3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til at de åpne høringene som har vært avholdt både med berørte statsråder, representanter for pressen og PST har gitt nyttige innspill til komiteens behandling av saken om terrorangrepet i Kabul. Både utenriksministeren og pressefolkene som opplevde terrorangrepet, ga alle i sine innledninger og svar klare uttrykk for den uoversiktlige, kaotiske og dramatiske situasjonen som oppstod på hotell Serena under og etter angrepet.

Komiteen vil understreke at hensikten med å opprette en sak om terrorangrepet har vært å få belyst saken bredere og å skaffe lærdom som kan nyttiggjøres i fremtiden.

Komiteen vil peke på at Utenriksdepartementet, Justis- og politidepartementet og Forsvarsdepartementet alle har foretatt egne gjennomganger av hendelsesforløpet forut for, under og etter angrepet. En arbeidsgruppe på departementsnivå ledet av Justis- og politidepartementet har startet arbeidet med sikkerhetsspørsmål knyttet til utenlandsreiser for offisielle delegasjoner med følge, herunder journalister. Her er det også dialog med pressens organer. Norsk Presseforbund har i etterkant av hendelsen nedsatt et sikkerhetsutvalg for å koordinere sikkerhetsspørsmål i forhold til mediene og for kontakt med myndighetene.

Komiteen viser til at det ikke har vært gitt noen åpen redegjørelse til Stortinget i plenum i etterkant av terrorangrepet. De tre berørte departementer har laget hver sine redegjørelser som de tre statsråder presenterte på en pressekonferanse 6. februar 2008. Komiteen mener det er viktig at Stortinget nå får mulighet til å drøfte saken ved behandlingen av denne innstillingen.

Komiteen vil peke på at gjennom komiteens behandling av saken har det vært mulig å innhente utfyllende svar fra de berørte departementer gjennom spørsmål og høringer. Det har også vært mulig å innhente synspunkter fra de pressefolk som deltok på reisen og bringe deres erfaringer og refleksjoner i vurderingen av saken. Komiteen mener dette har gitt verdifulle bidrag til mulighetene for å få en best mulig oversikt over hendelsesforløpet og derved et bredere grunnlag for å trekke nødvendige erfaringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det ville vært hensiktsmessig om Utenriksdepartementet hadde hatt en bredere tilnærming i sin gjennomgang av saken. Blant annet burde departementet også hatt samtaler med andre enn sine egne ansatte som var med på reisen og som opplevde terrorangrepet. Det gjelder både pressefolk og andre berørte som ville hatt erfaringer og refleksjoner å tilføre. Dette ville vært fullt mulig uten at disse måtte hefte for Utenriksdepartementets vurderinger og synspunkter.

Disse medlemmer vil understreke at en åpen kontrollhøring ikke kan sammenliknes med en full gransking eller en rettssak. Det vil derfor ikke gjennom en høring være mulig å få klarhet i alle forhold og svar på alle spørsmål. Disse medlemmer mener mye taler for at det burde vært foretatt en uavhengig gjennomgang av saken i tillegg til en normal intern vurdering. Det ville vært nyttig for å få saken enda bedre og bredere belyst.

Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementets egen redegjørelse om saken har hatt som formål å gjennomgå Utenriksdepartementets egen planlegging og håndtering av krisen. I etterkant av Tsunamikatastrofen har departementet bygget opp en ny kriseorganisasjon, det er utarbeidet et omfattende planverk, og opplæring av ansatte i krisehåndtering er styrket. På den åpne høringen uttalte utenriksministeren bl.a.:

"Angrepet i Kabul viser at planverket ikke har særlig utviklede retningslinjer når kriseledelsen selv er rammet og står midt i krisen"…

"Slik jeg opplevde krisen, vil jeg være klar på at planverket ikke stod i veien for den måten vi håndterte krisen på. Problemet i Kabul var ikke det planverket vi hadde, men snarere det planverket og den beredskapen vi ikke hadde i møte med denne type krise."

Komiteen har videre merket seg at Utenriksdepartementet i lys av hendelsene i Kabul vil oppdatere planverket og setter i verk bl.a. følgende tiltak:

  • Departementet vil være mer restriktiv med å legge ut informasjon om reiseplaner på nettet når reisene går til utsatte områder.

  • Det ansettes en sikkerhetsrådgiver ved ambassaden i Kabul.

  • Det opprettes en stilling som sikkerhetskoordinator i Utenriksdepartementet.

  • En gjennomgang av krise- og beredskapsarbeidet ved ambassaden i Kabul.

  • Sikkerhetsopplæringen over et bredt felt i Utenriksdepartementet styrkes.

Komiteen vil understreke at det synes som om Utenriksdepartementet har tatt fatt i saken og iverksatt en del forbedringer. Komiteen mener at den beste trening i kriseløsninger fås gjennom øvelser. Erfaring viser at det ikke er uvanlig at det vil være hendelser i tilknytning til en krise som en verken har planer for eller har trent på. Derfor er det spesielt viktig å trene på improvisering og på å finne løsninger i stadig nye situasjoner. Terrorangrepet i Kabul viste også hvor viktig det er å ha kjennskap til førstehjelp. Det bør derfor være et krav at alle ansatte og politiske medarbeidere som reiser til slike utsatte områder, får opplæring i førstehjelp.

Komiteen vil understreke at øvelser i krisehåndtering er helt avgjørende for å håndtere reelle krisesituasjoner. Det har ikke vært krisehåndteringsøvelser ved ambassaden i Kabul siden 2005. Komiteen viser til brev fra utenriksministeren til komiteen 24. april 2008 der det fremgår at ambassadens krisehåndteringssystem ble testet ved to anledninger i 2006 og at det var planlagt en øvelse mot slutten av 2007, men at denne ble utsatt og først gjennomført i begynnelsen av april i år. Komiteen vil påpeke viktigheten av at relevante øvelser avholdes jevnlig. Spesielt er dette påkrevd på ambassader i utsatte områder.

Komiteen viser til at sivilt kontra militært preg på utenriksministerens reise og bosted har vært diskusjonstemaer i etterkant. Komiteen har i den sammenheng merket seg at sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, Jørn Holme, på den åpne høringen ga uttrykk for at et besøk med sivilt preg og bruk av hotell Serena var et forsvarlig opplegg som PST ikke fant grunn til å stille spørsmål ved. Han uttalte videre følgende:

"Hvis UD ikke hadde skrevet noe om profilen i det hele tatt, er jeg temmelig sikker på at det hadde blitt et besøk med sivil profil"

Komiteen vil peke på at alle som har uttalt seg overfor komiteen, har gitt uttrykk for at hotell Serena var det tryggeste stedet å bo for utlendinger i Kabul hvis en ser bort fra militære forlegninger. Det kom tydelig fram i høringene med de tre statsrådene at de fleste sivile møter må finne sted utenfor militærområdene, slik at bosted f.eks. på KAIA ville medført at en del møter likevel måtte vært avviklet på Serena eller andre sivile steder. Dette kunne gitt større sikkerhetsmessige utfordringer siden transportetappene er de mest utsatte terrormål i Kabul.

Komiteen finner, ut fra det som har kommet fram i høringene, ikke grunnlag for å kritisere valg av bosted eller det sivile preg på reisen.

Komiteen viser til at det er besøkslandet (i dette tilfellet Afghanistan) som er ansvarlig for sikkerheten ved denne typen besøk. Komiteen vil peke på at sikkerheten og vaktholdet ved inngangspartiet til hotellet viste seg å ha svakheter siden terrorister kom seg gjennom sperringene. Norske myndigheter må i kontakt og samarbeid med afghanske myndigheter søke å få klarlagt hva som skjedde og hvordan dette kunne inntreffe. Norske myndigheter bør søke å bidra til å få klarhet i hendelsen og til at det tas forholdsregler og iverksettes tiltak for om mulig å forhindre at det kan skje igjen. Gjennom kontakt med myndighetene i Afghanistan vil en kunne bidra til at sikkerhetsoppleggene blir bedre. Komiteen legger til grunn at sikkerheten rundt og ved inngangen til oppholdssteder vil bli underlagt enda mer oppmerksomhet ved lignende besøk i fremtiden, og regner med at PST i særlig grad vil følge opp dette ,basert på den kunnskap om svikten i sikkerhetsrutinene som afghanske myndigheters etterforsking av angrepet avdekker.

Komiteen har merket seg at det i Kabul hver eneste uke er ett eller flere alvorlige angrep (terrorangrep). I tillegg er det et høyt antall trusler om angrep, men at det sjelden er en sammenheng mellom trusler og gjennomførte handlinger. Trusselen som ble mottatt kvelden før utenriksministerens ankomst, ble ifølge Jørn Holme vurdert dithen at det ikke ga grunnlag for å endre det planlagte sikkerhetsopplegget, men den førte til at livvaktleder ga anbefalinger om ikke å forlate hotellet, og en programpost ble avlyst.

Komiteen vil peke på at det er grunn til å drøfte og klarlegge i hvilken grad og i tilfelle hvordan medfølgende presse skal få del i nødvendig informasjon om eventuelle trusler og andre forhold av betydning for egen sikkerhet, uten at det blir konfliktfylt med hensyn til pressens frie stilling. Komiteen er kjent med at det er redaktøren som har ansvaret for sine ansattes sikkerhet. Likevel er det viktig at det drøftes mellom pressen og myndighetene også hva medfølgende presse skal motta av informasjon, også om f.eks. evakueringsmuligheter, evakueringsrom og telefonnummer til ambulanse og nødhjelp. Hvilke begrensninger på friheten til å videreformidle denne type informasjon pressen i slike tilfelle må være villig til å underlegge seg, er noe myndighetene i samarbeid med pressens organer må finne kjøreregler for.

Komiteen har merket seg at det er satt i gang et arbeid i Utenriksdepartementet med sikte på å gjennomgå sikkerheten rundt medfølgende ansatte som deltar i statsråders følge på denne type reiser. Komiteen mener det er påkrevd at forhold som angår sikkerheten for alle som deltar i en delegasjonsreise, blir drøftet, og at en finner gode opplegg som ivaretar sikkerheten best mulig så vel for medfølgende politikere som for embetsverk og presse.

Komiteen viser til at terrorangrepet på hotell Serena førte til at seks mennesker ble drept, blant dem en norsk journalist. Like mange ble skadet, blant dem en norsk UD-tjenestemann.

Komiteen vil peke på at redegjørelsene, besvarelsene på spørsmålene og høringene gir en detaljert beskrivelse av hendelsene fra terrorangrepet startet, hvordan de to nordmennene ble rammet, den fantastisk innsats som kolleger av de skadede ytte med fare for eget liv, og det som ble gjort for å få de skadede til sykehus, så langt det har vært mulig å rekonstruere de ulike elementene i disse hendelsene i ettertid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Utenriksdepartementets gjennomgang av retningslinjer og prosedyrer og de mangler ved regelverket denne krisen avdekket, ikke var av en slik karakter at det kan sies å ha hatt innvirkning på hendelsesforløpet. Det er med andre ord ingen grunn til å anta at andre prosedyrer ville gitt et annet utfall av det drama som utspant seg på hotell Serena.

Flertallet vil peke på at prosedyrer og retningslinjer for krisesituasjoner er et rammeverk som skal bidra til at de som rammes, skal evne å handle mest mulig rasjonelt for å begrense mulige skadevirkninger. Det terrorangrep med selvmordsbombere som hotell Serena ble utsatt for, skapte en dramatikk som stilte usedvanlig store krav til de berørtes evne til å håndtere situasjonen og samtidig la sterke begrensninger på de handlingsmuligheter de hadde i en situasjon hvor afghanske politi- og militærmyndigheter tok kontroll over hotellet og området omkring. Flertallet er imponert over den innsats som ble utført av enkeltmennesker i den dramatiske og uoversiktlige situasjonen som utspant seg på hotellet.

Flertallet mener at det på denne bakgrunn ikke er riktig å gå inn i og foreta vurderinger om hvorvidt andre valg enn de som ble foretatt av de mange som ytte sitt beste for å bistå de som ble rammet, kunne gitt andre utfall enn det dette angrepet fikk.

Flertallet vil understreke at det er komiteens ønske at gjennomgangen av saken skal bidra til at systemer og rutiner er best mulig, men at det ikke er mulig å gardere seg mot det drama og den uoversiktlighet som denne type terroranslag medfører for dem som havner midt oppe i det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at redegjørelsene fra de tre departementer, komiteens høringer og departementenes svar på spørsmål fra komiteen på enkelte områder, gir litt ulike fremstillinger av hendelser og oppfatninger. Det er også stilt enkelte spørsmål og reist enkelte problemstillinger som det etter komiteens oppfatning ikke er gitt fullgode svar på. Komiteens muligheter for å fremskaffe opplysninger er gjennom brev, spørsmål og høringer. Dersom en skulle fått fram mer i denne saken, måtte det trolig i tillegg vært gjennomført en uavhengig gransking.

Disse medlemmer finner det bl.a. ikke godt nok forklart hvordan Utenriksdepartementet i svar til komiteen kan si at det ikke ble ansett som noe problem at en ikke visste nøyaktig hvor Carsten Thomassen var. Dette at personellet på SISU-en ikke visste hvor han var, var årsaken til at de ikke kunne ta seg tid til å lete etter ham når det samtidig var en hardt skadet person i bilen. Det virker i ettertid vanskelig å forstå at det ikke ble brakt på det rene nøyaktig hvor Carsten Thomassen befant seg, og at det ikke ble sørget for en direkte kontakt mellom journalistene rundt Thomassen og mannskapet i SISU-en som var på vei, og gitt informasjon til disse om at det var to skadde nordmenn. Det kan også stilles spørsmål ved hvordan det var mulig at ingen av dem som var på vei fra underetasjen til lobbyen i håp om å kunne hjelpe ambulansene inn på hotellets område, hadde fått vite at også Thomassen var skadet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng også til uttalelsene fra PST-sjef Jørn Holme som svar på spørsmål fra komiteen vedrørende usikkerheten om hvor Thomassen befant seg. Mye tyder på at koordineringen av kommunikasjonen ikke har fungert godt nok.

Disse medlemmer har merket seg at utenriksministeren i høringen også ga uttrykk for at med den kunnskap en har i ettertid, er det ting som kunne vært gjort annerledes. Han nevnte i denne sammenheng spesielt at det ville vært en fordel om det hadde vært opprettet telefonkontakt mellom journalistene og SISU-en før denne ankom hotellet.

Disse medlemmer har også merket seg at utenriksministeren har beklaget overfor de pårørende den feilinformasjon som ble gitt om Carsten Thomassens tilstand både til pårørende og offentligheten den dagen terrorangrepet skjedde.

Disse medlemmer vil peke på at de som bistod de to skadede nordmennene, gjorde en fantastisk innsats, og dette viser hvor viktig det er å ha kjennskap til førstehjelp når kriser oppstår. Innsatsen ble gjort selv om det innebar fare for eget liv. Bjørn Svenungsen overlevde, til tross for de store skadene han fikk. Det er tragisk at til tross for stor innsats fra kolleger og andre stod ikke livet til å redde for Carsten Thomassen.

Komiteen vil understreke viktigheten av at Utenriksdepartementet og de øvrige involverte nøye gjennomgår alt rundt reisen og hendelsene i tilknytning til terrorhandlingen og tar lærdom av dette. Det er viktig også å være villig til å innrømme hva som ikke fungerte godt nok, da er det lettere å gjøre noe med rutinene i ettertid.

Komiteen vil avslutningsvis trekke fram følgende punkter som det er nyttig å ha med seg i det videre arbeid med krisehåndtering:

  • Viktigheten av god krisehåndtering og operative kriseplaner.

  • Planverket må ta høyde også for utenkelige situasjoner og at enhver krise er annerledes enn den forrige.

  • Trening/øvelser i krisehåndtering og kommunikasjon.

  • Gjennomgang av kommunikasjonsrutiner ved kriser.

  • Betydningen av gode førstehjelpskunnskaper.

  • Samarbeidet med PST om planlegging og sikkerhetsopplegg.

  • Sikkerhetsopplegg rundt politikere, embetsverk, presse og andre som reiser i en VIP-persons følge.

  • Informasjon om trusler og sikkerhetsopplegg overfor medfølgende presse og andre.

  • Grundig gjennomgang av vertslandenes sikkerhetsopplegg.