Kommisjonen presenterte 12. januar forslaget om å styrke mandatet til EMCDDA, og endre navnet til European Union Drugs Agency. De foreslåtte endringene skal gjøre byrået bedre rustet til å møte nåværende og fremtidige utfordringer knyttet til ulovlige rusmidler i EU. «With today's proposal, we are giving the EU Drugs Agency the tools it needs to monitor closely the evolving drug landscapes, to help fight the damaging effects of drugs and to work effectively with other EU agencies, in particular Europol», uttaler ansvarlig kommissær Ylva Johansson i pressemeldingen.

EUs narkotikabyrå skal med sitt utvidede mandat kunne:

• Utvikle trusselvurderinger om ny utvikling knyttet til ulovlige stoffer som kan ha negativ innvirkning på folkehelse og sikkerhet, og bedre EUs beredskap mot nye trusler.
• Utstede varsler når spesielt farlige stoffer blir tilgjengelig på markedet.
• Overvåke og adressere blandingsmisbruk (poly-substance use).
• Etablere et nettverk som samler nasjonale kriminaltekniske og toksikologiske laboratorier for å lette informasjonsutveksling.
• Utvikle forebyggings- og bevisstgjøringskampanjer på EU-nivå, og støtte medlemslandene i å utarbeide nasjonale kampanjer.
• Tilby forskning og støtte som skal gi en mer helhetlig adressering av narkotikaspørsmålet, herunder helse, markeder og forsyning.
• Spille en sterkere global rolle og støtte EUs lederskap innen narkotikapolitikk på multilateralt nivå.
• Støtte seg på et styrket nettverk av nasjonale kontaktpunkter, som har ansvaret for å gi byrået relevante data.

Forordningsforslaget om EUs narkotikabyrå er ikke merket som EØS-relevant. Norge er i dag sikret deltakelse i EMCDDA gjennom en bilateral avtale med EU. «Norge og Island har uttrykt ønske om deltakelse i byrået gjennom EØS-avtalen og dens bestemmelser om finansielt bidrag, men dette har hittil ikke blitt imøtekommet på EU-siden», skriver Europalov.no. Ved inngåelse av den første bilaterale avtalen var dette også tema under debatten i Stortinget 27. januar 2000, hvor tidligere utenriksminister Knut Vollebæk uttalte: «en av årsakene til at denne saken tok så lang tid, var nettopp uenighet mellom EU og Norge når det gjaldt tilknytningsform, fordi vi fra norsk side ønsket å få en samarbeidsavtale på grunnlag av EØS-avtalen. […] Det vi oppnådde, var en tredjelandsavtale, og den observatørstatus eller tilknytning vi hadde i perioden frem til vi fikk en tredjelandsavtale, var for så vidt den samme som vi har i dag. For den avtalen som nå foreligger, innebærer bl.a. at Norge får møterett og talerett i senterets styre, men ikke stemmerett».