Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:20:30 ] : Den 1. januar
var en merkedag. Da overtok Norge det roterende presidentskapet
i FNs sikkerhetsråd. Vervet som president for Sikkerhetsrådet roterer
hver måned mellom medlemmene, og denne januarmåneden er det altså
Norge som leder møtene og har ansvar for dagsordenen i Sikkerhetsrådet.
Det er 20 år siden sist, og det blir antageligvis 20 år til neste
gang vi har dette vervet. Dette omtales som verdens viktigste møterom.
Det er kanskje hvert 20. år vi har dette vervet, så i løpet av et århundre
er det fem måneder hvert århundre vi sitter med lederklubba i FNs
sikkerhetsråd.
Vår ambassadør
til De forente nasjoner i New York, Mona Juul, markerte i går begivenheten
ved å invitere sine kolleger til frokost. Den skulle ha funnet sted
på seilskuten «Statsraad Lehmkuhl», som for tida ligger i havn i
New York. Frokosten måtte imidlertid flyttes på grunn av smitteverntiltak.
Pandemien preger også arbeidet i FNs sikkerhetsråd.
Det er i god norsk
tradisjon at vi ønsket å innlede vårt presidentskap på «Statsraad
Lehmkuhl». Lehmkuhl var – dette vet i alle fall bergenserne i salen
– medlem av Christian Michelsens samlingsregjering i årene etter 1905.
Da fikk vi vår egen, selvstendige utenrikspolitikk. For meg representerer
denne koblingen en viktig symbolikk av tre grunner:
at
vi viderefører den brede tverrpolitiske enigheten om de lange linjer
i norsk utenrikspolitikk
at
Norge i Sikkerhetsrådet har en uavhengig stemme – selv om vi daglig
merker økende geopolitiske spenninger, er vi ingen kasteball mellom
stormaktene
at
vi også er medlem av Sikkerhetsrådet for å ta vare på våre egne
interesser, og det er å fremme folkeretten og respekt for internasjonale
avtaler, for et sterkt FN er avgjørende for Norges sikkerhet og
norske interesser
Jeg vil takke
alle partiene på Stortinget for at vi oppnådde å få sete i FNs sikkerhetsråd.
Norges plass i Sikkerhetsrådet er et samarbeid mellom mange av partiene som
er representert her. Det har blitt jobbet veldig godt. Jeg kan se
utover salen og se på mange av dere hvordan det har blitt jobbet
godt på ulike delegasjonsreiser og i andre sammenhenger for å fremme
vår sak og vårt kandidatur. Jeg vil takke for mange viktige diskusjoner
i salen, og også de to partiene som var imot at vi skulle søke medlemskap
i Sikkerhetsrådet, Rødt og Fremskrittspartiet, for å ha bidratt
til gode diskusjoner. En spesiell takk går til Ine Eriksen Søreide
for hennes grundige arbeid med å bringe Norge inn i rådet.
Vi har lagt bak
oss et år preget av økt ustabilitet og konflikt i verden, en ustabilitet
som også reflekteres i FNs sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådet befinner
seg som kjent ikke i et maktpolitisk vakuum. Sikkerhetsrådet er –
og vil alltid være – en arena for stormaktspolitikk. Den kan i beste
fall temmes, men den kan ikke fjernes. FN støtter opp om det folkerettslige
rammeverket og om de multilaterale institusjoner som også tjener
Norge, som tjener norske interesser. Dette er institusjoner av betydning
for vår sikkerhet, vår økonomi og vår velferd. De bidrar til internasjonal
stabilitet.
FNs første generalsekretær,
nordmannen Trygve Lie, sa det slik:
Jeg ser i De forente
nasjoner en praktisk vei mot fred og framskritt – ikke en hurtig
og lett vei, men en vei som fører fram, hvis bare medlemsstatene
med klokskap, lojalitet og fasthet benytter seg av FN-organisasjonens
institusjoner i årene som kommer.
Det påligger oss
et ansvar for å bidra i de organer som ivaretar internasjonal rettsorden
og multilaterale løsninger. Sikkerhetsrådet er et slikt organ. Hurdalsplattformen
er tydelig på at vi vil bruke medlemskapet i FNs sikkerhetsråd til
å forsterke folkeretten, til å løfte klimaspørsmål, til å beskytte
sivile og barns rettigheter i krig og konflikt og til å fremme kvinners
rettigheter. Målet om å styrke folkeretten, herunder humanitærretten og
menneskerettighetene, er en rød tråd i hele medlemskapsperioden.
Vi løfter klimaspørsmål
fordi koblingen mellom klimaendringer og sikkerhet bør være en viktig
del av Sikkerhetsrådets dagsorden. Vi fremmer kvinners rettigheter,
inkludering og deltakelse spesielt gjennom arbeidet knyttet til
kvinner, fred og sikkerhet. I tillegg er fredsdiplomati en rød tråd
i medlemskapsperioden. Vi vil styrke rådets arbeid med å forebygge,
dempe og løse konflikter ved å bygge på norske erfaringer med freds-
og forsoningsarbeid. Det Norge bidrar med, er relevant. Vi har lang
erfaring i å snakke med alle parter i ulike konflikter, også med
parter vi er sterkt uenige med. Et bredt nettverk av aktører på
bakken gir oss kunnskap om hendelser som finner sted. Vi bruker
dette nettverket aktivt. Det sikrer at rådet er best mulig informert
før vi tar beslutninger.
Når det f.eks.
rapporteres om systematisk voldtekt av kvinner i konflikten i Etiopia,
vet vi at det har funnet sted. Vi har det bekreftet fra troverdige
kilder på bakken. Vi har regelmessig dialog med sivilt samfunn og forskningsmiljøer
i Norge. Det er viktig. Vi har hatt flere nyttige innspillsrunder
med sivilsamfunnsorganisasjoner. Kontakten med forskningsmiljøene
er organisert som rundebordsmøter mellom forskere og Utenriksdepartementet,
hvor tema av relevans for vårt arbeid i Sikkerhetsrådet blir diskutert.
NUPI og PRIO har bidratt særskilt i dette arbeidet som sekretariat
og tilrettelegger for disse rundebordsmøtene. Jeg vil takke for
deres viktige innsats, og jeg ser fram til å samarbeide også med dem
det neste året.
Presidentskapet
i Sikkerhetsrådet gir oss mulighet til å initiere egne tematiske
møter, såkalte signaturarrangementer. Det er en del ord som går
igjen i FN-sammenheng, «signaturarrangement» er av disse ordene.
Vi planlegger for to av disse. Jeg skal selv lede det første, den 18. januar.
Det skal handle om kvinner, fred og sikkerhet. Vi vil da rette søkelyset
mot behovet for å styrke sammenhengen mellom kvinners deltakelse
i politiske prosesser og kvinners beskyttelse. Vi vet at kvinner
ikke vil oppnå beskyttelse før de også kan være med og påvirke politikken.
Kvinner må kunne delta i politikken og jobbe for egen deltakelse,
uten at det betyr at de setter eget liv i fare.
Statsministeren
vil lede vårt andre signaturarrangement, om behovet for bedre beskyttelse
av sivile når kriger utkjempes i byer og tettbygde strøk. Moderne
kriger utkjempes i mindre grad slik vi er vant med fra historiebøker
eller filmer; på slagmarken. Nå skjer det mer i urbane områder der
folk bor, med langvarige skadevirkninger for sivilbefolkningen.
Mange drepte og skadde og ødeleggelser av infrastruktur som vannforsyning,
sykehus og skoler, driver folk på flukt, og det blir mindre å komme
tilbake til. I møtet vil vi diskutere utfordringene urban krigføring
medfører. Spesielt viktig er det å rette søkelyset på krigførende
parters ansvar for å beskytte sivilbefolkningen.
I tillegg til
disse signaturarrangementene vil jeg også lede en åpen debatt om
den israelsk-palestinske konflikten. Sikkerhetsrådet spiller en
viktig rolle i det internasjonale arbeidet for å legge til rette
for en fredelig løsning på konflikten i form av en forhandlet tostatsløsning.
Mitt håp er at møtet kan bidra til å skape en mer konstruktiv dynamikk.
Som president
vil vi også avholde en uformell samling for rådets ambassadører
og FNs generalsekretær om forebyggende diplomati og fredsmekling.
Arrangementet blir lagt opp etter samme modell som det årlige Oslo Forum,
der globale aktører innen fredsmegling deltar. Det tilpasses Sikkerhetsrådet
for å skape en arena av fortrolighet og diskresjon. Den røde tråden
vil være hvordan inkludere og kommunisere med aktørene i en konflikt.
Det er her Norges langvarige engasjement og erfaring som freds-
og forsoningsaktør vil bli veldig viktig.
Det er også viktig
å invitere representanter fra sivilt samfunn til bords, spesielt
kvinner. En rekke kvinner har blitt utsatt for represalier de siste
årene etter at de har holdt orienteringer i FNs sikkerhetsråd. Prominente stemmer
vegrer seg derfor for å stå fram. De frykter hvilke konsekvenser
det kan ha for dem selv og deres familie når de returnerer til sitt
hjemland. Dette er mennesker som opplever sammenhengen mellom det
som besluttes i rådet, og det som skjer i deres eget liv og med
folk de kjenner. Det belyser også kjønnsdimensjonen ved freds- og
sikkerhetstiltak. Ved å invitere dem til å orientere rådet gir vi
en tydelig stemme til dem som er mest berørt av vold og konflikt.
Flere krevende
landsituasjoner vil behandles av rådet i januar. Det inkluderer
Afghanistan, Jemen, Libya, Somalia og Syria. Vi vil også følge utviklingen
nøye i Myanmar og Etiopia. For å gi ekstra oppmerksomhet til viktige
og krevende saker kan det bli aktuelt at også andre møter om konkrete
landsituasjoner blir ledet på politisk nivå.
La meg nevne at
Norge også har tatt initiativ til en resolusjon om maritim sikkerhet.
I fjor var det 135 maritime kidnappinger i verden. 130 av disse
fant sted i Guineabukten. Helt konkret ønsker vi å redusere piratvirksomheten
i Guineabukten og bidra til økt straffeforfølgelse av pirater i
dette området. Resolusjonen vil forhandles fram i ukene framover,
og den vil kunne bidra til å sikre fri ferdsel for både norsk og
internasjonal skipsfart. Her har vi fra norsk side mye å fare med.
Ghana er medpennefører etter at landet trådte inn i Sikkerhetsrådet
i januar. Det er et land vi også har samarbeidet med på mange andre
områder.
Hva har vi oppnådd
ved halvgått løp av vårt medlemskap? Våre prioriteringer har påvirket
Sikkerhetsrådets fornyelse av de ulike mandatene – til fredsbevarende
operasjoner, til politiske oppdrag og til ulike sanksjonsregimer.
De utgjør en betydelig andel av de resolusjonene som vedtas i løpet
av et år. Vi har bidratt til at flere av rådets vedtak er veldig
tydelig på det som er under press i verden i dag, nemlig det folkerettslige
språket. Dette styrker vi.
Sammensetningen
av rådet gjør det krevende å skape framgang i flere saker. I FN
er det daglig kamper for selv de minste framskritt, spesielt når
vi snakker om gjennomslag for brede tematiske vedtak og uttalelser. Jeg
vil derfor trekke fram resolusjonen om beskyttelse av utdanning
i konflikt som et positivt vedtak. Vi utarbeidet tekst og ledet
de krevende forhandlingene som – til tross for ganske stor motstand
fra enkelte av rådsmedlemmene – førte fram til et enstemmig vedtak
den 29. oktober. 99 av FNs medlemsland var medforslagsstillere.
Det understreker den brede internasjonale støtten til å styrke beskyttelse
av utdanning. I dette vedtaket oppfordrer Sikkerhetsrådet alle FNs
medlemsland til å gjennomføre konkrete tiltak for å beskytte skoler
og universiteter mot angrep. Det kan være tiltak som de fleste land
kanskje synes er selvsagt, men som utgjør en reell trussel i ulike
konfliktområder, som å bruke skolebygg til oppbevaring av våpen
og ammunisjon eller andre militære formål, og dermed gjøre disse
skolene til militære mål. Gjennom dette vedtaket vil rådet forebygge
og hindre militær bruk av skoler, bruk som kan sette barn, studenter
og lærere i fare og ta fra dem mulighetene til utdanning.
Dette er første
gang Sikkerhetsrådet vedtar en enkeltstående resolusjon om beskyttelse
av utdanning og utdanningsinstitusjoner i konfliktsoner. Rådet har
med dette gitt en tydelig beskjed om at trygg tilgang til utdanning
har betydning for internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjonen
styrker et veldig viktig saksfelt. Den viser at det gjennom langsiktig
og systematisk innsats er mulig å oppnå resultater selv på krevende
temaer.
Utfordringer knyttet
til klimaendringer og sikkerhet forventes å øke i årene framover.
Hvor store konsekvensene blir på sikt, avhenger av hvor raskt vi
kutter utslippene av klimagasser, men også god klimatilpasning vil
minske menneskelig sårbarhet. I Sikkerhetsrådet har Norge, sammen
med likesinnede land, løftet konsekvensene av klimaendringene for
sikkerhet og sårbarhet. Sammenhenger mellom klimakrisen og internasjonal
fred og sikkerhet blir stadig tydeligere. For eksempel ser vi i
Sahel-regionen at klimaendringer påvirker økosystemer og folks levebrød.
Økt konkurranse om knappe ressurser gir næring til konflikter, særlig
mellom bønder og gjetere. I Somalia og Tsjadsjøen har klimapåvirkningene
gjort det mulig for væpnede grupper å styrke seg. I Irak fører vannmangel,
forsterket av klimaendringer, til økt risiko for voldelige konflikter,
som væpnede grupper utnytter.
Det er imidlertid
ikke enighet blant alle rådsmedlemmene om at klimaendringer har
konsekvenser for internasjonal fred og sikkerhet. Enkelte av rådsmedlemmene
aksepterer ikke at det er noen direkte sammenheng mellom klimaendringer
og konflikt. De er uenig i at Sikkerhetsrådet bør spille en rolle
på dette området. Dette så vi tydelig da Russland for noen uker
siden la ned veto mot en tematisk resolusjon som tok sikte på å
anerkjenne nettopp denne koblingen. Også India stemte imot resolusjonen,
mens Kina var avstående. Resultatet er beklagelig og nedslående,
ikke minst siden dette har veldig bred internasjonal støtte. Hele
113 medlemsland i FN støttet utkastet til resolusjon. Norge vil
likevel fortsette å løfte konsekvensene av klimaendringene på Sikkerhetsrådets
dagsorden, ikke minst når vi nå sammen med Kenya har overtatt formannskapet
i rådets uformelle ekspertgruppe for klima og sikkerhet.
Vi skal heller
ikke underslå at vi i 2021 fikk rådet med på å anerkjenne sammenhengen
mellom klimaendringer og konflikt i operasjoner, også utenfor Afrika. I
mandatene for FNs operasjoner i både Kypros og Irak er klima og
sikkerhet inkludert som følge av målrettet norsk innsats. Videre
har vi gjennom samarbeid med forskningsinstitusjoner bidratt til
å styrke det faglige grunnlaget for dette arbeidet. Vi har etablert
et nordisk-baltisk ekspertnettverk for klima og sikkerhet. Det vil være
et bidrag til å bygge kunnskap og erfaring som mange land vil få
nytte av i årene framover.
Av mange små –
og noen litt større – gjennomslag, la meg trekke fram tre eksempler
på konkrete landsituasjoner:
Den 9. juli i
fjor vedtok et enstemmig sikkerhetsråd at humanitær bistand fortsatt
kan krysse grensen til Syria. Vedtaket gjelder i ett år, fram til
10. juli 2022. Resolusjonen sikrer at FN og humanitære organisasjoner
fortsatt får frakte livsviktig nødhjelp over grensen fra Tyrkia, nødhjelp
som når over tre millioner mennesker i Nordvest-Syria. Det var første
gang på fem år at Sikkerhetsrådet enstemmig vedtok en resolusjon
om Syria. Det sier litt om hvor polarisert Syria-debatten har vært
de siste årene. Norge er, sammen med Irland, såkalt pennefører for
dette arbeidet. Vi ledet de krevende resolusjonsforhandlingene og
har ansvar for å følge opp rådets behandling av saken videre. Det
var også avgjørende at Russland og USA så seg tjent med å finne
en omforent løsning. Vi samarbeider tett med andre land i og utenfor Sikkerhetsrådet,
samt med andre deler av FN-systemet. For Norge er det et viktig
poeng at humanitær støtte ikke skal brukes som et politisk verktøy.
For det andre
vil jeg nevne Norges arbeid med Afghanistan i Sikkerhetsrådet. Der
har vi et særskilt ansvar som pennefører – et ansvar vi til nå har
delt med Estland, som forlot rådet ved årsskiftet. Sikkerhetsrådets
medlemmer har over tid vist evne til å finne sammen i spørsmål som
gjelder Afghanistan, og det har vært viktig. Det har også vært tilfelle
for en rekke uttalelser som Norge og Estland har tatt initiativ
til det siste året. Vi er nå i en kritisk periode i afghansk historie.
Afghanistan gjennomlever tørke, pandemi, økonomisk kollaps og virkninger
av mangeårig konflikt. Det er en humanitær krise med utsikter til
en sultkatastrofe av dimensjoner. 23 millioner mennesker opplever
akutt matusikkerhet. Det rapporteres at én million barn kan dø av
sult. Vårt mål er å holde rådet mest mulig samlet, men samtidig vise
handlekraft som har relevans for den videre utviklingen. Det er
mulig å finne løsninger. Rådets enstemmige vedtak i september i
fjor om å forlenge FNs oppdrag i Afghanistan fram til mars i år
er et eksempel på det. Det er viktig at FN fortsatt har ressursene
de trenger for å hjelpe det afghanske folket i en helt fortvilet
situasjon. Det er i den sammenheng positivt at Sikkerhetsrådet den
22. desember enstemmig vedtok å gi unntak fra sanksjonsregimet mot
Taliban for humanitær bistand og annen grunnleggende støtte til
Afghanistan. I tillegg må FN fortsatt ha mandat til å engasjere
seg med Taliban i politisk dialog og til å overvåke og rapportere
på menneskerettigheter og beskyttelse av sivile. Vi er spesielt
opptatt av kvinners og jenters rettigheter.
For det tredje
vil jeg nevne den israelsk-palestinske konflikten. Her har vi spilt
en aktiv rolle og bidratt til omforente løsninger i rådet. Under
den dramatiske eskaleringen i voldshandlinger mellom Gaza og Jerusalem i
mai i fjor var Norge sentral i arbeidet for å sikre respons fra
Sikkerhetsrådet. Ved aktivt diplomati og bruk av hastemøter bidro
vi – i tett samarbeid med Tunisia og Kina, som var presidentskap
den måneden – til å øke presset på partene for å inngå våpenhvile.
Vi lyktes i den forbindelse med å sikre støtte til rådets første
presseuttalelse om denne konflikten siden 2014. Det sier noe om de
steile frontene i rådet og om betydningen av forebyggende diplomati.
Disse eksemplene
viser at det til tross for ulike syn blant Sikkerhetsrådets medlemmer
er mulig å finne fram til omforente, felles løsninger. Men det krever
systematisk, kreativt og langsiktig arbeid. FNs tidligere generalsekretær
– han som var nummer to, etter Trygve Lie – svensken Dag Hammarskjöld,
sa en gang at FN ikke er en garanti for fred, men et nødvendig verktøy
i vårt samfunns streben etter å trygge freden.
I enkelte saker
opplever vi imidlertid at verktøyet ikke har vært godt nok. Sikkerhetsrådet
lykkes ikke alltid i oppdraget med å trygge freden. Det er aktørene
i en konflikt som bærer hovedansvaret. Regionale organisasjoner
spiller ofte en nøkkelrolle. Likevel skulle vi gjerne sett at Sikkerhetsrådet
hadde gjort mer og reagert sterkere på flere av de alvorlige krisene
som har eskalert det siste året. Jeg tenker først og fremt på den
dramatiske utviklingen i Etiopia og i Myanmar.
I Etiopia har
myndighetenes blokade av humanitær tilgang til Tigray ført til sult
blant befolkningen. Det foregår systematisk ødeleggelse av infrastruktur,
helsesentre og annet i regionen. Det rapporteres om systematiske
seksuelle overgrep. Det er dokumentert grove og omfattende menneskerettighetsbrudd,
som ifølge FNs høykommissær kan grense opp mot forbrytelser mot menneskeheten.
I Myanmar er det
væpnet konflikt i 13 av 14 delstater og regioner. Landet har over
600 000 internt fordrevne, hvorav over 280 000 er nye internt fordrevne
siden kuppet i fjor. Mer enn 14 millioner av Myanmars innbyggere
anslås å være i humanitær nød i 2022, en økning på over 13 millioner
mennesker sammenlignet med starten av 2021. Det er en gigantisk
katastrofe.
Til tross for
alvoret i disse situasjonene, til tross for den direkte konsekvensen
utviklingen har for regional sikkerhet, mener fortsatt enkelte rådsmedlemmer
at disse konfliktene ikke hører hjemme på rådets dagsorden. Norge
har sammen med likesinnede rådsmedlemmer søkt en tydelig respons
fra Sikkerhetsrådet på disse akutte krisene. Vi har presset på for
hastemøter og for å oppnå uttalelser fra et samlet sikkerhetsråd.
Vi har nedlagt betydelig innsats, engasjement og ressurser for at Sikkerhetsrådet
skal engasjere seg i disse krisene. Dessverre har ikke responsen
eller uttalelsene vært like sterke som vi skulle ha ønsket. Vi skulle
gjerne sett at det var støtte blant rådets medlemmer til å ta i
bruk flere virkemidler, slik FN-pakten foreskriver. For både Etiopia/Tigray
og Myanmar må vi dessverre kunne si at Sikkerhetsrådet har sviktet,
sviktet i å forebygge og sviktet i å respondere på en måte som kunne
forhindret alvorlige menneskerettighetsbrudd og spart store sivile
tap og lidelser.
I presidentuttalelsen
om Myanmar som ble vedtatt 10. mars, fordømmer rådet bl.a. voldsbruken
mot fredelige demonstranter. Det var isolert sett en relativt sterk uttalelse,
men det har foreløpig ikke vist seg mulig å oppnå støtte i rådet
for å bygge videre på denne. Vi vil fortsette å arbeide for at rådet
skal samles og respondere i form av uttalelser og vedtak som kan
ha effekt og virkning på bakken.
Sudan er et eksempel
hvor Sikkerhetsrådets uttalelse og fordømmelse hadde en effekt.
Den kom etter militærkuppet 25. oktober i fjor. Det la press på
makthaverne for å reversere kuppet og håndtere omfattende demonstrasjoner
uten bruk av vold. Uttalelsen kom i stand etter nær norsk samordning
med afrikanske land. Det har styrket vår profil som en aktør som
kan og ønsker å snakke med alle land. Utviklingen i Sudan har dessverre
ikke gått i positiv retning. For å bidra til å redde overgangsprosessen
i landet er det nå viktig at Sikkerhetsrådet står samlet.
Dag Hammarskjöld
sa en ting til: FN ble ikke opprettet for å for å sende menneskeheten
til himmels, men for å forhindre at den går til helvete.
La meg derfor
understreke at selv balanserte fellesuttalelser også har en verdi.
Rådets medlemmers evne å stå sammen har betydning, for alternativet
er langt verre, nemlig at Sikkerhetsrådet forblir taust eller handlingslammet.
Vi snakker ofte
om konsensus når rådets medlemmer blir enige om en uttalelse eller
beslutning, men det er nok mer presist å omtale dette som kompromisser. Sikkerhetsrådets
samlede vilje kan best beskrives som et kompromiss mellom de femten
medlemmenes ulike interesser. Det er nettopp det de aller fleste
av rådets beslutninger, vedtak og uttalelser er – et nødvendig og
ofte sirlig framforhandlet kompromiss. Av de 57 resolusjonene som
ble vedtatt av Sikkerhetsrådet i fjor, var 48 enstemmige. Det ble
nedlagt ett veto i 2021. Statistikken ser med andre ord ikke så
ille ut, selv om den ikke skal overspilles. Vi ser flere eksempler
på økt samarbeid og pragmatisme. Samtidig består kjente skillelinjer
mellom rådets medlemmer. Dette gjelder særlig ulike syn på suverenitetsprinsippet
og prinsippet om ikke-innblanding på den ene siden, og spørsmålet
om universelle rettigheter og beskyttelse på den andre. Her deler
de fem faste rådsmedlemmene seg i to leirer, mens det alltid vil være
noe bevegelse blant de ti valgte medlemmene. Den 1. januar fikk
rådet fem nye medlemmer: Albania, Brasil, De forente arabiske emirater,
Gabon og Ghana. Det blir interessant å se hvordan disse medlemmene
plasserer seg i dette feltet.
Det siste året
har vi vært vitne til en verden som er preget av ustabilitet og
økt spenning mellom stormaktene. Vi har vært vitne til statskupp
i bl.a. Mali, Guinea, Sudan og Myanmar. Haiti er nær statskollaps.
Ustabiliteten øker i EUs østlige og sørlige nabolag. Det er vanskelig
å finne tegn på reelle framskritt i de konfliktene som allerede
er på Sikkerhetsrådets dagsorden. Mange av disse konfliktene er
knyttet til FNs 12 fredsbevarende operasjoner og 24 særskilte politiske
oppdrag. Norsk personell deltar i flere av disse. Vi har i dag politi
og militært personell i fredsbevarende operasjoner i Mali, Sør-Sudan,
Midtøsten og Kypros. I tillegg har vi personell i FNs politiske
oppdrag i Colombia og Sudan. Mer enn 43 000 nordmenn har deltatt
i FNs fredsoperasjoner siden 1949.
I Hurdalsplattformen
er vi tydelige på at vi ønsker å øke norske bidrag til FNs fredsoperasjoner.
Dette er operasjoner og oppdrag av betydning for internasjonal fred og
sikkerhet. Nå opplever vi at FNs fredsbevarende operasjoner må operere
i stadig mer uoversiktlige situasjoner. Ofte er langt flere parter
enn vertslandets myndigheter og opposisjonsgrupper involvert i konfliktene. Det
gjør at nasjonale konflikter får stadig mer vidtrekkende regionale
og globale implikasjoner. Flere av FNs fredsbevarende operasjoner
og politiske oppdrag står overfor utfordringer knyttet til mangelen
på en fred å bevare, enten fordi det ikke foreligger en fredsavtale,
eller fordi det er begrenset oppslutning om en foreliggende fredsavtale.
Det har vært mye
snakk om at Norge i FNs Sikkerhetsråd lett vil kunne havne i en
stormaktskvis, og at presset på Norge – fra alle kanter – vil øke
som følge av medlemskapet. Til det vil jeg si følgende: Alle stater
arbeider for å fremme sine egne interesser. Det gjør stormaktene,
og det gjør også vi. Hittil har vi stått veldig stødig i dette presset
– med en uavhengig norsk stemme – og sjelden kommet i skvis mellom
stormaktene. Ja, vi opplever tidvis interessemotsetninger og krysspress, men
det er i liten grad knyttet til vårt medlemskap i Sikkerhetsrådet.
Det opplevde vi også før vi ble medlem, og det vil vi oppleve etter
at vi går ut av Sikkerhetsrådet i 2023. Det er en del av den utenrikspolitiske
hverdagen.
Så hvorfor har
medlemskapet i Sikkerhetsrådet verdi? Det er ikke fordi Norge alene
kan trygge freden eller forhindre krig, men fordi Norge helt konkret
er med på å utforme de vedtak og uttalelser som fattes av verdens viktigste
organ for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet, fordi vi kjemper
en daglig kamp for å sikre et så sterkt tematisk og folkerettslig
språk som det er mulig å få støtte for i rådets vedtak og uttalelser,
fordi menneskerettighetene har fått en styrket stemme gjennom at Norge
sitter i Sikkerhetsrådet, og fordi vi tar egne initiativ og ofte
vinner fram i samarbeid med andre rådsmedlemmer.
La oss heller
ikke glemme den mer konkrete delen av mandatet til fredsbevarende
operasjoner, politiske oppdrag og sanksjonsregimer. Disse gir resultater
på bakken, resultater som handler om folks liv. Det kommer viktig
livsviktig nødhjelp over grensen fra Tyrkia til Nordvest-Syria til
millioner av mennesker i nød.
Til slutt: Norge
har i Sikkerhetsrådet stått opp for våre verdier og våre interesser.
Vi forfekter det vi tror på, det vi mener er viktig og riktig for
å skape en mer fredelig og stabil verden, enten det gjelder den
israelsk-palestinske konflikten eller koblingen mellom klimaendringer og
sikkerhet.
Sommeren 1905
stod statsråd Lehmkuhl, utenriksminister Løvland og resten av samlingsregjeringen
Michelsen opp for norsk uavhengighet og selvråderett i møte med
datidens stormakter. Den holdningen har gjenspeilet norsk utenrikspolitikk
hele veien siden den gang. Den holdningen gjelder også nå. Som medlem
av FNs sikkerhetsråd har vi stått stødig – med en uavhengig stemme
som utrettelig jobber for å trygge freden. Det skal vi gjøre også
i året som kommer.