Statsminister Jens Stoltenberg: Arbeiderpartiregjeringens forslag til statsbudsjett var kjennetegnet ved tre hovedmål. Det ene var å styrke våre felles velferdsordninger og bygge ut velferdssamfunnet. Det andre var å bidra til mer rettferdig fordeling. Og det tredje var å sikre norske arbeidsplasser og trygge folks personlige økonomi.

Når det gjelder det første målet, er det grunnen til at vi foreslo tidenes satsing på norske kommuner, at vi foreslo økte bevilgninger til sykehusene slik at vi neste år kan behandle flere pasienter enn noen gang før, og at vi foreslo økte bevilgninger til å ruste opp kreftomsorgen, ruste opp psykiatrien og kjøpe nytt utstyr til norske sykehus. Det er årsaken til at vi tar et nytt skritt i tidenes opprustning av norsk eldreomsorg, bl.a. ved å sikre alle som ønsker det, et tilbud om enerom, det er årsaken til at vi bevilger mer penger til å bygge flere barnehager og øker driftstilskuddene slik at en barnehageplass også kan bli litt billigere, og det er årsaken til at skolene får økte bevilgninger, bl.a. for å finansiere et historisk nødvendig løft av lærernes lønninger.

Vi ønsket mer rettferdig fordeling. Derfor foreslo vi en innføring av skatt på aksjeutbytte, og derfor foreslo vi for annet år på rad en lettelse i vanlige arbeidsinntekter, vanlige lønnsinntekter, på om lag 1 milliard kr. Vi ville trygge norske arbeidsplasser og trygge folks personlige økonomi. Vi ville redusere faren for nye renteøkninger. Derfor foreslo vi et ansvarlig budsjett, et budsjett som ikke øker presset i norsk økonomi.

Jeg er glad for at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet er blitt enige om en budsjettavtale som sikrer disse tre hovedmålene: mer satsing på våre felles velferdsordninger, trygging av velferdssamfunnet og mer rettferdig fordeling – at de som har mye, skal bidra mer, og at de som har lite skal få lettelser, og at det hele kan skje innenfor ansvarlige økonomiske rammer, slik at vi reduserer faren for ytterligere økning av rentene og trygger norske arbeidsplasser.

Det er alltid usikkerhet om hvordan det går med rentene. Det henger bl.a. sammen med forhold utenfor Stortinget makt, forhold utenfor vårt eget land, rentene i andre land og utviklingen i de internasjonale penge- og valutamarkedene. Likevel er det verdt å merke seg at noen av dem som følger de norske rentene nærmest, har rost statsbudsjettet.

Sjeføkonom Inge Furre i Pareto uttalte til Dagsavisen den 20. november:

«Hvis renta stiger neste år, skyldes det ikke statsbudsjettet. Du kan si det slik at politikerne denne gang har gjort jobben sin med tanke på renteutviklingen.»

Analysesjef Marius Lømo i Christiania Markets sier:

«Politikerne overrasket markedet med å komme i havn med et nøytralt budsjett.»

Det er alltid usikkert hvordan renten utvikler seg, den avhenger av oljepris og forhold som ligger utenfor Stortingets kontroll, men analysesjefen sier likevel videre:

«Vi har ment en stund at det er behov for flere rente-økninger, men vi er jo langt mindre sikre på det nå, særlig i lys av budsjettavtalen.»

Det er altså slik at det nå er økte sjanser for at vi har fått stanset økningen av rentene, og at vi etter hvert kan se reduserte renter som et resultat av at Stortinget vil vedta et ansvarlig statsbudsjett. Jeg mener det er grunn til å gi sentrumspartiene honnør for at de har bidratt til å ta ansvar, bidratt til å finne løsninger og bidratt til å vedta et budsjett som gjør at vi kan trygge norske arbeidsplasser og etter hvert bidra til å få rentene ned.

Dette er en avtale som begge parter stiller seg bak. Det er ikke slik det var da det ble inngått budsjettforlik for 1998 og 1999, da Fremskrittspartiet og Høyre bare subsidiært støttet regjeringen Bondeviks budsjettforslag og egentlig ikke stilte seg fullt og helt bak den økonomiske politikken. Nå har sentrum og Arbeiderpartiet to år på rad fullt og helt inngått budsjettforlik, Arbeiderpartiet ved å støtte fullt ut den avtalen vi ble enige om for årets budsjett, og sentrumspartiene ved å stille seg bak den avtalen vi er enige om for neste års budsjett. Og da får vi med en gang igjen debatten om hvem som er vinner og hvem som er taper. Er det sentrum eller Arbeiderpartiet som har tapt eller vunnet på budsjettavtalen? Det tror jeg for det første er en debatt som velgerne ikke er spesielt opptatt av. For det andre er det slik at det er lett å se at sentrum har fått gjennomslag for viktige ting i budsjettavtalen, men det er også lett å se at Arbeiderpartiet har sikret sine hovedprioriteringer: mer satsing på fellesskapsløsningene våre, utbygging av våre felles velferdsordninger, mer rettferdig fordeling og ansvarlige økonomiske rammer som reduserer faren for økte renter. Og det er ikke slik at det behøver å være noen motsetning mellom det at sentrum har fått gjennomslag for ting som er viktige for sentrumspartiene, og at Arbeiderpartiet har sikret det som var våre hovedmål med budsjettet. For det er simpelthen slik at i dette stortinget er det et flertall for mer satsing på våre felles velferdsordninger, for styrking av kommuneøkonomien, for styrking av den offentlige sektor som en viktig del av vårt velferdssamfunn. Det er et flertall for en politikk som skal bidra til mer rettferdig fordeling, og det er et flertall for at vi skal ha ansvarlige, økonomiske rammer, ikke sette over styr det vi har oppnådd i norsk økonomi. Og det er det flertallet som nå er tatt i bruk, og som har sikret et budsjett som er godt for landet, som er godt for velferden og godt for dem som er opptatt av norske arbeidsplasser og av å unngå ytterligere renteøkninger. Derfor er den egentlige vinneren når det gjelder årets budsjettavtale norsk økonomi, norske arbeidsplasser, norske bedrifter og alle som er opptatt av at vi bygger ut velferden på en ansvarlig måte i dette landet. Her er vinneren, og det er grunn til å gratulere og gi honnør til dem som har forhandlet fram avtalen, for det var uttrykk for å ta ansvar, vilje til å finne løsninger til beste for landet og til beste for alle dem som er avhengig av at vi vedtar gode statsbudsjetter.

Når vi sammenlikner budsjettavtalen med de alternative statsbudsjettene som er lagt fram av høyrepartiene her i Stortinget, Høyre og Fremskrittspartiet, ser vi at avstanden er stor mellom budsjettavtalens hovedbudskap og det budskapet som ligger i høyrepartienes alternative budsjettforslag. Det er faktisk slik at begge høyrepartiene – Høyre og Fremskrittspartiet – velger å kutte på nettopp de områdene som sentrum og Arbeiderpartiet gjennom to budsjettforlik to år på rad har valgt å prioritere. Man kutter når det gjelder bevilgninger til kommunene, man kutter når det gjelder distriktene, man kutter når det gjelder bistanden til den fattigste del av verden. Dette gjør man for å finansiere lettelser i skatten til dem som har mest fra før – man bidrar til økte forskjeller, ikke mindre forskjeller.

Ett område hvor vi ser det, er sykelønnsordningen. Der foreslår både Fremskrittspartiet og Høyre kutt som er langt mer dramatiske enn de forslag som nå håndteres i oppfølgingen av innstillingen fra Sandman-utvalget. Fremskrittspartiet foreslår to karensdager, deretter 80 pst. sykelønn resten av fraværsperioden. Høyre foreslår 50 pst. ytelse de tre første dagene, deretter 90 pst. Det er kalde tall, men det handler om menneskers hverdag, om hvordan syke mennesker skal ha det i landet vårt. Hvis vi f.eks. tar utgangspunkt i gjennomsnittlig fravær for en kvinnelig industriarbeider, innebærer Fremskrittspartiets forslag at hun vil få inntektene sine redusert med i gjennomsnitt 7 700 kr pr. år. Høyres forslag innebærer en reduksjon på 5 500 kr. Hvis man skulle være så uheldig å være syk et helt år – og det er det mange mennesker som er: kreftsyke, trafikkskadde og andre med alvorlige lidelser – innebærer Fremskrittspartiets forslag et tap på nesten 50 000 kr pr. år – 49 000 kr. Høyres forslag innebærer 25 000 kr i tapt inntekt for syke mennesker i Norge. Det er usosiale kutt på viktige felles velferdsordninger. Og det sier litt om hvor stor avstanden nå er mellom høyrepartiene og det opplegget som er funnet i skjæringspunktet mellom sentrum og Arbeiderpartiet, fordi det er denne type kutt som finansierer skattelettelsene til høyrepartiene, og det er etter vår vurdering usosiale kutt.

Vi er glad for at det er flertall for et budsjett som slår ring om våre felles velferdsordninger og bygger dem videre ut, som bidrar til rettferdig fordeling, og som gjør det innenfor ansvarlige økonomiske rammer, og vi er glad for at sentrum og Arbeiderpartiet har tatt det flertallet i bruk nettopp for å trygge en slik politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (Frp): Statsministeren var i sitt innlegg sterkt inne på den foreliggende budsjettavtale mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, at det var annet år på rad at disse fire partier har inngått en helhetlig avtale, og hvor det ikke foreligger noen såkalte primærbudsjetter, bortsett fra Regjeringens forslag.

Statsministeren har også i andre sammenhenger gitt uttrykk for at han ser det som formålstjenlig at landet etter hvert får en flertallsregjering, og han har på vegne av Arbeiderpartiet åpnet for å delta i en slik flertallsregjering. Hittil har statsministeren sagt at dette ikke er mulig fordi sentrum har sagt at de skal være et selvstendig regjeringsalternativ.

Jeg vil gjerne spørre statsministeren om det er slik at han for Arbeiderpartiets del synes det nå ville være formålstjenlig å innlede drøftelser mellom disse partier – som altså fullt ut står sammen om den økonomiske politikken – med sikte på å danne en slik flertallsregjering. Er det utelukkende den negative holdningen fra sentrumspartiene som er årsaken til at man ikke tok det naturlige skritt og satte i gang forhandlinger om å finne et grunnlag for en flertallsregjering av Arbeiderpartiet og de tre sentrumspartiene? Med andre ord: Ligger ansvaret for at slike oppfølgende drøftelser ikke er igangsatt, utelukkende hos sentrum, hos de tre sentrumspartiene? Synes han ikke det ville være naturlig, når han oser av samarbeidsvilje overfor disse partier, å invitere til drøftelser for å danne en flertallsregjering som han selv understreker landet ville ha godt av, for å få forutsigbar styring? Hva er det som gjør at statsministeren ikke tar de nødvendige initiativ for å prøve å bidra til en flertallsregjering?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er glad for at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet for annet år på rad har greid å bli enige om en helhetlig budsjettavtale, der vi tar ansvaret for norsk økonomi og tar ansvaret for å bygge ut våre felles velferdsordninger og ikke minst finansiere det å bevilge mer penger til mange gode formål.

Det er to og et halvt år siden Arbeiderpartiet gjorde det klart at vi også var åpne for å innlede mer forpliktende samarbeid, også i regjering med partier i sentrum. Vi har full respekt for at sentrumspartiene har gjort det klart at de i hvert fall i inneværende stortingsperiode ikke ønsker å drøfte et slikt samarbeid, men ønsker å være et selvstendig regjeringsalternativ. Det respekterer vi og føler at det ikke er noe grunnlag nå for å gå videre med de initiativene fra Arbeiderpartiets side, ikke minst fordi Arbeiderpartiet jo etter vår vurdering har et utmerket alternativ til regjeringssamarbeid med sentrumspartiene, og det er å fortsette i regjering alene. Mindretallsarbeiderpartiregjering er noe vi har hatt i mange år, det har faktisk vært tilfellet med alle arbeiderpartiregjeringer siden 1961, og Arbeiderpartiet er selvsagt også innstilt på å kunne fortsette i en ren mindretallsarbeiderpartiregjering etter neste stortingsvalg. Det nye er at vi har åpnet for at vi også kan se på og vurdere et alternativ der vi har forpliktende samarbeid med ett eller flere partier i sentrum for å gi landet en flertallsregjering. Vi tror det er viktig at partier er villige til å samarbeide på tross av forskjeller, fordi det er viktig at landet styres, gis mest mulig forutsigbar styring, og derfor må partier som står for litt ulik politikk, være villige til å samarbeide. Og vi tror at Arbeiderpartiet og sentrum har mye felles og derfor kan gi grunnlag for god styring av landet.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg er enig med statsministeren i at det har blitt en god budsjettavtale, men det er jo litt påfallende hvor sterkt Arbeiderpartiets talere understreker det, når vi vet hvor mye denne avtalen har forandret på arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag. Det må jo ha betydd at det har vært ganske dårlig, og det var det faktisk på opptil flere punkter, bl.a. i behandlingen av frivillige organisasjoner som mange oppfattet som et slag i ansiktet istedenfor en oppmuntring til det frivillige arbeidet som gjøres. Nå har statsministeren sagt at han er veldig sterkt for slikt frivillig arbeid, og da håper vi det gir seg uttrykk også når Regjeringen skal legge fram en vurdering av momsreformens virkning på denne sektor.

I statsministerens første år som politiker var han særlig kjent for sitt sterke miljøengasjement. Det har bleknet, og han leder nå en regjering som har kommet i kollisjon med hele miljøbevegelsen, ikke minst på grunn av sitt kjør for å bygge forurensende gasskraftverk. Etter sammenbruddet av klimakonferansen i Haag er det desto farligere å kjøre denne linjen – når en nå ikke har fått enighet om et internasjonalt avtaleverk som kunne fange opp noe av den forurensning disse gasskraftverk vil skape.

I de senere år har Stoltenberg særlig markert seg med en positiv næringslivsprofil. Da var det desto mer overraskende at Stoltenberg ledet en regjering som la fram kanskje det mest bedriftsfiendtlige budsjettforslag noen regjering har presentert – i den grad at næringslivsledere nå sier at de savner Gro som leder av en arbeiderpartiregjering – med en konjunkturavgift som i realiteten var en økning av arbeidsgiveravgiften, elavgift på industrien, innskjerping av delingsmodell og aksjerabatter, som særlig rammer små og mellomstore bedrifter.

Så mitt spørsmål til statsministeren er: Er det en slik næringslivsprofil han ønsker å stå for? Er det en slik næringslivspolitikk Arbeiderpartiet ønsker å føre?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg mener at Regjeringens opprinnelige forslag til statsbudsjett er bedre enn den budsjettavtalen som nå er inngått. Men jeg mener likevel at den budsjettavtalen som nå er inngått, gir landet et godt budsjett, og det er fordi utgangspunktet var så glimrende at selv justeringer av det gjør at vi fortsatt har et godt budsjett.

Om det er endret på mye eller lite, er veldig avhengig av hvordan man regner, og jeg vet egentlig ikke hvor interessant den øvelsen er. Når det gjelder budsjettets utgiftsside, hva vi bevilger til ulike formål, så har vi endret på om lag 1,5 milliarder kr. Det er en helt normal justering av budsjettets utgiftsside og er innenfor rammer som selvsagt er akseptable for Regjeringen, spesielt fordi hver eneste krone i økte bevilgninger til gode formål er blitt dekket inn med reduksjoner i andre bevilgninger og i noen grad også økte inntekter. Da er det helt uproblematisk for oss å gjennomføre de justeringene på utgiftssiden som er gjennomført.

Når det gjelder inntektssiden, er det slik at der legger man sammen litt ulike ting. Man summerer ting over to år og sammenlikner med hva man tidligere har gjort i ett år. Vi snakker her om endringer både i 2001 og 2002 når det gjelder investeringsavgiften. Det andre vi gjør, er at vi summerer ting som handler om momsreformen. Det var ikke Arbeiderpartiets forslag at vi skulle ha halvert matmoms, finansiert med 1 pst. økt generell momssats, men det betyr at man går i null i forhold til statsbudsjettet, og derfor kunne vi også akseptere det.

Så fikk sentrumspartiene gjennomslag for at vi skulle fjerne den generelle konjunkturavgiften, som vi mente var et treffsikkert virkemiddel for å dempe presset i norsk økonomi. Det er erstattet med kraftig innstramning i det som kalles avskrivningsreglene for norske bedrifter, en særskilt konjunkturavgift for næringsbygg og enkelte økte avgifter. Vi var villig til å godta de tre skatteøkningene som erstatning for konjunkturavgiften, men jeg mener fortsatt at konjunkturavgiften hadde vært et renere og ryddigere virkemiddel for å dempe presset i norsk økonomi. Det avgjørende er likevel at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet tar ansvar for å dempe presset, slik at vi holder kostnader og renter nede. Det er ikke minst viktig for norske bedrifter.

Jan Petersen (H): Jeg er uten videre helt enig med Bondevik i hans bekymring for Arbeiderpartiets næringsprofil – det var meget kraftige økninger Arbeiderpartiet foreslo. Det er derfor synd at forliket fortsatt innebærer en betydelig forverring for næringslivet i forhold til de regler som gjelder i inneværende år, og det er synd at byrden veltes over på enkeltmennesker istedenfor at man forsøker å begrense statens utgifter.

Mitt spørsmål til statsministeren går langs de samme linjer. I revidert nasjonalbudsjett sa Regjeringen i vår en del fornuftige ting, bl.a. følgende:

«Mulighetene til å øke skatte- og avgiftinntektene er begrenset i årene som kommer. Skatte- og avgiftsnivået i Norge er allerede høyt sammenliknet med andre land.»

Videre skrev Regjeringen:

«Likeså gjør den økende internasjonaliseringen det vanskelig for Norge å ha vesentlig høyere skatter på kapital- og arbeidsinntekter enn våre naboland.»

Det betyr at Regjeringen forstod at Norge ikke kunne være et skattepolitisk annerledesland – de forstod det i teorien. Men så slår de altså til med tidenes høyeste økninger. Så er spørsmålet: Hva er det som egentlig har skjedd? Ja, hva er det som har skjedd annet enn opprøret i Arbeiderpartiet? Statsministeren følte behov for å vise at han nå var en skikkelig sosialdemokrat, og så slo han altså til med de høyeste skatte- og avgiftsøkningene i manns minne. Og som om ikke dette er ille nok: Dette forliket skyver en byrde på 10 milliarder kr inn i 2002 som må dekkes inn, samtidig med at en av forlikspartnerne, Kristelig Folkeparti, sier at de forventer lettelser for enkeltmennesker. Hvis vi da skal ha et nullsumspill i 2002 også, vil vi altså få betydelige skatteøkninger.

Mitt spørsmål til statsministeren er derfor: Når vil han i praksis ta konsekvensen av sin teoretiske forståelse av at Norge ikke kan være et skattepolitisk annerledesland?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg tror ikke det er noen trøst for representanten Petersen, men jeg har alltid vært en fullgod sosialdemokrat og er fortsatt det.

Når det gjelder spørsmålet om skatt, tror jeg vi må ta utgangspunkt i følgende: Norsk økonomi preges nå av press. Det betyr at det er høye renter, det betyr at vi har en pris- og kostnadsvekst som er klart høyere enn våre naboland, det betyr at vi har utlån fra bankene som er kraftigere enn på mange år, og det betyr at vi har sett en vekst i privat forbruk og i boligpriser som har vært kraftigere enn på mange år. Da er det behov for å bremse. Og vi kan enten bremse gjennom bare å stramme inn på offentlige utgifter, bevilgninger til gode og viktige velferdsordninger, eller vi kan si at vi gjør en kombinasjon av dels å stramme noe inn i forhold til de offentlige utgiftene til våre felles velferdsordninger, og dels å stramme noe inn også i den private delen av økonomien. Vi har valgt den noe kombinasjonen, fordi vi mener at norsk økonomi er så sterk og det private forbruket så høyt at man tåler at også noe av oppbremsingen skjer i den private delen av økonomien. Derfor har vi foreslått de skattetiltakene som vi har gjort. Og det er av hensyn til norske bedrifter, for alternativet ville vært å gå til oljefondet og hente pengene og be om enda sterkere renteøkning, enda sterkere prisstigning, noe som virkelig hadde vært alvorlig for norske bedrifter. Det hadde vært å gjenta de feilene som man f.eks. gjorde under Willoch-regjeringen på 1980-tallet, da man satte norsk økonomi over styr fordi man ikke var i stand til å stramme inn i tide. Vi tar ansvar for å stramme inn og får ros fra mange fagøkonomer nettopp for det, men bruker også budsjettets inntektsside.

Når det så gjelder Høyres bekymring for enkeltmennesket, vil jeg si at alle de syke i Norge er også enkeltmennesker. Og det å frata et sykt menneske som er sykmeldt ett år på grunn av kreft eller andre alvorlige sykdommer, 25 000 kr – for en gjennomsnittlig lønnsmottaker – er ikke å vise respekt for enkeltmennesket, det er å rasere viktige velferdsordninger.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er interessant å lytte til statsministerens beskrivelse av budsjettforliket og den tilfredshet han tilkjennegir. Vi setter selvfølgelig pris på at også statsministeren er fornøyd med det forliket som er inngått. Men det er et faktum at når det gjelder momsreformen, er det foretatt store endringer i det opplegget som Regjeringen har foreslått. Den generelle momssatsen er økt med 1 pst., matmomsen er halvvert, Stortinget har nå sagt nei til moms på reiseliv og persontransport. I tillegg er konjunkturavgiften som Regjeringen fore- slo, fjernet i budsjettet. Det foreligger avtale om at investeringsavgiften skal fjernes, og delingsmodellen skal fjernes i den skattepakken som skal legges fram til neste år.

Vi snakker altså her om historiske omveltninger i ett enkelt budsjett. Og den tilfredshet som statsministeren uttrykker, står da i grell kontrast til det den forrige statsministeren fra Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland, sa i 1997, da han brukte uttrykket «kvalmende» om økningen av minstepensjonen med 1 000 kr i måneden. Gjentatte ganger sa Thorbjørn Jagland den gang – riktignok i et forsøk på å bortforklare sine 36,9 pst. – at han ikke kunne ta ansvar for landets økonomi med en slik opposisjon. Dette mer som en observasjon i forhold til den tilfredshet som nå blir uttrykt i forbindelse med historiske omveltninger på et budsjett.

Det jeg imidlertid har lyst til å spørre statsministeren om, er det han var inne på som går på sykelønnsordningen. Jeg er helt enig med statsministeren i at det er forskrekkelige forslag som er fremmet både fra Høyres og Fremskrittspartiets side. Jeg har trodd at vi har stått sammen om å slå ring om sykelønnsordningen. Men jeg hørte at statsministeren nå i sitt innlegg sa at de forslag til endringer som Høyre og Fremskrittspartiet har foreslått i dette budsjettet, er langt mer dramatiske tiltak enn det som nå håndteres i oppfølgingen av Sandman-utvalget. Betyr det at Regjeringen har til hensikt å komme med endringer i sykelønnsordningen?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det er helt riktig som representanten Enoksen sier, at jeg er meget fornøyd med budsjettavtalen. Ellers hadde vi heller ikke anbefalt den. Det var krevende forhandlinger, fordi vi stilte strenge krav om at hovedinnretningen i forhold til ansvarlige rammer, satsing på våre felles velferdsordninger, rettferdig fordeling, inklusive aksjeskatten, måtte på plass. Til gjengjeld fikk sentrum gjennomslag for viktige krav fra sentrums side, f.eks. viktige endringer i momsreformen. Det er helt åpenbart at det er et område der sentrum, og ikke minst Senterpartiet, fikk gjennomslag for et gammelt krav som de tidligere ikke har fått gjennomslag for, og som ikke var Arbeiderpartiets opprinnelige forslag, nemlig å halvere matmomsen, men å finansiere det gjennom ett prosentpoengs økning i den generelle momssatsen. Det betyr ganske mye billigere mat, og så betyr det litt høyere pris på alle andre varer. Og det er greit for oss, men det var altså ikke vårt opprinnelig forslag. Det er riktig at det involverer ganske mange milliarder i flytting, men det går i null, og det er ganske avgjørende i forhold til rammene i det totale statsbudsjettet.

Så er det også riktig at vi fikk erstattet en del av våre skattetiltak. Jeg fastholder at den generelle konjunkturavgiften er bedre enn de tiltakene som nå er kommet med kraftige innskjerpinger i avskrivningsreglene for bedriftene, med en særskilt investeringsavgift for byggenæringen og for enkelte andre avgifter. Men vi mener alt i alt at det altså er akseptable endringer, selv om våre forslag i utgangspunktet var best. Det avgjørende er at man tar ansvar for å dekke økte utgifter på statsbudsjettet, og det er vi veldig fornøyd med.

Når det gjelder Sandman-utvalget, var mitt poeng at de forslagene som Høyre og Fremskrittspartiet fremmer, representerer brudd på hele den tenkningen som ligger i Sandman-utvalget, nemlig å forsøke å få til enighet og forsøke å få til justeringer som ikke går dramatisk utover arbeidstakernes rettigheter. Høyres og Fremskrittspartiets forslag er uansett helt uakseptable, men det er også et tilleggsproblem at de kommer midt i prosessen med Sandman-utvalgets innstilling. Den er nå på høring, og vi skal komme med våre konklusjoner etter høringen.

Kristin Halvorsen (SV): Denne samlingen i sentrum fører jo til en slags polarisering også i norsk politikk. Jeg er helt enig med statsministeren i at det på den ene siden er en veldig klar høyreprofil både på Høyre og Fremskrittspartiet i fordelingspolitikken, men på den andre siden er det altså nå sånn at det er ett parti som setter styrking av fellesgodene, mer rettferdig fordeling og en skikkelig miljøomlegging konsekvent på dagsordenen. Og spørsmålet framover blir jo: Hvem skal påvirke sentrum mest?

Dette statsbudsjettet er jo laget i en slags bensinrus eller fremskrittspartirus, med Fremskrittspartiet den gangen turnende høyt på meningsmålingene – vi kan jo håpe at det endrer seg, og det gjør det nok – men det betyr jo at Arbeiderpartiet allerede i utgangspunktet hadde laget et budsjett der man brukte 2,5 milliarder kr på å sette ned bensinprisene istedenfor å gjøre noe med kollektivtrafikken, og de har fått hallelujarop fra sentrumspartiene når det gjelder det.

Det betyr altså at i mulighetenes land går man motsatt vei av det som er nødvendig i miljøpolitikken, både når det gjelder transportsektoren og når det gjelder et eventuelt gasskraftverk på Skogn. Hvis man istedenfor hadde brukt de 2,5 milliardene til å satse på at det fantes et skikkelig alternativ til privatbilen i sentrale strøk, kunne man snudd den dårlige miljøutviklingen. Nå har klimaforhandlingene i Haag brutt sammen. Jeg tror at folk begynner å lure på om det kanskje ikke er større ting på gang her i verden enn en krone på bensinprisen, når det er skogbrannfarevarsler i Nord-Norge i november, når lakse-eggene tørker ut på Vestlandet i november, og når det regner på Østlandet og Sørlandet i november. Det tror jeg har gitt folk noe å tenke på. Når vil Regjeringen og Arbeiderpartiet gå inn for en omlegging av miljøpolitikken som tar framtidens utfordringer på alvor?

Statsminister Jens Stoltenberg: Statsbudsjettet inneholder også viktige tiltak i forhold til satsing på miljø, bl.a. ved at vi satser vesentlig mer på forskning, utvikling av ny teknologi bl.a. for å kunne rense CO2-utslipp fra innenlandsk bruk av gass og så til kraftproduksjon. Jeg er helt sikker på at før eller siden vil vi få til teknologi som gjør at det er mulig å ta i bruk gass i Norge på en miljøvennlig måte med små eller ingen utslipp av CO2. Og uansett vil det være slik at dersom det bygges gasskraftverk i Norge, vil de innordnes i våre internasjonale klimaforpliktelser, være i overensstemmelse med Kyoto-avtalen og dermed bidra til å redusere de totale utslippene av klimagasser. De vil ikke være med på å øke de totale utslippene. Enten må utslippene ned i Norge, eller så må de gå ned i våre naboland gjennom de mekanismene som er hjemlet i Kyoto-avtalen, og som vi nå må satse alt på at det blir internasjonal enighet om oppfølgingen av, gjennom oppfølgingen av møtet som strandet i Haag i helgen.

Vi har bl.a. også varslet at vi kommer med en stortingsmelding til våren om oppfølging av de tiltak som er varslet for å redusere og begrense de norske utslippene av klimagasser, bl.a. i forhold til å lage et nasjonalt system for utslippskvoter, noe vi mener er et effektivt og godt virkemiddel for å få ned utslippene og for å gjøre det lønnsomt å utvikle ny og mer miljøvennlig teknologi. Så det er tiltak som er kommet i statsbudsjettet, og det vil komme ytterligere tiltak etter hvert.

Når det gjelder bensinprisen, er det vel det å si at der ble avgiftene redusert fordi økningen i råoljeprisen gjorde at det ble etter hvert etter vår vurdering urimelig høye bensinpriser i Norge. Derfor ble de avgiftene justert noe ned. Men det er vel fortsatt slik at vi har blant verdens høyeste bensinpriser, så jeg tror ikke at det skal være noe stort problem i forhold til de som kjører bil i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (Frp): Statsministeren sa på nytt nå at Regjeringen er bekymret for pris- og kostnadsveksten i Norge – prisveksten går jeg ut fra, når det gjelder både bedrifter og vanlige mennesker, kostnadsveksten når det gjelder næringslivet. Og han sa at han også var engstelig for det høye rentenivået som som regel fra sentralbankens side er begrunnet nettopp i pris- og kostnadsveksten. Vi i Fremskrittspartiet er hjertens enig med statsministeren i dette. Men i stedet for som Regjeringen og budsjettforliket å forverre situasjonen, gjør vi noe for å forbedre den.

Når det gjelder prisene her i Norge som ikke er importerte, er det selvsagt helt avgjørende hvorledes lønnsutviklingen er, og hvorledes skatter og avgifter utvikles. Og det merkverdige er at statsministeren nå nettopp sa at når råoljeprisen gikk opp, kunne man sette ned bensinavgiften noe for at det ikke skulle bli for urimelig. Hvorfor er da ikke de øvrige partier i forliket i stand til å se at når det gjelder prisutviklingen i Norge, kan faktisk Stortinget gjøre noe med den i form av å redusere avgifter? Hvis man er engstelig for at prisene går opp, forbedrer det da situasjonen at man øker momsen med 1 pst.? Selvsagt ikke! Forbedrer det situasjonen at man unnlater å gjøre noe med avgiftene, slik man tidligere har lovet? Selvsagt ikke! Det man kan gjøre noe med når det gjelder prisene, er å få til avgiftsreduksjoner som virker direkte inn på prisdannelsen.

De utregninger Statistisk sentralbyrå har gjort for vår gruppe, viser da også at Regjeringens opplegg for den økonomiske politikken ville medført en prisvekst neste år på rundt 2,9 pst., mens det alternativet Fremskrittspartiet har lagt frem, og som bygger på skatte- og avgiftslettelser, ville ført til en prisnedgang på 2,1 pst. Det er altså en forskjell mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet på nærmere 5 pst. i Fremskrittspartiets favør når det gjelder utviklingen i prisene. Det betyr at folk flest ville fått bedre kjøpekraft, fått mer for sine inntekter når de skal kjøpe varer og tjenester. Det ser forlikspartnerne, Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, negativt på. Det skjønner ikke vi i Fremskrittspartiet.

Vi har den litt enfoldige tro at vi er i denne sal for å gjøre ting som gjør at det blir bedre for vanlige folk, for folk flest i dette land, også økonomisk. Og en prisnedgang, en prisforskjell i vår favør på 5 pst., ville gjøre at folk flest fikk bedre råd. Det er jo ikke gjort noen endringer f.eks. som følge av merverdiavgiftsøkningen for de svakest stilte, kanskje spesielt minstepensjonistene. De får ingen kompensasjon for den prisøkningen som følger direkte av forliket.

Det var prisene. Vi har altså gjennom vårt opplegg fått til en langt bedre prisutvikling enn Regjeringen og forlikspartiene.

Når det gjelder kostnadsveksten for bedriftene, som man også er redd for, skulle man tro, når statsministeren er så opptatt av det, at det fra Regjeringens side gjorde seg utslag i at man gjorde noe for å senke kostnadsveksten for bedriftene i dette land. I stedet foreslo Regjeringen konkret halvannen prosent økning på alle lønnsutbetalinger, altså en ytterligere kostnadsvekst for bedriftene. Det er egentlig intet som har vært foreslått fra Regjeringens side som reduserer kostnadsveksten, som statsministeren later som han er bekymret over. Det er nettopp å gjøre noe med kostnadene som da burde vært nødvendig. Det er klart at jeg skal også akseptere at det er en forbed-ring at man har fått økte utgifter i skattenivået i form av fjerning eller reduksjon i avskrivningssatsene, i forhold til den direkte virkningen som ville vært på kostnadssiden, som Regjeringen foreslo. Men jeg vil hevde at Regjeringens argumentasjon og Regjeringens praktiske politikk ikke har noe med hverandre å gjøre. Tvert om, den uttalte bekymring for kostnadsveksten gjør seg altså utslag i forslag som forverrer kostnadsveksten.

Og så sier statsministeren at han også er bekymret for virkningen på rentene. Han gjentar i dag det som han vel også sa som forlikspartner for regjeringen Bondevik i fjor, at det er viktig å holde renteutviklingen nede av hensyn til de mange som har lån. Resultatet av det som han og regjeringen Bondevik gjorde i fjor, er altså fire renteøkninger i løpet av året. Nå er renten kommet så høyt at det vel er sannsynlig at den ikke vil gå noe særlig høyere nå. Men han har i hvert fall demonstrert tidligere at hovedtesene i den økonomiske tenkningen som Regjeringen og forlikspartnerne står bak, medfører renteøkning istedenfor stabilisering eller nedgang. Og vi vet at alle renteøkningene den siste tiden er begrunnet i pris- og kostnadsveksten. Som jeg allerede har vist til, har altså Regjeringen ført en politikk som nettopp medfører økte priser og økte kostnader. Skal man få til en rentenedgang, må man jo få ned prisene og kostnadsveksten. Det ligger i Fremskrittspartiets budsjett en nedgang både i pris- og kostnadsveksten, fordi vi gir betydelige skatte- og avgiftslettelser.

Og så sier statsministeren gang på gang at vi ikke må bruke av det enorme overskuddet som staten har i sin økonomi, til beste for bedrifter og det norske folk. Her er vi i Fremskrittspartiet på full kollisjonskurs med forlikspartnerne. Når staten får uventede ekstraordinære inntekter, synes vi utfordringen bør være: Hvorledes kan dette tilflyte det norske folk, folk flest, slik at de får en bedre hverdag, selvsagt uten at vi på noen måte skal ødelegge norsk økonomi? Vi har laget et balansert budsjett. Vi har helt klart brukt en del av disse merinntektene, men det er til beste for befolkningen. Jeg skulle ønske at også Regjeringen og forlikspartiene kunne begynne å se litt på den utfordringen det norske samfunn står overfor. Når vi får langt bedre økonomi, hvorledes kan vi organisere dette til beste for befolkningen?

Regjeringen er også opptatt av hensynet til dem som er syke, men går imot å få behandlingskapasitet i utlandet, går imot å øke bevilgningene slik at sykehusene for fullt kan utnytte den kapasiteten som de ellers kunne ha utnyttet med ytterligere midler. Det må da være bedre at syke mennesker får den nødvendige behandling, får de nødvendige operasjoner, slik at de kan komme tilbake på jobb istedenfor å gå sykemeldt.

Og vi har sagt at hvis det var slik som statsministeren og regjeringspartiet og forlikspartnerne hevder, at man ikke kan bruke mer penger i norsk økonomi, burde vi i alle fall etter hvert få tilslutning til å kunne kjøpe mer varer og tjenester i utlandet, til beste for folk flest og utviklingen av det norske samfunn og de tjenestene som det offentlige skal stå for finansieringen av.

Vi er glad for at alle partier, bortsett fra Arbeiderpartiet, i hovedsak sluttet seg til denne tenkningen gjennom vedtakelsen av 1 milliard kr til å kjøpe behandlingskapasitet i utlandet. Da har de åpnet for prinsippet. Da håper vi at vi i senere runder kanskje får tilslutning til at vi kan kjøpe utstyr til våre forskningsinstitutter, IKT-utstyr til våre skoler, biler til politiet, helikopter til vår redningstjeneste og til politiet, det nødvendige forsvarsutstyr og utstyr til våre sykehus, slik at de eventuelt begrensede mannskapsressurser kan arbeide med topp moderne utstyr istedenfor til dels foreldet utstyr.

Vi syns det er rart at Regjeringen og forlikspartiene oppfører seg som om Norge har økonomiske vanskeligheter istedenfor nettopp å se at den gode økonomien vår kan brukes til at folk flest i dette land får det bedre. Vi har i Fremskrittspartiet lagt frem et slikt budsjett, og det er leit at vi i denne omgang ikke får flertall for det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Når Fremskrittspartiet og Carl I. Hagens økonomiske teorier skal nedfelles i et forslag til statsbudsjett, oppstår det på en rekke områder brist. Et av hovedbudskapene fra Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen er jo at vi har god råd. Derfor er også Fremskrittspartiet rause, og i sitt økonomiske opplegg for neste år lover de ikke mindre enn 40 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser.

Det Carl I. Hagen i sitt innlegg for et øyeblikk siden ikke sa et eneste ord om, var på hvilken måte dette skal betales. Hvem skal være med og betale denne regningen? Ikke ett ord sa representanten Hagen om at dette skal betales bl.a. gjennom store kutt i sykelønnsordningen, gjennom kutt i distriktstiltak, gjennom kutt i landbruksstøtte, gjennom kutt i bistand.

Resonnementene fra representanten Hagen bygger som sagt ofte på at vi er så rike, så hvorfor ikke la folket få skattelette. Men representanten Hagen er også raus på andre enn statens vegne. Fremskrittspartiet er også svært rause på kommunenes vegne, for de skatteløftene som Fremskrittspartiet i sitt økonomiske opplegg gir, er faktisk å love bort store deler av kommunenes inntekter, inntekter som skal brukes til helse og omsorg, til en bedre eldreomsorg, som Fremskrittspartiet er svært opptatt av.

De løftene Fremskrittspartiet har gitt vedrørende skatt, innebærer så langt det er mulig å se, et skattetap, et inntektstap, for norske kommuner på 6 milliarder kr. 6 milliarder kr av de pengene kommunene skal bruke til helse og til eldreomsorg, har Carl I. Hagen lovt bort. Og det er ikke mulig å se i finansinnstillingen at Fremskrittspartiet på noen måte har kompensert for dette; verken gjennom å endre skattøren eller på noen annen måte sikrer de at kommunene får disse inntektene tilbake.

Så det kunne være interessant å høre hvordan representanten Hagen forklarer dette bortfallet av inntekter i kommunene. Hvordan skal så kommunene finansiere en bedre helse og en bedre eldreomsorg?

Carl I. Hagen (Frp): Jeg skulle ønske Arbeiderpartiet kunne bestemme seg. Enten får de sterkt kritisere oss fordi vi kutter altfor mye, og kutter og kutter og kutter, eller de får kritisere oss for at vi er rause med bruk av oljepenger. Men nå gjør de altså begge deler, og det henger ikke noe særlig på greip.

Det er riktig at vi vil ha en dramatisk omlegging av landbrukspolitikken. Hvorfor skal vi, når det er mangel på arbeidskraft, bruke altfor mange mennesker i den sektoren? Vi følger opp det som Regjeringen selv sier, vi må bruke ressursene, menneskene, der de er nødvendig, og vi har overfull sysselsetting i landbruket. Det vet alle. Selv Senterpartiet innrømmer at vi kunne produsere like mye mat med en tredjedel så mange årsverk som i dag.

Når det gjelder kommunene og kommuneøkonomien generelt, styrker vi kommunesektoren med opp mot 6 milliarder kr, fordi kommunene også har utgifter ved at de må kjøpe varer og tjenester. Statistisk sentralbyrå har regnet ut at prisene vil være 5 pst. lavere i forhold til Regjeringens forslag. Da får kommunene mer for pengene. Det samme gjelder utviklingen når det gjelder kostnadene ved fremtidige lønnsoppgjør. Våre skattelettelser medfører at de ikke får så høye rammer, uten at det går ut over de enkelte. Så vi har jo styrket kommunesektoren som sådan. Så jeg skjønner ærlig talt ikke Arbeiderpartiets kritikk. Ser de ikke denne sammenhengen, at når prisene går ned, får man også mer i kommunene? Alt dette står i innstillingen.

I tillegg vet Arbeiderpartiet at Fremskrittspartiet har fremmet mange forslag om at eldreomsorgen, helsevesenet og utdanningssektoren skal finansieres direkte fra staten etter en innsatsbasert finansieringstenkning – som vi delvis har fått ved sykehusene. Vi styrker kommunenes økonomi, istedenfor det Arbeiderpartiet vet at de forteller eventyrhistorier om.

Einar Steensnæs (KrF): Det blir gjerne noe litt rituelt over replikkordskiftene i finansdebatten etter innlegg fra Fremskrittspartiet. Det skyldes to hovedgrep hvor Fremskrittspartiet skiller seg ut fra alle andre partier.

For det første: De har råd til å bruke mye mer av oljepengene våre til ulike formål som i og for seg er gode og formålstjenlige og ønskelige. Men det Hagen og Fremskrittspartiet ikke forteller, er at dette overforbruket av oljepenger på 18 milliarder kr vil slå ut i forhold til renten og må betales av lavinntektsgruppene, de med midlere inntekter, av næringslivet og andre som har gjeld og er avhengig av et gunstig kredittmarked.

Det andre er at Fremskrittspartiet for å få nødvendig skattelette kutter på viktige områder som næringsliv, i forhold til bistand, til distrikt og miljø.

Jeg har lagt til grunn at Fremskrittspartiet som et av de største partiene i landet – faktisk det største på noen meningsmålinger – har hatt et seriøst grunnlag for de kuttene de gjør. Men jeg må si at jeg ble skremt i går da Fremskrittspartiets finanspolitiske talsperson, Siv Jensen, i en replikk til utviklingsministeren forklarte hvorfor Fremskrittspartiet kan kutte så betydelig i bistanden. Hun sa følgende:

«… stadig flere rapporter, skrevet av mennesker som har gått inn og undersøkt forholdene»…«viser at den måten man i hovedsak yter bistand på fra norsk side, ikke virker.»

Dette er feil. Tvert imot har rapporter både fra Verdensbanken og fra OECD vist at effekten av norsk bistand faktisk er på topp og har bidratt til en god utvikling i de landene som har fått hjelp. Jeg vil oppfordre Carl I. Hagen til å legge på bordet de rapporter som dokumenterer Siv Jensens påstand. Er det kanskje det gamle utredningsinstituttet til Fremskrittspartiet som har fremkommet med slike rapporter?

Carl I. Hagen (Frp): Herr Steensnæs sier at det er noe rituelt over replikkordskiftene etter Fremskrittspartiets talsmenn – eller kanskje det bare gjaldt meg, det fikk jeg ingen klarhet i. Men det må i tilfelle skyldes dem som stiller spørsmål. Det er jo de som stiller spørsmål i et replikkordskifte, som i tilfelle styrer hva man skal snakke om, ikke den som holder et hovedinnlegg. Så da sier det litt om de øvrige partier og ikke noe særlig om oss.

Så vil jeg gjerne understreke at man snakker som om vi bruker av oljeformuen. Regjeringen har selv sagt i nasjonalbudsjettet at hvis man regner med 4 pst. avkastning, så har man 73 milliarder kr til rådighet. Vi har brukt langt mindre enn 73 milliarder kr. Vi har også styrket oljeformuen og styrket overføringene til oljefondet betydelig. Men i motsetning til Arbeiderpartiet og sentrumspartiene synes vi at det norske folk skal få nyte godt av at vi har en god økonomi. Med den tenkningen og de teoriene som kommer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, vil man jo aldri noen gang bruke noe av disse enorme inntektene som vi mener tilhører folk flest, ikke bare politikerne. Alle de argumenter man bruker akkurat nå, vil man selvsagt også kunne bruke i fremtiden. Jeg har mange ganger kommet med utfordringen: Hvilke omstendigheter skal til for at det norske folk skal kunne få nyte mer godt av at vi får mye inntekter?

Ellers sa Steensnæs en mengde ting som er galt. Han sa til og med at vi hadde forverret situasjonen for næringslivet – når vi har senket kostnadene og senket prisene for næringslivet og gått inn for en dieselpris og en bensinpris på mellom 6,50 kr og 7 kr! Vi har på alle områder gitt lettelser og forbedringer for næringslivet.

Når det gjelder de øvrige tingene, har vi svart på dem mange, mange ganger tidligere.

Børge Brende (H): Carl I. Hagen forsvarer fortsatt sine 40 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser og bruk av 19 milliarder kr ekstra av oljepengene med at den økte prisstigningen dette fører til, bare løses ved å sette ned avgiftene. Problemet er at Hagen tror at det er mulig å få inflasjonen varig ned ved å redusere noen avgifter. Der tar han faktisk også feil. Men å forklare dette for Hagen er en stor oppgave. Eller som en redaktør skrev: Noen enkel oppgave er det ikke å forklare hvorfor eplene faller til jorden, for folk som tror at tyngdekraften virker oppover.

Hagen kan selvsagt gjennom sine avgiftsnedsettelser få til et lite prisfall - et skifte, som det heter i det av Hagen forhatte økonomspråket. Kuttes alle avgiftene med 10 pst., vil prisene falle ned på et lavere nivå, men inflasjonen, prisstigningen, vil fortsette og etter hvert øke. Nivå og stigning er to forskjellige ting. Så vrient er det - og så enkelt.

Det er imidlertid ikke mitt hovedpoeng nå. Jeg er derimot også opptatt av at Fremskrittspartiet, selv i en situasjon der de vil bruke langt mer av oljepengene, fortsatt vil kutte nærmere en halv milliard kr i bevilgningene til utdanning og forskning. Mitt spørsmål til representanten Hagen blir derfor: Er han enig med meg når jeg sier at Fremskrittspartiets budsjett for 2001 viser at utdanning og forskning er et lavt prioritert område for Fremskrittspartiet når man ikke engang vil opprettholde Regjeringens magre rammer til utdanning og forskning, samtidig som man plusser på budsjettet i milliardklassen?

Carl I. Hagen har hevdet at det er altfor mange lærere i grunnskolen, og han vil tilbake til gammeldags undervisning med én lærer ved kateteret. Er det kanskje for å følge opp dette utspillet til Hagen at Fremskrittspartiet nå kutter en halv milliard kroner i skole- og utdanningsbudsjettet?

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg glemte et svar til hr. Steensnæs, som også mente at det er fare for økt renteoppgang med vårt budsjett. Jeg vil igjen utfordre noen til å forklare hvorledes man kan forvente en økt rente når vi reduserer kostnadsveksten og prisveksten relativt dramatisk. Etter alt som tidligere er sagt, skulle vi nemlig da forvente en nedgang i renten.

Så sier Børge Brende at Fremskrittspartiets formann fortsatt forsvarer 40 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser. Trodde Børge Brende at jeg ikke skulle forsvare det budsjettforslaget som vi har fremlagt for noen få dager siden? Selvsagt forsvarer jeg det – fordi det er riktig. Og selvsagt forsvarer jeg å bruke mer av oljeinntektene, fordi vi altså har den grunnleggende holdning at disse i utgangspunktet tilhører folket i dette land, og at folk bør få bedre tjenester og bedre økonomi. Der er det en grunnleggende forskjell. Vi ser dette som penger som tilhører befolkningen, mens andre synes å se det som penger som liksom skal tilhøre politikerne og byråkratene i Finansdepartementet.

Jeg tar det med knusende ro hvis det skal være en debatt hvor folk flest hører etter. Det skulle vært meg en fornøyelse å høre Børge Brende forklare vanlige folk på gata hvorfor prisene skal øke når man setter ned avgiftene, for det var det han sa. Han sa at økte priser kommer av reduserte skatter og avgifter. Den debatten skal bli festlig! Kan Børge Brende og andre som står for dette, fortelle oss: Hvilken mekanisme i økonomien er det som får prisene til å gå opp når man setter ned avgiftene? Og hvilke mekanismer er det som får kostnadene i bedriftene til å gå opp når man setter ned skattene? Ingen har egentlig vært i nærheten av engang å forsøke å forklare det for folk flest.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det kunne kanskje være på sin plass å minne både representanten Carl I. Hagen og andre om at SSB i sitt tilsvar til vurderingene av Fremskrittspartiets budsjettforslag har funnet det nødvendig å presisere at man ikke har vurdert realismen i forutsetningene for de analysene man har foretatt.

For å blande meg litt bort i replikkordskiftet mellom Carl I. Hagen og Hill-Marta Solberg i stad: Det er ikke riktig at Fremskrittspartiet styrker kommuneøkonomien. Dersom man ser bort fra virkningene av personskattelettelsen, er påstanden så noenlunde riktig. Man opprettholder nivået på kommuneøkonomien dersom man ser bort fra virkningene av personskattelettelsen. Tar man hensyn til det og kommunesektorens inntektsbortfall som følge av at skatter og avgifter reduseres med 40 milliarder kr, er Hill-Marta Solbergs påstand rett: Kommunene vil tape ca. 6 milliarder kr.

Så hevder altså Carl I. Hagen at det vil føre til økt handlefrihet på grunn av lavere kostnader og lavere lønnsvekst og alt som vil følge av reduserte skatter og avgifter. Jo, men jeg har vitterlig i andre sammenhenger hørt Carl I. Hagen hevde at nå har arbeidstakerne forhandlingsstyrke. Vi har et stramt arbeidsmarked med sterk etterspørsel etter arbeidskraft. Da må arbeidstakerne bruke den forhandlingsstyrken de har, til å få opp lønningene, og for en gangs skyld er det arbeidstakerne som sitter i en slik forhandlingsposisjon.

Lavere skatter og avgifter vil føre til økt forbruk og til økt behov for nyansatte i kommunene. Hvis man får økte rammer, slik som Fremskrittspartiet legger til grunn, vil det være rom for å ansette flere, og altså bli enda større lønnskrav, hvis man følger Carl I. Hagens og Fremskrittspartiets forslag, og dermed økte kostnader over lang tid. Det er nettopp denne realismen i forutsetningene i Carl I. Hagens forslag som SSB bl.a. har funnet det nødvendig å ta forbehold om.

På de sekundene jeg har igjen: I går var vi i et replikkordskifte innom situasjonen i Os kommune, og jeg vil gjerne gjenta mitt spørsmål fra i går, fordi forslaget om å selge eiendeler for å finansiere drift kom fortere enn jeg hadde tenkt meg. (Presidenten klubber.) I dag foreslår Fremskrittspartiet i Os å selge to skoler for å finansiere sydenturer til sine pensjonister. Er det sånn Fremskrittspartiet har tenkt å drive sin politikk framover?

Presidenten: Presidenten må be om at taletida blir respektert.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg synes det ville vært naturlig at man førte budsjettforhandlingene i Os kommune i Os kommune. Hvis man skulle begynne å føre en budsjettdebatt om Os kommunes økonomi her i Stortinget, kunne man kanskje ta en anledning hvor ordføreren i Os møtte som representant.

Men jeg kan si noe generelt om formuesforvaltning og formuesbruk. Vi kan ikke begripe at kommuner skal ha store utgifter til renter og avdrag på gjeld når de sitter på store formuer som ikke gir tilstrekkelig avkastning. Det må da være bedre fra tid til annen å selge eiendommer og eiendeler og aksjer som gir dårlig avkastning, slik at man kan nedbetale sin gjeld og dermed redusere de faste utgifter på kommunebudsjettene i form av renter og avdrag. Det er fornuftig bruk av en formue, istedenfor den ufornuftige, hvor man har kommunens midler plassert passivt uten å få noen særlig avkastning.

Vi har et helt annet utgangspunkt enn Senterpartiet. Vi tenker at det som det offentlige står for og eier, egentlig tilhører befolkningen. Det sa jo tidligere også statsministeren – han sa at Statoil tilhører folket. Han sa faktisk også en gang, tror jeg, at Telenor tilhører folket. Allikevel vil han selge Telenor til dem som allerede er de reelle eiere. Han kunne heller delt ut noen av aksjene til de reelle eierne, istedenfor å kreve betaling to ganger.

Vi har ikke, slik som hr. Enoksen later til å tro – eller i hvert fall vil innbille noen – rørt kommunenes skatteinntekter. Vi har ikke rørt dem i det hele tatt. Vi har en netto styrking av kommunesektoren, som jeg har nevnt, etter helhetsvurderinger. Det ligger ikke noen forutsetninger som Statistisk sentralbyrå behøver å vurdere, i våre skatte- og avgiftsforslag. Vi har åpent innrømmet at vi har finansiert en del av dette ved bruk av oljeinntekter. Men vi styrker fremdeles oljefondet vesentlig.

Tom Thoresen (A): Carl I. Hagen har et yndlingsuttrykk når han snakker om økonomi. Han snakker om «til beste for befolkningen», hvilket antakelig implisitt må bety at vi som har et annet syn, bruker pengene til beste for noen andre. Det er med skam å melde neppe slik at alle vi andre er mest opptatt av enten oss selv eller byråkratene i Finansdepartementet, slik Hagen antyder. Men når Hagen er så skråsikker på å bruke penger «til beste for befolkningen», får han kanskje på en litt mer oversiktlig måte fjerne en del av de store usikkerhetene vi andre står igjen med når det gjelder å bruke penger til beste for befolkningen. Er det f.eks. slik at det er de årlige overskuddene i oljesektoren som skal bestemme velferdsnivået i det norske samfunnet, eller er det slik at vi innenfor en helhetlig og langsiktig økonomi skal trygge alle de velferdsgodene vi har? Er det slik at Hagen etter hvert kan svare på det skattespørsmålet som nå er stilt av flere talere? Mye kan tyde på at ved ikke å korrigere skattøren i kommunene betyr Fremskrittspartiets skatteopplegg at kommuneøkonomien blir svekket med 6 milliarder kr. Her nytter det ikke å komme med en slags dynamisk oppfatning om at Fremskrittspartiets totale økonomiske politikk skal føre til en prisreduksjon, slik at kommunene tjener dette på annet hold. Her er det skattereglene som vil avgjøre hva kommunene får av økonomi framover.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg får prøve en gang til og håpe at Tom Thoresen denne gang hører etter.

De skatteendringene som vi har fremmet forslag om, vil selvsagt påvirke også lønnsutviklingen. Jeg går ut fra at Tom Thoresen er vel kjent med at under de store tariffforhandlinger er det kjøpekraft som er det toneangivende tema. Det er klart at når man skal regne ut hvorledes man skal gå frem med krav, vil skattenivået, som avgjør hvor mye man får netto utbetalt, være en viktig faktor for kjøpe-kraftutviklingen. Vårt forslag medfører at man får styrket situasjonen for bedriftene i den forstand at når det er et lavere skattenivå, kan man få den samme kjøpekraftutviklingen med lavere krav til lønninger. Derav har man en innvirkning på kostnadsveksten og prisene. Det samme gjelder avgiftene. Det går også inn på lønnsoppgjørene og virkningen der for bedriftene.

Så til kommuneøkonomien: Vi vil fastholde at de beregningene som foreligger detaljert i innstillingen, viser at når kostnadsveksten for store arbeidsgivere synker som følge av våre skatteforslag, og prisene synker som følge av avgiftsforslagene for kommunene, får kommunene økt kjøpekraft for de samme kronene som de hadde tidligere. Her er virkningene så store at vi kan foreta noen reduksjoner i bruttooverføringene til kommunene slik at de samtidig kommer netto totalt sett bedre ut.

Så er det riktig at vi hevder at vår politikk er mer til beste for befolkningen og folk flest enn de øvrige partiers. Jeg skal ikke trekke i tvil at det er det kanskje andre også ønsker, men det virker bare ikke slik i praksis.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Statsministeren sier at vi har fått «En god budsjettavtale». Det kan jeg være enig i. Men dette er et budsjettforlik hvor vi har flyttet historisk mye. Ut fra den positive omtalen av budsjettforliket både fra representanter i fagbevegelsen og fra Arbeiderpartiet syntes vel heller ikke Arbeiderpartiet at Regjeringens forslag var særlig godt.

Det har vært en krevende oppgave å endre så mye på budsjettet at det fikk en god profil. Men når vi oppnådde dette, fant Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre at vi kunne ta ansvar for neste års budsjett. Sentrumspartiene har tradisjon for å ta ansvar – til landets beste. Selvsagt kunne vi, slik Arbeiderpartiet gjorde de to første årene av denne stortingsperioden, ha satt oss på sidelinja og nektet å bidra. Slik kunne vi også ha styrt mot en regjeringskrise. Men vi behandler ikke budsjett med et slikt utgangspunkt. En regjeringskrise nå, og med de budsjettalternativer Høyre og Fremskrittspartiet har lagt fram, kunne også ha skapt en temmelig vanskelig, for ikke å si kaotisk, situasjon fram mot jul. Nå får vi et budsjett som ifølge økonomiske eksperter også øker sjansene for at det ikke blir nye renteøkninger.

Vi trenger en ny regjering. Men den bør helst komme som resultat av et valg hvor velgerne har fått sagt sitt. I dette perspektiv er også budsjettforhandlingene interessante: Vi har ytterligere styrket samholdet mellom sentrumspartiene. Vi har igjen vist evne til å forenes, selv om vi i noen saker har ulike syn i utgangspunktet.

Noen har trukket den forhastede konklusjon ut fra budsjettforliket at det dermed skulle ligge til rette for et regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og ett eller flere sentrumspartier. Men dette er en noe forunderlig tankegang. Hvis man skal forfølge en slik tenkning, vil det bety at man hver høst et stortingsflertall har vedtatt et budsjett med en sittende mindretallsregjering, dermed har lagt grunnlaget for en ny regjeringskonstellasjon. Dette blir ganske meningsløst. Saken er i korthet følgende: Stortingets nye budsjettreglement betyr at det hver høst må etableres et flertall bak hovedlinjene i budsjettet. Men vi har bare mindretallsregjeringsalternativer. Det betyr i klartekst at noen av disse mindretallsalternativene må samarbeide om budsjettet for at Stortinget i det hele tatt skal få gjort jobben med å vedta neste års budsjett. Dermed opphører selvsagt ikke alternativene som regjeringsalternativer. Det så vi f.eks. i forbindelse med budsjettforliket høsten 1996 mellom sentrum og den daværende arbeiderpartiregjering, da sentrum likevel overtok regjeringsmakten fra nettopp Arbeiderpartiet høsten etter, i 1997. Og vi så det ved budsjettforliket i fjor høst, der Arbeiderpartiet likevel overtok regjeringsmakten fra sin forlikspartner i mars i år.

Vi har nå fått et budsjettkompromiss mellom to av tyngdepunktene i norsk politikk. Sentrum er like fullt et reelt og selvstendig regjeringsalternativ. Vi ser derfor heller ingen grunn til å spekulere i andre samarbeidskonstellasjoner. Og så skal vi gjennom et valg, og resultatet av dette vil så bestemme hvilken regjering det gis grunnlag for.

Målt i kroner kan man faktisk si at avstanden mellom sentrum og Arbeiderpartiet i år har vært større enn på lenge. Det viser forliket, hvor vi flyttet på 22 milliarder kr. Hadde vi fått budsjettet akkurat slik vi ville, hadde vi flyttet på enda mer.

Ser vi tilbake på denne stortingsperioden, har sentrumspartiene to ganger inngått budsjettforlik med Høyre og Fremskrittspartiet, og to ganger med Arbeiderpartiet. Dette markerer sentrums uavhengighet, og det uttrykker også vår plassering i sentrum i den økonomiske politikken. Statsministeren og andre fra Arbeiderpartiet forsøker igjen å tegne et forenklet bilde av en todeling i den økonomiske politikken, med sentrum og Arbeiderpartiet på den ene siden og høyrepartiene på den andre. Men dette stemmer jo ikke med virkeligheten. Arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag hadde alvorlige svakheter som slett ikke er sammenfallende med sentrumspartienes økonomiske politikk. La meg bare nevne:

Regjeringens budsjettforslag var svært negativt for bedrifter og arbeidsplasser, bl.a. på grunn av den økte arbeidsgiveravgiften – som Regjeringen kalte konjunkturavgift – elavgift for industrien, innstramming i delingsmodellen osv. Dette har nå sentrumspartiene tilbakevist i budsjettforliket, og i tillegg også sørget for vedtak om opphevelse av investeringsavgiften. Den midlertidige konjunkturavgiften på næringsbygg og innstramming i avskrivningssatsene er mye mer målrettet for å dempe presset i økonomien, slik at belastningene ikke rammer blindt, men dem som har økonomi til det. Det var oppsiktsvekkende at en regjering ledet av Jens Stoltenberg, som tidligere hadde en positiv næringslivsprofil, la fram et så bedriftsfiendtlig budsjett. I replikkordskiftet etter statsministerens innlegg svarte han ikke på om det er en slik næringspolitikk han egentlig vil stå for.

Regjeringens forslag til momsreform var ufullstendig. Nå får vi en skikkelig reform med en halvert matmoms, noe som bl.a. er positivt for barnefamiliene, og dermed god familiepolitikk. Reiseliv og kollektivtrafikk blir også unntatt fra moms, i tillegg til kultur. Dette er ikke minst viktig for distriktene. At dette finansieres med en generell momsøkning på 1 pst., er akseptabelt. Det kan dempe noe av den generelle private forbruksøkning som jo de senere år har vært svært høy.

Ellers måtte vi konstatere at Regjeringens budsjettforslag var for dårlig når det gjelder viktige områder som miljø, distrikt og samferdsel, utdanning og forskning, helse og omsorg og arbeidsvilkår for frivillige organisasjoner. På disse områdene skjer det nå klare forbedringer gjennom budsjettforliket. Dermed har vi fått en god budsjettavtale. Men dette viser jo samtidig noe av skillelinjene mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Slike skillelinjer finnes også i andre spørsmål enn det som har med budsjett å gjøre, bl.a. i enkelte verdispørsmål, i familiepolitikk og i miljøpolitikk.

Men det er også klare skillelinjer i forhold til høyrepartiene, og særlig til Fremskrittspartiet. Dette går på områder som bistand til fattige land, flyktning- og asylpolitikk, distriktspolitikk, rusgiftpolitikk, områder innenfor miljøpolitikk og enkelte spørsmål som har med rett til liv å gjøre, bl.a. innenfor medisinsk teknologi.

Politikk er å ville. Kristelig Folkeparti vil oppnå noe gjennom vårt politiske arbeid. Vi har i stor grad satt vårt preg på norsk politikk gjennom flere år, både i regjering og i opposisjon – denne gangen fra opposisjon, gjennom et tett samarbeid med Senterpartiet og Venstre, og i et forlik med Arbeiderpartiet. Kristelig Folkeparti er et verdi-orientert parti, med hovedprioriteringer innenfor internasjonal solidaritet, familiepolitikk, miljøpolitikk og helse og omsorg. Vi står for en klar linje som avgrenser seg både mot en for stor tro på kollektivistiske løsninger og på en ensidig individualistisk orientering. Løsningene må finnes i skjæringspunktet mellom respekt for enkeltmennesket på den ene siden og behovet for fellesskapsløsninger på den andre. Derfor vil vi også gi større rom for den frivillige sektor, som jo nettopp opererer i rommet mellom enkeltmennesket og det offentlige.

Hundretusener av mennesker i vårt land er engasjert i frivillige organisasjoner og gjør et uegennyttig arbeid innenfor områder som humanitært og sosialt arbeid, kultur, kristenliv, miljø, idrettslag osv. Derfor var vi oppriktig forbauset over at Regjeringen så gjennomgående skar ned på bevilgninger til slikt arbeid. Nå har statsministeren sagt at Arbeiderpartiet er sterkt i favør av slikt arbeid. Da får det vise seg i praksis i ettertid, også når Regjeringen skal følge opp budsjettavtalen som tilsier at Regjeringen skal legge fram en vurdering av momsreformens virkning for frivillige organisasjoner.

Kristelig Folkeparti er et utpreget samarbeidsparti. I de senere år har vi spesielt hatt gleden av å være med i et nært samarbeid mellom partiene i sentrum i norsk politikk, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Dette har gitt oss styrke og innflytelse. Dette vil vi også satse på i framtiden – til beste for land og folk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): La meg aller først få lov å understreke at det er svært positivt at sentrumspartiene og representanten Bondevik har vist vilje til å gå inn i forhandlinger med Arbeiderpartiet om statsbudsjettet for neste år med sikte på å få på plass en helhetlig budsjettavtale. Det ble også resultatet. Det er en budsjettavtale som har gitt mulighet for at både Arbeiderpartiet og sentrum har fått prioritert viktige saker som vi er enige om, styrking av offentlig sektor, distriktspolitikk, jordbruksoverføringene er sikret, sykelønnsordning, internasjonal solidaritet, for å nevne viktige områder.

I likhet med meg har sikkert representanten Bondevik også sett at det nettopp er på disse områdene som sentrum og Arbeiderpartiet har stått sammen om å prioritere, at høyrepartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, har kuttet i sine alternative budsjetter. Med andre ord: De har foretatt en slags omvendt prioritering av det som budsjettavtalen mellom sentrum og Arbeiderpartiet trygger og legger opp til.

Nå sa representanten Bondevik i sitt innlegg at han ikke ønsket å spekulere i framtidige samarbeidskonstellasjoner. Det respekterer jeg og har for så vidt ikke tenkt å forsøke engang å trekke representanten Bondevik ut på noen slags glattis i så måte i denne debatten. Men det kunne likevel vært interessant å høre representanten Bondeviks vurdering av om han ser en mulighet for å kunne inngå i tilsvarende helhetlige budsjettavtaler med høyrepartiene her på Stortinget. Sentrumspartiene møtte Arbeiderpartiet i forhandlinger med det som var deres aller viktigste sak, nemlig momsreformen. Ser representanten Bondevik at det hadde vært mulig å finne en tilfredsstillende løsning for sentrum, bl.a. på denne viktigste saken for sentrum som aller først måtte avklares i forhandlinger, ved å gå til høyrepartiene?

Kjell Magne Bondevik (KrF): Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene ellers ligger jo i sentrum i den økonomiske politikken. Det er det som også er vår styrke, fordi vi da har en større fleksibilitet og mulighet for å samarbeide i ulike retninger omkring budsjett. Dermed har vi også vist at vi kunne samarbeide - siden Hill-Marta Solberg spurte om det – med Høyre og Fremskrittspartiet ved to budsjettforlik denne stortingsperioden, riktignok ved at de to subsidiært stemte for et justert forslag fra regjeringens side, men det legger jeg ikke så stor vekt på, for i realiteten var de med og tok ansvar for budsjettene slik de ble, for årene 1998 og 1999. Vi mener at det gav høyst akseptable resultat.

Grunnen til at man kan finne tilknytningspunkter også den veien, er at vi har større fellesskap den veien i spørsmål som f.eks. går på vilkårene for bedrifter og næringsliv, som jo var noe av det mest skuffende med arbeiderpartiregjeringens forslag, i familiepolitikk, i forhold til frivillig innsats innenfor humanitært, sosialt arbeid, privatskoler osv. For oss er det ikke avgjørende hva navnet er på de partiene vi inngår budsjettforlik med, men resultatet. Vi har kunnet stå for de resultat vi har oppnådd, både da vi satt i regjering, ved de tre første budsjettbehandlingene denne perioden, og nå i opposisjon i et forlik med Arbeiderpartiet. Her er faktisk både Arbeiderpartiet og høyrepartiene mer låst i budsjettarbeidet, fordi de kan stort sett bare orientere seg en vei.

Når det gjelder momsreformen, har vi aldri fått testet ut hva resultatet hadde blitt i et eventuelt forlik med høyre-partiene. Jeg har i hvert fall forstått på Fremskrittspartiet at de var for halvert moms. Jeg ser ikke bort fra at Høyre i en forhandling kunne ha gitt på et slikt punkt. Det har vi aldri fått testet ut.

Siv Jensen (Frp): Det blir hevdet med i hvert fall forsøksvis overbevisning fra sentrum at man har flyttet på historisk mye i dette budsjettforliket. Det er mulig, men det er også flyttet på en god del definisjoner. Det sentrum har vært svært opptatt av i mange år, er å understreke hvor viktig det er med forutsigbarhet. De skriver rett ut i finansinnstillingen:

«… det er et mål i den økonomiske politikken at det legges opp til stabilitet og forutsigbare rammevilkår.»

Det er altså et mål for sentrumspartiene. Da blir mitt spørsmål: Er det et langsiktig mål? Er det et kortsiktig mål, eller er det et uoppnåelig mål? For neste år er det i hvert fall ikke noe mål, når man ser sentrumspartiene inngå avtale med Arbeiderpartiet om skatteskjerpelser, som også får tilbakevirkende kraft. Det har da ingen ting med forutsigbarhet å gjøre! Man kommer med differensiert elavgift, som både er byråkratisk og kostnadskrevende for bedriftene. Man kommer med en konjunkturavgift, som jeg registrerer man sier er en midlertidig ordning som tydeligvis bare skal gjelde for et år. Men likevel forrykker det investeringsgrunnlaget og gjør den vanskelig å avgrense for bedriftene. Så kommer man med aksjeskatt, med tilbakevirkende kraft. Og så sier man at noe av dette skal bare gjelde for et år, og neste år skal vi komme med noe annet. Det er bare det at hva dette annet er, er det jo ingen som aner, for selv om partiene er blitt enige om at man skal ha et nytt skattesystem, er man åpenbart ikke blitt enige om hvordan det skal se ut. Bare et par dager etter budsjettforliket var det åpenbart at sentrum hadde én tolkning av det, og Arbeiderpartiet en helt annen tolkning av det. Da blir mitt spørsmål: Er det slik at Kjell Magne Bondevik mener at dette er forutsigbart fra sentrums side?

Kjell Magne Bondevik (KrF): Først til denne flyttesjauen på budsjettet. Det er flyttet på historisk mye. Det vet jeg som har vært i dette hus i mellom 25 og 30 år. Nå er det ikke noe mål i seg selv å flytte på mest mulig milliarder. Men når vi måtte gjøre det denne gangen, var det rett og slett fordi forslaget var for dårlig, og spesielt var det bedriftsfiendtlig. Det var grunnen. Men det er jo ikke noe mål at man skal flytte på over 20 milliarder kr.

Ja, jeg vedstår meg at en skal ha størst mulig grad av forutsigbarhet når det gjelder rammevilkårene for næringslivet, og det som har med skatter og avgifter å gjøre. Men det skal jo også fattes skatte- og avgiftsvedtak hver høst her i Stortinget. Det betyr jo at en ikke er avskåret fra overhodet å gjøre noen endringer. Det forundrer meg nesten at Siv Jensen av alle spør om dette. For er det noen som foretar kraftig omlegging når det gjelder skatter og avgifter, er det nettopp Fremskrittspartiet. De skryter jo av at de flytter på mer enn noen andre partier på dette området. Så skatte- og avgiftspolitikken ville jo ikke være forutsigbar hvis en skulle følge Fremskrittspartiets forslag.

De endringene som skjer nå, ved det budsjettforliket som er inngått, mener jeg er av en slik karakter, såpass moderate, og noen av dem også midlertidige på grunn av konjunktursituasjonen, at de absolutt er til å leve med på en helt annen måte enn de som ble foreslått fra Regjeringens side.

Så har vi nå hatt et skattesystem som stort sett har ligget i ro siden skatteforliket i 1992, var det vel. Det at en nå trekker opp retningslinjer for endringer i det med sikte på noe som skal virke fra 2002, altså ti år senere, synes jeg ikke er urimelig. Etter ti år er det høyst naturlig å se på prinsippene for skattesystemet vårt. Det Arbeiderpartiet og sentrumspartiene er enige om, er det som står i avtalen på dette punkt, og det gir gode nok retningslinjer for det arbeid som skal gjøres.

Per-Kristian Foss (H): Samarbeid må bygge på enighet om sak. Derfor dette: Høyre er helt enig i det Kjell Magne Bondevik nylig sa om de frivillige organisasjonenes plass i samfunnet. Nettopp derfor skuffer det meg desto sterkere at sentrumspartiene er med på en momsreform som gir ganske store og negative virkninger for de frivillige organisasjonene som lever av innsamlede midler. Jeg ser man skal komme tilbake til dette etter Regjeringens vurderinger. Men det kan da ikke være så veldig komplisert å finne ut at f.eks. Strømme-stiftelsen, som lever av innsamlede midler, meget enkelt regner ut at for dem betyr moms på tjenester halvannen million kr i økte årlige utgifter. De nyter ikke godt av noen statsstøtte, men lever rett og slett, som frivillige organisasjoner ofte gjør, av innsamlede midler.

I gårsdagens debatt etterlyste talere fra Kristelig Folkeparti forslag som bygger bro mot Kristelig Folkeparti fra Høyres side. Nå kan vel det at man ikke ser disse, skyldes at man heller ikke har spurt om det, langt mindre forhandlet om slike forslag. Men jeg kan bare her og nå understreke at vi fra Høyres side en rekke ganger har uttrykt vår store, sterke støtte til forslagene som ligger i utredningen fra det utvalg som Bondevik-regjeringen nedsatte – den het vel «Flat skatt», men ble omdøpt til «Flatere skatt» – Stølen-utvalget. Der er det en rekke glimrende forslag, som bare har den lille hake ved seg, at de aldri ble fremmet av regjeringen Bondevik.

Nå ser jeg at sentrumspartiene sammen med Høyre i Budsjett-innst. S. nr. 1 på side 70 er med og understreker at man

«mener det vil være riktig å endre skattesystemet gjennom tilnærming mellom skattesatsene på arbeid og kapital».

Dette er altså en flertallsmerknad fra alle unntatt Arbeiderpartiet og SV. Derfor har jeg lyst til å utfordre Bondevik til å svare på følgende spørsmål: Er han enig med Valgerd Svarstad Haugland som sier: «Vi mener avtalen innebærer at vanlige arbeidsinntekter skal få lavere skatt»?

Kjell Magne Bondevik (KrF): Når det gjelder frivillige organisasjoner og virkningen av momsreformen for dem, som vil slå spesielt sterkt ut for noen som driver på sin måte, er vi fullstendig klar over dette. Det var jo grunnen til at jeg nevnte det i replikkordskiftet etter statsministerens innlegg, og det er faktisk ivaretatt i avtalens punkt 6, hvor det står:

«Virkningen for de frivillige organisasjoner må også vurderes i denne sammenheng.»

Dette har vi et halvt år på. Momsreformen skal jo innføres fra 1. juli, og det er derfor god tid til å treffe de tiltak som trengs for at frivillige organisasjoner ikke skal rammes urimelig på dette punkt.

Når det gjelder flatere skatt, kan det under gitte forutsetninger gi et bedre skattesystem. Derfor hadde vi ikke noen problemer med å være med på den merknaden sammen med Høyre i finansinnstillingen, som peker i den retning. Dette vil kunne inngå i den vurderingen av skattesystemet som Regjeringen nå ifølge avtalen blir pålagt å komme tilbake til senest sammen med statsbudsjettet for 2002. Der står det som ett av kriteriene for denne utredningen:

«en tilnærming mellom beskatningen av kapital og arbeid slik at delingsmodellen dermed blir avviklet.»

Jeg er enig med Valgerd Svarstad Haugland i at skal en tilnærme skatteprosentene på kapital og arbeidsinntekter, er det naturlig når skatten på kapital går opp, at skatten på arbeidsinntekter går ned. Men det vi har avtalt med Arbeiderpartiet, er det som står i avtalens punkt 12. Det holder vi oss til. Det har finansministeren holdt seg til. Vi synes en rimelig forståelse av det er at skatten på arbeidsinntekter går ned med en sosial profil, f.eks. ved lettelser først og fremst i bunnen. Men dette får vi komme tilbake til når Regjeringens utredning kommer på banen, senest ved budsjettframlegget neste høst.

Rolf Reikvam (SV): Det er en del sammenhenger vi kan være rimelig sikre på er der. Det er sammenheng mellom pris på en vare og forbruk av varen eller tjenesten. I dette budsjettet og i dette budsjettforliket går Kristelig Folkeparti med på å redusere avgiftene på bensin og diesel. Jeg går ut fra at målet med dette er at avgiftskuttet skal slå ut i lavere priser, og at det ikke er fortjeneste til oljeselskapene Kristelig Folkeparti er ute etter. Med lavere pris får vi ganske sikkert et økt forbruk. Vi vet at 40 pst. av CO2 -utslippene våre kom fra transportsektoren - person- og varetransporten. Da blir et naturlig spørsmål: Er dette god miljøpolitikk? Er det god miljøpolitikk å redusere prisen på en vare og dermed få et økt forbruk og økte CO2-utslipp?

Så over til noe nytt, som jeg har et tilleggsspørsmål til. Med stolthet sier Bondevik at de har vært med på en historisk flyttesjau. I vinter behandlet vi en stortingsmelding om forskning. Og på forskningssektoren er Norge dårlig. Vi er et av de landene innenfor OECD som bruker minst på forskning. Hvis vi skal nå de målene som flertallet her i Stortinget har satt, må vi øke de årlige bevilgningene til den offentlige sektor med ca. 1 milliard kr. Det var Bondevik-regjeringen som la frem forskningsmeldingen, og som la føringene på dette. Føler Bondevik at det som nå er lagt frem, og det kompromisset som er inngått, vil føre oss i retning av det målet som er satt? Ifølge Forskningsrådet gjør det det ikke.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Først når det gjelder bensin- og dieselpris. Nå er jo situasjonen den at på tross av reduksjonen i avgiftene på bensin og diesel, vil bensinprisen likevel ligge høyere enn det den har gjort i de senere år. Jeg tror at den prisen som nå vil avtegne seg, med den avgiften som nå vil komme, vil være et miljøpolitisk ganske riktig prisnivå. Det er jo høyere enn i de fleste andre land, og det er særlig belastende i distriktene, hvor prisene er enda høyere enn i de sentrale strøk. Når det gjelder dieselprisen, har jo dette særlig betydning for bedriftene og deres konkurranseevne, og vi må også se det i det perspektivet.

Sentrumspartiene har som kjent flere ganger foreslått et system med lik bensinpris, med en selvfinansierende fraktutjamningsordning, slik at distriktene ikke skal rammes så hardt som det skjer i dag, og som vi også vil merke ganske betydelig selv med den avgiftsreduksjonen som nå kommer. Det blir – som en liten parentes – sagt nokså paradoksalt at bare det ene gasskraftverket som det nå er søkt om tillatelse for i Skogn, vil slippe ut, etter hva jeg forstår, like mye CO2 som tre ganger personbilparken i Norge. Det viser galskapen i den delen av politikken, men der er jo SV og sentrumspartiene enige.

Så til forskningsinnsatsen. Det skjer noe positivt gjennom dette budsjettforliket her i forhold til Regjeringens forslag. For det første har vi fått gjennomslag for en økt avsetning til forskningsfondet med en halv milliard kr, og for det annet så skjer det en styrking av bevilgningene til universitetene, hvor jo en betydelig del av vår forsk-ning foregår. Så jeg mener at dette alt i alt betyr at vi tar steg i riktig retning, og i retning av det målet sentrumsregjeringen fastla i vår stortingsmelding.

Tom Thoresen (A): Gjensidige kommentarer mellom to parter som har inngått et kompromiss om budsjettet, får lett et litt rituelt preg. Og kanskje vi skal tenke oss om, om vi kanskje skulle gjøre det litt mindre rituelt.

Det er opplagt at Arbeiderpartiet mener at det budsjett som ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg, var det beste, tilpasset landets situasjon. Samarbeidspartiene hevder med stor styrke at de mente at relativt store størrelser måtte omplasseres for at dette budsjettet skulle være tilfredsstillende også for dem. Ja vel, dette er utgangsposisjonene. Men resultatet er at vi nå har fått et flertall for et budsjett som begge parter mener er det beste som det kan skapes et flertall for i dette storting. Dette har man for annen gang på rad fått ved at mellompartiene og Arbeiderpartiet har samarbeidet, og ikke om en minimumsløsning, men om en løsning som omfatter hele budsjettet. Jeg synes det er en verdi.

Nå skal ikke jeg foreta verken kort- eller langsiktige analyser av sentrums rolle, men det er klart at sentrum er sentrum fordi det står sentralt. Det betyr ikke nødvendigvis at man kan opptre etter à la carte-prinsippet i politikken. Selv om man kan finne kryssende flertall i ulike retninger, må det kanskje en mer langsiktig strategi til før man kan finne langsiktige samarbeidsmønstre i norsk politikk.

Dette sier jeg med full respekt for at alle politiske konstellasjoner selvfølgelig går inn f.eks. i den kommende valgkampen med sitt budskap og med sin retning. Men det betyr at vi også på denne dag kanskje skal tillate oss å være litt stolte av hva vi nå for annet år på rad har klart å få til sammen.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg er absolutt stolt, jeg, over hva vi har fått til. Og når en så hyggelig og god kollega som Tom Thoresen repliserer, har jeg ikke noe problem med å si det. Vi hadde gode forhandlinger nattetider.

Jeg får kanskje avsløre en liten hemmelig spøk fra de forhandlingene. Vi startet med å si at vårt første krav var at Tom Thoresen burde bli renominert i Østfold, og vi lurte på hvordan Arbeiderpartiet ville stille seg til det kravet (munterhet i salen). Det kom ikke inn i forhandlingsprotokollen, men det hadde jo vært et veldig godt resultat av forhandlingene. Men dette er det andre som avgjør.

Ja, jeg tror det er riktig som Tom Thoresen sa, at dette er det beste budsjettet en kan få under de rådende forhold – når Arbeiderpartiet først sitter i regjering. Men det er klart at hadde vi fått lagt fram et budsjettforslag fra en sentrumsregjering, hadde det ikke vært det store behovet for å forandre på det som det nå ble. For det som kom, var for dårlig, ikke minst overfor bedriftslivet, den frivillige sektor, miljøet osv.

Sentrum driver ikke politikk etter à la carte-prinsippet. Vi står for en stødig økonomisk politikk. Den er plassert i sentrum av det politiske spekter. Det gir oss større handlingsrom enn det partiene på vår høyre og venstre side har, for de kan stort sett bare se i én retning – selv om de hadde en gjensidig flørt med hverandre høsten 1998 hvor de antydet et forlik mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Det ble det heldigvis ikke noe av, for det hadde sannsynligvis vært dårlig for landet og kanskje også dårlig for de partiene.

Sentrum opptrer ansvarlig. På tross av at vi ble felt for et halvt år siden, har vi vært villig til å gå inn, ta budsjettansvar, vise en konstruktiv holdning. Ja, sentrumspartiene er på en måte dømt til å ta ansvar, for en får snart ikke en budsjettløsning i Stortinget uten at sentrum medvirker. Andre partier kan på en måte sette seg på sidelinjen. Det kan og vil ikke vi gjøre.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Jan Petersen (H): Bare en liten oppfølger på det siste replikkordskiftet. Det ville faktisk vært ganske spennende å ha visst hva sentrum egentlig ville hatt når det gjelder budsjett. De er jo den eneste grupperingen her i Stortinget som ved denne budsjettbehandlingen ikke viste kortene på forhånd, og ikke viste åpenhet om hva deres egentlige prioriteringer var. Det vi nå har sett, er hvilke kompromisser de var villig til å inngå, men ikke fra hvilket utgangspunkt.

Gårsdagens debatt gav oss i hvert fall svar på noen viktige spørsmål knyttet til budsjettet, f.eks. hvorfor vi nå får de høyeste skatte- og avgiftsøkningene i manns minne, forverring i forhold til både næringslivet og den enkelte, hvorfor vi ikke bevilger nok for å få en bedre skole, på tross av at dette er selve nøkkelen til at Norge skal greie seg bra i en globalisert verden, hvorfor veibyggingen fortsatt går i sneglefart, på tross av køer, ulykker, rasfare og store tidsomkostninger, hvorfor Forsvaret nå opererer med lagre som er meget dramatisk lave, med det resultat at det er stor frustrasjon i Forsvaret – vi må nå slutte å le av den russiske nordflåte, som ikke har råd til å øve. Svaret på disse spørsmålene er ganske greit, nemlig at vi i Norge ikke greier å omdisponere i de budsjettene vi arbeider med. Et av de tyngste argumenter for en post på et statsbudsjett er at slik gjorde vi det i fjor, dette er en innarbeidet rettighet. Det betyr at vi orker ikke å ta oppgjør med tilvant tenkning og prioritere på nytt, og derfor er heller ikke dette budsjettet et godt nok svar på det som nå er de viktigste utfordringene. Hvis vi skal makte å gi et svar på de aller viktigste utfordringene, er vi altså nødt til å se kritisk på noe av den bruken av penger vi har hatt.

Høyre vedstår seg fullt ut de omdisponeringer vi legger inn i dette budsjettet. Vi mener f.eks. at det er viktig å justere sykelønnsordningen noe. Den vokser eksplosivt, fratar oss handlefriheten – og det er ikke rart, det er verdens beste ordning. Men når vi hører på statsministeren og den retorikken han og andre fra Arbeiderpartiet betjener seg av, ja så er det helt åpenbart at de nå er i ferd med å male seg inn i et hjørne, for med den retorikken de legger opp til, er det lite de selv kan gjøre med denne ordningen. Men på et eller annet tidspunkt må de komme tilbake med forslag, hvis de skal kunne gjenvinne styringen over de økonomiske midlene. Den retorikken som bl.a. statsministeren anvender, går langt utover rimelighetens rammer. Den er for det første et kraftig angrep f.eks. på partifeller i Sverige, som har foretatt vesentlig større forandringer enn det Høyre har lagt opp til. Det er en karakteristikk av hva som skjer i det øyeblikket folk går over fra å være syketrygdet til å bli uføretrygdet. Da oppstår den katastrofen som statsministeren beskrev, men han fratar seg selv den nødvendige handlefrihet.

Et annet område hvor vi også vedstår oss omdisponeringer, er på bistandsbudsjettet. Nå har vi altså holdt på i 40 år med meget blandede resultater, og så skal flertallet ha oss til å tro at forskjellen når det gjelder solidaritet med den tredje verden, går et sted mellom 10 og 12 milliarder kr. Det er selvfølgelig ikke troverdig, og det er enda mindre troverdig når det er de samme partiene som i beste fall drar føttene etter seg når det gjelder å åpne skikkelig opp for en internasjonal verdenshandel, som gjør at den tredje verden får bedre vilkår. Derfor er det ikke mer enn tom retorikk når finansministeren snakker om å ta fra de fattige. Alle som har den minste innsikt i utviklingsspørsmål, vil vite at så enkle er ikke disse sammenhengene, ja, det er dessverre betydelige midler som slett ikke har gått til de fattigste – det vet vi alle sammen.

Eller distriktene? Selv om det skjæres lite grann i midler til kommunal næringsutvikling, er jo det for å skape rom for en bedre politikk overfor distriktene. Det betyr en vesentlig større satsing på veibygging, eller det betyr en vesentlig bedre politikk for småbedriftene. Det er jo veier og bedrifter som er nøkkelen i Distrikts-Norge, ikke et eller annet kommunalt tiltaksfond.

Skal vi kunne legge om budsjettet i riktig retning, er vi også nødt til å ta noen av disse takene, men det er altså ikke flertallet villig til å gjøre. Derfor blir alt som før, og noen av de viktigste oppgavene forblir like uløst som de har vært før. Derfor går dette budsjettet i gal retning, også på utgiftssiden.

Det er sagt mye om det alternative forlik som nå er inngått. Jeg tror man bare må konstatere at det er for svakt på både utgifts- og inntektssiden. Og det største grep som er gjort, er å skifte skattebyrden fra noen over til andre. Det er selve hovedgrepet. Og vi får vel lov å si det slik at det er slikt som foregår når sentrum ikke er forankret i et samarbeid med Høyre.

La oss nå se på et par av de tingene som burde gjøres bedre. Det ene er skole, utdannelse og forskning. Og da har jeg lyst til å begynne med å utlevere to blomster, fordi det har skjedd to gode og viktige ting. Det ene er at det nå i hvert fall er en begynnelse på å få orden på lærernes lønnsspørsmål – et krav som har vært lenge. Det synes jeg er bra har begynt å skje. Og det katastrofale kuttet på universiteter og høyskoler er i hvert fall rettet, slik at det er en netto påplussing nå på 330 mill. kr i forhold til Arbeiderpartiets forslag. Men likevel ligger jo dette skolebudsjettet godt unna det som skal til for at vi skal få verdens beste skole, som må være vårt mål. Høyres forslag er 800 mill. kr, bl.a. til bedre timetall i grunnskolen. Men skal vi få gjort slike ting, er vi altså nødt til å ta noen harde tak.

Det andre dreier seg om veier og veibygging. Og er det noe vi spørres om alle sammen når vi er ute, så er det nettopp: Hvorfor skjer det ikke mer på veibyggingsområdet? For alle vet at det dreier seg om å kunne gjøre noe for distriktene, det dreier seg om å få ned tidstapet, det dreier seg om å gjøre noe med de store ulykkestallene. Og mellom budsjettbehandlingene går jo nesten alle i Stortinget ut og snakker om at vi egentlig burde ha mer penger til veier. Men så skjer altså ikke det nødvendige når vi kommer til budsjettbehandlingene, fordi vi skal gjøre tingene som vi gjorde dem i fjor. Vi foreslår en veimilliard også i år – det er en begynnelse til å få en bedre tjeneste på dette området.

Og så, ærlig talt: Jeg må si litt om Forsvaret, for det er meget alvorlig det som foregår. Ikke bare har Forsvaret nå vært utsatt for så skarpe nedskjæringer at vi til og med er nødt til å sende høyt utdannede flygere rett fra utdannelse og inn i SAS – det er ikke plass til dem i Forsvaret. Men som om dette ikke er ille nok, skjærer jo dette forliket ytterligere 100 mill. kr i forsvarsbudsjettet. Nå må vi snart bestemme oss skikkelig for hva vi vil. Det er ikke nok å vente på omorganiseringer hele tiden. Hvis alle tror at det er der selve svaret ligger, vil jeg si at det er bare der noe av svaret ligger. Vi er nødt til å ha vilje til å opprettholde et skikkelig nivå i Forsvaret, hvis ikke får man si åpent ut at det er noe annet man vil. Derfor legger Høyre på bordet 1 milliard kr til Forsvaret i dette budsjettet.

Og så noen ganske få ord om det som har preget debatten, nemlig de rekordhøye skatte- og avgiftsskjerpingene. Vi setter jo pris på at forlikspartnerne har forstått at angrepet på næringslivet var meget skadelig, og i hvert fall har forsøkt å dempe noe av det. Men det må fastholdes at det blir dårligere vilkår til neste år enn det er i inneværende år, og derfor reagerer også næringslivet på dette. Det er ikke nok å si at det kunne blitt enda verre. Det som er poenget, er at det blir dårligere. Men det triste er at for å få dette til, går man altså hardere til verks overfor den enkelte, f.eks. med elavgifter og økninger i boligskattene – over 25 pst. på de siste to årene. Og det er ikke noe rart at statsministeren i siste spontanspørretime nettopp nevnte de økte boligskattene som en av de tingene ved budsjettforliket som definitivt gikk i gal retning. Det skal bli interessant å se hvordan han har tenkt å følge opp den erkjennelsen senere. Vi burde kunnet gå en annen vei, vi burde kunnet gi en lettelse til de lavere inntekter, slik Høyre gjør i sitt alternative budsjett. Vi burde kunnet heve grensen på toppskatt, i hvert fall noen kroner, slik Høyre gjør i sitt budsjett, slik at flere får glede av det. Vi burde justert særfradraget for alder og for uføre i tråd med lønnsutviklingen av hensyn til de pensjonister det gjelder.

Heldigvis sier nå sentrum til VG at de vil ha ned skattene for alminnelige mennesker. Heldigvis sier Bondevik at nå må vi holde igjen på belastningen overfor næringslivet. Jeg vil minne om at hvis både Valgerd Svarstad Haugland og Bondevik skal få det som de vil, ja, da nytter det ikke å gå til Arbeiderpartiet, da er det nok på vår side av streken de er nødt til å hente sin tilslutning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tom Thoresen (A): Jan Petersen nevnte tre sider på budsjettets utgiftsside: Skole og forskning, veibygging og forsvar. Med det forbehold at antakelig noen av oppgavene på de to første områdene kan løses med private entrepriser av en eller annen art, er dette tunge utgiftsområder på det offentliges hånd. I en økonomi som går såpass på høykonjunktur som nå, så er det altså ikke bare spørsmål om å kunne finansiere reformer av denne typen, men å kunne finansiere dem innenfor totaløkonomien og å skaffe fagfolk til dem. Da synes jeg det virker litt urimelig at Høyre motsetter seg en forsiktig skatteøkning på de deler av næringslivet som går svært godt, nettopp for å hindre at ikke all ekspansjon innen den økonomien vi har, skal komme der. Og med de prioriteringene Høyre har på offentlige områder, synes jeg det er rart at ikke Høyre er opptatt av det samme. Nå er det godt mulig man kan forestille seg lange langtidsvirkninger på omplassering av mennesker innenfor offentlig sektor, det tror jeg alle parter i denne sal er enige om. Men hvis man ønsker å følge opp det som er Høyres prioriterte utgiftsområder innenfor dette budsjettet, må man antakelig også være villig til å se hvordan totaløkonomien brukes, slik at det blir plass for denne økningen på det offentlige utgiftsområdet.

Jeg tror ikke lenger Høyre er der hen som jeg for noen år siden karakteriserte med at skattelettelser er svaret – hva var spørsmålet?

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Petersen (H): Når forskjellene på skattesiden er så store dette året, er det fordi Arbeiderpartiet slår til med så knallharde økninger som de gjør. Det er der selve problemet oppstår.

Når jeg hører på Tom Thoresen, er det helt på det rene at han har litt problemer med å ta innover seg hva som ligger i å være et skattepolitisk annerledesland. Svenskene har forstått at de ikke kan være noe skattepolitisk annerledesland. De vet at selv med uendrede skattesatser vil de tape betydelige deler av sine skatteinntekter – jeg tror de er regnet til 10 pst. – på grunn av skattekonkurransen med utlandet. Det er den samme problemstillingen vi står overfor, og som for øvrig statsministeren ikke forholdt seg til i sitt svar på den replikken jeg hadde til ham. Hvis vi legger helt andre byrder på næringslivet, og for så vidt også på enkeltmennesket, enn det andre land har, forsvinner skattegrunnlaget ut. Det er derfor vi er nødt til å holde igjen. Jeg mener at hele grensehandel-debatten er en debatt om akkurat det samme: Folk handler et annet sted fordi våre skatter og avgifter er for høye.

Det er også problemet i forhold til mange av de nye næringene. Vi har et skatteregime som gjør at de ikke kan leve og ha det bra, og derfor forsvinner de til utlandet. Det er derfor nødvendig å holde igjen. Det var Regjeringens erkjennelse for noen måneder siden. Den erkjennelsen er under trykket av Arbeiderpartiets galluputvikling forsvunnet som dugg for solen fordi det er et eller annet med den gammeldagse, sosialdemokratiske tenkningen som gjør at dette allikevel ikke er gangbart. Derfor må vi holde igjen, og vi synes standpunktet vårt er viktig.

For øvrig: De løftene jeg snakket om, hvor vi ønsker å plusse på, er dekket godt opp innenfor det budsjettet vi har lagt opp til, og det har heller ikke vært noen anklage mot oss på det punkt. Man kan si mye om Høyre, men balansere budsjetter, det gjør vi.

Per Erik Monsen (Frp): Flere Høyre-representanter har uttrykt bekymring for utviklingen i grensehandelen. Ifølge HSH vil vi i år bruke 10 milliarder kr i Sverige, og det er en betydelig økning i denne handelen.

I tillegg til mat er tobakk og alkohol åpenbart varer som bidrar sterkt til grensehandelen, og det er særlig på grunn av de store forskjellene i avgifter mellom våre land. Forskjellene er nå blitt så store at handelen ikke vil eksplodere, det har den allerede gjort. Økningen er 45 pst. på ett år. Og svenskene senker sine avgifter, de gjør det neste år og sannsynligvis i årene som kommer. Med Høyres forslag til tobakk- og alkoholavgifter vil forskjellene til Sverige øke neste år.

Mitt spørsmål er: Er Høyre virkelig bekymret for grensehandelen? Mener Høyre at deres forslag vil bidra til å redusere denne handelen, eller vil det være nødvendig med betydelig større reduksjoner fremover?

Jan Petersen (H): I den forrige replikken ble vi anklaget for å ha for høye skatte- og avgiftslettelser, i denne blir vi anklaget for å ha for lave skatte- og avgiftslettelser. Jeg tror vi på mange måter har funnet en god balanse. For det er jo helt riktig – som Monsen også nevner – at vi ikke minst når det gjelder avgifter på alkohol, vil redusere dem, og det er godt tilpasset den situasjonen som vi er oppe i. Jeg vil minne om at vi også motsetter oss den økningen i momsen som ligger inne i flertallets forslag, som også er med på dette.

Og så er det enkelte ting vi ikke har tenkt å kjøpe i Sverige, f.eks. motorveier.

Odd Roger Enoksen (Sp): I sitt innlegg sa representanten Petersen at et av våre problemer er at vi ikke greier å omdisponere på budsjettene. Det klarer i alle fall Høyre.

Et av de omdisponeringsforslagene som Høyre har fremmet i sitt alternative budsjett, er et kutt i bevilgningen til NSB på 467 mill. kr, et kutt som man fremmer fordi NSB ikke leverer de tjenester de skal. Jeg viser her til det som står i Høyres alternative statsbudsjett.

NSB har vært gjennom et dramatisk år og er ikke på langt nær kommet på rett kjøl. Vi har utallige ganger det siste året sett samferdselskomiteens leder, Oddvard Nilsen, en politiker som jeg har den aller største respekt for, framstå med det aller største alvor og gitt en beskrivelse av hvor nødvendig det er å satse på sikkerhet innenfor NSB for å unngå den typen ulykker, som mangel på regularitet, akselbrudd og driftsavbrudd, som har rammet NSB det siste året.

Høyres svar på Oddvard Nilsens anmodninger og initiativ for å bedre NSBs situasjon er altså å kutte med 467 mill. kr. Det er en form for dobbeltmoral som jeg ikke trodde jeg skulle oppleve fra Høyres side. Det er greit nok at NSB ikke har levert de tjenester de skal på ulønnsomme ruter, og at de har hatt mange innstilte avganger – som representanten Jan Petersen vel kommer til å svare. Men det er vitterlig et faktum at når man får kuttet halvparten av den bevilgningen som går til nettopp disse ulønnsomme rutene, blir man dårligere i stand til å foreta vedlikehold, dårligere i stand til å ha den bemanning som er forsvarlig for å unngå menneskelig svikt, og dårligere i stand til å oppgradere togmateriell på en slik måte at man kan gi et skikkelig tilbud.

Er dette Høyres svar på de uttalelser som lederen av samferdselskomiteen har kommet med i ulike sammenhenger det siste året?

Jan Petersen (H): Nå var jo Enoksen vennlig nok til å gi noe av svaret på det spørsmålet han hadde: Han har helt rett i at vi i dag betaler en masse penger for varer som ikke blir levert. Og det dreier seg ikke bare om ulønnsomme ruter, hvis det var det Enoksen trodde. Nei, det er altså slik at innenfor et rutetilbud, som vi også burde ha andre steder, blir ikke varen levert – et eksempel er jo alle de kanselleringene vi har hatt denne høsten fordi NSB ikke har greid å få lokomotivførere på plass.

Og ærlig talt, jeg tror ikke det er noe poeng å dytte stadig flere penger inn i et system som helt åpenbart trenger ganske kraftige omorganiseringer. La oss begynne med dette: La oss få tingene levert på plass, så skal vi nok kunne betale for de tjenestene vi får. Men vi skal få tjenestene når vi betaler for dem.

Øystein Djupedal (SV): Høyre er et forutsigbart parti. Det betyr at det meste av det som ligger i dette budsjettet, er forutsigbart, selv om man riktignok går lenger i å være en sånn Fremskrittspartiet light-variant innenfor skatte- og avgiftspolitikken enn tidligere. Jeg skal la det ligge.

Men det som forbauser meg, er at Høyre, siden Høyre jo er et distingvert, dannet og konservativt parti, ikke i større grad er opptatt også av andre spørsmål enn bare skatte- og avgiftspolitikk. Det jeg da tenker spesielt på, er at Høyre i større grad burde ha vært opptatt av hvordan vi skal overlate kloden til våre barn, som er et klassisk, konservativt standpunkt: Man skal levere fra seg noe som er bedre enn det man selv mottok.

Nå har altså klimakonferansen i Haag hatt et sammenbrudd. Og det som forbauser, er at i det alternative budsjettet Høyre har, fins det ikke et eneste sted et ønske om en aktiv miljøpolitikk. Man reduserer selvfølgelig en masse skatter og avgifter, som også er miljøskatter, man reduserer bevilgningene til kollektivtrafikk, og man skal ha mer til veibygging – altså tradisjonell, konservativ politikk etter den gamle lesten: Næringslivs-Høyre. Men hvorfor er ikke Høyre da, i motsetning til det andre høyre-partiet i Det norske storting, opptatt av det som man også burde ha vært opptatt av, nemlig hvordan vi i større grad skal klare å møte de store klimautfordringene? For klimautfordringene rammer også Høyre-folk, og det rammer Fremskrittsparti-folk. Det betyr at det er Stortinget som må ta de nødvendige grep for å gå i en riktig retning. Og jeg tror, helt uavhengig av at det nå ble et sammenbrudd i Haag, at vi ikke kan gjemme hodet i sanden. Vi er nødt til å gjøre grep som fører til færre utslipp fra industrien, det gjelder også samferdselssiden, sånn at vi kan møte disse utfordringene. Dette vil også nikkersadelen i Høyre være enig i, de som går i fjellet og ser at skoggrensen kryper oppover ved at temperaturen stadig blir høyere. Disse vil også være opptatt av dette.

Og mitt spørsmål til Jan Petersen er: Hvorfor er ikke Høyre opptatt av dette, hvorfor later man som om man skal konkurrere med Fremskrittspartiet bare når det gjelder lavere skatter og avgifter, men ikke når det gjelder en aktiv miljøpolitikk, som et dannet, distingvert og konservativt parti som Høyre i større grad burde vært opptatt av?

Jan Petersen (H): Det er åpenbart at SV i hvert fall er meget forutsigbart, for så vidt jeg kan skjønne, har de hatt én replikk gjennom hele denne finansdebatten, og det er akkurat den som nå er fremført. Tusen takk for å få den i en ny variant!

Poenget er for det første at Høyre har jo snakket om mer enn skatt og avgift. Vi mener det er viktig å snakke om det siden vi har fått de knallharde økningene vi har fått, men det innlegget jeg nå holdt, var faktisk ganske mye sentrert om hvordan vi ønsker å bruke statens store midler på en annen måte på en del områder. Så med all respekt, den delen av innvendingen holder ikke.

Så til miljøspørsmålene: Det undrer meg at Djupedal ikke har lagt merke til den satsingen Høyre har med hensyn til nordområdene. Det er én viktig profil i vårt utenriksbudsjett, og det er at vi ønsker å gjøre mye mer i nordområdene enn vi hittil har gjort. Det er for så vidt også forutsigbart, for dette har vært et gjenkjennelig Høyre-standpunkt gjennom mange år. Vi har stått meget langt foran når det gjelder å få til en bedre norsk innsats i nordområdene med tyngdepunkt på miljøet. Og vi mener at vi der virkelig har en av de store miljøbombene.

Når det gjelder spørsmålet om klimaet, som like mye dreier seg om vårt eget land, la meg vise til de utallige debatter som vi har hatt om dette. Når vi har sagt ja til gasskraftverk, er det fordi vi mener at det også er god miljøpolitikk. Vi mener at det ikke er mulig å sette grenser rundt Norge, men ønsker å se dette i større europeisk sammenheng. Jeg har derfor meget god samvittighet for den miljøpolitikken vi legger opp til, og jeg håper og tror at Stortinget fremover kanskje vil være mer interessert i det viktige aspekt som ligger i miljøspørsmålene nordpå.

Lars Sponheim (V): Høyre har under Jan Petersens ledelse, måned for måned og år for år, bygd avstand til sentrum på politiske realiteter. Høyre har blitt mer og mer et ytterliggående parti. Dette har òg vært med på å bygge avstanden til regjeringsdeltakelse slik som den parlamentariske situasjonen har vært og med all sannsynlighet vil forbli.

Mange av oss trodde at denne strategien ville kulminere etter at Høyre lyktes med å erstatte Bondeviks regjering med en arbeiderpartiregjering, «finalisert» tre dager senere i VG 12. mars, der Høyres leder krevde at undertegnede og de andre sentrumslederne måtte gå av for at man skulle få til et samarbeid.

Men Høyre brukte ikke det neste halvåret til å bygge opp igjen brente broer. Høyres alternative budsjett er et ytterliggående Høyre-budsjett. Der Høyre beskylder sentrum for å velte byrdene over på folk flest, fremmer de selv forslag om innskjerpinger i sykelønnsordningen på nesten 6 milliarder kr – et kaldt forslag der de syke blant folk flest må betale Høyre-politikken.

Like galt er det at Høyre vanskeliggjør de små, men helt nødvendige, justeringer i sykelønnsordningen som Sandman-utvalget foreslår, som er Venstres linje og som forutsetter et bredt kompromiss uten den polarisering i dette spørsmålet som Høyre nå legger opp til.

La meg få stille følgende spørsmål på denne bakgrunn: Kan Petersen bekrefte at hans og Høyres strategi for regjeringsdeltakelse er det lite sannsynlige, men teoretisk mulige, utfall at Fremskrittspartiet og Høyre får flertall alene i denne salen etter valget neste år, der Jan Petersen kan bli utenriksminister og nestleder Inge Lønning kirkeminister i en Carl I. Hagen- ledet regjering, hva nå det måtte føre med seg?

Jan Petersen (H): Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal ta denne beskjeden fra sentrums utsendte medarbeider. Først litt til historien: Jeg har aldri krevd at noen skulle gå av, det vet Lars Sponheim meget vel. Jeg har imidlertid påpekt at bl.a. Lars Sponheim i praksis kanskje ikke har vist den store viljen til å inkludere Høyre i et regjeringsalternativ. Jeg har vanskelig for å se at det er i strid med de faktiske forhold, ikke minst med den tonen Lars Sponheim hadde i sitt innlegg. Men dette bør være historie, og jeg håper at det er historie.

Jeg tror at det som er oppgaven både for meg og for Lars Sponheim nå, er å se fremover. Jeg tror det er viktig det som bl.a. Kjell Magne Bondevik har sagt, at han er meget urolig over Arbeiderpartiets politikk på en del områder. Det krever noe av oss, men det krever gjensidighet av oss. Og jeg håper og tror at Lars Sponheim er her på Stortinget også i neste periode, slik at vi kan få anledning til å utvikle dette videre.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte spørsmålet omkring Fremskrittspartiet og Høyre. Lars Sponheim vet jo meget vel at mine primære preferanser går i andre retninger. Det jeg har sagt både om Senterpartiet og om Fremskrittspartiet, er at jeg synes at alle bør sette seg ned og snakke sammen, og så får vi se hvilke resultater det gir.

Når det gjelder utfallet mot sykelønnsordningen, er jeg også litt i stuss om det, fordi jeg mener å huske at også Venstre har programposter på dette punktet. Jeg tror derfor at det også her må være mulig å finne frem til en enighet. Det gjelder for så vidt ikke bare Venstre, men også Kristelig Folkeparti. Jeg tror vi alle sammen er urolige over de store utgiftene på dette området, og ikke minst når det gjelder de områdene innenfor statsbudsjettet som ikke er tilstrekkelig prioritert.

Jeg skjønner godt at Lars Sponheim vil gjenoppleve mars 2000 gang på gang på gang, men jeg tror faktisk at vår oppgave nå er en helt annen, nemlig å bygge noe mer varig enn som så. Og jeg vil få lov til å minne Lars Sponheim om at hvis han først ønsker å utgjøre et regjeringsalternativ, så bør han også ha en alternativ politikk i forhold til den sittende regjering.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Signe Øye (A): Budsjettavtalen med sentrumspartiene sikrer at Arbeiderpartiet får gjennomslag for hovedprioriteringene i Regjeringens budsjettforslag for neste år. Det er Arbeiderpartiet godt fornøyd med. Selv om det er gjort store endringer på enkelte områder på inntekts-siden, sikrer budsjettavtalen at de samme sosialdemokratiske hensynene blir ivaretatt. Det gjelder økt satsing på velferd, som helse, eldreomsorg, skoler og barnehager, det gjelder en mer rettferdig fordeling, nasjonalt og internasjonalt, med sterk omfordeling gjennom skattesystemet ved skatt på aksjeutbytte, lettelser i skatten på vanlige arbeidsinntekter og en kraftig økning i bistandsmidlene på 1,5 milliarder kr, og det gjelder ikke minst trygghet for arbeid og personlig økonomi, ved at Arbeiderpartiet gjennom budsjettforhandlingene har klart å oppnå tilslutning til en ansvarlig bruk av oljeinntektene for ikke å øke presset mot arbeidsplassene og renta. Det er det siste – renta – barnefamiliene og andre med høye lån er opptatt av, ikke at vi flytter på noen hundrelapper her og der.

Vi har under hele debatten om statsbudsjettet hørt at budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene flytter på store beløp på inntektssiden. Det er riktig at det flyttes på en del beløp på inntektssiden, men de er ikke så store som noen ynder å fremstillet det. Det som er bra, er at til tross for denne flyttingen oppnår Arbeiderpartiet i hovedsak det samme med de alternative skatte- og avgiftsgrepene i budsjettavtalen som i Regjeringens forslag.

Arbeiderpartiet har klart å sikre en mer rettferdig fordeling ved at aksjeeierne, som i fjor tjente over 17 milliarder kr, til neste år må betale 11 pst. skatt på disse inntektene. Det blir 11 pst. høyere enn tidligere, men det er fortsatt ikke høyt i forhold til vanlige arbeidsinntekter. Arbeiderpartiet har klart å sikre at det skapes rom for økt satsing på bl.a. helse og omsorg ved at næringslivet etter mange gode år må bidra noe mer til fellesskapet. Det skal skje ved reduserte avskrivningssatser, en endret konjunkturavgift i forhold til Regjeringens forslag og fjerning av doble rentefradrag for bankene. Ingenting av dette skulle tilsi at et næringsliv i medgang ikke kan leve videre med gode resultater. Men om disse grepene er noe bedre for næringslivet enn den konjunkturavgiften Regjeringen foreslo, er vel heller tvilsomt.

Arbeiderpartiet er opptatt av en mer rettferdig fordeling. Jeg la merke til at Kristelig Folkepartis leder i sin replikkrunde i går var mer opptatt av en rettferdig fordeling overfor næringslivet enn en rettferdig fordeling mellom de rikeste og de fattigste. Det viser vel også budsjettforliket, der noen av sentrumspartienes krav om litt mindre skatt på aksjeutbytte, lettelser i delingsmodellen og mindre næringsbeskatning i forhold til Regjeringens forslag nå skal betales av folk flest uten noen ytterligere «buffersone» for de som tjener aller minst i forhold til det som allerede lå i budsjettet.

Høyres budsjettforslag er ikke noen overraskelse for noen. Høyre har aldri ment at det noen gang er næringslivets tur til å ta et løft for velferdssamfunnet. Uansett hvor godt det går for norsk næringsliv, skal de rike bidra mindre til fellesskapet. De som skal betale Høyres skattelettelser, er bl.a. de sykmeldte. Høyre vil innføre en karensdag, deretter to dager med lav sykelønn og deretter 10 pst. reduksjon i sykelønna. En regning på nesten 6 milliarder kr skal på den måten veltes over på vanlige lønnsmottakere. I tillegg vil Høyre redusere antall tiltaksplasser fra 9 000, som Regjeringen foreslår, til 5 000, noe som først og fremst vil ramme de svakeste på arbeidsmarkedet. Høyre kutter også i landbruksstøtten, distrikts- og næringsstøtten, trygdeetaten, Aetat, skolefritidsordningen og boligtilskuddet.

Representanten Foss sa i sitt innlegg at det var bred enighet om at skattereformen fra 1992 skulle innebære langsiktighet og forutsigbare betingelser. Ja, Arbeiderpartiet er ikke uenig i at det er riktig at det var slike forutsetninger i 1992. Men da må representanten Foss ha glemt at det har skjedd endringer på område etter område etter 1992, og det har ikke minst Høyre vært en pådriver for. At reformen nå er så uthulet at det er all grunn til å se på hele næringsbeskatningen, burde også Høyre være enig i.

At Senterpartiets leder er svært godt fornøyd med budsjettet, er vel ikke noen overraskelse for noen. Halv matmoms i tillegg til et kommuneopplegg med større økninger enn på mange, mange år er i havn. For det er vel slik at etter å ha kjempet for lavere matmoms i minst 15 år, fikk Senterpartiet endelig gjennomslag under årets budsjettforhandlinger, og de gjennomslagene gjaldt like mye overfor Kristelig Folkeparti og Venstre som overfor Arbeiderpartiet. Valgforsker Frank Aarebrot mener at denne seieren gir Senterpartiet større utbytte enn noen av sakene partiet fikk trumfet gjennom mens de satt to og et halvt år i regjering.

Som østfolding og opptatt av grensehandel mener jeg at halv matmoms er bra, både fordi maten blir billigere for alle og fordi det vil være med på å begrense den sterkt økende grensehandelen. Når vi vet at sju av ti som reiser til Sverige og handler, først og fremst handler mat, er halv matmoms et viktig bidrag til å redusere grensehandelen.

Men jeg må føye til at jeg tror at alkoholavgiftene også må senkes for å få en enda bedre samlet effekt overfor grensehandelen. Regjeringen foreslo å senke avgiftene på brennevin med 17,5 pst., men det fikk vi ikke til denne gangen. Det vil vi, uansett, måtte komme tilbake til ved en senere anledning. Og her er det mer snakk om profilering og politikk enn om penger, for det er slik at statens inntektstap er relativt beskjedent på grunn av økt handel på Polet i Norge og dermed økte inntekter.

Fremskrittspartiet prøvde seg i går og i dag på noen runder her i salen der de hevdet at mange kommuner ville tjene på Fremskrittspartiets kommuneopplegg. Det er feil. Fremskrittspartiets skatteopplegg inneholder også en rekke lettelser som i stor grad berører kommunesektorens inntekter. Dersom det skulle vært noen logikk i dette, måtte Fremskrittspartiet ha foreslått å øke den kommunale og fylkeskommunale skattøren tilsvarende den delen av skattelettelsen som berører kommunesektoren, mot tilsvarende reduksjon i fellesskatten til staten. Det har Fremskrittspartiet ikke gjort i innstillingen, og derfor blir de forklaringene som representanten Hagen har prøvd seg på i dag, helt feil. Det betyr at Fremskrittspartiets forslag til personbeskatning, sammen med at partiet går mot Regjeringens forslag til skatt på aksjeutbytte og fjerning av aksjerabatter på aksjer, innebærer at kommunesektorens skatteinntekter samlet sett ville blitt redusert med om lag 6 milliarder kr i forhold til Regjeringens forslag.

Jeg tror at de som sitter med budsjettarbeid ute i de 435 kommunene og kommunepolitikerne i de samme kommunene, er glad for at det ikke er Fremskrittspartiets kommunebudsjett som nå blir vedtatt – også ordføreren i Os.

I tillegg kutter Fremskrittspartiet med 1 milliard kr i dagpenger til de arbeidsledige, kutter i sykelønnen, slik at en vanlig industriarbeider taper 45 900 kr dersom vedkommende er sykmeldt i ett år, kutter i uføretrygd på flere områder og vil kutte i pensjonen til de uføretrygdede dersom de tjener mer enn 2 kr.

Til slutt: Jeg er glad for at vi til neste år kan sette ned bensinavgiftene og dieselavgiftene med godt over 1 kr. Jeg er også glad for at vi gjennom forliket har fått reversert elavgiften for den kraftkrevende industrien tilbake til null samt at svovelavgiften er halvert. Og det er vel å ta litt vel hardt i når representantene fra sentrumspartiene påstår at de måtte både presse og true for å få gjennomslag for å fjerne elavgiften på kraftkrevende industri samt for en halvering av svovelavgiften. Akkurat i den saken tror jeg det var Arbeiderpartiets representanter som var de største pådriverne, for det er vel slik under enhver budsjettbehandling at det også er anledning til å endre på områder der høringer og annen informasjon gir grunn til å endre på det som allerede er foreslått.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Erik Monsen (Frp): Det er åpenbart at det er stor bekymring for kommuneøkonomien, selv om det faktisk er slik at det er et meningsløst begrep i og med at inntektsforskjellene, rent politikerskapt, er så enorme kommunene imellom. De som så på Dagsrevyen i går, ville fått med seg at det var forsket på dette. En forsker sa at finnmarkskommunene er landets rikeste kommuner, men de har så mye penger at de ikke har lært seg å bruke dem på den mest fornuftige måten, og hun hadde faktisk ikke greid å påvise betydelige forskjeller i tjenestetilbudet i Finnmark og andre kommuner. For relativt små kommuner dreier dette seg kanskje om 50 – 100 mill. kr i inntektsforskjeller i året.

Men det er noe kommunene kan gjøre for å bedre sin økonomi, og det går på utgiftene. Det fins mange rapporter som forteller oss at kommuneøkonomien kan bedres ved å konkurranseutsette en del tjenester. Jeg skal ikke dra opp noen diskusjon om tall og prosenter, men veldig mange rapporter går i samme retning. Arbeiderpartiet har konsekvent vært mot å gjøre noe med momskompensasjonsordningen, som er helt avgjørende i denne sammenheng.

Nå får vi en momsreform som utvider momsgrunnlaget, og særlig når det gjelder tjenester, vil en del små kommuner bruke bl.a. private advokater istedenfor å ansette egen kommuneadvokat, og det er en rekke slike områder.

Arbeiderpartiet har konsekvent gått mot å gjøre noe med denne ordningen, og mitt spørsmål er: Er dette Kommuneforbundets politikk, er det Arbeiderpartiets politikk, eller ser Arbeiderpartiet, hvis de er så opptatt av kommuneøkonomien som de sier de er, at det er nødvendig, særlig nå med denne momsreformen, virkelig å gi kommunene anledning til å bruke de midlene de har, til å redusere sine utgifter?

Signe Øye (A): Representanten Monsen snakker om inntektsforskjellene i kommunene, og det er riktig at det koster mer å drive en kommune i Finnmark enn i Vestfold og Østfold, der vi kommer fra. Men i det opplegget som Fremskrittspartiet har lagt fram i Stortinget, er det ikke én kommune som tjener eller får noe mer – alle får mindre. Det blir ikke mer velferd av det.

Stortinget har også vedtatt at man skal se på inntektssystemet og gjøre noe med det fra 2002 til 2007. Det er Arbeiderpartiet enig i.

Når det gjelder å konkurranseutsette tjenester, er det jo ikke slik at Arbeiderpartiet er imot enhver konkurranseutsetting. Jeg tror at mange av kommunene rundt omkring stadig har hatt konkurranseutsetting av flere tjenester i mange år. Men Arbeiderpartiet mener at det går en grense, for konkurranseutsetting er ikke like godt egnet på alle områder, f.eks. når vi har med mennesker og pleie og omsorg å gjøre. Mens derimot når det gjelder renovasjon, når det gjelder kloakk; har alle de kommunene jeg kjenner til, hatt konkurranseutsetting i mange år, og de mener det er en fornuftig ordning.

Kjellaug Nakkim (H): Representanten Øye var innom grensehandelproblematikken, og det er naturlig for oss som kommer fra et grensefylke, hvor dette er et stort problem for handelsnæringen og for næringsmiddelindustrien. HSH har igjen kunnet fortelle oss hvor mange milliarder vi nordmenn legger igjen i Sverige. De anslår det til 10 milliarder kr, og de regner med at vi legger igjen 1 milliard i desember måned bare i Sverige. Der er ikke handelslekkasjen til Danmark tatt med.

Det resulterte i at landbruksministeren på søndag gikk ut og sa at vi burde ha en ribbedugnad for å demme opp for grensehandelen. Og når man ikke kan gjøre noe selv, får man andre til å gjøre noe. Det har i budsjettforliket medført at man har fått halv matmoms som koster 6 milliarder kr. Men de som virkelig kan dette gamet, anslår at dette beløpet vil redusere matvareprisene i Norge med bare 5-6 pst. Da er det jeg spør representanten Øye: Hvordan kan man si at dette vil demme opp for grensehandelen, når vi vet at det er 40-50 pst. forskjell i prisen på dagligvarer i Sverige og i Norge, ifølge den siste undersøkelsen til SIFO. Ellers er det mange andre undersøkelser som viser at dagligvarer er langt rimeligere i Sverige enn i Norge.

Det andre poenget til representanten Øye var at dette er et godt og målrettet tiltak fordelingspolitisk. Da vil jeg spørre: Er det riktig å si at det er god fordelingspolitikk å bruke 6 milliarder kr til å smøre utover i halv matmoms, slik at de som virkelig bruker penger på mat, de som er rike, får mer igjen enn de som er fattige?

Signe Øye (A): I forhold til Høyres budsjett og kampen mot grensehandel mener jeg at det budsjettet vi nå kommer til å vedta, er mye bedre. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg: Sju av ti som reiser til Sverige og handler, handler mat. Og hvis det at man setter ned matmomsen nå, kan hjelpe noe – og det vil det måtte gjøre – er det klart at differansen mellom det det koster i Sverige og det det koster her i landet, blir mindre. Det er jo ikke sånn som representanten Nakkim sa, at det er 40-50 pst. billigere i Sverige. Det er noen varer som er billigere i Sverige, bl.a. kjøtt. Derfor gikk også Arbeiderpartiets primære forslag ut på at vi skulle innføre en momskompensasjon på kjøtt.

Det er også sånn at prisene i Strømstad og Årjäng er mye lavere enn i Stockholm. Det er fordi de kjører en slags ribbedugnad, som nå også landbruksministeren tar til orde for her. Og hvis vi kan klare å få ned prisen på de få varene som er mye billigere i Sverige, og som kanskje folk spesielt reiser for å handle, tror jeg at denne grensehandelen fort vil avta. Men grensehandel har vi hatt i alle år, og jeg tror ikke at vi helt blir kvitt den. Det klarte ikke Høyre, for da Høyre hadde budsjettsamarbeid med regjeringen, var alle lokkevarer like dyre som før, og grensehandelen bare økte.

Ruth Stenersen (KrF): Grunnlaget for vår velferd bygger på et velfungerende næringsliv og trygge arbeidsplasser. I Arbeiderpartiets budsjettforslag var det lagt opp til en skjerping av delingsmodellen og en økt el-avgift. Dette ville ha rammet mange småbedrifter hardt. Når det gjelder elavgiften, syns jeg det er ganske ufint av representanten Signe Øye å si at det er Arbeiderpartiet som har fått den på plass. Det er det ikke. I Arbeiderpartiets forslag til budsjett var det lagt opp til en økt elavgift som ville ha rammet stedet som jeg kommer fra – 100 arbeidsplasser i distriktet ville ha gått tapt. Ved hjelp av sentrum har vi altså fått unntak for elavgift for en del bedrifter. Det er vi veldig glad for.

I budsjettforliket mellom sentrum og Arbeiderpartiet ble det enighet om at det ikke skal strammes inn når det gjelder taket i identifikasjonsreglene for ikke-liberale yrker. Dette innebærer at man har unngått de viktigste forslagene til innstramming og forverring av delingsmodellen. Det er vi i Kristelig Folkeparti glad for. Det gjør det lettere for mange små bedrifter å trygge arbeidsplassene. Spesielt i Nord-Norge, hvor jeg kommer fra, er det mange små og mellomstore bedrifter. Kristelig Folkeparti er glad for at budsjettforliket klarte å drive den verste skjerpingen tilbake. Denne gleden deles imidlertid ikke av finanspolitisk talsmann Dag Terje Andersen, som uttalte at det var synd at Arbeiderpartiet ikke fikk tatt alle rikingene.

Mitt spørsmål til representanten Signe Øye er derfor: Deler representanten Øye Dag Terje Andersens syn på at de fleste bedriftseiere i Norge er rikinger? Og ett spørsmål til: Representanten sa at byrdene ble veltet over på vanlige folk, men er ikke også bedriftseiere vanlige folk?

Signe Øye (A): Representanten mente at jeg ikke var opptatt av trygge arbeidsplasser. Men det er jo nettopp det som har vært kampen gjennom hele budsjettforhandlingen, at vi skulle opprettholde balansen i budsjettet. Det er det som gir trygge arbeidsplasser, og det er det som gjør at vi kan opprettholde arbeidsplassene og kan holde renten nede. Det har vi klart, og det tror jeg også sentrum i denne debatten har gitt uttrykk for.

Når det gjelder økt elavgift, er det ikke bare på noen områder det slo kraftig ut. For de bedriftene som vi har i Østfold, slo det faktisk ut med 30 mill. kr, og det var alt fra 50 000 kr pr. arbeidsplass til noe lavere. Vi vet også at det på andre områder kunne slå ut enda kraftigere.

Da det var en kjensgjerning at dette slo så kraftig ut på enkelte arbeidsplasser, var representanten Hill-Marta Solberg ute med en gang og sa at dette måtte vi se på. Så det at vi skal slåss om hvem som skal ha æren for det nå i dag, synes jeg er litt smålig. Arbeiderpartiet er glad for at vi nå har fått reversert elavgiften på kraftkrevende industri. Det burde sentrumspartiene også være.

Så spør representanten om jeg deler Dag Terje Andersens syn. Ja, det gjør jeg. Arbeiderpartiet mener at det beste budsjettet var det budsjettet vi la fram, også for bedriftene. Nå får vi se om en ny konjunkturavgift, med nye skatter på nye områder, er bedre for bedriftene enn den konjunkturavgiften vi la fram forslag om. Det tror jeg vi vet først når vi kommer litt ut i neste år.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Morten Lund (Sp): Årets budsjettbehandling i finanskomiteen har gitt mange vinnere. Kulturminister Ellen Horn var kjapp til å uttrykke sin begeistring og takknemlighet over de store forbedringene som sentrumspartiene har bidratt til. På samme vis som Horn har vært mer spontan enn Schjøtt-Pedersen, har andre enn NHO måttet uttrykke næringslivets lettelse og tilfredshet. NHOs direktør er faktisk alene om å reagere så surt som Høyre ønsket. Jeg synes det er synd for NHOs del.

Det var ikke overraskende at Prosessindustriens Landsforening ble fornøyd. Den foreslåtte elavgiften på all industri ble sløyfet, svovelavgiften halveres, og av den foreslåtte konjunkturavgiften blir det ingen ting igjen i 2001 og bare 20 pst. i 2002. Utgangspunktet som Stortinget fikk, var en dramatisk forverring. For Orkla Exolon med 100 ansatte ville forverringen blitt 4,4 mill. kr årlig.

Så skriver da PIL-ledelsen i siste PIL Aktuelt:

«Igjen har Stortinget som besluttende organ lagt et godt grunnlag for en fornuftig industripolitikk. Det påkaller anerkjennelse overfor det politiske miljø. For bedriftene er det gledelig at argumenter blir lyttet til og behandlet på en konstruktiv måte av politikerne.»

Og videre:

«En internasjonalt konkurransedyktig avgiftspolitikk» – og de snakker altså om den norske avgiftspolitikken – «legger grunnlaget for nyinvesteringer, forsk-ning og nyskaping i store deler av prosessindustrien. Når de internasjonale konjunkturer og produktpriser ligger til rette, tror jeg vi vil få se flere større investeringer. Dette vil gi bedriftene økt konkurransekraft og styrke hjemmebasen for bedrifter som konkurrerer på verdensmarkedet. Det vil også demonstrere hvordan et godt samspill mellom de politiske og industrielle miljøer kan bære frukter.»

Det var det Per Terje Vold i Prosessindustriens Landsforening som sa. Det var milevis fra kommentarene fra Høyre og NHO, og det er milevis mellom den politikken som nå ligger som ferdig budsjettforslag, og det som Høyre står for.

I gårsdagens Aftenposten konkretiseres investeringsplanene i prosessindustrien – 14 milliarder kr de nærmeste år. Dette er en bransje som har en samlet eksport på 100 milliarder kr i året. Det er en viktig bransje.

En annen budsjettvinner som har takket pent, er reiselivsnæringene. De representerer om lag 170 000 årsverk over hele landet. Lønnsomheten er marginal for størstedelen av bedriftene. Henvendelsene til Stortinget og resultatene i komiteen viser at næringen har mange venner overalt i Norge, men ikke i Regjeringen. Reiselivet slipper moms på overnatting, på kollektiv persontrafikk, på skiheiser og på kultur. Konjunkturavgiften ville ha slått spesielt hardt ut fordi de er så mange. De får fordeler av redusert dieselavgift og halv matmoms. Norges Turistråd får penger slik Stortinget lovet da reiselivsmeldingen ble behandlet i vår, men som Regjeringen nå har prøvd å trekke inn to ganger. På noe lengre sikt vil fjerning av investeringsavgiften og den småbedriftsfiendtlige delingsmodellen gi store utslag. Regjeringens momsforslag har bidratt til en bred mobilisering for reiselivsarbeidsplassene i hele landet. Næringen har blitt styrket av det forslaget som ble avvist.

Halvering av matmomsen er en seierssak for mange, for barnefamilier som bruker en stor andel av inntektene på mat, for norsk matindustri, for kjøpmenn og deres ansatte, for norsk landbruk og alle som lever i og av arbeidsplasser i bygdene. Det er underlig at arbeiderpartiregjeringen måtte presses så hardt og så lenge for å unngå å bli upopulær blant så mange. Det går ikke an å si at man ønsker mindre handelslekkasje til Sverige uten å operere med den samme momssatsen på mat!

La meg kjapt nevne andre viktige forbedringer for næringslivet: Bevilgningene til elektroniske sjøkart og Redningsselskapet kom på plass. Det kystfiendtlige forslaget om å auksjonere bort nye oppdrettskonsesjoner er begravet. Eksportrådet får 10 mill. kr ekstra og unngår nedskjæringer i en tid da næringslivsbedrifter virkelig står i kø for å satse ute. Teknologisk Institutt og Veilednings-instituttet i Nord-Norge får betydelig mindre nedskjæringer enn foreslått, og det er viktig for mange små og mellomstore bedrifter. SND får 12 mill. kr ekstra til distriktssatsing. Ekstra penger blir også gitt til forkurs til ingeniørskolene for unge som har valgt yrkesfag i videregående. Offentlig støtte til forskning har fått et stort løft. Fortsatt håper jeg at byggingen av den nye «G.O. Sars» ikke blir utsatt.

Næringskomiteen har besøkt mange norske næringslivsbedrifter mens vi ventet på resultatet fra finanskomiteen. Vi fikk bekreftet at svært mye går svært bra, og at det vil fortsette slik hvis rammene blir forutsigbare for selskapene selv og for deres kunder. Forutsigbarhet er næringslivets hovedkrav når det gjelder alle beslutninger myndighetene tar – altså ikke slik Regjeringen har opptrådt i forhold til reiselivsnæringen. Et samlet storting sa ved behandlingen av reiselivsmeldingen i vår at vilkårene måtte bedres, slik at økonomien i bedriftene ble styrket. Momsforslaget, konjunkturavgiften samt kutt til felles salgsinnsats var dramatiske og uventede forverringer.

Næringskomiteen møtte i Sør-Trøndelag representanter for skjellnæringen og for tradisjonelt havbruk. Vi besøkte Fosen Mek Verksteder som lykkes med cruise-ferjer, hurtigruter og andre luksusskip, Grøntvedt Fisk som utvider sin foredling av sild, og Berg Tekstil med flere hundre tekoarbeidsplasser. Vi besøkte smarte avleggere fra NTNU og SINTEF. I Østfold besøkte vi Borregaard og Saugbrugsforeningen, som foredler tømmeret på en bedre måte enn før. Prior og Stabburet lager stadig flere nye matretter i svært effektive industrianlegg.

Samtlige av de bedrifter og bransjer innenfor vareproduserende industri som her er nevnt, har sterk konkurranse fra utlandet. De hører alle til dem som noen samfunnstopper mente ville få for dårlige vilkår i Norge om vi ikke ble EU-medlemmer i 1994. I dag viser disse bedriftene at samfunnstoppene tok grundig feil, at norsk lønnsnivå, velferdsnivå og arbeidsmiljø ikke er til hinder for å lykkes – snarere tvert om. Den største utfordringen er at de lykkes så godt at arbeidskraften blir for ettertraktet.

På den verftskonferansen som nylig ble arrangert i Bergen, var den maritime klyngen fornøyd med at Regjeringen hadde lovet å følge opp med verftsstøtte hvis EU opprettholdt sin, og uendret refusjonsordning for sjøfolk. Det statsråd Knudsen gav løfte om, kunne jeg slutte meg til, at det skulle bli slik når budsjettet ble vedtatt. Så gikk det to dager, og så kom forslaget om å ta visse skipstyper ut av refusjonsordningen. Det er rett og slett opprørende! Det går ikke an å opptre slik! Jeg håper næringskomiteen finner en ordning slik at denne fadesen kan bli rettet opp uten for mye tap av tillit. Den historiske feil fra 1980-tallet med å sette sjøfolkene på land, må ikke gjentas. Det taper hele denne viktige næringsklyngen på.

En hovedårsak til at vårt næringsliv greier seg så godt i konkurransen, og at Norge er i en så enestående situasjon når det gjelder økonomi og sysselsetting, er etter min mening at vi har arbeidsfred, moderasjon og godt samhold. Noen ganger oppdager vi viktigheten av disse suksessfaktorene. Når for mange innen ledersjiktet i næringslivet blir for grådige, får vi kostbare reaksjoner. Det skjedde i 1998 da lønnstilleggene ble så store at alle tapte – likedan i vår da det ble streik. Statoil-Norviks fallskjerm og de siste lederbonusene i Statoil ble stoppet av sunne reaksjoner fra folk flest og fra media. Det var nødvendig!

På samme vis var det helt nødvendig å få på plass en beskatning av aksjeutbytte ved denne budsjettbehandlingen. Jeg mener det er eierne som vil tjene mest på å få bort en ordning som lenge nok har provosert det store flertallet som betaler full skatt av alt de tjener. Uten en slik rettferdig skattereform nå ville grunnmuren for moderasjonstanken bli svekket.

En annen del av denne grunnmuren heter godt eierskap. Det byggende eierskapet har vært nøkkelen til trygge arbeidsplasser og stor framgang. Nå blir det forbrukende eierskapet stadig mer synlig, ved aktører som er ute etter kjappe gevinster for seg selv, som kaller det å synliggjøre verdiene, og som Thorbjørn Jagland har kalt bedriftsslaktere. Jeg skulle ønske at Arbeiderpartiets leder var mer opptatt av å stimulere det gode, byggende eierskapet, mer opptatt av å stoppe de negative kreftene med effektive virkemidler enn med skjellsord. Det er haugevis av eksempler der lovverket kunne vært brukt mot disse slakterne, der de ansatte har tryglet om det, og der Arbeiderpartiet ville hatt flertall på Stortinget for å gripe inn. I sommer var det Polaris og DBS, sykkelfabrikken på Jæren. Nå er det nedleggingen av 250 arbeidsplasser hos Nycomed Pharma i Oslo som har havnet hos næringsministeren. Dette er meget lønnsomme arbeidsplasser – midt i blinken for det vi bør satse videre på som nasjon. De ansatte i Nycomed Pharma fastholder at de nye eierne fikk overta i 1999 ut fra feilaktige opplysninger. Lov om erverv gir grunnlag for å hindre denne nedleggingen.

Det er helt nødvendig at de grunnleggende samholdsverdiene som har vært basis for vår verdiskapingssuksess, blir ivrigere forsvart. Felles respekt for langsiktig tenkning er på vikende front. Det er det vi ser i fiskeriene, det er det vi ser i Orkla. Det er et hovedansvar for Regjeringen å bygge et verdiforsvar, ved praktisk handling å vise hva den vil at andre skal bidra til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ottar Kaldhol (A): Debatten så langt har vist at det er mange som gjerne vil eige noko i dette budsjettet. Mange gjer også krav på å ha deltatt i å sette opp dette budsjettet, som dei fleste gir stor tilslutning til, og som dei meiner er ein god reiskap for utviklinga av Noreg i framtida, spesielt neste år.

Ein god del av innlegget til Morten Lund var sitat frå tidsskrift, aviser osv., og det inneheldt også nokre reiseskildringar frå besøk på ein del bedrifter rundt i Noreg. Det er for så vidt viktig nok at Stortinget får ta del i det. Men i innlegget var det ikkje så mykje om Senterpartiet sin politikk når det gjeld dei utfordringane som landet vårt står framfor i tida som kjem.

Det som er ein realitet, er at budsjettet inneheld ein klar dokumentasjon med omsyn til dei enkelte partia sine prioriteringar. Og det som også er ein realitet, er at Arbeidarpartiet har fått gjennomslag for sine politiske prioriteringar sjølv om sentrum har medverka til å justere ein del av desse prioriteringane som Arbeidarpartiet har stått for. Men det er også ein realitet at Regjeringa sin profil på budsjettet framleis ligg der, og at sentrum har vore med på å styrkje ein del av dei områda som Arbeidarpartiet ønskjer å prioritere.

Eg kunne tenkt meg å få vite frå representanten Lund: Kva har Senterpartiet prioritert i desse budsjettforhandlingane når dei ikkje har prioritert kommunane? Betyr det at dei i staden har prioritert f.eks. matmomsen? Dei som har vore med på ein del forhandlingar opp gjennom åra, veit at det ikkje minst er eit godt grunnlag for framtida at ein har forståing for at det ligg mykje klokskap i å dele sigrane. Det trur eg er nyttig også her i Stortinget.

Morten Lund (Sp): Senterpartiet har deltatt i budsjettforhandlingene, og det er viktig for oss å få fram hva den deltakelsen har ført til. Det jeg brukte litt tid på, var et sitat fra et brev fra PIL, som var her noen få dager før avklaringene i komiteen skjedde. Det er milevis av forskjell på deres beskrivelse av situasjonen på grunnlag av Arbeiderpartiets forslag og det som nå ble resultatet. Nå er PIL fornøyd; de sier at vi har et storting som er opptatt av hva bedriftene sier, som hører på dem, som gjør noe med sakene, og som sørger for at vi har en konkurransedyktig næringspolitikk, selv om det kan komme så forskjellige forslag fra Regjeringen i de enkelte tilfeller. PIL er fornøyd med de endringene som Senterpartiet har fått fram sammen med de andre sentrumspartiene, og selvfølgelig også i forhandlinger med Arbeiderpartiet. Senterpartiets politikk virker godt, og næringslivet tror på at det kommer til å fortsette slik, at Stortinget hører på næringslivet.

Hvis dette var veldig nært det Arbeiderpartiet ønsket, at det hadde den samme profilen, lurer jeg på hvorfor i all verden vi skulle trenge så lang tid, og hvorfor det skulle så mye dramatikk til for at Arbeiderpartiet kunne være med på det. Er det så mye lenger avstand fra næringslivet til regjeringsbygningen enn det er fra næringslivet til Stortinget? Jeg håper at den prosessen vi har hatt nå, kan lære den regjeringen vi har fått, noe, at Regjeringen kan få til en bedre kontakt med næringslivet, og at den også vil ta til seg det som står i det brevet fra PIL som jeg nevnte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere representanten Lund og mellompartiene med at de i budsjettforliket har klart å få til en halvering av matmomsen. Det har de kjempet for i mange år. Fremskrittspartiet er også enig i dette, men det kan være et lite skår i gleden når man samtidig ønsker å øke den generelle momsen fra 23 til 24 pst. Det som skjer, er at først vil matvarene bli dyrere før de blir billigere, siden den nye momsordningen først blir etablert den 1. juli neste år.

Svenskene reduserte sin matmoms i 1996, og de hadde problemer med at store deler av dette skulle komme forbrukerne til gode. Bondeorganisasjonene her i landet har sagt at de skal gjøre alt de kan for at prisreduksjonen på 8-9 pst. – det tilsvarer ca. 4 500 kr for en tobarnsfamilie – skal komme forbrukerne til gode. I inneværende år har vi hatt tre undersøkelser som har tatt for seg marginene i matvarekjeden fra jord til bord. De kuttene som primærprodusentene, altså bøndene, har tatt, har ikke kommet forbrukerne til gode.

Hva mener Senterpartiet bør skje for at vi kan sikre at de prisreduksjoner vi får ved momsreduksjonen, mest mulig kommer forbrukerne til gode – hvis det også er Senterpartiets intensjon?

Morten Lund (Sp): Vi har brukt mye energi på å diskutere matmoms i den senere tid. Nå håper jeg at vi er ferdige med det, at vi nå har lagt den diskusjonen bak oss, og at vi bl.a. kan gå løs på det som Øystein Hedstrøm nå snakker om, nemlig å sørge for at den lave prisen på mat fra gårdbrukeren også når fram til forbrukerne. Det gjør den ikke i dag, og det er det et ordentlig kontrollsystem må sørge for.

Da vi var på tur i Østfold, fikk vi høre fra Prior at i butikken skiller det 100 pst. mellom et norsk og et svensk egg. Fra gårdbrukerne er forskjellen bare 25 pst. De øvrige 75 pst. kommer til på veien. 7-8 pst. dreide seg den gangen om moms, ellers hadde det med transport og med butikkene å gjøre. Jeg tror det er et ganske godt eksempel. I Norge greier vi ikke å ha like billige varer i butikken om de så var gratis fra bonden, viser en del undersøkelser. Vi er nødt til på et eller annet vis å få til en reell konkurranse i matvarekjeden videre fra gårdene. Da må Konkurransetilsynet mye mer på banen, og da må fokus flyttes over dit fortjenesten er stor. Folk skal sannelig se dårlig hvis de ikke ser hvem som tjener penger i dag i kjeden fra jordet til kjøleskapet.

Konkurransetilsynet har nettopp gjort en undersøkelse som rangerte fortjenesten i de forskjellige kjedene. De som kom dårligst ut, sier at dette ikke er brukbart, og skylder på dem som har vært og kontrollert. Jeg tror at det er et rett bilde som er skapt. Det er store marginer, men de flytter nok litt på seg fra uke til uke.

Bjørn Hernæs (H): I likhet med flere andre fra sentrumspartiene gjør Morten Lund et poeng av at det er blitt bedre betingelser for næringslivet gjennom avtalen med Arbeiderpartiet. Det skulle jo også godt gjøres å få det til verre enn det Arbeiderpartiet får til når det gjelder næringslivet. Og da kan vi i denne omgang la det være at forbedringen er skjedd på bekostning av barnefamiliene og ved klare skatteskjerpelser til enkeltpersoner.

Det er mange vinnere, sa Morten Lund. Men det er faktisk også noen tapere. Gjennom omleggingen av konjunkturavgiften til å gjelde næringsbygg og å endre og skjerpe avskrivningsreglene, er det blitt betydelige forverringer, f.eks. i alle investeringene i landbruket. Hver eneste harv, hver plog, hver husdyrinnredning og hvert bygg i en næring som sårt trenger til investeringer, er blitt vesentlig dyrere, i tillegg til at man har beæret veksthusnæringen med elavgift.

I sitt innlegg tidligere i dag sa Kjell Magne Bondevik – da han roste omleggingen fra en generell konjunkturavgift til denne forverringen for næringslivet ute i distriktene – at endringen har hatt som målsetting å være målrettet og rettet mot dem som har økonomi til å bære det. Jeg går ut fra at sentrumspartiene har samordnet sine standpunkter i denne saken. Er det bevisst at man har rettet dette inn mot et landbruk som ifølge Kjell Magne Bondevik har økonomi til å bære disse klart forverrede betingelsene?

Morten Lund snakket pent om DBS på Jæren, men han sa ikke et ord om Kverneland. Var det bevisst?

Morten Lund (Sp): Næringslivet har kommet så mye bedre ut av dette budsjettforliket, at de gav de uttalelsene som jeg leste opp litt av. Vi har ikke fått uttalelser fra særlig mange organisasjoner som har vært negative. Det er nok ikke alle som har kommet like godt ut som PIL – det er jeg ganske sikker på – men vi har slett ikke fått noen negative uttalelser fra landbruket. Jeg har ikke hørt noe om at prisene på plog og på harv skal gå opp etter dette forliket. Jeg tror heller ikke at de gjør det. Landbruket har tvert imot vært svært fornøyd. Det er en hovedårsak til det, og det er at prisen på mat til forbruker nå går ned, slik at vi får mindre grensehandel.

Hernæs er opptatt av svake grupper som skal komme dårligere ut av dette. Utfra Høyres forslag, som bl.a. handler om sykelønnsordningen, synes jeg det er modig gjort å snakke om det. Statsministeren har regnet på det forslaget og kommet til at én industriarbeiderkvinne i gjennomsnitt taper 5 000 kr i året. Jeg synes det er store tall. Og hvis vi skal snakke om dem som har det enda verre, de som bor i andre land og som er blant de aller fattigste, der utgjør 100 mill. kr mye. Vi kan hjelpe mange for 100 mill. kr. Det er mange 100 mill. kr som kommer bort i u-hjelpsbudsjettet til Høyre.

Så savner representanten Hernæs Kverneland blant de bedriftene jeg nevnte. De har ikke vært omfattet av konsesjonsloven eller ervervsloven, så vidt jeg vet. Polaris og DBS ble kjøpt opp av utlendinger og fikk stilt konsesjonskrav. Hvis de skulle selges, skulle de selges til norske bedrifter først, og en skulle finne ut om de fantes. De fantes i disse to tilfellene, og da hadde jeg ønsket at de hadde blitt overtatt av nordmenn istedenfor å bli nedlagt.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Kristin Halvorsen (SV): Statsbudsjettet for 2001 viser at vi har fått en samling i sentrum i norsk politikk. Det betyr samtidig at vi kan få en polarisering av norsk politikk, fordi det også har skjedd endringer bl.a. når det gjelder Høyres profil, som vi nå oppfatter ligger nærmere Fremskrittspartiet, særlig på skatte- og avgiftspolitikken, og det faktum at det først og fremst er én kroppsdel de appellerer til når de ber velgerne om tillit, hvis man kan beskylde dem for å gjøre sin egen lommebok til en kroppsdel. Såpass langt går de.

Det budsjettforliket som er inngått, gir liten profil i mulighetenes land. Når det gjelder kommuneøkonomien, kommer situasjonen for de aller fleste kommunene til å være at de står på stedet hvil i neste år i forhold til i år. Det betyr altså at man ikke får noen ny giv, noe høyere standard, noe større mulighet til å løse de oppgavene som er presserende i veldig mange kommuner, særlig på skolesektoren. Og da hjelper det ikke med Senterpartiets krokodilletårer i denne debatten. Det er inngått et forlik der man har flyttet på historisk mange kroner, og sentrumspartiene har ikke prioritert kommuneøkonomien. De har prioritert momsreformen – det er en ærlig sak, det er en gammel kampsak for Senterpartiet – foran kommuneøkonomien. Det betyr at nå står det ett parti igjen som mener at kommuneøkonomien og fellesgodene er blant de aller viktigste utfordringene, og det er SV.

Jeg merker at det brer seg en beklemthet i salen når vi snakker om miljøpolitikken, for nå skal man i en situasjon hvor veldig mange begynner å se rundt seg at de menneskeskapte klimaendringene er i full gang, vedta et statsbudsjett for neste år som ble utarbeidet i en situasjon da mange velgere og mange av representantene på Stortinget befant seg i en bensinrus, hvor det var viktigere å få ned bensinavgiften med litt mer enn 1 kr istedenfor å satse skikkelig på kollektivtrafikken. Nå virker det som om velgerne kanskje hadde ønsket seg noen politiske partier og noen folkevalgte som turde å gå litt foran, som turde å si fra: Hør her, det fins viktigere oppgaver i norsk økonomi og i norsk politikk nå enn å sette ned bensinprisen med 1 kr. For det går opp for veldig mange hva slags klimaendringer som er på gang. Ja, da har vi ett parti, da. Det er SV, det er bare vi som ikke ble med på den rusen som de andre hyllet seg inn i i sommer.

Mange har vært opptatt av at vi har et fattigdomsproblem i Norge – 70 000 fattige barn – en fattigdom i et velferdssamfunn som først og fremst gir seg uttrykk i at det fins barn i dette landet som ikke har råd til å være med på det de fleste andre barn har råd til å være med på, som gjør at i et samfunn som i stor grad er preget av kjøpefest, er det noen som holdes utenfor, og som syns det er belagt med skam eller at det er pinlig eller flaut, og som bortforklarer. Barn bortforklarer alle foreldres feil, hvis man setter det på spissen. Hva man selv får høre bak lukkede dører, er selvfølgelig en helt annen sak. Barn er imidlertid meget lojale bortforklarere av den fattigdommen som de opplever. Det kan man gjøre noe med!

I et av verdens rikeste land kan man gjøre noe med det, men sentrumspartiene hadde ikke det på sin blokk da de forhandlet med Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartiet hadde ikke det på sin blokk da de lagde et forslag til statsbudsjett for neste år. Budsjettforliket innebærer at det utgangspunktet som Arbeiderpartiet hadde, som er bedre på fordelingspolitikk enn det Stortinget faktisk kommer til å vedta nå, har sentrumspartiene bidratt til å svekke. Samtidig har sentrumspartiene ikke dratt inn sine krav i miljøpolitikken i statsbudsjettet med noen særlig tyngde. Etter SVs oppfatning har man fått en samling i sentrum, der den delen av Arbeiderpartiets politikk som vi liker dårligst, nemlig miljøpolitikken, og den delen av sentrumspartienes politikk som vi liker dårligst, nemlig fordelingspolitikken, har fått gjennomslag. Og det syns vi ikke er å bruke mulighetene i mulighetenes land.

SV er nå i den situasjon at vi har en stor politisk oppgave å gjøre i Norge. Et stort ansvar hviler på oss, fordi det er i den grad vi klarer å utfordre sentrumspartiene og Arbeiderpartiet på fellesgodene og standarden i den offentlige sektoren, at vi kan få til nettopp dette. Vi står alene igjen med å si at det er blant de topprioriterte saker. Og grunnen til at vi gjør det, er følgende: Den viktigste fordelingspolitikken framover, er å sørge for at det store flertallet i Norge slutter opp om en offentlig sektor med liv og lyst og ønsker å bidra f.eks. til skolesektoren. Folk flest i Norge kommer ikke til å finne seg i en standard på skolen som er betydelig dårligere enn den man er vant til hjemmefra. I gamle dager da fattigdommen var mye mer utbredt i Norge enn det den er nå, opplevde de fleste barn en bedre standard på skolen enn hjemme. Den gangen hadde en del så dårlig råd at de måtte byttelåne sko for å gå på skolen. Det var ganske viktig. Nå er det standarden på næringsbygg og alt i privat sektor som det lyser av, og som er bedre enn det de fleste barn har hjemme, mens det det offentlige bidrar med, er dårligere. Det kommer ikke til å sikre oppslutning om offentlig sektor framover. Derfor må vi sørge for at standarden heves. Den jobben vil SV gjøre.

Når det gjelder miljøspørsmål, er vi i den situasjonen at klimaet endrer seg. Alle kan se det, og ingen forskere kan utelukke at det har med menneskeskapte utslipp å gjøre. Selv om man nå noen steder kan glede seg over godt vær på Vestlandet, begynner kanskje noen å bli litt bekymret når lakseegg tørker inn. Klimaforskerne kan ikke gi særlig håp om betydelig bedring av klimaet på Vestlandet framover. Tvert imot kommer det til å regne mer der det regner mye fra før. I et lite område rundt Bergen kommer det til å regne 40 pst. mer i 2020 enn nå hvis klimaforskerne får rett. Det er bare å kjøpe inn nye paraplyer! Eller man kan gjøre noe med det.

Ingen land i Europa har klart å legge om transportsektoren skikkelig og offensivt. I Norge vil man i år 2001 føre en politikk for større CO2-utslipp på transportsektoren. Når man setter ned bensinavgiften og samtidig fører en økonomisk politikk som gjør at NSB nedlegger ruter, bussruter rundt omkring i mange fylker nedlegges, standarden på kollektivtrafikken i de store byene er sånn at for mange foretrekker privatbil framfor å ta buss og bane, er det en politikk for økte CO2-utslipp.

Det er også fryktelig dårlig nytt for miljøet at det i dag er blitt kjent at Regjeringen vil gå inn for bygging av et nytt gasskraftverk på Skogn. Det går den gale veien – 2 millioner tonn i økte CO2-utslipp. Den jobben må SV ta ansvar for å gjøre framover, og da er det ikke sånn at man til enhver tid kan være den som går i bresjen for lavere skatter og avgifter morgen, middag og kveld. Da er det rett og slett sånn at velgerne må utfordres og mobiliseres, sånn at vi gjør det som er viktigst for framtiden. Hvis ikke, arver barna våre mye større problemer på dette feltet enn det vi selv arvet fra dem som var foran oss. Det er et ansvar for fremtiden.

Når det gjelder bekjempelse av fattigdom, er det bare vi som faktisk kommer med forslag om hva som kan gjøres neste år hvis man er opptatt av å bekjempe fattigdom blant barn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tom Thoresen (A): Jeg tror Kristin Halvorsen har helt rett i at det brer seg uro over de tingene vi ser nå som kan tyde på at det kan være en menneskeskapt klimaendring på gang. Nå er forholdet det at de klimautslagene som kan synes litt dramatiske, ikke bare er et norsk fenomen, det er et internasjonalt fenomen. Derfor tror jeg også at vi alle – kanskje med unntak av Fremskrittspartiet, som det eneste norske parti som i hvert fall hittil har påstått at CO2-utslipp ikke er noe problem – først og fremst må sette innsatsen inn på de internasjonale forpliktende avtalene. Derfor er vi bekymret for det som nylig skjedde i Haag, og derfor er det kanskje også den viktigste miljøpolitiske oppgaven i Norge å styrke vår internasjonale innsats for å få klimaavtalene på plass. Hvis ikke det går, så går det ikke, for å si det på den måten.

Så er det selvfølgelig en partipolitisk strid, som vi alle kjenner til, rundt gasskraftverk og andre utslipp i Norge, om hva som totalt sett vil være det beste for klimaløsningene. Den debatten har vi hatt mange ganger, og den vi kommer vi tilbake til, så den vil jeg ikke ta opp her.

Men jeg vil også minne om at når det gjelder utslipp f.eks. fra biltrafikken, så er Norge slik skapt at det er mange distrikter i landet som vil bli uforholdsmessig rammet ved høye bensinpriser. Og selv med den reduksjonen på avgiften som vi får nå, blir ikke bensinprisen vesentlig rimeligere. Jeg tror at her er det selvfølgelig – og jeg respekterer det – klart fram for mange partipolitiske markeringer, men her tror jeg også at oppgaven er så formidabel at den kaller på litt samarbeid.

Presidenten: Presidenten må be om at også taletiden respekteres.

Kristin Halvorsen (SV): Ja, det er helt riktig som representanten Tom Thoresen sier, at klimaspørsmålet er en internasjonal utfordring. Hvis det regner litt mer, er det rett og slett sånn at folk dør av det i de fattigere deler av verden. At været blir såpass mye voldsommere at det har meget dramatiske konsekvenser, og særlig for den fattigste delen av verdens befolkning, betyr ikke at ikke vi må gjøre hjemmeleksen selv. Det betyr nettopp at hoveddelen av de reduksjonene som Norge har forpliktet seg til å gå med på, må vi gjøre selv her hos oss, for man kan ikke føre en politikk som gjør at i-landene stort sett skal kunne kjøpe seg fri, og at u-landene skal ta hovedbelastningen.

Det er veldig beklagelig at forhandlingene i Haag brøt sammen. Vi er ikke veldig imponert over at Norge ikke har kunnet kjøre et mer progressivt løp i forbindelse med de forhandlingene. Det håper jeg vi kan ta opp i en egen debatt senere.

Tom Thoresen sier at vårt land er sånn laget at det er vanskelig å gjøre noe for å få folk til å kjøre mindre bil. Det er ikke sant. Oslo er sånn laget at det er mulig å satse på en effektiv kollektivtrafikk, og i Oslo har bilismen økt med 15 pst. fra 1992 til 1998. Det er å gå baklengs. I distriktene er det mange som ikke har noe annet alternativ. Det vi må gjøre, er, som f.eks. SV har lagt inn et forslag om, nemlig å redusere årsavgiften på bil for dem som bor i distriktene, og som vi respekterer har større behov for bil enn andre, men ikke sette ned bensinavgiften i Oslo og Akershus, sånn at vi kjører enda mer enn før.

Kenneth Svendsen (Frp): Den store forskjellen mellom Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti er troen på det enkelte individ, enkeltmennesket. Der Fremskrittspartiet foreslår kraftige skatte- og avgiftslettelser for dem som tjener minst, foreslår Sosialistisk Venstreparti en økning. Grunnen til det er selvfølgelig at Fremskrittspartiet tror at det enkelte individ selv er i stand til å velge f.eks. hva slags kulturtilbud de skal benytte seg av. Skal man høre på en klassisk konsert, eller skal man gå på popkonsert? Skal man overvære et teaterstykke, eller skal man gå på en revyforestilling? SV derimot ønsker å ta pengene fra folk, slik at de kan velge på vegne av befolkningen, f.eks. å bygge opera i Oslo.

Det samme gjelder barnepass. Fremskrittspartiet konkluderer med at foreldrene skal ha valgfrihet med hensyn til om de selv skal passe barna, eller om de skal bruke dagmamma eller barnehage. SV derimot ønsker på vegne av foreldrene å velge at det skal brukes barnehage. Det samme gjelder også fritt skolevalg. Fremskrittspartiet ønsker at elevene i samarbeid med foreldrene skal få velge hvilken skole elevene skal gå på. SV ønsker å velge på vegne av elever og foreldre. Dette kaller Fremskrittspartiet formynderi og mangel på respekt for det enkelte mennesket.

SV tror ikke at vanlige folk er i stand til å ta egne avgjørelser til beste for seg selv. Det synes vi er et overformynderi og en ovenfra og nedad-holdning som er grov. Mitt spørsmål til Halvorsen blir derfor: Hvem er den rette til å velge på vegne av barna? Er det SV, eller er det foreldrene?

Kristin Halvorsen (SV): Ja, det var vel sist gang jeg var med i en skoledebatt, at jeg hørte et innlegg i tråd med denne replikken og omtrent på samme saklighetsnivå.

For et par dager siden fikk jeg en telefon fra en meget fortvilet ung kvinnelig velger i Oslo som sa at nå går prisen på min barnehageplass opp med 600 kr pr. måned, og det er ikke sikkert at vi har råd til å ha ungen vår der lenger. Det er frihet, det! Hadde det vært Fremskrittspartiet som skulle bestemme, hadde den plassen vært enda mye dyrere. Det hadde blitt ufrihet, det!

Når Fremskrittspartiet snakker om frihet, snakker de om et samfunn der alle skal få én sjekk fra staten, og så skal man få lov å gå rundt og shoppe på den. Man skal få en skolesjekk hvis man har en unge i skolealder. Jeg kunne ha sendt ungene mine på kryss og tvers rundt i Oslo, og så skulle de ha shoppet seg en skoleplass et eller annet sted.

Det de aller fleste foreldre er opptatt av, er: Får jeg inn ungen min på den nærmeste skolen? Hvordan kan vi være med på å bidra til at den nærmeste skolen, skolen i lokalmiljøet, blir et godt og trygt sted for ungene våre å være? Vi roper ikke etter å kunne sende ungene våre byen rundt. Vi roper etter et trygt lokalmiljø. Det er fordi mennesket er så finurlig og godt skapt, at det kan tenke én omdreining. Og da er det mange som tenker, og enda flere som burde tenke, at hvis vi løser noen oppgaver i fellesskap, blir det mer frihet for alle. I mellomtiden kan Fremskrittspartiets velgere se fram til en frihet der de kan kjøre rundt i bil, riktignok i kø, med hver sin sjekk.

Ivar Kristiansen (H): La meg starte med å si at jeg på mange måter deler Kristin Halvorsens fattigdomsbeskrivelse av forholdene i Norge i dag. Det er særdeles uverdig, og det bør få noen hver til å ta innover seg hvordan det offentlige er i stand til å løse sine kjerneoppgaver i dette samfunnet. Vi har alskens sikkerhetsnett på plass for å ivareta de vanskeligstiltes situasjon, men vi klarer det ikke i det landet som SV beskriver som et land som flyter over av melk og honning. Norsk økonomi går på høygir.

Så gir også Kristin Halvorsen inntrykk av at lommeboka er i ferd med å bli en kroppsdel for folk flest. Jeg er ikke helt sikker på om det er riktig, men iallfall er eierne av millioner av lommebøker rundt omkring i dette landet til enhver tid opptatt av å beholde mest mulig av innholdet, slik at man skal være i stand til å klare sine forpliktelser selv. Når vi går nærmere inn på SVs budsjettforslag, ser vi at dette mer eller mindre er et attentat mot den personlige lommebok. Det er et angrep på barnefamiliene, folk i etableringsfasen. Det er et distriktsfiendtlig budsjett.

SV sier så fagert: Flytt jobben, ikke menneskene. Men man bidrar på alle vis til å gå til angrep på konkurranseutsatte arbeidsplasser. Ikke bare gjelder det konjunkturavgift og innføring av elavgift, nei, på alle vis legger man seg langt over Stoltenberg og Bondeviks skatte- og avgiftsforslag. Da må spørsmålet bli: Hvor finner vi de konkurranseutsatte arbeidsplassene i dette landet? Dette vil det være nokså interessant for folk flest å finne ut av.

Stort sett vil jeg bare slå fast at det er et næringsfiendtlig budsjett, med ett unntak: SV ønsker å fjerne sjokolade-avgiften. Det kan tyde på at det er sjokolade Kristin Halvorsen ønsker å dele ut til velgerne i den kommende valgkamp.

Kristin Halvorsen (SV): Ja, vi regner med at sjokoladeavgiften blir den viktigste og mest sentrale saken i neste valgkamp.

Grunnen til at SV går løs på en del avgifter og foreslår å fjerne dem, er at vi har et avgiftssystem med en del kuriøse innslag som først og fremst kan forklares historisk, og ikke ut fra hvordan det hadde vært lurt å utforme et skatte- og avgiftssystem i dag. Høyre er selvfølgelig hjertelig velkommen til å være med på å rydde opp i det. Vi ønsker oss et skatte- og avgiftssystem som fører til omfordeling, som er rettferdig, men som ellers er målrettet ut fra miljøpolitiske og helsepolitiske målsettinger.

Ellers er innholdet i denne replikken tull og tøys og ikke sant! Det er rett og slett sånn at SV er det mest næringsvennlige partiet i Norge. Og hvis man tenker på hvordan man skal utvikle en næring for framtiden, må man gjøre hjemmeleksen sin i miljøpolitikken, for de bedriftene som ikke klarer å omstille i tide i miljøpolitikken, kommer til å gå dukken. Derfor er det selvfølgelig en del miljøavgifter som næringslivet protesterer på første gangen. Men vi har veldig gode erfaringer med at de tar utfordringene og klarer å omstille seg etter hvert. Det er om å gjøre å finne akkurat det smertepunktet som fører til omstilling. Og det er fornuftig, framtidsrettet politikk. Det er SV som satser på at den grønne kunnskapsøkonomien skal erstatte den svarte oljeøkonomien framover. Det er framtidsrettet og god næringspolitikk, så her er det ingen motsetninger. Og alle som er opptatt av næringsvirksomhet framover, burde rett og slett vært kjempeopptatt av skole og utdanning. Og så burde de vært 100 pst. enig med SV i vårt forslag på forskning.

Presidenten: Presidenten vil vise til § 38 i Stortingets forretningsorden om parlamentariske uttrykk.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er grunn til undring over Kristin Halvorsen sine reaksjonar på budsjettavtalen mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet. Ho som er opptatt av miljø, kunne brukt eit anna ordval når kollektivtrafikken vitterleg er styrkt og ei rekkje tiltak faktisk har fått plass på energi- og miljøkomiteen sitt budsjett.

Ho som er opptatt av fordeling, bagatelliserer at kommunane faktisk vil få 1 250 mill. kr meir. Mange vanskelege kutt kan ein dermed unngå. Det er òg slik at det vil bli ei ytterlegare styrking fordi det er lagt inn meir midlar både til psykiatri, til vertskommunane, til kvalitetstiltak i ungdomsskulen og til kulturtiltak.

Regjeringa hadde kutta bustøtta med 160 mill. kr. Det er reversert. Det er faktisk ei betre fordeling å syta for at uføre og alderspensjonistar får denne bustøtta tilbake.

Mest overraska er Senterpartiet over utfallet mot halvert matmoms. Vi trudde faktisk Kristin Halvorsen var klar over at billegare mat og fritak for moms på persontrafikk betyr meir for låginntektshushald enn for dei som tener mest, anten dei er åleine eller er barnerike.

I Aftenposten på sundag seier Kristin Halvorsen under overskrifta «Slitsomt i SV» at ho skal «bli flinkere til å forhandle om sine hjertesaker med de andre partiene på Stortinget, også sentrumspartiene og Høyre. Dette er en forutsetning for å oppnå mer innflytelse i norsk politikk.»

Har ho kome nærmare dette målet med den tonen ho har lagt an i finansdebatten?

Kristin Halvorsen (SV): Det er mulig at representanten Meltveit Kleppa og undertegnede må ha et snarlig forsoningsmøte, men det er altså ikke mulig å få til en styrking av offentlig sektor og de sakene som jeg har snakket om, ved bare å gå rundt og skryte av smuler som sentrumspartiene har fått til sammen med Arbeiderpartiet. Sorry, men da oppnår ikke SV noen resultater. Og jeg gjør det gjerne i en tone som både kan utfordre og lirke i forhold til sentrumspartiene.

Nei, SV har prioritert annerledes. Sentrumspartiene har sin prioritering. SV har prioritert annerledes. Vårt budsjettalternativ ville betydd et voldsomt mye høyere ambisjonsnivå på kommunesektoren og fellesgodene enn det sentrumspartiene har lagt inn. Og det er rett og slett fordi vi tror at hvis vi ikke får opp standarden på det veldig mange mener er viktigst, blir tjenestetilbudet dårlig. Men det blir også sånn at mange ikke vil finne seg i det, og vil søke til privatiserte og kommersielle løsninger. Det tror vi er en dårlig vei å gå.

Også på kollektivtrafikk er SVs forslag mye bedre. SV foreslår nullsats på kollektivtrafikk. Det betyr at på kollektivtrafikk får man fradragsmulighet, mens forliket betyr at man har fritak. Det er et dårligere forslag.

SV har en svær jobb å gjøre i norsk politikk. Jeg gjør det gjerne i en sånn tone at Senterpartiet og SV er i en god dialog, men vi føler et veldig stort ansvar for at man bruker de mulighetene man har i mulighetenes land, på det som er aller viktigst for framtida. (Presidenten klubber.) Da er miljøpolitikken viktigere enn å sette ned bensinprisene, og da er fellesgodene viktigere enn å sette ned momsen på mat.

Presidenten: Det er også viktig å holde taletiden!

Gunnar Kvassheim (V): Jeg registrerer at SV-lederen er misfornøyd med at partiet hennes har liten innflytelse i norsk politikk. Det er forståelig, ikke minst sett på bakgrunn av det gjennomslaget som Venstre og de andre sentrumspartiene har fått i budsjettet.

SVs manglende innflytelse skyldes ikke primært situasjonen i norsk politikk, den skyldes SVs situasjon. Et parti som er for sosialistisk republikk utmeldt av NATO, havner lett på sidelinjen i norsk politikk. SVs hovedproblem er altså ikke en periodisk feil som det er lett å gjøre noe med, men partiets generelle stand og stilling. Også når en ser på reaksjonene på det budsjettforliket som er inngått, viser de klart at SV ønsker å være et seminarparti. Man forstår ikke budsjettforhandlingenes praktiske verden.

Fra en rekke hold har sentrumspartiene fått anerkjennelse for de endringene som er gjort i en miljøriktig retning på budsjettet. Samlet er det nå, inkludert det som gjelder kollektivtransport, snakk om å flytte penger i miljøtiltak på over en halv milliard kroner. I tillegg kommer en rekke konkrete forslag som bidrar til å tegne en helt annen miljøprofil på budsjettet enn det som var før.

Så er det liksom dette med bensinprisen som er det store ankepunktet. Bensinprisen vil etter dette forliket komme tilbake til det nivået SV var tilfreds med da vi behandlet budsjettet for år 2000.

Mitt spørsmål er: Når fikk SV flyttet så store beløp i miljøriktig retning i en budsjettforhandling som det sentrumspartiene har fått til nå? Og når økte SV bevilgningene til høyskoler og universitet med 270 mill. kr i et budsjettforlik, slik sentrumspartiene nå har fått til?

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har stor forståelse for at Kvassheim prøver å rope høyt. For det må være fryktelig pinlig for et parti som har tatt mål av seg til å være miljøpartiet på borgerlig side i norsk politikk, at også Venstre gikk med i dragsuget og bensinrusen fordi sterke næringsinteresser presset på i sommer. Det er rett og slett ikke noe rart at man prøver å rope så høyt at ikke rødmen synes helt gjennom skjermen. Det er pinlig! Vi er fryktelig skuffet over Venstre i denne saken. For hvis vi skal klare å få til de store miljøomleggingene som faktisk trengs, er det noen som må tørre å stå opp når alle andre mister hodet og tror at det mest eksistensielle spørsmålet i vår tid er om bensinprisen går ned med en krone eller litt mer, slik situasjonen var i sommer. Men da sprang altså Venstre og gjemte seg. Slik er ikke et miljøparti! Jeg beklager, det er selvfølgelig mulig å forbedre seg og endre seg framover, men slik er ikke et miljøparti. Da trengs det litt mot, også når det gjelder.

Vi skulle hatt mye større gjennomslag i SV, mye større gjennomslag. Og det er nettopp derfor vi nå appellerer til velgerne og sier at hvis vi skal endre på miljøpolitikken, er det avhengig av SVs styrke. Hvis vi skal gjøre noe i forhold til fattigdomsproblemer i Norge, er det avhengig av SVs styrke. Hvis vi skal gjøre noe for fellesgodene, er vi avhengige av at folk er med oss og enig med oss, at vi har styrke til å forhandle for å få mest mulig til. Det har vi fått til noen ganger før, kanskje særlig på utdanningspolitikken, men vi har et ambisjonsnivå som er langt større enn dette, og mye høyere enn Venstres, tydeligvis.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Trond Giske: I vår var det noen som lurte på hva Arbeiderpartiet ville gjøre i regjering. Hva var visjonene? Hva var vår retning? I statsbudsjettet gir vi svar: en massiv satsing på fellesskapet, på fellesgodene. Aldri før har vi satset mer på helse enn i dette budsjettet. Aldri før har vi satset mer på omsorg for dem som trenger det. Og aldri før har vi satset mer på utdanning enn det vi skal gjøre i 2001.

Velgerne mener ofte at vi politikere må være mer opptatt av handling enn av prat. Jeg er enig. Man har pratet om mer penger til skolen; vårt budsjett gir kommunene nye milliarder som vil komme skolene til gode. Man har pratet om gratis bøker i videregående skole; neste høst vil elevene spare tusenvis av kroner i bokkjøp. Man har pratet om livslang læring; budsjettet gir 50 mill. kr mer til den store kompetansereformen. Man har pratet om IKT i skolen; budsjettet gir 100 mill. kr mer til satsing bare i år 2001. Det betyr mer til nytt utstyr, mer til moderne læremidler og mer til oppbygging av lærernes kunnskaper og kompetanse.

Uten dyktige lærere får vi aldri en god skole. Derfor må vi rekruttere de beste. Man har pratet om en god lærerlønn, en bedre lærerlønn; vi har sørget for at lærerne får 30 000 kr mer i lønn, noen opp mot 50 000 kr mer. Helga Hjetland sier i Dagsavisen 1. juli: «Her har Arbeiderpartiet gjort en flott jobb og fulgt opp løfter med konkret handling.» Jeg kan vanskelig si meg uenig.

Det sies av og til at det ikke er noen forskjell på partiene i Norge. Men debatten om statsbudsjettet avdekker en grunnleggende forskjell, dypere enn små prosenter på noen budsjettposter. Høyrepartiene snakker ofte om enkeltmenneskets frihet. Men hva slags frihet er det de velger å ta vare på? Jo, det er friheten for de høytlønte fra å bidra mer til fellesskapet, friheten for én generasjon til å bruke opp naturverdier oppspart gjennom millioner av år, friheten for verdens rikeste land til å slippe å hjelpe verdens fattigste. Arbeiderpartiet og sentrum velger i budsjettforliket å arbeide for viktigere friheter: frihet for alle barn til å kunne gå i en skolefritidsordning uansett foreldrenes økonomi, frihet for alle til å ha råd til å være hjemme fra jobben når de er syke, frihet for mennesker i fattige land til å få vaksiner og grunnleggende utdanning.

Det er våre friheter, og det er en annen type frihet enn det høyresiden snakker om. Høyresiden sier at de står for frihet for enkeltmennesket. Det er ikke det de gjør, i virkeligheten står de for frihet for enkelte mennesker.

Vi vil ha en god distriktspolitikk. Høyre og Fremskrittspartiet kutter i overføringene. Vi øker hjelpen til de fattigste i verden; høyrepartiene reduserer den. Vi vil styrke fellesgodene; høyresiden svekker dem. Vi vil gi muligheter og frihet for alle, ikke bare for de få. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet og sentrum nok en gang har blitt enige om statsbudsjettet for Norge. For andre år på rad er det vi som utgjør flertallet, og ikke bare et flertall gjennom subsidiær stemmegivning, men gjennom en helhetlig enighet om et helhetlig budsjett. Faktisk er det slik at bare tre ganger de siste 15 årene har sentrumspartiene funnet sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er i samarbeid mellom Arbeiderpartiet og sentrum vi får flertall for satsing på høyere utdanning. Det er her vi skaper flertall for en sterk og aktiv folkekirke, det er her vi skaper flertall for milliarder avsatt til forskningsformål, det er her vi kan skape flertall for en satsing på fellesskolen, for et likeverdig utdanningstilbud for alle. Og det er her vi skaper det budsjettet og det flertallet uten å sende regningen til unge i etableringsfasen gjennom høyere rente, eller å ta fra de kommende generasjonene ved å spise fra oljefondet.

Derfor håper jeg at dette budsjettforliket peker framover, og at vi nå bruker det flertallet vi har i denne salen, til å skape en mer rettferdig fordeling, en mer solidarisk politikk og mer framtidsrettede løsninger enn dem som høyrepartiene byr oss.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ursula Evje (Frp): Statsråden har vært med på en økning av bevilgningene til kvalifiserende forkurs ved universiteter og høyskoler her til lands. Fremskrittspartiet betviler ikke at det er et stort behov for disse kursene all den tid grunnutdanningen ikke holder den nødvendige kvalitet.

Behovet for generelle kvalifiseringskurs bekrefter denne oppfatningen, som synes å være forankret både i undersøkelser fra Norge og fra utlandet, og spesielt siden våre studenter ikke lenger har carte blanche til å søke studier i utlandet. Spesielt bekymringsfullt er det innenfor matematikk, der kun 15 pst. har den nødvendige minst ett års fordypning på mellomtrinnet.

Det store behovet i norsk utdanning er en kvalitetsforankring av skolens innhold og elevenes utbytte, uavhengig av foreldrenes økonomi eller formuesforhold, og ikke i samme grad skolefritidsordningen, som synes å være et stort punkt.

Fremskrittspartiet vet at statsråden i større grad er opptatt av de organisatoriske rammetiltak. Det er her statsråden vektlegger sin såkalte utvikling av den norske skolen. Når vil statsråden rette blikket mot innholdet og den kvalitet som finnes i dialogen mellom lærer og elev? Ser statsråden at en bedre faglig kvalitet gir eleven bedre utbytte av skoledagen, samtidig som det sparer den enkelte elev og samfunnet for unødvendige kostnader til prekvalifisering ved opptak til høyere utdanning?

Statsråd Trond Giske: Jeg deler representanten Evjes engasjement for innholdet i skolen. Selvsagt må vi ha fokus på kvalitet, vi må ha gode tilbakemeldinger fra elevene om hvordan de opplever sin læringssituasjon, vi må ha deltakelse, vi må ha ansvar for egen læring, for utvikling av utstyr og innholdet i pedagogikken. Men da tror jeg ikke det er noen løsning å gå tilbake til den gamle kateterundervisningen, som Fremskrittspartiet har gjort seg til talsmann for. Det er ikke noen løsning, som det står i Fremskrittspartiets program, å ha en kraftig økning av «straffelekse, igjensitting og utvisning», innføre karakterer fra femte klasse, eller ta bort den retten som 16-åringene har til å gå i videregående skole. Det er en fundamental kløft mellom den utdanningspolitikken som Arbeiderpartiet står for, og den som Fremskrittspartiet står for.

Kvalitet er for meg at hver enkelt elev får en sjanse til å utvikle seg og sine muligheter ut ifra det utgangspunktet man har, få en tilpasset undervisning i et fellesskap med andre elever. Men da må skolen tilføres ressurser, og da går det ikke som Fremskrittspartiet har gjort i årets forslag til budsjett for 2001, å redusere utdannningsbevilgningene med nesten 1 milliard kr i forhold til det som sentrum og Arbeiderpartiet nå har kommet fram til – 200 mill. kr på SFO, 200 mill. kr på språklige minoriteter, fjerne all støtte til kulturskolene, kutt i folkehøyskolene, kutt i studieforbundene, osv. Da må vi bruke ressurser på skolen, bare på den måten kan vi få kvalitet.

Jeg deltar gjerne i diskusjoner med representanten Evje om hvordan vi skal få til den kvaliteten, hvordan vi skal stille krav til skolene våre, til lærerne våre og til elevene våre, men også hvordan vi skal gi dem nok ressurser til at de skal ha de mulighetene som de fortjener.

Arne Lyngstad (KrF): Statsråden ønsker handling i utdanningspolitikken, og der er jeg enig med ham. Han trakk også fram gode eksempler, satsing på lærere og IKT, som det er tverrpolitisk enighet om. Men hvor var handlingsevnen til statsråden når det gjelder høyere utdanning og forskning? Universitets- og høyskolesektoren er viktig for grunnforskningen og rekrutteringen. Universitet og høyskoler har ansvar for grunnforskningen. En satsing på universitet og høyskoler er derfor en satsing på grunnforskning, og videre har de ansvar for å sikre oss godt kvalifiserte mennesker i nærings- og samfunnsliv.

En hovedkritikk av Regjeringens budsjett har vært at forskningen og høyere utdanning ikke var prioritert. Enkelte har sagt at Regjeringens budsjettforslag er tidenes dårligste universitetsbudsjett. Statsråden skal få slippe å kommentere akkurat det, men kritikken peker på manglende prioritering av høyere utdanning og dermed grunnforskningen.

I budsjettarbeidet har det vært viktig for Kristelig Folkeparti å sikre grunnforskningen og starte opptrappingen av forskningen opp til gjennomsnittlig OECD-nivå.

Vi øker bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren med over 250 mill. kr. Vi øker avsetningen til Forskningsfondet med en halv milliard kr mer enn det Regjeringen hadde lagt opp til. En satsing på forskning og høyere utdanning er en satsing på framtiden.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Er han glad for en budsjettavtale som hindrer nedbygging av universitets- og høyskolesektoren?

Statsråd Trond Giske: Jeg aksepterer at institusjoner og andre i en budsjettsituasjon bruker forskjellige uttrykk for å «lobbyere» for sine interesser og få mest mulig ut av Stortinget. Men når man karakteriserer utdanningsbudsjettet for høyere utdanning som tidenes dårligste, da mangler man grunnleggende kunnskap om norsk utdanningshistorie. Faktum er i hvert fall at med det budsjettkompromisset som sentrum og Arbeiderpartiet står sammen om, er det tidenes beste utdanningsbudsjett for høyere utdanning. Aldri før har vi brukt så mye penger på høyere utdanning som det vi skal gjøre i 2001.

Men det som jeg synes er interessant, er at sentrumspartiene i løpet av de sju – åtte månedene som har gått siden de satt i regjering, har forandret seg fundamentalt. Det som var akkurat passe eller mer enn nok da de satt i regjering, er nå blitt altfor lite. Da Stortinget vedtok som mål at Forskningsfondet skulle ha 10 – 15 milliarder kr innen år 2005, var sentrumspartiene motvillige. Nå har vi økt fondet med 4 milliarder kr i løpet av et halvt år, til 7 milliarder kr. Vi ligger langt foran ruten. Da mener sentrum at det er altfor lite, og plusser på enda en halv milliard kr. Da sentrum laget en skolepakke på 900 mill. kr i løpet av fire år, og vi kommer med et budsjett som er 100 mill. kr over det – 1 milliard kr på fire år – så sier plutselig sentrum i opposisjon at det er altfor lite, og plusser på enda noen millioner kr. Det samme gjelder høyere utdanning. Hvis vi hadde videreført Lilletuns utdanningsbudsjett når det gjelder høyere utdanning, med de kuttene som allerede lå inne, og som måtte konsekvensjusteres inn i budsjettene etterpå, hadde vi kommet ut omtrent akkurat på det nivået som Arbeiderpartiet la fram.

Det er selvsagt ingen fagstatsråd som har noe imot å få påplussinger i Stortinget så lenge det foregår innenfor en ansvarlig ramme. Men å karakterisere vår utdanningspolitikk og forskningspolitikk som å stå tilbake for det sentrum stod for, tror jeg ikke er i tråd med fakta.

Inge Lønning (H): Det er nok ikke bare sentrum som forandrer seg. Det forekommer så menn i de beste kretser når man skifter fra opposisjon til regjeringsposisjon.

Statsråden var opptatt av prat, og det var ingen som pratet mer om betydningen av satsing på forskning enn Arbeiderpartiet da vi behandlet forskningsmeldingen. Så kom et langt intermesso, hvor Regjeringen ikke var enig med seg selv om hvilken statsråd som skulle ha ansvaret for forskningen. Det var kanskje derfor statsråden i sitt ellers glødende innlegg glemte forskningen og forbigikk den i taushet. Sannheten er at Regjeringen har valgt hverken – eller. Hverken næringsministeren eller utdannings- og forskningsministeren har gjort noe for å følge opp den målsettingen Arbeiderpartiet selv var med på å definere da vi behandlet forskningsmeldingen.

Norges forskningsråd har konstatert at man med Regjeringens forslag i beste fall ville stå på stedet marsj i forhold til målsettingen om å nå gjennomsnitt av OECD-landene – i beste fall. I verste fall ville avstanden ha økt. Nå har heldigvis forliket med sentrum bedret de aller verste sidene ved dette, bl.a. raseringen av universitetsbudsjettene, som universitetsdirektør Rommetveit i Bergen har karakterisert som den mest alvorlige i hans tid som universitetsdirektør.

Nå erklærte statsråden uten videre at det var flertallet, med sentrum, som sikret at det ble avsatt milliarder til forskningsformål. Jeg må minne om at Høyre har foreslått en ½ milliard kr mer enn det forliket går ut på. Det var Høyre og Arbeiderpartiet som i fellesskap opprettet dette fondet.

Jeg har et spørsmål til. Forliket har ført til at statsrådens forsøk på konsekvent forskjellsbehandling av private skoler og folkehøyskoler når det gjelder lønnskompensasjon og når det gjelder bevilgninger, er blitt rettet opp. Statsråden erklærer selv i siste nummer av Skolefokus at han er motstander av alle private skoler, fordi de medfører ensretting. Betyr dette at Regjeringen og Arbeiderpartiet nå er med på ensrettingen?

Statsråd Trond Giske: La meg ta det siste først. Vi følger den lønnskompensasjonsordningen som Bondevik-regjeringen før oss fulgte, når det gjelder vårt framlegg til statsbudsjett. Jeg har ikke uttrykt til Skolefokus at jeg er imot alle private skoler: Tvert imot - jeg har faktisk godkjent opptil flere private skoler i min statsrådstid, og jeg må også selvsagt forholde meg til det lovverket som denne salen har satt. Så det er ikke slik at jeg på noen som helst måte har endret oppfatning om privatisering av norsk skole.

Så til forskningen i forhold til OECD-nivå. Det er ikke den offentlige forskningsinnsatsen i Norge som sakker akterut i forhold til OECD-nivået. Der ligger vi faktisk omtrent på nivå med OECD. Der vi ligger langt etter, er på den private forskningen, og der har vi lagt inn tiltak i statsbudsjettet for å stimulere den. Det betyr ikke at vi ikke skal øke den offentlige forskningen også i framtiden, fordi vi på grunn av vår næringsstruktur antakelig må ha en større offentlig innsats i forskning enn andre land. Når det gjelder Forskningsfondet, ligger vi langt foran den opptrappingsplanen som Stortinget har satt. Hvis jeg fortsetter i det tempo som jeg har hatt i min statsrådstid når det gjelder oppbyggingen av Forskningsfondet, vil vi i år 2005 ikke ha et fond på 10–15 milliarder kr. Da vil vi ha et forskningsfond på 40 milliarder kr, så der er vi, vil jeg si, forholdsvis godt i rute.

Det er greit at Høyre slår seg på brystet over sin forsk-nings- og utdanningssatsing. Men noe av det første jeg gjorde som statsråd, var å besøke Zambia. Der så jeg skoler bygd for norske bistandspenger, for å gi ungene fire år i grunnskole. Der så jeg skoler bygd for norske bistandspenger, for å gi lærere etter- og videreutdanning eller kvalifikasjoner. Der så jeg barnehjem bygd for norske bistandspenger, for å gi ungene opplæring om hiv og aids, fordi én million barn er uten foreldre på grunn av aidsepidemien. Da er det ganske fortvilet å se at Høyre betaler sin utdanningssatsing med å ta fra de aller fattigste, faktisk tre ganger så mye som de slår seg på brystet over når det gjelder satsing på høyere utdanning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Sponheim (V): Behandlingen av dette budsjettet viser at sentrumspartiene er det maktpolitiske vegkryss i norsk politikk. De gode løsningene finnes i sentrum. Når Arbeiderpartiet i sitt budsjettforslag la seg ut på venstrekanten, og høyrepartiene enda lenger ut til høyre i sine alternativer, har det gitt et stort rom for sentrum i norsk politikk. Det er i dette rommet løsningen for 2001-budsjettet er funnet.

Sjelden har en regjerings forslag vært dårligere, og sjelden har det vært nødvendig å flytte på så store summer i en budsjettbehandling. Det måtte nettopp norgesrekord i budsjettendringer til for at et katastrofalt budsjett for arbeidsplasser, nyskaping og miljø skulle få en akseptabel profil. Sentrum har gått en lang budsjettur med Arbeiderpartiet. Budsjettavtalen innebærer omprioriteringer på nærmere 22 milliarder kr. Det er ikke overraskende at sentrale arbeiderpartipolitikere er mer fornøyd, iallfall på viktige områder, med budsjettavtalen enn med sitt eget forslag.

Avtalen innebærer på ingen måte at ikke sentrum og Arbeiderpartiet er to klare regjeringsalternativer. Tvert imot viser sentrums store gjennomslag at det er styrket som alternativ til Arbeiderpartiet.

De to høyrepartiene har i år stilt seg selv utenfor ethvert samarbeid gjennom sine ytterliggående budsjett-alternativer. Mens Høyre i Oslo kom Venstre i møte ved å være med på å satse 1,6 milliarder kr på kollektivtrafikk de neste årene, velger Høyre på Stortinget motsatt strategi. Brutale kutt på kollektivtrafikk og kultur, på bistand til verdens fattigste, på sykelønn og på distrikts- og næringsutvikling, på kommuner og velferd osv. utelukker i dette budsjettet samarbeid med høyrepartiene for alle andre partier.

Dette budsjettet innebærer at Venstre og sentrum har fått gjennomslag for flere viktige, langsiktige endringer. Statsbudsjettet er viktig gjennom de prioriteringer som skjer fra år til år. Men enda viktigere er de langsiktige føringene som legges i budsjettet.

Fjerning av investeringsavgiften er et slikt stort, langsiktig løft for det nyskapende Norge, for alle de nye bedriftene som skal finansiere velferden i årene som kommer.

En annen viktig reform er den store skatteomlegging som Venstre og sentrum har fått gjennomslag for, og som skal innføres fra 2002. Reformen innebærer et langt enklere og mer rettferdig skattesystem, med flatere skatt og fjerning av delingsmodellen. Dermed kan vi sikre framtidas næringsliv og verdiskaping.

En nytt skattesystem med redusert marginalskatt og økt bunnfradrag vil øke arbeidstilbudet og gjøre det mer lønnsomt å arbeide. Samtidig beholdes nøytraliteten i skattesystemet, med lik beskatning av ulike typer kapitalinntekt. Kraftig økning av bunnfradragene vil først og fremst komme dem med de laveste inntektene til gode. Dermed sikrer vi bedre fordeling og sosial profil i skattesystemet.

Sentrums gjennomslag innebærer også et skikkelig løft for forskning og nyskaping. Det satses over 300 mill. kr mer på universiteter, høyskoler og forskning. Budsjettavtalen innebærer videre en kraftig opptrapping for miljøet. Persontrafikk unngår moms, og elbiler får nullsats. Det satses 190 mill. kr på opprusting av kollektivtrafikken og godt over 100 mill. kr på øvrige miljøtiltak og energiøkonomisering.

Resultatet har også blitt betydelig bedre for det etablerte næringsliv. Næringslivet og det frivillige Norge slipper Arbeiderpartiets økning i arbeidsgiveravgiften. Fjerning av aksjerabatten og 80 pst.-regelen er slått tilbake. De viktigste forverringene i delingsmodellen er unngått.

En voksende og viktig næring som reiseliv unngår moms. Dermed sikres arbeidsplasser over hele Norge. Satsingen på norgesprofilering trappes opp.

Videre styrkes kommuneøkonomien med 1 250 mill. kr. Det blir godt over 100 mill. kr mer til kulturlivet og det frivillige Norge. Veginvesteringene økes, og ferjetakstene reduseres.

Markedet har reagert positivt på denne budsjettavtalen. Stramheten er beholdt, og det ligger til rette for at renteøkning kan unngås. Ingen innstramming virker mer usosialt enn en renteøkning, og det å forhindre en ny renteøkning er god fordelingspolitikk.

Norge har i dag stor mangel på arbeidskraft. Venstre vil åpne for økt arbeidsinnvandring. Vi ønsker en ærlig dør inn til Norge, der de som vil skape seg et bedre liv her hos oss, må kunne bosette seg som fullverdige borgere.

Dette budsjettet er en seier for viljen til å finne gode løsninger av hensyn til landet. Sentrumspartiene har befestet sin sentrale posisjon i norsk politikk som det naturlige regjeringsalternativet. Venstre og sentrumspartiene har i regjering og som ansvarlig opposisjon vist at vi kan styre, og vi er villig til å ta ansvar til landets beste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): Det er mye som tyder på, i hvert fall når en leser en del aviser, at Venstre av og til ønsker å være et mini-Høyre når det gjelder næringsliv og næringslivets betingelser. Uttalelser fra lederen i Venstre viser også at Høyres politikk på mange områder finner gjenklang i Venstre. Men ifølge en replikkrunde her i Stortinget i dag er nok ikke forholdet mellom Høyre og Venstre så veldig bra etter det som skjedde sist vår.

Fra regjeringstaburetten har Sponheim vært med på samarbeid både med Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Det jeg er opptatt av, er å finne ut hvem Venstre egentlig synes det er best å samarbeide med når det gjelder fordelingspolitikk. Jeg vet jo at når det gjelder forretningspolitikk, eller næringslivspolitikk, synes Venstre det er greit å jobbe sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Men når det gjelder fordelingspolitikk – for å få et bedre system for fordeling mellom rik og fattig i dette landet – hvem vil da Venstre aller helst jobbe sammen med?

Så synes jeg nok at representanten brukte litt sterke uttrykk når det gjaldt dette budsjettet. Det var det dårligste, og det var «katastrofalt». Nå er det vel slik at om vi har flyttet 1,5 milliarder kr eller 22 milliarder kr – vi kunne ikke bli enige om det – er det en veldig liten prosent av budsjettet. Betyr det at Venstre er med på å støtte et 95 pst. katastrofalt dårlig budsjett?

Lars Sponheim (V): Venstre har aldri vært noe Mini-Høyre. Det har vært av de hersketeknikker som har vært brukt av for tiden større partier i denne salen. For det er betydelige forskjeller på Venstre og Høyre, ikke minst i synet på fellesskapssektoren og hvordan vi skal bruke staten når det er riktig å bruke staten. Venstre har ingen statsskrekk. På den annen side er det riktig at her er det tangerende områder, som replikanten gir uttrykk for, når det gjelder synet på nødvendigheten av at vi har en sterk verdiskapende sektor som er i stand til å ta på seg oppgavene med å fremskaffe samfunnets inntektsside. Der håper og tror jeg vi har en del felles med Høyre.

Så er det spørsmål om fordelingspolitikken, som jeg synes er veldig sentralt, og som er mye viktigere for Venstre enn en del av opposisjonen til Venstre ønsker å fremstille det som, fordi vi er opptatt av en reell fordeling. Derfor har vi vært veldig opptatt av å få en tilnærming av skattesatser på arbeidsinntekt og kapitalinntekt. Der mener vi vi har de største og urimeligste forskjellene i det norske samfunn i dag – to sammenlignbare inntekter som kommer av henholdsvis renter, eller avkastning på kapital, og arbeid, har helt ulike skattesatser. Det har vært Venstres politikk gjennom mange, mange år – nå begynner flere og flere å bli opptatt av dette. Vi får håpe og tro at budsjettforliket kan være et gjennombrudd, når et flertall, som også inkluderer Arbeiderpartiet, har sagt at man ønsker å legge fram en skattereform som foretar en tilnærming mellom disse skattesatsene.

Så er det spørsmål om ordbruk og forandringer i budsjettet. Det er iallfall en kjensgjerning at for å kunne få til et forlik med sentrum i disse budsjettforhandlingene, var det nødvendig å gjøre historiske forandringer i det opphavlige forslaget. Noe kan selvsagt forklares med at Regjeringen valgte å legge fram en svær momsreform samtidig med statsbudsjettet – jeg innrømmer det. Men jeg bare minner om at cover charge – eller inngangsbilletten – ved forhandlingsfesten på Plaza var på 18,3 milliarder kr, og det tror jeg nok er et historisk tall.

Siv Jensen (Frp): Sponheim omtalte Fremskrittspartiets budsjett som et ytterliggående alternativ. Jeg må bare til det si at jeg er stolt av å kunne representere et alternativ til den sosialdemokratiske kraftblokken vi nå ser at sentrum har blitt en del av.

Men i går sa finanspolitisk talsmann for Venstre fra denne talerstol følgende om aksjeskatten: «de som ikke har skjønt hvordan de skal unngå det, fortjener ikke bedre.» Betyr det at Venstre mener at man har sittet i et budsjettforlik og laget en skatt på aksjeutbytte som man egentlig ikke mener vil skaffe noen ytterligere inntekter til staten, at det med andre ord er enkelt å forbigå denne, hvis man er smart nok, som Terje Johansen forsøkte å fremstille det som?

Men så er det nå engang slik at Sponheim, da han satt i regjering, og før han satt i regjering, var svært opptatt av å bedre rammevilkårene for små og mellomstore bedrifter, bl.a. gjennom redusert byråkrati. I forbindelse med dette budsjettforliket har sentrum presset fram en differensiert elavgift som betyr at mange små og mellomstore bedrifter nå må installere nye målere og gjennomføre masse kontroller for å skille mellom kraft som blir brukt til produksjon, og kraft som blir brukt til administrasjon, da disse skal avgiftsbelegges forskjellig. Er det etter Sponheims skjønn forutsigbart og en bedring av rammevilkårene for små og mellomstore bedrifter?

Og dette med forutsigbarhet: Kjell Magne Bondevik sa i replikkveksling med meg tidligere i dag at siden vi vedtar skatter og avgifter hvert år, var det rart at jeg kritiserte sentrum for tidenes skatteskjerpelse. Men det er nå engang slik at Fremskrittspartiet i det minste foreslår betydelige skatte- og avgiftsreduksjoner, som nettopp vil bedre rammevilkårene for næringslivet. Når sentrum nå har gått inn i et budsjettforlik som gir tidenes skatteskjerpelse, og i tillegg betyr tilbakevirkende kraft, synes Sponheim at dette er forutsigbart for næringslivet?

Lars Sponheim (V): Representanten Siv Jensen og jeg er tydeligvis veldig enige om en ting, og det er at Fremskrittspartiets politikk er et ytterliggående alternativ og ligger langt fra de moderate og nødvendige justeringer og løsninger som Norge trenger, og som etter mitt skjønn gir den nødvendige forutsigbarhet. Til dette er det også mange uttalelser fra ulike hold om hvilke endringer det ville føre til i det norske samfunn.

Så ble det sitert fra Terje Johansens innlegg i går. Ja, hva sa han egentlig? Han sa at når det nå er innført en midlertidig utbytteskatt for et år, er det – iallfall for de aller fleste – opp til den enkelte å velge om man vil ta ut utbytte, eller la sine egne penger bli stående og bygge egenkapital i den bedriften man er eier eller deleier i. Det er i realiteten det alternativet en står overfor. Regjeringen har også i sitt eget framlegg sagt at det kommer til å bli en tilpassing, og justerte provenyet betydelig i forhold til det inneværende år uten utbytteskatt, fordi mange vil velge det helt legale i å la pengene bli stående i den bedriften de eier, hvilket kanskje kan være ønskelig ved at en på den måten bygger egenkapitalen. Det er jo den vanligste måten å bygge egenkapital på, i det intermessoet som er, til vi får på plass et bedre og mer robust og rettferdig skattesystem som tar vare på nøytralitet mellom ulike spareformer, noe som har vært bakgrunnen for Venstres engasjement i debatten rundt dette med utbytteskatt. Ikke fordi vi ikke mener at de få som har store kapitalinntekter, skal betale mer skatt, men vi må ikke stille oss slik i et samfunn at sparekapitalen søker vekk fra den mest fornuftige sparing, nemlig den som er i bedriftene, og over på andre og for samfunnet dårligere spareformer. Jeg tror vi skal komme tilbake til det sporet når denne midlertidige perioden er over. I mellomtiden kan man bygge noe egenkapital i bedriftene, og det er ikke skadelig for de mange.

Jeg er ikke kjent med at det er blitt noen differensiert elavgift gjennom dette budsjettforliket. Det er en full elavgiftsats, og det er fritak. Det går en noe annen grense i bedriftene mellom hva som får fritak, og hva som får elavgift. Det vil da betinge to målere. Det synes ikke å være veldig vanskelig å få til.

Per-Kristian Foss (H): Jeg kan være enig med Sponheim i én ting: Det er ingen grunn til å bruke begrepet «Mini-Høyre» om dagens Venstre. Når det en gang ble brukt som et begrep – også av høyrefolk, tror jeg – var det i omtale av det som den gang het Det Liberale Folkepartiet eller Det nye Folkepartiet, eller ulike varianter av det. Men det var noe annet, og det er lenge siden.

Jeg forstår at representanten Sponheim var i dårlig lune i formiddag. I replikkordskiftet med Høyres leder Jan Petersen presterte han å betegne Høyres forslag om innstramminger i sykelønnsordningen som sterkt usosiale. Da må jeg bare få minne ham om hvilke programformuleringer han selv har gått til valg på, nemlig en innstramming i sykelønnsordningen med tre karensdager med 70 pst. lønn. Hans sterkeste samarbeidsparti, Kristelig Folkeparti, har i sitt opplegg antydet to karensdager med samme virkning som Høyres tre til sammen. Så jeg vil gjerne utfordre representanten Sponheim til å elaborere litt over begrepet «sterkt usosiale ordninger» når det gjelder de forslag som han selv og samarbeidspartiene har gått inn for.

Ellers vil jeg gjerne også få lov til å be representanten Sponheim utdype sin formulering av at den dynamiske virkning av å utvide grunnlaget for moms til også å omfatte tjenesteområdet, i 2002 skulle kunne innbringe så pass at det kan finansiere fjerningen av investeringsavgiften. Hvis jeg oppfattet ham riktig i et intervju med Dagens Næringsliv, antydet han at de dynamiske virkninger faktisk skal være tilstrekkelige til å finansiere disse 6-7 milliardene, pluss det som ikke er finansiert av moms, reduksjonen på matvarer for øvrig – altså til sammen ca. 10 milliarder kr.

Lars Sponheim (V): Jeg kan avkrefte de ryktene som tydeligvis har nådd ut til Oslo indre vest om at jeg skal ha vært i dårlig lune i formiddag. Det var jeg definitivt ikke, men jeg fant det nødvendig å gi klar beskjed om at det er ting som ikke henger sammen når det gjelder Høyres faktiske politikk og deres retorikk om at de ønsker et regjeringssamarbeid med sentrumspartier.

Så til spørsmålet om sykelønn. Nå har jeg hørt i dagevis etter forliket at Høyre har svingt svøpen over sentrumspartiene for at man sender regningen til folk flest, og det har vært antydet tall på noe over 10 milliarder kr. Høyres alternative budsjett tar, så vidt jeg kan huske, inn 5,75 milliarder kr i en betydelig skjerping av sykelønnsordningen i en tid hvor alle gode krefter i Norge prøver å få til en konsensus på dette området rundt veldig moderate løsninger, jf. utvalget ledet av tidligere arbeiderparti-statsråd Sandman, som la fram et veldig godt resultat – som bl.a. NHO også støttet. Dessverre gjør ikke LO det, men det vil være en veldig moderat og nødvendig tilpasning av en sykelønnsordning som det er nødvendig å gjøre noe med, for disse utgiftene vokser oss over hodet. Og da tramper Høyre inn i denne glassbutikken med elefantfot, og gjør denne debatten mye vanskeligere. 6 milliarder kr er en dramatisk og betydelig skatt på sykdom blant folk flest, og det er mye mer enn det Venstre har gått inn for, som har det klart mest moderate forslaget av de som ønsker en endring i inneværende stortingsperiode, med en forsiktig egenandel på 30 pst. utelukkende i de tre egenmeldingsdagene, og som har noen provenyer som er veldig små, men som vil ha de viktige tilpasninger som man har vært innom.

Mitt hovedpoeng har vært å si at de omleggingene som kommer i momssystemet, med et mye bredere grunnlag for alle de nye tjenesteområder som vi i dag ikke kjenner, men som vi vet vi kommer til å bruke privatpengene våre på i framtiden, vil gi et helt nytt fundament for statens inntekter. Og jeg tror de dynamiske virkningene er undervurdert. Hvor store de blir for 2002, gjenstår å se, men de langsiktige virkningene av dette gjør at staten kan få seg en helt annen og betydelig inntektskilde, forhåpentligvis til erstatning for en del av de skatter vi i dag har på inntekt og arbeid.

Siv Jensen (Frp): Bare for orden skyld: Jeg sa ikke at Fremskrittspartiets alternativ var ytterliggående, det var det Sponheim som sa. Det jeg derimot sa, var at det er godt at det i det minste finnes alternativer i denne sal som ønsker en annen politikk, og som er mer næringsvennlig og mer innstilt på å gi folk større valgfrihet enn det Venstre nå gjør sammen med Arbeiderpartiet.

I min forrige replikk stilte jeg Sponheim spørsmål om forutsigbarheten knyttet til det å gi en rekke skattevedtak tilbakevirkende kraft, som man nå gjør gjennom dette budsjettforliket. Venstre har med høy røst i mange år forsøkt å være den varme forsvarer av forutsigbare rammebetingelser og stabilitet for små og mellomstore bedrifter. Og da skjønner ikke jeg hvordan Venstre nå kan forsvare at man i en sen nattetime i et budsjettforlik ender opp med å redusere saldoavskrivningene og gi dem tilbakevirkende kraft, noe som nettopp er grunnlaget for å øke beskatningen på bedriftene. For det er jo det som er realiteten. I tillegg har man jo gjennom det forslaget som foreligger om aksjeutbytteskatten, også gått inn for aksept for tilbakevirkende kraft tilbake til 1992 for endringer av RISK-reglene. Det gjør også Venstre, på tross av at de står og snakker om forutsigbarhet. Jeg trodde i hvert fall at man med forutsigbarhet mente at hovedlinjene for skatte- og avgiftspolitikken i det minste skulle ligge noenlunde fast for ett år av gangen, og at det var hele hensikten med skatte- og avgiftsvedtak hver høst. Hvis man da skal gjøre endringer i det, burde i hvert fall de endringene være av en lempelseskarakter – altså at man ønsket å gjøre det bedre for noen – men når man gjennom dette forliket gjør det betydelig verre, med tilbakevirkende kraft, vil jeg gjerne ha en utdyping av hvorvidt Venstre mener at dette er forutsigbart.

Lars Sponheim (V): La oss nå ta med oss den nære fortid. Arbeiderpartiregjeringen la fram et forslag til statsbudsjett som fikk næringslivet til å reagere på en måte vi knapt har sett før. Hva gjør man da? Dyrker man sine rene tanker og går på kammerset og er selvtilfreds med det, eller går man inn og bretter opp ermene og prøver å gjøre en jobb for næringslivet? Hvem er det næringslivet bør takke i dag når reiselivsnæringen er fornøyd? De slapp moms på reiselivstjenestene. De slapp konjunkturavgift i en arbeidsintensiv næring som så vidt går med overskudd, men den representerer mange arbeidsplasser. Vi har også fått en økning og en satsing i tråd med reiselivsmeldingen når det gjelder Norges-profilering. Hvem bør så næringslivet takke? Er det de som hadde de rene tankene utenom det å gjøre en jobb, eller er det oss som faktisk gikk inn og fikk til betydelige forbedringer?

Sammen kan vi ta prosessindustrien, som gjennom budsjettforliket faktisk fikk til forbedrede resultater. Hvem er det da de bør takke for denne jobben? Er det de som hadde rene tanker, men i og for seg ikke var i posisjon til å påvirke resultatet, eller er det vi som gjorde en jobb for disse bedriftene? Jeg er ikke i tvil om at politikk handler om å flytte politikken i rett retning gjennom praktisk arbeid og å være i posisjon til å påvirke et flertallsresultat. Den jobben har vi gjort.

At sentrumspartiene isolert på en del områder kunne ha tenkt seg å bruke kreftene sine på et annet 0-punkt enn minus 18-20 milliarder kr, som vi fikk fra arbeiderpartiregjeringen, er nå så, men det er den politiske virkeligheten vi må forholde oss til. At en medalje som dette har en bakside i noen sammenhenger, og som opposisjonen kan velge å dyrke i en situasjon som dette, er en realitet, og det legger vi ikke skjul på. For å få til mye søtt må vi også godta noe surt. Det er det også i dette budsjettet, både overfor alminnelige skattebetalere og overfor bedriftene, men dramatisk mindre enn det som hadde vært alternativet, og det er det politikk handler om i min verden.

Per-Kristian Foss (H): Jeg tror nok Sponheim er inne på noe rett når han i et par innlegg har antydet at forskjellen på Høyre og Venstre dreier seg om politisk praksis også. Jeg registrerer nå at Venstre vil ta æren for å ha fjernet forslaget om elavgift på prosessindustrien, en avgift som for øvrig Venstre har vært en ivrig tilhenger av ved en rekke tidligere anledninger. Det er vel det som kalles helgardering.

Men tilbake til synspunktene på sykelønnsordningen. Både Høyre og Venstre har i sine programmer, sammen med Kristelig Folkeparti, et ønske om å stramme inn ytelsene i sykelønnsordningen. Da synes jeg det er en ærlig politisk praksis å foreslå det. Venstre skryter av at de har det i sitt program, men meg bekjent har ikke Venstre ved en eneste anledning i denne perioden foreslått det. Jeg synes ikke det er den ypperste dyd å hemmeligholde sine standpunkter på den måten og også forsøke å cashe inn på begge sider, altså en form for helgardering.

Så snakker Sponheim om at vi tramper inn med forslag som skaper uro osv. Nå vil jeg ikke utelukke helt at vi som har vært pådrivere for å gjøre noe med sykelønnsordningen, faktisk har en del av æren for at man nedsatte et utvalg. Dette utvalget lyktes ikke med å forene partene i en løsning som jeg synes det er all mulig grunn til å kunne anbefale, men partene kunne altså ikke få det til. Da må man til syvende og sist ha en politisk vilje til å skjære igjennom og ikke bare sitte og vente til andre løser det for deg. Det er ikke den måten man håndterer politiske programforpliktelser på, etter vårt syn på politisk praksis iallfall.

Med mitt spørsmål om investeringsavgiften og den dynamiske virkningen av å utvide momsen var jeg i grunnen ute etter å spørre om Sponheim virkelig mener at dynamikken virker så sterkt innenfor det teknologiske området at man i løpet av et år vil få tilstrekkelig, altså bortimot 10 milliarder kr, til å dekke inn fjerningen av investeringsavgift og redusert matvaremoms på helårsbasis.

Lars Sponheim (V): Det er definitivt forskjell på Venstre og Høyre i politisk praksis. Det viser jo denne høsten. Der vi har gjort forbedringer i milliardklassen for norske bedrifter, har Høyre ropt høyt. Det er en forskjellig politisk praksis. Jeg synes det er veldig leit, for det beste i Høyre burde ha vært med på et lag som var nærmere politikkens realiteter enn det vi har opplevd denne høsten og i og for seg gjennom flere år nå.

Så kommer representanten Foss med en påstand, at elavgift på industrien har vært viktig Venstre-politikk. Da må jeg forklare en sammenheng. Gjennom år etter år har jeg stått alene på denne talerstolen, den gang jeg var alene her i salen fra Venstre, og gått for en løsning med elavgift på industrien i en periode da den samme industrien hadde sterkt reduserte priser gjennom politiske bestemmelser. Når de ikke var villig til å levere viktige bidrag til kraftproduksjonen og miljøspørsmål gjennom den ordinære prisen, slik som forbrukerne måtte, men fikk den tildelt veldig billig, i gjennomsnitt 9 øre for hele industrien som fikk politisk bestemte priser, så mente Venstre det var rett å gå inn for en elavgift.

Så har vi faktisk lyktes. Det vi stod alene om, har nå blitt vedtatt politikk, at industrien må gå inn i markedet og kjøpe. Også PIL-representanter som gjennom årevis har skjelt meg ut, har senere, mens jeg var næringsminister, kommet og sagt at vi hadde rett i det spørsmålet. Det var rett å få markedsbestemte priser, også for industrien. Da kommer spørsmålet om elavgift til industrien i en helt annen situasjon. Dette er det konsekvens i, og det vet jeg også at industrien mener det er konsekvens i.

Spørsmålet om sykelønn – absolutt ingen helgardering. Det er en realitet at Venstre har gått inn for en moderat oppmyking av sykelønnsbestemmelsene. Det er en realitet at det var det ikke politisk grunnlag for i den forrige regjering. Vi mener det fortsatt. Nå mener vi det er rett å gå for en moderat endring i tråd med Sandman-utvalget. Nå forstår jeg at Foss også støtter Sandman-utvalgets innstilling når det gjelder sykelønn. Det betyr at han mangler 6 milliarder kr i budsjettet som han har lagt fram, for å få det i balanse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Britt Hildeng (A): Det budsjettet som nå legges fram, bekrefter budskapet i statsminister Stoltenbergs tiltredelseserklæring om Norge som mulighetenes land. Regjeringens budsjettforslag svarer nettopp på de utfordringene et moderne velferdssamfunn møter, om hvordan bevare grunnleggende sosiale rettigheter og samtidig videreutvikle velferdstjenestene og den offentlige sektor også i en global økonomi.

I debatten har mange fra den politiske høyreside hevdet at Norge går i motsatt retning i forhold til andre land. På noen andre premisser vil jeg gi dem rett. For i motsetning til andre land fortsetter vi med utbygging av velferdstjenester, hegner om arbeidstakerrettigheter og andre sosiale og økonomiske borgerrettigheter.

Der andre land er i ferd med å bygge ned de offentlige velferdstjenestene og sosiale reformer, bygger vi dem ut. Store ambisjoner om etter- og videreutdanning, full barnehagedekning, eldrereform, psykiatriplan og kreftplan gjennomføres, samtidig med at omfanget av pensjoner, sykelønnsordning og foreldrepermisjonsordninger opprettholdes.

Denne utviklingen har vi greid, samtidig med at vi har hatt en lav arbeidsledighet, en relativt lav rente og lav inflasjon, dette i motsetning til i mange andre land. Dette har vært mulig bl.a. gjennom solidaritetsalternativet og det inntektspolitiske samarbeid, hvilket har innebåret en tilrettelegging for næringslivet, moderat lønnsutvikling for arbeidstakere og som motytelse: sosiale reformer og trygghet i arbeidsforhold.

Arbeiderpartiet ønsker å videreføre denne pakten. I dette samarbeidet ligger forutsetningene for videre å kunne utvikle velferden i mulighetenes land. Skal denne pakten kunne videreføres, må imidlertid fordeling av goder så vel som byrder oppleves som rettferdig. Det siste lønnsoppgjøret gav en indikasjon på arbeidstakernes opplevelse av urettferdighet. Lønnstakernes nei til lønnsoppgjørets forhandlingsresultat var vel så mye en protest mot bedriftsledere og en bedriftskultur der skyhøye lederlønninger og fete fallskjermer preget bildet sammen med et bilde av de samme lederes formuesoppbygging og private forbruk, som mot lønnsoppgjøret i seg selv.

Gjennom behandlingen av utjamningsmeldinga satte Stortinget fokus på ulikhetene i samfunnet, på fordelingspolitikken og målet om en mer rettferdig fordeling av godene. Et flertall konkluderte med at en sterk offentlig sektor sammen med et rettferdig skattesystem var nødvendige verktøy for å greie dette målet.

Dette budsjettet må derfor også forstås som en oppfølging av utjamningsmeldinga. Det er bare gjennom en sterk offentlig sektor at hele befolkningen vil kunne få del i samfunnsgodene – uten å være avhengig av størrelsen på lommeboka.

Med de voksende velferdstilbud som ligger i budsjettet – eldreplanen, kreftplanen, utstyrsplanen, trygdeutgiftene – ligger det også en vekst i budsjettet på mange milliarder kroner. Dette må finansieres. Derfor må statens inntektsgrunnlag også økes. Skatte- og avgiftspolitikken skal således tjene to hensyn. Den skal så vel sikre tilstrekkelig med inntekter som bidra til økonomisk omfordeling.

Vi opplever i dag stor forskjell i inntekts- og forbruksgrunnlag til de som lever av sin arbeidsinntekt, og de som lever av formues-, nærings- og aksjeinntekt. Vi opplever til dels overflod i privat forbruk, samtidig som det offentlige opplever store mangler i skolevesen, i helsevesen og på andre områder.

Regjeringens budsjettforslag tar nettopp tak i disse forholdene. Regjeringen demonstrerer med sitt budsjettforslag en klar villighet til å betale for velferdsutviklingen. Gjennom en skatte- og avgiftsomlegging har en økt statens inntekter og dermed muligheter til å videreutvikle velferdsgodene med ca. 12 milliarder kr. Dels har en gjort dette gjennom økt næringsbeskatning, dels har en sikret et bredere og varig inntektsgrunnlag ved å utvide momsen til også å gjelde tjenester.

Merverdiavgiften er en av de viktigste kildene til å finansiere våre velferdstilbud. Når vårt tjenesteforbruk stadig vokser, er det nødvendig at også dette blir fanget opp. Det er derfor gledelig at vi etter så mange år med snakk om innføring av moms på tjenester har fått denne reformen på plass sammen med sentrumspartiene.

Regjeringens forslag innebærer også en sterk omfordeling av skattebyrdene, slik at de med høyest inntekter får skatteskjerpelse, mens de med lavere inntekt blir skjermet. Det er særlig forslaget om økt skatt på aksjeutbytte samt innstramminger i delingsmodellen som gir et skatteopplegg med klar fordelingsprofil.

Også etter budsjettforliket vil de med lav og middels inntekt få redusert eller om lag uendret skatt, mens de med inntekt mellom 450 000 og 600 000 i bruttoinntekt vil få en gjennomsnittlig skatteøkning på ca. 1 200 kr. Gruppen som har over 600 000 kr i brutto inntekt, får derimot en gjennomsnittlig skatteøkning på 13 000 kroner. I Regjeringens opplegg ville skatteskjerpelsen for de med over 600 000 kr være nesten det dobbelte.

Med innføring av delingsmodellen forsøkte en å finne et mer rettferdig skattesystem gjennom en modell som skulle sikre at næringsdrivende og aktive eiere ble likebehandlet med lønnstakere. I årene etter er det imidlertid skjedd en rekke endringer som har bidratt til uthuling og en tendens til at arbeidsinntekt omgjøres til kapitalinntekt og dermed får en gunstigere beskatning. Behovet for innstramming i delingsmodellen er åpenbart.

I budsjettforliket med sentrumspartiene har vi imidlertid ikke fått tilslutning til Regjeringens forslag til innstramming i delingsmodellen når det gjelder regler for tak for ikke-liberale yrker, ei heller for forslag til innstramming i identifikasjonsreglene.

Derimot er Regjeringens forslag om reduksjon av risikotillegget og begrensninger i kapitalavkastningsgrunnlaget blitt videreført i budsjettavtalen – noe som vil innebære en innstramming på 240 mill. kr.

Gjennom skatt på aksjeutbytte har man tatt fatt i noe av den største fordelingsurettferdigheten. Det at 5 pst. av aksjonærene mottar 90 pst. av utbyttet, sier noe om en urimelighet. Med noen modifikasjoner har sentrumspartiene gitt sin tilslutning til dette.

Forslaget om en generell konjunkturavgift på 1,5 pst. er gjennom budsjettavtalen erstattet med bl.a. tilstramninger i avskrivningsregler for næringslivet og egen konjunkturavgift på næringsbygg. Disse tiltak ivaretar mye av de samme hensyn til demping av aktiviteten i privat sektor som Regjeringens forslag til konjunkturavgift.

Gjennom 1990-tallet har skattesystemet hatt en uheldig utvikling, noe som gjør det nødvendig med endringer. Regjeringen varsler en slik gjennomgang i forbindelse med budsjettet for 2002. Gjennom budsjettavtalen er det lagt vekt på at en slik gjennomgang skal basere seg på følgende prinsipper:

• tilnærming mellom skatt på arbeid og kapital, slik at delingsmodellen kan oppheves

• en effektiv beskatning av kapitalinntekt

• mer rettferdig fordeling

• nøytralitet mellom ulike investerings-, finansierings- og virksomhetsformer

Jeg tror at vi kan se fram til diskusjoner også her i salen om en endring i skattesystemet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (Frp): Arbeiderpartiet og sentrumsblokken har i to år samarbeidet om budsjettet. Hovedmålet har i begge budsjettene vært å hindre renteøkning. Og hva har skjedd? Jo, det er akkurat renten som har steget. Og hva er grunnen til det? Jo, det er først og fremst den særnorske pris- og kostnadsveksten.

Hva gjør så Arbeiderpartiet og sentrumsblokken? Jo, de øker skatter og avgifter både til enkeltmennesker og næringsliv. Og hva fører dette til? Selvfølgelig fører det til kostnadsvekst for næringslivet, som igjen sender regningen videre til forbrukeren – noe som igjen fører til prisstigning. Skatte- og avgiftsøkninger til befolkningen har samme virkningen. Når nettoen, som alle lever av, blir mindre, krever lønnstakerne i lønnsforhandlinger selvfølgelig høyere lønn for å ta igjen skatte- og avgiftsøkninger – noe som igjen fører til kostnadsøkninger og høyere prisstigning. Det er jo akkurat det som har skjedd i to budsjetter med Arbeiderpartiet og sentrumsblokken, med det resultat at renten har steget.

Jeg lurer på om ikke representanten Hildeng ser dette. Og hvorfor pøser man på med mer av feil medisin?

Regjeringen foreslo i sitt opprinnelige budsjett en kraftig kostnadsvekst både for bedrifter og befolkning – konjunkturavgift, elavgift på industrien og forverring av delingsmodellen. Bakgrunnen for dette var at man skulle frigjøre arbeidskraft fra privat sektor til offentlig sektor. Det betyr i realiteten at firmaer må legge ned, eller at de går konkurs. Mitt andre spørsmål til Hildeng blir da: Hvilken del av næringslivet foruten prosessindustrien ønsker Arbeiderpartiet skal legges ned eller gå konkurs? Jeg synes arbeidstakerne i næringslivet har krav på å vite hvor lenge de har arbeid med Arbeiderpartiet ved makten.

Britt Hildeng (A): Jeg tror fasiten ved dette budsjettet og dette budsjettforliket, i hvert fall slik det uttrykkes fra fagøkonomers side, er at dette er et budsjett og et budsjettforlik som nettopp ikke kommer til å føre til høyere rente. På den måten sikrer vi både arbeidsbetingelser for bedriftene og den sosiale tryggheten for arbeidstakere.

Men Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har ganske forskjellig utgangspunkt i sin tilnærming til hva som er viktig. Vi har sett nå over tid at en ekstremt stor ulikhet har utviklet seg i befolkningen. Vi ønsker en mer rettferdig fordeling. Vi ønsker å bygge ut den offentlige sektor slik at alle skal ha muligheter til på et fritt grunnlag å velge skole, få sosial omsorg og få helsetjenester som de trenger. Men det forutsetter at man får en omfordeling av de store rikdommene som er i privat næringsliv, og at man i større utstrekning styrer dette til offentlig sektor, slik at vi kan sikre enkeltindividets frihet og enkeltindividets trygghet.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Norske kommunar utfører mange av dei fellestenestene me som innbyggjarar både treng og set pris på, og for ein del kommunar kjem ein vesentleg del av inntektene frå eigedomsskatt på kraftanlegg. Prinsippet for taksering av slike anlegg vart endra i sommar ved innføringa av § 8 i eigedomsskatteloven. Til grunn for dette låg det eit provenyoverslag på noko over 900 mill. kr for kommunane pr. år.

No viser det seg at dette ikkje slår til. Eit inntektsfråfall på bortimot 40 pst. er nemnt, og finansministeren har varsla at han svært snart vil komma tilbake med ein proposisjon for å betra på dette. Dette har naturleg nok ført til frustrasjonar og uvisse rundt i kommunane, og i tillegg ligg det i budsjettet ei sak om nye fordelingsreglar for såkalla grensekryssande kraftanlegg. Det er nøye samanheng mellom dette med takseringsprinsipp og fordelingsprinsipp for grensekryssande anlegg.

Eigedomsskattelova er ei komplisert sak. Eg må vedgå at eg er litt skeptisk til at ein skal snekra eit slikt hurtigtiltak for å betra både treffsikkerheit og proveny i løpet av nokre hektiske budsjettveker. Derfor er eg veldig spent på den proposisjonen som finansministeren har varsla svært snart. Mitt spørsmål til representanten Hildeng blir då: På bakgrunn av at det er dokumentert eit monaleg provenytap gjennom det regelverket som vart vedteke i sommar, og som det var arbeidd ganske lenge med, ville det ikkje ha vore tryggare å gje seg litt betre tid og rett og slett utsetja både gjennomføring av § 8 og innføring av nye fordelingsreglar for grensekryssande anlegg, framfor å hasta gjennom eit regelverk som kanskje heller ikkje denne gongen er tilstrekkeleg treffsikkert? Når situasjonen er blitt slik som han er, burde ikkje Arbeidarpartiet signalisert at no gjev me oss litt betre tid for å få det skikkeleg treffsikkert?

Britt Hildeng (A): Som representanten Sørfonn sa, er eiendomsskatteloven og dens § 8 komplisert, og det har vært brukt år for å komme fram til en god løsning. For ikke mange dager siden behandlet vi lovforslaget som egentlig la grunnen for en bedre fordeling mellom kommunene og for at vi skulle kunne gjennomføre eiendomsskatten slik den er beskrevet i § 8. Fra mellompartienes side ble det gitt uttrykk for en betenkelighet i forhold til at det i budsjettet nå så ut til at kommunene hadde et mindre provenyanslag enn det som var beregnet, og det som var forutsetningen for Stortingets arbeid og Stortingets tidligere vedtak.

Det er klart at finansministeren allerede på fredag, så vidt jeg vet, kommer til å legge fram en sak som nettopp skal sikre at kommunene får den inntekten som var forutsetningen for loven da den ble vedtatt og iverksatt. Jeg regner med at kraftkommunenes og overføringskommunenes inntekter vil bli slik Stortinget har hatt som intensjon at de skulle være. Og jeg føler meg trygg på den saken som kommer på fredag.

Børge Brende (H): Arbeiderpartiets skattepolitiske talskvinne bekrefter at Arbeiderpartiet vil fremme en egen skattemodell til neste år, og mye tyder på at man ikke ønsker å legge opp til et bredt politisk forlik om endringer i systemet, slik det ble gjort på begynnelsen av 1990-tallet. Den gang var systemendringene først utredet av en bredt sammensatt faggruppe med diverse høringer. Konsekvensene av en slik hastemodell som både Hildeng og finansministeren nå varsler, blir økt uforutsigbarhet og ustabilitet i rammevilkårene for næringslivet fordi systemendringene ikke vil overleve skiftende politiske flertall.

Jeg har et spørsmål til den skattepolitiske talskvinnen: Hvorfor ønsker ikke Arbeiderpartiet at en skattereform ti år etter den forrige først skal utredes av en bredt sammensatt faggruppe? Mener representanten Hildeng at det har en egenverdi at en skattereform samler et bredt politisk flertall? Hvordan vil i så fall Arbeiderpartiet ivareta den biten?

Hildeng bekrefter dessverre også i sitt innlegg at man til neste år vil legge opp til en progressiv kapitalbeskatning. Det vil si at man ser på egenkapitalen i en bedrift, og har den et overskudd som overstiger en viss prosent av egenkapitalen, så skal den få en høyere skattesats. Det vil si at bedrifter som tjener mye penger i forhold til de verdiene som ligger i bedriften, skal betale ekstra mye skatt. Jeg trodde faktisk at skattesystemet burde vært motsatt, at det oppmuntret dem som virkelig har høy avkastning. Det er de bedriftene vi vil ha flere av.

Så er mitt spørsmål knyttet til kunnskapsbedrifter, der egenkapitalen først og fremst er menneskene i bedriften. Der vil man lett få veldig stort overskudd i forhold til egenkapitalen. Hvordan skal man med en slik skattemodell sørge for at de bedriftene blir i Norge?

Britt Hildeng (A): Høyresiden prøver stadig å male … Nå holdt jeg på å si noe galt, for det er vel ikke parlamentarisk å si «fanden»?

Presidenten: Han har neppe vært å anse i en parlamentarisk sammenheng som særlig fullverdig.

Britt Hildeng (A): Nei, men i hvert fall … på veggen når de til stadighet peker på at en er redd for at bedrifter flytter ut av landet, og nå særlig kunnskapsbedrifter. Når en ser framover, tror jeg det vil være andre ting enn bare det å tjene penger som kommer til å være avgjørende for hvor arbeidstakere velger å jobbe. I en global økonomi med stadig større omskiftninger, med stadig større usikkerhet i arbeidsforhold, vil arbeidstakere søke til de landene hvor en har sikkerhet for velferdsgodene, sikkerhet for sykelønnsordningene, sikkerhet i pensjonsforholdene. Jeg tror det kommer til å være det som bestemmer hvor bedrifter også etter hvert kommer til å etablere seg.

Ja, vi er for en progressiv beskatning også, og det er ut fra et rettferdighetssystem. Det er en progressiv beskatning på inntekt, vi bør også ha det i bedriftsbeskatningen og næringsbeskatningen. Vi er av den oppfatning at de som har store muligheter for å bidra til fellesskapet, skal gjøre det. Det er bare på den måten vi også kan bygge et velferdssamfunn. Det er ønskelig å få et så bredt politisk grunnlag som mulig for en ny skattereform. Jeg tror vi er enige om at det trengs en skattereform. Og det er klart at det er ønskelig også å få et så bredt flertall som mulig.

John I. Alvheim (Frp): Jeg må dessverre konstatere at den foreliggende innstilling til statsbudsjett for 2001 fra Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, partier som ønsker å fremstille seg selv som de som står for den ekte solidaritet, har inngått et budsjettforlik som i høyeste grad rammer de av våre medborgere som virkelig hadde trengt solidaritet i praksis. Jeg tenker her først og fremst på våre minstepensjonister, uføretrygdede, funksjonshemmede og kronisk syke som med dette budsjettet vil få en langt tøffere økonomisk hverdag neste år. Skatt på sykdom er ytterligere økt, og i løpet av de fire siste år har faktisk egenandelene på helsetjenester økt med over 40 pst. Da finner jeg det betimelig å stille de samme partiene følgende spørsmål: Er det et godt verdisyn, og er det ekte solidaritet, når man legger på denne sykdomsskatten?

Bostøtten til minstepensjonister reduseres og skatten på egen bolig, som rammer svært mange minstepensjonister, øker med hele 15 pst. Til sammen kan dette gi en husleieøkning som mange minstepensjonister ikke vil makte å bære. Elavgiften øker, dette vil fortrinnsvis ramme mennesker med svak økonomi, og kan etter mitt skjønn neppe kalles en rettferdig fordeling. Konsekvensene av dette budsjettet for de svakt bemidlede, eksempelvis minstepensjonister og kronisk syke, vil være at vi får en økning av overliggende medisinresepter i våre apoteker fordi pasientene ikke makter egenbetalingen for å ta ut sine forskrevne medisiner. Økningen av egenbetalingen for hjemmetjenester for minstepensjonister vil føre til redusert nødvendig hjelp, som igjen kan føre til raskere institusjonsinnleggelser. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet endelig har fått gjennomslag for å fjerne referanseprissystemet i våre apoteker, et system som fortrinnsvis har gått ut over de som har vært kronikere, når de skulle hente sine medisiner.

Dessverre har heller ikke budsjettforliket ført til en bedre driftssituasjon for våre sykehus, og jeg tror ikke det vil være mulig for sykehusene i år 2001 å øke sin produksjon av helsetjenester med 2 pst., slik det er forutsatt i budsjettet, uten at dette fører til betydelige driftsunderskudd. Jeg vil i den sammenheng bemerke at Fremskrittspartiet nylig fikk vedtatt en betydelig bevilgning til kjøp av tjenester i utlandet, så dette kan hjelpe noe for de pasientene som i lang tid har stått på venteliste, og nå kan få behandling i utlandet i 2001.

Når det gjelder sykehusdrift, vil jeg også benytte anledningen til å hilse med glede det vedtaket Arbeiderpartiets landsmøte gjorde i november, om statlig overtakelse av sykehus, og jeg forutsetter at denne overtakelsen skjer så raskt som mulig, og som det er praktisk mulig å få gjennomført, fram til år 2002. Jeg håper det skal være mulig i den sammenheng å få til en bedre forutsigbar finansiering av våre sykehus. Dette kan bare gjøres ved å øke den innsatsbaserte finansieringen med opp til 80 pst. direkte til sykehusene, slik at vi kan forsikre oss om at sykehusene får betalt for de oppgaver de utfører, og kan planlegge driften deretter.

Fremskrittspartiet har denne gangen i sitt alternative helse- og sosialbudsjett lagt inn en nettoøkning til helse på hele 2,1 milliarder kr. Med et slikt tilleggsbeløp burde det være mulig å redusere noe på helsekøene, og særlig på køene for våre alvorlig syke kreftpasienter.

I sitt alternative helse- og sosialbudsjett har Fremskrittspartiet også denne gangen prioritert sterkt medisinsk forskning, både basisforskning og klinisk forsk-ning. Særlig er det viktig at Norge får økt sin innsats på forskningsområdet, og det gjelder ikke minst klinisk forskning, hvor Norge faktisk ligger på jumboplass i forhold til våre nordiske naboland. I den sammenheng vil jeg understreke viktigheten av at Norge på en helt annen måte enn tidligere ikke er negativ til å gå inn i et samarbeid med den farmasøytiske industri, som kan bringe til veie betydelige driftsmidler når det gjelder klinisk forskning.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Ei av dei viktigaste endringane som forliket førte til, meiner Kristeleg Folkeparti er at bustøtta til dei som har aller minst, er på plass igjen – og eg bed representanten Alvheim merka seg det. Det var faktisk med undring Kristeleg Folkeparti oppdaga at arbeidarpartiregjeringa hadde kutta dei 160 mill. kr som har hjelpt minstepensjonistane med dyre husleiger til å klara sine utgifter. Det var nemleg svært usosialt.

Sjølvsagt var det viktig å få ei normal behandling av private skular, og det var svært viktig at evangeliesentra og AAN fekk dei pengane som dei må ha for å hjelpa folk i naud. Dette er postar som Kristeleg Folkeparti har sytt for å få på plass kvart einaste år. Det er flaut at Arbeidarpartiet forsøker å strippa det frivillige Noreg. Det er ingen plass der ei krone brukt har større effekt og utløyser meir tenester enn nett i det frivillige Noreg.

Men minstepensjonistane trudde vi at også Arbeidarpartiet hadde omsorg for, ikkje minst for dei av dei eldre som har aller minst. Men kanskje det var for mykje forlangt. Det er jo eit faktum at Arbeidarpartiet ikkje var med på å lyfta opp nettopp denne gruppa med 1 000 kr pr. månad. Det var faktisk sentrum og høgresida som gav minstepensjonistane eit lyft som gav dei noko meir å leva for.

Den sosiale fordelinga må vi få på plass, ofte utan Arbeidarpartiet. Sentrum måtte altså få tilbake på plass bustøtteordninga. Sjølv om representanten Alvheim no har gått, vil eg igjen be han om å merka seg det. Elavgifta kan òg ramma dei svakaste, men bustøtta er altså på plass igjen. Tusenlappen skal ikkje verta eten opp ved at vi tar frå dei eldre hjelpa til lys og varme der buutgiftene er urimeleg høge.

Kommuneøkonomien er viktig for Kristeleg Folkeparti. Det er i kommunane at velferden vert skapt. Det er lokalt vi lever og bur. Det er kommuneøkonomien som bestemmer kva slags oppvekstvilkår ein gjev barn og ungdom, og kva slags omsorg pleietrengande og sjuke får. Kommunane slit hardt. Dei aller fleste vil ha det verre til neste år enn i år. I Hordaland høyrer eg at dei i ei rekkje kommunar må skjera ned på velferdsgoda med mellom 5 og 10 pst. Det er tøft. Naturlegvis er dei glade for dei 1, 25 milliardar kr som dei har fått ekstra i og med forliket. Det hjelper noko, men dei håpar på ei gjeldssaneringsordning, sjølvsagt med kriterium som gjev ei rettferdig fordeling. Den kommunale mindreutgifta, slik den er tenkt i ordninga, vil verta på ca. 2 milliardar kr. Det er naudsynt for at kommunane skal kunna levera dei velferdstenestene som er forventa.

Det viktigaste for kommunane sin framtidige økonomi er likevel at dei får moderate lønsoppgjer, slik at løn ikkje et opp det dei skulle ha til driftsmidlar og investeringar. Ein kan ikkje rasjonalisera vekk omsorg.

Kristeleg Folkeparti var forferda over at regjeringa Stoltenberg hadde lagt heile innstramminga i statsbudsjettet på næringslivet. Det viser at Regjeringa ikkje kan ha syn for dei mange bedriftene som vippar mot raude tal. Moms på reiseliv kan utan tvil samanliknast med aktiv dødshjelp for denne vekstnæringa i Distrikts-Noreg. Å prisa reiselivsnæringa i naturfagre Noreg ut av marknaden er usannsynleg lite framtidsretta. Det kunne ikkje sentrum godta. Derfor vart forandringane så klare. Konjunkturavgifta ville ramma alle bedrifter, anten dei har tap eller overskot. Det kunne sjølvsagt ikkje sentrum godta. Positivt for bedriftene er at ein til neste år– eller rettare 2002 – kan spara 6 milliardar kr i investeringsavgift.

Kristeleg Folkeparti og dei andre sentrumspartia har sett sitt stempel på budsjettet.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er omme. Møtet blir nå hevet, og nytt møte settes kl. 18 for behandling av sakene på dagens kart.

Behandlingen av sakene 2-8 fortsetter på kveldsmøtet.