Til Stortinget
Fremskrittspartiet er skeptiske til jevnlige høyttalerkringkastede
bønnerop fra moskétårn i Norge. World
Islamic Mission i bydel Gamle Oslo har søkt om tillatelse
til å rope til bønn hver fredag, og saken diskuteres
både i Oslo og i Bergen.
Dette er en diskusjon som nødvendigvis måtte komme
i et samfunn preget av større pluralisme enn tidligere
- og som ønsker å praktisere den religionsfrihet
som er hjemlet i landets grunnlov.
Det er flere grunner som etter Fremskrittspartiets syn taler
imot at bønneropene skal få lyde jevnlig fra tårnene.
World Islamic Mission har forlatt sine opprinnelige uttalelser om
at minaretene bare skulle ha symbolsk betydning og at man kun skulle
drive innadrettet virksomhet. Da fastemåneden Ramadan ble avsluttet
fredag, hadde man innhentet tillatelse til å rope ut bønnen
over høyttalerne. Nå går man ett steg videre
og søker om tillatelse til å rope til bønn
hver fredag. Hvorfor skulle man stanse med det, når bønneropet
i muslimske land ropes fra minaretene før hver av de fem
daglige bønnetidene?
Videre mener Fremskrittspartiet at islamkjenneren Jan Oppsal
har rett når han i avisen Dagen sier at utrop via høyttaler
ikke er en grunnleggende del av utøvelsen av islam. Dette
er antakelig grunnen til at muslimer har levd utmerket i mange ikke
muslimske land - og i Oslo og Bergen - der bønnerop vil
bli opplevd som et fremmedelement. De har hittil ikke protestert
mot dette eller henvist til at de opplever det som en hindring for
sin religionsutøvelse eller et angrep på religionsfriheten.
Noen argumenter for høyttalerkringkasting av bønnerop
ut fra et likhet for loven-prinsipp:
Siden kirkeklokkene er unntatt fra støyforskriftene,
må bønneropene vurderes på samme måte
og bli tillatt. Det synes vi ikke har en tyngde som gjør
at hensynet til det norske samfunns tradisjoner og bærende
kulturpreg skal settes til side. Dessuten er det verdt å notere
seg at bønneropet på en helt annen måte
enn klangen fra kirkeklokkene leverer et dogmatisk utsagn:
«Allah-o-akbar - Allah er den største - ingen
er verdig tilbedelse uten Allah.»
Den ovennevnte innledning til dette dokumentforslag er avskrift
av en lederartikkel i VÅRT LAND hvor vi er byttet ut med Fremskrittspartiet. Synspunktene er vel
derfor ikke verken ekstremistiske eller ytterliggående.
Det vises også til uttalelser fra Kristelig Folkepartis
fremste tillitsperson gjennom de siste tiår i Oslo, Gunnar
Prestegård, som til Aftenposten Aften uttalte:
«Det er ikke ønskelig at muslimer kaller
til bønn over hele byen. Jeg er for religionsfrihet, men
vi må bevare de kristne verdier som det norske samfunn
er bygget på. Ethvert samfunn har sitt særpreg,
det norske er preget av kristendommen. Bønnerop virker forstyrrende
på kristne tradisjoner.»
Forslagsstilleren viser for øvrig også til
følgende uttalelse fra kirke- og undervisningsminister
Jon Lilletun i Dagsavisen:
«Det ville være meningsløst
i vår kultur om muslimene skulle få rope ut bønner
flere ganger om dagen.
Det vil være å tøye religionsfriheten
inn i det meningsløse om det innenfor våre kulturtradisjoner
her i Norge plutselig skulle høres bønnerop til
alle døgnets tider.»
Det er forslagsstillerens oppfatning at spørsmålet om å tillate
bønnerop fra moskeer en gang hver fredag må settes
inn i en langt større sammenheng. Det må dreie
seg om prinsippet med bønnerop gjennom høyttaler
idet hvis det gis tillatelse til en gang hver fredag vil det kun
være et tidsspørsmål når det
søkes om utvidelser til det endelige mål om 5
ganger pr. døgn slik det er i mange muslimske land. Det
vil bli vanskelig å avvise utvidelser i antallet bønnerop
pr. uke når det først er åpnet for slike.
Teknikken med å fremstille det første skritt på en
lengre vei som et lite skritt med liten praktisk betydning for så noe
senere å ta et nytt lite skritt er velkjent og derfor må ønsket om
bønnerop reelt dreie seg om adgangen til bønnerop
5 ganger pr. døgn året rundt.
I den offentlige debatt har enkelte snakket støyforskrifter
og innkallingssignal til bønnemøte. Det er etter
forslagsstillerens mening en total avsporing. Kirkeklokker brukes
som signal om at gudstjenester eller andre seremonier i kirkebygg
skal påbegynnes eller er avsluttet og inneholder ingen
religiøse budskap, mens det er aktive bønner som
fremføres fra minaretene i moskeer. I denne sammenheng
kan vises til at i KRL-faget i skolen har alle vært opptatt
av at det ikke skal skje forkynning av noen religion i de timer
det er obligatorisk deltagelse fordi ingen skal bli pådyttet
en annen religions bønn eller tilbedelse. Ved å tillate
en aktiv muslimsk bønn fremført ute gjennom høyttaler
vil det være et grovt brudd på en slik tenkning
og regel.
Enkelte har hevdet at man av hensyn til den grunnlovfestede religionsfrihet
må akseptere muslimske bønnerop over høyttaler
fra moskeer. Hvis dette skulle være et gangbart prinsipp
vil det selvsagt være umulig å begrense antallet
bønnerop til et visst antall pr. uke. I tillegg må det
anføres at dersom retten til bønnerop over høyttaler
måtte innvilges basert på en grunnlovsbestemmelse
ville slike rop ha vært innført for mange år
siden fra de mange moskeer som er etablert. Det samme gjelder selvsagt
dersom det var slik som noen hevder at menneskerettighetene skulle
sikre retten til bønnerop og at norske lovgivende myndigheter
således hadde fraskrevet seg retten til å lovregulere
bønnerop ute over høyttaler.
I den pågående debatt hevdes det fra flere
at basert på toleranse må ethvert ønske
fra muslimer og innvandrere innfris. Enhver motstand mot den naive og
snillistiske innvandrings- og flyktningepolitikk angripes med at
man mangler den kristne toleranse. Til dette må påpekes
at toleranse overfor annerledes tenkende nesten aldri vises overfor
de etniske norske som har et annet syn på innvandrings-
og flyktningepolitikken enn den rådende holdning blant
politikere, journalister og såkalte fagfolk. Det er vel
heller ikke slik at toleranse er det overordnede verdibegrep i kristendommen,
selv om det er et meget viktig humanistisk og allmenngyldig verdibegrep.
Slik forslagsstilleren ser det er det klart at vi bl.a. i toleransen
og religionsfrihetens navn fullt ut skal tillate utøvelse
av enhver religion, men det må være i den private
sfære og det private rom og ikke i det offentlige åpne
rom.
Når det gjelder toleransen i den islamske religion kan
nevnes at det er referert av flere overfor forslagsstilleren at
det på flyplassen i Teheran, hovedstaden i det muslimske
prestestyrte landet Iran stå følgende velkomstplakat: «Du
befinner deg nå på islamsk jord og har å følge
de muslimske lover. Hvis ikke må du selv ta konsekvensene».
Toleransens største fiende er derfor ikke å forsvare
de kristne grunnverdier og den norske tradisjon og kultur, men tvert
om det å legge forholdene til rette for utbredelse av den
islamske religion og kultur i Norge.
Det faktiske forhold er at de norske kristne grunnverdier og
kultur nå utsettes for en voksende utfordring fra en sterkt
voksende muslimsk innvandrerbefolkning. Så lenge det var
meget få muslimske innvandrere ble det liten påvirkning
for det norske samfunn, men med store geografiske konsentrasjoner
av muslimske innvandrere blir situasjonen gradvis en annen. Enkelte
steder føler etniske nordmenn seg som fremmede i eget land
og etter hvert som innvandrerbefolkningen bruker religion som begrunnelse for å ikke
følge norsk skikk og bruk utfordres det som kan kalles
norskheten eller det norske. Hvert enkelt tilfelle sett isolert
kan synes betydningsløst, men sett i sammenheng er unntak
fra uniformsregler i arbeidslivet, motstand mot kvinnelige sjefer,
unntak i skolen for deltagelse i gymnastikkundervisning for jenter
eller fritak for reiser, motstand mot kjønnsblandede skoleklasser,
unntak fra å følge regler for hårstell
i militæret, krav og ønsker om egne muslimske
skoler, ønsker om fri på andre lands fridager
og andre religioners helligdager, med mer så vokser det frem
en betydelig utfordring til det norske samfunn. Når det
samtidig blir gjort kjent at arrangerte ekteskap er vanlig i mange
muslimske miljøer og også enkelte tvangsekteskap
i tillegg til at de fleste ekteskap blant muslimer inngås
med muslimer fra det opprinnelige hjemland eller med andre muslimske innvandrere
så er det en enorm utfordring å få til
en reell integrering av muslimske innvandrere i det norske samfunn,
om det i det hele tatt er mulig. Det er også et spørsmål
om integrering i det norske samfunn egentlig er ønsket
fra mange av de muslimske innvandrere. Dette nevnes fordi det vel
kan forventes at mange av de rettroende muslimer de står
for det synspunkt at muslimske regler og bud egentlig står over
verdslige lover og regler vedtatt av Stortinget. Fundamentalistiske
muslimer er for øvrig på fremmarsj i mange land
og de sier rett ut at Koranen og Imamene står over valgte
politiske myndigheter. Etter forslagstillerens synspunkt må også spørsmålet om å tillate
bønnerop fra moskeene nå vurderes i et langsiktig
perspektiv hvor konsekvenser for det norske samfunn og våre
norske kristne grunnverdier og kultur blir det avgjørende
forhold.
Når det gjelder disse omtalte forhold vil forslagsstilleren
også vise til den debatt som nå pågår i
Danmark og hvor det er illustrerende med følgende artikkel
av pastor John W. Hørbø innrykket i Jyllands-Posten
27-1-00:
«Forsinket debat
Udlændigedebatten er for alvor brudt ud i vort land,
og den raser ligefrem, men som det så ofte går her
i Danmark, lige præcis for sent til, at der kan gjøres
noget ved det. I stedet ser vi, at politikere på alle fløje
gør sig mer og mindre rede til at tage fat på et
problem, som de kunne have forholdt sig til for 10 eller 20 år
siden og måske da have haft en chance for at afværge.
Deres forslag til løsninger er jo nu fuldstændig
uden forbindelse med virkeligheden, som den tegner sig.
Udstødelse
Forbud mod tvangsægteskaper - jamen det er jo en dråbe
i havet, men også umuligt at forhindre. Sætte indvandrere
i arbejde - godt nok, men det standser ikke udviklingen hen imod
opdelingen af Danmark i et muslimsk og ikke-muslimsk samfund. Vi
vil ikke have et mulitietnisk samfund, er socialdemokraterne begyndt
at fortælle os. Jamen, det var måske ligefrem at
foretrække frem for den todeling og deraf følgende polarisering
af befolkningen mellom dem, som har den rette tro, den rette moral
og den rette politik, og så os andre, som under muslimsk
synsvinkel er og bliver vantro, og hvis «værdier» og
livsformer en ægte muslim aldrig må lade sig afspore
af. Det ville være ensbetydende med intet mindre end evig
fortabelse.
Hvordan mon statsministeren har tænkt sig at få muslimer
til at representere danske værdier? De ser ikke hos os
nogen værdier, som overgår deres eget. De tolererer
vore normer midlertidig på grund af manglende
magt til for alvor at kunne skubbe dem til side. Tiden arbejder
for dem. At gifte sig ind i en dansk familie er jo det samme som
at gifte sig med fanden selv og betyder udstødelse af egen
familie og ophævelse af alle slætskapsbånd.
Under den synsvinkel er alle sociale foranstaltninger virkningsløse.
Foranstaltningene kan have økonomiske fordele for statskassen og
måske midlertidigt gyde olie på vandene, men det er
karakteristisk, at den politiske horisont ikke rækker længere
end til, at indvandrerproblemene løses økonomisk.
Voksende krav
Den muslimske del af befolkningen vil årti for årti vokse
og kræve stadig flere rettigheder og ændringer af
vore samfundsforhold, som tilgodeser islamisk lov og livsopfattelse
og familieforståelse. De indretter deres egne skoler, som
sikrer den muslimske tradition, det muslimske sammenhold og dets
afgrænsing i forhold til de vantro.
Muslimerne skelner ikke mellem religion og politik, som vi netop
gør i den protestantiske verden, og muslimerne har ikke
den faste forankring i det nationale, som vi har tradition for i
den vestlige verden. Det arabiske sprog er Vorherres sprog, og det
nationale må indtage en sekundær plads. En muslim
bliver aldrig dansk til sin hjerterod.
Nok respekterer man gældende lov, men det skjules, at
loyaliteten mod gældende lov altid er set under midlertidighedens
synsvinkel. Det er kun et spørgsmål om at vente
på magtforskydningen. I samme grad, som man vinder indflydelse
og magt, vil man være forpligtet og inspireret af islamisk
lov. Det ses overalt i verden.
Danske politikere har aldrig rigtig forstået tyngden i
den religiøse dimension, fordi de mer eller mindre er børn
af kulturradikalismen og dens todimensionale verdensoppfattelse.
Den danske folkeskole bygger på samme fundament, så ikke
underligt at problemerne kommer bag på os. Tænk,
om udlændingedebatten kunne komme til selve sagen, at vi
har pådraget os et uløseligt problem, som år
for år kun kan blive større og vokse politikerne
over hovedet.
Deres feberilske bevægelser under indtryk af truende
meningsmålinger lover ikke godt for en kommende selvbesindelse
på fænomenets omfang - en dyb kulturel, religiøs
og moralsk splittelse af det danske samfund - tilmed næret
af udviklingen i hele Europa.»
Forslagsstilleren vil hevde at det nå er nødvendig også for
det norske samfunn å kjempe for en bevarelse av de norske
kristne grunnverdier og den norske kultur ved å legge om
integrerings- og innvandringspolitikken slik at det må bli
innvandrerne som tilpasser seg det norske samfunn, de norske grunnverdier
og den norske kultur. Det er i en slik sammenheng ønsket
om bønnerop over høyttaler fra moskeer må vurderes
og deretter bør dette forbys ved nødvendige lovregler
idet et slikt spørsmål er et nasjonalt anliggende
og ikke en sak for et bydelsutvalg i Oslo.
Forslagsstilleren vil også konstatere at det er stadig
flere reportasjer og hendelser som tyder på en mislykket
integreringspolitikk og at det derfor er nødvendig å basere
integreringspolitikken på prinsippet om at innvandrerne
må tilpasse seg de norske lover og regler, samt den norske
kultur og vise respekt for at Norge er et samfunn bygget på de
kristne grunnverdier.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en ny stortingsmelding om
integrering av innvandrere i det norske samfunn basert på prinsippet
om at innvandrerne må tilpasse seg de norske lover og regler,
samt norsk kultur og tradisjon, samt vise respekt for at Norge er et
samfunn bygget på de kristne grunnverdier.
II
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag
slik at det ikke gis adgang til å fremføre bønnerop
over høyttaler fra moskeer.
3. februar 2000