilken betydning av ordet som legges til grunn, kan ha stor betydning for tolkningen av bestemmelsene. Ettersom det er en viss tvil knyttet til dette, har utvalget valgt å beholde ordet regjeringen uforandret i begge målversjonene. Det samme gjelder varianter av ordet, som regjeringsform, regjere og liknende.

Grunnloven bruker også ordet statsform i overskriften til kapittel A og i § 30 tredje ledd. Det er usikkert om det ligger noe annet i dette enn regjeringsform, som brukes i § 1. I juridisk terminologi rundt 1814 finner man ordet statsform brukt som synonym for regjeringsform i betydningen ‘statens styreform’, som i § 1 fastslås å være et innskrenket arvemonarki. Imidlertid var ikke begrepsbruken på denne tiden entydig, og regjeringsform ble også brukt om den formelle forfatningen synonymt med ord som grunnlov og konstitusjon, se Holmøyvik, Maktfordeling og 1814 s. 98–99. Ut fra sammenhengen er det naturlig å lese ordet statsform i § 30 tredje ledd i denne siste betydningen. Det gjør det vanskelig å erstatte begge disse ordene med styreform, selv om det ville vært lettere forståelig i dag.

I tillegg brukes ordet statsstyrelse i §§ 45 og 100. Det er usikkert om det ligger noe annet i dette enn regjering i den førstnevnte betydningen av ordet. Se for eksempel § 45, der «deres Statsstyrelse» viser til § 43, der det heter at formynderne skal «bestyre Regjeringen».

Det er noe forvirrende at det brukes flere forskjellige begreper om det samme. Men det har vist seg praktisk vanskelig å rydde opp i denne begrepsbruken og etablere et konsekvent system av nye begreper, både fordi det kan være noe usikkert i hvilken betydning de nevnte ordene er brukt i forskjellige sammenhenger, og fordi de berører helt sentrale konstitusjonelle forhold. Utvalget har derfor valgt å beholde dem tilnærmet uendret.

3.4.5 Konstitusjon, grunnlov

Når Grunnloven viser til seg selv, bruker den både ordet konstitusjon og ordet grunnlov. For eksempel sier § 2 andre punktum at «Denne Grundlov skal sikre …», mens det i § 17 første punktum heter at provisoriske anordninger ikke må stride mot «Konstitutionen». At begrepene er synonyme går særlig klart frem av § 112, som viser både til «denne Grundlovs Principer» og til «denne Konstitutions Aand». Grunnloven er altså etter egen definisjon både en grunnlov og en konstitusjon. Også for grunnlovsforfatterne i 1814 var ordene synonyme, se Holmøyvik, Maktfordeling og 1814 s. 94–100. Slik sett kunne man ha rendyrket begrepsbruken i oversettelsen gjennom å velge ett av de to ordene. Imidlertid har det senere blitt vanlig å bruke grunnlov om bare den skrevne grunnloven, mens konstitusjon også omfatter eventuelle uskrevne rettsregler med samme gjennomslagskraft som Grunnloven, se Smith s. 63–64. Dette skaper usikkerhet om nøyaktig hvordan konstitusjon skal forstås i grunnlovsteksten. En gjennomføring av ett av de to begrepene i grunnlovsteks-ten vil i så fall bygge på tolkning, og dermed muligens innebære en endring i det materielle innholdet. Derfor har utvalget valgt å beholde grunnlovsteks-tens opprinnelige inkonsekvens i ordbruken.

3.4.6 Beslutning, avgjerd, vedtak

Ordet beslutning kan ikke videreføres i nynorskversjonen. Når det gjelder beslutninger som fattes av kongen eller Kongen i statsråd (jf. §§, 27, 28, 30, 31 og 32), har utvalget erstattet det med avgjerd, som er synonymt, men beholdt beslutning på bokmål. Dette gjelder også beslutninger som fattes av internasjonale organisasjoner (§ 93). Eneste unntak fra dette er i § 30 første ledd, se de særlige merknadene til den paragrafen.

Beslutning brukes også i §§ 77 til 81 om lovbehandlingen, der det er tale om lovbeslutninger. Det er ingen tvil om at Stortingets beslutninger i lovsaker fattes som formelle stortingsvedtak. Stortingets vedtak fra første gangs behandling av en lovsak, som tas opp til annen gangs behandling, kalles i dag for lovvedtak (for eksempel «Lovvedtak 59 (2011–2012) vedtak til lov om bustøtte»). Utvalget har derfor valgt å endre beslutning og lovbeslutning i §§ 77 til 81 til henholdsvis vedtak og lovvedtak, på begge målformer.

Denne begrepsbruken er også i tråd med juridisk terminologi på andre områder. For eksempel er vedtak i forvaltningsretten forbeholdt en bestemt type beslutninger som er rettslig bindende for private rettssubjekter (jf. definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a). Det er ikke gitt at alle beslutninger som fattes av kongen eller av Kongen i statsråd, kan kalles vedtak etter en slik forståelse av ordet. For eksempel kan det fattes beslutninger som bare er av rent prosessuell art, eller som bare har betydning internt i regjeringen, og de ville ikke bli omfattet av begrepet vedtak i forvaltningsrettslig terminologi. Det kunne derfor blitt feil å endre beslutning til vedtak for kongen og statsrådets vedkommende. Men det er ingen grunn til ikke å betegne Stortingets vedtak i lovsaker som vedtak.

Også Stortingets «Beslutning om Mistillid» etter § 15 og «Storthingsbeslutning» etter § 26, har utvalget endret til henholdsvis vedtak om mistillit og stortingsvedtak. Den nærmere begrunnelsen for dette er gitt i særmerknadene til disse paragrafene. I tillegg er «besluttes» endret til «vedtas / blir vedteke» i § 84.

Den gjeldende grunnlovsteksten bruker for øvrig vedta i forskjellige former i §§ 6 og 112 (om grunnlovsvedtak) og §§ 66 og 80 (om vedtak av Stortingets forretningsorden). Dette videreføres. Dermed er alle beslutninger og vedtak som fattes av Stortinget i plenum, konsekvent kalt vedtak i begge målversjonene av Grunnloven.

3.4.7 Beskikke, utnevne/utnemne

Ordet beskikke brukes en del steder om utnevning eller utpeking av personer til bestemte stillinger eller oppgaver. Dette ordet er ikke mye brukt i dag. Etter utvalgets mening bør det erstattes med et mer moderne ord. Det kan uansett ikke brukes på nynorsk.

Imidlertid har beskikke flere betydningsnyanser som vi i dag bruker ulike ord for å uttrykke. Norsk Riksmålsordbok definerer beskikke i administrativ betydning slik: «(om statsmyndighet) ’oppnevne (til), ansette’ (som bestillingsmann, til forskj. fra utnevne); (om myndighet) ’utpeke (til et hverv)’». Bokmålsordboka har også blant annet definisjonen ’utnevne’.

Utvalget har på denne bakgrunn ikke kunnet finne ett ord som er dekkende for betydningen av beskikke alle steder det brukes. I de tilfellene det er tale om å beskikke embetsmenn og liknende i statsråd, kan det erstattes med utnevne/utnemne, som er det som brukes i praksis i dag. I veilederen Om statsråd s. 78 er det gitt retningslinjer for bruk av betegnelser ved tilsetting i forskjellige stillinger, og der heter det blant annet:

«Ved fast besettelse av embete skal betegnelsen utnevne (‘Utnevning av …’) benyttes.»

Utvalget har derfor brukt utnevne i § 14, § 21 førs-te punktum og § 92 (i § 92 første ledd brukes faktisk «udnævnes» også i den gjeldende teksten). Også i § 91 har utvalget falt ned på utnevne/utnemne, men det er gitt en særlig forklaring i merknadene til den bestemmelsen.

I § 21 annet punktum passer det imidlertid ikke med utnevne/utnemne. Utvalget har der brukt innsettelsen/innsetjinga, se merknadene til den bestemmelsen. Og i § 74 har utvalget oversatt beskikke med utpeke på bokmål og setje til det på nynorsk, se merknadene til den bestemmelsen.

3.5 Regeltekniske endringer i oppbygningen av bestemmelsene

Utvalget har en del steder endret på oppbygningen av de enkelte leddene i bestemmelsene ved å dele opp lange eller vanskelig tilgjengelige setninger. Dette innebærer en formell endring av de gjeldende bestemmelsene og kan innebære at man må endre henvisningen til konkrete regler i Grunnloven, men etter utvalgets mening er gevinstene i form av økt leservennlighet såpass store at det oppveier slike eventuelle ulemper. Det kan nevnes at det også i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble foreslått å dele opp enkelte setninger.

Utvalget har ikke endret på inndelingen av paragrafer i ledd. Det vil si at ingen paragrafer har fått flere eller færre ledd, og ingen bestemmelser er flyttet mellom ledd.

Utvalget har heller ikke endret på paragrafnummereringen, selv om det er hele ni «tomme» paragrafer i Grunnloven (§§ 10, 33, 38, 42, 52, 56, 70, 72 og 89) og dessuten tre «innskutte» paragrafer (§§ 110 a, 110 b og 110 c).

I to paragrafer er punktnummereringen ikke kontinuerlig. I § 63 mangler bokstav c, ettersom bokstav d ikke ble gjort til ny bokstav c da denne ble opphevet 26. mai 2003. I § 75 mangler bokstav j, og det har den alltid gjort, fordi det var slik man alfabetiserte på dansk tidlig på 1800-tallet (jf. Dansk Ordbog, som under oppslaget I skriver «I er det niende Bogstav …» og under K «K er det tiende Bogstav […] i det danske Alphabet»). Utvalget har valgt å la disse «hullene» i punktoppstillingene være som de er.

I punktoppstillingene i §§ 53, 63, 75 og 92 er det i dag brukt små bokstaver med etterfølgende punktum. I både Skriveregler s. 109 og i Lovteknikk og lovforberedelse s. 64 heter det at når små bokstaver brukes i punktoppstillinger, skal de etterfølges av halvparentes. Utvalget har endret de nevnte punktoppstillingene i tråd med dette. Det samme ble gjort i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).

3.6 Oppsummering: Hvor moderne er de nye grunnlovstekstene?

Grunnloven har en del gammelmodige trekk, og enkelte bestemmelser må anses som helt utdaterte. Den samfunnsmessige og språklige utviklingen har ført til at noen begreper har blitt uaktuelle, mens and-re har skiftet innhold. I tillegg skrives det nye bestemmelser som inneholder moderne tanker og begreper kledd i gammel språkdrakt.

Modernisering av rettskrivningen løser bare det siste av disse problemene. Dessuten kan valg av moderne synonymer skape en ny type sprik mellom språket og innholdet. I den gamle versjonen var det vi nå kaller gammeldagse uttrykksmåter, naturlig, og det var klart for de fleste lesere at de måtte tolkes på en spesiell måte. I en versjon som fremstår som moderne, oppstår det en fare for at bestemmelser som har mistet sin aktualitet, fremstår som noe de ikke er. Det er for eksempel ikke lenger noen aktuell plikt for Stortinget til å få utarbeidet en sivillovbok og en straffelovbok, og en kan derfor spørre om det kan virke villedende å modernisere regelen i § 94 om at det skal utarbeides en «civil og kriminal Lovbog». Utvalget har vært oppmerksom på dette, og har forsøkt å modernisere slike arkaismer der det ikke vil endre meningsinnholdet. Men det har vist seg umulig å modernisere alt, fordi det ville kreve en mer fullstendig revisjon av Grunnloven.

Som nevnt i punkt 3.1 ovenfor har det dessuten vist seg vanskelig å være konsekvent i omskrivningen til enklere eller mer moderne norsk. Noen alderdommelige ord og begreper er beholdt, noen paragrafer er videreført med bare en justering av rettskrivningen, mens andre paragrafer er skrevet til dels vesentlig om. I likhet med den eksisterende grunnlovsteksten er de nye versjonene derfor ikke helt stilistisk eller «tidsmessig» konsistente. Dette er imidlertid en konsekvens av spenningen i utvalgets mandat: å skulle utarbeide nye tekster «i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende rettskrivningsnormer» samtidig som dette «i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte bestemmelsene». Utvalgets oppfølgning av dette har altså resultert i visse stilmessige forskjeller mellom de enkelte bestemmelsene i de to moderniserte versjonene.

Deler av de nye grunnlovstekstene vil altså fremdeles ha et visst gammelmodig preg. Det vil derfor være villedende å kalle de foreliggende tekstversjonene for helt moderne. Det er rettere å kalle dem moderniserte.

4. Merknader til de enkelte bestemmelsene

4.1 Merknader til bestemmelsene i Grunnloven

Til Grunnlovens «preambel»

Utvalgets merknader

Før den egentlige tittelen (se nedenfor) har Grunnloven en slags innledning med en litt annerledes formulert overskrift, en angivelse av at den ble vedtatt av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og en opplysning om når den sist ble endret. Utvalget oppfatter dette som et preambel til Grunnloven, og ikke den egentlige tittelen på Grunnloven. I tidligere versjoner har dette preambelet vært en god del lengre. Etter grunnlovsvedtaket 4. november 1814 lød det slik:

«Kongeriget Norges Grundlov given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814 og nu i Anledning af Norges og Sveriges Rigers Forening, nærmere bestemt Norges overordentlige Storthing i Christiania den 4de November 1814, med senere Ændringer og Tillæg indtil [dato].»

Deretter fulgte en lengre innledning om bakgrunnen for vedtaket 4. november 1814, og opplysning om at det herved var besluttet at «istedetfor den af Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai sidstleden givne Constitution, skulle følgende, deels paa den byggede, deels i Anledning af Foreningen tagne, Bestemmelser, herefter gjælde og af alle og enhver Vedkommende agtes og ubrødeligen efterleves som Kongeriget Norges Grundlov».

Denne innledningen ble sløyfet tidlig på 1900-tallet, sannsynligvis som følge av unionsoppløsningen i 1905. Preambelet har siden vært slik det er i dag: en kort formulering om hva dokumentet er, når og hvor det ble vedtatt, og når det sist ble endret. Deretter følger Grunnlovens egentlige tittel.

Etter utvalgets oppfatning er dette preambelet neppe en del av Grunnloven i den forstand at endringer i det krever formelt grunnlovsvedtak. I praksis gjøres det rent redaksjonelle endringer i preambelet hver gang Grunnloven endres, ved at det tas inn en ny dato for sist foretatte endring. Preambelet har likevel en viktig historisk og symbolsk funksjon ved at det fremhever at Grunnloven er forankret i riksforsamlingens vedtak 17. mai 1814. Dette kan ha enda større betydning dersom Grunnloven blir vedtatt på moderne norsk og grunnlovsspråket dermed ikke lenger vil fungere som en markør av at Grunnloven har en lang forhistorie. Utvalget har derfor omarbeidet også preambelet til tidsmessig bokmål og nynorsk, slik at det kan videreføres i den nåværende formen i de to nye målversjonene.

I oversettelsene er «riksforsamlingen/riksforsamlinga» skrevet med liten forbokstav ettersom utvalget ikke oppfatter dette som noe egennavn, men som en omtale av den riksforsamlingen som var på Eidsvolli 1814. Dette er i samsvar med gjeldende rettskrivning (jf. Bokmålsordboka). Tradisjonelt har det på nynorsk også hett riksmøtet på Eidsvoll, men det er mindre vanlig å omtale det slik i dag.

Til Grunnlovens tittel

Utvalgets merknader

Som nevnt i de generelle merknadene (punkt 3.4.1) skrives ordet grunnlov her med liten forbokstav. En tittel skal etter skrivereglene bare ha stor forbokstav i det første ordet og i eventuelle egennavn som inngår i tittelen.

Den gjeldende tittelen i modernisert form («Norges/Noregs rikes grunnlov») har en iøynefallende svakhet: Den som vil være vrang, kan lese den som «de rikes» grunnlov. Etter utvalgets mening er innledningen på «preambelet» ovenfor, «Kongeriket Norges/Noregs grunnlov», en bedre tittel. Den har et mer høytidelig preg og stemmer dessuten med omtalen i § 112: «Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres …». Det kan nevnes at i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble den egentlige tittelen («Norges Riges Grundlov») helt utelatt, og «Kongeriket Norges Grunnlov» ble satt som tittel uten nærmere begrunnelse. Utvalget vil derfor foreslå «Kongeriket Norges/Noregs grunnlov» som den formelle tittelen på Grunnloven i de to nye språkversjonene.

Dette innebærer imidlertid en endring på et svært fremtredende punkt. Utvalget har derfor satt opp den gjeldende tittelen i modernisert rettskrivning, «Norges/Noregs rikes grunnlov», som en alternativ tittel.

Til overskriften til kapittel A

Til § 1

Utvalgets merknader

Som nevnt i punkt 3.1 har utvalget valgt å beholde en del «fanebestemmelser» mest mulig uendret. Grunnloven § 1 er en slik «faneparagraf». Den slår fast hva slags entitet «Norge» er, og fastsetter de overordnede rammene for den styreformen vi har: et «innskrenket/avgrensa», arvelig monarki. I dag bruker man gjerne uttrykket konstitusjonelt monarki for det samme.

I nynorskversjonen er «indskrænket» oversatt med «avgrensa», som alltid har vært brukt i denne sammenhengen på nynorsk.

Videre er «Dets regjeringsform» erstattet med «regjeringsformen/regjeringsforma», som er en mer tidsmessig skrivemåte. Det er heller ikke tvil om hvilket rikes regjeringsform det gjelder.

Til § 2

Utvalgets merknader

Paragraf 2 ble endret til sin nåværende ordlyd så sent som 28. mai 2012 (jf. Grunnlovsforslag nr. 10 (2007–2008)). Den kan også anses som en slags «faneparagraf» som bør bevares mest mulig uforandret i de to nye målversjonene. Utvalget har derfor vært svært forsiktig med å foreslå endringer i paragrafen.

I nynorskversjonen er «forbliver» oversatt med «skal framleis vere». Dette markerer den samme kontinuiteten som i originalteksten. Innføringen av hjelpeverbet skal endrer ikke på realitetene. Den vanlige oversettelsen av forbli, nemlig bli verande, fungerer ikke så godt i denne paragrafen på grunn av leddfølgen («grunnlaget blir verande den arven» er mindre godt enn «den arven blir verande grunnlaget»).

Til overskriften til kapittel B

Til § 3

Utvalgets merknader

Etter paragrafene nevnt i denne bestemmelsen kan dronningen erverve kronen gjennom arv eller ved å bli valgt av Stortinget. På nynorsk står det «fått»i stedet for erverva. Som nevnt i punkt 3.2 er nynorsk gjennomgående mer preget av muntlige formuleringer enn bokmål, og man velger oftere det mest direkte og allmenne ordet der sammenhengen avgjør betydningen. Dette må imidlertid ikke tolkes slik at det er umulig å bruke ordet erverve i visse spesialbetydninger på nynorsk.

Til § 4

Utvalgets merknader

Norsk Riksmålsordbok definerer stedse som ’alltid; bestandig; stadig’.

Uttrykket bekjenne seg er i nynorskversjonen oversatt med vedkjenne seg, som brukes litt annerledes i nynorsk enn i bokmål, blant annet om trosbekjennelse.

Til § 5

Utvalgets merknader

«Ansvarligheden» må her forstås synonymt med ansvaret på moderne norsk.

Det at kongen ikke kan «lastes, eller anklages», innebærer at kongen ikke kan ilegges noe personlig ansvar, verken strafferettslig eller sivilrettslig. I Castberg I s. 194 heter det om dette:

«Regelen om kongens ansvarsfrihet etter grunnlovens § 5 må i det hele tatt antas å hindre ethvert rettergangsskritt mot kongen, som kan tenkes å innebære noen kritikk mot ham.»

Anklage slik det brukes i denne paragrafen betyr ‘jur. beskyldning (særl. i skriftlig form) fremsatt for en domstol’ (Norsk Riksmålsordbok).Utvalget har på nynorsk valgt skuldast for noko. Sammen med det lastast, som har en videre betydning, dekker det bestemmelsens meningsinnhold.

Etter semikolon står pronomenet han. Den syntaktiske koblingen er ikke helt patent, men logisk er det ingen tvil om at han peker tilbake på kongen. Utvalget har derfor valgt å la dette stå som i originalversjonen.

Til § 6

Utvalgets merknader

I denne bestemmelsen har utvalget gjennomgående gjort om til litt enklere setningsbygning enn i originalen, uten at noe av innholdet har gått tapt. Det er satt inn et ekstra punktum i første ledd. Det ligger en mulig presisering i «saaledes at» som ikke ville kommet like tydelig frem dersom man hadde valgt det mer tidsmessige slik at. Punktum og ny setning etter «lineal» gjør samme nytten som den gamle presiseringen.

I annet ledd er «fødes til verden» erstattet med «kommer til verden / kjem til verda», som er og har vært det vanlige på norsk.

Tredje ledd i originalen er unødig omstendelig formulert. En som er «født i ret nedstigende Linje fra den sidst regjerende dronning eller konge eller dennes Søster eller Broder, eller selv er dennes Søster eller Broder», er født i rett nedstigende linje fra den regjerende monarkens foreldre. I nynorskversjonen er «som er født i rett nedstigende linje fra» forkortet til «som ættar frå» (’nedstammer fra’). Det ligger ingen utvidelse i denne endringen, ettersom bestemmelsen bare er en begrensning av arvefølgen fastsatt i første ledd, det vil si at det bare er de som er «barn av dronning eller konge, eller av en som selv er arveberettiget», som omfattes av tredje ledd. I tredje ledd er også det dobbelt nektende «tilkommer Arveret ikke nogen som ikke er» omformulert til det mer lettfattelige «Arverett har likevel bare de / berre dei».

Ettersom utvalgets forslag til formulering av tredje ledd innebærer en relativt omfattende endring fra originalen, har utvalget formulert et alternativt tredje ledd der «den sist regjerende dronningen eller kongen eller fra hennes eller hans søsken, og de som selv er hennes eller hans søsken» er beholdt. Ettersom det i alternativet gis en positiv oppregning av hvem som har arverett, er «eller» etter det siste kommaet endret til «og».

Etter fjerde ledd skal navnet og fødselstidspunktet til den nye prinsessen eller prinsen «tilkjendegives førstholdende Storthing». Utvalget har forenklet dette noe, og foreslått «gjøres/gjerast kjent for Stortinget». Presiseringen av «førstholdende» storting var logisk den gang Stortinget ikke var samlet hele tiden. I dag er Stortinget i prinsippet samlet hele tiden, fra første hverdag i oktober til siste hverdag i september, og en presisering av at det er det «første» eller «neste» stortinget dette skal gjøres kjent for, vil etter utvalgets mening virke forvirrende. I praksis får Stortinget slik melding på det første stortingsmøtet etter fødselen (men noe krav om at meldingen skal gis så raskt, kan ikke leses ut av Grunnloven § 6).

I femte ledd er «denne Grundlovs § 6» forenklet til bare «§ 6», slik det i alminnelig lovgivning er vanlig å henvise til paragrafer i samme lov (jf. Lovteknikk og lovforberedelse s. 68 f.).

Til § 7

Utvalgets merknader

Uttrykket «Er ingen … til» er en ganske markert uttrykksmåte i moderne norsk. Det vanlige i dag er «Finnes/Finst det ingen», slik utvalget har foreslått. Det at «Storthinget … har Ret til» betyr det samme som Stortingetkan, og dette gir en litt smidigere setning.

Norsk Riksmålsordbok definerer bifalle som ’erklære sig enig i; samtykke i; billige’. Slik utvalget ser det, kan bestemmelsen neppe forstås slik at den stiller krav om at det fattes formelt vedtak hvis Stortinget «bifalder» kongens forslag. Det er bare hvis kongens forslag ikke «bifaldes», at Stortinget skal «bestemme» valget. I praksis vil nok likevel Stortinget fatte formelt vedtak i begge tilfeller. Utvalget har derfor erstattet «bifalde» med henholdsvis «få tilslutning» og «bli stødd», som dekker begge disse mulighetene.

Til § 8

Utvalgets merknader

Myndighetsalder kan hete myndigheitsalder på nynorsk. Mange nynorskbrukere foretrekker myndig-alder i stedet, men andre oppfatter det som ugrammatisk. Myndig alder (jf. voksen alder, gifteferdig alder) er mindre brukt, men er etter utvalgets mening et godt alternativ her.

Utvalget har oversatt «erklærer han sig offentligen at være myndig» med «lyser han seg myndig» på nynorsk. Å lyse betyr blant annet ’å kunngjøre offentlig’.

Til § 9

Utvalgets merknader

I første ledd heter det at kongen «tiltræder Regjeringen» så snart han er myndig. Som nevnt i punkt 3.4.4 har utvalget valgt å beholde ordet regjeringen uforandret, selv om det er flertydig. I paragrafen her er det neppe tale om regjeringen i betydningen regjeringskollegiet, men i betydningen kongens virke som regent. I det at kongen «tiltræder Regjeringen», ligger at han starter sitt regentskap, han tar over riksstyringen. På nynorsk brukes nok verbet tiltre i betydningen ’ta til i’ (for eksempel i en stilling), men lite om det å ’ta til med’ (å gjøre noe). Derfor er uttrykksmåten «ta til med regjeringa» valgt.

Utvalget har på nynorsk oversatt «aflægger han … følgende Ed» med «gjer han denne eiden», som er det tradisjonelle uttrykket.

Utvalget har oversatt den tradisjonelle eden til tidsmessig bokmål og nynorsk, men den høytidelige stilen er forsøkt beholdt. Dersom de to målversjonene vedtas, vil kongen ha to forskjellige eder å forholde seg til, og må enten velge mellom dem eller avsi begge. Etter utvalgets mening vil det neppe være store praktiske problemer forbundet med dette. I tilfelle dette likevel oppfattes som et problem, har utvalget formulert et alternativ til § 9 første ledd, der den gjeldende eden er beholdt uendret. Utvalget mener likevel at det virker merkelig å beholde denne eden i gammel språkdrakt i to grunnlovstekster som for øvrig er i moderne stil. Særlig bryter det med tanken bak å oversette Grunnloven til nynorsk. Utvalget vil derfor ikke tilrå å vedta det nevnte alternativet.

På Eidsvoll i 1814 brukte de uttrykkene styre, bestyre og regjere Riget om hverandre når de omtalte kongens utøvende makt, så «regjere kongeriket»i selve eden kunne for den del vært uttrykt med det fyndige og direkte uttrykket «styre kongeriket». Utvalget har likevel valgt regjere for kontinuitetens og gjenkjennelsens skyld, også på nynorsk.

Til § 11

Utvalgets merknader

I første ledd er «maa» i begge målversjonene end-ret til «kan». Det kan ved første øyekast virke ulogisk, for visst kan han i praksis være utenlands så lenge han vil. Men det må ses i sammenheng med fortsettelsen: ikke uten å tape retten til kronen. Når konsekvensen er slått fast i samme bestemmelse, er det mer nærliggende å si at dette handler om hva han som konge i det hele tatt kan gjøre, enn hva han ikke må gjøre. Velger man dessuten det lettfattelige «uten ... at han taper» for «med mindre han ... vil have tabt», følger kan rent språklig av seg selv. Det kan ikke godt hete «kongen må ikke gjøre X uten at han mister Y».

I første ledd er dessuten «opholde sig udenfor Riget længere end sex Maaneder» på nynorsk oversatt med «vere utanfor riket meir enn seks månader». Som nevnt i punkt 3.2 velger man ofte de mest grunnleggende ordene på nynorsk der meningen likevel blir den samme i konteksten. Her er det konteks-ten «meir enn seks månader» som presiserer meningsinnholdet. På bokmål er imidlertid «oppholde seg utenfor riket» beholdt. Videre er «for sin Person» forenklet til «personlig/personleg». Bestemmelsen innebærer at kongen taper sin personlige rett til kronen, uten at det nødvendigvis har konsekvenser for hans etterfølgere i arverekken, jf. motsetningsvis § 36 annet ledd.

I annet ledd er det mer nærliggende å oppfatte «maa ikke» som en plikt til å la være enn som en regulering av muligheter (som i første ledd): Grunnloven kan ikke hindre at kongen rent faktisk tar imot en annen krone, men han vil i så fall ha brutt en plikt fastsatt i Grunnloven. Det står heller ikke at han dermed taper retten til kronen, selv om det er antatt at det er konsekvensene av brudd på plikten her, jf. Castberg Is. 190 og Andenæs/Fliflet s. 180. Det er heller ingen syntaktiske grunner til å skrive om til «kan ikke» (som i første ledd).

I annet ledd heter det at kongen ikke må ta imot noen annen regjering. Det er her åpenbart at det med regjering siktes til regentskap, riksstyring, og ikke et annet lands statsrådskollegium. Som nevnt i punkt 3.4.4 har utvalget beholdt ordet regjering uforandret på tross av at det virker noe uklart i moderne norsk.

Til § 12

Utvalgets merknader

I annet ledd har utvalget oversatt «Forretninger» med «gjøremål/gjeremål». Embetsvirksomhet i det offentliges tjeneste er ikke det første folk flest i dag forbinder med ordet forretning. Den relevante betydningen av forretning er betydning 2 i Norsk Riksmålsordbok, som innledes med ordet gjøremål: ‘gjøremål knyttet til, forbundet med en viss virksomhet, særl. administrasjon, kontorvirksomhet’ (Norsk Riksmålsordbok). Gjøremål er et mer umiddelbart forståelig ord, og det forandrer ikke meningsinnholdet i setningen.

Uttrykket «Statsraadets sædvanlige Medlemmer» er oversatt med «de faste medlemmer / dei faste medlemmene». Den mer ordrette oversettelsen vanlige medlemmer (eller ordinære medlemmer) fungerer dårlig, ettersom det kan forstås som at det også finnes andre, mer «uvanlige» medlemmer (for eksempel statsministeren). Bestemmelsen omfatter alle statsrådets medlemmer, og med «faste» skilles det mellom statsrådene og «andre norske borgere» som blir innkalt til å ta sete i statsrådet i særlige tilfeller.

Til § 13

Utvalgets merknader

Med ordet «Forskrift» siktes det ikke til «forskrifter» i formell forstand, slik dette som regel forstås i dag, men snarere til bestemmelser eller regler mer generelt. Ifølge Ordbog over det danske Sprog betyr forskrift slik det er brukt her, ‘hvad der tjener som rettesnor for ens optræden; regel; lov- ell. pligtbud; ogs.: befaling; ordre’. Ordet «Instruktion» kan bety både det å ‘belære om ell. give anvisning paa […] hvorledes en har at forholde sig’, altså det å instruere noen, og en ‘forskrift for ell. anvisning paa, hvorledes man skal forholde sig, opføre sig olgn. (især: i tjenstligt anliggende); forholdsordre’. I moderne norsk dekker ordet instruks det relevante innholdet av forskrift og instruksjon ovenfor: Ifølge Nynorskordboka kan det bety både ‘føresegn; ordre’ (altså materielle bestemmelser) og ‘tenestereglar, reg-lement’ (formelle bestemmelser). Utvalget har derfor forenklet uttrykket «Forskrifter, som Kongen i Instruktion meddeler» til bare «instrukser».

I annet ledd har utvalget delt den lange setningen i den gjeldende teksten i to for å gjøre teksten lettere forståelig. Paragraf 13 annet ledd får dermed to punktumer i stedet for ett.

I annet ledd er uttrykket «Medlemmer af Statsraadet» forenklet til «statsrådene/statsrådane». Det ligger ingen meningsforskjell i dette. Ordet «statsraad» i betydningen ’medlem av statsrådet’ er også brukt i gjeldende §§ 15, 29, 74 og 76.

I tredje ledd har utvalget på nynorsk brukt «gje melding» i stedet for «gi innberetning». Det ligger ingen meningsforskjell i dette.

Til § 14

Utvalgets merknader

I første punktum er «beskikke» oversatt med «utnevne/utnemne». Dette er i tråd med praksis: Statssek-retærer utnevnes av Kongen i statsråd. Se for øvrig de generelle merknadene om ordet beskikke i punkt 3.4.7.

I annet punktum er pronomenet «han» endret til det kjønnsnøytrale «hun/ho eller han», se nærmere omtale i punkt 3.4.2. Utvalget har også utformet et alternativ der bare det opprinnelige pronomenet «han» er beholdt.

Utvalget har dessuten presisert at det er «dette medlem / denne medlemmen» av statsrådet som bestemmer i hvilken utstrekning statssekretæren handler på medlemmets vegne. I den gjeldende teksten kan man lett komme i skade for å lese «Vedkommende» slik at det viser til «han» (altså statssekretæren), og ikke «det Medlem af Statsraadet».

Til § 15

Utvalgets merknader

Denne paragrafen ble vedtatt så sent som 20. feb-ruar 2007, noe som i seg selv tilsier at man bør være forsiktig med å endre den. Utvalget har likevel endret beslutning i både første og tredje ledd til vedtak, på begge målformer.

Valget av ordet beslutning er ikke særskilt kommentert i forarbeidene til bestemmelsen. I Dokument nr. 19 (2003–2004) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen heter det på s. 17 at § 15 «er ment som en kodifisering av dagens konstitusjonelle sedvanerettsregel». I Dokument nr. 14 (2002–2003) – som var en del av bakgrunnen for oppnevning av det nevnte utvalget for å utrede riksrettsordningen – ble det foreslått å ta inn en bestemmelse om mistillit i straffeloven § 126 annet ledd (og altså ikke i Grunnloven). Forslaget lød:

«Den statsråd som ikke fratrer sin stilling etter at Stortinget i vedtaks form klart har uttalt sin mistillit til ham, eller til regjeringen som helhet, straffes med fengsel i inntil 10 år.»

Forslaget er nærmere begrunnet i Dokument nr. 14 (2002–2003) s. 108–109, der det blant annet heter:

«Selv om mistillitsinstituttet ikke er nedfelt i grunnlovens tekst, er de rettslige hovedtrekkene klare. Mistillit må vedtas av et flertall i Stortinget eller Odelstinget. […] I motsetning til en del andre parlamenter, er det på Stortinget ingen faste prosedyrer for hvordan mistillitsvedtak skal fremmes og behandles. Forslag kan fremsettes som skriftlig privat forslag (Dokument 8), i komiteinnstilling, eller under debattene i plenum. Det vanlige har vært at de straks tas opp til votering. […] Voteringen skjer etter fast praksis ved navneopprop, men dette er ikke noe konstitusjonelt krav.»

Dette gjelder uavhengig av hvordan mistillitsforslaget er formulert. Vanlige formuleringer av Stortingets mistillit er «Stortinget beklager» og at en statsråd «ikke har Stortingets tillit».

I Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 17 heter det at formuleringen i det ovenfor nevnte forslaget til bestemmelse i straffeloven § 126 annet ledd «ikke [var] tenkt som en realitetsendring i forhold til det som i dag må antas å følge ansvarlighetsloven § 11 første ledd».

Det synes etter dette klart at det med beslutning i § 15 siktes til et formelt vedtak av Stortinget. Grunnen til at beslutning ble valgt, var antakelig at dette er mer brukt i den gjeldende grunnlovsteksten enn vedtak (selv om også vedta er brukt, se punkt 3.4.6). Utvalget mener derfor det gir mer korrekt uttrykk for realitetene, og gjør teksten lettere tilgjengelig, dersom beslutning endres til vedtak på begge målformer.

Plikten til å søke avskjed etter et mistillitsvedtak er en sentral «konstitusjonell plikt» som omfattes av riksrettsansvaret etter Grunnloven § 86. Det er derfor et poeng å bruke ordet plikt i § 15 første ledd, selv om denne plikten kunne vært uttrykt på andre måter. Hvorvidt kongen har overtrådt sin plikt etter annet ledd til å innvilge en slik avskjedssøknad, kan imidlertid ikke prøves for Riksretten. Utvalget har derfor valgt den noe enklere formuleringen «kongen skal» i annet ledd, til erstatning for «Kongen er forbunden at». Det er mer direkte uttrykt, men det ligger ingen realitetsforskjell i denne forenklingen.

Som nevnt i merknadene til § 12 kan «Forretninger» oversettes med gjøremål/gjeremål. I tredje ledd er «som ere nødvendige» erstattet med «trengst» på nynorsk. Det at noe trengst, innebærer at det er nødvendig. Det er altså ingen meningsforskjell mellom disse to uttrykksmåtene.

Til § 16

Utvalgets merknader

Denne paragrafen ble fullstendig endret så sent som 21. mai 2012, og utvalget har derfor vært forsiktig med å gjøre endringer i den.

Utvalget har endret religionsøvelse i første punktum til den mer moderne skrivemåten religionsut-øvelse/religionsutøving. Prinsippet om fri religionsutøvelse ble først tatt inn i Grunnloven i 1964, og da i § 2 første ledd. I Innst. S. nr. 287 (2007–2008) s. 13–14 gikk kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, etter anbefaling fra Justisdepartementets lovavdeling, inn for å endre religionsøvelse til religionsud-øvelse i forbindelse med forslaget om å flytte § 2 førs-te ledd til § 16 første punktum. Begrunnelsen var nettopp språklige hensyn. Da grunnlovsforslaget ble fremmet i Dokument nr. 12:10 (2007–2008), var likevel den opprinnelige formen religionsøvelse beholdt. Dette valget ble ikke kommentert verken i grunnlovsforslaget eller under stortingsdebatten 21. mai 2012.

Etter utvalgets mening er religionsutøvelse i dag et langt mer brukt og forståelig ord om det paragrafen omhandler («fri religionsutøvelse»). Religionsut-øvelse er brukt flere steder i lovverket (blant annet i utlendingsloven § 107 om at utlendinger som fengsles, har rett til «religionsutøvelse»), og i den norske oversettelsen av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18 omtales «friheten til å utøve en religion». Religionsøvelse er derimot et lite brukt ord i dag, og det er betegnende at det ikke er et oppslagsord i verken Bokmålsordboka eller Nynorskordboka.

I nynorskversjonen har utvalget oversatt «forbliver» med «står ved lag som». Den vanlige oversettelsen av forbli er bli verande, men «[...] kyrkja ... blir verande ... folkekyrkja» klinger ikke helt godt.Utvalget mener at står ved lag er et godt uttrykk som dessuten markerer kontinuiteten like godt som alternativene. (I § 2 valgte utvalget en annen løsning fordi det ikke er helt ideelt at et grunnlag står ved lag.)

Ordet kyrkjeskipnad tilsvarer kirkeordning på bokmål.

Til § 17

Utvalgets merknader

Provisoriske anordninger er regler som har samme trinnhøyde og rettsvirkninger som lover, og de kan ha samme innhold som lover. Opprinnelig (og frem til 1869) var Stortinget bare samlet noen måneder hvert tredje år. I § 17 ble kongen derfor tildelt myndighet til å gi regler som normalt bare kunne ha vært gitt ved formell lov, og som kunne gjelde frem til Stortinget igjen ble samlet (se nærmere i Andenæs/Fliflet s. 263 f.).

Ordet anordning defineres i Norsk Riksmålsordbok som ’forordning’ eller ’bestemmelse’. Opprinnelig var det neppe ment å bety regler av en bestemt form. Det var snarere slik at kongen ble gitt en begrenset myndighet til å gi regler med samme innhold somlover. Kongens anordninger har da også helt de samme rettsvirkningene som lover gitt av Stortinget (se Smith s. 273). Og i Aschehoug II s. 176 slås det utvetydig fast at:

«Provisoriske Anordninger ere virkelige Love.»

Det vesentligste unntaket fra dette er at kongens «anordninger» står tilbake for Stortingets lover, men det er uttrykkelig fastsatt i § 17. Altså er kongens anordninger etter § 17 materielt sett «lover» på lik linje med lover gitt av Stortinget.

Ordet anordning er ikke særlig lett forståelig eller mye brukt i dag. Som nevnt hadde ordet opprinnelig neppe noen annen betydning enn ’bestemmelse’ eller ’regel’. Etter utvalgets mening vil det enk-leste og lettest forståelige være om slike regler med innhold og rettsvirkning som lover rett og slett kalles lover. Ettersom kongens «lover» etter § 17 er midlertidige, kan de kalles «provisoriske lover». Dette vil også skille dem fra lovene gitt av Stortinget. Stortinget gir av og til «midlertidig lov» om forhold som har en tidsmessig begrensning, eller som Stortinget har til hensikt å vurdere på nytt etter en viss tid. «Midlertidige lover» er derfor ikke en egnet betegnelse på «lover» etter § 17.

Dersom «anordninger» omdøpes til «provisoriske lover», kan ordet «provisorisk» i siste punktum tas ut. Lovenes midlertidige natur vil da fremgå av betegnelsen i første punktum og av at de «gjelder til neste storting».

Presiseringen som står i parentes, «(saaledes som efterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79 bestemme)», kan virke unødvendig. Grunnen til at denne ble tatt inn, var at man ville gjøre det helt klart at alle Stortingets lover, også de som var sanksjonert av kongen etter § 78, var omfattet av bestemmelsen. Man ville forhindre at «de … af Storthinget givne Love» kunne leses som «lover bare gitt av Stortinget» (se Stang s. 452). Etter utvalgets mening er det lite naturlig å lese bestemmelsen slik. Stortinget er den lovgivende forsamling, og lover må naturligvis anses å være «gitt av Stortinget» selv om kongen sanksjonerer dem. Likevel var akkurat dette tema i en riksrettssak mot statsråd Collett i 1827 (se Fliflet, Studiebok i statsforfatningsrett). Collett hadde blant annet gitt noen provisoriske anordninger i strid med lover gitt av Stortinget og sanksjonert av kongen. Colletts forsvarer hevdet at disse lovene ikke var omfattet av begrensningen i § 17, fordi de ikke var «givne af Storthinget». Dette ble kontant avvist av Riksretten. Man kan altså si at denne lille tvilen om tolkningen av § 17 ble løst ved riksrettssaken av 1827. Etter utvalgets mening er uansett den nevnte presiseringen i parentes i den gjeldende teksten unødvendig, og den er utelatt i begge de nye målversjonene.

I tilfelle utvalgets endringsforslag i § 17 oppfattes som for omfattende, har utvalget også formulert et alternativ der begrepene i den gjeldende bestemmelsen er videreført så å si uendret (med unntak av «Politi», se begrunnelsen nedenfor). Det gjelder både «anordninger/anordningar», presiseringen «i overensstemmelse med §§ 76, 77, 78 og 79», og at «provisorisk» er beholdt i siste punktum.

Utvalget har sett det som helt nødvendig å erstatte ordet politi, som har en helt annen, eller i hvert fall langt snevrere, betydning i dag enn i 1814. Begrepet har helt fra første stund av hatt en nokså uklar betydning og avgrensning. Det er utførlig omtalt i Stang s. 445 f., der det blant annet heter:

«I Almindelighed synes man dog at være enig deri, at Politielovgivningen ikke har at befatte sig med hvad der udelukkende har Betydning som stiftende Ret mellem Mand og Mand […], men allene med de Gjenstande, Staten paatager sig at anordne og føre Opsyn med af den Grund, at hele Statens eller idetmindste en større eller mindre Samling af Statsborgeres Velvære i retlig (Sikkerhedspolitiet) physisk (Sundheds-Reenligheds-Bequemmeligheds-Poli-tiet) moralsk (Oplysnings- og Sædelighedspolitiet), eller oeconomisk Henseende (Velfærdspolitiet) udfordrer, at Staten skjænker visse Gjenstande sin opmærksomhed.»

Og i Aschehoug II s. 171 heter det om «Politi»:

«Oprindelig mente man ved dette Ord hele den Mangfoldighed af Foranstaltninger, som Styrelsen i den nyere Tids civiliserede Samfund pleier at træffe […] til Udviklingen af Samfundets Velvære i enhver Retning, hvor dette lader sig fremme gjennem særlige Forføininger fra det offentliges Side. Til Politilovgivningen henregnede man altsaa de Bud, ved hvilke alskens almennyttige Institutioner, saasom Vei-, Skyds-, Post-, Havne-, Lods-, Fattig- og Medicinalvæsen osv. bleve indrettede, eller ved hvilke Næringsveiene ordnedes.»

I Castberg II s. 33 er «politilovgivning» beskrevet som «all lovgivning om statens nærings- og so-sialforvaltning». I Andenæs/Fliflet s. 264 er «politi» beskrevet som «hele statens virksomhet for å fremme borgernes materielle velferd», og i Smith s. 123 er det rett og slett beskrevet som «offentlige reguleringstiltak».

Det er etter dette klart at begrepet «Politi» i Grunnloven § 17 er svært vidt og omfatter all slags forvaltnings- og reguleringsvirksomhet fra myndighetens side med formål å ivareta borgernes velferd i vid forstand. Etter utvalgets vurdering kan dette uttrykkes med «offentlig forvaltning og regulering».

For å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig har utvalget delt første punktum i to ved å sette inn et punktum der det i den gjeldende teksten står semikolon.

Til § 18

Utvalgets merknader

I uttrykket «i Almindelighed» her ligger at kongens plikt til å inndrive skatter og avgifter ikke er unntaksfri; kongen kan i særlige tilfeller utsette innkrevingen eller la være å innkreve dem, for eksempel dersom skatteevnen er vesentlig svekket i et distrikt eller hos bestemte personer (se Fliflet s. 139–140 og Aschehoug II s. 260).

«I Almindelighed» er brukt i paragrafen her, i § 68 og i § 109. Uttrykket skal forstås som ’i det store og hele, i regelen, ofte’ (Norsk Riksmålsordbok). Alle steder har utvalget brukt «i alminnelighet» på bokmål og «i regelen» på nynorsk.

Til § 19

Utvalgets merknader

Utvalget har forsøkt å finne et dekkende ord til erstatning for «Regalier» (i entall: et regale), som ikke er lett forståelig i dag. Det har vist seg vanskelig. I Aschehoug II s. 273 heter det at det med «Regalier» menes:

«Indtægtskilder, der særligen ere forbeholdte Statscassen, og som bestaa i en udelukkende Ret til: a) at tilegne sig herreløse Ting, navnlig forladt Arv, Vrag, hittet og jordgravet Gods, … eller b) visse Foretagender, der, hvis Staten ei havde forbeholdt sig dem, vilde kunne drives som private Næringsveie.»

Som eksempel på det siste nevnes statens rett til å slå mynt, til å befordre post og til å ha telegraf- og telefonledninger. I Morgenstierne II s. 237 og Castberg II s. 98 er dette generalisert til å omfatte statlige monopolbedrifter.

Uttrykket «statlige økonomiske særrettigheter» skulle være ganske dekkende for dette. Men antakelig omfattes ikke alle statlige økonomiske særrettigheter. I så fall måtte det presiseres at «Regalier» bare er «særlige statlige økonomiske særrettigheter». Dette blir svært omstendelig. Og ettersom regale er et juridisk begrep med lang historie, kan det være tvil knyttet til om selv en slik omskriving er dekkende for innholdet. Dessuten må selve begrepet regale og dets historie fremdeles antas å ha betydning ved tolkningen av bestemmelsen, se for eksempel Mestad, Stat-oil og statleg styring og kontroll s. 213–224.

Utvalget har derfor valgt å beholde ordet regale. Etter dagens rettskrivning skal ordet skrives uten i i flertall: regaler. Regalier forstås i dag som noe annet, nemlig ’tegnene på kongelig verdighet (krone, riks-eple, septer og sverd)’ (Bokmålsordboka).

Utvalget har skrevet om den siste delen av paragrafen noe, for å få klarere frem at det ligger to krav der, jf. omtalen i Aschehoug II s. 272:

«Grl.s § 19 paalægger Kongen at vaage ikke blot over, at Statens Eiendomme anvendes og bestyres som af Storthinget bestemt, men også paa den for Almeenvæsenet nyttigste maade. Heri ligger visstnok den Forudsetning, at Kongen ikke blot har at udføre de af Storthinget givne Forskrifter, men ogsaa forsaavidt de ikke strække til eller binde ham, at træffe selvstændige Forføininger over Statseiendommene, for at disse kunne blive saa nyttige som muligt.»

I uttrykket «for Almenvæsenet nyttigste» ligger det ikke mer enn «almennyttige hensyn», jf. Morgenstierne II s. 238. I dag er det mer nærliggende å bruke uttrykket nyttigst for samfunnet.

Til § 20

Utvalgets merknader

I annet ledd er livsstraf endret til dødsstraff. Ifølge Bokmålsordboka og Nynorskordboka er dette synonymer, men det er dødsstraff som normalt brukes i dag.

Det er gjort en del andre endringer i forhold til originalteksten, men de har ikke konsekvenser for meningsinnholdet.

Til § 21

Utvalgets merknader

I første punktum har utvalget erstattet beskikke med utnevne. Dette er i tråd med vanlig begrepsbruk i dag; det heter at noen «utnevnes» til embetsmann av Kongen i statsråd, se de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.7.

I annet punktum passer det imidlertid ikke med utnevnelse. Det er her fastsatt en plikt til å sverge eller love troskap «før Beskikkelse». En slik ed kan vanskelig avkreves før vedkommende i det hele tatt er utnevnt til embetsmann. Bestemmelsen krever derfor antakelig ikke mer enn at embetseden avlegges før vedkommende tiltrer stillingen. Slik blir den også praktisert, jf. § 3 første punktum i lov om embedsed etter Grunnloven § 21:

«Ved utnevnelse i embete må ed eller forsikring etter Grunnloven § 21 være gitt før embetsbrev blir utferdiget og før vedkommende tiltrer embetet.»

Forholdet til Grunnloven § 21 annet punktum er drøftet i forarbeidene til denne loven, jf. Ot.prp. nr. 56 (1980–81) s. 1–2:

«Formålet med å tilføye ordene ‘før Beskikkelse finder Sted’ i grunnloven § 21 var å unngå å ‘skape unødige konflikter i forbindelse med embetsutnevning’, jf Innst S nr. 181 (1979–80) s. 3. Ved denne endringen ville man unngå at personer som er utnevnt i et embete, nekter å avlegge ed eller forsikring. […] Det vil medføre store praktiske vansker å innhente ed eller forsikring før vedtak om utnevning treffes i statsråd. […] Etter samråd med Statsministerens kontor er Justisdepartementet kommet til at ved utnevning i embete vil betingelsene i grunnloven § 21 være oppfylt når ed eller forsikring blir avgitt før embetsbrev er utferdiget og før vedkommende tiltrer embetet. […] Det kan nok reises spørsmål om hvor godt denne løsning harmonerer med grunnlovens ordlyd («før Beskikkelse finder Sted»). Det følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler at vedtak om utnevning i statsråd må anses som den avgjørende handling. Utnevning av en embetsmann er imidlertid en prosedyre som inneholder flere ledd: utnevningsvedtaket i statsråd, utferdigelsen av embetsbrev og tiltredelsen i embetet. I forhold til bestemmelsen i grl § 21 må det være forsvarlig å legge vekt også på disse senere ledd i prosedyren. […] Det må understrekes at lovgiveren ofte vil måtte bygge sin lovgivning på en bestemt tolking av et grunnlovbud. En rekke tolkingsmomenter vil her være relevante, så som grunnlovbudets ordlyd, foranledning, forarbeider, formål og reelle behov. At Stortinget i lovs form gir uttrykk for en presisering av et grunnlovbud, vil være et viktig tolkingsmoment.»

Ut fra dette legger utvalget til grunn at det ikke ligger mer i «før Beskikkelse» i § 21 annet punktum enn at embetseden må avlegges før vedkommende tiltrer embetet. Dette kalles også å bli innsatt i embetet. I Bokmålsordboka og Nynorskordboka er innsette blant annet forklart med ’la overta embete’. Utvalget har derfor valgt å endre «før Beskikkelsen» i § 21 annet punktum til «før innsettelsen/innsetjinga».

Ordet tilsige i bestemmelsens annet punktum betyr ’avgi forsikring, løfte om’ (Norsk Riksmålsordbok). Utvalget har brukt «love» i begge målversjonene.

Gjeldende annet punktum, som er svært langt, er delt i to, uten at det påvirker meningsinnholdet i bestemmelsen.

I det som er fjerde punktum i de to nye versjonene, har utvalget tatt inn «prinsesser/prinsessene og» foran «prinser/prinsane» for å gjøre bestemmelsen kjønnsnøytral, jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Ettersom det ligger en endring i dette, har utvalget også laget en alternativ formulering av fjerde punktum, der bare «prinser» er beholdt.

Til § 22

Utvalgets merknader

I første ledd første punktum er «Statsraadets Betænkning» oversatt med «statsrådets mening / kva statsrådet meiner». Ifølge Norsk Riksmålsordbok kan betenkning forstås både som ’overveielse; eftertanke’ og som en skriftlig uttalelse eller erklæring. Ettersom det er tale om å ha «hørt» statsrådets betenkning, er det nok i den førstnevnte betydningen ordet er brukt her. Et enklere uttrykk for det samme, og som fungerer på begge målformer, er da mening/meining. Se merknadene til § 83 for en annen betydning av ordet.

I annet punktum er «Diplomatiet eller Konsulatvæsenet» oversatt med «utenrikstjenesten», som etter dagens forståelse av ordet dekker begge de nevnte begrepene. Dette innebærer imidlertid at to mer spesifikke ord forsvinner. Utvalget kan ikke se noe i veien for dette, men i tilfelle det oppfattes som et problem, har utvalget også utformet en alternativ versjon av første ledd annet punktum der de to ordene er beholdt (på nynorsk er konsulatvesen oversatt med konsulatstell, som det tradisjonelt heter).

Ordet imidlertid i første ledd fjerde punktum er erstattet med i mellomtiden/mellomtida. Denne betydningen av imidlertid har lenge vært foreldet, men den var levende i 1814. Ordet ble endret på samme måte i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) (se forslaget s. 5).

Ordet ikkun i annet ledd betyr ’kun; bare’ (Norsk Riksmålsordbok).

I annet ledd er også «tiltales for Domstolene» end-ret til «stevnes for domstolene / stemnast for domstolane». Med tiltale forstås i dag en formell anklage i en straffesak, mens det her normalt vil være tale om et saksanlegg i en sivil sak med påstand om fradømmelse av embetet. Annet ledd er dessuten delt i to punktumer, ettersom det omhandler to forskjellige forhold, og det blir lettere å lese dersom det deles opp. Den samme løsningen ble valgt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).

Til § 23

Utvalgets merknader

I første ledd er første punktum delt i to. Det omhandler to forskjellige forhold, og det blir lettere å lese dersom det deles opp. Den samme løsningen ble valgt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008). I første ledd første punktum er «hvem han for godt befinder» erstattet med «hvem han vil», som er en enklere måte å si det samme på. Denne omsvøpsløse formuleringen finner man også i Adler og Falsens grunnlovsutkast (§ 139), som på noen punkter var enklere og mer moderne formulert enn det forslaget som til slutt ble vedtatt på Eidsvoll.

I annet ledd er ordet «Forrettigheder» endret til «særrettigheter/særrettar». Norsk Riksmålsordbok forklarer forrettighet med ‘forrett’ og forrett med ’rett som en person har fremfor andre, særrett; privilegium’. Det er en betydningsnyanse mellom forrett og særrett på den ene siden og privilegium på den and-re, jf. semikolonet. Privilegium er snevrere, og er i samme ordbok forklart som en viss type ’forrett, særrettighet’. I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble ordet erstattet med «privilegier», som også kan forsvares. Utvalget har likevel valgt særrettighet/særrett, som er det videste og mest gjennomsiktige begrepet. Arvelige forrettigheter må rent logisk kunne sies å falle inn under det.

Oppbygningen av annet ledder dessuten endret noe, for å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig.

Til § 24

Utvalgets merknader

Ifølge Ordbog over det danske Sprog ble Hofstat tidligere forstått som ’en fyrstes hofholdning og de dertil hørende personer; især om hoffunktionærerne alene’. Norsk Riksmålsordbok definerer ordet som ’funksjonærer og tjenerskap som er knyttet til et hoff; det samlede hoff’. Hoffstaten betegnet altså dels hele apparatet rundt kongen og kongefamilien og dels personalet som tjenestegjorde i hoffet, særlig de høyere tjenestemennene.

Slik utvalget har forstått det, er hoffstat et ord som fremdeles brukes, til dels for å skille kongens hoffstat fra den øvrige statsforvaltningen. Utvalget har derfor valgt å beholde hoffstat i begge de nye målversjonene.

Med «Hofbetjente» siktes det antakelig til de mer underordnete tjenerne og liknende ved hoffet. I Ordbog over det danske Sprog er ordet forklart som ’(især: mere underordnet) hoffunktionær’, og i Norsk Riksmålsordbok som ’hofftjener’. Utvalget har beholdt også dette ordet uendret.

Til § 25

Utvalgets merknader

Uttrykket «Rigets Land- og Sømagt» i første ledd første punktum har i lang tid blitt oppfattet slik at det omfatter hele forsvarsmakten, også luftforsvaret, selv om det ikke er nevnt. For eksempel heter det i Castberg II s. 143 at bestemmelsen «gjelder selvsagt også luftforsvaret». Stang s. 509 omtaler land- og sjømakten generelt som «den væbnede Magt», og Morgenstierne s. 315 skriver at § 25 gir kongen rådighet over «rikets krigsmakt» (Morgenstierne skrev dette etter at Luftforsvaret var opprettet i 1912). I Smith s. 278 er det samme omtalt som «forsvarsmakten». Dette kan dessuten ses i sammenheng med § 26 første ledd, som sier at kongen bare kan «begynde Krig til Landets Forsvar». Etter Grunnlovens system er altså militærmakten etter § 25 per definisjon en forsvarsmakt (dette er nærmere omtalt i Holmøyvik, Bruk av norske styrkar utanfor Noreg – statsrettslege utfordringar i fortid og notid, Jussens venner 2012 s. 185–189). Utvalget har på denne bakgrunn valgt ordet forsvarsmakt, som umiddelbart gir leseren den rette forståelsen av bestemmelsen.

Men i tilfelle endringen vil bli oppfattet som problematisk, har utvalget også utformet en alternativ versjon av første ledd første punktum, der ordene «land- og sjømakt/sjømakta» er beholdt.

I første ledd annet punktum er ordet «Den» presisert til «Denne makt/makta», ettersom det er mulig å misforstå ordet «Den» slik at det peker tilbake på «Befaling».

I annet ledd har utvalget brukt den gjeldende skrivemåten landvernet, som også finnes i vernepliktsloven § 2.

Til § 26

Utvalgets merknader

I første ledd er ordet «Forbund» erstattet med «folkerettslige avtaler». Ifølge Bokmålsordboka betyr forbund både ’overenskomst mellom to el. flere stater om felles opptreden el. virksomhet i utenrikspolitikk’, for eksempel i krig (allianse), og mer generelt ’avtale om samarbeid’. Det er imidlertid liten tvil om at § 26 gir kongen rett til å inngå også andre typer folkerettslige avtaler enn forbund i betydningen ‘al-lianse’. Sammenhengen med Grunnloven § 75 bokstav g, som nevner «Forbund og Traktater, som Kongen paa Statens Vegne har indgaaet med fremmede Magter», indikerer det samme. Allerede Stang s. 517 ga uttrykk for at det var «ligefrem» at kongens rett til å inngå «Forbund» omfattet rett til å «bestemme samtlige Rigets folkeretlige Forhold af forskjellig Art, forsaavidt disse efter deres Natur kunne være Gjenstand for tractatmessig Afgørelse». Og i Aschehoug II s. 518 heter det at med «Forbund» menes

«alle Slags Overeenskomster med fremmede Magter uden Hensyn til deres Gjenstand, Benævnelse eller Afsluttelsesmaade: Tractater, Conventioner, Declarationer, Protocoller osv.»

Utvalget har på denne bakgrunn valgt uttrykket «folkerettslige avtaler», som omfatter alle slags avtaler som den norske staten inngår med fremmede makter. Riktignok faller ensidige viljeserklæringer utenfor en snever forståelse av begrepet avtale, og det omfattes også av § 26, jf. sitatet fra Aschehoug. Men denne innvendingen kan kanskje i enda større grad rettes mot ordet forbund, og bestemmelsen har likevel alltid vært tolket slik at den omfatter ensidige viljeserklæringer. Etter utvalgets oppfatning er det derfor ingen grunn til å presisere dette.

I første ledd er også ordet «Gesandter» erstattet med «sendemenn». Under gesandt fører Bokmålsordboka opp sendemann og utsending. Det siste ordet er mer kjønnsnøytralt, men det er sendemann som i all hovedsak brukes om personer i utenrikstjenesten, både kvinner og menn.

Utvalget har delt annet ledd i to punktumer for å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig. Samtidig er setningsbygningen endret, men uten at meningsinnholdet er påvirket.

Utvalget har endret stortingsbeslutning til stortingsvedtak i begge målversjonene. De «Storthingsbeslutninger» det er tale om her, er særlig bevilgninger og andre vedtak som ble fattet av Stortinget i plenum når lover ble behandlet i Odelstinget og Lagtinget. I Aschehoug II s. 545 heter det at denne delen av bestemmelsen sikter til tilfeller hvor en traktat

«paakalder en Medvirkning af Storthingets beskattende eller bevilgende Myndighed eller hvilkensomhelst anden Myndighedsart, der kan udøves av det samlede Storthing».

Beslutninger som fattes av Stortinget i plenum, kalles i dag vedtak. Etter utvalgets mening er det altså ingen grunn til å skille mellom beslutninger og vedtak når det gjelder avgjørelser som fattes av Stortinget i plenum, slik det kan være når det gjelder avgjørelser som fattes av kongen eller statsrådet, se merknadene om dette i punkt 3.4.6.

Til § 27

Utvalgets merknader

Denne bestemmelsen omhandler to forskjellige forhold, og utvalget har delt den i to punktumer. Den samme løsningen ble valgt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).

Formuleringen «over det halve Antal Medlemmer» skal forstås bokstavelig, det vil si at mer enn halvparten av medlemmene må være til stede. I veilederen Om statsråd, utgitt av Statsministerens kontor, heter det om forståelsen av § 27 (på s. 20):

«For at statsrådet skal være beslutningsdyktig, må over halvparten av regjeringsmedlemmene være til stede (Grunnloven § 27 første ledd). Det betyr at dersom regjeringen har 20 medlemmer, må minst 11 være til stede for at det kan fattes beslutninger.»

Som nevnt i punkt 3.4.6 ovenfor er ordet beslutning videreført på bokmål og endret til avgjerd på nynorsk.

Til § 28

Utvalgets merknader

I første punktum er «Forestillinger» endret til «tilrådinger/tilrådingar». Det er her tale om formelle forslag til vedtak i statsråd, og dette kalles i dag tilråding (selve forslaget i en kongelig resolusjon innledes med «… departementet tilrår»), se Om statsråd s. 79–80, 110 og 116.

I første punktum står det videre at forestillingene skal «foredrages». Hovedbetydningen av foredra i Norsk Riksmålsordbok er ‘fremstille, fremføre (en sak, et emne, et anliggende), særl. muntlig’. Utvalget har oversatt det med målbere på nynorsk. Dette gir – på samme måte som foredra – inntrykk av at det skal skje en muntlig presentasjon. Men det ligger ikke noe absolutt krav om muntlighet i målbere. I Norsk Riksmålsordbok er målbære forklart som ’fremføre sitt ærend’, og i Nynorskordboka er det forklart med ’leggje fram, seie fram, presentere, gje uttrykk for’.

Første punktum omhandler to forskjellige forhold og er etter utvalgets mening lettere tilgjengelig når det er delt i to.

I nye annet punktum er «Hun/Ho eller» tatt inn foran «han» for å gjøre bestemmelsen kjønnsnøytral, jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Ettersom dette innebærer en endring av teksten, har utvalget også laget en alternativ formulering av dette punktumet.

I nye annet punktum er også formuleringen «den, i Statsraadet, fattede Beslutning» forenklet til «statsrådets beslutning / avgjerda i statsrådet». Det er ingen realitetsforskjeller mellom disse uttrykksmåtene. Valget av beslutning/avgjerd er omtalt i punkt 3.4.6.

Til § 29

Utvalgets merknader

I første ledd er «hennes/hennar eller» tatt inn foran «hans» for å gjøre bestemmelsen kjønnsnøytral, jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Ettersom dette innebærer en endring av den gjeldende teksten, har utvalget også laget en alternativ formulering av dette leddet, der bare «hans» er beholdt. Ordet foredrage er som i § 28 oversatt med målbere på nynorsk.

I annet ledd er presiseringen «Mænd eller Kvinder» erstattet med det kjønnsnøytrale «personer/personar», jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Dette innebærer en endring, og utvalget har derfor formulert et alternativ der presiseringen av at regelen gjelder «kvinner og menn», er beholdt. Som også nevnt i punkt 3.4.2 er imidlertid rekkefølgen på «Mænd eller Kvinder» endret slik at «kvinner» kommer først.

Til § 30

Utvalgets merknader

Alle andre beslutninger som fattes av statsrådet, er oversatt med avgjerd, se de generelle merknadene i punkt 3.4.6. Her passer imidlertid det tilhørende verbet avgjere dårlig i sammenhengen («avgjer å halde»). Det å vedta har dessuten en videre betydning enn bare å fatte formelle «vedtak», og det er god tradisjon for å bruke det i vid betydning på nynorsk.

I annet ledd er det endret litt på setningsinndelingen. Kongens plikt til å høre statsrådenes mening er satt i samme periode som kongens rett til å fatte beslutning etter eget omdømme. Uttrykket «det er denne forbeholdt at» er forenklet til «kan», som gir uttrykk for det samme, alså det å ha rett.

I tredje ledd første punktum er det satt inn «hun/ho eller» foran «han» for å gjøre bestemmelsen kjønnsnøytral, jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Ettersom dette innebærer en endring av den gjeldende teksten, har utvalget også laget alternative formuleringer av tredje ledd første punktum.

Til § 31

Utvalgets merknader

I annet punktum er foredrage oversatt med målbere på nynorsk, jf. merknaden til § 28.

I annet punktum er dessuten «han» på begge målformer erstattet med «statsministeren». Dermed blir ordet «statsministeren» kjønnsnøytralt.

Til § 32

Til § 34

Til § 35

Til § 36

Utvalgets merknader

I første ledd første og annet punktum er hjelpeverbet må beholdt. Begge bestemmelsene må oppfattes slik at de regulerer prinsessenes og prinsenes rettslige adgang til å gifte seg. Grunnloven kan ikke hindre at de rent faktisk gifter seg uten kongens samtykke eller mottar en annen krone, men de har ikke adgang til å gjøre det i sin status som prinser og prinsesser. Handler de i strid med denne plikten, er konsekvensene angitt i annet ledd. Ut fra de retningslinjer utvalget har lagt til grunn, skulle det derfor stå at de ikke kan gifte seg eller motta en annen krone. På den annen side kan det virke litt misvisende i sammenhengen, siden konsekvensene av at de gjør det, først reguleres lenger nede i bestemmelsen. Derfor har utvalget valgt å beholde må her.

Som i § 11 siktes det med ordet regjering til regentskapet, og ikke et annet lands statsrådskolle-gium. Som nevnt i punkt 3.4.4 har utvalget beholdt ordet regjering uforandret på tross av denne fler-tydigheten. I første ledd er dessuten gjeldende annet punktum delt i to der det sto semikolon i originalteks-ten.

Til § 37

Utvalgets merknader

Uttrykket «for deres Personer» må antakelig forstås som at noe gjelder prinsessene og prinsene i egenskap av personer, i motsetning til for eksempel deres eiendommer eller økonomiske interesser. I -Aschehoug I s. 200 heter det:

«Efter Grundlovens § 37 skulle de nemlig ‘for deres Personer’ alene svare for Kongen, eller hvem han til Dommer over dem forordner. I Strafsager og Sager angaaende personlige Rettigheder ere de altsaa unddragne fra de almindelige Domstole. Derimod maa de i Sager angaaende Formuesrettigheder kunne inddrages for disse. Anden Betydning kan den Indskrænkning i Regelen, der ligger i Ordene ‘for deres Personer’ ikke have.»

Synspunktet er gjentatt i Morgenstierne I s. 121, og i Castberg I s. 196 heter det om bestemmelsen:

«Unntaket fra de vanlige domstolers jurisdiksjon gjelder visstnok bare i straffesaker og i personrettslige og familierettslige spørsmål. Det er antakelig dette som ligger i ordene ‘for deres Personer’.»

Fordi uttrykket «for sine personer» har blitt brukt såpass aktivt i tolkningen av bestemmelsen, har utvalget beholdt det selv om det lyder gammelmodig og ikke er umiddelbart tilgjengelig. Adjektivet personlig med sine hverdagslige betydninger kunne lett ha virket villedende.

Til § 39

Utvalgets merknader

Her er uttrykket «skal Statsraadet strax udstede Indkaldelse af» forenklet til «skal statsrådet straks innkalle / kalle inn». Når statsrådet kaller inn Stortinget, må det nødvendigvis sende ut en «Indkaldelse» i en eller annen form. Men ettersom bestemmelsen ikke fastsetter noen formkrav til «utstedelsen», innebærer ikke denne forenklingen noen endring av bestemmelsens innhold.

Utvalget har stort sett beholdt spørsmålsformede vilkårssetninger av typen «Dør Kongen ...», men her er det valgt en vanligere formulering som gjør setningen litt lettere å lese (med hvis/om).

Til § 40

Utvalgets merknader

Utvalget har her endret «anordnet Regjeringen» til «innrettet regjeringen / innrettar regjeringa». Ordet regjering brukes her i betydningen styring av riket eller utøvelse av den utøvende makt, se merknadene i punkt 3.4.4. Anordne defineres i Norsk Riksmålsordbok som ’ordne, innrette’.

Ordet forestaa er endret til stå for, på samme måte som § 41. Den nærmere begrunnelsen for dette er gitt i merknadene til den bestemmelsen.

Til § 41

Utvalgets merknader

Også her er ordet regjering brukt i betydningen styring av riket eller utøvelse av den utøvende makt, se merknadene i punkt 3.4.4. Ordet forestå betyr ifølge Norsk Riksmålsordbok ’stå i spissen for; lede’, og ifølge Ordbog over det danske Sprog kan det dess-uten bety å røkte eller ivareta et embete. Uansett hva man legger i forestå, vil det i denne bestemmelsen komme ut på det samme som stå for, nemlig ’ha ledelsen av, ansvaret for noget’ (Norsk Riksmålsordbok). Å stå for er i motsetning til forestå et allment brukt uttrykk i norsk. Etter utvalgets mening passer det både for åforestå i paragrafen her og for å bestyre i § 43 (se merknaden nedenfor).

Det er gjort litt om på oppbygningen av første punktum for å gjøre bestemmelsen lettere forståelig. Setningen er også forenklet noe, blant annet er innskuddet av «for Kongen fastsatte» mellom «den» og «Myndighetsalder» (såkalt attributiv sperring) tatt bort. Innskuddet «til Tronen nærmest Arveberettigede» er skrevet litt om.

Videre er bestemmelsen gjort kjønnsnøytral ved at «hun/ho eller» er tatt inn foran «han», jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Ettersom dette innebærer en endring av den gjeldende teksten, har utvalget også laget en alternativ formulering av dette punktumet.

I annet punktum er «forestaar Statsraadet Rigets Bestyrelse» endret til «er det statsrådet som står for styringen av riket», i overensstemmelse med merknadene ovenfor om ordet forestå.

Til § 43

Utvalgets merknader

Utvalget har bygd om setningen slik at det ikke lenger står ti ord mellom «Valget» og verbalet («skal ...»).

Regjeringen er i bestemmelsen her brukt i betydningen ’styringen av riket’ eller ’utøvelsen av den utøvende makt’, se de generelle merknadene i punkt 3.4.4. Ordet bestyre kan ifølge Norsk ordbok forstås som ’administrere, lede’. Utvalget har foretrukket uttrykket «stå for regjeringen/regjeringa», som også er valgt for å forestå, se forklaringen av det ordet i merknadene til § 41. Det får klarere frem at det gjelder regjering i betydningen ’styring av riket’.

Til § 44

Utvalgets merknader

Som i § 41 er uttrykket «forestaar Regjeringen» i første ledd erstattet med «står for regjeringen/regjeringa» (se merknadene til § 41). Og som i § 9 er «aflægge følgende Ed» på nynorsk oversatt med «gjere denne eiden», se merknadene til § 9.

Som i § 9 med kongens ed har utvalget oversatt den tradisjonelle eden her til tidsmessig bokmål og nynorsk, men samtidig forsøkt å beholde den høytidelige stilen. Dersom de to målversjonene vedtas, vil den regjerende prinsessen eller prinsen ha to forskjellige eder å forholde seg til, og vil enten måtte velge mellom dem eller avsi begge. Etter utvalgets mening vil det neppe være store praktiske problemer forbundet med dette. I tilfelle dette likevel oppfattes som et problem, har utvalget, på samme måte som i § 9, formulert et alternativ i beggemålversjonene der den gjeldende eden er beholdt uendret. Utvalget mener likevel at det virker merkelig å beholde eden i gammel språkdrakt i to grunnlovstekster som for øvrig er holdt i moderne stil. Utvalget vil derfor ikke tilrå å vedta det nevnte alternativet.

I annet ledd er «som een Gang har aflagt Eden» forenklet til «som har avlagt eden / gjort eiden» ettersom det ikke er nødvendig å presisere at regelen også gjelder etter første gangs edsavleggelse.

Til § 45

Utvalgets merknader

Som nevnt i punkt 3.4.4 har utvalget beholdt ordet statsstyrelse (statsstyring) i paragrafen her og i § 100.

En pussighet i denne paragrafen er at den ikke angir hvem subjektet er, det vil si hvem «de» viser til. Dette kommer antakelig av at eden i § 44 inntil 1905 måtte avlegges ikke bare av prinsesser og prinser som skulle fungere som regenter, men også av statsrådet når det var regentskap, og av det norsk-svenske interimsstyret som skulle styre de to rikene under kongens mindreårighet. Paragraf 44 viste til §§ 40 og 41, og § 40 omfattet (som i dag) regentskap etter § 48.

I 1905 (eller få år senere) ble § 44 endret, slik at det bare var prinser som skulle regjere etter § 41, som måtte avlegge ed. Også §§ 40, 41, 43 og 48 ble end-ret, blant annet slik at et norsk formynderstyre (ikke et interimsstyre) skulle styre riket inntil kongen ble myndig (§ 43). Men § 45 ble stående uendret. Dermed mistet man koblingen fra § 45 via § 44 til regentskap og formynderstyre.

At plikten i § 45 til å avlegge kongen og Stortinget regnskap gjelder for både regenter, regentskap og formynderstyrer som midlertidig styrer riket, er klart forutsatt i Morgenstierne I s. 115 f. Etter en grundig drøftelse konkluderes det der (s. 118):

«Efter ophøret av det midlertidige statsstyre skal regent, regentskap eller formynderstyrelse avlægge Kongen og Stortinget regnskap for samme (grl. § 45).»

Dette kommer – for å si det forsiktig – ikke særlig klart frem i § 45 slik den lyder i dag. Utvalget har derfor laget en ny formulering av bestemmelsen som gjør det klart at den omfatter alle slags midlertidige riksstyrer etter §§ 40, 41, 43 og 48. Dette innebærer imidlertid en betydelig endring av bestemmelsen. Den gjeldende formuleringen – i modernisert versjon – er derfor satt opp som alternativ.

Til § 46

Utvalgets merknader

Også i denne paragrafen er det et ord med uklar referanse, nemlig «Vedkommende». Men det er gitt en klar pekepinn i henvisningen til § 39, som pålegger statsrådet en plikt til å innkalle Stortinget hvis kongen dør og tronfølgeren ennå er umyndig. Det er da også klart forutsatt statsrettslig teori at det er statsrådet det siktes til med «Vedkommende» i § 46, jf. Castberg I s. 191 og Andenæs/Fliflet s. 180. For å gjøre bestemmelsen lettere forståelig er dette presisert.

«Efterlade» betyr i denne sammenhengen ‘å unnlate’ (jf. Norsk Riksmålsordbok). Utvalget har erstattet det nokså uforståelige «Efterlade Vedkommende» med «Hvis ikke statsrådet / Om ikkje statsrådet».

Oppbygningen av bestemmelsen er for øvrig forenklet noe, uten at det har betydning for meningsinnholdet.

Til § 47

Utvalgets merknader

Opdragelse kan ifølge Ordbog over det danske Sprog forstås som ’udvikling, dannelse af et menneske (især et barn, jf. dog Folke-, Nationalopdragelse) i en bestemt retning; dels om udvikling i legemlig henseende (fysisk, legemlig opdragelse), dels (og især) i aandelig (intellektuel, moralsk opdragelse)’. Men i Grunnloven brukes antakelig ordet bare i betydningen «opplæring i skikk og bruk», jf. Fliflet s. 223, og altså ikke den fysiske oppdragelse eller den mer helhetlige omsorg for eller oppfostring av barnet. Utvalget har derfor oversatt ordet med oppseding på nynorsk, som uttrykker nettopp opplæringen av barnet i sedvaner, skikk og bruk.

Til § 48

Utvalgets merknader

Også i denne paragrafen brukes imidlertid i den eldre og mer bokstavelige betydningen ’i mellomtiden’ (jf. Norsk Riksmålsordbok). I mellomtiden/mellomtida dekker meningen her. Slik er det også forstått i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) (se s. 5).

Til overskriften til kapittel C

Til § 49

Utvalgets merknader

Dette er en helt sentral bestemmelse i Grunnloven. Som nevnt i punkt 3.1 er det av særlig betydning å la slike sentrale paragrafer bestå mest mulig uend-ret. I nynorskversjonen er imidlertid «ved Storthinget» endret til «gjennom Stortinget», som er et entydig og klart bilde med godt grunnlag i nynorsk og talespråk i dag. Av Riksforsamlingens forhandlinger I s. 21 går det frem at den andre grunnsetningen som riksforsamlingen vedtok 16. april 1814, og som ble videreført i § 49, lød:

«Folket bør udøve den lovgivende Magt gjennem sine Repræsentanter.»

Utvalget har likevel laget et alternativ der ved er beholdt også på nynorsk.

Til § 50

Utvalgets merknader

Etter utvalgets mening er formuleringen «senest i det Aar, Valgthinget holdes, have fyldt 18 Aar» i første ledd i praksis ikke til å misforstå, men den kunne vært mer nøyaktig formulert. Dersom man fyller 18 år i valgåret, men først etter valget, er det for tidlig å si at man «har fylt 18 år» senest dette året idet man gjør bruk av stemmeretten. Utvalget har valgt en mer presis og litt mer utførlig uttrykksmåte: «som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året …».

Som nevnt i punkt 3.4.2 er det unødvendig å presisere at bestemmelsen gjelder både «Mænd og Kvinder». Dette ble tatt inn i 1913, da det ble innført allmenn stemmerett også for kvinner, og det var en stor seier for likestillingen. Men i dag fremstår det som en anakronisme. Utvalget har derfor tatt ut ordene «Mænd og Kvinder». Men ettersom dette innebærer en endring, har utvalget også formulert et alternativ til første ledd der «kvinner og menn» er beholdt. Som også nevnt i punkt 3.4.2 er imidlertid rekkefølgen på «Mænd og Kvinder» endret slik at «kvinner» kommer først.

I tredjeledd har utvalget endret uttrykket «sjælelig Svækkelse» til «psykisk svekkelse/svekking». «Det sjelelige» er et tradisjonelt språklig motstykke til «det legemlige», og må ikke tolkes i mer metafysisk retning i forbindelse med stemmerett. I dag er det vanligere å snakke om mentale eller psykiske fenomener som motstykke til de kroppslige (eller fysiske). For eksempel brukes begreper som «psykisk helsevern» (jf. psykisk helsevernloven) og «psykisk lidelse» (jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-2, 4-3 mfl. og straffeloven 2005 §§ 78 og 295). Det kan også vises til steriliseringsloven, som bruker uttrykket «psykisk svekket» i § 4. Den gamle steriliseringsloven av 1934 brukte uttrykket «sjelelig svekket» i en tilsvarende bestemmelse, og i forarbeidene til den gjeldende loven opplyses det at gjeldende rett på det punktet ble videreført (jf. Ot.prp. nr. 46 (1976–77) s. 5). Dette indikerer at de to begrepene ble ansett å ha samme meningsinnhold.

Utvalget mener derfor at psykisk dekker meningsinnholdet i «sjælelig» og er det mest treffende ordet i dag.

Til § 51

Til § 53

Til § 54

Utvalgets merknader

Utvalget har her valgt den noe enklere og mer muntlige formuleringen «seinast i september» på nynorsk i stedet for «innen utgangen av september måned». Det ligger ingen meningsforskjell i dette.

Til § 55

Utvalgets merknader

Stridighet (jf. annet punktum) betyr ’konflikt, rivning’ (Bokmålsordboka). Når det gjelder konflikt om en sak, brukes ofte tvist i dag, men ikke bare om rettslige konflikter som omfattes av tvisteloven. Ordet tvist betyr også mer allment ’uenighet, strid, konflikt’ (Bokmålsordboka). Utvalget mener derfor det er en passende erstatning for «Stridighed». Gjeldende annet punktum omhandler to forhold og er delt i to punktum.

I nye tredje punktum er «Kjendelse» erstattet med «avgjørelse/avgjerd». Ordet kjennelse brukes i dag stort sett bare om bestemte typer rettslige avgjørelser (jf. straffeprosessloven § 30 annet ledd og tvisteloven § 19-1 annet ledd), og kan derfor virke misvisende. Videre er «indankes» endret til «klages/klagast inn for». Med anke forstås i dag som regel et formelt krav om overprøving av en rettslig avgjørelse, jf. for eksempel Grunnloven § 90 (jf. også tvisteloven § 29-2 og straffeprosessloven §§ 306 og 377). Det er dessuten klage som brukes i dag i denne typen saker, jf. valgloven § 13-1 fjerde ledd, der det heter:

«Stortinget er klageinstans for klager som gjelder stemmerett og retten til å avgi stemme.»

Til § 57

Utvalgets merknader

Denne paragrafen er relativt lang og vanskelig tilgjengelig. Utvalget har derfor forsøkt å forenkle teksten og gjøre den mer leservennlig uten å påvirke meningsinnholdet, jf. for eksempel forenklingene i første og tredje ledd.

I femte ledd er det gjort mer omfattende endringer, men heller ikke her har det konsekvenser for meningsinnholdet. En del omstendelige formuleringer er kortet ned, for eksempel er «bestemmes paa Grundlag af en Beregning af Forholdet mellem» end-ret til «beregnes på grunnlag av forholdet mellom» på bokmål og «utrekna på grunnlag av høvet mellom …» på nynorsk.

Også selve beregningen er beskrevet på en gans-ke vanskelig måte i den gjeldende teksten. Det er ikke «Forholdet mellem hvert Distrikts Antal Indvaanere samt Areal, og det hele Riges Antal Indvaanere samt Areal» som skal beregnes, men forholdet mellom disse to størrelsene når innbyggertallet i både distriktet og landet er ganget med 1 og arealet i distriktet og landet er ganget med 1,8. For å få dette klarere frem har utvalget delt fjerde ledd første punktum i to. I nye annet punktum er det presisert at det «I denne beregningen/utrekninga», det vil si ved utregningen av forholdet mellom distriktets innbyggertall pluss areal og landets innbyggertall pluss areal, skal gis 1 poeng for hver innbygger og 1,8 poeng for hver kvadratkilometer.

I nynorskversjonen har utvalget brukt det tradisjonelle og gjennomsiktige ordet flatevidd for areal, selv om areal også er god nynorsk.

Til § 58

Til § 59

Utvalgets merknader

Dette er en av de lengste paragrafene i Grunnloven, og kanskje den som er vanskeligst tilgjengelig. Utvalget har derfor forsøkt å forenkle teksten og gjøre den mer leservennlig uten å påvirke meningsinnholdet.

For eksempel er «De sammenlagte Stemmetal» forenklet til «stemmetallet» både i annet og fjerde ledd, ettersom et stemmetall allerede per definisjon er noe sammenlagt og det ikke er noen annen «sammenlegging» inne i bildet her.

I annet ledd første punktum har utvalget også utelatt presiseringen av at stemmetallet skal deles på de oppgitte faktorene «og saaledes videre indtil Stemmetalet er delt saa mange Gange som det Antal Mandater vedkommende Parti kan forventes at faa». Etter utvalgets mening er denne presiseringen ikke nødvendig, den gjør bestemmelsen så lang at den blir svært vanskelig å forstå, og den er til dels forvirrende. Det som ligger i den, er at man ikke trenger å dele partiets stemmetall flere ganger etter at alle mandatene er utdelt. Men strengt tatt kan man ikke på forhånd (på grunnlag av en «forventning») avgjøre nøyaktig hvor mange ganger tallet skal deles. Dessuten er det neppe noe stort problem om stemmetallet blir delt en gang for mye, for resultatet av den siste delingen vil uansett ikke gi noen uttelling.

I tilfelle det likevel oppfattes som et problem at denne utregningsveiledningen utelates, har utvalget utformet et alternativ til annet ledd annet punktum der hele den nevnte passusen er beholdt.

Fjerde ledd, som er svært langt og vanskelig tilgjengelig, er i betydelig grad skrevet om, forenklet og til dels presisert. Formålet med bestemmelsen, «i det Øiemed at opnaa størst mulig Forholdsmessighed Partierne imellem», er flyttet fra slutten av første punktum til innledningen av bestemmelsen. Utvalget har også presisert hva slags «Forholdsmessighed» det er tale om, nemlig «overensstemmelse/samsvar mellom stemmetall/røystetal og representasjon». Også annet, tredje og fjerde punktum er skrevet om og forenklet. Etter utvalgets mening trer innholdet av bestemmelsene klarere frem med en litt annen ordstilling, samtidig som enkelte unødvendige ord er tatt ut. Forenklingene innebærer altså ingen innholdsendringer. Det samme gjelder forenklingene i femte og sjette ledd.

Til § 60

Utvalgets merknader

Uttrykket «Hvorvidt og under hvilke Former» er her forenklet til «Hvorvidt og hvordan / Om og korleis». Det ligger ingen meningsendring i dette.

Til § 61

Til § 62

Utvalgets merknader

I første ledd annet punktum er «Diplomatiet eller Konsulatvæsenet» endret til samlebegrepet «utenrikstjenesten/utanrikstenesta», som i § 22 første ledd annet punktum. Om det ses som et problem at to mer presise ord erstattes med ett felles begrep, har utvalget også utformet en alternativ versjon av første ledd annet punktum der de to ordene er beholdt (på nynorsk er «Konsulatvæsenet» oversatt med «konsulatstellet»).

Til § 63

Utvalgets merknader

Første ledd bokstav a i denne paragrafen er gjort kjønnsnøytral ved at «hun/ho eller» er satt inn foran «han», se de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Det samme er gjort i paragrafens tredje ledd. Ettersom dette innebærer en reell endring av den gjeldende teksten, har utvalget også utformet alternative formuleringer av første ledd bokstav a og av tredje ledd.

Formuleringene i annet og tredje ledd er dessuten forenklet noe. I annet ledd er «inden hvilken Tid og paa hvilken Maade» forenklet til «Frist og fremgangsmåte/framgangsmåte». I tredje ledd er den samme formuleringen forenklet til «når og hvordan/korleis». Forskjellen i uttrykksmåte bygger på rent språklige vurderinger og innebærer ingen realitetsforskjeller.

Til § 64

Utvalgets merknader

Denne paragrafen omhandler to separate forhold og er delt i to punktumer i de moderniserte versjonene. Den noe gammelmodige bruken av pronomenet hvis er unngått uten at innholdet er påvirket.

Til § 65

Utvalgets merknader

I første ledd er «Reiseomkostninger til og fra Storthinget» endret til det noe mer presise «omkostninger/kostnader til reiser til og fra/frå Stortinget». Videre er «under Ferier af mindst 14 Dages Varighed» forenklet til «ferier/feriar på minst 14 dager/dagar». Det siste er i tråd med vanlig uttrykksmåte og dessuten med ordbruken i ferieloven, der det blant annet i § 5 heter «…ferie på 6 virkedager».

I annet ledd er «Godtgjørelse ligeledes bestemt ved Lov» forenklet til «lovbestemt godtgjørelse / lovfastsett godtgjersle». Det ligger ingen realitetsendringer i disse forenklingene.

Til § 66

Utvalgets merknader

Utvalget har delt første punktum i to fordi det omhandler to separate forhold. Bestemmelsen blir dermed lettere å lese. Ordet heftelse i nye første punktum kan ifølge Norsk Riksmålsordbok forstås både som ’forpliktelse som hviler på en fast eiendom’ og som ’pågripelse; arrestasjon; fengsling’. I paragrafen her er ordet klart nok brukt i den sistnevnte betydningen. I Castberg I s. 278 er det gitt klart uttrykk for at bestemmelsen gir stortingsrepresentantene et vern både mot personlig arrest i sivile saker (som ikke lenger praktiseres) og mot arrestasjon og fengsling i straffesaker. I Andenæs/Fliflet s. 160 heter det at bestemmelsen «gir en viss beskyttelse mot det som i straffeprosessloven kalles pågripelse og varetektsfengsel». Vilkårene for at politiet kan foreta pågripelse i straffesaker, er angitt i straffeprosessloven § 171 f. I § 183 er det fastsatt at dersom påtalemyndigheten vil «beholde den pågrepne», må den fremstille vedkommende for tingretten med begjæring om fengsling. Før en fengsling i straffeprosessuell sammenheng vil det altså ha skjedd en pågripelse. Ettersom pågripelse dermed er mer grunnleggende og omfattende enn fengsling og dessuten er det ordet som brukes om det at politiet fysisk anholder noen, har utvalget brukt dette som erstatning for heftelse. Utvalget har likevel formulert et alternativt første punktum der ordet heftelse/hefting er beholdt.

I setningen «ei heller kunne de udenfor Storthingets Forsamlinger drages til Ansvar for deres der ytrede Meninger» ligger det en tvetydighet, ettersom «der» kan peke tilbake på «udenfor Storthingets Forsamlinger». Bestemmelsen skal åpenbart ikke forstås slik; den gir tvert imot representantene en beskyttelse mot å bli trukket til ansvar utenfor Stortinget for meninger som er ytret i en av Stortingets forsamlinger. Utvalget har omformulert nye annet punktum for å få dette klarere frem. Med «Storthingets Forsamlinger» siktes det ikke bare til Stortinget i plenum, men også Stortingets komiteer, presidentskapet og Stortingets organer for øvrig (jf. Fliflet s. 283). (Det er hevdet at også Riksretten er omfattet (jf. Castberg II s. 282), men det må sies å være mer usikkert.) Bestemmelsen innebærer både at ytringen må ha falt i en av disse «Storthingets Forsamlinger», og at representanten bare kan trekkes til ansvar i en av disse forsamlingene. I utvalgets forslag til nytt annet punktum er dette presisert.

I siste punktum pålegges en plikt til å rette seg etter «den der vedtagne Orden». Også her kan det være uklart hva «der» peker tilbake på. Men det er en sikker tolkning at det her siktes til en orden vedtatt av Stortinget (se Castberg II s. 282). Denne orden har i lang tid blitt kalt «Stortingets forretningsorden». Det er imidlertid ikke gitt at Stortinget bare kan gi én orden; Stortinget står fritt til å gi flere «ordener» med forskjellig innhold, og plikten i § 66 siste punktum vil i så fall gjelde alle. (Det kan hevdes at det er gitt flere slike «ordener», jf. for eksempel bevilgningsreg-lementet og reglementet om register for stortingsrep-resentantenes verv og økonomiske interesser.) Utvalget har derfor ikke presisert bestemmelsen til bare å gjelde Stortingets forretningsorden, men har beholdt det ubestemte i «den orden/ordenen» som er vedtatt av Stortinget.

Til § 67

Utvalgets merknader

Utvalget har her beholdt kursiveringen av Storting.

Til § 68

Utvalgets merknader

Som i § 18 har utvalget oversatt «i Almindelighed» med i regelen på nynorsk. Søgnedag viser til alle dager unntatt søndager og helligdager og andre høytidsdager. Det har altså akkurat den samme betydningen som hverdag, som ifølge Bokmålsordboka betyr ’alle ukedagene unntatt søndag og andre helligdager’. Det er ikke uvanlig å oppfatte hverdag som alle dager unntatt lørdag og søndag og hellig- og høytidsdager, det vil si bare fem dager i uken, men dette kan ikke være noe hinder for å velge hverdag, som uansett vil bli riktig tolket.

Ordet betimelig i siste punktum har ikke noen ekvivalent på moderne norsk som dekker alle tenkelige betydninger. Ifølge Norsk Riksmålsordbok kan det forstås både som ‘i god tid; tidsnok’ og som ‘tilbørlig; som er på sin plass’. Det er ganske klart i den førstnevnte betydningen ordet er brukt i paragrafen her. Ordet er ikke særskilt kommentert i noen av de juridiske verkene utvalget har hatt tilgang til. Men bakgrunnen for bestemmelsen kan finnes i Adler og Falsens grunnlovsutkast, der § 71 var formulert slik:

«Kongen udstæder et Convocations-Brev, i hvilket han bestemmer Stedet, hvor Rigsforsamlingen møder, og som omsendes saa betimeligen, at det kan oplæses fra Prædikestolene i hele Riget den første Advents-Søndag i det Aar, som gaaer foren Forsamlings-Aaret.»

«Betimeligen» brukes åpenbart her i betydningen ‘tidsnok’. Utvalget har presisert denne betydningen ved å bruke i tide på begge målformer.

Til § 69

Utvalgets merknader

Her er «finder det fornødent» erstattet med «mener det er nødvendig» på bokmål og «meiner det trengst» på nynorsk. Det er ingen forskjell i meningsinnhold mellom disse formuleringene.

Til § 71

Utvalgets merknader

Denne bestemmelsen fastsetter ikke bare stortingsperiodenes lengde, men innebærer også en presisering av at vervet som stortingsrepresentant er kontinuerlig og varer helt frem til neste stortingsperio-de. Det hadde større betydning å presisere dette tidligere, da Stortinget ikke var kontinuerlig samlet, og særlig før 1869, da Stortinget ordinært bare var samlet hvert tredje år. Stortingsrepresentantene hadde vervet i hele perioden, også utenom samlingstiden, og kunne for eksempel bli innkalt til «overordentlige» storting. Frem til 1990 lød bestemmelsen slik:

«Storthingets Medlemmer fungere som saadanne i fire paa hinanden følgende Aar, saavel ved overordentlige som ved de ordentlige Storthing, der imidlertid holdes.»

Bestemmelsen har alltid vært tolket slik at den pålegger representantene en plikt til å stå i vervet ut perioden, og altså ikke har rett til å frasi seg det (jf. Castberg I s. 276).

Fungere slik det er brukt her, betyr ‘utføre en virksomhet; virke; være i en bestemt (særl. embedsmessig, funksjonærmessig) virksomhet (ofte midlertidig, istedenfor den egentlige innehaver av vervet)’ (Norsk Riksmålsordbok). Etter utvalgets mening er ordet lite brukt i denne betydningen i dag, og det er lite egnet til å få frem representantenes plikt til å stå i vervet. Utvalget har derfor endret «fungere som saadanne» til «er medlemmer av Stortinget». Med denne formuleringen går det frem at bestemmelsen også pålegger en plikt til å stå i vervet i hele fireårsperioden.

Med denne formuleringen må subjektet i setningen uttrykkes annerledes, for man kan ikke godt skrive «Stortingets medlemmer er medlemmer av Stortinget». Men bestemmelsen slår som nevnt fast at de som er valgt til representanter, plikter å stå i vervet i hele fireårsperioden. Etter utvalgets mening kan det derfor ikke innebære noen innholdsmessig endring om det presiseres at det er «De valgte representanter / Dei valde representantane» som er medlemmer av Stortinget i fire år.

I tilfelle denne tilføyelsen anses som en for stor endring, har utvalget også utformet et alternativ der den gjeldende setningsbygningen er beholdt. I alternativet har utvalget erstattet «fungere» med «er valgt/valde for», jf. begrunnelsen ovenfor. Etter utvalgets mening er imidlertid dette alternativet en dårligere formulering, ettersom den ikke får klart frem at bestemmelsen også pålegger en plikt til å stå i vervet i hele fireårsperioden.

Til § 73

Utvalgets merknader

I annet punktum er det dobbelt nektende «kan ikke holdes, medmindre mindst» endret til «bare holdes / berre haldast dersom minst». Tilsvarende endring er gjort i annet punktum. På nynorsk er «Stortingets» tatt bort i siste punktum for å unngå en unødvendig genitivskonstruksjon. Meningen er uendret; i denne paragrafen kan man umulig lese inn andre medlemmer enn medlemmer av Stortinget.

Til § 74

Utvalgets merknader

Ordet beskikke i første ledd første punktum er and-re steder erstattet med utnevne/utnemne, se de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.7. Med utnevne siktes det som regel til en mer permanent tilsetting i en stilling eller et verv, for eksempel som embetsmann. Men i denne paragrafen handler det om at kongen gir noen andre i oppgave å åpne Stortinget. I Aschehoug I s. 489 slås det fast at:

«Det staaer Kongen frit for at bemyndige enten den Norske Regjerings Formand eller endog hvemsomhelst anden til at aabne Storthinget.»

Siste gang noen andre enn kongen åpnet Stortinget, var i 1990, da kronprins Harald gjorde det fordi kong Olav var syk (men kronprinsen opptrådte da som regent med hjemmel i § 41).

På denne bakgrunn passer det dårlig med utnevne for beskikke i § 74. Utpeke står som synonym for beskikke i Norsk Riksmålsordbok. Etter utvalgets vurdering er det dekkende her. På nynorsk har utvalget brukt «set til det», som her er den enkleste måten å uttrykke det samme på.

I annet punktum er «Deliberation» endret til «drøftelse/drøfting». Ifølge Norsk Riksmålsordbok kan deliberasjon bety ’overveielse, drøftelse; rådslagning’. Det er også naturlig å forstå bestemmelsen slik at den sikter til ordskiftet eller den nærmere behandlingen av saker i Stortinget. Det er ikke noe forbud mot at kongen overværer «forhandlingene» for øvrig. De helt innledende forhandlingene må han jo overvære ettersom han skal åpne dem. Etter utvalgets vurdering gir drøftelse/drøfting dekkende og klart uttrykk for dette meningsinnholdet.

I første ledd er dessuten «en Tale, hvori han underretter det om Rigets Tilstand» forenklet til «en tale om rikets tilstand / ei tale om tilstanden i riket». Det gir seg selv at når kongen taler i Stortinget om rikets tilstand, underretter han Stortinget om det.

Annet ledd omhandler to ulike forhold og er delt opp i to punktumer. Det blir litt mer oversiktlig på den måten. Teksten er dessuten forenklet en god del uten at det ligger noen meningsendring i det.

Til § 75

Utvalgets merknader

I bokstav d og i er «fornødne» erstattet med «nødvendige» på bokmål og «(som) trengst» på nynorsk, på samme måte som i § 69. Det er ingen forskjell i meningsinnhold mellom disse formuleringene.

I bokstav e er ordet hoffstat beholdt, jf. begrunnelsen for dette i merknadene til § 24. Også ordet apanasje,som betyr ’årslønn fra statskassen til statsoverhode’ (Bokmålsordboka)er beholdt uendret, ettersom det er et innarbeidet begrep som fremdeles er i bruk.

I bokstav g er «Forbund og Traktater» endret til «de folkerettslige avtaler / dei folkerettslege avtalene». Det samme er valgt i § 26, og der bare til erstatning for «Forbund», jf. den nærmere begrunnelsen for det i merknadene til den paragrafen. Samlebegrepet «folkerettslige/folkerettslege avtaler» omfatter både «forbund» og «traktater».

I bokstav h er tatt inn «prinsesser/prinsessene og» foran «prinser/prinsane» for å gjøre bestemmelsen kjønnsnøytral, jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Ettersom dette innebærer en reell endring av den gjeldende teksten, har utvalget også utformet en alternativ formulering av bokstav h, der bare «prinser/prinsane» er beholdt.

I bokstav k er ordet «derfor» tatt ut. Det er uklart hva det refererer til; Stortingets utnevnelse, revisorenes gjennomgåelse av regnskapene eller bekjentgjørelsen. Ordet er heller ikke nødvendig for regelen om at regnskapene skal oversendes revisorene innen seks måneder. Også i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble dette ordet tatt ut.

I bokstav m er «naturalisere Fremmede» endret til «gi innfødsrett / gje innføddsrett». Etter utvalgets mening er det ikke like naturlig å bruke ordet «fremmede» i dag. I Bokmålsordboka er naturalisere blant annet forklart som ’gi innfødsrett’. Innfødsrett er dessuten i bruk som et juridisk begrep med henvisning til Grunnloven § 75 bokstav m. For eksempel heter det i forarbeidene til statsborgerloven (Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) s. 23):

«Norsk innfødsrett har personer som enten er født i riket av foreldre som på fødselstidspunktet var norske statsborgere (undersaatter), eller er født i utlandet av norske foreldre som på fødselstidspunket ikke var statsborgere av en fremmed stat, jf Grunnloven § 92 bokstav a og b. I tillegg kan Stortinget gi personer innfødsrett ved særskilt vedtak etter Grunnloven § 75 bokstav m, jf § 92 bokstav d. Erverv av innfødsrett ved stortingsvedtak betegnes ‘naturalisasjon’.»

Til § 76

Utvalgets merknader

I første ledd er formuleringen «dets egne Medlemmer» endret til «en/ein stortingsrepresentant». Den gjeldende formuleringen ble stående uendret ved opphevelsen av Odelstinget og Lagtinget i 2007. Før dette innebar den at bare medlemmene avOdelstinget, ikke alle stortingsrepresentantene, hadde rett til å foreslå lover. I dag behandles også lovene av Stortinget i plenum, og alle representantene har forslagsrett. Utvalget ser derfor ingen grunn til å holde på den tungvinte formuleringen «dets egne Medlemmer».

Som nevnt i punkt 3.4.6 kan alle avgjørelser som fattes av Stortinget i plenum, kalles vedtak. Det gjelder også når Stortinget behandler lovsaker. Ordet antage i annet ledd er derfor erstattet med vedta på begge målformer, både i første og annet punktum.

Ifølge Norsk Riksmålsordbok betyr bifalle ’erklære sig enig i; samtykke i; billige’ (jf. også merknadene til § 7). I praksis voteres det ikke over forslaget ved annen gangs behandling (det voteres bare over eventuelle endringsforslag). Likevel må utfallet av behandlingen også i dette tilfellet kunne kalles et vedtak (jf. Smith s. 229). Etter utvalgets mening gir uttrykket slutte seg til på bokmål dekkende uttrykk for denne betydningen av bifalle. Det er også i tråd med gi tilslutning, som ble valgt til erstatning for bifalde i § 7. På nynorsk er her valgt godta, som kan forstås på samme måte.

Ordet deliberasjon betyr ifølge Norsk Riksmålsordbok ’overveielse, drøftelse; rådslagning’. I § 74 ble ordet erstattet med drøftelse/drøfting, fordi det der var tale om at kongen ikke kunne overvære ordskiftet eller den nærmere behandlingen av saker. I annet ledd første punktum i paragrafen ser det ut til å dreie seg om en litt annen nyanse av begrepet. Det handler om at Stortinget skal vurdere forslaget på nytt. Etter utvalgets mening gir «ta under overveielse på nytt» dekkende uttrykk for dette. På nynorsk er brukt «ta opp til ny vurdering», som har den samme betydningen.

I annet ledd annet punktum er ordet overveielse brukt om tredje gangs behandling av lovforslaget. For at det ikke skal brukes så mange forskjellige begreper om de forskjellige stadiene i lovbehandlingen, har utvalget brukt «ta under overveielse» og «ta opp til vurdering» også her. Forskjellene mellom annen og tredje gangs behandling kommer frem ved at forslaget «henlegges» eller vedtas, og at Stortinget ikke bare «slutter seg til» eller «godtek» det, som ved annen gangs behandling (i praksis vil det bli votert ved tredje gangs behandling).

I tredje ledd står det også «Deliberation», men da tilsynelatende som en samlebetegnelse på alle de tre behandlingene av et lovforslag. Regelen om at det skal gå tre dager mellom hver deliberasjon, gjelder både fra den første behandlingen (som leder til at forslaget blir «antaget») til den nye «Deliberation» (annen gangs behandling) og fra denne til tredje gangs «Overveielse». Etter utvalgets mening vil det mest dekkende her være behandling. Det omfatter alle begrepene som er brukt for første, annen og tredje gangs behandling, og det er i tråd med den faktiske begrepsbruken i dag.

Til § 77

Utvalgets merknader

Utvalget har omformulert denne bestemmelsen noe. I den gjeldende bestemmelsen er det en svakhet, ettersom den kan gi inntrykk av at det først må fattes en «lovbeslutning», som så må bifalles to ganger. Men det er ikke slik bestemmelsen skal forstås. Sett på bakgrunn av § 76 er det klart at den gjelder situasjonen når et lovforslag er vedtatt to ganger etter hverandre, enten ved første og annen gangs behandling eller annen og tredje gangs behandling. Etter utvalgets mening kan dette enklest uttrykkes ved at Stortinget har «fattet det samme lovvedtaket to ganger etter hverandre / gjort same lovvedtaket to gonger på rad».

Ordet anmodning brukes helst ikke på nynorsk. Norsk Riksmålsordbok fører opp disse to betydningsnyansene under anmodning: ’høflig opfordring; bønn (om noget)’. Den vanlige oversettelsen til nynorsk av oppfordring er oppmoding. Det formelle aspektet er ikke alltid i forgrunnen når man bruker oppmoding, men det er heller ikke utelukket, så ordet er etter utvalgets mening helt dekkende i denne sammenhengen.

Til § 78

Utvalgets merknader

Billige har ifølge Norsk Riksmålsordbok betydningene ’være, erklære sig enig i, bifalle; godkjenne’. Utvalget har erstattet det med godkjenne, som er dekkende for meningen slik ordet er brukt i denne bestemmelsen.

På nynorsk er «den erklæring» oversatt med «dei orda». Det er gjort ut fra en stilistisk vurdering. Innholdet er i praksis det samme. Hva slags ytring dette er, går frem av sammenhengen og selve ordlyden.

Til § 79

Utvalgets merknader

Denne bestemmelsen består av ett svært langt punktum og er ganske vanskelig å forstå. Utvalget har skrevet den betydelig om og forsøkt å forenkle den uten å endre meningsinnholdet.

Uttrykket «to Storthing, sammensatte efter to forskjellige paa hinanden følgende Valg og indbyrdes adskilte ved mindst to mellemliggende Storthing» er svært omstendelig. Utvalget har forenklet det til «to storting med ett valg og minst to storting imellom» (og tilsvarende på nynorsk).

Uttrykket «i Mellemtiden fra den første til den sidste Antagelse» er også ganske omstendelig. Uttrykket «i Mellemtiden fra ... til» ble tidligere gjerne brukt der vi heller bare sier «i tiden/tida mellom ... og». Nå som før brukes også «mellomtiden mellom», men det ville ikke vært mindre tungvint her.

Begjæring kan ifølge Norsk Riksmålsordbok forstås som ’anmodning; bønn’. Utvalget har på nynorsk valgt «dei orda», som er helt nøytralt og overlater presiseringen til selve ordlyden i begjæringen. Meningen blir den samme.

Verbalsubstantivet sanksjonering er gjort om til verbet det kommer av, å sanksjonere. Det skaper bedre flyt i setningen. Det er mulig å lese originalteks-ten slik at det som før ble kalt «gavnlig», var sanksjonen, men meningen har klart nok vært Stortingets vurdering av loven. Dette kommer nå utvetydig til uttrykk i bestemmelsen.

Til § 80

Utvalgets merknader

I første ledd er «fornødne» erstattet med «nødvendig» på bokmål og «[som] trengst» på nynorsk, slik som i §§ 69 og 75. Det er ingen forskjell i meningsinnhold mellom disse formuleringene. «Forretninger» er erstattet med «gjøremål/gjeremål», slik som i § 12 (se nærmere i merknadene til den paragrafen).

I annet ledd er søgnedag erstattet med hverdag/kvardag, av samme grunner som i § 68. Ordet resolusjon (jf. «Resolution» i tredje ledd) defineres i Norsk Riksmålsordbok som ‘avgjørelse; beslutning; bestemmelse; forordning’. I dag sikter man med resolusjon ofte nettopp til avgjørelser fattet av Kongen i statsråd («kongelig resolusjon»). Utvalget har derfor oversatt dette ordet på samme måte som beslutning fattet av kongen eller statsrådet, det vil si med beslutning på bokmål og avgjerd på nynorsk. Se for øvrig de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.6.

Til § 81

Utvalgets merknader

Den gjeldende eden har et svært arkaisk preg og er ganske kryptisk. For eksempel skal Thi forstås som ‘af den grund; derfor; altsaa; følgelig’ (Ordbog over det danske Sprog), men det er vanskelig for den uinnvidde å se hva dette derfor eller altså peker tilbake på. Dessuten står det at det kongelige vi alt «have antaget og bekræftet» før kongen antar og bekrefter «som lov». Utvalget har forenklet eden ved å ta ut «Thi have Vi antaget og bekræftet, ligesom», slik at den går rett på kongens antagelse av lovvedtaket i presens.

I tilfelle det skulle anses som et problem at eden forenkles på denne måten, har utvalget også utformet et alternativ der «Ti/Di» og begge omgangene med antagelse/godkjenning osv. er beholdt.

Formelen «gjer kunnig» har, som «gjør vitterlig», lang tradisjon i norsk språkhistorie. Det er dessuten det som har vært brukt på nynorsk i nyere tid.

Til § 82

Til § 83

Utvalgets merknader

Ifølge Norsk Riksmålsordbok kan betenkning bety ’1 det å betenke; overveielse; eftertanke.2 mest adm., litt. skriftlig uttalelse, erklæring avgitt særl. av en myndighet, av en sakkyndig person om et forelagt spørsmål’. Det er den siste betydningen vi her har med å gjøre. En slik uttalelse vil være en form for redegjørelse, og det kalles vanligvis utgreiing på nynorsk. I § 22 er ordet betenkning brukt i den andre av de nevnte betydningene, og det er derfor oversatt annerledes der.

«Gjenstande»må her forstås som ‘om hvad der underkastes tankemæssig ell. kunstnerisk behandling; emne’ (Ordbog over det danske Sprog). Utvalget har brukt emne på begge målformer.

Til § 84

Til § 85

Utvalgets merknader

Under landsforrædar i Nynorskordboka står det bare landssvikar. Ordene er synonyme, men det er svik som har sterkest tradisjon på nynorsk for forræderi.

Til overskriften til kapittel D

Til § 86

Utvalgets merknader

I tredje ledd er «Høiesterets Formand» gjort kjønnsnøytralt og endret til «Høyesteretts leder / leia-ren av Høgsterett». I 2008 ble det samme begrepet i domstolloven endret til Høyesteretts domstolleder, nettopp for å gjøre det kjønnsnøytralt (dette er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 74 (2005–2006)). Grunnen til at man der valgte å presisere domstolleder, var antakelig at man ville skille mellom lederen av Høyesterett og Høyesteretts direktør, som ifølge domstol-loven § 9 «leder domstolens kontor». I Grunnloven § 86 er det liten tvil om at det er lederen av Høyesterett som konstitusjonelt organ – høyesterettsjustitiarius – det siktes til. Etter utvalgets mening vil derfor Høyesteretts leder / leiaren av Høgsterett vanskelig kunne misforstås, og da bør dette enklere begrepet brukes.

I tredje ledd heter det også at medlemmer av Riksretten er «de 5 efter Embedsalder ældste, … deriblandt Høiesterets Formand». Det er ikke gitt at høyesterettsjustitiarius er blant de fem etter embetsalder eldste dommerne. Men er han ikke det, kan han ikke komme inn i den gruppen som allerede består av de fem eldste – han kan ikke være «deriblant» uten at de blir flere. Men slik skal bestemmelsen åpenbart ikke forstås, for verken den setningen dette står i, eller forarbeidene, etterlater noen tvil om at det skal være fem høyesterettsdommere til sammen. I Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 48 heter det:

«Det vil si at Riksretten settes med 5 høyesterettsdommere, som utgjør en avdeling i Høyesteretts arbeid i dag. Dette bør være justitiarius sammen med de av Høyesteretts dommere som har lengst ansiennitet i retten.»

Og i Smith s. 295 heter det:

«De øvrige fem medlemmene er automatisk (ex officio) Høyesteretts formann, som leder Riksrettens forhandlinger, og de fire høyesterettsdommerne som har lengst ansiennitet».

Grunnloven § 86 må på denne bakgrunn antakelig leses slik at Høyesteretts leder automatisk blir regnet som en av de fem «ældste», uavhengig av hvor lang ansiennitet han faktisk har. Ettersom det i praksis er liten tvil om hvordan § 86 skal forstås når det gjelder sammensetningen av Riksretten, og fordi den er vanskelig å formulere annerledes uten å bruke mye plass, har utvalget videreført den gjeldende formuleringen.

Til § 87

Utvalgets merknader

Som nevnt i merknadene til § 13 skal ordet forskrift her ikke forstås som forskrifteri formell forstand, slik dette som regel forstås i dag, men snarere som ‘regel’ eller ‘retningslinje’. Utvalget har erstattet det med regler/reglar.

Til § 88

Utvalgets merknader

Som i § 86 tredje ledd er det valgt leder i stedet for formann. Det vises til merknadene til den bestemmelsen.

Til § 90

Til § 91

Utvalgets merknader

Etter gjeldende terminologi utnevnes man til faste dommerstillinger i Høyesterett, mens man blir konstituert ved midlertidige tilsettinger som dommer (se veilederen Om statsråd s. 81). Regelen i denne paragrafen gjelder antakelig både faste og midlertidige «beskikkelser».

Utvalget har likevel erstattet beskikkes med utnevnes/utnemnes. Det ville virket kunstig å bruke et annet ord om de faste utnevnelsene, som er den prinsipielt og praktisk viktigste kategorien bestemmelsen gjelder for. Da man utformet bestemmelsen i 1814, hadde man nokså sikkert bare faste embetsdommere for øye. Dessuten vil det være naturlig å tolke bestemmelsen analogisk slik at den får anvendelse ved midlertidige konstitusjoner, også fordi det er i tråd med praksis. Utvalget kan derfor ikke se at det skulle være noe problem at konstituering av høyesterettsdommere strengt tatt ikke omfattes av bestemmelsens ordlyd.

Utvalget har gjort bestemmelsen kjønnsnøytral ved å ta inn «hun/ho eller» foran «han», jf. omtalen av dette i punkt 3.4.2. Ettersom dette innebærer en endring, har utvalget også utformet et alternativ der bare det opprinnelige pronomenet «han» er beholdt.

Til overskriften til kapittel E

Til § 92

Utvalgets merknader

I første ledd er det angitt en rekke vilkår for å kunne bli utnevnt til embetsmann. De to første er kumulative, det vil si at man både må være norsk statsborger og «tale Landets Sprog». I tillegg må minst ett av vilkårene i punktoppstillingen være oppfylt, det vil si at disse er alternative (jf. Castberg II s. 69). Med dette utgangspunktet er punktoppstillingen ikke satt opp på en helt hensiktsmessig måte, i og med at de to siste punktene (uvisst av hvilken grunn) innledes av «som». Utvalget har tatt ut dette ordet i de to siste punktene, men for øvrig videreført formen på punktoppstillingen. Den samme løsningen ble valgt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).

Med «Undersaatter» i bokstav a og b menes ‘statsborgere’, jf. sitatet fra Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) gjengitt i merknadene til § 75. Som nevnt der er dessuten naturalisasjon synonymt med ‘å få innfødsrett’.

Vilkåret i bokstav c er formulert «som herefter opholde sig i Riget i ti Aar». I herefter lå det nok opprinnelig at man måtte ha oppholdt seg i riket i ti år etter vedtakelsen av Grunnloven i 1814 (jf. Fliflet s. 370). Det hadde altså ikke betydning om man hadde oppholdt seg i riket i flere år før 1814. Men denne presiseringen må ha mistet sin praktiske betydning allerede tidlig på 1800-tallet. Det er sikker rett at bestemmelsen innebærer at man likestilles med dem som har innfødsrett, eller som blir naturalisert av Stortinget, dersom man har oppholdt seg i riket i ti år (se Morgenstierne II s. 211 og Castberg I s. 171). Utvalget har derfor utelatt ordet herefter, som bare virker forvirrende, og skrevet om til perfektum: «har oppholdt seg».

Som nevnt i punkt 3.4.2 er det unødvendig å presisere at «Mænd eller Kvinder» kan utnevnes til embetsmenn. Utvalget har derfor tatt dette ut. Men ettersom dette innebærer en endring, har utvalget også formulert et alternativ til innledningen til punktoppstillingen i første ledd, der «kvinner eller menn» er beholdt. Som også nevnt i punkt 3.4.2 er imidlertid rekkefølgen på «Mænd eller Kvinder» endret slik at «kvinner» kommer først.

I annet ledd heter det at «Andre», det vil si også de som ikke fyller vilkårene i første ledd, kan «beskikkes» til «Lærere ved Universitetet og de lærde Skoler, til Læger og til Konsuler paa fremmede Steder». Det er vel sjelden – om noen gang – at noen som tilhører disse gruppene, utnevnes som embetsmenn i dag. Men i likhet med andre embetsmenn ville det i så fall vært naturlig å utnevne dem (se de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.7). Utvalget har derfor valgt utnevne for beskikke også i annet ledd. Det kan nevnes at konsuler i praksis fremdeles utnevnes, men de blir ikke lenger embetsmenn, jf. lov om utenrikstjenesten § 5.

Til § 93

Utvalgets merknader

«Beføielse» i første ledd første punktum skal forstås som ‘det at være beføjet ell. berettiget til noget; berettigelse’ (Ordbog over det danske Sprog). Det dreier seg altså om en form for rettighetsutøvelse. Det paragrafen omhandler, er at internasjonale organisasjoner kan få en rett til å utøve myndighet eller få en type råderett som etter Grunnloven ellers ligger hos norske statsorgan. Utvalget har derfor erstattet «Beføielser»med myndighet på bokmål og råderett på nynorsk.

I første ledd annet punktum heter det «Naar Storthinget skal give sit Samtykke». Formuleringen er ikke helt heldig, for den nærmest forutsetter at Stortinget vil gi samtykke. Det er snarere tale om krav til antall tilstedeværende når Stortinget skal avgjøre om samtykke skal gis. Dette er imidlertid en mer omstendelig forklaring. Og ettersom det ikke er reell tvil om hva som menes, har utvalget latt formuleringen bli stående uendret.

I annet ledd er Beslutninger på nynorsk endret til avgjerder, i tråd med de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.6.

Til § 94

Utvalgets merknader

Denne paragrafen har så å si fullstendig mistet sin betydning. I første ledd første punktum er det fastsatt at det skal gis ut en «ny almindelig civil og kriminal Lovbog» på det første eller andre ordentlige stortinget (etter 1814). Dette ble ikke overholdt. En helhetlig «kriminallov» kom først i 1848, og arbeidet med en alminnelig sivillovbok ble endelig oppgitt i 1999, da Sivillovbokutvalget ble nedlagt (jf. Andenæs/Fliflet s. 233). Første ledd første punktum har altså ikke lenger noen praktisk betydning.

I første ledd annet punktum fastslås at de lovene som var i kraft i 1814, forblir i kraft frem til de alminnelige lovbøkene blir vedtatt. Dette var altså ment som en overgangsbestemmelse for tiden etter 1814 (se Fliflet s. 383). Men den har muligens i prinsippet en viss betydning fremdeles, ettersom det aldri ble gitt noen alminnelig sivillovbok. Som nevnt i merknaden til § 48 ble imidlertid tidligere brukt i betydningen ‘i mellomtiden’. I bestemmelsen her er imidlertid brukt to ganger, og utvalget har erstattet det med henholdsvis inntil da og i mellomtiden.

I første ledd er det vist til «de provisoriske lover / dei provisoriske lovene» som blir gitt i mellomtiden. Dette er i tråd med terminologien i utvalgets forslag til nye språkversjoner av § 17. Men i § 17 har utvalget også utformet et alternativ der ordet anordninger er beholdt. Utvalget har derfor også utformet et alternativ til første ledd i paragrafen her, der «provisoriske anordninger» er beholdt.

Annet ledd fastslår at de skattene som var gitt før 1814, skal stå ved lag til neste storting (det må bety det første ordentlige stortinget i 1815). Dette er i tråd med § 75 bokstav a, der det heter at skatter og avgifter som vedtas av Stortinget, bare er gyldige ut det påfølgende året. Denne bestemmelsen har altså mistet sin betydning, og hadde vel det allerede kort tid etter 1814. Utvalget har derfor laget en alternativ utforming av § 94, der annet ledd er helt utelatt.

Til § 95

Utvalget har forsøkt, men har funnet det vanskelig, å finne dekkende, noenlunde kortfattede moderne ekvivalenter til de fire «gammeldagse» begrepene i denne paragrafen («Dispensationer, Protektorier, Moratorier, Opreisninger»). Forståelsen av begrepene er utførlig omtalt i Aschehoug II s. 193 f. Dette er oppsummert i Andenæs/Fliflet s. 411 slik:

«En dispensasjon er en tillatelse til å fravike lovens bud i et individuelt tilfelle. Et protektorium er en fritakelse for sivil arrest. Moratorium betyr utsettelse med betaling av gjeld. Med oppreisning forstår en fritakelse for de skadelige følger av en fristforsømmelse. Uttrykket dispensasjon rekker i virkeligheten så vidt at det gjør de andre uttrykk i paragrafen overflødige.»

Selv disse forklaringene gir ikke nødvendigvis en fullstendig beskrivelse av innholdet av de gamle begrepene. De viser til ulike historiske praksiser av forskjellsbehandling og unntak for loven, noe man ville forby i 1814. En omskrivning av disse begrepene til moderne språk ville derfor blitt svært omstendelig. Samtidig ville det medført stor risiko for å forandre meningsinnholdet i paragrafen. Utvalget har derfor falt ned på å beholde alle begrepene, og har bare modernisert rettskrivningen.

Til § 96

Utvalgets merknader

Ordet pinlig har en annen betydning i dag enn det hadde i 1814. Slik det er brukt i denne bestemmelsen, betød det tidligere ‘som er forbundet med straf ell. tortur’ (Ordbog over det danske Sprog), mens pinlig i dag hovedsakelig forstås som ‘ubehagelig, plagsom’ (Bokmålsordboka) og helst brukes det sosialt pinlige. For å unngå nærmest komiske lesninger av § 96 annet punktum har utvalget sett det som helt nødvendig å erstatte «Pinligt» med et begrep som er mer forståelig i dag.

Også i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble det påpekt at «pinlig i den her tilsiktede betydning er helt fremmed i dagens språk». I begrunnelsen for forslaget (s. 4) ble tortur under forhør lansert som et alternativ til «Pinligt Forhør», men det ble ikke tatt inn i det formelle forslaget, der den gjeldende formuleringen ble beholdt.

Også utvalget har vurdert tortur under forhør som et alternativ. Et problem med begrepet tortur er imidlertid at det er brukt i en rekke andre sammenhenger, blant annet i straffeloven 1902 § 117 a (og straffeloven 2005 §§ 174 og 175) og utlendingsloven § 28. I straffeloven 1902 § 117 a andre ledd er tortur definert slik:

«Med tortur menes at en offentlig tjenestemann påfører en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte, […].»

Torturbegrepet i straffeloven bygger på FNs torturkonvensjon artikkel 1, se Ot.prp. nr. 59 (2003–2004) s. 38 f. Begrepet er også brukt i flere internasjonale menneskerettskonvensjoner, blant annet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 7, Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 3 og FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 37, som alle er gjort til norsk lov i medhold av menneskerettsloven § 2. Og i alle disse regelverkene har begrepet gjennom praksis, blant annet fra Den europeiske menneskerettsdomstol, blitt tolket og presisert slik at det har fått en bestemt rettslig betydning. For eksempel skiller artikkel 3 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen mellom tortur, umenneskelig og nedverdigendebehandling. Den europeiske menneskerettsdomstol har ansett skillet mellom tortur og umenneskelig behandling som et spørsmål om grovhet, og har dessuten ment at sistnevnte begrep omfatter «severe suffering, mental or physical», se Aall s. 168. Dette gjør at konvensjonens torturbegrep trolig er noe snevrere enn i den vanlige språklige betydningen i Norge.

Det er ikke gitt at Grunnlovens forbud mot «Pinligt forhør» skal tolkes på samme måte som ellers i lovverket eller i internasjonale konvensjoner. Grunnloven skal i utgangspunktet tolkes autonomt. Det er vanskelig å si hvor grensen går mellom «Pinligt» og annen plagsom eller nedverdigende behandling (se Smith s. 456). Denne grensen er klarere uttrykt i det torturbegrepet vi finner i straffeloven og i internasjonale konvensjoner. For Grunnloven, derimot, er det her knapt noen tolkningspraksis å bygge på. Det er derfor vanskelig å slå fast med sikkerhet om Grunnlovens forbud mot «Pinligt Forhør» er helt overensstemmende med andre rettsreglers forbud mot tortur under avhør.

Dersom grunnlovsregelen har et annet meningsinnhold enn ‘tortur’ slik det forstås i andre sammenhenger, vil det lett skape misforståelser om man likevel skulle bruke begrepet tortur i Grunnloven. Utvalget har derfor valgt et annet begrep som ligger nærmere opptil den opprinnelige forståelsen av pinlig,nemlig pinefull.

I tilfelle det er ønskelig å klarere få frem kjerneinnholdet i Grunnloven § 96 annet punktum og tydeligere knytte bestemmelsen opp mot torturforbudet i internasjonale menneskerettskonvensjoner, har utvalget også laget en alternativ formulering der det er brukt tortur under forhør.

Til § 97

Utvalgets merknader

Denne bestemmelsen er en viktig rettssikkerhetsgaranti som ofte blir påberopt for retten, og som det er omfattende rettspraksis knyttet til. Utvalget har latt den stå så å si uendret på begge målformer.

Til § 98

Utvalgets merknader

Med sportler menes ‘pengeavgift(er), gebyr(er) for utført embedsforretning … betalt til statskassen gjennem vedkommende tjenestemann (tidligere en del av embedsmenns lønn)’ (Norsk Riksmålsordbok). I tidligere tider ble sportler betalt direkte til den lokale retten (sorenskriveren), og av dette fikk sorenskriveren og andre som gjorde tjeneste for retten, sin lønn. Formålet med bestemmelsen var å gjøre rettspleien så billig som mulig, ved å forby staten å i tillegg kreve avgifter til statskassen av sportlene.

Utvalget har beholdt sportler selv om betydningen nok er relativt ukjent i dag. For det første ville en omskrivning bli ganske omstendelig. For det andre har ordet vært i bruk helt til moderne tid; for eksempel ble sportelloven først opphevet da rettsgebyrloven trådte i kraft i 1983.

Uttrykket «Rettens Betjente» kan lett misforstås som rettsbetjent, som i dag betegner en betjent, et bud eller liknende ved en domstol. Men i denne paragrafen skal det antakelig forstås som alle som gjør tjeneste for retten, også sorenskriveren, dommerne og personalet for øvrig (se Castberg II s. 281). Et ord som rettstjenestemenn er ikke anvendelig, ettersom dommerne er embetsmenn. Utvalget har derfor valgt å erstatte «Rettens Betjente» med «de som gjør tjeneste for retten / dei som gjer teneste for retten».

Til § 99

Utvalgets merknader

Regelen i første ledd stiller et krav til lovhjemmel for fengsling. Men den gjelder bare for «fængslig» frihetsberøvelse, det vil si som ledd i etterforskning, for å opprettholde sikkerhet eller ro og orden, eller i form av straff, det vi vil kalle fengsling i dag. Bestemmelsen omfatter derfor antakelig ikke frihetsberøvelse som har andre formål, som behandling av psykiatriske pasienter eller karantene for pasienter med smittsomme sykdommer (se Fliflet s. 420 og Andenæs/Fliflet s. 405).

I første ledd annet punktum brukes det to andre ord: «Arrest»og «Ophold». Også denne bestemmelsener forstått slik at den gjelder ved uberettiget fengsling (se Fliflet s. 421 og Castberg II s. 283). Men det er visse forskjeller mellom disse begrepene. Arrest brukes ofte om det å ‘fengsle midlertidig’ (Norsk Riksmålsordbok). I dag brukes gjerne politiarrest om midlertidig fengsling av en pågrepet i en straffesak, før vedkommende fremstilles for retten og eventuelt varetektsfengsles, jf. straffeprosessloven § 183. Arrest er altså noe som i tid gjerne kommer før en fengsling, og er i den forstand et mer grunnleggende begrep enn fengsel/fengsling. Utvalget har derfor videreført arrestert i de to nye versjonene.

«Ophold»kan forstås som ‘tilbageholdelse paa et sted, inden for visse hindringer, skranker’ (Ordbog over det danske Sprog). Betydningen i denne paragrafen er at den også omfatter det å holde noen fengslet lenger enn rettmessig, det følger av presiseringen «den Fængslede».

I den gjeldende teksten skal «Vedkommende [staa] den Fængslede til Ansvar». «Vedkommende» peker mot de tjenestemennene som har foretatt arrestasjonen, selv om den syntaktiske koblingen er litt svak. (Men det er sikker rett at den fengslede ikke nødvendigvis får et erstatningskrav mot tjenestemennene; i praksis vil staten ta dette ansvaret (i hvert fall hvis tjenestemennene har handlet på statens vegne), jf. Castberg II s. 283.) Utvalget har omformulert bestemmelsen for å gjøre den lettere å forstå, og det har ført til at «vedkommende» nå peker tilbake på den som uberettiget er fengslet, men meningsinnholdet i bestemmelsen er uendret.

Med «Statens Medlemmer» i annet ledd menes det vi i dag gjerne kaller borgerne. Dette kan imidlertid gi inntrykk av at man må være norsk statsborger for å være beskyttet av bestemmelsen, og det er neppe tilfellet. Utvalget har derfor erstattet det gamle uttrykket med det videre begrepet «innbyggerne/innbyggjarane».

Uttrykket «de Artikler i Landsloven, som angaa Oprør» viser i dag til reglene i straffeloven om «Opløb» (jf. Castberg II s. 283). Det er ikke lenger noe som heter «landsloven», så etter utvalgets mening må dette ordet erstattes. Men det er ikke gitt at slike regler (hvis de i det hele tatt videreføres) må stå i straffeloven. Utvalget har derfor valgt det mer generelle «de lovbestemmelser / dei lovføresegnene». Dette lar det stå åpent i hvilken lov reglene «opprør» eventuelt blir fastsatt.

I straffeloven 1902 § 137 er det fastsatt straff for å delta i oppløp «efterat Paabud om at begive sig rolig bort af Øvrigheden er forkyndt». Det er imidlertid ingen grunn til å endre begrepet opprør, som har et klart og forståelig meningsinnhold.

Ordet skiple står også i Bokmålsordboka: ‘bringe i ulage, forstyrre’ med brukseksempelet «ro og orden ble skiplet». Blant andre Bjørnstjerne Bjørnson har brukt ordet i riksmål. Det er notert fra dialekter over store deler av Sør-Norge og er godt kjent i nynorsk litteratur.

Til § 100

Utvalgets merknader

Denne paragrafen ble vedtatt i sin nåværende form i 2004. Utvalget har derfor gjort få endringer i bestemmelsen, selv om den på enkelte punkter kunne vært formulert enklere.

I tredje ledd er «Gjenstand»erstattet med «emne», på samme måte som i § 83 (se merknaden til den paragrafen). Hva «slike» i annet punktum viser til, er ikke umiddelbart klart – man må resonnere seg frem til det. Utvalget har likevel latt formuleringen stå som den gjør.

Til § 101

Utvalgets merknader

I bestemmelsen heter det at «Indskrænkninger» ikke skal «tilstedes Nogen». Det virker umiddelbart merkelig å gi noen en innskrenkning.

Formålet med bestemmelsen var imidlertid å forby tildeling av særrettigheter eller privilegier til -noen, dersom disse innebar en begrensning av næringsfriheten til andre (dette er utførlig omtalt i -Mestad, Næringsfridom i 1814-Grunnlova, særlig s. 59–62).

I Aschehoug III s. 27 heter det:

«Paragraphen angaaer for det første alene de Indskrænkninger, som ‘tilstedes nogen’, og altsaa opstaa derved, at der tillægges nogen en Forret, som hindrer andre fra at drive en vis Næring. Dernest forbyder den kun bestandige Indskrænkninger. Dette sidste Udtryk omfatter alene Indskrænkninger, som aldrig ophøre, ikke saadanne, som bortfalde, naar den Person døer, hvem Rettigheden er tillagt.»

Bestemmelsen har altså en klar sammenheng med forbudet i § 23 annet ledd mot å tildele noen «arvelige Forrettigheder». På Eidsvoll i 1814 ble da også disse temaene drøftet i sammenheng, og ordene «Privilegier» og «Forrettigheder» ble brukt om hverandre (jf. Den Norske Rigs-Forsamlings Forhandlinger paa Eidsvold i Aaret 1814 bind II, sjette hefte s. 123). Utvalget har derfor valgt å skrive om § 101 for å gjøre den mer forståelig, og har brukt det samme vide begrepet som i § 23 annet ledd: særrettigheter/særrettar.

Bestandige brukes i paragrafen her i betydningen ‘som vedbliver at eksistere; vedvarende; varig; blivende’ (Ordbog over det danske Sprog). Utvalget har derfor erstattet bestandige med varige.

Til § 102

Utvalgets merknader

Forbudet mot «Hus-Inkvisitioner» retter seg ikke mot alle former for husundersøkelser som myndighetene foretar. I Castberg II s. 292 heter det:

«Det grunnlovens § 102 skal ramme, er at statens organer uten noen bestemt mistanke trenger inn i borgernes boliger for å bringe på det rene om noe ulovlig foregår eller har foregått der. Det kreves m.a.o. at det foreligger en bestemt mistanke om at en forbrytelse er begått eller vil bli begått, og det må være en spesiell grunn til å foreta den husundersøkelse det gjelder. […] Hvis en undersøkelse av en bolig ikke har til øye-med å etterspore en lovovertredelse med henblikk på straffeforfølgning, rammes undersøkelsen ikke av grunnlovens § 102. Det er derfor ikke grunnlovstridig om forvaltningsmyndighetene lar foreta inspeksjon av boliger i det øyemed å kontrollere at bygningslovgivningens og sunnhetslovgivningens forskrifter er iakttatt.»

Etter utvalgets mening vil husundersøkelse lett kunne misforstås, ettersom det tilsynelatende også omfatter nettopp inspeksjoner og undersøkelser som ikke har til formål å avdekke straffbare handlinger, for eksempel brannverninspeksjon og liknende. Med ransaking forstås som regel undersøkelse av en person eller et sted nettopp for å avdekke kriminalitet (jf. Norsk Riksmålsordbok: ‘undersøke, gjennemsøke (en bolig, et hus, et rum, et område ell. lign., ell. en person) (for å finne noget, ofte stjålne ell. forbudte gjenstander, som man har mistanke om er skjult)’). Husransaking får dermed klarere frem det straffeprosessuelle aspektet ved bestemmelsen. På bokmål er den konservative varianten ransakelse valgt i tråd med stilen ellers.

I begrensningen «kriminelle Tilfælde» ligger som nevnt i sitatet fra Castberg et krav til mistanken om at det har foregått straffbare handlinger i en bestemt bolig. Dette kunne kommet klarere til uttrykk i bestemmelsen. Det er imidlertid vanskelig å uttrykke de forskjellige kravene som ligger i uttrykket «kriminelle Tilfælde». Som ransaking bidrar det dessuten til å signalisere at bestemmelsen bare gjelder ved etterforskning eller oppfølgning av straffesaker. Utvalget har derfor valgt å beholde dette begrepet.

Til § 103

Utvalgets merknader

Med fallere menes ‘gå fallitt’ (Norsk Riksmålsordbok). I dag brukes gå konkurs om dette.

Med fristed siktet man til enkelte byer som i eldre tider ga konkursskyldnere fritak fra gjeldsforfølgning for en viss tid, hvis de bosatte seg i byen (jf. Castberg II s. 300). Utvalget har ikke funnet noe moderne synonym. Bestemmelsen har heller ingen praktisk betydning i dag, så fristed kan etter utvalgets mening bli stående.

Setningen er snudd som en følge av at verbet å tilstede er skiftet ut med å få.

Til § 104

Utvalgets merknader

I Castberg II s. 293 heter det om denne bestemmelsen:

«Grunnlovens § 104 forbyr at en person som følge av en straffbar handling fradømmes enten fast -eiendom eller overhodet alt hva han eier.»

Bestemmelsen innebærer altså en skranke for hva slags straff den enkelte kan idømmes som følge av en straffbar handling. Det er dette som ligger i «forbrydes». En betydning av forbryde er nettopp ‘miste en vis rettighed, skulle bøde med tabet af visse goder paa grund af urigtig, lovstridig handling’ (Ordbog over det danske Sprog). Det er likevel sikker tolkning at den bare gjelder for idømmelse av straff, det vil si at det må ha blitt begått en straffbar handling. I straffeloven 1902 skilles det mellom to typer straffbare handlinger; forbrytelser og forseelser, jf. lovens § 2. Dette skillet er opphevet i straffeloven 2005, som bare bruker ordet forbrytelse (se nærmere i Ot.prp. nr. 90 (2003–04) s. 56–57). Når den nye straffeloven trer i kraft, vil altså gjeldende terminologi være at forbrytelse dekker alle straffbare handlinger. Det samme må antas å gjelde ordet brotsverk på nynorsk. Utvalget har derfor presisert den nevnte betydningen av «forbrydes» ved å ta inn på grunn av en forbrytelse / eit brotsverk.

Med jordmenes i bestemmelsen her fast -eiendom mer generelt, jf. sitatet fra Castberg ovenfor. Menneskerettighetsutvalget har lagt til grunn den samme forståelsen, jf. Dokument 16 (2011–2012) s. 133: «Med uttrykket ‘Jord’ siktes det til fast eiendom …». Utvalget har derfor erstattet «Jord» med fast eiendom/eigedom, som i dag gir et tydeligere bilde av hva bestemmelsen gjelder.

Boslodd er tvetydig, men er i bestemmelsen her brukt i betydningen ‘en persons hele formue’ (Norsk Riksmålsordbok), jf. også sitatet fra Castberg. Men boslodd kan også bety en andel i et bo, for eksempel i et arvebo eller i et ekteskapelig felleseie. Den sistnevnte betydningen er vanligst i dag. Boslodd slik det brukes i bestemmelsen her, kan derfor misforstås. Utvalget har derfor presisert dette til hele sin formue / heile eiga.

I den gjeldende teksten heter det «Jord og Boslod». Ifølge sitatet fra Castberg ovenfor forbyr imidlertid bestemmelsen at noen som straff må avgi fast eiendom eller hele sin formue. I Adler og Falsens grunnlovsutkast gikk dette også tydelig frem; der sto det «Gods eller Eiendomme». I tråd med dette har utvalget brukt eller.

I enhver slik erstatning av gamle ord og begreper med nye ligger det en viss grad av tolkning og en viss mulighet for at de nye begrepene ikke korrekt gjengir betydningen av de gamle (se omtalen i punkt 3.1). Utvalget har derfor også formulert et alternativ der de gamle begrepene er beholdt, men i modernisert rettskrivning.

Til § 105

Utvalgets merknader

Denne paragrafen er en av dem som oftest påberopes for domstolene, som grunnlag for krav om erstatning for tap av eiendom eller verdier som følge av offentlige krav eller reguleringer. Utvalget har derfor vært forsiktig med å gjøre endringer i den.

Tarv betyr ‘noget som en trenger; behov, trang, krav i alm.’, og tidligere dessuten ’gagn, nytte’ (Norsk Riksmålsordbok). Men uttrykket «Statens Tarv» må antakelig forstås langt videre enn hva som er til statens beste, mer i retning av samfunnets beste eller samfunnshensyn. I Aschehoug III s. 42 heter det:

«Med Bestemmelsen i § 105 har Grundloven ikke sagt og ikke villet sige mere end, at der skal betales fuld Erstatning, naar tvungen Afstaaelse finder Sted, selv om Afstaaelsen er paakaldt af Samfundets Tarv og skeer til offentligt Brug.»

Og i Andenæs/Fliflet s. 442 er det lagt til grunn at «Statens Tarv» må forstås som «samfunnsmessige hensyn». Utvalget har lagt denne forståelsen til grunn, og erstattet «Statens Tarv» med «hensyn/omsyn til samfunnet».

Urørlig i den betydning det er brukt i bestemmelsen her, er i Norsk Riksmålsordbok definert som ‘(om gods, eiendom) som ikke kan røres, beveges; fast’. I dag er fast eiendom en langt mer brukt betegnelse enn urørlig eiendom. Begrepet fast eiendom er dessuten brukt i de nye språkversjonene av § 104. Utvalget har derfor endret urørlig til fast også i paragrafen her.

Til § 106

Utvalgets merknader

Geistlighet betyr ‘den geistlige stand; presteskap’ (Norsk Riksmålsordbok). Utvalget har derfor brukt presteskapet på nynorsk, som er det vanlige.

Om begrepet «Milde Stiftelser» heter det i -Aschehoug III s. 293:

«Ved milde Stiftelser menes egentlig kun de, der virke i gudeligt eller velgjørende Øiemed. Udenfor Ordene ligge altsaa Stiftelser, beregnede paa at fremme andre almennyttige eller endog reent private Interesser.»

Likevel sies det samme sted at også den sistnevnte typen stiftelser utvilsomt omfattes av bestemmelsen.

Utvalget har ikke funnet noen lettfattelig og dekkende erstatning for dette begrepet, og har latt milde stiftelser/stiftingar bli stående.

Til § 107

Med landalmue forstås ‘almue på landsbygden’ (Norsk Riksmålsordbok), mens almue betyr ‘folkets store masse; de brede lag (i motsetn. til de høiere klasser)’. Det er vanskelig å finne noen helt dekkende moderne ekvivalent til dette. Alternativ som bygdefolk / folk på bygdene ville vært nærliggende å bruke i dag, men det er uvisst om det dekker intensjonen helt. Andre moderne alternativ med «landet» kan lett virke nedsettende (jf. «folk på landet»). Utvalget har latt landallmue/landallmuge stå, selv om det heller ikke er et ord som brukes mellom likemenn i dag. Ordet er såpass gammelmodig at man sannsynligvis automatisk vil lese det med historiske briller.

Til § 108

Utvalgets merknader

Av de fire sentrale begrepene i denne bestemmelsen er fideikommiss det som vel er minst kjent i dag. Et fideikommiss er en‘eiendom som ikke må avhendes, men skal gå i arv innen en familie efter regler fastsatt ved oprettelsen’ (Norsk Riksmålsordbok). Og selv om det visstnok ikke lenger finnes noen fideikommisser i Norge, er ordet fremdeles i bruk, jf. blant annet arveavgiftsloven §§ 6 og 8. Stamhus har mange av de samme trekkene som fideikommisser, men omfatter bare fast eiendom. Det er visstnok bare ett stamhus igjen i Norge (Jarlsberg) (jf. NOU 1998:7 punkt 3.2).

Lite ville vært vunnet med å kalle disse fenomenene noe annet. Utvalget har beholdt alle ordene, men med modernisert rettskrivning.

Til § 109

Utvalgets merknader

Som nevnt i merknaden til § 18 har utvalget gjennomgående erstattet «i Almindelighed» med i regelen på nynorsk.

Til § 110

Utvalgets merknader

Utvalget har gjennomgående skrevet om «Det paaligger Statens Myndigheder» til det kortere og mer direkte «Statens myndigheter skal / Dei statlege styresmaktene skal». Dette gjelder i paragrafen her og i §§ 110 a og 110 c (og i tillegg en rekke av Menneskerettighetsutvalgets forslag til nye grunnlovsbestemmelser).

«Udkomme» brukes i paragrafen her i betydningen ‘midler til livsophold; inntekt’ (Norsk Riksmålsordbok). «Tjene til livets opphold ved sitt arbeid» gir dekkende uttrykk for den gjeldende teksten. På nynorsk kan denne formuleringen virke litt omstendelig. Utvalget har derfor valgt «leve av arbeidet sitt», som har det samme meningsinnholdet (jf. det engelske uttrykket «gain his living by work», som blant annet er brukt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, artikkel 6).

Til § 110 a

Utvalgets merknader

Som nevnt i merknaden ovenfor har utvalget forenklet «Det paaligger Statens Myndigheder» til det kortere og mer direkte «statens myndigheter skal / dei statlege styresmaktene skal». Det ligger ingen meningsendring i dette.

Til § 110 b

Utvalgets merknader

I første ledd er uttrykket «et Milieu som sikrer Sundhed» på nynorsk forenklet til eit helsesamt miljø, som i praksis betyr det samme (helsesam betyr ‘god for helsa’).

Utvalget har endret litt på oppbygningen av annet ledd. Bestemmelsen gir borgerne rett til kunnskap om naturmiljøet m.m., og det nevnes nå først. Dessuten står subjektet og verbalet nå først i setningen.

Til § 110 c

Utvalgets merknader

Som nevnt i merknaden til § 110 har utvalget forenklet «Det paaligger Statens Myndigheder» til det kortere og mer direkte «statens myndigheter skal / dei statlege styresmaktene skal». Det ligger ingen meningsendring i dette.

Til § 111

Til § 112

Utvalgets merknader

Paragraf 112 gir Stortinget hjemmel til å endre Grunnloven. Derfor kan man si at § 112 er en regel med større betydning enn de andre bestemmelsene i Grunnloven. Av denne grunn har utvalget vært ekstra forsiktig med å gjøre endringer i den.

Bestemmelsen kunne nok ha vært forenklet en del. For eksempel er det liten grunn til å presisere at det skal være et «nyt» valg før fremsettelsen av grunnlovsforslag, og formuleringen «det første, andet eller tredie Storthing» kan forenkles til «et av de tre første storting». Men utvalget har altså latt disse formuleringene stå.

4.2 Fremsatte grunnlovsforslag: Nye tekst-versjoner med merknader

Dette punktet inneholder utvalgets forslag til nye tekstversjoner av de grunnlovsforslagene som er fremsatt hittil i valgperioden. Disse tekstene er bare tatt inn her, og ikke satt opp som helhetlige forslag, slik som grunnlovstekstene.

I utvalgets merknader kommenteres bare selve endringene i forhold til den gjeldende grunnlovsteksten. Med mindre annet er presisert, er oversettelsene av de gjeldende bestemmelsene identiske med oversettelsene omtalt ovenfor.

Til Grunnlovsforslag 1 (2011–2012)

Til alternativ 1 – Grunnloven § 14 første punktum skal lyde:

Utvalgets merknader

Utvalget anbefaler at dette forslaget fremsettes på nytt i alle tre språkversjonene, ettersom det må gjøres endringer også i forhold til bokmålsversjonen som allerede er fremsatt. I så fall er det bare nødvendig å fremsette forslag om endring av § 14 første punktum. Annet punktum blir stående uendret. Utvalgets forslag til nye § 14 annet punktum er fremsatt i to alternativer, og man slipper i så fall å gjenta begge disse alternativene i forslaget her.

De to nye språkversjonene skiller seg litt fra utvalgets forslag til nye versjoner av § 14. I § 14 heter det «beskikke Statssekretærer til at bistaa», mens det i dette grunnlovsforslaget heter «beskikke stemmeberettigede norske Borgere, som ikke ere Storthingsræpresentanter, til Statssekretærer, til at». Konstruksjonen «til …, til at» er lite heldig. Utvalget har derfor omformulert dette til «til statssekretærer, som bistår / til statssekretærar, som hjelper». Det ligger ingen meningsforskjell i dette.

Til alternativ 2 – Grunnloven § 14 nytt annet ledd skal lyde:

Til alternativ 3 – Grunnloven § 14 nytt annet ledd skal lyde:

Til Grunnlovsforslag 2 (2011–2012)

Grunnloven § 110 b første ledd annet punktum skal lyde:

Til Grunnlovsforslag 3 (2011–2012)

Alternativ 1 – Grunnloven § 25 skal lyde:

Utvalgets merknader

Utvalget har sett det som nødvendig å sette dette grunnlovsforslaget opp i to alternativer, ettersom utvalget foreslår to alternative formuleringer av § 25 første ledd første punktum, som også får konsekvenser for formuleringen av dette grunnlovsforslaget. Det vises til merknadene til Grunnloven § 25.

Alternativ 2 – Grunnloven § 25 skal lyde:

Alternativ 3 – Grunnloven § 25 skal lyde:

Til Grunnlovsforslag 4 (2011–2012)

§ 12 første ledd første punktum skal lyde – alternativ 1:

Utvalgets merknader

Om formuleringen som har fylt 18 år eller fyller 18 år vises det til merknaden til Grunnloven § 50, der den samme formuleringen er brukt. Det gjelder også de tilsvarende formuleringene i alternativene nedenfor.

§ 12 første ledd første punktum skal lyde – alternativ 2:

§ 12 første ledd første punktum skal lyde – alternativ 3:

§ 50 første ledd skal lyde:

Utvalgets merknader

Utvalget har her tatt ut presiseringen «Mænd og Kvinder» i de nye språkversjonene, men utformet et alternativ der «kvinner og menn» er beholdt. Det vises til merknadene til Grunnloven § 50.

§ 61 skal lyde:

Utvalgets merknader

Utvalget har omformulert det negative «Ingen kan vælges til Repræsentant uden at være» i originalen og originalspråksversjonen til den positive angivelsen «Bare den kan velges til representant som har / Berre den kan veljast til representant som har» i de nye tekstversjonene. Dette for å gjøre teksten lettere med det nye tillegget «og har fylt 18 år eller fyller 18 år».

4.3 Menneskerettighetsutvalgets forslag i Dokument 16 (2011–2012): Nye tekstversjoner med merknader

Dette punktet inneholder utvalgets forslag til nye tekstversjoner av de forslagene som ble fremsatt av Menneskerettighetsutvalget i Dokument 16 (2011–2012). Også disse tekstene er bare tatt inn her, og ikke satt opp som helhetlige forslag, slik som grunnlovstekstene.

§ 49 annet punktum skal lyde:

Overskriften til kapittel E skal lyde:

§ 92 skal lyde:

Utvalgets merknader

Som nevnt i merknaden til Grunnloven § 110 har utvalget forenklet «Det paaligger Statens Myndigheder» til det kortere og mer direkte «statens myndigheter skal / dei statlege styresmaktene skal». Det gjelder alle steder det forekommer i Menneskerettighetsutvalgets forslag. Det ligger ingen meningsendring i denne forenklingen.

§ 93 skal lyde:

§ 94 skal lyde:

§ 95 skal lyde:

Utvalgets merknader

I originalspråksteksten har Menneskerettighetsutvalget brukt imidlertid, mens det i bokmålsteksten har brukt likevel. I Grunnloven ellers brukes ordet imidlertid i betydningen ‘i mellomtiden’, se merknaden til Grunnloven § 48. Det er åpenbart ikke det som er ment i bestemmelsen her. Utvalget anbefaler at ordet ligevel brukes i originalspråksbestemmelsen i forslaget her.

§ 96 nytt annet, tredje og fjerde ledd skal lyde:

§ 98 skal lyde:

Utvalgets merknader

Utvalget har brukt mishøveleg på nynorsk for uforholdsmæssig. Dette er i tråd med utvalgets vurderinger av samhøveleg som en passende erstatning for forholdsmessig, se om dette i merknadene til § 115 nedenfor.

Alternativt annet ledd er ikke skrevet om, selv om forholdet mellom «Ingen» og «en/ein person» kunne vært bedre formulert.

§ 99 skal lyde:

§ 101 skal lyde:

§ 102 skal lyde:

§ 103 skal lyde:

Utvalgets merknader

Giftarmål er her brukt i den primære betydningen av ordet, ‘det å gifte seg’, ikke ‘det å vere gift’ (Nynorskordboka). Det fremgår så klart av sammenhengen at utvalget ikke har funnet grunn til å presisere det i teksten.

§ 104 skal lyde:

§ 106 skal lyde:

§ 107 skal lyde:

§ 108 skal lyde:

§ 109 skal lyde:

Utvalgets merknader

På nynorsk har utvalget valgt å skrive «utvikle evnene» for «ivareta evnene». Etter utvalgets mening er ordet ivareta uheldig i kombinasjon med «den enkeltes evner», da det kan gi inntrykk av at opplæringen bare skal ta vare på og ikke utvikle evnene til barna. På nynorsk blir dette inntrykket særlig sterkt om man velger å oversette ivareta direkte til ta vare på, som har en snevrere betydning på nynorsk. I Dokument 16 (2011–2012) s. 225 heter det dessuten at ordet ivareta ble valgt fordi man fant det «litt tungt språklig å skulle presisere at barnets evner også skal utvikles gjennom opplæringen». Formuleringen utvalget har valgt for den nynorske målversjonen, svarer altså godt til hensikten med bestemmelsen. Det er neppe nødvendig å presisere at utvikling forutsetter ivaretakelse.

I den nynorske versjonen er det også presisert at det er «evnene til kvart barn» og barns behov det er tale om. Dette er i tråd med Menneskerettighetsutvalgets forutsetninger, jf. Dokument 16 (2011–2012) s. 225:

«I hovedtrekk skal opplæringen bidra til å ivareta barnets behov, samtidig som opplæringen skal utvikle barnets evner.»

§ 110 første ledd skal lyde:

§ 111 skal lyde:

§ 112 skal lyde:

§ 113 skal lyde:

§ 114 skal lyde:

§ 115 skal lyde:

Utvalgets merknader

I denne paragrafen brukes formuleringen «rettigheter som er anerkjent i denne grunnlov». Det at en rettighet er anerkjent i et regelverk, behøver ikke å bety at den er fastsatt der. Formuleringen gir opphav til tvil om hvorvidt det faktisk er slik at bestemmelsen gjelder alle rettigheter som Grunnloven anerkjenner. Det kan jo for eksempel dreie seg om andre menneskerettigheter enn dem som eventuelt fastsettes i Grunnloven (jf. at myndighetene etter forslaget til § 92 generelt skal «respektere og sikre menneskerettighetene»). Valg av denne formuleringen er ikke særskilt kommentert i Dokument 16 (2011–2012). Den er heller ikke brukt i § 116, der det mer direkte heter «Rettighetene i denne grunnlov …».

Utvalget ønsker bare å påpeke denne språklige forskjellen mellom § 115 og § 116, og den uklare rekkevidden av formuleringen i § 115, men har ikke sett det som innenfor sitt mandat å endre på dette.

I nynorskversjonen er «samhøveleg» brukt for «forholdsmæssig/forholdsmessig». I juridisk terminologi, og særlig på menneskerettighetenes område, er forholdsmessig og forholdsmessighet innarbeidede begreper som refererer til en bestemt type rettslig avveining. Det er også slik begrepet er ment i forslaget til ny § 115, se Dokument 16 (2011–2012) s. 73–74. På nynorsk har man tradisjonelt ikke hatt ett fast uttrykk for den typen avveining forholdsmessig viser til. Begrepet uttrykkes dessuten gjerne med flere ord i form av en eksplisitt relasjon, som «x er/står i samhøve med y», jf. Juridisk og administrativ ordliste s. 53. Med disse uttrykkene må man spesifisere hva som skal sammenlignes med hva. Ofte er dette den klareste og beste uttrykksmåten, men fordi forholdsmessig i forslaget til ny § 115 representerer et frittstående vilkår med innarbeidet betydning, anser utvalget en omskrivning med flere ord på nynorsk som uhensiktsmessig.

Det trengs altså et adjektiv som kan etableres i en betydning som svarer fullt ut til forholdsmessig. Selve adjektivet finnes, samhøveleg, men det er oftest brukt annerledes enn forholdsmessig. I juridisk terminologi finner man samhøveleg brukt i betydningen ‘i (godt) samsvar med’, se kjøpslovvalgsloven § 6 («er samhøveleg med ålmennskipnaden (l’ordre public)») og bilansvarslova § 12 tredje ledd andre punktum («samhøveleg med reglane i trygdeavtalelova»). På den annen side er substantivparet samhøve og mishøve allerede innarbeidede begreper på nynorsk for henholdsvis forholdsmessighet og uforholdsmessighet. Utvalget har også valgt mishøveleg for uforholdsmessig i nynorskversjonen av Grunnloven § 94 og i forslaget til ny § 98 i Dokument 16 (2011–2012). Videre brukes samhøveprinsippet på nynorsk for forholdsmessighetsprinsippet, se Juridisk og administrativ ordliste s. 53. Det ligger da nær å bruke samhøveleg som et generelt uttrykk for det at noe (i denne sammenhengen: inngrep i menneskerettighetene) må være i samhøve. Utvalget legger dessuten vekt på at Høyesterett i Rt. 2007 s. 687 A bruker «samhøveleg» i denne betydningen. I avsnitt 38 heter det:

«Ikkje under noko omstende vil eit høgt oppreisingsbeløp vere samhøveleg med skaden.»

§ 116 skal lyde:

5. Utvalgets forslag

På bakgrunn av utvalgets merknader ovenfor vil utvalget fremsette ett samlet forslag som inneholder én formulering av Grunnloven på tidsmessig bokmål og én formulering av Grunnloven på tidsmessig nynorsk. Utvalget har formulert forslaget på samme måte som et formelt grunnlovsendringsforslag. Alternativer til enkelte bestemmelser er utformet som alternative endringsforslag og tatt inn til slutt.

Utvalget fremmer følgende

forslag:

Norges Riges Grundlov skal på bokmål lyde:

Kongeriket Norges grunnlov, gitt i riksforsamlingen på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik den lyder etter senere endringer, senest grunnlovsvedtak [dato].

A. Om statsformen

§ 1

Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Regjeringsformen er innskrenket og arvelig monarkisk.

§ 2

Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

B. Om den utøvende makt, om kongen og den kongelige familie og om religionen

§ 3

Den utøvende makt er hos kongen, eller hos dronningen hvis hun har ervervet kronen etter reglene i § 6, § 7 eller § 48 i denne grunnlov. Når den utøvende makt således er hos dronningen, har hun alle de rettigheter og plikter som etter denne grunnlov og landets lover innehas av kongen.

§ 4

Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.

§ 5

Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages. Ansvaret ligger på hans råd.

§ 6

Arvefølgen er lineal. Bare barn av dronning eller konge, eller av en som selv har arverett, kan arve, og barnet må være født i lovlig ekteskap. Den nærmere linje går foran den fjernere og den eldre i linjen foran den yngre.

Også den ufødte har arverett, og barnet inntar sin plass i arvefølgen så snart det kommer til verden.

Arverett har likevel bare de som er født i rett nedstigende linje fra foreldrene til den sist regjerende dronning eller konge.

Når en prinsesse eller prins med arverett til Norges krone blir født, skal hennes eller hans navn og fødselstidspunkt gjøres kjent for Stortinget og føres inn i dets protokoll.

For dem som er født før 1971, gjelder likevel § 6 slik den ble vedtatt den 18. november 1905. For dem som er født før 1990, gjelder likevel at mann går foran kvinne.

§ 7

Finnes det ingen prinsesse eller prins med arverett, kan kongen foreslå sin etterfølger for Stortinget, som kan bestemme valget hvis kongens forslag ikke får tilslutning.

§ 8

Kongens myndighetsalder fastsettes ved lov.

Så snart kongen har oppnådd den lovbestemte alder, erklærer han offentlig at han er myndig.

§ 9

Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger han følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger at jeg vil regjere Kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»

Er det ikke samlet noe storting på den tiden, nedlegges eden skriftlig i statsrådet og gjentas høytidelig av kongen på første storting.

§ 10

(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 14. mars 1908.)

§ 11

Kongen skal bo i riket og kan ikke uten Stortingets samtykke oppholde seg utenfor riket lenger enn seks måneder om gangen uten at han personlig taper retten til kronen.

Kongen må ikke motta noen annen krone eller regjering uten Stortingets samtykke, og til det kreves to tredjedeler av stemmene.

§ 12

Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og minst syv andre medlemmer.

Kongen fordeler gjøremålene blant statsrådets medlemmer slik han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet ved siden av de faste medlemmer kan kongen i særlige tilfeller tilkalle andre norske borgere, men ingen medlemmer av Stortinget.

Ektefeller, foreldre og barn eller to søsken må ikke på samme tid ha sete i statsrådet.

§ 13

Under kongens reiser i riket kan han overlate styringen av riket til statsrådet. Dette skal føre regjeringen i kongens navn og på hans vegne. Det skal ubrytelig etterleve så vel bestemmelsene i denne grunnlov som de særskilte instrukser som kongen gir i overensstemmelse med dem.

Sakene avgjøres ved stemmegivning. Ved stemmelikhet har statsministeren eller, i dennes fravær, den første av de tilstedeværende statsråder to stemmer.

Statsrådet skal gi innberetning til kongen om de saker som avgjøres på denne måte.

§ 14

Kongen kan utnevne statssekretærer til å bistå statsrådets medlemmer i utførelsen av deres gjøremål utenfor statsrådet. Den enkelte statssekretær handler på vegne av det medlem av statsrådet som hun eller han er knyttet til, i den utstrekning dette medlem bestemmer.

§ 15

Ethvert medlem av statsrådet har plikt til å levere avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet vedtak om mistillit til vedkommende statsråd alene eller til hele statsrådet.

Kongen skal innvilge en slik avskjedssøknad.

Når Stortinget har fattet vedtak om mistillit, kan statsrådet bare utføre de gjøremål som er nødvendige for en forsvarlig embetsførsel.

§ 16

Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om dens ordning fastsettes ved lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

§ 17

Kongen kan gi og oppheve provisoriske lover som angår handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og regulering. De må ikke stride mot konstitusjonen eller de lover Stortinget har gitt. De gjelder til neste storting.

§ 18

Kongen lar i alminnelighet innkreve de skatter og avgifter som Stortinget pålegger.

§ 19

Kongen påser at statens eiendommer og regaler anvendes og bestyres slik Stortinget har bestemt, og på den måte som er nyttigst for samfunnet.

§ 20

Kongen har i statsrådet rett til å benåde forbrytere etter at dom er falt. Forbryteren kan velge å motta kongens nåde eller underkaste seg den idømte straff.

I de saker som Stortinget anlegger for Riksretten, kan ingen annen benådning gis enn fritagelse for idømt dødsstraff, med mindre Stortinget har gitt samtykke til noe annet.

§ 21

Kongen velger og utnevner alle sivile og militære embetsmenn etter å ha hørt statsrådet. Før innsettelsen skal de sverge eller, hvis de ved lov er fritatt for edsavleggelse, høytidelig love lydighet og troskap til konstitusjonen og kongen. De embetsmenn som ikke er norske borgere, kan ved lov fritas for denne plikt. De kongelige prinsesser og prinser kan ikke ha sivile embeter.

§ 22

Statsministeren, statsrådets øvrige medlemmer og statssekretærene kan uten dom avskjediges av kongen etter at han har hørt statsrådets mening om det. Det samme gjelder for de embetsmenn som er ansatt ved statsrådets kontorer eller i utenrikstjenesten, sivile overøvrighetspersoner, sjefer for regimenter og andre militære korps, kommandanter på festninger og høystbefalende på krigsskip. Hvorvidt de embetsmenn som avskjediges på denne måte, skal få pensjon, avgjøres av det neste storting. I mellomtiden får de to tredjedeler av sin tidligere lønn.

Andre embetsmenn kan bare suspenderes av kongen og skal da straks stevnes for domstolene. De kan ikke avsettes uten etter dom eller forflyttes mot sin vilje.

Alle embetsmenn kan avskjediges uten dom når de har nådd en aldersgrense fastsatt ved lov. Det kan bestemmes ved lov at visse embetsmenn, men ikke dommere, kan utnevnes på åremål.

§ 23

Kongen kan dele ut ordener til hvem han vil, til belønning for utmerkede fortjenester, som må kunngjøres offentlig. Kongen kan ikke tildele annen rang eller tittel enn den et embete medfører. Ordenen fritar ingen for statsborgernes felles plikter og byrder, og gir heller ikke fortrinnsrett til statlige embeter. Embetsmenn som avskjediges i nåde, beholder den tittel og rang de hadde i embetet. Dette gjelder ikke statsrådets medlemmer eller statssekretærene.

Ingen må heretter få arvelige særrettigheter, personlige eller blandede.

§ 24

Kongen velger og avskjediger etter eget skjønn sin hoffstat og sine hoffbetjenter.

§ 25

Kongen har høyeste befaling over rikets forsvarsmakt. Denne makt må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt tropper til hjelp mot fiendtlig overfall, må trekkes inn i riket uten Stortingets samtykke.

Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan regnes som linjetropper, må aldri brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke.

§ 26

Kongen har rett til å sammenkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve folkerettslige avtaler og sende og motta sendemenn.

Traktater om særlig viktige saker blir først bindende når Stortinget har gitt samtykke til det. Det samme gjelder alle traktater som etter konstitusjonen ikke kan iverksettes uten en ny lov eller et nytt stortingsvedtak.

§ 27

Alle statsrådets medlemmer skal møte i statsrådet når de ikke har lovlig forfall. Ingen beslutning må tas i statsrådet når ikke over halvparten av medlemmene er til stede.

§ 28

Tilrådinger om embetsutnevnelser og andre viktige saker skal foredras i statsrådet av det medlem hvis fagområde de tilhører. Hun eller han skal ekspedere sakene i overensstemmelse med statsrådets beslutning. Egentlige militære kommandosaker kan likevel unntas fra behandling i statsråd i den utstrekning kongen bestemmer.

§ 29

Hindrer lovlig forfall en statsråd fra å møte og foredra de saker som tilhører hennes eller hans fagområde, skal disse saker foredras av en annen statsråd, som kongen konstituerer til det.

Hindrer lovlig forfall så mange fra å møte at ikke flere enn halvparten av det bestemte antall medlemmer er til stede, skal så mange andre personer som nødvendig konstitueres til å ta sete i statsrådet.

§ 30

I statsrådet føres det protokoll over alle de saker som behandles der. De diplomatiske saker som statsrådet beslutter å hemmeligholde, føres inn i en egen protokoll. Det samme gjelder de militære kommandosaker som statsrådet beslutter å hemmeligholde.

Enhver som har sete i statsrådet, har plikt til å si sin mening med frimodighet. Kongen har plikt til å høre den, men kan fatte beslutning etter eget omdømme.

Mener noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen eller landets lover, har hun eller han plikt til å gjøre kraftige motforestillinger og tilføye sin mening i protokollen. Den som ikke har protestert på denne måte, anses for å ha vært enig med kongen og er ansvarlig for det, slik som det siden blir bestemt, og kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten.

§ 31

Alle beslutninger kongen utferdiger, må kontrasigneres for å bli gyldige. I militære kommandosaker kontrasigneres beslutningene av den som har foredratt sakene, men ellers av statsministeren eller, om statsministeren ikke har vært til stede, av det første av statsrådets tilstedeværende medlemmer.

§ 32

De beslutninger regjeringen tar når kongen ikke er til stede, utferdiges i kongens navn og undertegnes av statsrådet.

§ 33

(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 12. august / 24. oktober 1908.)

§ 34

Kongen gir bestemmelser om titler for dem som har arverett til kronen.

§ 35

Så snart tronarvingen har fylt 18 år, har hun eller han rett til å ta sete i statsrådet, men uten stemme eller ansvar.

§ 36

En prinsesse eller prins med arverett til Norges krone må ikke gifte seg uten kongens tillatelse. Hun eller han må heller ikke motta noen annen krone eller regjering uten kongens og Stortingets samtykke. Stortingets samtykke krever to tredjedeler av stemmene.

Handler hun eller han i strid med dette, taper vedkommende retten til Norges trone for seg selv så vel som for sine etterkommere.

§ 37

De kongelige prinsesser og prinser skal for sine personer ikke svare for andre enn kongen eller den han setter til dommer over dem.

§ 38

(Opphevet ved beslutning 18. november 1905.)

§ 39

Hvis kongen dør og tronfølgeren ennå er umyndig, skal statsrådet straks innkalle Stortinget.

§ 40

Inntil Stortinget er samlet og har innrettet regjeringen for den tid kongen er mindreårig, skal statsrådet stå for styringen av riket, i overensstemmelse med Grunnloven.

§ 41

Er kongen fraværende fra riket uten å være i felt, eller er han så syk at han ikke kan ivareta regjeringen, skal den nærmeste arving til tronen stå for regjeringen som kongemaktens midlertidige utøver, så fremt hun eller han har nådd kongens myndighetsalder. I motsatt fall er det statsrådet som står for styringen av riket.

§ 42

(Opphevet ved beslutning 18. november 1905.)

§ 43

Stortinget skal velge formyndere til å stå for regjeringen for den umyndige kongen.

§ 44

Den prinsesse eller prins som står for regjeringen i de tilfeller som er nevnt i § 41, skal skriftlig avlegge følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger at jeg vil stå for regjeringen i overensstemmelse med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»

Holdes det ikke storting på denne tid, nedlegges eden i statsrådet og oversendes siden neste storting.

Den prinsesse eller prins som har avlagt eden, gjentar den ikke senere.

§ 45

De som midlertidig har stått for statsstyringen etter §§ 40, 41, 43 eller 48, skal så snart den er over, avlegge regnskap for den til kongen og Stortinget.

§ 46

Hvis ikke statsrådet straks sammenkaller Stortinget i overensstemmelse med § 39, har Høyesterett så snart det er gått fire uker, en ubetinget plikt til å sørge for denne sammenkallelse.

§ 47

Stortinget fastsetter hvordan den umyndige konges oppdragelse skal bestyres hvis begge foreldrene er døde og ingen av dem har etterlatt noen skriftlig bestemmelse om det.

§ 48

Er kongestammen utdødd og ingen tronfølger utkåret, skal en ny dronning eller konge velges av Stortinget. I mellomtiden gjelder § 40 for den utøvende makt.

C. Om borgerretten og den lovgivende makt

§ 49

Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.

§ 50

Stemmerett ved stortingsvalg har de norske borgere som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det år valgtinget holdes.

I hvilken utstrekning norske borgere som på valgdagen er bosatt utenfor riket, men oppfyller betingelsene foran, skal ha stemmerett, fastsettes ved lov.

Regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig psykisk svekkelse eller nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved lov.

§ 51

Regler om manntallsføring og om innføring av de stemmeberettigede i manntallet fastsettes ved lov.

§ 52

(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 26. oktober 1954.)

§ 53

Stemmeretten tapes ved domfellelse for straffbare handlinger i overensstemmelse med det som bestemmes om dette i lov, ved å gå i fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke.

§ 54

Valgtingene holdes hvert fjerde år. De skal være avsluttet innen utgangen av september måned.

§ 55

Valgtingene bestyres på den måte som fastsettes ved lov. Valgstyret avgjør tvister om stemmerett. Avgjørelsen kan klages inn for Stortinget.

§ 56

(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 23. mars 1972.)

§ 57

Det skal velges 169 stortingsrepresentanter.

Riket inndeles i 19 valgdistrikter.

150 av stortingsrepresentantene skal velges som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter.

Hvert valgdistrikt skal ha 1 utjevningsmandat.

Det antall stortingsrepresentanter som skal velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet mellom distriktets antall innbyggere samt areal, og hele rikets antall innbyggere samt areal. I denne beregning gir hver innbygger 1 poeng og hver kvadratkilometer 1,8 poeng. Beregningen skal foretas hvert åttende år.

Nærmere bestemmelser om rikets inndeling i valgdistrikter og stortingsmandatenes fordeling på valgdistriktene fastsettes ved lov.

§ 58

Valgtingene holdes særskilt for hver kommune. På valgtingene stemmes det direkte på stortingsrep-resentanter med vararepresentanter for hele valgdistriktet.

§ 59

Valget av distriktsrepresentanter foregår som forholdstallsvalg, og mandatene fordeles mellom partiene etter reglene nedenfor.

Stemmetallet for hvert parti i de enkelte valgdist-rikter skal deles med 1,4; 3; 5; 7 og så videre. Det første mandat tilfaller det parti som får den største kvotient, det neste mandat tilfaller det parti som får den nest største kvotient, og så videre inntil alle mandater er fordelt.

Listeforbund er ikke tillatt.

Med sikte på å oppnå størst mulig overensstemmelse mellom stemmetall og representasjon fordeles utjevningsmandatene mellom de partier som er med i utjevningen, på grunnlag av forholdet mellom deres stemmetall i hele riket. Hvor mange stortingsmandater hvert parti i alt skal ha, finnes ved å anvende reg-lene om fordeling av distriktsmandater tilsvarende for hele riket for de partier som deltar i utjevningen. Deretter får hvert parti tildelt så mange utjevningsmandater at de til sammen med de allerede tildelte distriktsmandater utgjør et så stort antall stortingsmandater som partiet i alt skal ha. Har et parti allerede ved fordelingen av distriktsmandatene fått et større antall mandater enn det skulle hatt etter angivelsen ovenfor, skal utjevningsmandatene fordeles bare mellom de andre partier, således at det ses bort fra det stemmetall og de distriktsmandater som det førstnevnte parti har oppnådd.

Intet parti kan tildeles utjevningsmandat med mindre det har fått minst 4 prosent av det samlede stemmetall for hele riket.

Nærmere bestemmelser om hvordan partienes utjevningsmandater skal fordeles på valgdistriktene, fastsettes ved lov.

§ 60

Hvorvidt og hvordan de stemmeberettigede kan avgi sine stemmer uten å møte personlig på valgtingene, bestemmes ved lov.

§ 61

Ingen kan velges til representant uten å ha stemmerett.

§ 62

De tjenestemenn som er ansatt ved statsrådets kontorer, bortsett fra statssekretærer og de politiske rådgivere, kan ikke velges til representanter. Det samme gjelder Høyesteretts medlemmer og tjenestemenn som er ansatt i utenrikstjenesten.

Statsrådets medlemmer kan ikke møte på Stortinget som representanter så lenge de har sete i statsrådet. Heller ikke statssekretærene kan møte som rep-resentanter så lenge de er i embetet, og de politiske rådgivere ved statsrådets kontorer kan ikke møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger.

§ 63

Den som velges til representant, har plikt til å motta valget, med mindre vedkommende

a) er valgt utenfor det valgdistrikt der hun eller han har stemmerett,

b) har møtt som representant på alle storting etter forrige valg,

d) er medlem av et politisk parti og valgt på en valgliste som ikke utgår fra dette parti.

Frist og fremgangsmåte for å gjøre retten til å nekte valg gjeldende fastsettes ved lov.

Det skal likeledes bestemmes ved lov når og hvordan en som er valgt til representant for to eller flere valgdistrikter, skal avgi erklæring om hvilket valg hun eller han vil motta.

§ 64

De valgte representanter blir tildelt fullmakter. Stortinget avgjør om fullmaktene er lovlige.

§ 65

Alle representanter og innkalte vararepresentanter mottar av statskassen lovbestemt godtgjørelse for omkostninger til reiser til og fra Stortinget og fra Stortinget til sitt hjem og tilbake igjen under ferier på minst 14 dager.

Dessuten mottar de lovbestemt godtgjørelse for deltagelse i Stortinget.

§ 66

På sin reise til og fra Stortinget samt under sitt opphold der er representantene fritatt fra pågripelse, med mindre de gripes i offentlige forbrytelser. For meninger ytret i Stortingets forsamlinger kan de ikke trekkes til ansvar utenfor disse forsamlinger. Alle har plikt til å rette seg etter den orden som er vedtatt av Stortinget.

§ 67

De representanter som er valgt på forannevnte måte, utgjør Kongeriket Norges Storting.

§ 68

Stortinget trer i alminnelighet sammen i rikets hovedstad den første hverdag i oktober måned hvert år, med mindre kongen på grunn av usedvanlige omstendigheter, så som fiendtlig angrep eller smittsom sykdom, velger en annen by i riket. En slik avgjørelse må gjøres kjent i tide.

§ 69

Når Stortinget ikke er samlet, kan det sammenkalles av kongen dersom han mener det er nødvendig.

§ 71

De valgte representanter er medlemmer av Stortinget i fire sammenhengende år.

§ 72

(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 29. mai 1990.)

§ 73

Stortinget utnevner en president, fem visepresidenter og to sekretærer. Storting kan bare holdes dersom minst halvparten av medlemmene er til stede. Grunnlovsforslag kan bare behandles dersom minst to tredjedeler av Stortingets medlemmer er til stede.

§ 74

Så snart Stortinget har konstituert seg, åpner kongen eller den han utpeker til det, forhandlingene med en tale om rikets tilstand og de forhold som han især ønsker å lede Stortingets oppmerksomhet mot. Ingen drøftelser må finne sted i kongens nærvær.

Når Stortingets forhandlinger er åpnet, har statsministeren og statsrådene rett til å møte i Stortinget og på lik linje med dets egne medlemmer delta i forhandlingene når de holdes for åpne dører, men uten å avgi stemme. I de saker som behandles for lukkede dører, gjelder dette bare når Stortinget tillater det.

§ 75

Det tilkommer Stortinget

a) å gi og oppheve lover; å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder, som likevel ikke gjelder etter 31. desember i det nærmest påfølgende år, med mindre de uttrykkelig fornyes av et nytt storting;

b) å ta opp lån på rikets kreditt;

c) å føre oppsyn med rikets pengevesen;

d) å bevilge de nødvendige pengesummer til statens utgifter;

e) å bestemme hvor mye som årlig skal utbetales kongen til hans hoffstat, og fastlegge den kongelige families apanasje, som ikke kan bestå i faste eiendommer;

f) å la seg forelegge statsrådets protokoller og alle offentlige innberetninger og papirer;

g) å la seg meddele de folkerettslige avtaler som kongen på statens vegne har inngått med fremmede makter;

h) å kunne gi enhver påbud om å møte for seg i statssaker, unntatt kongen og den kongelige familie; dette unntak gjelder likevel ikke for de kongelige prinsesser og prinser hvis de har embeter;

i) å revidere midlertidige lønns- og pensjonslister og gjøre de forandringer i dem som Stortinget finner nødvendige;

k) å utnevne fem revisorer som årlig skal se gjennom statens regnskaper og bekjentgjøre utdrag av dem på trykk; regnskapene skal oversendes disse revisorer innen seks måneder etter utgangen av det år som Stortingets bevilgninger er gitt for; og å gi bestemmelser om ordningen av desisjonsmyndigheten overfor statens regnskapsbetjenter;

l) å utnevne en person som ikke er medlem av Stortinget, til på en måte som er nærmere bestemt i lov, å føre kontroll med den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste, for å hindre at det øves urett mot den enkelte borger;

m) å gi innfødsrett.

§ 76

Enhver lov skal først foreslås på Stortinget, enten av en stortingsrepresentant eller av regjeringen ved en statsråd.

Etter at forslaget er vedtatt der, skal Stortinget ta det under overveielse på nytt og enten slutte seg til det eller forkaste det. Forkastes forslaget, skal det, med de anmerkninger Stortinget har tilføyd, enda en gang tas under overveielse av Stortinget, som enten henlegger forslaget eller vedtar det med de nevnte anmerkninger.

Mellom hver slik behandling må det gå minst tre dager.

§ 77

Når Stortinget har fattet det samme lovvedtak to ganger etter hverandre, sendes det til kongen med anmodning om hans sanksjon.

§ 78

Godtar kongen lovvedtaket, forsyner han det med sin underskrift, og dermed blir det til lov.

Godtar han det ikke, sender han det tilbake til Stortinget med den erklæring at han for tiden ikke finner det tjenlig å sanksjonere det. I så tilfelle kan ikke det storting som da er samlet, legge dette vedtak frem for kongen igjen.

§ 79

Når to storting med ett valg og minst to storting imellom har fattet det samme lovvedtak uforandret uten at Stortinget i mellomtiden har fattet noe avvikende endelig lovvedtak, og det da forelegges kongen med begjæring om at Hans Majestet ikke vil nekte å sanksjonere et lovvedtak som Stortinget etter den modneste overveielse anser for gagnlig, så blir det til lov selv om kongen ikke gir sin sanksjon før Stortinget adskilles.

§ 80

Stortinget forblir samlet så lenge det selv finner det nødvendig, og avslutter forhandlingene når det har fullført sine gjøremål.

I overensstemmelse med regler i den orden Stortinget har vedtatt, kan forhandlingene gjenopptas, men de avsluttes senest siste hverdag i september måned.

Innen denne tid meddeler kongen sin beslutning om de lovvedtak som ikke allerede er avgjort (jf. §§ 77–79), ved enten å stadfeste dem eller å forkaste dem. Alle de som han ikke uttrykkelig godkjenner, anses for å være forkastet av ham.

§ 81

Alle lover (unntatt dem i § 79) utferdiges i kongens navn, under Norges rikes segl og med følgende ord: «Vi N.N. gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets vedtak av dato sålydende: (her følger vedtaket). Vi godkjenner og stadfester dette vedtaket som lov, under Vår hånd og rikets segl.»

§ 82

Regjeringen skal gi Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den legger frem. Intet medlem av statsrådet må legge frem uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.

§ 83

Stortinget kan innhente Høyesteretts betenkning om juridiske emner.

§ 84

Stortinget holdes for åpne dører, og forhandlingene kunngjøres på trykk, unntatt i de tilfeller hvor det motsatte vedtas ved stemmeflertall.

§ 85

Den som adlyder en befaling som har til hensikt å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet, gjør seg skyldig i forræderi mot fedrelandet.

D. Om den dømmende makt

§ 86

Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot medlemmer av statsrådet, Høyesterett eller Stortinget for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.

De nærmere regler om Stortingets påtale etter denne paragraf fastsettes ved lov. Det kan likevel ikke settes kortere foreldelsesfrist enn 15 år for adgangen til å gjøre ansvar gjeldende ved tiltale for Riksretten.

Dommere i Riksretten er 6 medlemmer valgt av Stortinget og de 5 etter embetsalder eldste fast utnevnte medlemmer av Høyesterett, deriblant Høyesteretts leder. Stortinget velger medlemmene og stedfortredere for 6 år. Et medlem av statsrådet eller Stortinget kan ikke velges til medlem av Riksretten. I Riksretten har Høyesteretts leder forsetet.

De som har tatt sete i Riksretten som valgt av Stortinget, blir sittende selv om den tid de er valgt for, utløper før Riksrettens behandling av saken er avsluttet. På samme måte blir høyesterettsdommere sittende i Riksretten selv om de går av som medlemmer av Høyesterett.

§ 87

De nærmere regler om sammensetningen av Riksretten og om saksbehandlingen fastsettes ved lov.

§ 88

Høyesterett dømmer i siste instans. Begrensninger i adgangen til å få Høyesteretts avgjørelse kan bestemmes ved lov.

Høyesterett skal bestå av en leder og minst fire andre medlemmer.

§ 89

(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 14. desember 1920.)

§ 90

Høyesteretts dommer kan ikke i noe tilfelle ankes.

§ 91

Ingen kan utnevnes til medlem av Høyesterett før hun eller han er 30 år gammel.

E. Alminnelige bestemmelser

§ 92

Til embeter i staten kan bare utnevnes de norske borgere som taler landets språk og

a) enten er født i riket av foreldre som da var norske statsborgere,

b) eller er født i utlandet av norske foreldre som på den tid ikke var statsborgere i noe annet land,

c) eller har oppholdt seg i riket i ti år,

d) eller får innfødsrett av Stortinget.

Andre kan likevel utnevnes til lærere ved universitetet og de lærde skoler, til leger og til konsuler på fremmede steder.

§ 93

For å sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre fjerdedels flertall gi samtykke til at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område får utøve myndighet som ellers ligger hos statens myndigheter etter denne grunnlov, men likevel ikke rett til å endre denne grunnlov. Når Stortinget skal gi sitt samtykke, skal, som ved behandling av grunnlovsforslag, minst to tredjedeler av dets medlemmer være til stede.

Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke ved deltagelse i en internasjonal sammenslutning hvis avgjørelser bare har rent folkerettslig virkning for Norge.

§ 94

En ny allmenn sivillovbok og straffelovbok skal besørges utgitt på første eller, om dette ikke er mulig, på annet ordentlige storting. Inntil da forblir statens någjeldende lover i kraft, med mindre de strider mot denne grunnlov eller mot de provisoriske lover som i mellomtiden måtte bli gitt.

Likeledes skal de nåværende permanente skatter stå ved lag til neste storting.

§ 95

Ingen dispensasjoner, protektorier, moratorier eller oppreisninger må gis etter at den nye allmenne lov er satt i kraft.

§ 96

Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Pinefullt forhør må ikke finne sted.

§ 97

Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.

§ 98

Sportler som betales til dem som gjør tjeneste for retten, må ikke pålegges avgifter til statskassen.

§ 99

Ingen må fengsles uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. De som uberettiget har arrestert noen eller ulovlig holdt noen fengslet, står til ansvar for vedkommende.

Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.

§ 100

Ytringsfrihet skal finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer eller budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar skal være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyringen og et hvilket som helst annet emne er tillatt for enhver. Det kan bare settes slike klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes, med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk, unntatt i anstalter.

Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov settes grenser for denne rett av hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

§ 101

Heretter skal ingen få nye og varige særrettigheter som innskrenker næringsfriheten.

§ 102

Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.

§ 103

Ingen som heretter går konkurs, får fristed.

§ 104

Ingen kan bli fradømt sin faste eiendom eller hele sin formue på grunn av en forbrytelse.

§ 105

Krever hensyn til samfunnet at noen må avgi sin faste eller rørlige eiendom til offentlig bruk, skal hun eller han ha full erstatning av statskassen.

§ 106

Kjøpesummer og inntekter av geistlighetens benefiserte gods skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme. Milde stiftelsers eiendommer skal bare anvendes til gagn for disse.

§ 107

Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere betingelser for hvordan den skal videreføres til størst mulig nytte for staten og til gagn for land-allmuen, fastsettes av det første eller annet følgende storting.

§ 108

Heretter kan det ikke opprettes grevskaper, baronier, stamhus eller fideikommisser.

§ 109

Alle statens borgere er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om fedrelandet, uten hensyn til fødsel eller formue.

Anvendelsen av denne grunnsetning, og de begrensninger den skal ha, bestemmes ved lov.

§ 110

Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved sitt arbeid.

Nærmere bestemmelser om ansattes medbestemmelsesrett på arbeidsplassen fastsettes ved lov.

§ 110 a

Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

§ 110 b

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter gir nærmere bestemmelser for å gjennomføre disse grunnsetninger.

§ 110 c

Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.

Nærmere bestemmelser om gjennomføringen av traktater om dette fastsettes ved lov.

§ 111

Det norske flaggs form og farger bestemmes ved lov.

§ 112

Viser erfaring at noen del av denne Kongeriket Norges grunnlov bør endres, skal endringsforslag fremsettes på første, annet eller tredje storting etter et nytt valg og kunngjøres på trykk. Men det tilkommer først det første, annet eller tredje storting etter neste valg å bestemme om den foreslåtte endring skal finne sted eller ei. En slik endring må likevel aldri motsi denne grunnlovs prinsipper, men bare angå modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke endrer denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget må være enige i en slik endring.

En grunnlovsbestemmelse som er vedtatt på denne måte, skal underskrives av Stortingets president og sekretær og sendes kongen til kunngjøring på trykk som gjeldende bestemmelse i Kongeriket Norges grunnlov.

- - -

Norges Riges Grundlov skal på nynorsk lyde:

Grunnlov for Kongeriket Noreg, gjeven i riksforsamlinga på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik ho lyder etter seinare endringar, seinast grunnlovsvedtak [dato].

A. Om statsforma

§ 1

Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike. Regjeringsforma er avgrensa og arveleg monarkisk.

§ 2

Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.

B. Om den utøvande makta, om kongen og den kongelege familien og om religionen

§ 3

Den utøvande makta er hos kongen, eller hos dronninga dersom ho har fått krona etter reglane i § 6, § 7 eller § 48 i denne grunnlova. Når den utøvande makta såleis er hos dronninga, har ho alle rettar og plikter som kongen har etter denne grunnlova og lovene i landet.

§ 4

Kongen skal alltid vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen.

§ 5

Kongens person er heilag; han kan ikkje lastast eller skuldast for noko. Ansvaret ligg på rådet hans.

§ 6

Arvefølgja er lineal. Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve, og barnet må vere født i lovleg ekteskap. Den nærare lina går føre den fjernare og den eldre i lina føre den yngre.

Den ufødde har òg arverett, og barnet tek sin plass i arvefølgja så snart det kjem til verda.

Arverett har likevel berre dei som ættar frå foreld-ra til den sist regjerande dronninga eller kongen.

Når ei prinsesse eller ein prins med arverett til Noregs krone blir fødd, skal namnet og fødselstidspunktet gjerast kjent for Stortinget og førast inn i protokollen der.

For dei som er fødde før 1971, gjeld likevel § 6 slik han vart vedteken den 18. november 1905. For dei som er fødde før 1990, gjeld likevel at mann går føre kvinne.

§ 7

Finst det ingen prinsesser eller prinsar med arverett, kan kongen gjere framlegg om etterfølgjar for Stortinget, som kan avgjere valet dersom framlegget frå kongen ikkje blir stødd.

§ 8

Myndig alder for kongen blir fastsett i lov.

Så snart kongen har nådd den lovfeste alderen, lyser han seg myndig.

§ 9

Så snart kongen, som myndig, tek til med regjeringa, gjer han denne eiden for Stortinget: «Eg lovar og sver at eg vil regjere Kongeriket Noreg i samsvar med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitande!»

Er det ikkje samla noko storting på den tida, blir eiden gjeven skriftleg i statsrådet, og kongen tek han høgtidleg opp att på fyrste storting.

§ 10

(Oppheva ved grunnlovsvedtak 14. mars 1908.)

§ 11

Kongen skal bu i riket og kan ikkje utan samtykke frå Stortinget vere utanfor riket meir enn seks månader om gongen utan at han personleg misser retten til krona.

Kongen må ikkje ta imot ei anna krone eller regjering utan samtykke frå Stortinget, og til det krevst to tredjedelar av røystene.

§ 12

Kongen vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar. I dette rådet skal det vere ein statsminister og minst sju andre medlemmer.

Kongen fordeler gjeremåla mellom medlemmene av statsrådet slik han meiner det er tenleg. Til å ta sete i statsrådet ved sida av dei faste medlemmene kan kongen i særlege høve kalle inn andre norske borgarar, men ingen medlemmer av Stortinget.

Ektefolk, foreldre og born eller to sysken må ikkje ha sete i statsrådet samstundes.

§ 13

For den tida kongen reiser i riket, kan han overlate styringa av riket til statsrådet. Dette skal føre regjeringa i kongens namn og på hans vegner. Det skal ubryteleg følgje så vel føresegnene i denne grunnlova som dei særskilde instruksane som kongen gjev i samsvar med dei.

Sakene blir avgjorde med røysting. Står røystene likt, har statsministeren eller, om han er borte, den fyrste av statsrådane som er til stades, to røyster.

Statsrådet skal gje melding til kongen om dei sakene som blir avgjorde på denne måten.

§ 14

Kongen kan utnemne statssekretærar til å hjelpe medlemmene av statsrådet med gjeremåla deira utanfor statsrådet. Kvar statssekretær handlar på vegner av den medlemmen av statsrådet som ho eller han er knytt til, så langt denne medlemmen fastset.

§ 15

Kvar medlem av statsrådet har plikt til å levere avskilssøknad etter at Stortinget har gjort vedtak om mistillit til denne statsråden åleine eller til heile statsrådet.

Kongen skal gje avskil etter ein slik søknad.

Når Stortinget har gjort vedtak om mistillit, kan statsrådet berre utføre dei gjeremåla som trengst for forsvarleg embetsførsle.

§ 16

Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving. Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten. Nærare føresegner om kyrkjeskipnaden blir fastsette i lov. Alle trus- og livssynssamfunn skal bli stødde på lik line.

§ 17

Kongen kan gje og oppheve provisoriske lover om handel, toll, næringsvegar og offentleg forvaltning og regulering. Dei må ikkje stri mot konstitusjonen eller dei lovene Stortinget har gjeve. Dei gjeld til neste storting.

§ 18

Kongen lèt i regelen krevje inn dei skattane og avgiftene som Stortinget fastset.

§ 19

Kongen ser til at eigedommane og regala til staten blir nytta og forvalta slik Stortinget har fastsett, og på den måten som er nyttigast for samfunnet.

§ 20

Kongen har i statsrådet rett til å gje forbrytarar nåde etter at dom er fallen. Forbrytaren kan velje å ta imot kongens nåde eller ta den idømde straffa.

I saker som Stortinget reiser for Riksretten, kan det ikkje gjevast annan nåde enn fritak frå idømd dødsstraff, om ikkje Stortinget har gjeve samtykke til noko anna.

§ 21

Kongen vel og utnemner alle sivile og militære embetsmenn etter å ha høyrt statsrådet. Før innsetjinga skal dei sverje eller, om dei ved lov er fritekne frå å gjere eid, høgtidleg love lydnad og truskap til konstitusjonen og kongen. Embetsmenn som ikkje er norske borgarar, kan ved lov få fritak frå denne plikta. Dei kongelege prinsessene og prinsane kan ikkje ha sivile embete.

§ 22

Statsministeren, dei andre medlemmene av statsrådet og statssekretærane kan utan dom avsetjast av kongen etter at han har høyrt kva statsrådet meiner om det. Det same gjeld for dei embetsmennene som er tilsette ved statsrådskontora eller i utanrikstenesta, sivile overøvrigheitspersonar, sjefar for regiment og andre militære korps, kommandantar på festningar og høgstbefalande på krigsskip. Om embetsmenn som såleis er avsette, skal få pensjon, blir avgjort av det neste stortinget. I mellomtida får dei to tredjedelar av løna dei hadde før.

Andre embetsmenn kan berre suspenderast av kongen og skal då straks stemnast for domstolane. Dei kan ikkje avsetjast utan etter dom eller overflyttast mot sin vilje.

Alle embetsmenn kan gjevast avskil utan dom når dei har nådd ei aldersgrense fastsett i lov. Det kan fastsetjast i lov at visse embetsmenn, men ikkje dommarar, kan utnemnast på åremål.

§ 23

Kongen kan gje ordenar til kven han vil, til påskjøning for framifrå gagnsverk, som må kunngjerast offentleg. Kongen kan ikkje tildele annan rang og tittel enn den eit embete fører med seg. Ordenen fritek ingen for dei plikter og bører som er sams for stats-borgarane, og gjev heller ikkje førerett til statlege embete. Embetsmenn som får avskil i nåde, får ha den tittelen og rangen dei hadde i embetet. Dette gjeld ikkje medlemmene av statsrådet eller statssekretærane.

Ingen må heretter få arvelege særrettar, personlege eller blanda.

§ 24

Kongen vel og avset etter eige skjøn hoffstaten sin og hoffbetjentane sine.

§ 25

Kongen har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå Stortinget. Ho må ikkje overlatast i framande makters teneste, og ingen krigsfolk frå framande makter, så nær som troppar til hjelp mot -fiendsleg overfall, må dragast inn i riket utan samtykke frå Stortinget.

Landvernet og andre troppar som ikkje kan rek-nast som linetroppar, må aldri brukast utanfor grensene til riket utan samtykke frå Stortinget.

§ 26

Kongen har rett til å kalle saman troppar, byrje krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og seie opp folkerettslege avtaler og sende og ta imot sendemenn.

Traktatar om særleg viktige saker blir fyrst bindande når Stortinget har gjeve samtykke til det. Det same gjeld alle traktatar som etter konstitusjonen ikkje kan setjast i verk utan ei ny lov eller eit nytt stortingsvedtak.

§ 27

Alle medlemmene av statsrådet skal møte i statsrådet når dei ikkje har lovleg forfall. Inga avgjerd må takast i statsrådet når ikkje over helvta av medlemmene er til stades.

§ 28

Tilrådingar om embetsutnemningar og andre viktige saker skal målberast i statsrådet av den medlemmen som har det fagområdet dei høyrer til. Ho eller han skal ekspedere sakene i samsvar med avgjerda i statsrådet. Det kan likevel gjerast unntak frå behandling i statsråd for eigentlege militære kommandosaker i den mon kongen fastset.

§ 29

Hindrar lovleg forfall ein statsråd frå å møte og målbere saker som høyrer til hennar eller hans fagområde, skal sakene målberast av ein annan statsråd, som kongen konstituerer til det.

Hindrar lovleg forfall så mange frå å møte at ikkje fleire enn helvta av det fastsette talet på medlemmer er til stades, skal så mange andre personar som naudsynt konstituerast til å ta sete i statsrådet.

§ 30

I statsrådet blir det ført protokoll over alle saker som blir behandla der. Dei diplomatiske sakene som statsrådet vedtek å halde løynde, blir førte inn i ein særskild protokoll. Det same gjeld dei militære kommandosakene som statsrådet vedtek å halde løynde.

Kvar den som sit i statsrådet, har plikt til å seie si meining med frimod. Kongen har plikt til å høyre meininga, men kan ta avgjerd etter eige omdømme.

Meiner nokon medlem av statsrådet at avgjerda til kongen strir mot statsforma eller lovene i landet, har ho eller han plikt til å ta kraftig til motmæle og skrive si meining i protokollen. Den som ikkje har protestert såleis, blir rekna for å ha vore samd med kongen og er ansvarleg for det, slik som det sidan blir fastsett, og Stortinget kan setje vedkommande under tiltale for Riksretten.

§ 31

Alle avgjerder kongen ferdar ut, må kontrasignerast for å bli gyldige. I militære kommandosaker skal avgjerdene kontrasignerast av den som har målbore saka, men elles av statsministeren eller, om statsministeren ikkje var til stades i statsrådet, av den fyrste av dei medlemmene som var det.

§ 32

Dei avgjerdene regjeringa tek når kongen ikkje er til stades, blir utferda i kongens namn og underskrivne av statsrådet.

§ 33

(Oppheva ved grunnlovsvedtak 12. august 1908.)

§ 34

Kongen gjev føresegner om titlar for dei som har arverett til krona.

§ 35

Så snart tronarvingen har fylt 18 år, har ho eller han rett til å ta sete i statsrådet, men utan røyst eller ansvar.

§ 36

Ei prinsesse eller ein prins med arverett til Noregs krone må ikkje gifte seg utan løyve frå kongen. Ho eller han må heller ikkje ta imot ei anna krone eller regjering utan samtykke frå kongen og Stortinget. Samtykke frå Stortinget krev to tredjedelar av røystene.

Handlar ho eller han i strid med dette, misser vedkommande retten til Noregs trone for seg sjølv så vel som for etterkommarane sine.

§ 37

Dei kongelege prinsessene og prinsane skal for sine personar ikkje svare for andre enn kongen eller den han set til dommar over dei.

§ 38

(Oppheva ved vedtak 18. november 1905.)

§ 39

Om kongen døyr og tronfølgjaren enno er umyndig, skal statsrådet straks kalle inn Stortinget.

§ 40

Til dess Stortinget kjem saman og innrettar regjeringa for den tida kongen er mindreårig, skal statsrådet stå for styringa av riket, i samsvar med Grunnlova.

§ 41

Er kongen utanfor riket utan å vere i felt, eller er han så sjuk at han ikkje kan ta seg av regjeringa, skal den næraste arvingen til trona stå for regjeringa som mellombels utøvar av kongemakta, så framt ho eller han har nådd myndig alder for kongen. I motsett fall er det statsrådet som står for styringa av riket.

§ 42

(Oppheva ved vedtak 18. november 1905.)

§ 43

Stortinget skal velje formyndarar til å stå for regjeringa for den umyndige kongen.

§ 44

Den prinsessa eller prinsen som står for regjeringa i dei tilfella som er nemnde i § 41, skal skriftleg gjere denne eiden for Stortinget: «Eg lovar og sver at eg skal stå for regjeringa i samsvar med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitande!»

Blir det ikkje halde storting på denne tida, skal eiden gjevast skriftleg i statsrådet og sidan sendast til neste storting.

Den prinsessa eller prinsen som har gjort eiden, tek han ikkje opp att seinare.

§ 45

Dei som mellombels har stått for statsstyringa etter §§ 40, 41, 43 eller 48, skal så snart ho er over, gjere rekneskap for henne til kongen og Stortinget.

§ 46

Om ikkje statsrådet straks kallar saman Stortinget etter § 39, har Høgsterett så snart det er gått fire veker, ei vilkårslaus plikt til å syte for innkalling.

§ 47

Stortinget fastset korleis oppsedinga av den umyndige kongen skal styrast dersom begge foreldra er døde og ingen av dei har late etter seg ei skriftleg føresegn om det.

§ 48

Er kongsætta utdøydd og ingen tronfølgjar kåra, skal Stortinget velje ny dronning eller konge. I mellomtida gjeld § 40 for den utøvande makta.

C. Om borgarretten og den lovgjevande makta

§ 49

Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget.

§ 50

Røysterett ved stortingsval har dei norske borgarane som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valtinget blir halde.

I kva mon norske borgarar som på valdagen er busette i utlandet, men elles stettar vilkåra ovanfor, skal ha røysterett, blir fastsett i lov.

Reglar om røysterett for elles røysteføre personar som på valdagen openbert lir av alvorleg psykisk svekking eller nedsett medvit, kan fastsetjast i lov.

§ 51

Reglar om manntalsføring og om innføring av dei røysteføre i manntalet blir fastsette i lov.

§ 52

(Oppheva ved grunnlovsvedtak 26. oktober 1954.)

§ 53

Røysteretten misser

a) den som blir dømd for strafflagde handlingar, i samsvar med føresegner om dette i lov,

b) den som går i teneste for ei framand makt utan samtykke frå regjeringa.

§ 54

Valtinga blir haldne fjerdekvart år. Dei skal vere avslutta seinast i september.

§ 55

Valtinga skal styrast slik det blir fastsett i lov. Valstyret avgjer tvistar om røysterett. Avgjerda kan klagast inn for Stortinget.

§ 56

(Oppheva ved grunnlovsvedtak 23. mars 1972.)

§ 57

Det skal veljast 169 stortingsrepresentantar.

Riket blir inndelt i 19 valdistrikt.

150 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 19 som utjamningsrepresentantar.

Kvart valdistrikt skal ha 1 utjamningsmandat.

Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom innbyggjartalet og flatevidda i distriktet på den eine sida og innbyggjartalet og flatevidda i heile riket på den andre sida. I denne utrekninga gjev kvar innbyggjar 1 poeng og kvar kvadratkilometer 1,8 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.

Nærare føresegner om korleis riket skal delast i valdistrikt, og korleis stortingsmandata skal delast mellom valdistrikta, blir fastsette i lov.

§ 58

Valtinga blir haldne særskilt for kvar kommune. På valtinga blir det røysta direkte på stortingsrepresentantar med vararepresentantar for heile valdistriktet.

§ 59

Valet av distriktsrepresentantar er eit høvestalsval, og mandata blir delte mellom partia etter reglane nedanfor.

Røystetalet for kvart parti i kvart valdistrikt skal delast med 1,4; 3; 5; 7 og så bortetter. Det fyrste mandatet går til det partiet som får den største kvotienten, det neste mandatet går til det partiet som får den nest største kvotienten, og så bortetter til alle mandata er utdelte.

Listesamband er ulovleg.

Med sikte på best mogleg samsvar mellom røystetal og representasjon blir utjamningsmandata delte mellom dei partia som er med i utjamninga, på grunnlag av høvet mellom røystetala deira i heile riket. Kor mange stortingsmandat kvart parti skal ha i alt, finn ein ved å nytte reglane for tildeling av dist-riktsmandat tilsvarande for heile riket for dei partia som er med i utjamninga. Så får kvart parti tildelt så mange utjamningsmandat attåt distriktsmandata det alt har fått, at det til saman utgjer så mange stortingsmandat som partiet skal ha i alt. Har eit parti alt ved utdelinga av distriktsmandata fått fleire mandat enn det skulle hatt etter framgangsmåten ovanfor, skal utjamningsmandata delast berre mellom dei andre partia, såleis at ein ser bort frå det røystetalet og dei dist-riktsmandata som det fyrstnemnde partiet har fått.

Ingen parti kan få utjamningsmandat utan å ha fått minst 4 prosent av det samla røystetalet for heile riket.

Nærare føresegner om korleis utjamningsmandata til partia skal delast mellom valdistrikta, blir fastsette i lov.

§ 60

Om og korleis dei røysteføre kan røyste utan å møte personleg på valtinga, blir fastsett i lov.

§ 61

Ingen kan veljast til representant utan å ha røysterett.

§ 62

Tenestemenn som er tilsette ved statsrådskontora, bortsett frå statssekretærar og politiske rådgjevarar, kan ikkje veljast til representantar. Det same gjeld medlemmene av Høgsterett og tenestemenn som er tilsette i utanrikstenesta.

Medlemmer av statsrådet kan ikkje møte på Stortinget som representantar så lenge dei har sete i statsrådet. Heller ikkje statssekretærane kan møte som representantar så lenge dei er i embetet, og dei politiske rådgjevarane ved statsrådskontora kan ikkje møte på Stortinget så lenge dei har stillingane sine.

§ 63

Den som blir vald til representant, har plikt til å ta imot valet, om vedkommande ikkje

a) er vald utanfor det valdistriktet der ho eller han har røysterett,

b) har møtt som representant på alle storting etter førre val,

d) er medlem av eit politisk parti og vald på ei valliste som ikkje går ut frå dette partiet.

Frist og framgangsmåte for å gjere retten til å nekte val gjeldande blir fastsett i lov.

Like eins skal det fastsetjast i lov når og korleis ein som er vald til representant for to eller fleire valdistrikt, skal gje fråsegn om kva val ho eller han vil ta imot.

§ 64

Dei valde representantane får tildelt fullmakter. Stortinget avgjer om fullmaktene er lovlege.

§ 65

Alle representantar og innkalla vararepresentantar får frå statskassa lovfastsett godtgjersle for kostnader til reiser til og frå Stortinget og frå Stortinget til heimen og attende under feriar på minst 14 dagar.

Dessutan får dei lovfastsett godtgjersle for deltaking på Stortinget.

§ 66

På reisa til og frå Stortinget og medan dei er der, er representantane fritekne frå pågriping, om dei ikkje blir gripne i offentlege brotsverk. For meiningar ytra i forsamlingane til Stortinget kan dei ikkje dragast til ansvar utanfor desse forsamlingane. Alle har plikt til å rette seg etter den ordenen som er vedteken av Stortinget.

§ 67

Representantane som er valde på den ovannemnde måten, utgjer Kongeriket Noregs Storting.

§ 68

Stortinget kjem i regelen saman i hovudstaden den fyrste kvardagen i oktober kvart år, om ikkje kongen på grunn av usedvanlege omstende, så som fiendsleg åtak eller smittsam sjukdom, vel ein annan by i riket. Ei slik avgjerd må gjerast kjend i tide.

§ 69

Når Stortinget ikkje er samla, kan kongen kalle det saman dersom han meiner det trengst.

§ 70

(Oppheva ved grunnlovsvedtak 29. mai 1990.)

§ 71

Dei valde representantane er medlemmer av Stortinget i fire år på rad.

§ 72

(Oppheva ved grunnlovsvedtak 29. mai 1990.)

§ 73

Stortinget utnemner ein president, fem visepresidentar og to sekretærar. Storting kan berre haldast dersom minst helvta av medlemmene er til stades. Grunnlovsframlegg kan berre behandlast dersom minst to tredjedelar av medlemmene er til stades.

§ 74

Så snart Stortinget har konstituert seg, opnar kongen eller den han set til det, forhandlingane med ei tale om tilstanden i riket og dei emna han særleg vil gjere Stortinget merksam på. Inga drøfting må skje med kongen til stades.

Når forhandlingane i Stortinget er opna, har statsministeren og statsrådane rett til å møte i Stortinget og til liks med medlemmene der ta del i forhandlingane når dei blir haldne for opne dører, men utan å røyste. I saker som blir behandla for stengde dører, gjeld dette berre når Stortinget gjev løyve til det.

§ 75

Det høyrer Stortinget til

a) å gje og oppheve lover; å fastsetje skattar, avgifter, toll og andre offentlege bører, som likevel ikkje gjeld etter 31. desember året etter, om dei ikkje blir uttrykkeleg fornya av eit nytt storting;

b) å ta opp lån på rikets kreditt;

c) å føre oppsyn med pengestellet i riket;

d) å løyve dei pengesummane som trengst til statsutgiftene;

e) å fastsetje kor mykje kongen skal få utbetalt til hoffstaten sin kvart år, og fastsetje den kongelege familiens apanasje, som ikkje kan vere i fast eigedom;

f) å få seg førelagt protokollane frå statsrådet og alle offentlege meldingar og papir;

g) å få melding om dei folkerettslege avtalene som kongen har gjort med framande makter for staten;

h) å kunne gje kven som helst påbod om å møte for seg i statssaker, så nær som kongen og den kongelege familien; likevel kan dei kongelege prinsessene og prinsane kallast inn dersom dei har embete;

i) å revidere lister over mellombels løner og pensjonar og gjere dei endringane som Stortinget meiner trengst;

k) å utnemne fem revisorar som skal sjå gjennom statsrekneskapane kvart år og kunngjere utdrag av dei på prent; revisorane skal få rekneskapane tilsende innan seks månader etter utgangen av det året som Stortinget har gjeve løyvingar for; og å gje føresegner om ordninga av desisjonsmakta overfor rekneskapstenestemennene til staten;

l) å utnemne ein som ikkje er medlem av Stortinget, som etter nærare føresegner fastsette i lov skal føre kontroll med den offentlege forvaltninga og alle som er i offentleg teneste, for å hindre at det blir gjort urett mot den einskilde borgaren;

m) å gje innføddsrett.

§ 76

Alle lovframlegg skal fyrst gjerast på Stortinget, anten av ein stortingsrepresentant eller av regjeringa ved ein statsråd.

Etter at framlegget er vedteke der, skal Stortinget ta det opp til ny vurdering og anten godta eller forkaste det. Blir det forkasta, skal framlegget med merknader frå Stortinget takast opp til vurdering endå ein gong av Stortinget, som anten legg framlegget bort eller vedtek det med dei nemnde merknadene.

Mellom kvar slik behandling må det gå minst tre dagar.

§ 77

Når Stortinget har gjort same lovvedtaket to gonger på rad, går vedtaket til kongen med oppmoding om sanksjon.

§ 78

Godtek kongen lovvedtaket, skriv han under, og dermed blir det til lov.

Godtek han det ikkje, sender han det attende til Stortinget med dei orda at han for tida ikkje meiner det er tenleg å sanksjonere det. I så fall kan ikkje det stortinget som då er samla, leggje dette vedtaket fram for kongen att.

§ 79

Når to storting med eitt val og minst to storting imellom har gjort same lovvedtaket uendra utan at Stortinget i mellomtida har gjort avvikande endeleg lovvedtak, og det då blir lagt fram for kongen med dei orda at Hans Majestet ikkje vil nekte å sanksjonere eit lovvedtak som Stortinget etter ei grundig vurdering held for gagnleg, så blir det til lov endå om kongen ikkje gjev sanksjon før Stortinget skilst.

§ 80

Stortinget blir verande samla så lenge det sjølv meiner det trengst, og avsluttar forhandlingane når gjeremåla er fullførte.

I samsvar med reglar i den ordenen Stortinget har vedteke, kan forhandlingane takast opp att, men dei blir avslutta seinast siste kvardagen i september.

Innan den tid kunngjer kongen for Stortinget avgjerda si om dei lovvedtaka som ikkje alt er avgjorde (jf. §§ 77–79), med anten å stadfeste eller å forkaste dei. Alle dei han ikkje uttrykkeleg godkjenner, blir rekna som forkasta av kongen.

§ 81

Alle lover (så nær som dei etter § 79) blir utferda i namnet til kongen, under Noregs rikssegl og med desse orda: «Vi N.N. gjer kunnig: at Oss er førelagt vedtak frå Stortinget dagsett dato som lyder slik: (her kjem vedtaket). Vi godkjenner og stadfester dette vedtaket som lov, under Vår hand og riksseglet.»

§ 82

Regjeringa skal gje Stortinget alle dei opplysningane som trengst for behandlinga av dei sakene ho legg fram. Ingen medlemmer av statsrådet må leggje fram urette eller villeiande opplysningar for Stortinget eller eit stortingsorgan.

§ 83

Stortinget kan hente inn utgreiing frå Høgsterett om juridiske emne.

§ 84

Stortinget blir halde for opne dører, og forhandlingane blir kunngjorde på prent, så nær som i dei tilfella noko anna blir vedteke med røystefleirtal.

§ 85

Den som lyder eit påbod som har som føremål å skiple fridommen og tryggleiken til Stortinget, gjer seg skuldig i svik mot fedrelandet.

D. Om den dømmande makta

§ 86

Riksretten dømmer i fyrste og siste instans i dei sakene som Stortinget reiser mot medlemmer av statsrådet, Høgsterett eller Stortinget for eit strafflagt eller anna rettsstridig tilhøve når dei har brote sine konstitusjonelle plikter.

Dei nærare reglane om påtale som Stortinget reiser etter denne paragrafen, blir fastsette i lov. Det kan likevel ikkje setjast kortare foreldingsfrist enn 15 år for høvet til å gjere ansvar gjeldande ved tiltale for Riksretten.

Dommarar i Riksretten er 6 medlemmer valde av Stortinget og dei 5 etter embetsalder eldste fast utnemnde medlemmene av Høgsterett, mellom dei leia-ren av Høgsterett. Stortinget vel medlemmene og varamedlemmer for 6 år. Ein medlem av statsrådet eller Stortinget kan ikkje veljast til medlem av Riksretten. I Riksretten har leiaren av Høgsterett forsetet.

Dei som har teke sete i Riksretten som valde av Stortinget, blir sitjande jamvel om tida dei er valde for, går ut før Riksretten har avslutta saka. Like eins blir høgsterettsdommarar sitjande i Riksretten jamvel om dei går av som medlemmer av Høgsterett.

§ 87

Dei nærare reglane om samansetjinga av Riksretten og om saksbehandlinga blir fastsette i lov.

§ 88

Høgsterett dømmer i siste instans. Grenser for høvet til å få Høgsteretts avgjerd kan fastsetjast i lov.

Høgsterett skal vere samansett av ein leiar og minst fire andre medlemmer.

§ 89

(Oppheva ved grunnlovsvedtak 14. desember 1920.)

§ 90

Ein høgsterettsdom kan ikkje i noko tilfelle ankast.

§ 91

Ingen kan utnemnast til medlem av Høgsterett før ho eller han er 30 år gammal.

E. Allmenne føresegner

§ 92

Til embete i staten kan det berre utnemnast nors-ke borgarar som talar språket i landet og

a) anten er fødde i riket av foreldre som då var norske statsborgarar,

b) eller er fødde i utlandet av norske foreldre som då ikkje var statsborgarar i noko anna land,

c) eller har opphalde seg i riket i 10 år,

d) eller får innføddsrett av Stortinget.

Andre kan likevel utnemnast til lærarar ved universitetet og dei lærde skulane, til lækjarar og til konsular på framande stader.

§ 93

For å sikre internasjonal fred og tryggleik eller fremje internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre fjerdedels fleirtal gje samtykke til at ein internasjonal samskipnad som Noreg er tilslutta eller sluttar seg til, på eit sakleg avgrensa område får råderett som elles ligg hjå dei statlege styresmaktene etter denne grunnlova, men likevel ikkje rett til å endre denne grunnlova. Når Stortinget skal gje sitt samtykke, skal minst to tredjedelar av medlemmene vere til stades, som ved behandling av grunnlovsframlegg.

Føresegnene i denne paragrafen gjeld ikkje ved deltaking i ein internasjonal samskipnad der avgjerdene berre har reint folkerettsleg verknad for Noreg.

§ 94

Ei ny allmenn sivillovbok og straffelovbok skal gjevast ut på det fyrste eller, om dette ikkje er mogleg, på det andre ordentlege stortinget. Til dess står dei nogjeldande lovene i landet ved lag, om dei ikkje strir mot denne grunnlova eller mot dei provisoriske lovene som måtte bli gjevne i mellomtida.

Like eins skal dei noverande faste skattane stå ved lag til neste storting.

§ 95

Ingen dispensasjonar, protektorium, moratorium eller oppreisningar må gjevast etter at den nye allmenne lova har teke til å gjelde.

§ 96

Ingen kan dømmast utan etter lov eller straffast utan etter dom. Det må ikkje haldast pinefullt forhøyr.

§ 97

Inga lov må gjevast tilbakeverkande kraft.

§ 98

Det må ikkje leggjast avgifter til statskassa på sportlar som blir betalte til dei som gjer teneste for retten.

§ 99

Ingen må fengslast utan i dei tilfella og på den måten som lovene fastset. Dei som utan rett har arrestert nokon eller halde nokon ulovleg fengsla, står til ansvar for vedkommande.

Regjeringa har ikkje rett til å nytte militær makt mot innbyggjarane utan etter lov, med mindre ei forsamling skiplar den offentlege roa og ikkje skilst åt så snart den sivile styresmakta tre gonger har lese lovføresegnene om opprør høgt og tydeleg for henne.

§ 100

Ytringsfridom skal det vere.

Ingen kan haldast rettsleg ansvarleg for å ha motteke eller komme med opplysningar, idear eller bodskapar om det ikkje lèt seg forsvare halde opp imot den grunngjevinga ytringsfridommen har i sanningssøking, demokrati og den frie meiningsdanninga til individet. Det rettslege ansvaret skal vere fastsett i lov.

Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyringa og kva anna emne som helst. Det kan berre setjast slike klårt definerte grenser for denne retten der særleg tungtvegande omsyn gjer det forsvarleg halde opp imot grunngjevingane for ytringsfridommen.

Førehandssensur og andre førebyggjande åtgjerder kan ikkje nyttast om det ikkje trengst for å verne born og unge mot skadeleg påverknad frå levande bilete. Brevsensur kan ikkje setjast i verk, så nær som i anstaltar.

Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ. Det kan i lov setjast grenser for denne retten av omsyn til personvern og av andre tungtvegande grunnar.

Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte.

§ 101

Heretter skal ingen få nye og varige særrettar som legg band på næringsfridommen.

§ 102

Det må ikkje utførast husransakingar, så nær som i kriminelle tilfelle.

§ 103

Ingen som heretter går konkurs, får fristad.

§ 104

Ingen kan bli frådømd den faste eigedommen sin eller heile eiga på grunn av eit brotsverk.

§ 105

Krev omsyn til samfunnet at nokon må gje frå seg sin faste eller rørlege eigedom til offentleg bruk, skal ho eller han få fullt vederlag av statskassa.

§ 106

Kjøpesummar og inntekter av det benefiserte godset til presteskapet skal berre nyttast til gagn for presteskapet og til å fremje opplysinga. Eigedommane til milde stiftingar skal berre nyttast til deira eige gagn.

§ 107