Utenriksministeren gjennomførte en reise til
Afghanistan i januar 2008. Reisen var planlagt til perioden 14.–17. januar,
og formålet med reisen var å gjennomføre bilaterale samtaler med
afghanske myndigheter og synliggjøre og markere langsiktig norsk
utviklingsbistand. Utenriksministeren skulle også ha møter med representanter for
internasjonale organisasjoner i Afghanistan og med norske frivillige
organisasjoner og norske militære styrker.
Den 14. januar 2008, samme dag som utenriksministeren
og hans følge ankom Kabul, ble hotell Serena der delegasjonen bodde,
rammet av et terrorangrep. Tre tungt bevæpnede personer tok seg
inn på hotellets område, og etter hvert inn i selve hotellet. Utfallet
av angrepet var at minst seks personer mistet livet, herunder journalist
Carsten Thomassen fra Dagbladet. Videre ble minst åtte personer
skadet i angrepet, herunder UD-ansatte Bjørn Svenungsen.
Utenriksministeren, forsvarsministeren og justisministeren
redegjorde om terrorangrepet for Stortinget i Den utvidede utenrikskomité 6. februar
2008. Samme dag publiserte de tre departementene som var involvert
i utenriksministerens reise og i håndteringen av terrorangrepet, hver
sin redegjørelse.
Komiteen henvendte seg i brev av 7. februar 2008
til Utenriksdepartementet og anmodet om å få oversendt redegjørelsene
om terrorangrepet. Redegjørelsene ble oversendt fra Utenriksdepartementet,
Justis- og politidepartementet og Forsvarsdepartementet i brev av
henholdsvis 7. februar, 8. februar og 12. februar 2008.
I møte 12. februar 2008 besluttet komiteen å
igangsette forberedelser i egen sak til Stortinget, jf. Stortingets
forretningsorden § 12 nr. 10, sjette ledd der det fremgår at kontroll-
og konstitusjonskomiteen kan foreta de undersøkelser i forvaltningen
som den anser nødvendig for Stortingets kontroll med forvaltningen.
Som et ledd i sine undersøkelser sendte komiteen
15. februar 2008 brev til Utenriksdepartementet med til sammen 11
spørsmål. Henvendelsen ble besvart i brev av 25. februar 2008 fra
Utenriksdepartementet, Justis- og politidepartementet og Forsvarsdepartementet.
Komiteen valgte også å skrive til de pressefolkene
som deltok på reisen og ba dem komme med en skriftlig redegjørelse.
Journalistene Fredrik Græsvik, TV2, Tor Arne Andreassen, Aftenposten
og Hans Henrik Torgersen, ABC Nyheter har sendt slik redegjørelse
til komiteen.
Det var tre departementer som var involvert
i planleggingen av utenriksministerens reise til Afghanistan. Foruten
Utenriksdepartementet var Forsvarsdepartementet involvert ved at
Etterretningstjenesten bisto i utarbeidelse av trusselvurdering
for Afghanistan. Videre bisto militærrådgiveren ved Norges ambassade
i Kabul som bindeledd mellom ambassaden, Politiets sikkerhetstjeneste
(PST) og Forsvaret. De norske styrker i Afghanistan bidro med personell
og kjøretøyer. Justis- og politidepartementets befatning med reisen
besto i at PST hadde ansvar for utarbeidelse av trusselvurdering
i forkant av reisen. Videre hadde PST ansvar for livvakttjenesten
under oppholdet i Afghanistan.
I de tre departementenes redegjørelser av 6. februar
2008 blir det forklart hvordan planleggingen av utenriksministerens
reise til Afghanistan ble foretatt. Det kommer fram at det var ønsket
at besøket skulle gjennomføres i såkalt "sivil regi". Følgende fremgår
i Utenriksdepartementets redegjørelse:
UDs Afghanistan-team, som består av representanter
for enheter som særlig arbeider med Afghanistan, utarbeidet i samarbeid
med ambassaden i Kabul 23. november 2007 et strateginotat med forslag
til overordnede rammer for besøket. På basis av de føringer som
ble gitt om samtalepartnere, prosjektbesøk, forholdet til media
med videre, ble et revidert strateginotat framsendt til utenriksministeren 18. desember
2007. Notatet ble drøftet med utenriksministeren 4. januar 2008.
Forslaget
til program i strateginotatet reflekterte ønsket om å føre politiske
samtaler med den afghanske regjeringen, understreke den norske sivile
og militære innsatsen i Afghanistan, samt avlegge besøk til norske
militære styrker. Det framgår videre at besøket skulle gjennomføres
i sivil regi med sikkerhetsstøtte fra PST, og at det skulle anmodes
om støtte fra Forsvaret ved besøket i Kabul og til det regionale
stabiliseringslaget (PRT) i Maimana.
Som ledd i forberedelsene
besøkte UDs politiske direktør Kabul 3. – 5. januar. Det fant også
sted en prinsipiell drøfting av situasjonen i Afghanistan og norske
politiske prioriteringer i et møte i departementets strategiske
ledergruppe før besøket, der også E-tjenesten holdt en orientering.
PST
ble første gang varslet om besøket 14. desember 2007 ved at UD oversendte
strateginotatet til dem. Her framgikk det blant annet at UD ønsket
et besøk i sivil regi, med sikkerhetsstøtte fra PST. Sivil regi
innebærer for programmets del at besøket i første rekke skulle være
rettet mot sivile myndigheter, FN, EU og frivillige organisasjoner,
og gi mulighet til å besøke prosjekter som viser norsk utviklingsinnsats
og humanitær innsats i Afghanistan. I tillegg innebærer sivil regi
i denne sammenheng at afghansk politi skulle ha ansvaret for eskorten,
samt at PST vurderte hvilken tilleggsstøtte det var behov for fra
Forsvaret.
Ved alle internasjonale besøk er utgangspunktet at
det er vertslandets myndigheter som har ansvar for sikkerheten.
Dette følger av folkerettens regler om suverenitet og utøvelse av
politimyndighet, herunder også maktanvendelse. Når norske sikkerhetsvakter
har adgang til å utføre nærsikring av statsråder, i dette tilfellet
av utenriksministeren, er grunnlaget for denne adgangen til å bruke
makt på fremmed territorium et samtykke fra afghanske myndigheter,
blant annet til å bære våpen.
Også ved dette besøket
hadde afghanske myndigheter et overordnet ansvar for sikkerheten, samtidig
som PST hadde ansvaret for nærsikring av utenriksministeren. Ved
besøk i militær regi til Afghanistan er det vanlig at sikkerheten
ivaretas av den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF, som også
opererer på grunnlag av samtykke fra afghanske myndigheter. Også
ved besøk i militær regi er det PSTs livvakter som har ansvaret
for nærsikring av ministeren, uansett departementstilhørighet.
Ved
besøk til konfliktområder med høy risiko, vil norske myndigheter
alltid foreta en selvstendig vurdering av sikkerhetssituasjonen.
UD og ambassaden var etter 14. desember 2007 i løpende kontakt med
PST om de sikkerhetsmessige sider ved besøket. PST utarbeidet i
samsvar med vanlig praksis en trusselvurdering som ble oversendt
JD og UD 9. januar 2008. Den viste at trusselnivået i Kabul ble
vurdert som høyt. Dette var i samsvar med de vurderinger som har
vært gjort siden november 2005.
I Forsvarsdepartementets redegjørelse om terrorangrepet
mot hotell Serena skrives det følgende om Forsvarsdepartementets
og Forsvarets involvering i forberedelsene av utenriksministerens
Afghanistan-besøk:
Etterretningstjenestens rolle:
Før
utenriksministerens besøk sendte PST en anmodning til E-tjenesten
om en trusselvurdering for Afghanistan og Islamabad (Pakistan).
Henvendelsen ble besvart 4. januar 2008. E-tjenestens vurdering
inngår i grunnlaget for PST’s utarbeidelse av anbefalte beskyttelsestiltak.
Dette er vanlig prosedyre.
E-tjenesten får mange
meldinger om trusler om angrep på mål i Kabul med høy tilstedeværelse av
vestlige representasjoner og offisielle institusjoner. Påliteligheten
av disse meldingene er svært varierende, og bare unntaksvis er truslene fulgt
av faktiske anslag. De jevnlige truslene har likevel ført til at
trusselnivået i Kabul i en lang periode har vært vurdert som høyt
av E-tjenesten, noe som også har fremkommet av de trusselvurderingene
som rutinemessig utarbeides.
Alle meldinger som kommer
inn og som har relevans for en pågående reise oversendes PST med eventuelle
kommentarer og vurderinger. Umiddelbart før delegasjonens ankomst
fikk E-tjenesten tilgang til en melding som varslet et mulig angrep
av en selvmordsbomber i nærheten av hotell Serena/innenriksdepartementet.
Politieskorten (forpartiet) ble orientert av ambassaden om meldingen
om morgenen 14. januar.
(…)
Milråds
første kontakt med PST i fm dette besøket var den 2. januar. Etter
dette var det fortløpende kontakt og PSTs støttebehov fra Forsvaret
ble formidlet videre til sjef NSE. Fredag den 11. januar. ble det
avholdt et møte hvor PST fikk generell informasjon ang situasjonen og
programmet for besøket. Lørdag 12. januar ble brukt til rekognosering
i Kabul samt møter med sikkerhetsansvarlig i afghansk UD, sikkerhetsansvarlig
ved presidentens kontor og sikkerhetsansvarlig på hotell Serena. Søndag 13. januar
ble brukt til møte med NIC ved ISAF HQ samt til å kjøre gjennom
planlagt rute for tirsdag den 15. januar. Mandag 14. januar ble PST
hentet på KAIA og kjørt til hotellet.
Forsvarets rolle:
Samarbeidet
mellom den norske ambassaden i Kabul og det norske styrkebidraget
til ISAF er og har vært meget godt så lenge Norge har hatt styrker
i Afghanistan. Båndene ble ytterligere forsterket da det ble opprettet
en militær rådgiverstilling ved ambassaden i 2007. De norske styrkene
har støttet ambassaden ved flere besøk med både personell og kjøretøy
i forbindelse med transport og sikringsoppdrag. Tilsvarende har
ambassaden støttet med tilrettelegging ved besøk til ambassaden
samt lån av kjøretøy. PSTs støttebehov under dette besøket var en sikringsstyrke,
inkludert sanitet, under transport og ressurser til støtte ved evakuering.
Disse behovene ble drøftet mellom representanten fra PST, Milråd
og NCC. På denne bakgrunn besluttet nasjonal kontingentsjef (NCC)
å transportere en SISU fra Masar e-Sharif samt forsterke NSE på
KAIA med personell. Dette kjøretøyet var ikke innredet som ambulanse,
men har kapasitet til å frakte en bårepasient i tillegg til et antall sitteplasser.
I
forbindelse med utenriksminister Støres besøk er følgende forespørsler
mottatt, og forberedelser gjort fra Forsvarets side (…):
17. desember
2007 ble NSE kontaktet uformelt første gang av ambassaden i Kabul.
Forespørselen gjaldt da kun tilrettelegging av et dagsbesøk med
overnatting til PRT Meymaneh, herunder bruk av Forsvarets innleide
Fokker-50 til transport.
8. januar 2008 mottok NSE
en ny forespørsel fra ambassaden i Kabul om ytterligere støtte under besøket
i Kabul. Denne inkluderte.
lån av stridsvester
og hjelmer
støtte til prøveskyting av våpen
støtte til rekognosering
mottak av personell som ankommer KAIA på
ulike fly
sikringsbil med medisinsk kapasitet i forbindelse med
diverse transport i Kabul.
9. januar 2008 fikk Militærpolitiet (MP) ved NCC
melding fra stabssjefen om denne anmodningen om støtte. MP fikk
i oppgave å planlegge og å lede Forsvarets støtte ved besøket. Ordre
for oppdraget ble utarbeidet samme dag og ble underskrevet av NCC.
12. januar
2008 ble det gjennomført koordineringsmøte mellom MP, Milråd og
forpatruljen til PST. Det ble her avtalt at Forsvaret skulle stille med
sikringsbil under transport i Kabul. Sikringen skulle følge bak
VIP-kortesjen og sikkerhetsstyrken som var satt opp i regi av afghanske myndigheter,
og skulle fungere som støtte ved eventuelle anslag mot VIP-kjøretøyet.
I tillegg skulle kjøretøyet oppholde seg i nærheten av de ulike
stedene som skulle besøkes 15. januar når VIP var inne. Mulighet
for umiddelbar støtte fra andre ISAF enheter ble diskutert, og PST
og NCC/MP ble enige om i tillegg å ha et pansret personellkjøretøy
(SISU) tilgjengelig ved NSE. Dette kjøretøyet ankom Kabul fra Mazar
e-Sharif 14. januar sammen med ekstra personell.
13. januar
2008 gjennomførte MP rekognosering i Kabul sammen med PST og ambassaden
i Kabul på de ulike stedene som skulle besøkes. Det ble ikke gjennomført
rekognosering på Serena hotell eller presidentpalasset av Forsvaret,
da personellet fra PST hadde gjennomført dette tidligere samme uke.
Samme kveld ble det gjennomført en orientering for ambassaden, PST
og MP om sikkerhetssituasjonen i Kabul av National Intelligence
Cell (NIC) ved ISAF HQ. Orienteringen inneholdt i hovedsak siste
perioders hendelser i byen samt trender. Kartreferanser på ulike
stedene som skulle besøkes ble utvekslet med NIC.
Justis- og politidepartementet skriver i sin
rapport om terrorangrepet at departementet ikke har vært direkte
involvert i planleggingen av besøket. Politiets sikkerhetstjeneste
har imidlertid, i direkte samarbeid med Utenriksdepartementet, deltatt
i forberedelsene til besøket. I Justis- og politidepartementets
redegjørelse skrives det blant annet følgende om PSTs deltakelse
i planleggingen av utenriksministerens reise til Afghanistan:
PST ble 14. desember 2007 informert av Utenriksdepartementet
(UD) om at utenriksminister Jonas Gahr Støre planla et besøk til
Afghanistan i tidsrommet 14. til 17. januar 2008. Det fremkom at
besøket skulle gjennomføres i sivil regi med sikkerhetsstøtte fra
PST. På bakgrunn av henvendelsen fra UD sendte PST en anmodning
til ETJ om en trusselvurdering for utenriksministerens besøk.
14. desember
mottok PST informasjon fra UD om at ambassaden i Kabul skulle bestille
rom på Kabul Serena Hotel for delegasjonen. Kabul Serena Hotel er
et hotell norske delegasjoner har benyttet tidligere, og har blitt
ansett som et av de tryggeste stedene man kan bo på i Kabul.
9. januar
2008 ferdigstilte PST trusselvurderingen for utenriksministerens
reise til Afghanistan. PSTs trusselvurdering var basert på ETJs
beskrivelse og vurdering av trusselbildet. ETJ vurderte trusselnivået
i Kabul som høyt. På denne bakgrunn konkluderte PST med at utenriksminister
Gahr Støre kunne være truet, og at angrep ikke kunne utelukkes.
Det ble besluttet iverksatt nærsikring med norske livvakter for
statsråden. I tillegg til nærsikring skulle livvaktene ha en liaisonfunksjon
mot norske offisielle representasjoner og samordne sikkerhetstiltakene
med lokale myndigheter og norsk personell fra Forsvaret som er deployert
i Afghanistan. Livvaktene skulle også forestå sikkerhetsrådgivning
overfor utenriksministeren og delegasjonen. Når det gjelder statsråders
reiseprogram har PST overfor departementene presisert viktigheten
av å vurdere hvilken informasjon som ikke bør offentliggjøres. PST’s
UD-liason ble 21. desember 2007 kontaktet av utenriksministerens
sekretariat med spørsmål om utenriksministerens reiseprogram til
Afghanistan kunne legges ut på departementets intranett. PST frarådet
dette av sikkerhetsmessige årsaker. Dette ble meddelt utenriksministerens
sekretariat av PST’s liason i UD.
Fase II: Planlegging
av livvaktoppdraget
(…)
20. desember
ble det utpekt tre livvakter for reisen til Afghanistan. PST forespurte
i denne forbindelse ambassaden i Kabul om bistand til å anmode afghanske
myndigheter om å ivareta statsrådens sikkerhet under oppholdet med
tilstrekkelig livvakttjeneste og sikring av bosted.
2. januar
mottok PST en melding fra ambassaden i Kabul der det ble opplyst
at overnatting var bestilt og at ambassaden ønsket bruk av afghansk
politi og livvakter som eskorte.
PSTs erfaring med
et slikt opplegg er at kortesjeruten blir sperret for all annen
trafikk. En sivil profil med sikkerhet fra afghanske politi- og sikkerhetsmyndigheter,
med kortesjer i høy hastighet i stengte gater, gir således nødvendigvis
ikke dårligere sikkerhet enn et militært "signaturkjøretøy". Et
slikt kjøretøy forflytter seg saktere eller kan risikere å bli stående
fast i trafikk. Dette er kritisk på en terrorutsatt strekning som
veien fra flyplassen og inn til sentrum av Kabul.
Livvaktleder
ønsket likevel ytterligere bistand i form av et pansret kjøretøy
fra ISAF med lokalkjent sjåfør, to soldater og medisinsk personell.
Dette kjøretøyet skulle inngå i kortesjen, og skulle benyttes ved
en eventuell akutt hendelse. Livvaktene ønsket også tilgang til
et militært samband, slik at det ville være mulig å ha direkte kontakt
med kjøretøyet og ISAF. Livvaktene anmodet 7. januar militærrådgiveren
ved ambassaden og ISAF om slik bistand.
I et møte
mellom livvaktleder, militærrådgiveren og norske ISAF-representanter
12. januar ble det enighet om i tillegg å ha et pansret personellkjøretøy
(SISU) tilgjengelig ved KAIA. Dette kjøretøyet ankom Kabul fra Mazar
e-Sharif 14. januar sammen med ekstra personell.
PST
mottok løpende informasjon om endringer i sammensetningen av utenriksministerens
delegasjon med politikere og embetsmenn. Siste informasjon om delegasjonen
ble mottatt 13. januar. PST var kjent med at et varierende antall
journalister ville slutte seg til turen etter UDs invitasjon, men
mottok ikke navnene på disse.
Frem til avreise 10. januar
var det regelmessig kontakt mellom livvaktene og ambassaden i Kabul.
Samme dag varslet for øvrig PST rutinemessig et medisinsk team fra
Global Medical Support (GMS) om reisen. GMS har kapasitet til å
evakuere skadet personell i utlandet med fly.
10. januar
reiste livvakter fra PST på forpatrulje til Afghanistan, og ankom
Kabul dagen etter.
12. januar avholdt PSTs livvakter,
ambassaden og UD flere møter med afghanske myndigheter. Dette var
møter som tok for seg detaljer i sikkerhetsopplegget rundt besøket
i Kabul. Senere samme dag hadde livvaktene et møte med sikkerhetssjefen
på Kabul Serena Hotel. Sammen med sikkerhetssjefen gjennomgikk livvaktene hotellets
sikkerhetsrutiner og gjennomførte den første inspeksjonen av lokalitetene.
Livvaktene gjorde også de nødvendige avtaler med Forsvaret om oppfølging
i kortesjen, avklaring av kjøreruter, avtale om sikre steder for
evakuering og medisinsk bistand til delegasjonen.
13. januar
gjennomførte livvaktene først et møte med ambassaden. Temaet på
møtet var en gjennomgang av programmet for besøket i Afghanistan.
Deretter hadde livvaktene møte med representanter for ISAF for en
sikkerhetsorientering. Det var på dette tidspunktet ingen indikasjoner
på at forestående angrep eller trusler mot det kommende besøket.
ISAF-representanter ble også konsultert om mulige sikkerhetsmessige
utfordringer under kortesjekjøring og ellers. Senere på dagen ble
det sammen med militærrådgiveren ved ambassaden og ISAF gjennomført
en befaring av fastsatte og mulige besøkssteder i Kabul. Et av programpostene
bortfalt på anbefaling av livvaktleder på grunn av sikkerhetsmessige
forhold. På kvelden fikk livvaktene beskjed av ambassaden om at
det var fremkommet opplysninger av betydning for besøket og ble
bedt om å møte hos ISAF dagen etter.
Om morgenen 14. januar
ble livvaktene orientert av representanter for ISAF om at det forelå
informasjon om en mulig trussel som sammenfalt med besøket til utenriksministeren
samme dag. Denne informasjonen varslet om en mulig selvmordsaksjon
ved bruk av et kjøretøy i området rundt Kabul Serena Hotel og Innenriksdepartementet.
Målet for aksjonen var NATOs koalisjonsstyrker. Trusselen omfattet
ikke utenriksminister Gahr Støre og hans delegasjon. Det norske
etterretningselementet viste til at slike trusler er vanlig i Kabul
og at de svært sjelden resulterer i terroraksjoner.
Etter
møtet med ISAF-representantene reiste livvaktene til Kabul Serena
Hotel. Sammen med hotellets sikkerhetssjef ble det gjort en ny,
detaljert gjennomgang av sikkerhetsrutinene. Gjennomgangen inkluderte
lokalisering av møterom som skulle benyttes av delegasjonen og sikkert rom
for evakuering. Hotellet har en høy kraftig mur og en innpasseringssluse
med to kraftige bommer hvor kjøretøy blir kontrollert nøye før de
slippes inn. Flere sikkerhetsvakter fra et privat selskap som bevokter
innpasseringen. Vaktene er bevæpnet med automatvåpen. I tillegg
må alle besøkende passere gjennom en metalldetektor og all bagasje
sendes gjennom en røntgenmaskin.
Sikkerhetssjefen
underrettet i denne forbindelse også om at det p.t. befant seg en
delegasjon med livvakter fra Estland på hotellet, samt flere vestlige
polititjenestemenn som var bevæpnet. Det ble likeledes orientert
om at Den australske ambassaden er lokalisert på hotellet og er
bevoktet av bevæpnet personell. Livvaktene fikk også beskjed om
at de skulle få tildelt en kjentmann på hotellet.
Det fremgår av dokumentasjonen oversendt fra Utenriksdepartementet
at den første informasjonen/offentliggjøringen om utenriksministerens reise
til Afghanistan januar 2008, var meldingen som ble lagt ut på departementets
nettsider 20. desember 2007 der pressen ble invitert til å delta.
Formålet med reisen ble oppgitt, samt at utenriksministeren skulle
ha møter med afghanske myndigheter, internasjonale organisasjoner, norske
NGO-er og militære styrker.
På UDs nettsider ble utdrag fra departementets program
i uke 1 og 2, 2008, publisert i en pressemelding 28. desember 2007.
Det fremgikk at utenriksministeren den 8. januar 2008 skulle møte
forskere og representanter fra norske NGO-er i forbindelse med det
planlagte besøket til Afghanistan. Samme dag som det bebudede møtet
fant sted, publiserte departementet utenriksministerens momenter
til innledning på dette møtet.
I en pressemelding fra Utenriksdepartementet publisert
11. januar 2008 fremgikk det at utenriksministeren skulle besøke
Pakistan og Afghanistan fra søndag 13. januar – torsdag 17. januar.
Den første kontakten med media angående deltakelse
på den forestående reisen ble tatt i midten av desember ved at en
kommunikasjonsrådgiver i UD sendte en e-post til de redaksjonene
som hadde deltatt på utenriksministerens reise til Afghanistan januar 2007.
Den 20. desember 2007 ble det sendt ut en melding til redaksjonene
med informasjon om utenriksminsterens besøk. Dette ble også publisert
på departementets nettsider. Pressen ble invitert til å være med,
det ble opplyst om tentative datoer for reisen, alternativ flytransport
til Kabul for pressens representanter, samt praktisk bistand som
transport og innkvartering som ambassaden og departementet kunne
bistå pressen med i forkant av, og under besøket til Afghanistan.
UD opplyser i sitt brev til komiteen av 25. februar
2008 at departementet legger ut informasjon i forkant om denne typen
reiser slik at media selv kan bestemme om de ønsker å delta. I forkant
av besøket til Kabul ble det opplyst at programmet av sikkerhetsmessige
årsaker først ville bli delt ut ved ankomst til Kabul. De påmeldte
journalistene fikk imidlertid på telefon et omriss av opplegget
for reisen dersom de ba om det.
Til sammen åtte pressefolk meldte seg på til
å delta på reisen. Dagbladets journalist Carsten Thomassen meldte
seg på etter at frist for påmelding var utløpt. På grunn av sen
påmelding var det ikke plass til Thomassen i det chartrede flyet
med utenriksministeren hvor de øvrige pressefolkene hadde fått plass.
Carsten Thomassen reiste derfor på egen hånd, med rutefly.
Pressens deltakelse på denne typen delegasjonsreiser
innebærer at pressefolkene ikke er medlem av delegasjonen, men at
de er akkreditert. Det er den enkelte sjefredaktør som er ansvarlig
for pressefolkenes sikkerhet.
En kommunikasjonsrådgiver fra UD reiste til Kabul
9. januar 2008. Hovedoppgaven var å ferdigstille et presseprogram
som skulle fungere i forhold til det offisielle programmet. Reiserutene
ble kjørt opp i samarbeid med PST for å kartlegge hvor pressen kunne
delta. Videre ble heftet "Informasjon til pressen" med fakta og bakgrunnsinformasjon
ferdigstilt. Heftet inneholdt også diverse kontaktinformasjon, herunder telefonnumre
til UDs kommunikasjonsrådgiver, til ambassaden og hotellet samt
en liste over numrene til de deltakende journalistene.
Utenriksministeren og hans følge ankom Kabul International
Airport (KAIA) mandag 14. januar 2008 noen minutter etter kl. 15.00
lokal tid. I UDs redegjørelse beskrives ankomsten og transporten
til hotellet slik:
Utenriksministeren med følge gikk rett fra flyet til
kortesjen som sto oppstilt på flyplassen. Den bestod av ambassadens
pansrede biler, en upansret minibuss og flere kjøretøy tilhørende
afghanske sikkerhetsmyndigheter som var ansvarlige for kortesjen.
Journalistene
og kommunikasjonsrådgiveren fra UD tok plass i minibussen som var
forhåndsutpekt til dem. Samtlige journalister hadde fått tilbud
om å låne skuddsikre vester og hjelm, men alle hadde tatt med seg
slikt utstyr selv. Kortesjen startet straks alle var om bord. Den
holdt høy hastighet og kom fram til hotell Serena etter få minutter.
Et
stykke bak kortesjen fulgte den pansrede norske ISAF-bilen med medisinsk
og militært personell, slik PST gjennom militærrådgiver ved ambassaden
hadde anmodet om. PST besluttet som planlagt å returnere bilen til
KAIA kort tid etter at kortesjen ankom hotellet og holde den i beredskap
der. Også det pansrede personellkjøretøyet (SISUen) stod tilgjengelig
på flyplassen.
I UDs redegjørelse fremgår det at utenriksministeren
og hans følge hadde et forberedende møte ca. kl. 16.30. Møtet fant
sted på hotell Serena. Livvaktlederen fra PST orienterte om sikkerhetsforanstaltninger
og evakueringsplaner i tilfelle angrep på hotellet. Videre ble det
orientert om en nylig innkommet trussel mot mål i nærheten av hotellet.
Det ble videre opplyst at slike trusler ikke var uvanlige.
I redegjørelsen fremgår det videre at UDs kommunikasjonsrådgiver
ca. kl. 16.00 ga en orientering til journalistene om programmet
og om sikkerhetsspørsmål. Pressen ble gitt de samme praktiske råd
angående sikkerhet som PST ga den øvrige delegasjonen. Det ble blant
annet advart mot å gå ut av hotellet. Journalistene ble imidlertid
ikke orientert om den nylig innkomne trusselen mot mål i nærheten
av hotellet. Dagbladets journalist, Carsten Thomassen, som hadde reist
på egen hånd, ankom først mot slutten av orienteringen. Kommunikasjonsrådgiveren gjentok
de viktigste punktene overfor Thomassen.
Kl. 17.40 begynte første punkt på det offisielle programmet
for reisen; et møte med leder for den afghanske menneskerettsorganisasjonen,
Sima Samar. Møtet fant sted i underetasjen på hotellet. Det var
mens dette møtet pågikk at angrepet mot hotell Serena startet.
Angrepet mot hotellet startet kl. 18.05 lokal
tid. Tre bevæpnede menn i politiuniform tok seg inn på hotellets
område utstyrt med selvmordsvester, håndgranater og automatvåpen.
De stormet inngangspartiet, kastet håndgranater og skjøt mot vaktene.
Det var en større eksplosjon i sikkerhetsslusen ved inngangen til
hotellet, og det er antatt at en av angriperne sprengte seg selv
i denne delen av angrepet. To av angriperne fortsatte, hvorav den
ene ble sprengt på plassen mellom gjerdet og inngangen til hotellet.
Kun den tredje av angriperne tok seg helt inn på hotellet, der han
begynte å skyte i resepsjonsområdet.
Da utenriksministerens delegasjon ble klar over at
hotellet var under angrep, ble det foretatt en evakuering ledet
av livvaktene. Evakueringen startet kl. 18.25 og var fullført kl.
18.40. I redegjørelsen fra Justis- og politidepartementet omtales
evakueringen av utenriksministeren og hans følge slik:
I det skytingen begynte iverksatte livvakten i møterommet
tiltak for å beskytte utenriksministeren og delegasjonen. De øvrige
livvaktene sikret deretter selve møterommet. På dette tidspunktet
var skytingen i første etasje fremdeles kraftig.
Kort
tid etter kontaktet en av livvaktene situasjonssenteret i PST og
orienterte om situasjonen. Mens skytingen fremedels pågikk, planla
livvaktene en kontrollert evakuering av utenriksministeren og delegasjonen
til sikkert rom. Evakueringen ble deretter gjennomført som planlagt
og rommet sikret. Livvaktene fikk der støtte fra to tyske bevæpnete
polititjenestemenn. På dette tidspunktet varslet livvaktene kontaktpersonen
som hadde ansvaret for det militære støttekjøretøyet. Vedkommende
fikk beskjed om at hotellet var angrepet og at han derfor måtte etablere
en beredskapsposisjon i nærheten av hotellet.
Da angrepet startet, befant blant annet UDs
kommunikasjonsrådgiver Bjørn Svenungsen, ambassaderåden og journalist
Carsten Thomassen seg i lobbyområdet. Både Svenungsen og Thomassen ble
skutt og såret. Ambassaderåden mottok kl. 18.22 en oppringning fra
Svenungsen om at han var såret. Hun tok seg fram til ham og fikk
etter hvert hjelp av to andre hotellgjester med god kjennskap til
førstehjelp. Litt etter kl. 18.40 er det registrert at ambassaderåden
ringte til en av de andre ansatte ved ambassaden som på det tidspunktet
befant seg sammen med utenriksministeren etter evakueringen til
trygt sted i hotellets kjeller. Ambassaderåden opplyste om at Svenungsen
var hardt skadet og trengte legehjelp. Av Utenriksdepartementets
redegjørelse fremgår det at det på nytt ble tatt kontakt for å sikre
at evakueringskjøretøy og ambulanse ble sendt til hotellet:
Delegasjonen ankom tilfluktsrommet ca kl 18.40 (15.10).
Straks etter fikk ambassadesekretær A, som var sammen med utenriksministeren,
telefon fra ambassaderåden som informerte om at Svenungsen var hardt
skadet og trengte legehjelp. Ambassadesekretær A informerte umiddelbart
en av livvaktene, som ga beskjed om at han allerede hadde ringt
norsk militært personell på KAIA. Livvakten ringte på nytt ca. kl
18.45 (15.15) sin kontaktperson på KAIA og varslet om akutt behov
for legehjelp og transport til sykehus. Ambassadesekretær A ringte
på sin side lederen for det norskstøttede ambulanseprosjektet i
Kabul (Røde Kors). Ambulanseprosjektlederen sa at ambulansen var
framme ved hotellet, men at ambulansepersonellet ikke slapp gjennom
sikkerhetskontrollen. Ambassaderåden og ambassadesekretær A fortsatte
å ha telefonkontakt om Svenungsens situasjon, som ambassaderåden
mente var ytterst kritisk.
Av redegjørelsene fra de tre journalistene som har
skrevet til komiteen, kommer det frem at TV2s journalist Fredrik
Græsvik sammen med sin fotograf tok seg ned i lobbyen etter at angrepet
hadde startet. Kl. 18.25 fant de Bjørn Svenungsen og bisto i førstehjelpsarbeidet. Omtrent
på dette tidspunktet mottok Græsvik den første tekstmelding fra
UDs kommunikasjonssjef. Kl. 18.35 løp Græsvik til resepsjonen for
å forsøke å skaffe ambulanse. Der traff han to av de andre norske
journalistene som fortalte at Carsten Thomassen var hardt skadet.
Etter at de hadde forsikret seg om at Svenungsen fikk kyndig hjelp,
tok journalistene seg over til området det Thomassen lå.
Kl. 18.44 ringte Græsvik til UDs kommunikasjonssjef
og opplyste om at også Thomassen var skutt og skadet. Det ble avtalt
at Græsvik skulle være bindeleddet mellom journalistene og UDs folk.
Under ledelse av VGs fotograf Harald Henden ble
det utført et omfattende førstehjelpsarbeid på Thomassen. Samtlige
norske journalister bisto i dette. I tillegg ble det i en periode,
litt før kl. 19.00, gitt bistand fra amerikanske sanitetssoldater.
Disse trakk seg imidlertid raskt tilbake, på grunn av at hotellet
ble ansett som for utrygt. De amerikanske soldatene bestilte medisinsk evakuering.
Litt før kl. 19.00 ble utenriksministerens delegasjon
gjort kjent med at ambulansen ikke ble sluppet inn på hotellområdet.
Det ble da bestemt at to av ambassadens medarbeidere; ambassadøren
og en ambassadesekretær, samt en av livvaktene, skulle prøve å komme
seg opp i lobbyområdet for å bistå i arbeidet med evakuering. De
tre ble imidlertid stanset av afghanske sikkerhetsstyrker som nektet
dem adgang til lobbyen, og de måtte returnere.
Det er gitt noe ulike opplysninger om hvorvidt det
på dette tidspunktet var kjent for delegasjonen at også Thomassen
var skadet. I UDs redegjørelse av 6. februar står det følgende:
Kommunikasjonssjefen sendte to sms’er etter hverandre
til Svenungsen og journalistene for å finne ut om de var i sikkerhet.
Etter den andre meldingen ca kl 18.45 (15.15), ringte TV2s journalist
på hotellet tilbake. Kommunikasjonssjefen oppfattet journalisten
dithen at Svenungsen var meget hardt skadet, og at også Carsten
Thomassen var hardt skadet. Videre oppfattet hun at alle journalistene
var sammen med Thomassen, og at TV2s journalist ville fortsette
å være kontaktpunkt. Hun fikk like etter en sms fra ABCs journalist
på hotellet som bekreftet at Thomassen var skadet. Kommunikasjonssjefen
gjorde dette kjent for utenriksministeren, ambassadøren og andre
som stod rundt.
Delegasjonen i kjelleren forventet
på dette tidspunktet at de ankomne ambulansene utgjorde en reell
medisinsk evakueringsmulighet for de to sårede, og at begge to var
lokalisert og at de fikk akutt førstehjelp. De to sårede befant
seg på ulike steder i lobbyområdet.
Da utenriksministeren
noe før kl. 19.00 (15.30) ble kjent med at ambulansen ikke ble sluppet
inn for å hente de sårede, ba han en av livvaktene eskortere ambassadesekretær
A opp til første etasje for å bidra til at de ble evakuert. Ambassadøren,
en av hotellets ansatte og en tysk politimann ble også med. Gruppen
ble imidlertid stanset av afghanske sikkerhetsvakter innerst i lobbyområdet.
Situasjonen var kaotisk og farlig. De så at en afghaner var pågrepet,
men de afghanske sikkerhetsstyrkene sa at det fortsatt kunne være
flere angripere inne på hotellet. Gruppen fikk derfor ordre om å
gå tilbake til evakueringsrommet.
I redegjørelsen fra Justis- og politidepartementet kommer
det frem at livvaktleder fikk beskjed om at Thomassen var skadet
da de returnerte etter forsøket på å komme opp i lobbyen. Dette omtales
på følgende måte i redegjørelsen:
Livvaktleder og en tysk polititjenestemann, i følge
med UD-medarbeiderne, sikret forflytningen opp i resepsjonsområdet.
Der påtraff de afghansk sikkerhetspersonell og fikk opplyst at situasjonen
var uavklart, og at en selvmordsaksjonist trolig befant seg i bygningen.
Livvaktleder og UD-medarbeiderne fikk også beskjed om at den sårede
medarbeideren i UD var evakuert til sykehus. Afghansk sikkerhetspersonell
beordret så livvaktene tilbake til sikkert rom. På vei til sikkert
rom fikk livvaktleder beskjed fra en av UD-medarbeiderne om at en
norsk journalist også var såret. Hva skaden gikk ut på og hvor vedkommende
befant seg var ukjent. Kort tid etter kom det melding til UD-medarbeideren
om at journalisten var skuddskadet, men at situasjonen var stabil.
I Utenriksdepartementets brev av 25. februar omtales
informasjonen om at Thomassen var skadd på følgende måte:
Litt før kl. 19.00 prøvde to av ambassadens medarbeidere,
med støtte fra en av PSTs livvakter, å ta seg opp i lobbyområdet
for å bistå med medisinsk evakuering til ambulansen som da var utenfor
hotellet. Livvakten og de ambassadeansatte var på dette tidspunkt
ikke kjent med at Thomassen var skadet. Det ble de først ca. et kvarter
senere da ambassadesekretær A fikk kontakt med den øvrige delegasjonen.
Afghanske sikkerhetsstyrker nektet imidlertid livvakten og ambassadesekretæren
å bevege seg ut til hotellets inngangsparti for å lokalisere de
sårede og bistå med evakuering.
Det pansrede kjøretøyet; SISU-en, ankom hotellet
kl. 19.11. Den norske legen som var om bord, fant Svenungsen som
var lagt inn i en lokal ambulanse. Han ble flyttet til SISU-en.
UD beskriver de videre hendelser slik i sin rapport av 5. februar:
Livvaktlederen informerte lederen for evakueringslaget
om at også Carsten Thomassen var alvorlig skadet og hadde behov
for evakuering. På dette tidspunkt var det uklart for ambassadesekretær
A og livvaktlederen nøyaktig hvor Thomassen befant seg. Ambassadesekretær
A ba imidlertid ambassaderåden avklare hvorvidt det var plass til
Thomassen i SISUen. Hun fikk beskjed fra evakueringslaget om at
det ikke var plass til mer enn én pasient om gangen. Omtrent samtidig
var ambassadesekretær A igjen i kontakt med TV2s journalist som
bistod Thomassen, og ga beskjed om at SISUen ville returnere til hotellet
så snart som mulig. Ambassadesekretær A oppfattet TV2s journalist
dithen at Thomassens situasjon var kritisk, men at den var under kontroll
og at han fikk førstehjelp av amerikansk sanitetspersonell som vurderte
evakuering til den amerikanske militære basen på Bagram.
Da
tilstanden til Svenungsen ble vurdert som kritisk, valgte evakueringslederen
å returnere til sykehuset så fort som mulig. SISUen med Svenungsen
forlot Serena hotell kl 19.31 (16.01) og ankom sykehuset på KAIA
ni minutter senere.
SISU-en returnerte til hotellet kl. 19.51, Carsten Thomassen
ble lagt om bord, og kl. 20.00 forlot kjøretøyet hotellet. De ankom
feltsykehuset på flyplassen kl. 20.08.
De norske journalistene ble evakuert til tilfluktsrommet
ca. kl. 21.00. Kl. 22.40 ble utenriksministeren og hans følge evakuert
til KAIA av norske og amerikanske styrker. Ved ankomst til KAIA
ble det informert om at Carsten Thomassens liv ikke sto til å redde.
Thomassen døde kl. 22.32.
Journalist Fredrik Græsvik har i sin rapport
til komiteen redegjort for sin opplevelse av hendelsene under terrorangrepet.
Han har skrevet følgende konklusjon:
Det tok veldig lang tid før Carsten Thomassen ble
evakuert, og fikk medisinsk behandling – ca halvannen time. Det
tok over en time fra UD ble varslet, til en norsk SISU kunne frakte
ham vekk. Det er likevel noen momenter jeg mener er viktige, når
man nå skal vurdere om noe sviktet.
Jeg trodde evakueringen
var i de beste hender allerede 18:45, da jeg hørte amerikanerne
bestille MEDEVAC. Det gikk lang tid før jeg forstod at vi måtte
forsøke andre alternativer. Det var en svært farlig og uoversiktlig
situasjon på hotellet i hele denne perioden. Væpnede menn, noen
sivile, noen uniformerte løp gjennom hotellgangene med skuddklare
våpen. Etter at Carsten ble evakuert pågrep amerikanske og afghanske styrker
en mann, Muhammed Ramadan. Han var ifølge afghansk politi en av
angriperne og var tidligere på kvelden iført et selvmordsbelte.
Han oppholdt seg visstnok en trapp opp fra der vi behandlet Carsten
i to timer.
Det har vært lagt vekt på at det ikke
er plass til mer enn en båre i en SISU. Dette er riktig. Da Carsten
ble hentet, sa noen av soldatene i evakueringslaget dette til noen
som forsøkte å sende vekk en død kvinne på båre. Men det er åpenbart
at to dødelig sårede pasienter ville fått plass i den norske SISU’en.
Det
er også blitt vektlagt at evakueringslaget ikke fikk vite hvor på
Serena Carsten befant seg. Jeg vet ikke om det ble gjort, men det
ville ikke vært vanskelig for meg å forklare UD/ambassaden hvor
på hotellet vi var. Vi var i første etasje ved heisen i delegasjonens
fløy. Men. Det ville vært kompliserende, og kanskje forsinkende,
om et evakueringslag som ikke kjente hotellet skulle ta seg fram
via instrukser gitt av en tredjepart. Det ville tatt meg få sekunder
å springe ut i borggården hvis jeg visste at evakueringslaget var
på plass. Jeg vet ikke om utenriksministerens følge var klar over
at de norske soldatene var på Serena da Svenungsen ble evakuert.
Jeg vet heller ikke om de var klar over at vi ikke befant oss på
en plass som ikke var lett synlig for evakueringslaget. Hadde en
direkte forbindelse vært opprettet mellom meg og de norske soldatene
før de ankom Serena, ville vi fått Carsten med på den første evakueringen
til feltsykehuset ved KAIA. Denne forbindelsen ble ikke opprettet
i tide. Kommunikasjonssvikten kan kanskje lastes både meg og de
som satt sammen med utenriksministeren i hotellets kjeller.
Det
er ikke slik at jeg som journalist på reiser til krigssoner forventer
at norske myndigheter skal ta ansvar for evakuering. Heller ikke
på delegasjonsreiser som dette. Vi ventet derfor ikke på at UD eller
ambassaden skulle agere, men ba amerikanerne om hjelp.
Jeg
forventer at alle ledd gjør det de kan for å hjelpe til i en situasjon
som dette. Det håper jeg også ble gjort på hotell Serena 14. januar.
Det ble besluttet at besøket i Kabul skulle avbrytes
og at delegasjonen skulle reise tilbake til Norge. Utenriksministeren,
deler av hans følge og de fleste journalistene returnerte med charterfly
og ankom Oslo om kvelden 15. januar.
Bjørn Svenungsen ble evakuert fra Kabul med ambulansefly
17. januar, og han ble deretter kjørt til Ullevål universitetssykehus
for videre behandling.
Båren til Carsten Thomassen ankom Norge 17. januar.
6. februar 2008 offentliggjorde de tre involverte departementene
sine redegjørelser om terrorangrepet. I samtlige redegjørelser gis
det uttrykk for at normale samarbeidsrutiner ved planlegging og
gjennomføring av denne typen besøk er fulgt. Videre kommer det frem
at samarbeidet har fungert godt og vært uten uoverensstemmelser.
En felles konklusjon er således at rutiner, retningslinjer og prosedyrer,
ut fra eksisterende planer og lovverk, i hovedsak ble fulgt. I Utenriksdepartementets
redegjørelse sies det i tillegg at etter departementets vurdering
har ikke de mangler som er avdekket, hatt vesentlig innvirkning
på hendelsesforløpet.
Det kommer videre frem at Utenriksdepartementet
i lys av terrorangrepet har iverksatt en rekke tiltak for å stå
bedre rustet til å møte denne typen situasjoner, både i Afghanistan
og i andre konfliktområder. Følgende tiltak er omtalt i departementets
redegjørelse:
Det er allerede iverksatt en fornyet vurdering av sikkerhetssituasjonen
i Afghanistan for norsk, sivilt personell og andre sivilt utsendte.
Det
er besluttet å opprette en stilling som sivil sikkerhetsrådgiver
ved ambassaden i Kabul.
Det er besluttet å styrke
UDs oppsett for krisehåndtering ved blant annet opprettelse av en stilling
som sikkerhetskoordinator i departementet. Stillingen vil bli brukt
til å koordinere samarbeidet med politiet og militær etterretning
for å sikre mest mulig sammenfallende vurderinger av sikkerhetsbehovet
ved besøk og utestasjonering. Den vil også bli brukt til å holde
nær kontakt med frivillige organisasjoner og andre som har nærvær
i utsatte områder.
UD ønsker også i fremtiden å tilrettelegge
best mulig for deltakelse av presserepresentanter på reiser til
ulike områder, også til utsatte områder. Dette bør gjøres i dialog
med pressens egne organer ettersom pressens ansvar for egen sikkerhet
og myndighetenes ansvar i forbindelse med delegasjonsreiser berører
prinsipielle spørsmål for pressen selv. Disse spørsmålene vil bli
behandlet i den arbeidsgruppen som er besluttet nedsatt og som vil
bli ledet av JD.
Departementets planverk for beredskap
og krisehåndtering blir alltid vurdert etter større hendelser med
sikte på å innarbeide nye erfaringer. Dette vil også bli gjort etter
denne hendelsen.
Erfaringene fra terrorangrepet i
Kabul vil gå inn i UDs program for opplæring og kursing av egne ansatte
i krisehåndtering. Det organiseres allerede kurs og øvelser for
UDs ansatte både ute og hjemme. Det er likevel behov for å styrke
opplæring og øving både av krisestab, utsendte i konfliktområder,
deltakere på delegasjonsreiser, samt ansatte i departementet for
øvrig. Dette gjelder også førstehjelpsopplæring.
Som
arbeidsgiver har norske media i likhet med UD et selvstendig ansvar
for å vurdere sikkerheten for sitt personell i forbindelse med reiser
til konfliktområder, også ved deltakelse i reiser med norske regjeringsrepresentanter.
Terrorangrepet i Kabul har aktualisert behovet for en bred vurdering
av sikkerhetssituasjonen for offentlig ansatte som tjenestegjør
i eller besøker slike konfliktområder. UDs arbeidsgiveransvar tilsier at
departementet grundig vurderer disse spørsmålene og iverksetter
nødvendige tiltak for å styrke de ansattes sikkerhet og trygghet.
I forbindelse med komiteens høring 13. mars 2008
opplyste utenriksministeren at det er nedsatt en arbeidsgruppe på
departementsnivå under ledelse av departementsråden i Justis- og
politidepartementet. Gruppen har startet arbeidet med å vurdere
sikkerhetsspørsmål knyttet til utenlandsreiser for offisielle delegasjoner
med følge, herunder journalister. Arbeidsgruppen har dialog med
pressens organer.
Som et ledd i behandlingen av saken har komiteen
avholdt to kontrollhøringer. Den første høringen ble holdt 13. mars
2008. Følgende ble invitert og møtte til denne høring:
Statsråd Jonas Gahr
Støre, Utenriksdepartementet
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen, Forsvarsdepartementet
Statsråd Knut Storberget, Justis- og politidepartementet
Ambassadør Jan Erik Leikvang
Redaktør Anne Aasheim og redaktør Stein Gauslaa,
Norsk Presseforbund
Journalistene Fredrik Græsvik og Harald Henden
Høringen var i utgangspunktet en åpen kontrollhøring,
men det ble avholdt en lukket del der utenriksministeren deltok.
Hovedproblemstillinger komiteen ønsket å få belyst
i den første høringen, var:
Utenriksministerens
besøk til Kabul; forberedelsene, gjennomføringen og håndteringen
Situasjonen rundt terrorangrepet og krisehåndteringen
av norske myndigheter i Kabul og i Norge.
Erfaringene fra hendelsen og ev. endrede
rutiner som følge av disse.
Den andre høringen ble holdt 10. april 2008.
Til denne høringen møtte sjef for Politiets sikkerhetstjeneste,
Jørn Holme. I tillegg deltok justisminister Knut Storberget. Høringen
var todelt; med først en åpen del, og deretter en del som var lukket
for publikum og presse. Følgende problemstillinger lå til grunn
for høringen:
Hvilke råd om sikkerhetsopplegg
ble gitt av PST til Utenriksdepartementet i forkant av utenriksministerens
besøk til Kabul?
PST sin deltakelse og rolle i forberedelsene
til besøket i Norge og i Kabul, og PST sin rolle og håndtering under
besøket/ terrorangrepet?
Erfaringene fra hendelsen og eventuelt
endrede rutiner som følge av disse?
Det ble tatt stenografisk referat fra høringene. Referatene
fra de åpne delene av høringene følger som vedlegg til denne innstillingen.