Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. –
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Jan Petersen.
Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går
til utenriksministeren, og det gjelder utvidelsen av antallet faste
medlemmer i Sikkerhetsrådet.
Det er jo godt forankret i Stortinget at Norge
bør gå inn for en utvidelse, og det er godt forankret
at Japan og Tyskland kan bli nye medlemmer. For øvrig har
standpunktet vært at det skal plukkes ut en representant
for hver av tre viktige regioner, men Norge har ikke tatt standpunkt
til hvilket land som i så fall skal representere f.eks.
Asia.
Nå ser jeg at Regjeringen allikevel
har tatt det standpunktet at India skal representere Asia, og mitt
spørsmål er: Hvorfor har ikke Regjeringen søkt å forankre
det standpunktet i Stortinget?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg tror man da først må si
hva man mener med «forankret i Stortinget». Da
Norge gikk inn for Japan og Tyskland, som daværende statsminister
Gro Harlem Brundtland gjorde, overfor FNs generalforsamling, var
det overhodet ikke diskutert med Stortinget, slik jeg har fått
opplyst. Vi har gravd i absolutt alle arkiver og ikke funnet noe
spor av det. Så slik sett kan man si at dette tilligger
Regjeringen. Men det foreligger en innstilling om Japan og Tyskland
i etterhånd og de tre regionene. I debatten ble det fra
flere, bl.a. fra saksordføreren, fra Erik Solheim og fra
Haakon Blankenborg, tatt opp spørsmål om Indias
plass. Utenriksminister Vollebæk svarte den gangen:
«Jeg
er ikke uenig med representanten Solheim».
Og han la til:
«… og
jeg tar med meg både hans og representanten Blankenborgs
oppfordring om å se positivt på en plass for India
i Sikkerhetsrådet.»
På det grunnlag har Regjeringen signalisert
til India at vi ser positivt på Indias plass som en global
kandidat. Dette landet representerer en sjettedel av jordens befolkning.
Det er det største demokratiet i verden, og jeg tror det
neppe er mulig å komme utenom India hvis Sikkerhetsrådet
skal utvides. Men jeg må legge til: Dette er en pågående
prosess, som for øvrig står ganske stille, og
vi må hele tiden være forberedt på å være
i en dialog om disse spørsmålene med andre land.
Jan Petersen (H): Jeg synes at dette var en meget svak forankring
i Stortinget, ikke minst fordi det nettopp har vært behandlet
en sak om dette spørsmålet. Hva som så sies
av enkeltrepresentanter i debatten, er et annet spørsmål.
Dette standpunktet bryter også med den linje som bl.a.
USA har lagt seg på.
Mitt tilleggsspørsmål er
følgende: Vil utenriksministeren behandle de to øvrige
regionene på samme måten som man nå har
behandlet Asia, nemlig at Norge også der bestemmer seg
for en kandidat?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det er en misforståelse at Norge
har plukket ut en kandidat fra den ene regionen, Asia. Jeg sa at
vi anser India for å være en global kandidat på linje
med Japan og Tyskland. Så kommer det tre regioner i tillegg,
slik Stortinget også har sagt, og som det har ligget i
kortene hele tiden.
For øvrig er jeg forundret over uttrykket «enkeltrepresentanter» når
det faktisk var saksordføreren for saken som tok opp dette,
og lederen for den største fraksjonen i utenrikskomiteen,
Haakon Blankenborg. Og daværende utenriksminister Vollebæk
svarte at han så positivt på det som ble sagt,
og at han ikke var uenig i det.
Jeg føler at det er ganske viktig
at norsk utenrikspolitikk har konsistens, og at den kan vare utover
regjeringsskiftene. Og det Vollebæk den gang sa, er selvfølgelig lagt
merke til av andre enn de som sitter i denne salen, bl.a. av det
diplomatiske korps. Vi er blitt spurt om det Vollebæk den
gang sa, også er den nye regjeringens linje, og det har
vi svart positivt på at det er det faktisk.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kjell Magne
Bondevik.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Det er absolutt gode grunner for at India
bør bli et nytt medlem av Sikkerhetsrådet når
det blir utvidet. Men dette spørsmålet har også en
relevans i forhold til en pågående konflikt mellom India
og Pakistan når det gjelder Kashmir. Som kjent har India
ennå ikke fulgt opp en mangeårig resolusjon fra
FN om bl.a. avholdelse av folkeavstemning for å søke
en løsning på den pågående Kashmir-konflikten.
Mitt spørsmål til utenriksministeren
er derfor om dette spørsmålet er tatt opp med
India, og også om en vurderer spørsmålet
om en støtte til Indias medlemskap i Sikkerhetsrådet
i lys av dette, slik at ikke det blir en uforbeholden støtte,
men at en også kan bruke prosessen i forbindelse med en
utvidelse av Sikkerhetsrådet til om mulig å fremme
en løsning på den ulykksalige Kashmir-konflikten.
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg vet ikke om daværende utenriksminister
Vollebæk, som satt i daværende statsminister Bondeviks
regjering, vurderte dette spørsmålet, slik Bondevik
nå ber om at vi skal gjøre. Faktum er at vi har
tatt utgangspunkt i at dette er verdens største demokrati,
representerer en sjettedel av jordens befolkning og kommer fra den
tredje verden. Vi anser det for å være vanskelig å komme
utenom dette store landet hvis Sikkerhetsrådet skal utvides.
Så kan man trekke inn mange andre
spørsmål som vi har dialog med India om. Det skal
vi fortsette å ha, men jeg tror ikke man skal blande for
mange kort i forbindelse med Sikkerhetsrådets reform. Det
er vanskelig nok som det er, å få utvidet Sikkerhetsrådet.
Det er stor motstand mot det. Vi har ansett det for å være
nødvendig å få større representasjon
fra den tredje verden, og da er det vanskelig å komme utenom
jordens absolutt største demokrati, som også kan
bli det største landet når det gjelder folketall,
om noen få år.
Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg merker meg at utenriksministeren refererer
til forrige utenriksminister, Vollebæk, at han så positivt
på Indias kandidatur. Det er vel slik at man ofte kan si
at man ser positivt på et eller flere kandidaturer uten
at man derigjennom endelig har slått fast at det er det
kandidaturet man vil støtte. Jeg synes det er stor forskjell
fra den forrige regjeringen, som så positivt på det,
til at statsministeren nå på besøk i
India slår fast at Norge vil støtte kandidaturet
til India.
Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren
om han er enig i at det er en distinkt forskjell på disse
to tingene.
Så vil jeg spørre: Hvis det
viser seg at det f.eks. er et flertall i Stortinget – nå har
det vært kritiske merknader fra Høyres leder og
fra Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, og jeg kan slutte
meg til de to – som eventuelt ikke vil støtte
Indias kandidatur, er da utenriksministeren enig i at det er flertallet
i Stortinget som bestemmer dette, og ikke Regjeringen alene?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Hvis det viser seg at det er et flertall i
Stortinget for å gå imot at verdens største
demokrati og snart det største landet i folketall skal
holdes utenfor Sikkerhetsrådet i forbindelse med en reform,
en utvidelse av Sikkerhetsrådet, får vi drøfte det
der og da. Jeg tviler på om et slikt flertall vil etablere seg
når det kommer til stykket. Da ville man i så fall komme
på kant med svært mye, ikke bare i norsk utenrikspolitikk,
men også med veldig mye utenfor våre egne grenser.
Så la oss drøfte det der og da.
For øvrig vil jeg legge til: Det er
en prosess. Vi er i dialog med mange andre land, ikke minst de nordiske
landene, som det er sterk tradisjon for å koordinere seg
med, når det gjelder FN-spørsmål. Vi
må hele tiden forholde oss til den prosessen og se hvilke
standpunkter vi har. Det er ikke fastlagt et mønster på forhånd
her.
Noen går inn for en stor utvidelse
av Sikkerhetsrådet, andre ikke for noen. Vi har lagt oss
midt imellom. Det vi nå har sagt, rimer godt med det som
er sagt her i Stortinget.
Presidenten: Presidenten vil understreke at det
ikke er anledning til å ta telefoner i stortingssalen.
Dette retter seg spesielt til Bjørn Hernæs, som
nå sitter med en telefon.
– Bjørn Hernæs,
det er ikke anledning til å sitte med telefon i salen!
Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Morten Lund (Sp): Jeg har et spørsmål til
næringsministeren.
Det halvstatlige investeringsfondet på 5 milliarder
kr er kommet et skritt nærmere. Regjeringen foreslår
et statlig investeringsselskap som skal plassere statens penger
i et antall regionale fond sammen med private, et selskap som skal
være uavhengig av Nærings- og handelsdepartementet.
Regjeringen har ved flere anledninger sagt at nye statlige arbeidsplasser
ikke skal opprettes i Oslo-området. Senest da regionalmeldingen
ble presentert ble dette sagt, men det står også i
langtidsprogrammet.
Hovedselskapet, altså det rent statlige,
kommer til å bli svært viktig. Der kommer strategien
for denne investeringsvirksomheten til å bli lagt, der
blir det bestemt hvor mye som skal investeres i de ulike fondene,
og sannsynligvis i hvilke byer de skal plasseres. Det vil også bli
bestemt hvem som skal sitte som styremedlemmer i de ulike regionale
fond.
Kan statsråden love at hovedbasen
for det statlige investeringsselskapet ikke skal ligge i det sentrale østlandsområdet?
Statsråd Grete Knudsen: Forrige fredag la Regjeringen frem stortingsmeldingen
for Stortinget, så den ligger nå i Stortinget
til behandling.
Regjeringen har ikke gått inn i lokaliseringsdiskusjonen,
fordi det har vært meget viktigere å sørge
for å få nok investorer til dette fondet som er
villige til å gå inn på de forretningsområdene,
som faktisk Stortingets flertall har lagt til grunn, som dreier
seg om bioteknologi, det marine området, IKT, miljø og
energi. Det som har vært vår hensikt, er at de
fondene som eventuelt blir fylt opp i forhold til forretningsideen,
de vil komme på de stedene som virksomhetene er. Men vi
må ta én ting av gangen. Det aller viktigste nå er å få tak
i de investorene som skal være med sammen med staten.
Morten Lund (Sp): Mitt spørsmål dreide seg
om det rent statlige investeringsselskapet som skal forvalte 2,5 milliarder
kr, og som skal få med private investorer. Det må selvfølgelig
komme i gang før man får de private med.
Vi har en sterk sentralisering, og det trengs
en ny tankegang for å stoppe den. Da er det noen arbeidsplasser som
er viktigere enn andre med hensyn til hvor de ligger, og jeg mener
at hvor dette Grete Knudsen-fondet blir plassert, vil gi et kraftig
signal. Det er viktig at plasseringen ikke blir slik at den forsterker
sentraliseringen og de distriktsopprørene som vi har. Jeg
mener at plasseringen av fondet er så viktig at Stortinget
faktisk må avklare den. Jeg mener også at det
av andre årsaker enn sentraliseringen er sunt å spre
fondsforvalterne i dette landet.
Den forrige regjeringen arbeidet for at Trondheim skulle
styrkes som finanssenter. Ikke minst fins det der et godt og sterkt
miljø for innovasjon og kommersialisering, og SIVA er en
landsdekkende innovasjonsaktør som har lyktes godt.
Vil statsråden legge vekt på det
jeg her nevner, ved valg av lokalisering?
Statsråd Grete Knudsen: Det som er det aller viktigste nå,
det er at vi får med oss private investorer i forhold til
forretningsideene som Stortingets flertall har lagt opp til, inkludert
også Senterpartiets Morten Lund. Så det første
og viktigste ansvaret for den statlige delens virksomhet vil være å fremskaffe
pengene. Det er det aller, aller viktigste! Så må man
i neste omgang se hvor det kommer fondsinvestorer nok og virksomhet
nok til at de forskjellige fondene eventuelt vil plassere seg, for
som Regjeringen har lagt opp til, vil det antakelig bli flere fond.
Det vil ikke bare være ett fond. Og hvis det er investeringsvilje
fra Trondheim, Bergen, Stavanger, Tromsø – fra
alle dem som har vært aktive og utviklet denne modellen –vil
også de ulike fondene kunne bli plassert der. Men å bestemme
seg på forhånd, lenge før man har fått
inn de pengene, synes å være fullstendig galt.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg har et spørsmål til utenriksministeren.
Jeg har registrert at utenriksministeren har
fått kraftig motbør fra kretser innenfor Arbeiderpartiet
og fagbevegelsen for sin Midtøsten-politikk. Etter min
mening er mye av denne kritikken dypt urettferdig. Hvis en skulle følge
den, ville det bl.a. ødelegge mye av Norges rolle i fredsarbeidet.
Så mitt spørsmål
er i korthet følgende: Vil utenriksministeren holde fast
på sin linje i Midtøsten-politikken?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg tror ikke det er riktig å si
at vi har fått «kraftig motbør».
Det har vært visse synspunkter fra enkelte kretser som
fra et presseorgan har blitt betydelig overdrevet til det formålet,
synes jeg.
For øvrig vil jeg si at jeg og denne
regjering kommer til å holde fast ved den linje som vi
har, og det er å bistå partene til å komme
tilbake til forhandlingsbordet, og å bistå de
palestinske myndighetene nå til å overkomme den økonomiske
krise. Vi leder den komiteen på internasjonal basis som
arbeider med dette. Jeg reiser i morgen til New York for å sluttføre
arbeidet i den komiteen som FNs generalsekretær og USAs
president oppnevnte for å se på årsakene
til volden, og jeg vil komme med anbefalinger om hvordan man skal
dempe volden og komme over i en forhandlingsfase igjen. Vi tror
at våre anbefalinger kan bety noe for begge parter. Vi
har arbeidet på det grunnlaget, og vi fortsetter å arbeide
på det grunnlaget.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg takker for svaret. Hvorvidt det ikke er «kraftig
motbør» det som bl.a. er kom- met fram i Dagsavisen,
er vel et forsøk på å redusere kritikken.
Hvis en leser ord og uttrykk som her er brukt, har jeg litt vanskelig
for å forstå at dette ikke kvalifiserer til et
såpass beskjedent uttrykk som «kraftig motbør».
Men det er ikke det viktigste her. Det viktige er, og det er jeg tilfreds
med, at utenriksministeren på tross av denne kraftige kritikken
fastholder sin linje i Midtøsten-politikken, og det vil
han ha vår støtte for her i Stortinget.
Problemene er flere, bl.a. at palestinernes
leder, Yasir Arafat, ikke offentlig har villet ta avstand fra all
voldsbruk. Det har provosert israelerne. Og problemet på den annen
side er selvsagt bl.a. at Israel har hatt overreaksjoner mot den
voldsbruk som har funnet sted fra palestinernes side. Ellers trengs
det etter mitt syn også en regional tilnærming
til denne konflikten, hvor en også må trekke inn
forholdene til de omkringliggende land.
Jeg tror jeg avslutter med dette. Jeg har egentlig
ikke behov for noe tilleggsspørsmål, for jeg var
godt tilfreds med utenriksministerens svar og håper han
føler at det er en støtte.
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg kan bare svare det at Norge i FN har stemt
for at Israels svar på intifadaen har vært overdreven
maktbruk, men vi har også stått på linje
med andre viktige aktører i dette som peker på de
problemene som voldsbruken på palestinsk side fører
til. Det har vært terroraksjoner mot den israelske befolkningen,
og det har ført til en stemning på den siden også som
gjør at det er vanskelig å ta opp igjen fredsforhandlingene.
For øvrig vil jeg også legge
betydelig vekt på de israelske bosettingene og de sikkerhetsproblemene
som det skaper, og de negative holdningene som dette nå skaper på palestinsk
side. Så det er mange fasetter av denne konflikten. Jeg
tror at når Mitchell-rapporten kommer på bordet – vi
skal sluttføre arbeidet med den i New York i morgen og
fredag – så vil det bli en balansert framstilling,
og vi håper at det kan danne grunnlag for å komme over
i en bedre fase.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kristin Halvorsen.
Kristin Halvorsen (SV): Om Kjell Magne Bondevik er fornøyd
med at norsk utenrikspolitikk når det gjelder Midtøsten,
står fast så er ikke vi fornøyd med at
norsk Midtøsten-politikk står fast når
alt annet forandrer seg i forverret retning.
Det er rett og slett slik at det etter siste
valg i Israel har oppstått en forverret situasjon. Sharon
er valgt på en krigserklæring mot palestinerne.
Norge var blant de siste som sa klart fra om at det er forskjell
på en makt som okkuperer et land, og de som blir okkupert.
Vi syntes det var pinlig at da Israel rykket inn i Gaza og Powell,
den amerikanske utenriksministeren, tok avstand fra dette, EU kom
på banen og Israel trakk seg ut, først da syntes Norge
at det var på sin plass å protestere, når
alle de andre hadde protestert. Er det ikke rett og slett på tide
at Norge skjerper tonen overfor Israel?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Den framstillingen som gis her, er direkte
gal. Vi var før amerikanerne. Vi var før EU. Jeg
ringte utenriksminister Shimon Peres og sa fra om den norske holdningen
til deres innmarsj i A-områdene i Gaza, og sa at man burde
trekke seg ut, fordi det var områder som Israel hadde overgitt
til palestinske myndigheter. Dette skjedde før Colin Powell kom
på banen. Det skjedde før jeg visste at han ville komme
på banen, og det skjedde før også EU
kom ut med sin erklæring. Så dette er direkte
galt. Men jeg har sett at noen har framstilt det slik som Kristin
Halvorsen nå gjør, og hun bygger på den
framstillingen. Men det er galt. Holdningen min stod i Dagbladet
morgenen etter dette skjedde, og den stod på trykk i Dagbladet
før Colin Powell hadde kommet med sin uttalelse – faktisk
mange timer før.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til
utenriksministeren som gjelder den måte Norge ivaretar
sine forpliktelser på Svalbard på etter Svalbardtraktaten.
Ifølge avismeldinger er det en gryende,
muligens voksende, uenighet med hensyn til Norges syn på verneinteressene
og Russlands synspunkter når det gjelder å utøve sine
rettigheter til næringsvirksomhet – altså den
klassiske konflikten: verneinteresser mot næringsvirksomhet. Det
jeg gjerne vil spørre utenriksministeren om, er om han
kan forsikre Stortinget om at Norge, hvis vi skal ha en veldig tøff
holdning overfor Russland, sikrer seg støtte fra Svalbardtraktatens
andre signatarmakter, slik at vi ikke risikerer at vi går
så høyt på banen at vi også kan støte
fra oss andre viktige land i en slik eventuell konflikt – som
kan komme.
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg håper ingen norsk regjering – nåværende
eller framtidig – vil gjøre det som Hagen nå anbefaler,
nemlig å drive spill blant Svalbardtraktatens andre signatarmakter.
Svalbardtraktaten slår utvetydig fast at Norge har full
suverenitet på Svalbard, at vi har rett til å utøve
vår myndighet der, forutsatt at vi ikke forfordeler eller
diskriminerer noen som har signert traktaten. Vi er selvfølgelig
ikke i noen konsultasjoner med andre land om hvordan vi skal forholde oss
til det som er norsk myndighetsutøvelse, som vi har rett
til å utøve på vegne av Norge i forhold
til signatarmaktene. Det ville etter min oppfatning være å bringe
oss inn i en situasjon vi ikke bør komme inn i, der nettopp land
vil kunne betvile norsk suverenitet over Svalbard.
Når det gjelder miljøvernbestemmelsene,
er de i samsvar med Svalbardtraktaten. Vi vil selvfølgelig
ta tilbørlig hensyn til dem som er til stede på Svalbard,
men innenfor de rammer som denne miljøvernloven gir. Det er
helt på det rene at miljøet må være øverst
på dagsordenen når det gjelder Svalbard. Men samtidig
må vi sikre at de landene som ønsker å være
der, som har vært der, og har lange tradisjoner for å være
der, kan drive næringsvirksomhet.
Kortene må ikke blandes, slik Carl
I. Hagen nå forsøker på – at
vi på Svalbard så å si skulle inngå allianser med
andre land i forhold til én signatarmakt. Det vil jeg sterkt
advare mot.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg er ikke enig i den framstillingen av mitt
spørsmål som utenriksministeren nå gir. Opp
gjennom årene har det vært flere saker når
det gjelder den rettighet til suverenitetshevdelse som Norge har etter
Svalbardtraktaten. Det jeg vil forsikre meg om at Regjeringen har
til hensikt å følge, er at man ikke skal bidra
til at det blir en voksende konflikt i forbindelse med Norges suverenitetshevdelse
og utøvelse av de myndigheter som vi er tillagt etter traktaten,
og at man har det formål med å hevde suvereniteten
at det ikke skal kunne vokse fram noen store konflikter. Det har
vært nok konflikter allerede rundt Svalbard. Jeg går
ut fra at utenriksministeren er enig i at formålet er at
vi utøver suvereniteten i henhold til traktaten, til full
tilfredsstillelse for de andre signatarmaktene.
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det er en måte å skape forvirring
om norsk svalbardpolitikk på, og det er den som Carl I.
Hagen nå anbefaler oss. Jeg kjenner ikke til noe tilfelle
der vi har konsultert en gruppe blant land som har signert denne
traktaten. Jeg kjenner til at vi i forbindelse med bergverksdriften
i 1925 konsulterte alle land som er signatarmakter, og de godkjente
den. Men jeg kjenner ikke til at vi har konsultert noen land, eller
en gruppe land, i forhold til dette. Det ville være å bringe
oss inn i en situasjon som vi ikke bør bringes inn i.
Det er én måte å sikre
at det ikke blir forvirring og problemer rundt Svalbard på.
Det er at Norge har en fast linje, en forutsigbar linje, og at en
ikke diskriminerer noen i forhold til det som er norsk lovgivning.
Men vi må holde fast ved at det er norsk suverenitet som
gjelder helt og holdent på Svalbard.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille utenriksministeren et
spørsmål:
Er det slik at utenriksministeren gjerne ønsker
debatt om utenrikspolitiske spørsmål? Jeg må si
det har forundret meg ved flere korsveier at utenriksministeren
når det kommer fram kritikk – særlig
når det gjelder diskusjonen om Norges holdning til situasjonen
i Midtøsten og det som mange oppfatter å være
en for servil holdning i forhold til Israels overgrep – gjør
så godt han kan for å underkjenne hvor mange det
er som reiser slik kritikk, og sier at vi som diskuterer utenrikspolitikk
i Norge, egentlig driver en innenrikspolitisk debatt, av helt andre
hensyn enn det som er situasjonen i Midtøsten. Dette toppet seg
sist ved at Jagland mente at folk som kritiserte Norges rolle i
Midtøsten, satt hjemme og kokte!
Er dette en måte å oppmuntre
til en skolert debatt om norsk utenrikspolitikk på?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg er litt forundret over hva som har skjedd
her i salen i dag.
Først tar man opp en formell debatt
om retten for det absolutt største land i verden til å sitte
i FNs sikkerhetsråd, dersom det skulle bli utvidet, nemlig
India – kanskje med henblikk på å sikre
noen marginale stemmer ved valget, hva vet jeg. Så begynner
man å reise tvil om norsk Svalbard-politikk, som er forutsigbar,
som er fast. Og så kommer man med en direkte gal opplysning
om hva vi har gjort i Midtøsten, og hva vi står
for der – det var jo det forrige spørsmålet,
fra Kristian Halvorsen. Jeg er litt forundret over det.
For øvrig ønsker jeg debatt
om norsk Midtøsten-politikk. Jeg forstår veldig
godt de holdningene som er i deler av det norske folk, og som er
i Arbeiderpartiet. Jeg skrev i en artikkel i Dagsavisen søndag
at det at man nå retter sine øyne mot Israel,
er naturlig, fordi de har det største maktapparatet, og
palestinerne mangler sin frihet. Det er i tråd med arbeiderbevegelsens
solidaritetsinstinkt å ta parti mot den som har det største
maktapparatet, når man ser hva som foregår. Men
det betyr ikke at man skal beskrive norsk utenrikspolitikk på en
helt feilaktig måte, som jeg føler foregår
i mange kretser nå. Det er en helt feilaktig fremstilling å si
at vi ikke har tatt avstand fra Israels voldsbruk. Men
vi har, som det internasjonale samfunn for øvrig – i
hvert fall de vi må koordinere oss med, som i hovedsak
er EU, Russland og USA – også pekt på at
det er to parter, og at det foregår vold også fra den
andre parten, som fører til at situasjonen blir nesten håpløs
for dem i Israel som ønsker å gjenoppta fredsforhandlingene.
Det må man også peke på. Man må ha
et balansert bilde i denne konflikten.
Kristin Halvorsen (SV): Det er ikke slik at SVs leder deltar i noe
slags forfølgelsesraid på utenriksministeren på ulike
utenrikspolitiske felt, og ønsker å misforstå.
Jeg tror neppe det er klokt – riktignok av utenriksministe-
ren – å kalle enkelte velgergrupper, særlig
i Oslo-området, for «marginale stemmer» og
koble det til spørsmålet rundt en eventuell indisk
deltakelse i Sikkerhetsrådet.
Men det er ganske slitsomt å delta
i en utenrikspolitisk debatt hvis den holdningen som utenriksministeren
har hver gang det kommer fram kritikk, er at den er feilaktig – hver
gang kritikken blir ganske sterk når det gjelder hvilken
rolle Norge skal ha når Oslo-prosessen er død, når
det ikke lenger er mulig å være en nøytral
brobygger mellom to parter, og når det faktisk er sånn
at det trengs et vestlig land som sier at det er forskjell på en
okkupant og en som blir okkupert. At man utfordrer utenriksministeren
på det, må da være en legitim, høyst
nødvendig og svært viktig politisk debatt for
Det norske storting – og ellers – å ta.
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Når det gjelder India, synes jeg
at man må løfte dette spørsmålet
opp fra et slikt nivå som hva man eventuelt kan tjene på i
en valgkamp her i Norge. Det dreier seg om verdens største demokrati,
og det representerer 1/6 av jordas befolkning. Da må man
se på det, istedenfor å ha et helt annet perspektiv
når man skal drøfte det. Det var det jeg pekte
på.
For øvrig har norsk utenrikspolitikk
og Midtøsten-politikk tatt utgangspunkt i det som Kristin
Halvorsen sier. Det er tre viktige pilarer i norsk Midtøsten-politikk:
Det er delingsplanen av 1947, som slår fast opprettelsen
av staten Israel, og som gav palestinerne rett til en egen stat. Det
er resolusjonene i Sikkerhetsrådet – 242 og 338 – som
slår fast at de okkuperte områdene det er snakk
om, er okkuperte, og at Israel er en okkupant, og som for øvrig
også slår fast, indirekte, at palestinerne har
en rett til en palestinsk stat. Og det tredje er Oslo-avtalen, som
slår fast at de to partene skal forhandle om dette spørsmålet. Det
er på det grunnlaget vi har ført norsk Midtøsten-politikk.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lisbet Rugtvedt.
Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg vil gjerne følge opp kritikken
av Midtøsten-politikken.
Mange føler altså behov for
klarere reaksjoner mot Israel, og Dagsavisen skriver i
dag at EU varsler at Israels opptreden kan få konsekvenser
for handelen med Israel. Noen generell boikott av Israels varer ønsker
ikke SV å gå inn på, men å la
være å importere varer fra israelske bosettinger
i palestinske områder virker fornuftig, slik SV ser det.
Er utenriksministeren enig i at vi bør
innføre restriksjoner mot import av varer fra israelske
bosettinger i palestinske områder?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det må jeg svare nei på.
Jeg tror ikke en slik boikott vil være mulig å gjennomføre
uten at man i så fall måtte boikotte israelske varer
mer i sin alminnelighet.
Hvis SV går inn på det, må jeg
minne om at det, etter det jeg trodde i hvert fall, har vært
bred enighet i Stortinget, iallfall mellom Arbeiderpartiet og SV
og flere andre partier, om at ensidige boikotter fra ett land ikke
er særlig hensiktsmessig. Det er jo det USA har drevet
med, og som vi har kritisert USA veldig sterkt for. Jeg trodde SV stod
for at boikottaksjoner skulle forankres i FNs sikkerhetsråd.
Nå går man ikke bare til å skulle boikotte
et bestemt land, men deler av et lands handel. Jeg tror man da slår
inn på en linje som det ikke er mulig å håndtere,
og som også står i motstrid til det som er formulert
av politikk på dette området gjennom mange, mange år.
Vi var glade for at Colin Powell kom og sa at man nå måtte
redusere de ensidige boikottene fra USAs side. Og så skal man
da gå den motsatte vei fra norsk side!
Presidenten: Kjell Magne Bondevik – til
oppfølgingsspørsmål.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Når det gjelder akkurat den siste
runden om Midtøsten, har jeg tidligere gitt uttrykk for
at Regjeringen i hovedsak har vår støtte, så det
skal jeg ikke forfølge.
Det som gjorde at jeg bad om ordet, var at
jeg reagerte ganske sterkt på måten utenriksministeren
karakteriserte tidligere spørsmål i denne spontanspørretimen
på, at dette var spørsmål om en forestående
norsk valgkamp og velgergrupper i Norge. Etter mitt syn er spørsmålet
om Indias plass i Sikkerhetsrådet og forholdet til Kashmir-konflikten
og også Midtøsten-konflikten i seg selv så viktige
utenrikspolitiske spørsmål at det må kunne
reises i en spontanspørretime uten å møte
en slik holdning fra utenriksministeren.
Derfor er mitt spørsmål:
Mener ikke utenriksministeren at spørsmålet om
Indias plass i Sikkerhetsrådet og forholdet til Kashmir-konflikten
og også Midtøsten-konflikten i seg selv er så viktige
utenrikspolitiske saker at de må kunne drøftes
uten å møte den holdning at dette har med en forestående
norsk valgkamp å gjøre?
Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg bare konstaterer at det er trukket inn
i valgkampen på en svært uheldig måte,
som vil innebære at man fjerner seg fra det som er perspektivet
i denne saken, nemlig at det dreier seg om verdens største
demokrati. Norge har i lang tid tatt til orde for at de fattige
landene skal bli bedre representert i Sikkerhetsrådet.
Når det kommer til det spørsmålet at
man faktisk får den muligheten, reiser man en stor debatt,
til tross for at tidligere utenriksminister Knut Vollebæk
sa seg enig ved å uttrykke: Jeg er ikke uenig, og jeg ser
positivt på at man reiser det spørsmålet.
Da blir det et spørsmål om en mangel på kontinuitet
som jeg vil påpeke her, og som det må finnes en
grunn til.
For øvrig mener jeg at det er feilaktig å påstå at
Norge reagerte etter USA og EU når det gjelder Israels
maktbruk i Gaza for kort tid siden. Det er direkte feil å fortsette å påstå det,
og det må det være mulig for en norsk utenriksminister
også å påpeke. Jeg synes at debatten
må føres ut fra de faktiske forhold, og ikke ut
fra hva som det påstås at vi gjør.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Odd Einar Dørum (V): Mitt spørsmål går
til kulturministeren.
Det er kjent at både den sittende
regjering og også veldig mange i Norge er veldig opptatt
av når vi går inn i IT-tidsalderen, at vi skal
ha kritisk kompetanse og en kulturbasert kompetanse. Jeg er av dem
som mener at den norske konversasjonsleksikontradisjonen har bygd
opp det i en årrekke og gitt oss noe unikt kunnskapsmessig
og kulturpolitisk.
Vi har nå på mange måter
fått klare meldinger om at databasen til Store Norske leksikon
er i fare. Det er fra dem som driver med det, før de eventuelt
skulle gjøre noe som er til skade for denne basen, tatt
kontakt overfor den sittende regjering for å finne praktiske
løsninger. Ser kulturministeren nå praktiske løsninger
som gjør at vi kan beholde denne unike databasen som grunnlag
for norsk kultur, men også som grunnlag for å drive – skal
vi si – kritisk kompetanseopplæring på nettet?
For det er jo slik at når sannheten er et tastetrykk unna,
må det også være databaser som er et
tastetrykk unna, som holder god kvalitet, og som vi kan stole på 100 pst.
Statsråd Ellen Horn: Fra statens side er det en klar intensjon å finne
fram til en løsning når det gjelder den nasjonale
kunnskapsbasen. Vi har hatt drøftelser, og vi har i dag
innkalt Kunnskapsforlaget til drøftelser om hvordan forhandlingene
omkring fremtiden til den nasjonale kunnskapsbasen skal kunne se
ut. Det er en rekke spørsmål som må avklares.
For oss er det ikke forlaget i seg selv som skal reddes, men denne
unike nasjonale kunnskapsbasen, som vil være av stor betydning
også for folks forhold til teknologi og for Norge som
kulturnasjon.
Odd Einar Dørum (V): Jeg takker statsråden for at hun
gir uttrykk for en aktiv og positiv holdning.
Jeg tror det er svært avgjørende
at man finner en praktisk løsning, fordi jeg opplever i
møte med mye av det som vi kan kalle for det moderne IT-landskapet,
at folk faktisk får en kunnskap som er så fragmentarisk
at de ikke skjønner hva de ser. I land utenfor vårt
eget, f.eks. andre nordiske land, satser man i dag mange penger – titalls
millioner – på å bygge opp en slik database
som vi nå har hatt i nesten 100 år.
Jeg vil bare med dette på det sterkeste
oppfordre statsråden til at det blir funnet en løsning,
og at vi sørger for at denne unike skatten nettopp i IT-tidsalderen
blir i behold, slik at den generasjonen som nå bruker tastetrykkene,
også får nok kompetanse med seg på veien
til at man på Internett klarer å skjelne mellom
søppel og det som er av høy kvalitet. Jeg oppfatter
statsråden slik at det vil hun. Dette er da et sterkt oppmuntrende
tilrop til henne om å holde trykket.
Statsråd Ellen Horn: Informasjonssektoren er i stor endring, og
gammelt innhold etterspørres i mange nye sammenhenger.
Det er en rekke spørsmål som må avklares
for å sikre denne unike kunnskapen, som vil være
av stor betydning for Norge som kulturnasjon.
Regjeringen er veldig opptatt av å finne
en løsning. Vi må avklare en rekke forhold både
når det gjelder andre aktører, og når
det gjelder den kommersielle delen av dette. Dette skal vi komme
tilbake til, og vi setter stort trykk på å finne
fram til en løsning, eventuelt gå inn på en
prøveordning over to–tre år for å se
hvordan basen vil kunne nyttiggjøres av skolebarn, biblioteker
osv.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Randi Karlstrøm (KrF): Jeg har et spørsmål til
næringsministeren. Under Bondevik-regjeringen tok seks departementer
et felles initiativ for å fremme entreprenørskap
og næringskompetanse hos barn og unge. Landbruksdepartementet,
Fiskeridepartementet, Kommunaldepartementet, Miljøverndepartementet,
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Næringsdepartementet
tok dette tverrfaglige initiativet, og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
skulle være en samordner. Mange næringsorganisasjoner
var veldig glade for at dette initiativet ble tatt. Det er nå kommet
mange signaler fra miljøet om at de savner Regjeringens
engasjement. Hva vil næringsministeren gjøre med
dette?
Statsråd Grete Knudsen: Fra Nærings- og handelsdepartementets
side har en fulgt opp dette initiativet. Vi har hatt en rekke samråd
og møter – og internasjonale møter om
entreprenørskap, også når det gjelder
den yngre garde.
Vi har også lagt opp til å få vedtatt
direktivet som gjelder entreprenørskap, og vi har hatt
et godt samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, som
har vært med i de praktiske forberedelsene når
vi har gjennomført de helt konkrete debattene og arbeidet sammen
med dem som er i konkret virke.
Randi Karlstrøm (KrF): For å få dette til å bli
en ordinær virksomhet i skolehverdagen er finansieringen
et kjernespørsmål. Jeg har erfaring fra det fra
den jobben jeg hadde tidligere også. Varige ordninger må til
for å få dette på plass. Vil Næringsdepartementet
ta et tyngre ansvar for dette?
Statsråd Grete Knudsen: Det har vi faktisk gjort. Det er vi som konkret
har fulgt dette opp i praksis, og jeg føler på en
måte at jeg må få frem hva det helt konkret dreier
seg om, for å vite på hvilke områder
dette ikke måtte være fulgt opp.
Når det gjelder Kirke-, utdannings-
og forskningsdepartementets holdning, er den nettopp at entreprenørskap skal
være en integrert del av skolehverdagen – det
skal ikke være noe som skal komme utenpå.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til nærings-
og handelsministeren.
For nesten to år siden etablerte Bondevik-regjeringen et
program for «Et enklere Norge», som skulle innlemmes
i den nye regjeringens program om en fornyelse av offentlig sektor.
En forutsetning var at det skulle komme rapporter hvert halvår
om fremdriften i dette. Nå har ikke det skjedd. NHO har
i en rapport konstatert at en del av disse prosjektene har stoppet
opp, blitt forsinket eller ikke gjennomført, og vi har
fortsatt 649 skjemaer og registreringsplikter som selvstendige næringsdrivende
skal forholde seg til. Når kan våre gründere
og industrialister i dette landet regne med å se konkrete
resultater av Regjeringens arbeid, noe som virkelig betyr noe når
det gjelder å redusere og forenkle skjemaveldet i Norge?
Statsråd Grete Knudsen: Når det gjelder den NHO-rapporten
som representanten Hedstrøm viser til, viste den samtidig
at det var en god del av tiltakene som faktisk var gjennomført.
Videre har Regjeringen lagt opp til et mye bredere fornyelsesarbeid,
som «Et enklere Norge» inngår som en
del av.
For svært kort tid siden avgav Næringslovutvalget
en innstilling når det gjelder å se konsekvenser
både av lover og forskrifter, og det har nå skissert
en ordning som det mener vil være langt bedre for å sikre
en enklere saksgang. Rapporten deres vil på vanlig måte
bli sendt på høring. Så Regjeringen har
en bred tilnærming, samtidig som vi søker å følge
opp de tiltakene som kom fra den forrige regjeringen.
Øystein Hedstrøm (Frp): Det er riktig som statsråden sier,
at det er ni prosjekter som har fulgt fremdriftsplanen eller som
har blitt gjennomført av de 46 prosjektene som NHO har
gått inn i. Men dette har vært enklere prosjekter
og prosjekter som ikke har betydd svært mye, slik at det
norske næringsliv er i ferd med å miste troen på at
det vil skje noe i praksis som kan underlette deres hverdag.
Den tidligere nærings- og handelsminister
gav et løfte om å redusere skjemaveldet med 25 pst.
i løpet av to år. Kan statsråden gi noen
signaler om det samme, slik at næringslivet kan få troen
tilbake på at dette ikke bare blir prek, men at man gjennomfører
noe som betyr noe i praksis for norsk næringsliv?
Statsråd Grete Knudsen: Nå ble det gjort en undersøkelse
av hvor meget tidligere statsråd Sponheim i praksis maktet å forenkle,
og han nådde nok på langt nær det målet
som han selv hadde satt seg på dette området.
Jeg husker ikke nøyaktig, men det var i hvert fall langt
under de 25 pst. som var satt opp. Jeg tror det er fornuftig
ikke å gi noen garantier, men å ha en offensiv
holdning til hva som skal gjøres.
Blant annet det med døgnåpen
forvaltning, som man nå arbeider med, vil gjøre
sitt til at næringslivet kan gå inn og få informasjon
hele døgnet på områder de er tjent med.
Hele byggesaksområdet, som er et tilbakevendende område,
vil også bli forenklet ved at man kan bruke en døgnåpen
forvaltning. Og ikke minst har man dette med forskrifter som følger
av lover, som nå da Næringslovutvalget
har lagt frem et forslag om.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lars Sponheim.
Lars Sponheim (V): Det er bra at Regjeringen har satt i gang
en bred og omfattende forenkling når det gjelder systemer
og avbyråkratisering på mange områder, men
det er også viktig å få en forenkling
som oppleves som en enklere hverdag på områder
hvor bedrifter og borgere sliter, og det handler «Et enklere
Norge» om. Derfor er det urovekkende at det som er gjennomført
av disse prosjektene, slik NHO-rapporten viser, i all hovedsak ble
gjennomført før regjeringsskiftet. I rapporten
sier man at en stor del av prosjektene er sterkt forsinket eller skrinlagt,
og det handler om den enkelte hverdagen for disse bedriftene.
En ambisjon om 25 pst. reduksjon av skjemaveldet
vil bli nådd hvis det store prosjektet med Skattedirektoratet og
Finansdepartementet og Næringsdepartementet gjennomføres,
hvor næringsoppgavene kan leveres elektronisk. Da kommer
det store raset når det gjelder skjemaforenkling. Den ambisjonen
synes jeg min etterfølger også bør ha.
For det er en konsekvens av dette prosjektet som nå pågår.
Statsråd Grete Knudsen: Det er jeg helt enig i, og det er også under
oppfølging. I tillegg har vi i prosjektet som den tidligere
regjeringen satte i gang og fulgte opp etter Jagland-regjeringen,
nemlig næringsvennlige kommuner, også vist til
at det er andre problemer i hverdagen som man må løse
lokalt, der hvor både næringslivet og den kommuneansatte
møtes.
Det er mange områder vi må gå inn
på, på bred front, men det store grepet i tillegg
til dette med det elektroniske, som representanten Sponheim nevner,
er jo å se på forskrifter som følger
av lovene, å kunne gå inn og se på konsekvensene
av de lovene som dette huset faktisk vedtar.
Presidenten: Da er vi kommet til siste hovedspørsmål.
Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til
nærings- og handelsministeren.
Vi holder på å bygge nye
fregatter, og vi bygger også et nytt kystvaktfartøy,
som har en bredde som tilsier at man må langt av gårde
før det kan tas i dokk. Næringsministeren er kjent
med at det i lang tid har vært arbeidet for å få en
vedlikeholdsbase i Harstad-området. Og mitt spørsmål
blir da: Når kan man forvente at Regjeringen tar stilling
til hvorvidt det skal etableres en vedlikeholds- og servicebase
for de nye fregattene i Harstad-området?
Statsråd Grete Knudsen: Representanten Bastesen nevnte en vedlikeholdsbase,
en tørrdokk, i Harstad, men understreket at dette dreier
seg om et forsvarsmessig vedlikehold av fregatter og kystvaktfartøy.
I tillegg til dette har både LO, NHO og de lokale instansene
i Nord-Norge sagt at dette skal være en tørrdokk
som også skal drive på ren kommersiell basis.
Det vil altså si at det vil være en stor andel
som skal bygges for private midler og drives med private midler.
Ut fra at dette er en todeling, har Forsvarsdepartementet og Nærings-
og handelsdepartementet invitert de involverte grupperingene til
møte i departementet den 2. mai, ikke bare for å få klarlagt
hva staten skal bidra med i forbindelse med det forsvars- og beredskapsmessige,
men også hvordan den private delen skal finansieres.
Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret.
Det var ikke noe svar på spørsmålet
mitt, som gjaldt når det var forventet at man tok et standpunkt.
Det har vært jobbet med denne saken i et par år
i alle fall. Og det er greit nok å skyve det over på de
private, men tross alt må statens andel og ikke minst SNDs
andel av lånekapitalen klargjøres.
Jeg forstår godt ut fra statsrådens
dialekt at det er en viss beslutningsvegring når det gjelder
denne saken. Hun hadde vel helst sett at det var i hennes hjemområde
det hadde blitt jobbet mest, men nå er spørsmålet:
Når kan man forvente at Regjeringen tar et standpunkt i
denne saken? Selv om det skal være et møte 2.
mai, er spørsmålet altså om når
dette vil skje.
Statsråd Grete Knudsen: Nå er ikke jeg forsvarsminister,
og det er jo forsvarsministeren som håndterer de beredskapsmessige
forholdene. Når det gjelder SND, er det automatikk i forhold
til hva man går inn i og kan være med og bidra
til på den private siden.
Det er viktig at vi ikke nå fortsetter å gå rundt
grøten. Vi må få klarhet i hva den private
delen skal delta i, og så får man diskutere samfunnets
del samtidig. Man kan ikke skyve alt dette over på samfunnet
alene. Det er en umulighet, for samfunnet skal ikke bygge private
tørrdokker. Det skal gjøres av de private.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.