I Dokument nr. 8:4 (2000-2001) fremmes følgende forslag:
"I
Stortinget ber Regjeringen utarbeide
regler som snur prinsippet om at utlendinger i utgangspunktet ikke
har adgang til å flytte til Norge og ta arbeid her, slik
at enhver som er sikret fast arbeid, underhold og bolig får arbeidstillatelse
etter dagens regler.
II
Stortinget ber Regjeringen utarbeide
regler som åpner for at utlending kan søke om
arbeidstillatelse fra Norge, dersom vedkommende ikke mottar annen offentlig
støtte.
III
Stortinget ber Regjeringen utarbeide
regler som gir utlendinger som har studert i Norge adgang til å søke arbeidstillatelse
i Norge etter de samme regler som andre utlendinger.
IV
Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en forenklet søknadsprosedyre for arbeidsinnvandring som
gir arbeidsgivere mulighet til å utstede arbeidstillatelser dersom
vilkårene i loven er oppfylt."
Som bakgrunn for forslagene som fremmes i dokumentet,
viser forslagsstillerne til at økt arbeidsinnvandring er
viktig for å utnytte potensialet som ligger i globaliseringen,
samtidig som det er nødvendig å øke tilgangen
på arbeidskraft.
Til tross for at det i 1999 var 1 940 000 arbeidstakere i
Norge, så viser undersøkelser fra Aetat at norske bedrifter
i 2000 mangler 35 000 arbeidstakere. Det er behov for alt fra ufaglært
til høyt utdannet arbeidskraft.
Det er flere faktorer som vil påvirke
behovet for arbeidskraft; den faktiske pensjonsalderen, omfanget av
personer på syketrygd og uføretrygd, gjennomstrømning
i utdanningsvesenet og fødselstallene i årene
fremover. I tillegg til å sette inn tiltak på disse områdene
har blant annet Statistisk sentralbyrå og Arbeidsmarkedsetaten
pekt på behovet for å øke arbeidsinnvandringen
for å dekke Norges behov for arbeidskraft. Norske kommuner
har rapportert om behov for 10 000 nye helsearbeidere innen 2002.
Deretter vil behovet bare øke ytterligere som en konsekvens
av store helsereformer, bedre behandlingstilbud og en økende
eldrebølge. Når Norge har tatt ut det meste av
arbeidsreservene, må arbeidsinnvandring økes for å løse
kommunenes behov for arbeidskraft innen omsorgssektoren.
I dag er det strenge krav som må være
oppfylt for at utenlandske statsborgere som ikke kommer fra EØS-området
skal få arbeidstillatelse. Siden 1975 har Norge hatt en
begrenset og regulert innvandring til Norge. Dette innebærer
at utlendinger ikke kan flytte til Norge og ta arbeid her, med mindre
utlendingen oppfyller vilkårene i en av unntaksbestemmelsene.
Alle utlendinger som har til hensikt å ta arbeid eller
drive egen virksomhet må ha arbeidstillatelse.
Høyre mener at det er behov for en
omlegging av arbeidsinnvandringen med en generell liberalisering
og forenkling. Høyre mener at i utgangspunktet bør
alle som er sikret fast arbeid og bolig i Norge få arbeidstillatelse,
dersom det ikke foreligger andre omstendigheter etter utlendingsloven
som vil gi grunn til å nekte utlending adgang til riket,
som for eksempel dom for alvorlig kriminalitet, at de utgjør
en sikkerhetsrisiko eller mangler gyldig pass eller andre reisedokumenter.
Etter Høyres mening bør det
være opp til den enkelte arbeidsgiver å vurdere
om den kompetanse som en utenlandsk statsborger besitter er tilstrekkelig.
Høyre vil derfor foreslå å fjerne hele
kravet om at vedkommende skal ha fagutdanning eller spesielle kvalifikasjoner
for å få arbeidstillatelse. Dette er den enkelte arbeidsgiver
bedre egnet til å vurdere enn offentlige myndigheter.
Høyre mener videre at det bør
være opp til den enkelte bedrift selv, ikke offentlige
myndigheter, å vurdere om en ansettelse er nødvendig.
Høyre vil derfor foreslå å fjerne kravet
om at kompetansen skal være nødvendig.
I dokumentet vises det til at slike endringer
vil gjøre saksbehandlingen i UDI langt enklere og mindre
tidkrevende. Dette betyr at det frigjøres kapasitet til
andre viktige oppgaver, slike som raskere behandling av asylsaker.
Høyre mener det er riktig å gi
de utlendinger som kommer til Norge og tar arbeid rett til permanent
opphold på sikt. Etter dagens regler kreves det normalt
tre års sammenhengende opphold i Norge på grunnlag
av arbeidstillatelse for å få bosettingstillatelse.
Høyre mener at denne regelen bør opprettholdes.
Kravet om 3 år er et viktig hinder for at ordningene med
arbeidsinnvandring kan misbrukes. Samtidig som det gir innvandrere
som tar sikte på å bosette seg i Norge på permanent
basis en rettighet etter en viss tid.
Etter dagens regelverk er det et krav at arbeidsgiver ikke
kan finne innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS-området
til å besette stillingen. Høyre ønsker
ikke å fjerne dette kravet, men det må presiseres at
kravet ikke kan praktiseres strengt. Det bør for eksempel
være tilstrekkelig at arbeidsgiver har utlyst stillingen
og kontaktet arbeidsformidling, uten å ha lykkes med å skaffe
arbeidskraft innen rimelig tid.
Det er i utgangspunktet en forutsetning at personer som
har fått oppholdstillatelse for å studere i Norge skal
vende tilbake til sitt hjemland etter endt utdannelse. Deretter
må han/hun ha oppholdt seg i utlandet i minst
fem år før vedkommende kan søke om arbeidstillatelse
i Norge. Det er kun få unntak fra denne hovedregelen. Hensikten
med denne regelen er at godt utdannede personer for eksempel fra
u-land skal vende hjem og bidra i fellesskapet i hjemlandet. Dessverre
er dette sjelden tilfelle. I stedet for å reise hjem, reiser mange
til andre land i den vestlige verden for å ta seg arbeid
der. Dette er i mange tilfeller personer med høy utdanning,
gode norskkunnskaper og kjennskap til norsk kultur og samfunnsliv.
De vil være ressurspersoner og attraktive for norsk næringsliv.
Høyre ønsker derfor å oppheve det strenge
forbudet på dette området. Studenter bør
behandles som alle andre utlendinger utenfor EØS-området
som søker jobb fra Norge eller hjemlandet.
Etter dagens regelverk er det et krav om at
arbeidstillatelse skal søkes fra utlandet. Høyre ønsker
ikke å oppheve denne regelen, da dette ville åpne
for et mulig misbruk som vil undergrave asylinstituttet. Høyre mener
likevel at reglene bør liberaliseres. Dersom en utlending
reiser til Norge på egen regning på for eksempel
turistvisum bør ikke vedkommende være hindret
fra å søke arbeidstillatelse mens han/hun
oppholder seg i riket. Høyre vil derfor foreslå at
det åpnes for at utlending kan søke arbeidstillatelse
også når han/hun oppholder seg i Norge,
så lenge vedkommende ikke mottar annen offentlig støtte.
Høyre har tidligere fremmet forslag
om økte budsjettmidler til UDI for å behandle
søknadene raskere, men i tillegg til dette er det nødvendig
med forenklinger i søknadsprosessen. Høyre vil
derfor foreslå følgende forenkling:
Det innføres en ordning hvor arbeidsgivere
får anledning til å utstede arbeidstillatelser.
Den enkelte arbeidsgiver søker da UDI om et antall arbeidstillatelser,
som arbeidsgiver så disponerer. UDI vurderer da om den
enkelte arbeidsgiver oppfyller kravene etter utlendingsloven med
forskrifter. Arbeidsgiver må da dokumentere at kravene
til underhold og bolig kan oppfylles. Dersom vilkårene
er oppfylt får arbeidsgiver utstedt et antall arbeidstillatelser
som han/hun disponerer. Når utlendinger blir ansatt,
plikter arbeidsgiver å underrette utlendingsmyndigheten
om hvem som får tillatelsen. Utlendingsmyndigheten har
da en gitt frist til å komme med innsigelser, for eksempel
en måned. Dersom det ikke reises innsigelser er arbeidstillatelse gitt.
Innsigelser som Utlendingsmyndigheten kan reise er for eksempel
at vedkommende ikke oppfyller vilkårene i utlendingsloven §§ 27-29,
som stiller krav om at utlending ikke må ha blitt dømt
for alvorlig kriminalitet, mangle pass eller andre gyldige reisedokumenter.
Etter § 5 i utlendingsloven skal Stortinget
godkjenne hovedprinsippene for regulering av innvandring, mens det
er Kongen som gir forskrift om reguleringen. Høyre ønsker
derfor å gi klart uttrykk for at det bør ligge
andre hovedprinsipper til grunn for dagens arbeidsinnvandring.
Denne innstillingen behandler også følgende
forslag som komiteen har fått oversendt fra Stortinget
11. oktober 2000, fremsatt av representanten Lars Sponheim på vegne
av Venstre:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge
frem praktiske forslag for arbeidsinnvandring til Norge fra land utenfor
EØS-området innen 1. januar 2001. Forslagene skal
sikre både faglært og ufaglært arbeidskraft,
der dette er nødvendig i ulike bransjer og virksomheter
og i ulike deler av landet. Tiltakene skal bygge på at
de som kommer hit har sosiale rettigheter og plikter, som tilsvarer
det andre i Norge har. Ordningene skal være konjunkturuavhengige
og også kunne gi grunnlag for fast bosetting. Ordningene
skal være oversiktlige både for dem det gjelder
og berørte virksomheter. Hensikten er å få raske
resultater for å dekke opp viktige velferds- og verdiskapningsoppgaver
i Norge."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen
og Kari Manger, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle
og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik
og Erna Solberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen
og Lodve Solholm, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra
Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til forslagene
som tas opp. Komiteen har merket seg at det er stor
offentlig interesse knyttet til spørsmålet om
dekning av arbeidskraftbehovet i Norge i fremtiden.
Komiteen viser til at i forbindelse
med arbeidet med forslagene har komiteen innhentet
opplysninger fra andre land gjennom en komitéreise, samt
arrangert åpen høring i Stortinget 19. februar
2001. Komiteen vil vise til referatet fra den åpne
høringen, som gir god innsikt i alle sider av saken. Referatet
er vedlagt innstillingen. Komiteen vil peke på at
det i mange bransjer er og vil bli mangel på arbeidskraft. Komiteen vil
i den forbindelse vise til brev fra arbeids- og administrasjonsministeren
til komiteen 26. februar 2001 (vedlagt) hvor det framgår
at det
"i dag ikke er tilstrekkelig arbeidskraft i Norge
til å dekke etterspørselen fra arbeidsgiverne.
Dette er uheldig for den enkelte bedrift og for norsk økonomi
generelt. Det kan også være et problem for de
i Norge som er arbeidsledige, for eksempel hvis mangel på nøkkelpersonell
med spesiell kompetanse skaper flaskehalser som gjør at
bedriftene heller ikke oppretter andre stillinger som ikke krever
slike kvalifikasjoner.
Regjeringen legger stor vekt
på å føre en politikk som bidrar til
at de innenlandske arbeidskraftressursene blir best mulig utnyttet."
Komiteen er enig i dette.
Komiteen vil i den
forbindelse peke på at det er et paradoks at det likevel
er mange tusen arbeidsledige i Norge i dag, og at ledigheten er
opptil tre ganger høyere blant ikke-vestlige innvandrerer. Komiteen mener
det er viktig å mobilisere innenlandske arbeidskraftreserver,
inkludert grupper med høy andel ledige, grupper med innvandrerbakgrunn
med lav andel sysselsatte, og/eller de mange som ikke får
brukt sin kompetanse i jobben.
Komiteen viser også til
at det vil være et mål å redusere det
alt for høye sykefraværet og den økte
uføretilgangen. Dette vil bidra til å frigjøre
ytterligere arbeidskraft.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil i tilknytning til dette vise til Budsjett-innst. S.
nr. 5 (2000-2001), hvor det blant annet understrekes følgende:
"Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet
vil understreke viktigheten av spesielle arbeidsmarkedstiltak for
yrkeshemmede og langtidsledige. Innenfor disse gruppene finnes et
stort arbeidskraftpotensiale som vil bidra til både økt
livskvalitet for de det angår og til økt arbeidskrafttilgang
for samfunnet. Disse medlemmer er kjent med at flere av dem som
i dag arbeider deltid, ønsker å utvide eget arbeidsomfang.
Disse medlemmer vil understreke det potensiale av arbeidskraft som
dette representerer og hva en forsterket innsats overfor disse kan
bety. Det er også grunn til å peke på de
mange eldre arbeidstakere som har problemer med å komme
inn på arbeidsmarkedet igjen til tross for at de har full
arbeidskapasitet."
Flertallet er enig i at dette
er viktige premisser i arbeidet med arbeidsinnvandring som ett av
flere sysselsettingspolitiske virkemidler.
Komiteen vil understreke
at det kan være et problem at eldre arbeidstakere tidligere
og tidligere støtes ut av arbeidslivet. Dette er en meget
beklagelig utvikling som en må ta på alvor, og
om nødvendig iverksette tiltak i forhold til. Det er helt
nødvendig at alle som vil og kan jobbe er ønsket
på arbeidsmarkedet og ikke støtes ut. Nasjonale
tiltak for å stimulere arbeidstakere til å stå i
arbeid vil etter komiteens vurdering avhjelpe problemet med manglende
arbeidskraft noe.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser i denne sammenheng til den seniorpolitiske
satsingen som Regjeringen har igangsatt gjennom "Senter for Senior
Planlegging" og i samarbeid med partene i arbeidslivet og berørte
departementer.
Flertallet vil peke på at
det er viktig å se på muligheten for å få et
regelverk som i sterkere grad enn i dag gjør det mulig å kombinere
arbeid og trygd. Det er også viktig å tilrettelegge
bedre for funksjonshemmede i arbeidslivet.
Flertallet vil vise til at arbeidsinnvandring
må sees som et supplement til anvendelsen av de innenlandske
arbeidskraftressursene (jf. brevet fra arbeids- og administrasjonsministeren
av 26. februar 2001), hvor behovet er knyttet til enkelte sektorer
og yrker, der det faktisk er mangel på arbeidskraft.
Flertallet er av den oppfatning
at det fremover vil være spesielt viktig å mobilisere
alle grupper for å motvirke knappheten på arbeidskraft
og ser behovet for en helhetlig sysselsettingspolitikk. Parallelt
med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, er det behov for å se
på andre måter å mobilisere arbeidskraft
på i Norge.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil igjen understreke at eventuelle nye tiltak ikke må gå utover
dem som i dag har en redusert arbeidsevne og heller ikke dem som
i dag er helt eller delvis arbeidsledige. Eventuelle nye tiltak
må utarbeides på en slik måte at de ikke
er med på å undergrave de generelle arbeids- og
lønnsbetingelsene i Norge. Det vil etter dette flertallets mening være
helt nødvendig å knytte klare vilkår
opp mot rekruttering fra utlandet, for best å ivareta samfunnspolitiske
målsettinger innenlands.
Dette flertallet mener det er
behov for å se på arbeidsinnvandring i et helhetlig
politisk perspektiv. Nasjonale reformer som fødselspermisjon,
barnetrygd og en god barnehagepolitikk, som gjør det mulig
for småbarnsforeldre å både være
i jobb og ha små barn, stimulerer flere grupper til å være
i arbeid. Dette flertallet vil vise til at fødselstallet
i mange land med svake rettigheter for foreldre synker, mens en
i Norge har vært bevisst på å legge til
rette for at det skal være mulig å ha små barn
og være i jobb. I dette perspektiv er god familiepolitikk
også god sysselsettingspolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at Regjeringen ved kommunal- og
regionalministeren og arbeids- og administrasjonsministeren, på en
pressekonferanse 21. mars 2001 la fram en rekke forslag til oppmyking
og forenkling av regelverket for arbeidsinnvandring, på bakgrunn
av det arbeid som er omtalt i vedlagte brev til kommunalkomiteen fra
kommunal- og regionalministeren av 9. november 2000 og 20. februar
2001. Flertallet viser til at UDI allerede i vår
vil sette i verk forenklinger innenfor eksisterende regler og fullmakter,
at departementet vil utforme nye forskriftsbestemmelser, og at det
vil bli fremmet forslag om lovendring der dette er nødvendig. Flertallet er
også kjent med at problemstillinger i tilknytning til arbeidsinnvandring
vil bli behandlet i Regjeringens langtidsprogram som legges fram
våren 2001. Flertallet vil komme tilbake
til disse problemstillingene ved behandlingen av det dokumentet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at det i en rekke kommuner er
flyktninger og asylsøkere som har arbeid i det lokale næringsliv
før de har fått svar på sin søknad
om asyl eller oppholdstillatelse. Disse medlemmer vil
vise til de reaksjoner det er i mange lokalsamfunn når
personer som er godt integrert, får melding om at de må ut
av landet og de vansker det kan medføre i forhold til ny
bosetting. Disse medlemmer mener det er behov for
en oppmyking på dette området. Det vil også redusere
behovet for arbeidsinnvandring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til de endringer i regelverket for arbeidsinnvandring
som trådte i kraft i 2000. Det ble foretatt endringer og
oppmykinger i regelverket, blant annet ved å åpne
opp for arbeidstillatelse til fagarbeidere og utvide adgangen for
arbeidstillatelse til sesongarbeidere. Flertallet har
merket seg at saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet er omstendelig
og tar lang tid. Flertallet vil vise til at effektivisering
av saksbehandlingen iht. eksisterende regelverk kan bidra til å lette
situasjonen betraktelig og at Regjeringen nå arbeider med
generell forenkling og forbedring.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på de etiske sidene
ved at rike land rekrutterer høyt utdannede mennesker fra
fattige land, som i utgangspunktet har stort behov for denne arbeidskraften. Dette
flertallet ber Regjeringen om også å vurdere
dette perspektivet når saken legges fram for Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener at en viktig forutsetning for å øke arbeidsinnvandringen
fra land utenfor EØS-området er at dette ikke
bidrar til utnytting av arbeidskraft. Flertallet vil
igjen understreke at de alminnelige lønns- og arbeidsvilkår
som gjelder for de respektive yrkesgrupper også må gjøres
gjeldende for denne nye arbeidskraften.
Flertallet vil også understreke
at i den grad arbeidsgiver stiller bolig til disposisjon for utenlandske arbeidstakere,
skal boligstandarden være tilsvarende den som tilbys norske
arbeidstakere.
Flertallet konstaterer også at
målene i integreringspolitikken ikke er oppnådd.
Flertallet vil peke på at
det ikke er automatikk i at åpnere landegrenser gir åpnere
bedriftsporter. Det fundamentale spørsmålet blir
etter flertalletsmening om
arbeidsgiverne faktisk kommer til å ansette utenlandsk
arbeidskraft. Erfaringene viser, slik flertallet ser
det, at for mange arbeidsgivere ennå er svært
skeptiske til å ansette innvandrere. Flertallet ser
et stort forbedringspotensial, noe som kan skje ved holdningsendringer.
Flertallet vil peke på at
de vanligste grunnene til denne situasjonen er at innvandrerne ikke
kan norsk, at de ikke har utdanning fra Norge, mangler relevant utdanning
og at de ikke kjenner norsk arbeidsliv og det norske samfunn.
Flertallet mener at for å skape
en mer vellykket integreringspolitikk må det tas utgangspunkt
i disse årsakene. Samtidig er det viktig at arbeidsgivere
som av ulike årsaker er skeptiske til å ansette
innvandrere i større grad gir disse en sjanse til å prøve
seg. Flertallet mener holdningsskapende arbeid blant
partene i arbeidslivet, vil være verdifullt for å hjelpe
innvandrere inn i det norske arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil understreke at familiepolitiske ordninger
er viktig for om foreldre kan kombinere det å ha småbarn
med lønnsarbeid i produksjonen. Disse medlemmer vil
understreke at fødselspermisjon, barnetrygd, kontantstøtte
og barnehager gjør at foreldre kan velge barn uten at en
velger bort jobb/karriere. I dette perspektivet er en god
familiepolitikk også god og langsiktig sysselsettingspolitikk.
Disse medlemmer finner det viktig å mobilisere den
arbeidskraftreserve som vi har i Norge blant annet gjennom de eldre,
yrkeshemmede og funksjonshemmede som har vanskelig for å få seg
arbeid. Disse medlemmer vil peke på at mange
opplever at de skyves ut av arbeidslivet og over på uføretrygd. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at den enkelte, som har mulighet for
det, kan bruke sin restarbeidsevne. Disse medlemmer vil
vise til at det også er mange som kun har deltidsstillinger
som ønsker seg mer arbeid, ikke minst innen helsevesenet. Disse
medlemmer vil videre vise til at arbeidsledigheten er høy
blant innvandrerne. Det må arbeides mer målbevisst
for å skaffe disse arbeid.
Disse medlemmer vil påpeke
at økt arbeidsinnvandring på sikt kan redusere
innvandrernes problemer på arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer vil understreke
at økte muligheter til arbeidsinnvandring ikke må gå utover
de gruppene som i dag har problemer med å skaffe seg arbeid
i Norge. Det er videre viktig at vår lønns- og arbeidspolitikk
ikke undergraves gjennom økt arbeidsinnvandring.
Disse medlemmer vil peke på at
blant annet følgende tiltak vil kunne få flere
ut i arbeid:
– Effektivisering
av offentlig forvaltning.
– Bedre integrering i arbeidsmarkedet
for innvandrere.
– Lettere tilgang på godkjenning
av utenlandsk utdanning og annen kompetanse.
– Stimulere gjennom skatte- og
pensjonssystemet til at flere vil stå lengre i arbeid og
gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd/pensjon.
– Bedre tilrettelegging for at
funksjonshemmede skal kunne få arbeid, blant annet ved
utviding av lønnstilskuddsordningen, bedre transportmuligheter
og økt bruk av assistenter.
– Økt grense for hvor
mye studenter kan tjene ved siden av lån fra Statens lånekasse.
– Økt arbeidsinnvandring.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Høyre vil vise til at mangel på arbeidskraft
i dag er den fremste kapasitetsskranken i norsk økonomi.
Kommunalkomiteens åpne høring om tilgangen på arbeidskraft
som ble avholdt i forbindelse med dette dokumentforslaget bekreftet
dette. Ifølge SSB vil det trenges en innvandring på 10
000 personer pr. år i årene fremover bare for å vedlikeholde
arbeidsstyrken og befolkningsnivået. Samtidig er det vedtatt en
rekke bemanningskrevende reformer i den offentlige sektor, samt
at vi har en demografisk utvikling som automatisk vil øke
det offentliges etterspørsel etter arbeidskraft. Dette
vil sette norsk økonomisk langsiktig vekstkraft i fare
ved at konkurranseutsatt sektor vil tape kampen om arbeidskraften.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil vise til at det statsbudsjett regjeringen
Stoltenberg la opp til for 2001, var en bevisst politikk for å flytte
arbeidskraft fra privat sektor til offentlig sektor gjennom skatte-
og avgiftsopplegget. Budsjettet var et uttrykk nettopp for den vanskelige
situasjonen Norge er oppe i mht. mangel på arbeidskraft.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at Høyre presenterte et alternativt opplegg for å løse problemene
gjennom å fokusere på tilbudssiden, ikke bare
fordelingen. Tilbudssiden i denne sammenheng består i en
politikk for både å få flere personer
som i dag er utenfor arbeidsmarkedet inn i arbeidsmarkedet, få flere
til å stå lengre i jobben og å åpne
for økt arbeidsinnvandring.
Blant de tiltak Høyre mener skal bidra
til dette er:
– Bedre
integrering av de innvandrere som allerede er i Norge.
– Bedre gjennomstrømmingen
i skole og utdanningssystemet.
– Gjøre Aetat om til
en kvalifiseringsetat og å trekke inn andre i arbeidet
med å få flere som står utenfor arbeidslivet
inn i jobb.
– Stimulere gjennom skatte- og
pensjonssystemet til at flere vil stå lengre og gjøre
det lettere å kombinere deltidsarbeid og pensjon.
– Myke opp arbeidsmiljøloven.
– Effektivisere offentlig forvaltning.
– Gi lønnstilskudd for å få sysselsatt
personer med nedsatt arbeidsevne.
– Utvide ordningen med behandling
for syketrygd.
– Øke aldersgrensen for å gå av
med AFP.
– Øke arbeidsinnvandringen.
Arbeidsinnvandring er for disse medlemmer et virkemiddel
blant flere for å bedre tilgangen på arbeidskraft. Disse
medlemmervil vise til at 36 pst.
av bedriftene i dag opplyser at de har problemer med å rekruttere
arbeidskraft, og at 16 pst. av bedriftene har færre ansatte
enn de ønsker. Bedrifter som mangler arbeidskraft, mangler
ulike typer arbeidskraft, både på ekspert-/fagarbeidernivå og
ufaglært nivå.
Til tross for dette er det arbeidsledige i Norge
og personer som ønsker seg å jobbe mer enn de
gjør i dag. ECON har beregnet gevinstene for det norske
samfunn ved å få en fungerende integreringspolitikk
for innvandrere og flyktninger, til å kunne beløpe
seg til opp til 50 mrd. kroner i den kommende tiårsperioden.
Derfor er det behov for en bedre integreringspolitikk og et behov for å motarbeide
fordommer som kan medføre at personer med en annen etnisk
bakgrunn enn norsk har større problemer med å få seg
en jobb og ikke minst problemer med å få seg en
jobb i tråd med sine kvalifikasjoner. Disse medlemmervil samtidig understreke at det er over
55 000 ikke-europeiske arbeidstakere i jobb i dag i Norge. De fleste
innvandrere skaffer seg jobb, og målt over oppholdstid
i Norge faller arbeidsledigheten drastisk.
Disse medlemmer vil likevel understreke
virkningen av at de forslag som fremmes i Dokument nr. 8:4 (2000-2001)
ikke kan sammenlignes med erfaringene med flyktninger og familiegjenforeninger
knyttet til dette. Et vesentlig kriterium for å få arbeidstillatelse som
foreslått i forslag I, er at man har jobb og at arbeidsgiver
tar ansvar for å skaffe bolig. Arbeidsgiveren må også sikre
at språkkunnskapene er gode nok for å kunne løse
arbeidsoppgavene. Disse kravene vil i seg selv være strenge
krav som gjør at det i mange tilfeller for en bedrift vil
være enklere og billigere å ansette en person
som allerede er bosatt i Norge. Disse medlemmer er
også enig i at lønns- og arbeidsvilkår
skal følge norske reguleringer og tariffer. Dette skal
ikke være en åpning for sosial dumping.
Når forslagsstillerne har foreslått
at politiet skal kunne gi arbeidstillatelsen og sjekke at kravene
følges opp, er det for å gjøre saksbehandlingen
så enkel som mulig. I dag er behandlingsreglene for arbeidstillatelser
alt for kompliserte. I enkelte tilfeller må søknader inn
over 10 steder til uttalelse før beslutning fattes. Spesielt
overfor attraktiv utenlandsk arbeidskraft gjør dette at
interessen for å komme til Norge avtar.
Disse medlemmer vil også vise
til at UDI i sitt notat av 29. november 2000 selv vurderer arbeidstillatelsene
som det området det egentlig er minst kontrollbehov knyttet
til og hvor det derfor bør lages enklere regler.
Disse medlemmer vil understreke
at det å knytte arbeidsinnvandring til faktisk jobbtilbud
i Norge gjør at man har en automatisk konjunkturregulator
på innvandringen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Høyre viser til at Regjeringen gjennom de tiltak
som ble presentert på pressekonferansen 21. mars 2001 synes å ha
konkludert på de vurderinger som ble varslet av kommunal-
og regionalministeren i brev til komiteen 9. november 2000. Disse medlemmer mener
at de tiltak for enklere arbeidsinnvandring som ble fremlagt ikke
gir en god og fleksibel nok løsning på behovene
for arbeidskraft i årene fremover. Forslagene vil nok korte
ned på saksbehandlingstiden i den enkelte sak, men med
unntak av fjerningen av hovedregelen om 5 års karantene
for utenlandske studenter, er det ingen tiltak som senker dagens
krav til hvem som skal få arbeidstillatelse. Disse
medlemmer vil særlig understreke at den manglende
oppmyking av kravene til kompetanse for å få arbeidstillatelse
gjør at en rekke av de samfunnssektorene som i dag mangler
arbeidskraft fortsatt vil gjøre det. Dette gjelder særlig
deler av konkurranseutsatt sektor hvor manglene på ufaglært
arbeidskraft er stor f.eks. rapporterer både fiskeri- og
havbruksnæringen og reiselivsnæringen om mangel
på arbeidskraft. Fremtidsutsiktene for disse konkurranseutsatte
næringene blir dårlige uten bedre tilgang på arbeidskraft.
I tillegg gir reglene et overfokus på formalkompetanse fremfor
realkompetanse. Innen f.eks. IT-næringen vet man at mange
av de flinkeste ikke nødvendigvis har lang formalutdanning. Disse
medlemmer mener det må være bedriftenes
egen vurdering av den ansattes kompetanse som bør være
avgjørende, ikke et offentlig byråkrati.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti forventer
at ovennevnte type bedrifters behov for arbeidskraft vil bli tatt
hensyn til når Regjeringen framlegger sak om arbeidsinnvandring
for Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til sine kommentarer under de enkelte forslag mht. på hvilke
områder Regjeringens nye signaler er en oppfølging
av Høyres forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at myndighetene må legge til rette for at behovet
for nødvendig arbeidskraft i årene som kommer
skal kunne dekkes. Dette må først og fremst skje
ved en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for full sysselsetting og fornuftig
bruk av arbeidskraft her i landet.
Disse medlemmer viser også til
at det har vært et felles nordisk arbeidsmarked siden 1950-tallet,
og at man fra 1995 i hovedsak har fjernet de lovmessige hindringer
for arbeidsinnvandring innen det samlede EØS-området.
Disse medlemmer understreker
at i den grad det finnes innenlandsk arbeidskraft til jobbene, herunder utlendinger
bosatt i Norge, går denne arbeidskraften foran. Dissemedlemmer mener
at det må settes inn ressurser for å kvalifisere
de som er helt eller delvis arbeidsledige for arbeidsmarkedet i
Norge.
Disse medlemmer viser til at
vi etter innvandringsstoppen har hatt en regulert og kontrollert
innvandring, hvor det er gjort unntak for å dekke behovet for
arbeidskraft på spesielle områder, for eksempel bestemmelsen
om spesialister og sesongarbeidskraft.
Disse medlemmer aksepterer at
næringslivets behov kan dekkes gjennom å gi arbeidstillatelse
til fagutdannet arbeidskraft når det er umulig å finne
kompetent arbeidskraft innen EØS-området, uten å gi
permanent bosettingstillatelse og rett til familiegjenforening. Dersom
det gis rett til varig opphold i Norge og til familiegjenforening,
vil regelverket for arbeidsinnvandring i praksis bidra til en oppheving
av innvandringsstoppen som det til nå har vært
stor samstemmighet om i Norge siden den ble innført på begynnelsen
av 1970-tallet.
Disse medlemmer mener at de store
integreringsproblemene vi ser i dag, og som eksempelvis gir seg
uttrykk gjennom at 86 pst. av medlemmene i kriminelle ungdomsgjenger
i Oslo har innvandrerbakgrunn, må løses før
det kan diskuteres om innvandringspolitikken bør liberaliseres.
Samtidig er disse medlemmer opptatt av å løse
de praktiske problemene for næringsdrivende som mangler
arbeidskraft i viktige funksjoner i sine bedrifter. Disse
medlemmer foreslår derfor at det åpnes
for at både fagutdannede utlendinger med fagutdanning på et
høyere nivå, og fagutdannede utlendinger med høy
kompetanse uten utdanning på høyere nivå,
men eksempelvis med lang arbeidserfaring, kan få arbeid
i Norge dersom det anses som nødvendig for virksomheten,
under de forutsetninger som departementet har foreslått
i St.meld. nr. 16 (1999-2000).
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 117 (1999-2000).
Disse medlemmer mener at arbeidstillatelsen bare
skal gis for ett år om gangen. Dersom det etter at arbeidstillatelsen
utgår viser seg å være mulig å få tak i
arbeidskraft fra EØS-området skal søknaden
om forlenget opphold avslås. Disse medlemmer vil
foreslå at det ikke gis adgang til familiegjenforening,
og at den samlede arbeidsperioden i Norge ikke skal overstige tre år. Disse
medlemmer mener at en slik ordning vil løse næringslivets
akutte behov for nødvendig arbeidskraft, uten at det vil øke
den permanente innvandringen til Norge. Grensen på tre år
vil gi den næringsdrivende motivasjon til aktivt å forsøke å få tak i
ny arbeidskraft innenfor EØS-området, samtidig
som han vil få tilstrekkelig tid til å etterspørre
ny arbeidskraft også i det internasjonale arbeidsmarkedet
dersom det viser seg å være nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det
sterke fokus det har vært på problemene med å finansiere
folketrygden har ført til en farlig forbigåelse av
den største utfordringen; å skaffe folk til de
ledige jobbene. Opplæring, kvalifisering, tilrettelegging
og hjelpemidler må styrkes slik at ingen hindres fra å bruke
sine ressurser og skyves ut av arbeidslivet. Vi må ha et
optimalt apparat til å realisere arbeidslinjen. Da vil
presset på folketrygden minke og det blir mulig å opprettholde
og bedre sikkerhetsnettet for de som trenger det.
Dette medlem mener i tillegg
at det er behov for en mer åpen innvandringspolitikk. En
streng og lukket innvandringspolitikk er ingen garanti for nok satsing på tiltak
og opplæring til arbeidsledige, og en mer åpen innvandringspolitikk
er ingen unnskyldning for ikke å legge nok ressurser i
arbeidsmarkedspolitikken.
Dette medlem vil understreke
at en åpnere innvandringspolitikk må bygge på prinsippet
om at de som får opphold får rett til å bli
og opparbeide seg rett til statsborgerskap. En "bruk og kast"-politikk,
med ulike rettigheter er etisk uakseptabel. Høyt utdannet arbeidskraft
vil uansett regelverk ha store muligheter i et globalisert arbeidsmarked
og ikke rammes vesentlig av en slik politikk. Økt etterspørsel
etter ulike servicetilbud vil derimot kunne føre til utnytting
av ufaglært arbeidskraft uten rettigheter og muligheter
til å skape trygghet og rammer rundt sine liv. Dette bryter
totalt med de verdier norsk arbeidsliv og norsk velferdspolitikk
bygger på og vil skape uønskede forskjeller og klasseskiller.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at Sosialistisk Venstreparti i finansinnstillinga la fram
en sysselsettingspakke:
– Alle uføretrygdede
under 50 år innkalles til intervju for å gå igjennom
mulighetene for å ta seg lettere arbeid på hel-
eller deltid.
– Funksjonshemmede må lettere
få jobb, utdanning og transport.
– Ledige skal få tilbud
om jobb, utdanning eller tiltaksplass innen 4 uker.
– Ordning med lønnstilskudd økes,
jf. Innst. S. nr. (1999-2000) Utjamningsmeldinga.
– Lettere å få godkjenning
av utenlandsk kompetanse og utdanning.
– Innføring av "Green
Card-ordning" - med åpning for arbeidsinnvandring fra land
utenfor EØS. Behandlingstida i Utlendingsdirektoratet må reduseres
kraftig.
– Sette av en pott hvor kommunene
kan søke om midler til rekrutteringstiltak for helse-,
omsorgs- og undervisningspersonell.
– Økt grense for hvor
mye studenter kan tjene ved siden av studiene.
– Skattelette til lavtlønte.
– Øke beløpet
pensjonister kan tjene i tillegg til pensjonen.
Uten en økt og forsterket innsats på dette
området, vil de økonomiske forskjellene mellom
folk øke og vi vil oppleve større skiller mellom
en velutdannet og høytlønnet elite som tar del
i den globale økonomien og resten av befolkningen som har
lav utdanning, lav lønn eller trygd.
Dette medlem mener derfor med
bakgrunn i alle de nevnte forhold, at det er behov for en stortingsmelding
om arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikk i det 21. århundret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil peke på at de som fyller vilkårene
for arbeidstillatelse etter dagens regelverk, har rett til arbeidstillatelse. Flertallet vil
understreke at en endring av regelverket vil endre prinsippene for
norsk innvandringspolitikk.
Flertallet vil først
få vurdert konsekvensene av dette før det tas
stilling til eventuelle endringer. Flertallet vil
i den forbindelse vise til vedlagte brev fra kommunal- og regionalministeren
av 9. november 2000, hvor det heter:
"Konsekvensene av en slik utvidelse av mulighetene til å få arbeidstillatelse,
er også vanskelig å overskue. All erfaring viser
at dersom man vil unngå former for "sosial dumping", stilles
det store krav til kontroll av at bl.a. arbeidsvilkår,
krav til egen bolig m.v. er oppfylt."
Flertallet slutter seg til statsrådens
vurdering av at konsekvensene av slike grunnleggende endringer bør vurderes
grundig.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at det er behov for et enklere og mer fleksibelt lovverk
generelt for arbeidsinnvandring. Forslag I i Dokument nr. 8:4 (2000-2001)
skisserer en slik enklere behandlingsmetode. I forhold til dagens
regelverk er oppmykningen først og fremst knyttet til at
man fjerner ekspert- og fagarbeiderkravene og dermed gjør
det mulig med arbeidsinnvandring for alle arbeidstakergrupper det
er mangel på i Norge. Disse medlemmer vil
vise til at det er generell mangel på arbeidskraft, ikke
bare mangel på kompetent eller spesialutdannet arbeidskraft
i Norge. Denne mangelen vil stige i årene som kommer. Å vurdere
om en person har spesielle kvalifikasjoner eller om kompetanse er tilstrekkelig
bør være opp til den enkelte arbeidsgiver. Disse
medlemmer vil vise til at det i dokumentet understrekes
at forslagsstillerne ikke ønsker å fjerne kravet
om at arbeidsgiver ikke kan finne innenlandsk arbeidskraft eller
arbeidskraft i EØS-området. Dette kravet må likevel
kunne praktiseres noe enklere enn i dag slik at man slipper forlengende
saksbehandling og søknadsrutiner. Det bør derfor
være tilstrekkelig at stillingen har vært utlyst
og at arbeidsformidlingen har vært kontaktet og ikke har
kunnet gi kompetent arbeidskraft innen en gitt frist. Dokumentasjonskravet i
denne sammenheng bør ligge på arbeidsgiver. Disse medlemmer vil
vise til at Regjeringen ikke har varslet noen større åpning
for arbeidsinnvandring av grupper som ikke er betegnet som fagarbeidere
eller eksperter. Det betyr at Regjeringen ikke har tenkt å lette
på trykket i fiskeri- og havbruksnæringen, reiselivsnæringen
eller andre næringer som har behov for arbeidskraft.
Disse medlemmer vil understreke
at forslag I innebærer at en arbeidstaker må ha
et konkret arbeidstilbud fra en bedrift/arbeidsgiver som
også tar ansvar for å skaffe bolig til vedkommende,
at alle rettigheter for utenlandske arbeidstakere er som for norske
og at det skal ha vært søkt etter arbeidskraft
i Norge/EØS-området før arbeidstillatelse
blir gitt.
Disse medlemmer vil understreke
at forslaget vil være et påbud til Regjeringen
om å utarbeide lov- og forskriftsendringer raskt, og som
er i tråd med dette forslaget. Disse medlemmer vil
fremme en revidert utgave av forslag I for klart å gi uttrykk
for forutsetningen om at det skal ha vært søkt
etter arbeidskraft i Norge/EØS-området
først.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
regler som snur prinsippet om at utlendinger i utgangspunktet ikke har
adgang til å flytte til Norge og ta arbeid her, slik at enhver
som er sikret fast arbeid, underhold og bolig får arbeidstillatelse
etter dagens regler. For tillatelse til arbeidstakere fra land utenom
EØS, forutsettes det at arbeidsgiver kan dokumentere at
det har vært søkt etter arbeidskraft i Norge/EØS-området."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine generelle merknader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kommunal og regionalministeren
og arbeids- og administrasjonsministeren på pressekonferanse
21. mars 2001 offentliggjorde konklusjonene på de vurderinger
som ble varslet i brev til komiteen 9. november 2000. Blant de forslag
til endringer de der presenterte var å utvide adgangen
for personer med lovlig opphold til å søke førstegangs arbeidstillatelse
fra Norge. Det vil bli fremmet lovendring om dette fordi man går
bort fra dagens hovedregel. Komiteen er enig i at
denne adgangen bør utvides, og anser statsrådenes
konklusjon som en imøtekommelse av forslag II i Dokument
nr. 8:4 (2000-2001).
Flertallet antar at Regjeringen
vil drøfte de mer presise vilkårene ved fremleggelse
av lovproposisjon til Stortinget.
Flertallet vil også understreke
at det må være en forutsetning at de som skal
søke arbeidstillatelse fra Norge, er her lovlig. Flertallet vil
presisere at de foreslåtte endringene ikke skal gjelde
asylsøkere som oppholder seg i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine generelle merknader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kommunal- og
regionalministeren på presskonferanse 21. mars 2001 orienterte
om at hovedregelen om 5 års karantenetid for personer som
har hatt opphold i studieøyemed vil bli opphevet. Flertallet er
enig i dette og mener at dette imøtekommer forslag III
i dokumentet.
Flertallet vil imidlertid understreke
at ordningen med studenttillatelser i mange tilfeller er begrunnet
i bistandshensyn og kulturutveksling. Flertallet mener
at utlendingslovgivningen ikke er egnet virkemiddel for å sikre ønsket
bistandseffekt av studieopphold i Norge. Flertallet mener
at hovedregelen om karantenetid i utlendingsforskriften ikke kan
presse mennesker som har fått utdanning i Norge til å reise
til hjemlandet og bli boende der for å sikre bistandseffekten. Flertallet viser
til at de like gjerne kan velge å reise til et annet land
som etterspør deres kompetanse, eventuelt forlate hjemlandet
når Statens lånekasse har avskrevet gjelda, eller
etter at NORAD-finansiert stipendiatopphold i Norge er over.
Flertallet peker på at
ut fra innvandringspolitiske hensyn virker det i dagens situasjon
lite hensiktsmessig å nekte personer som har en norsk utdanning,
snakker norsk og kjenner det norske samfunnet, å søke
arbeidstillatelse i Norge.
Flertallet viser til at fjerningen
av hovedregelen om karantenetid krever en endring i utlendingsforskriften. Flertallet forutsetter
at dette skjer raskt og at saker som nå er til behandling
i UDI eller utlendingsnemnden enten stilles i bero eller innvilges
inntil forskriftsendringen er på plass. Flertallet vil
vise til at statsråd Sylvia Brustad i Stortingets spørretime
14. februar 2001 sa følgende:
"Jeg vil vurdere særskilt om karantenebestemmelsen for
utenlandske studenter bør oppheves. På denne bakgrunn
har jeg gitt instruks til politiet om at personer som omfattes av
karantenereglene, ikke skal uttransporteres før en slik
vurdering er foretatt."
Flertallet forutsetter at dette
også vil gjelde frem til forskriften er trådt
i kraft og vil be statsråden vurdere om de som har fått
negativt vedtak og de som har søknader til behandling kan
få midlertidig arbeidstillatelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine generelle merknader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener at oppmykning av regelverket på dette punktet
er nødvendig bl.a. utfra hensynet til fleksibilitet. Arbeidstillatelser
er i utgangspunktet et myndighetsansvar, men flertallet ser
positivt på at søknadsprosedyrene endres slik
at arbeidsgiverne gis en mer aktiv rolle, for eksempel ved at de
på visse vilkår gis anledning til å søke
på vegne av arbeidstakere som ønskes rekruttert
fra utlandet. Flertallet forutsetter at partene i
virksomheten er enige om behovet for utenlandsk arbeidskraft. Flertallet vil
understreke viktigheten av at myndighetene fortsatt har kontroll
med hvem som får tillatelse til opphold og arbeid i landet. Flertallet er
av den oppfatning at en eventuell ny ordning må tilfredsstille
både kravet til likebehandling og kravet til enkelthet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at flertallet adresserer et noe annet spørsmål
enn det forslagsstillerne tar opp i forslag IV. Disse medlemmer vil
vise til at det vil være en betydelig forenkling hvis arbeidsgivere
kan søke om arbeidstillatelse for enkelte jobber uten at
man konkret har funnet en arbeidstaker som vil ta jobben. Forslaget
innebærer at man etter vanlige prinsipper får
forhåndsgodkjent at jobben man søker etter arbeidstaker
tilfredsstiller kravene som er satt for å få arbeidstillatelse
og at bedriften da tildeler denne arbeidstillatelsen til den de
finner kvalifisert. Det forutsettes en varslingsplikt om hvem man
har ansatt og hvor utlendingsmyndighetene etter § 27-29
kan nekte endelig godkjenning. Disse medlemmer er
enig med flertallet i at arbeidsgivere bør kunne gis anledning
til å søke på vegne av arbeidstakerne. Disse
medlemmer konstaterer at statsråden i sin pressekonferanse
21. mars 2001 tok til orde for en slik ordning, men at den primære
forenklingen ville være at arbeidstaker slipper å oppsøke
norsk utenriksstasjon for å søke.
Med den konkurranse vi ser etter enkelte ettertraktede
arbeidstakere er det etter disse medlemmersmening behov for langt enklere regler
enn de statsråden har tatt til ordet for.
Disse medlemmer vil fremme forslag
IV fra Dokument nr. 8:4 (2000-2001):
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en forenklet søknadsprosedyre for arbeidsinnvandring som
gir arbeidsgiverne mulighet til å utstede arbeidstillatelser dersom
vilkårene i loven er oppfylt."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
det som er sagt ovenfor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til budsjettavtalen som ble inngått
mellom Arbeiderpartiet og Sentrum i forbindelse med behandling av
statsbudsjettet for 2001. I avtalen ble Arbeiderpartiet og Sentrum
enige om følgende:
"… ber regjeringen fremme forslag til tiltak
for å øke tilgangen på arbeidskraft i
Norge blant annet gjennom … økt arbeidsinnvandring …"
Flertallet viser til de forslag
som Regjeringen nettopp har lagt fram for å myke opp og
forenkle regelverket vedrørende arbeidsinnvandring, og
til at Regjeringen har varslet at den der det er nødvendig,
vil komme til Stortinget med forslag til nye lovendringer. Flertallet vil
på denne bakgrunn anbefale at dokumentet vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader og foreslår at dokumentet
ikke bifalles.
Forslag fra Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utarbeide regler som snur prinsippet om at utlendinger i utgangspunktet ikke har adgang til å flytte til Norge og ta arbeid her, slik at enhver som er sikret fast arbeid, underhold og bolig får arbeidstillatelse etter dagens regler. For tillatelse til arbeidstakere fra land utenom EØS, forutsettes det at arbeidsgiver kan dokumentere at det har vært søkt etter arbeidskraft i Norge/EØS-området.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en forenklet søknadsprosedyre for arbeidsinnvandring som gir arbeidsgiverne mulighet til å utstede arbeidstillatelser dersom vilkårene i loven er oppfylt.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Dokument nr. 8:4 (2000-2001) - forslag fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg om å åpne for større arbeidsinnvandring og forenkle saksbehandlingen av arbeidstillatelser - bifalles ikke.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:4 (2000-2001) - forslag fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg om å åpne for større arbeidsinnvandring og forenkle saksbehandlingen av arbeidstillatelser - vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev datert 2. februar 2001 om
Arbeids- og administrasjonsdepartementets vurdering av forslagene
i dokument 8:4 (2000-2001) og forslag fra stortingsrepresentant
Lars Sponheim fremmet på vegne av Venstre av 11.11.00
Som komiteen er kjent med, er en tverrdepartemental arbeidsgruppe
under ledelse av Kommunal- og regionaldepartementet i gang med å vurdere
endringer i utlendingsregelverket og praksis som gjelder arbeidsinnvandring.
Kommunal- og regionaldepartementet redegjorde for dette arbeidet
bl.a. i sitt brev av 9.11.2000. Arbeids- og administrasjonsdepartementet deltar
i denne arbeidsgruppen.
Arbeidsmarkedet er kjennetegnet ved at vi har
meget høy yrkesdeltakelse og relativt lav ledighet. Arbeidsledigheten
ved utgangen av januar var på 3,0% (69 670 personer
ifølge registerdata). Samtidig var 11 399 personer på tiltak
(ordinære tiltaksdeltakere). Det er noe mistilpasning i
arbeidsmarkedet da mange av arbeidssøkere ikke har den
kompetansen som arbeidsgiverne ønsker. Gjennom aktiv innsats
fra Aetat arbeider vi for å kvalifisere de arbeidsledige
og yrkeshemmede slik at en unngår at enkeltpersoner blir
gående for lenge arbeidsledig. Det har bidratt til at vi
har kunnet holde langtidsledigheten nede.
Jeg er imidlertid enig med forslagsstillerne
at det i dag ikke er tilstrekkelig arbeidskraft i Norge til å dekke etterspørselen
fra arbeidsgiverne. Dette er uheldig for den enkelte bedrift og
for norsk økonomi generelt. Det kan også være
et problem for de i Norge som er arbeidsledige, for eksempel hvis
mangel på nøkkelpersonell med spesiell kompetanse
skaper flaskehalser som gjør at bedriftene heller ikke
oppretter andre stillinger som ikke krever slike kvalifikasjoner.
Regjeringen legger stor vekt på å føre
en politikk som bidrar til at de innenlandske arbeidskraftsressursene
blir best mulig utnyttet. Regjeringens samlede politikk skal bidra
til dette, både den generelle makroøkonomiske
politikken og budsjettpolitikken, herunder arbeidsmarkedspolitikken.
Jeg vil her vise til regjeringens økte innsats for å hindre
utstøting av personer med svak tilknytning til arbeidslivet,
samt prioriteringen av ungdom, langtidsledige, innvandrere og yrkeshemmede
i Aetat.
Gjennom fornyelsesprogrammet i offentlig sektor
vil ressurser bli overført fra administrasjon til tjenesteproduksjon.
Ansatte i det offentlige skal mobiliseres til å yte flere
og bedre tjenester overfor brukerne.
Jeg ser på arbeidsinnvandring som et
supplement til utnyttelsen av de innenlandske arbeidskraftressursene. Behovet,
slik jeg ser dette, vil særlig være knyttet til enkelte
sektorer og yrker. Hvilke yrker det er mangel på vil variere
med tilgangen på innenlandsk arbeidskraft. I langtidsprogrammet
vil vi komme nærmere tilbake til vurderinger av arbeidsinnvandring,
herunder innvandring for å dekke opp kompetansemessige
flaskehalser i arbeidsmarkedet.
Jeg har på bakgrunnen av arbeidsmarkedssituasjon bedt
Aetat bistå arbeidsgiverne med å skaffe arbeidskraft
utenfor landets grenser hvis ikke innenlandsk arbeidskraft er tilgjengelig.
Dette vil dels kunne skje gjennom det europeiske arbeidsformidlingssamarbeidet
EURES, som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen. For
enkelte grupper kan det være aktuelt å rekruttere
utenfor EØS-området.
Det er min mening at arbeidskraft som rekrutteres
fra land utenfor EØS-området bør kunne
få arbeidstillatelse uten lang ventetid. Jeg har full tillit
til at Kommunal- og regionaldepartementet har tilstrekkelig fokus på nødvendige
endringer i dagens system for å oppnå dette.
De siste årene har Aetat bidratt til
rekruttering av et betydelig antall helsearbeidere fra EØS-området. Mange
arbeidsgivere krever at utenlandske arbeidstakere har norskkunnskaper.
Arbeidssøkere får, gjennom Aetat sitt helserekrutteringsprosjekt,
tilbud om språkopplæring i hjemlandet før
de kommer til Norge. Økt konkurranse om helsefaglig arbeidskraft
i EØS fører nå til at Aetat går
utenfor EØS-området for å skaffe arbeidskraft.
Aetat har inngått en samarbeidsavtale om rekruttering av
sykepleiere, tannleger og leger med polske myndigheter og forhandler
nå om lignende avtaler med Filippinene om sykepleiere og
med Ungarn angående leger.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet har
i samråd med berørte departementer i de senere årene
fastsatt en kvote for sesongarbeidere i jord- og hagebruksnæringen
utenfor EØS-området i henhold til næringens
innmeldte behov for sesongarbeidskraft i forbindelse med utplanting,
stell og innhøsting av bær, grønnsaker
og frukt. AAD har fastsatt denne kvoten i 2001 til 11 980 arbeidstillatelser.
Etter dagens regelverk blir søknader
om arbeidstillatelse fra faglærte utenlandske arbeidssøkere
vanligvis behandlet individuelt. De fleste sakene oversendes Aetat
for en vurdering av muligheten for å skaffe innenlandsk
arbeidskraft, eventuelt arbeidskraft fra EØS. Dette tar
tid og bidrar til å øke saksbehandlingstiden.
Jeg mener det bør være rom
for å effektivisere saksbehandlingen gjennom å redusere
omfanget av individuell vurdering i Aetat. Dette vil bli fulgt opp
i forbindelse med den gjennomgangen som nå skjer.
Dok.8:4 (2000 2001) er et innspill
i debatten om hvordan vi skal sikre tilgangen på arbeidskraft
i Norge i årene framover og om hvilken rolle arbeidsinnvandring
kan ha. Etter min vurdering er det imidlertid vanskelig å ta
stilling til såpass betydelige endringer av det prinsipielle
grunnlaget for innvandringspolitikken uten en mer inngående
utredning og drøfting av forslagene i et bredere perspektiv
der bl.a. bolig , utdannings og familiepolitikken
trekkes inn.
Jeg har derfor tatt initiativ til at det settes
ned en hurtigarbeidende tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal
vurdere behovet for endringer i regelverk og praksis som gjelder
arbeidsinnvandring. Den vil kunne bygge videre på utredningen
"Arbeidskraftbehov og rekruttering fra utlandet" som ble lagt fram
i februar 1999, og som er fulgt opp gjennom flere konkrete tiltak.
Gruppa vil se nærmere på forslagene i Dok.8:4 sammen
med andre forslag som har blitt fremmet i seinere tid. Jeg vil gi
gruppa i oppgave å legge fram forslag til eventuelle endringer
i løpet av et par måneder, slik at tiltak kan
settes i verk raskt. Dersom det er aktuelt å gjennomføre
tiltak som innebærer endring av prinsippene for innvandringsreguleringen
og av bestemmelser i utlendingsloven, vil saken bli lagt fram for Stortinget
på vanlig måte.
Samtidig vil jeg nevne at regjeringens langtidsprogram,
som etter planen legges fram i vårsesjonen 2001, kommer
til å ta opp hvilken betydning arbeidsinnvandring kan ha
for å dekke behovet for arbeidskraft i årene framover.
Når det gjelder de konkrete forslagene
i Dok.8:4 (2000 2001), er min foreløpige vurdering
gjengitt nedenfor i tilknytning til hvert av de fire forslagene.
I
Stortinget ber Regjeringen
utarbeide regler som snur prinsippet om at utlending i utgangspunktet
ikke har adgang til å flytte til Norge og ta arbeid her,
slik at enhver som er sikret fast arbeid, underhold og bolig får arbeidstillatelse
etter dagens regler.
De som fyller vilkårene for en arbeidstillatelse
etter dagens regelverk, har rett på arbeidstillatelse.
Dette systemet styrker rettssikkerheten, men stiller store krav til
utforming av forskriften. I tillegg til de grunnlag for arbeidstillatelse
som er nevnt i dokument 8 forslaget, fagutdannede/spesielle
kvalifikasjoner og sesongarbeid, omfatter rettighetsbestemmelsene
også flere andre grunnlag. Det gjelder blant annet varig
ervervsvirksomhet. Arbeidstillatelse for å drive ervervsvirksomhet
kan gi grunnlag for varig bosetting.
Forskriften inneholder også en rekke
andre bestemmelser hvoretter en utlending har rett til arbeidstillatelse,
men av tidsbegrenset varighet. Disse omfatter blant annet forskere,
stipendiater eller forelesere, medarbeidere i etablerte organisasjoner
som har til formål å drive ideell eller humanitær
virksomhet, nødvendige medarbeidere for gjennomføring
av kontrakter eller for utvikling av norsk næringsliv,
ansatte i utenlandsk statsselskap eller multinasjonalt selskap.
Som det fremgår av utlendingsforskriften §§ 3 5a,
er det også andre grunnlag som kan gi rett til en arbeidstillatelse.
De som faller utenfor rettighetsbestemmelsene,
kan bare gis tillatelse når det foreligger sterke menneskelige
hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 8
annet ledd. Dette innebærer at rene arbeidssøkere
har svært liten mulighet til å få en arbeidstillatelse
dersom de ikke har rett til det. "Sterke menneskelige
hensyn" er ikke et egnet kriterium for å innvilge en ren
arbeidstillatelse, samtidig som de færreste vil ha en "særlig
tilknytning" til Norge. Dette gjelder også når
det er snakk om hensyn til herværende arbeidsgiver. Jeg
minner om at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i
brev av 17. november 1998 til daværende justisminister
Aud-Inger Aure, mente at statsråden ikke hadde redegjort
for et konkret hjemmelsgrunnlag for innvilgelse av arbeidstillatelser
til to kvinner fra Peru (den såkalte barnepikesaken). Disse innvilgelsene
var nettopp gitt i medhold av utlendingsloven § 8 annet
ledd.
Slik jeg tolker Dokument 8 forslaget vil det
innebære at man langt på vei fraviker Stortingets
føringer hittil mht. en kontrollert og regulert innvandring.
Konsekvensene av en slik utvidelse av mulighetene til å få arbeidstillatelse,
er også vanskelig å overskue. All erfaring viser
at dersom man vil unngå former for "sosial dumping", stilles
det store krav til kontroll av at bl. a. arbeidsvilkår,
krav til egnet bolig mv. er oppfylt Det betyr mer omfattende kontrolloppgaver
for myndighetene.
Jeg har merket meg at dokumentet foreslår
at man i denne sammenheng åpner opp for varig innvandring
og mulighet for opphold for familiemedlemmer. Jeg er enig i at dette
bør være hovedregelen når det gis arbeidstillatelser
over flere år. Samtidig innebærer innvandring
av familier med barn større behov for boliger og offentlige
tjenester og kan bidra til at pressproblemer og knapphet på arbeidskraft
på enkelte områder forsterkes. Konsekvensene av
en grunnleggende endring av regelverket på dette punktet
bør derfor vurderes grundig.
II
Stortinget ber Regjeringen
utarbeide regler som åpner for at utlending kan søke
om arbeidstillatelse fra Norge, dersom vedkommende ikke mottar annen
offentlig støtte.
Jeg er enig i at det er behov for en ytterligere
oppmyking av hovedregelen om at arbeidstillatelse må være søkt
og innvilget før innreise til Norge. Samtidig må vi unngå å komme
i en situasjon der et stort antall utlendinger må føres
ut av Norge med tvang fordi det viser seg at de likevel ikke fyller
de vilkår som er satt for å få en arbeidstillatelse.
Dersom eventuelle endringer innebærer at hovedregelen blir
at man kan søke om arbeidstillatelse fra Norge, må også utlendingsloven § 6
fjerde ledd endres. Departementet er i gang med å vurdere
ulike alternativer for oppmykning av regelverket på dette
punkt, og jeg vil også be den omtalte arbeidsgruppa se
nærmere på spørsmålet.
III
Stortinget ber Regjeringen
utarbeide regler som gir utlendinger som har studert i Norge adgang
til å søke arbeidstillatelse
i Norge etter de samme regler som andre utlendinger.
Jeg er enig med forslagsstilleren om at det
kan være hensiktsmessig å se nærmere
på disse reglene. Det har hittil vært Stortingets
oppfatning at et utdanningsopphold i Norge ikke skal danne grunnlag
for varig innvandring. Ordningen med studenttillatelser er da også begrunnet
med hensynet til å kunne tilby relevant kompetansegivende
utdanning som studenter kan nyttiggjøre seg i sine hjemland.
I tillegg er det lagt vekt på at et innslag av utenlandske
studenter på norske studiesteder har et element av kulturutveksling.
Derfor har det vært en forutsetning at studentene skal
returnere til sine hjemland etter avsluttede studier. Det vil være
et nytt prinsipp om hensynet til det innenlandske norske arbeidsmarkedet
skal begrunne studietillatelser.
Det har de seinere årene blitt foretatt
flere justeringer av regelverk og praksis som har gjort det lettere
for enkelte kategorier studenter å få arbeidstillatelse
som spesialist etter endt studium, dersom de fyller vilkårene
for dette. Nylig er det åpnet for at studenter som er såkalt
selvfinansierende, dvs. ikke har mottatt finansiell støtte
fra den norske stat, kan innvilges arbeidstillatelse som spesialist
etter studiene, jf. vedlagte rundskriv UDI 00-29 JURA. Dette er
fornuftige justeringer av praksis.
I forslaget går man imidlertid svært
langt ved å ta bort enhver hindring for at utenlandske
studenter kan få arbeidstillatelse i Norge etter endt utdanning.
Mange av utenlandsstudentene i Norge mottar stipend som er bistandsmotiverte,
nettopp for at hjemlandet skal kunne dra nytte av den kompetansen
de får her. En slik endring må vurderes av flere
instanser, både utdannings og bistandsmyndighetene.
Det kan synes vanskelig å opprettholde stipendordninger
som er begrunnet i bistandsaspektet, dersom man legger opp til at
alle som etter endt studium får jobb her, får
arbeidstillatelse. Jeg vil imidlertid be den foreslåtte
arbeidsgruppa om å se nærmere på dette
forslaget og foreta en avveining av ulike hensyn. Noe mer fleksibilitet
på dette området bør bestrebes.
IV
Stortinget ber Regjeringen
utarbeide en forenklet søknadsprosedyre for arbeidsinnvandring
som gir arbeidsgivere mulighet til å utstede arbeidstillatelser dersom
vilkårene i loven er oppfylt.
Jeg er innstilt på at vi så raskt
som mulig kan vurdere forenklinger i gjeldende prosedyrer for å søke
arbeidstillatelse slik at fornuftige endringer kan bli gjennomført.
Jeg er imidlertid i tvil om den ordningen som foreslås
i Dokument 8 forslaget, er den enkleste og mest hensiktsmessige.
Myndighetene bør ikke gi fra seg muligheten til å kontrollere
hvilke utlendinger som får tillatelse til opphold og arbeid
her. Vi bør ikke innføre ordninger som kan misbrukes,
f.eks. ved at arbeidstilbud skreddersys for å omgå innvandringsreglene
uten at det er et reelt arbeidsmarkedsmessig behov. For øvrig
må hensynet til likebehandling og behovet for å ha
et regelverk som er enkelt å praktisere ivaretas ved en
eventuell oppmykning. Disse hensyn er ikke mindre viktige hvis nye
regler for arbeidstillatelser også skal være rettighetsbestemmelser.
Det må derfor utredes nærmere av den nevnte arbeidsgruppen
hvordan man kan gjennomføre forenklingene.
Konklusjon:
Jeg vil be en tverrdepartemental arbeidsgruppe
vurdere forslagene i Dok.8:4 (2000-2001) og tar sikte
på å komme tilbake til Stortinget med eventuelle
forslag til endringer av prinsipper for innvandringsreguleringen og
lovverket i løpet av vårsesjonen 2001.
Jeg viser til komitéens brev av 02.02.2001
med spørsmål om vurdering av forslag fra Venstres
representant Lars Sponheim.
Som kjent ble vilkårene for å få tillatelse
som faglært arbeidstaker senket fra 01.05.2000. Etter den
tid er det som hovedregel tilstrekkelig med fagkompetanse fra videregående
skole. Faglært arbeidskraft som det er arbeidsmarkedsmessig
behov for, har altså etter dagens regelverk rett til tillatelse
som gir grunnlag for varig opphold. Til tross for endringen i regelverket
rapporteres det stadig om stor mangel på faglært
arbeidskraft innen flere næringer. Jeg har derfor nedsatt
en arbeidsgruppe på statssekretærnivå ledet
av statssekretær Øystein Mæland i Justisdepartementet.
Denne gruppen vurderer mulige tiltak for å lette rekrutteringen
av arbeidskraft fra utlandet blant annet ved å gjøre
regelverket mer fleksibelt. Statssekretærarbeidsgruppen forventes å fremlegge
sine forslag til tiltak i mars i år. Jeg har imidlertid
allerede besluttet at det skal arbeides videre med å utforme
forslag til regelendringer på følgende områder:
– at arbeidssøkervisum
kan innvilges til personer med etterspurt kompetanse
– økt adgang til å søke
arbeidstillatelse fra Norge
– at også arbeidsgiver
skal kunne søke om tillatelse på vegne av arbeidstaker
med spesielle kvalifikasjoner
– forenkling av rutiner for arbeidsmarkedsmessig vurdering
av søknader om arbeidstillatelse som spesialist
– at flere får mulighet
til å komme til Norge mens søknad behandles i
UDI
– enklere å få foreløpig
arbeidstillatelse, mens søknad behandles i UDI
– at første gangs tillatelse
gis med lengre varighet når det er mulig
Når det gjelder udekket behov for ufaglært
arbeidskraft, så bør det i større grad
være mulig å rekruttere fra det innenlandske arbeidsmarkedet,
dvs. personer som er her i dag, og som av ulike årsaker
har problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet.
Denne problemstillingen har derfor ikke fått samme fokus
i ovennevnte arbeidsgruppe.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 22. mars 2001
Berit Brørby
leder |
Odd Eriksen
ordfører |
Erna Solberg
sekretær |