For journalistene er det viktig å kunne tilby publikum nyheter fra Stortinget, og for politikerne er det viktig å informere velgerne om hva de mener. Derfor er det i alles interesse at journalister tilbys gode arbeidsforhold i Stortinget.

Det journalistiske arbeidet i Stortinget foregår på mange måter. Noen journalister dukker opp kun når bestemte saker er til behandling; andre er daglig til stede i Stortinget. De sistnevnte blir godt kjent med personer og rutiner, og har både formell og uformell kontakt med politikerne.

Vandrehallen ligger rett utenfor stortingssalen. Når mye omtalte saker er til behandling, beveger de fleste journalistene seg dit for å få intervjuer med stortingsrepresentanter og statsråder på vei til eller fra debattene.

Fri adgang for Presselosjen

Alle medlemmer av Stortingets presselosje har fri adgang til fellesarealene i Stortinget, og de har mulighet til å ta med seg medarbeidere. Journalister og fotografer som ikke er medlemmer av Presselosjen, men har gyldig pressekort, har fri adgang til stortingsbygningen når det avholdes møter. Det kan også gis adgang når det pågår aktivitet som antas å ha stor allmenn interesse. Ellers må ikke-medlemmer ha en besøksavtale for å slippe inn.

I stortingssalen har Presselosjen egne sitteplasser. Journalister og fotografer kan også følge stortingsmøtene fra galleriet.

TV- og radiostudioer

Journalistene kan benytte et pressesenter i stortingsbygningen, der de tilbys arbeidsplasser, telefon og trådløst nettverk. Det finnes også et arbeidsrom for pressen i komitéhuset.

Stortinget tilbyr også TV-studio og et fjernstyrt radiostudio, og sendingsmuligheter i vandrehallen. TV-sendingene fra stortingssalen og høringsrom eies av Stortinget, og kan fritt benyttes av alle medier som er interessert.

Pressen og Stortinget – historisk tilbakeblikk

Det første stortingsreferatet i norsk presse ble trykket i Morgenbladet i 1821. Fra 1824 fikk Morgenbladets redaktør lov til å gjennomgå stortingsprotokollene og trykke utdrag. Noen år senere fikk også bladet Patrouillen lov til dette. Fra slutten av 1830-årene ble bladet Skillingsmagazinet betalt av Stortinget for å trykke og distribuere korte referater fra debattene. De første årene måtte avisene følge debattene fra galleriet, og det var politiet som organiserte dette. Senere ble det Stortinget som overtok ansvaret for å gi pressen adgangsbilletter.

Da stortingsbygningen var ferdig i 1866, fikk pressen – som i dag – benytte en egen losje til venstre for presidentplassen (sett fra talerstolen). Journalistene kom inn i losjen via salen, og hadde dermed mulighet til å ferdes fritt blant politikerne. Forholdet mellom politikerne og pressen var godt; alle som søkte om å få referere fra debattene, fikk tillatelse til det.

I 1880 ble forholdet forverret fordi det skulle ha oppstått konflikter, til og med slagsmål, mellom journalister og stortingsrepresentanter. I tillegg hadde det betydning at høyresiden hadde de største avisene – venstreflertallet på Stortinget var svært misfornøyd med reportasjene.

Egen inngang

Presidentskapet foreslo at journalistene skulle flyttes til en annen losje en etasje høyere opp, der de måtte benytte egen inngang. Det ville medføre at journalistene fikk problemer med å høre det som ble sagt i salen, og de ville også utestenges fra fri ferdsel i stortingsbygningen. Presidentskapet foreslo også at det skulle lages offisielle referater fra forhandlingene, som avisene kunne benytte. Pressen oppfattet dette som et forsøk på sensur.

Forslagene ble vedtatt, og journalistene var svært misfornøyde. I 1881 fikk de tilbake sin opprinnelige losje, men de fikk fortsatt ikke lov til å omgås representantene. Det ble satt opp en lås på presselosjen, og journalistene måtte benytte en vindeltrapp fra tredje etasje for å komme seg dit. I 1883 søkte pressen om å få tilbake sine gamle rettigheter, men søknaden ble avslått. I 1886 søkte Den norske Journalistforening på nytt, og de lovet å sørge for at ingen stortingsrepresentanter skulle bli sjenert eller forulempet av pressefolk. Denne gangen fikk journalistene gjennomslag for ønsket, og forholdet mellom pressen og Stortinget ble bedret.

Ifølge Sigurd Allerns bok «Flokkdyr på Løvebakken?» (Pax Forlag A/S, 2001) er det vanskelig å fastslå nøyaktig når Stortingets presselosje ble konstituert som formell forening. Presselosjen selv anslår stiftelsesåret til å være 1920, og feiret hundreårsjubileum i 2020.

Partipressen

Striden om statsrådenes adgang til Stortinget i 1870- og 80-årene, som etter riksrettsdommen i 1884 åpnet opp for parlamentarisme i Norge, vakte stor oppmerksomhet. Systemet med partipresse kom i kjølvannet av dette. I mange år var det vanlig at avisene støttet bestemte politiske partier, men i løpet 1970- og 1980-tallet ble de aller fleste avisene partipolitisk uavhengige.

Se også

Stortingets presseside