Jeg viser til brev datert 8. mai 2008 hvor det
bes om en uttalelse til ovennevnte dokument.
Forslaget lyder:
"Stortinget ber Regjeringen
iverksette tiltak for en bærekraftig vekst i havbruksnæringen, gjennom
at fremtidig vekst fordeles mellom en økning i maksimalt tillatt
biomasse (MTB) og tildeling av nye konsesjoner. Samtidig bør en
gradvis avvikling av konsesjonssystemet utredes."'
MTB-systemet, som trådte i kraft 1. januar 2005 under
regjeringen Bondevik II, var forutsatt å ligge fast over tid. Systemet
gjelder på to nivåer; konsesjons- og lokalitetsnivå. En konsesjon
er i denne sammenheng muligheten til å ha stående en gitt biomasse
(normalt 780 tonn) til en hver tid. Mens omfanget av biomassen et
selskap kan inneha først og fremst er avhengig av type og antall
konsesjoner, er begrensninger på lokalitetsnivå først og fremst
avhengig av hvilken bærekraft lokaliteten har. Konsesjonene er bundet
til Fiskeridirektoratets regioner. De 10 konsesjonene som ble tildelt
i 2006 i Finnmark er i tillegg bundet til etableringskommunen i
10 år.
Med bærekraft siktes det blant annet til fiskehelse-/velferd
og miljøhensyn. Disse hensynene ivaretas gjennom sektormyndighetenes (Kystverket,
Mattilsynet og fylkesmannen) tillatelser og er basert på forundersøkelser
som igjen gir grunnlag for fastsettelse av lokalitetens MTB. For
eksempel er utslippstillatelsen fra fylkesmannen basert på søkers
søknad om MTB på lokalitetsnivå. Videre må hva som er forsvarlig
beredskap i forbindelse med rømming og eks. sanitetsutslakting,
destruksjon eller håndtering av større mengder dødfisk vurderes
ut fra hvor mye biomasse som det er tillatt å ha på lokaliteten.
Innføringen av MTB, kombinert med at fôrkvotesystemet
ble opphevet, medførte at myndighetene i praksis ikke påla næringen
en direkte markedsregulering. Etter hvert som produksjonen har økt
har næringen imidlertid nærmet seg det nasjonale produksjonstaket,
og man antar at dette kan nås i 2009/2010. Enkelte selskap er imidlertid
nærmere taket enn gjennomsnittet.
I august 2007 presenterte jeg Regjeringens strategi
for en konkurransedyktig norsk havbruksnæring. Av denne strategien
fremgår det at produksjonsvekst i laksenæringen i utgangspunktet
kan skje gjennom tildeling av nye konsesjoner eller ved økt produksjon
innenfor eksisterende konsesjoner. En økning av produksjonen innenfor
eksisterende konsesjoner vil gi bedre produksjonsvilkår for allerede
etablerte aktører, mens tildeling av nye konsesjoner også åpner
for nyetableringer.
Det vil bli gjennomført en ny runde med laksekonsesjoner
i 2009. Videre tas det sikte på årlige konsesjonstildelinger tilpasset
veksten i markedet, for å skape forutsigbare rammebetingelser for
næringen.
En generell økning av MTB på konsesjonsnivå forutsetter
at akvakulturlokalitetene i tilstrekkelig grad ivaretar ulike miljøperspektiver.
På dette området har kunnskapen og teknologien utviklet seg mye
i de senere år, og det er ikke gitt at alle eksisterende lokaliteter
har samme potensial. En generell økning av MTB uten restriksjoner
vil derfor i utgangspunktet ikke kunne ivareta miljøhensynet fullt
ut, mens en konsesjonsrunde i større grad muliggjør en geografisk
fordeling av MTB tilpasset miljøforholdene.
Regjeringen Bondevik II la i mars 2005 frem Ot.prp.
nr. 61 (2004-2005) om lov om akvakultur. På s. 31 uttales det blant
annet: "Departementet finner grunn til å fremheve
at for eksempel begrensningene i antallet tillatelser på laks og
ørret ikke er en konsekvens av kravet om tillatelse, men en politisk
beslutning om å begrense antallet nye tillatelser." Bakgrunnen
for å begrense antallet tillatelser, er at næringen skal kunne få
en fortsatt balansert utvikling med tanke på produksjon som står
i forhold til markedet og miljøet. Videre har antallsbegrensningen vært
et sentralt virkemiddel for utvikling av ulike regioner på kysten
da det gjennom tildelingen kan foretas geografisk plassering av tillatelsene
i regionene. Under behandlingen av loven i næringskomiteen sluttet
samtlige medlemmer seg til forslaget om antallsbegrensing, med unntak
for komiteens medlemmer fra Fremskrittpartiet.
Komiteen, med unntak for komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, sluttet seg videre til forslaget om å opprettholde
muligheten for tilpassing av produksjonen på bakgrunn av følgende
begrunnelse: "I en normalsituasjon har den enkelte
næringsutøver et selvstendig ansvar for å regulere produksjon og
utbud i forhold til markedet. Norsk oppdrettsnæring lever imidlertid
i en svært krevende og vanskelig handelspolitisk virkelighet. Denne
situasjonen krever et godt og samstemt samarbeid med norske myndigheter.
Flertallet slutter seg derfor til å gi en hjemmel til regulering
av produksjon", jf. Innst.O. nr. 99 (2004-2005) innstilling
fra næringskomiteen om lov om akvakultur. Jeg mener næringskomiteens
argument er godt, og at rekkevidden av det går utover forholdene
knyttet til § 7 i akvakulturloven, og styrker behovet for en konsesjonsordning.
Jeg har også merket meg at under høringen av forslag til ny akvakulturlov, var
det næringens ønske at myndighetene skulle ha mulighet til å innføre
produksjonsregulerende tiltak.
Norsk havbruksnæring lever fortsatt i en vanskelig
handelspolitisk virkelighet og møter kontinuerlig trusselen om beskyttelsestiltak,
blant annet i fra EU. MTB er som et produksjonsregulerende redskap,
et system som bidrar til å redusere handelspolitiske vanskeligheter
i form av anklager om dumping og subsidier. Jeg vil minne om at Norge
nettopp har vært gjennom en krevende panelsak mot EU i WTO, og at
vi fremdeles avventer EU-kommisjonens gjennomgang av anti-dumpingtiltakene
mot norsk laks og ørret. Videre har jeg merket meg at forslagsstillerne
uttaler at "Økning i MTB bør baseres på den
samlede etterspørselsveksten etter sjømat, men samtidig hensynta
de handelspolitiske utfordringer som havbruksnæringen har, ettersom havbruk
faller utenfor EØS-avtalen." Jeg slutter meg til denne vurderingen,
men kan vanskelig se hvordan disse hensynene skal ivaretas dersom konsesjonsordningen
avvikles.
Etter min oppfatning gir dagens konsesjonsordning
næringen stabile forutsetninger for drift ved at utbudet av laks
er relativt kontrollert, slik at effekten av markedssvingninger
dempes. Det gir rom for en balansert næringsstruktur, nyskaping og
diversitet, samtidig som næringens konkurranseevne styrkes.
Til slutt antar jeg at en utredning om avvikling av
konsesjonssystemet vil svekke bankenes tillitt til verdien av konsesjonene,
og dermed undergrave den nylig innførte adgangen til pantsettelse
og overføring av tillatelser. Konsekvensen vil være at næringens
kredittverdighet samt tillit til at forvaltningen gir stabile og
forutsigbare rammebetingelser svekkes.
Jeg ser det således ikke tjenlig å igangsette
en utredning om avvikling av konsesjonssystemet.