2.1 Kraftbehovet

Komiteen viser til at samlet strømforbruk i Norge ifølge Statnett endte på 133,5 TWh i 2022. Ifølge NVEs og Statnetts fremskrivinger, redegjort for i NOU 2023:3 Mer av alt – raskere, forventes det en økning i kraftbruken på 21–30 TWh mot 2030 og 36–45 TWh mot 2040. Analysene påpeker at det er knyttet stor usikkerhet til fremskrivingene, men at det er bred enighet om at samlet kraftbruk forventes å øke betydelig frem mot 2040. For å møte de forespeilede behovene må Norges kraftproduksjon trappes opp betydelig fra de 146 TWh som ble produsert i 2022.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, peker på at en slik opptrapping kan skje gjennom flere parallelle prosesser. Det ventes at bl.a. havvind, vannkraft, solkraft, bioenergi, energieffektivisering samt vindkraft på land vil bidra til å tette dette energigapet.

Komiteen viser til at når det gjelder kjernekraft, har Norge ikke tidligere satset på kjernekraft som en del av energimiksen. Den siste tiden har imidlertid diskusjonen rundt kjernekraft i Norge og andre europeiske land blomstret opp. Eksempelvis varslet Sverige i januar i år, 2023, etter et lengre opphold i utbyggingen, at de fjerner maksgrensen på ti kjernekraftverk, slik at det kan bygges ut flere kjernekraftverk over hele landet. Også land som Finland, Frankrike og Polen har det siste året varslet større satsinger på kjernekraft. Den norske regjeringen har imidlertid ikke åpnet for mer kjernekraft, og komiteen viser til at olje- og energiministeren i sitt svarbrev uttaler at det for regjeringen ikke er

«aktuelt å gå videre med planer for kjernekraft i den norske kraftforsyningen».

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringens energikommisjon har understreket at behovet for å etablere ny kraftproduksjon allerede innen 2030 er stort. De viktigste kildene for å få på plass energien vi trenger for å nå mål om kutt av klimagasser, elektrifisering og etablering av ny og videreutvikling av eksisterende industri, vil sannsynligvis være havvind, landbasert vindkraft, solkraft, vannkraft og energieffektivisering. Dette er bakgrunnen for regjeringens mange politiske grep for å få fortgang i kraftutbyggingen, blant annet utlysningen av de to første områdene for havvind før påsken 2023 og den betydelige satsingen på å styrke energimyndighetene i statsbudsjettet for 2023.

Disse medlemmer viser til regjeringens tildeling av 200 mill. kroner gjennom Forskningsrådet til et nytt senter for nukleær forskning samt en styrking av utdanningskapasiteten på det nukleære området.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, legger til at det i dag ikke er aktuelt å bygge konvensjonelle kjernekraftverk i Norge, og viser videre til at såkalte små modulære kjernekraftverk ikke vil være kommersielt tilgjengelige tidsnok til å kunne dekke en viktig del av det økte norske kraftbehovet innen 2030. Norge har kompetanse innenfor eksempelvis nukleær sikkerhetsteknologi, digitalisering, produksjon av kreftmedisin og annen nukleær medisin, avansert materialforskning og dekommisjonering av reaktorer. Norge har imidlertid ikke kompetanse innen bruk av kjernekraft som en del av kraftforsyningen. Andre land står derfor nærmere til å kunne utvikle og pilotere teknologien bak små modulære kjernekraftverk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter derfor regjeringens tilnærming, der ressursene hos energimyndighetene i dag og frem mot 2030 prioriteres brukt på den teknologien som raskest kan bidra i det norske kraftsystemet, samtidig som utviklingen internasjonalt følges nøye. I den sammenheng er det viktig at Norge bygger opp kompetanse på fagområdet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået (IEA), som begge har slått fast at kjernekraft er en del av løsningen for å nå de globale klimamålene innen 2050. I en tid hvor natur og biologisk mangfold er under press, peker kjernekraft seg ut som en energiform som krever relativt beskjedne naturinngrep og arealbruk. I Europa satser en rekke land på mer kjernekraft, blant annet Polen, Frankrike og Storbritannia. I Norden er kjernekraft fra Sverige og Finland en viktig del av kraftsystemet. EU har ledende forsknings- og utviklingsprogrammer på kjernekraft, både for å utvikle ny teknologi for fisjonskraft og for utvikling av prototyper for fusjonskraft. I EUs klimasatsing anses kjernekraft som en del av miksen for å nå klimamålene og er opplistet i EUs taksonomi for bærekraftig aktivitet.

Disse medlemmer viser til at de naturlige forutsetningene for vannkraft i Norge har gjort kjernekraft overflødig hittil. Et stort innslag av vannkraft kombinert med vind- og solenergi gir til sammen gode forutsetninger for kraft- og effektoverskudd i Norge. Ny fornybar kraftproduksjon, energisparing og energieffektivisering er hovedsvaret på å møte kraftbehovet i Norge frem mot 2035.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at samtidig er energipolitikken de lange linjers politikk. Energikommisjonen understreker i NOU 2023:3 Mer av alt – raskere at Norge må øke kraftproduksjonen betydelig også etter 2030 og frem mot 2050. Norsk energipolitikk må svare på både det kortsiktige og langsiktige behovet for rikelig med kraft. Satsing på fornybar kraft på kort og mellomlang sikt bør ikke utelukke mulighetene for å utrede hvilke forutsetninger og behov Norge eventuelt har for kjernekraft i den norske energimiksen på lengre sikt.

Disse medlemmer har registrert at det foregår en omfattende testing og utvikling internasjonalt av ny teknologi innen kjernekraft, der målet er lavere kostnader og høyere sikkerhet enn tidligere generasjoners kjernekraft. Små modulære reaktorer med større innslag av serieproduksjon kan bidra til dette. Foreløpig er det ikke bygget noen reaktorer av denne typen, men flere land og industriaktører er i gang med utviklingsarbeidet og jobber frem konkrete prosjekter.

Disse medlemmer understreker at det er en stor avgjørelse for et land å introdusere kjernekraft i energimiksen. Det krever blant annet et offentlig regime for beredskap, strålevern og avfallshåndtering. Det er behov for mer kunnskap om hva det eventuelt vil kreve av regelverksarbeid og investeringer i infrastruktur dersom det skulle være aktuelt å realisere kjernekraft i Norge. Det vil i dette arbeidet være naturlig å se hen til erfaringer fra land i våre nærområder og vurderinger av potensialet i ny teknologi på området. Selv om det ligger langt frem i tid med eventuell kjernekraft i den norske kraftmiksen, er det naturlig å vurdere en kunnskapsinnhenting allerede nå, der man også ser behovet for kjernekraft opp mot den totale tilgangen på ny kraft som vedtatte planer vil gi, herunder havvind.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvilke forutsetninger og behov Norge har for kjernekraft som del av energimiksen frem mot 2050.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det ikke finnes modulære kjernekraftverk i dag, og at Rolls-Royce selv sier at deres modulære kjernekraftverk vil stå klart tidligst i 2031. Disse medlemmer er åpne for å høste erfaringer med kjernekraft fra landene som utvikler nye typer kjernekraftverk. For å kutte utslipp og sikre energiforsyningen på kort sikt er det mye viktigere å satse på ny fornybar energiproduksjon og energieffektivisering i stedet for løsninger som ligger langt fram i tid. Disse medlemmer mener atomkraft på kort sikt uansett ikke vil spille noen rolle i arbeidet med å kutte norske utslipp, både fordi vi mangler kompetanse, og fordi det vil ta altfor lang tid å utvikle den nye typen atomkraft.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Norge og Europa står overfor en trippel utfordring: energikrise, klimakrise og naturkrise. Vi må gå over fra fossil energi til utslippsfri energi for å møte klimakrisen. Til det trenger vi mye mer kraft, slik at vi unngår en energikrise. Samtidig har avtrykket fra menneskelig forbruk og produksjon ført til naturødeleggelse, til at arter forsvinner og til store klimagassutslipp. Dette innebærer at vi må stanse tapet av naturmangfold og sterkt begrense nedbyggingen av natur. I den sammenhengen er kjernekraft interessant, ettersom det krever forholdsvis lite areal sammenlignet med andre former for energiproduksjon.

Dette medlem viser til at Norge ligger langt fremme i utviklingen av fornybare energikilder. Vi har tidlig satset på vannkraft, vindkraft og nå havvindutbygging. Det er imidlertid svært begrenset med reelle muligheter for å bygge ut mer vannkraft og landbasert vindkraft.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at for flytende havvind viser NVEs anslag fra 2021 at energikostnaden gjennom levetiden for flytende havvind vil bli 117 øre/kWh. Til tross for at det anslås at dette vil synke til 68 øre i 2030, vil dette fortsatt være dyrere enn de 66 øre/kWh kjernekraft ligger på i dag. For kjernekraft anslås det også at prisen vil kunne gå ned gjennom serieproduksjon av små modulære reaktorer.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til statsrådens svar til komiteen, der han skriver:

«Utviklingen av små modulære reaktorer (SMR) vil trolig kunne senke investeringskostnadene for kjernekraft, men vi har ikke tilstrekkelig informasjon til å utarbeide sammenlignbare estimater for denne teknologien.»

2.2 Forskning på og utredning av kjernekraft

Komiteen viser til at Norge siden 1950-tallet har forsket på kjernekraft. Den viktigste satsingen har vært ved IFEs forskningsreaktor i Halden. Etter 60 års drift ble imidlertid den siste av reaktorene stengt ned i 2018. IFEs forskning på sentrale fagområder knyttet til kjernekraft og kjernefysikk der gjør at det allerede eksisterer norske miljøer med kunnskap om kjernekraftvirksomhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at Haldenreaktoren bl.a. har blitt brukt til undersøkelser av reaktorbrensel og ulike materialers egenskaper. Selv om reaktoren ikke lenger er i drift, besitter norske miljøer fortsatt tung kompetanse på områder som IKT-sikkerhet, materialteknologi, kontrollromsystemer og kjernebrenselsikkerhet. Håndteringen av de 17 tonn med radioaktivt brensel fra forskningsreaktorene gir også norske miljøer kompetanse når det gjelder lagring av atomavfall.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at mange EU-land nå styrker samarbeidet om kjernekraft, og at vårt nærmeste naboland Sverige satser på kraftig oppbygging av kjernekraft de kommende årene. Disse medlemmer vil påpeke at Norge har høy energikompetanse og erfaring med hensyn til energiinfrastruktur. Med de ressursene Norge besitter, bør Norge arbeide aktivt for å utvikle nye, bærekraftige energiteknologier og delta i både nordisk og internasjonalt samarbeid om forskning på og utvikling av kjernekraft. Disse medlemmer mener at med målrettet samarbeid om kjernekraft kan Norden bli en viktig leverandør og utvikler av trygg kjernekraft.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil påpeke at Norge var tidlig ute med å forske på sivil bruk av kjernekraft etter andre verdenskrig og var det sjette landet i verden som bygde en atomreaktor, da den første reaktoren ble startet opp på Kjeller i 1951. Haldenreaktoren ble startet opp i 1958. Driften av reaktorene har bidratt til internasjonalt samarbeid om sikker reaktordrift og et bredt internasjonalt forskningssamarbeid, der blant annet Institutt for energiteknikk (IFE) i Halden er en viktig aktør. IFE er et tungt forskningsmiljø som står sentralt i internasjonal energi- og sikkerhetsforskning innen fornybar energi og petroleums- og nukleærteknologi og utvikler nye teknologiske løsninger for næringsliv og myndigheter i over 30 land.

Disse medlemmer mener det er viktig med forskning og utvikling innen kjernekraft.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre understreker at Norge er en del av et felles nordisk kraftmarked med Sverige, Danmark og Finland, som igjen er integrert i det europeiske kraftmarkedet via overføringsforbindelser til Nederland, Tyskland, Baltikum og Polen. Dette innebærer at Norge allerede i dag har kjernekraft som en del av energimiksen.

Disse medlemmer viser til at det i spørsmålet om utvikling av kjernekraft er naturlig å vurdere det nordiske kraftsystemet under ett, siden kraftmarkedene i disse landene er så tett integrert. Disse medlemmer mener at Norge må være en aktiv deltaker i et skandinavisk forskningssamarbeid om kjernekraft.

Disse medlemmer understreker at kjernekraft forutsetter et omfattende offentlig regime for atomsikkerhet, strålevern og avfallshåndtering av radioaktivt avfall som ikke er på plass i Norge i dag. De siste kjernekraftanleggene som er under utvikling i Europa, er forbundet med store kostnadsoverskridelser, forsinkelser og kraft til en høy kostpris. Samtidig er teknologien under utvikling, blant annet med små modulære reaktorer (SMR) som søkes serieprodusert, saltsmeltereaktorer og fusjonskraftverk. Denne teknologien vil imidlertid ikke være klar før tidligst 2031, ifølge Rolls-Royce, som arbeider med utviklingen av disse.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Rødt, Venstre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke Norges forskningssamarbeid med Sverige og Finland om utviklingen av ny kjernekraftteknologi.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at norske forskningsmiljøer kan bidra til at verden kan realisere små kjernekraftverk til kraftsystemer og som energikilde i transportsektoren for å fremskaffe tilstrekkelig energi.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om snarlig opprettelse av en egen kjernekraftmyndighet under Olje- og energidepartementet, som tildeles tilstrekkelige midler til å bygge opp kompetanse på feltet og saksbehandlingskapasitet til å håndtere kjernekraftrelaterte saker.»

«Stortinget ber regjeringen utrede behovet for kjernekraft i Norge og mulighetene for å bygge ut kjernekraft av typen SMR og MSR, spesielt på steder hvor det er et stort fremtidig kraftbehov, hvor det behøves nettforsterkning eller lokal kraftproduksjon, og hvor dette kan fungere som et samfunnstjenlig substitutt eller supplement til nettutvikling.»

2.3 Thorium i Norge

Komiteen viser til at kjernekraft som den klare hovedregel er basert på uran. Det forskes imidlertid også på kjernekraft basert på thorium. Norge har på verdensbasis forholdsvis store forekomster av thorium. Gitt den store forekomsten ble det såkalte Thoriumutvalget oppnevnt i 2007. Deres mandat var å se på muligheter og risiko ved bruk av thorium til energiproduksjon på lang sikt. Utvalgets rapport «Thorium som energikilde – Muligheter for Norge» pekte bl.a. på at det i 2008 gjensto et betydelig forsknings- og utviklingsarbeid før thoriumbasert kjernekraft blir en realitet. Thoriumbasert kjernekraft er fortsatt i en tidlig fase uten kommersiell drift.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen oppdatere kartleggingen av thoriumforekomster i Norge og presentere en analyse av om thorium kan utvinnes lønnsomt i Norge, med forslag til hvordan det kan gjennomføres.»

Komiteens medlem fra Rødt viser til at det foregår en omfattende debatt om forskning på ny kjernekraft. Kjernekraft med thorium ser ut til å ha potensial for å gi oss den sikkerheten vi trenger hvis vi skal utnytte kjernekraft som energikilde. Det trengs fremdeles mye forskning på feltet, og det bør Norge bidra til.

2.4 Europeisk samarbeid

Komiteen viser til at Norge siden 1989 har deltatt i forskningssamarbeid gjennom Det europeiske atomenergifelleskap, Euratom. Norge har imidlertid ikke fullt medlemskap og betraktes derfor som tredjeland. Dette innebærer blant annet at norske forskere deltar i programmet på prosjekt-til-prosjekt-basis. Fra norsk side har forskning på strålevern, effekten av radioaktiv forurensning i miljøet og avfallshåndtering vært prioritert.

Komiteen peker på at flere norske miljøer har engasjert seg i forskning på fusjonsenergi. Norge er imidlertid ikke medlem av forskningsprogrammet EUROfusion heller. Næringsliv og forskningsmiljøer har selv vurdert deltakelse i denne typen prosjekt, og UiT er gjennom et dansk universitet affiliert med EUROfusion.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at olje- og energiministeren i sitt svarbrev hevder at regjeringen politisk bør

«konsentrere ressursene mot områder som raskere kan bidra til økt kraftproduksjon i Norge».

Komiteens medlemmer fra Høyre, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det bør satses mer på forskning på kjernekraft i samarbeid med internasjonale forskningsmiljøer. Det gjelder spesielt forskning på hvordan thorium kan utvinnes og utnyttes i fremtiden.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Rødt mener også at spørsmålet om å opprette en kjernekraftmyndighet under Olje- og energidepartementet først må komme etter at en utredning om kjernekraft er gjennomført, eller belyses som del av utredningen. Fusjonskraft er energiformen som ligger lengst frem i tid, men er samtidig en form for kjernekraft hvor Norge har relevant kunnskap fra blant annet nordlysforskning og kunnskap om materialbelastning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti viser til at Euratoms finansiering av forskning på strålevern, radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall er relevant for Norge. Deltakelse i forskningsprosjekter og finansiering i Europa er svært viktig for å få tilgang til internasjonale nettverk og relevant industri. Ettersom Norge ikke er medlem av EU, kan vi ikke få fullt medlemskap i Euratom Treaty, men vi kan søke om status som assosiert partner i Euratom.

EUs forskningsprogram på fusjonskraft, EUROfusion, er også viktig, og Norge må bidra i forskningsprogrammet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å søke om assosiert partnerskap i Euratom Treaty, og herunder EUROfusion, for å sikre tilgang til europeiske forskningsmidler for norske aktører.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Norge tar en aktiv rolle i den internasjonale forskningen på og utviklingen av ny kjernekraftteknologi, deriblant knyttet til thorium.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at skal verden nå klimamålene, kreves det handling umiddelbart. Det er derfor viktig å prioritere ressurser på områder som vil gi resultater. Thorium har vært diskutert i flere tiår og er fremdeles langt unna å være i drift. De norske reservene av thorium har i stor grad blitt vurdert som lite drivverdige. Det er derfor ikke gitt at Norge har et konkurransefortrinn. Fokuset når det gjelder forskning og norsk energiforsyning bør være på løsninger som kommer på plass fort nok, og det er lite som tyder på at dette er thoriumkraftverk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Sverige i dag har seks kjernereaktorer i drift, og at disse samlet sørger for rundt 30 pst. av landets samlede produksjon av elektrisk energi. Gjennom 69 år med kjernekraftvirksomhet har svenske miljøer opparbeidet seg betydelig kompetanse og kunnskap. Når den svenske regjeringen nå har varslet at de ønsker en storstilt utbygging av mer kjernekraft, innebærer dette også en betydelig oppbygging av kompetansen rundt utredning og bygging av kjernekraftverk. Både Norge og Sverige kan dra nytte av et samarbeid rundt dette. Et samarbeid rundt forskning og avfallslagring kan være en faktor for å sikre så bærekraftig og trygg kjernekraftproduksjon som mulig.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen søke samarbeid med Sverige, som nå skal begynne en storstilt utbygging av kjernekraft.»

2.5 Organisering av norsk kjernekraft, herunder departementstilknytning

Komiteen viser til at det grunnet de tidligere forskningsreaktorene allerede eksisterer et lovverk for å tillate kjernekraftverk i Norge. Konsesjonsprosessen er imidlertid fragmentert, og myndighetsfordelingen er ikke innrettet for kommersiell drift.

Komiteen viser til at atomenergivirksomhet reguleres av atomenergiloven og i hovedsak er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Fremtidig konsesjonsbehandling for atomenergianlegg er imidlertid lagt til Olje- og energidepartementet, jf. kgl. res. 18. desember 1992. Konsesjon vil også kreve tillatelse etter forurensningsloven, som ligger under Klima- og miljødepartementet.

Komiteen viser til at statsråden i svarbrev til komiteen fremhever at kommersiell utbygging vil kreve nærmere vurderinger av behovet for konkrete lovendringer og myndighetsoverføringer. Konsesjonsregelverket for petroleums- og vassdragssektoren kan fungere som rammeverk for dette. Videre vises det til at det kan hentes erfaring fra naboland som Sverige og Finland vedrørende en slik løsning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det grunnet tidligere forskningsvirksomhet allerede eksisterer et lovverk om befatning med atombrensel. Dette reguleres av atomenergiloven. Det vil imidlertid kreves nærmere vurderinger av behovet for konkrete lovendringer ved kommersiell utbygging av kjernekraft. Når det gjelder konsesjonsprosessen, er denne nå fragmentert, og det bør derfor utredes om det skal foretas endringer før nye konsesjonsprosesser settes i gang. Selv om utbygging av kjernekraft er usikkert og vil ligge noe frem i tid, vil det etter disse medlemmers mening være klokt å utrede regelverk og berede grunnen for at vedtak om utbygging kan fattes.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som bereder grunnen for at regelverk, kompetanse og konsesjonsmyndigheter er klargjort for å kunne starte kjernekraftproduksjon i Norge.»