Statsråd Odd Roger Enoksen: I fjorårets distrikts- og regionalpolitiske redegjørelse ble Regjeringens nye tiltak og distriktspolitiske ambisjoner presentert. Det ble annonsert at satsingen i 1999 skulle være en start på en opptrapping for å «ta hele landet i bruk» og en start på en snuoperasjon i arbeidet med å skape ønsket utvikling i distriktene. Vi har innledet et grunnleggende arbeid med å desentralisere kapital og makt, og vi er i ferd med å gjennomføre den største distriktspolitiske satsingen på 1990-tallet.

Vi har satt oss krevende mål, men det er både økonomisk nødvendig, praktisk mulig og politisk viktig å lykkes i distriktspolitikken. Utviklingen i distriktene dreier seg om sentrale verdier og muligheter for landet på lang sikt.

Vi vet at sentraliseringen ikke styres av naturlover. Selv om mye er vanskelig å snu på, er det klart at sentralisering påvirkes av den politikk som føres. Hvem vil f.eks. bestride at de mange store utbyggingsprosjektene og investeringene på Østlandsområdet i det siste har gitt tilflytting?

Distriktene har flere utfordringer. Statistikken viser at barnekullene i store deler av distriktene ikke lenger er store nok til å opprettholde folketallet. Mange kommuner vil få en negativ befolkningsutvikling, også uten netto utflytting. Selv om utflyttingen stoppet helt, ville vi få en nedgang i folketallet mange steder i distriktene. Befolkningsveksten i Norge i 1998 var den største på 25 år, men veksten kom i sentrale strøk. Fylkene rundt Oslofjorden fikk to tredjedeler av befolkningsøkningen nasjonalt i fjor. På 1990-tallet var det stort sett byregionene som vokste.

Mange av de unge flytter til sentrale strøk for å ta seg høyere utdanning, og for få kommer tilbake. Folk med høyere utdanning er en mangelvare i distriktene. Dette er et problem for et næringsliv som trenger mer kompetanse for å opprettholde konkurranseevnen. Samtidig mangler det jobbmuligheter for folk med høyere utdanning – og dette er en alvorlig utfordring for distriktene – når vi etter hvert står overfor ungdomskull hvor nesten samtlige tar videregående utdanning og kanskje halvparten fortsetter på universitet og høgskole.

Det er viktig å forstå hva som gjør at folk flytter. Vi vet at det ikke er nød som driver flytteprosessene i dag. Det er ikke lenger klare forskjeller mellom distriktene og sentrale strøk når det gjelder levekår. At levekårene er utjevnet nasjonalt, kan oppfattes som et tegn på at den mangeårige distriktspolitiske innsatsen har vært vellykket, men ulemper som f.eks. lange avstander og dårlig legedekning skaper fortsatt problemer mange steder.

Distriktsproblemene er ikke løst. Det er fortsatt nødvendig med en solid distriktspolitisk innsats, og innsatsen må videreutvikles. Det er ikke lenger bare søken etter utdanning og jobb som trekker folk fra distriktene. Også holdninger og preferanser når det gjelder livsstil og levemåter, er viktig for valg av bosted. Utfordringene er andre enn før, og det trengs nye tenkemåter og virkemidler for å realisere de distriktspolitiske målene.

Moter og trender skifter, og heldigvis kan de skifte igjen i en retning til fordel for distriktene. I januar presenterte Dagens Næringsliv en interessant artikkel om det de kalte «mykingene». Artikkelen omtaler en meget omfattende EU-undersøkelse som tyder på at det hos moderne mennesker i Europa er et grunnleggende verdiskifte på gang. Karrieren blir taperen i kampen om tiden. Ungdom med høyere utdanning ønsker å prioritere familie og fritid høyere enn noen gang før.

Jeg tror at distriktene kan tilby svært mye av det som moderne mennesker etter hvert ønsker. Kanskje kan de moderne og høyt utdannede med ønske om rikt familieliv finne bedre vilkår i distriktene enn i sentrale strøk? Viktige hindringer for desentralisering er redusert. Ny teknologi gjør avstand mindre viktig enn før. Flere kan jobbe med det de ønsker, uansett hvor de befinner seg. Og når nye mekanismer i den samfunnsmessige utviklingen gjør størrelse og sentralitet mindre viktig, kan det hende at langt flere enn i dag foretrekker et liv utenfor storbyene.

Jeg tror mange flere med tiden vil innse at distriktene representerer miljøkvaliteter og en praktisk mulighet for et godt liv som det er høyst framtidsrettet å ta vare på og samfunnsøkonomisk viktig å utvikle.

Nord-Norge vil fortsatt ha den høyeste prioriteten gjennom distrikts- og regionalpolitiske virkemidler, noe jeg bl.a. kommer tilbake til når de nye geografiske virkeområdene for distriktspolitiske virkemidler skal fastlegges for en ny periode.

Mange av temaene og tiltakene fra i fjor fortjener oppfølging i årets redegjørelse, men jeg velger å konsentrere oppmerksomheten om tre aspekt som det er særlig viktig å videreutvikle.

Jeg vil for det første utdype vår strategiske fokusering på ungdom og kvinner. Disse målgruppene er helt avgjørende for distriktenes framtid, og lite annet nytter hvis ikke flere av de unge og kvinnene finner det mulig og attraktivt å bo og satse i distriktene.

For det andre vil jeg konkretisere innsatsen for å hjelpe fram det konkurransedyktige, kompetanseintensive og framtidsrettede næringslivet som distriktene trenger. Spesielt må såkalte kunnskapsbaserte bedrifter gis økt oppmerksomhet. Disse er sterkt underrepresentert i distriktene, og det er innenfor slike næringer vi finner svært mange av de arbeidsplassene ungdom utdanner seg for.

Sist, men ikke minst vil jeg redegjøre for hvordan vi driver den såkalte brede distriktspolitikken – det vi i fjor omtalte som vårt nye, samlende hovedbegrep. Denne helhetlige innsatsen er svært viktig fordi den gir en mulighet for å håndtere mangfoldet av hensyn og tiltak som bestemmer utviklingen i distriktene.

Selv om jeg i denne redegjørelsen avgrenser meg til disse tre hovedtemaene, vil vi selvsagt fortsatt følge opp i forhold til de mange og viktige tradisjonelle målgruppene, næringene, aktørene og virkemidlene. Men den fullstendige analysen av distrikts- og regionalpolitikken vil vi komme tilbake til i neste stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken, som vil foreligge om to år.

I fjorårets redegjørelse var det første gang at ungdom ble skikkelig fokusert i distriktspolitisk sammenheng. Når denne målgruppen framheves så sterkt, er det fordi vi ser at ungdom – og kanskje særlig unge kvinner og høyt utdannede – er noe man i dag må konkurrere om. I redegjørelsen i fjor pekte vi på:

«I åra framover er forvaltningen av de menneskelige ressursene minst like viktig for distriktene som forvaltningen av naturressursene.»

Det vil fortsatt være en hovedsak i distriktspolitikken å få fram flere lønnsomme bedrifter med attraktive arbeidsplasser. Men når økonomien blir stadig mer kunnskapsbasert, blir enkeltmennesker og det som finnes og foregår i hodene til folk, stadig viktigere. Visst trengs det mange nye bedrifter, men det er personer og enkeltmennesker som skaper bedriftene.

På vei over i en stadig mer kunnskapsbasert økonomi blir personfaktoren stadig viktigere. Men tiltaksarbeid som betyr noe for om folk velger å satse på en framtid i distriktene, kan dreie seg om noe mer enn tradisjonell distriktspolitikk. Hvordan kan f.eks. kommunen stimulere tilhørighet og positive følelser for hjemstedet hos en ung kvinne? Hvilke muligheter har lokalsamfunnene for å fremme de åpne, vitale og frodige nærmiljøene som gjør det virkelig attraktivt og spennende å bo i og flytte til små steder i distriktene?

Et robust bosettingsmønster med vitale og godt levedyktige lokalsamfunn forutsetter en balansert befolkningsstruktur. Framtidsmulighetene er dårlige for samfunn med for lave andeler ungdom og kvinner.

Vi betrakter denne personfokuseringen som et nytt og viktig hovedgrep i den distriktspolitiske innsatsen. Ungdom generelt, og kvinner og høykompetanse spesielt, er i dag både underrepresentert og underprioritert mange steder.

Vi ønsker å gjøre vårt for at flere ungdommer har mulighet for å bo og satse i distriktene. Det er i dag mange unge som ønsker å bo i distriktene, men som ikke får anledning til det. Vi må ta disse ungdommene på alvor og sørge for at de får en reell valgfrihet.

Men hovedsaken er ikke at flest mulig blir boende i distriktene hele livet. Det er helt greit at mange reiser fra sitt hjemsted for å arbeide eller studere andre steder – gjerne i utlandet – i perioder av livet. Både enkeltmennesker og lokalsamfunn trenger nye impulser, ny kompetanse og nye erfaringer.

Det som er utfordringen, er å gi ungdom en slik tilknytning til hjemstedet at de svært gjerne ønsker seg tilbake etter noen år, og kanskje bringer med seg tilbake både høy faglig kompetanse, nyttig yrkeserfaring og familie.

Innsats overfor ungdom, kvinner og tilbakeflyttere må baseres på at disse gruppene omfatter mennesker som er ulike med hensyn til holdninger, livssituasjon og livsfaser. Vi vil derfor utvikle en differensiert politikk som fungerer for høyst ulike typer ungdom og kvinner. Og vi er ikke bare på jakt etter dem som har vokst opp i distriktene. Vi er nødt til å fenge også ungdom – og litt eldre – uten opprinnelig tilknytning til steder i distriktene. Jeg er godt på linje med nyere trendforskning når jeg regner med at stadig flere urbane mennesker vil foretrekke å forlate storbyene og velge å bo og leve på ganske små, men meget livskvalitetspregede steder etter hvert.

Vi ser en rekke utfordringer vi må gripe fatt i når det gjelder den distriktsrettede ungdomssatsingen. Det trengs mange nye typer jobbtilbud som i dag ikke finnes, og flere av de unge må bli i stand til å skape sine egne arbeidsplasser. Det dreier seg om å møte utdanningseksplosjonens konsekvenser, det dreier seg om å utvikle tilhørigheten til hjemplassen slik at ungdom ønsker å flytte tilbake når de har skaffet seg utdanning, yrkeserfaring og familie, det dreier seg om å skape og synliggjøre attraktive lokalsamfunn som er slik unge mennesker av i dag ønsker dem.

Vår ungdomssatsing består av mange deler som henger i hop i et større system. Ideen er å legge til rette for en ungdomsgenerasjon som er selvstendig og selvhjulpen, og som både vil og kan skape selv. Det starter i skolen med bl.a. entreprenørskap. Satsingen går videre tvers gjennom hele skoleverket, gjennom virkemiddelapparatet med egne stipend for ungdom og ut i nye bedrifter og et framtidsrettet næringsliv i distriktene.

Ungdomssatsingen vår skal favne det store mangfoldet av ulike hensyn som bestemmer om ungdom finner det mulig og attraktivt å flytte til distriktene. Samordning av sektorpolitikk av betydning for ungdommens lokaliseringsbetingelser er noe av hovedhensikten med den brede distriktspolitikken.

Sammen med flere departementer er vi i ferd med å utvikle et bredt spekter av strategier og tiltak i den distriktsrettede ungdomssatsingen. Men vi har også store forventninger til samarbeidet med ungdomsorganisasjonene på ulike områder. For Kommunal- og regionaldepartementet er samspillet med slike frivillige organisasjoner noe nytt i distriktspolitisk sammenheng. Vi tror at organisasjonene er aktører som kan bidra svært mye i arbeidet med å fremme en ønsket utvikling i distriktene. Organisasjonene har nærhet til dem det gjelder, og en evne til gjennomføring som er uvurderlig i den satsingen på ungdom vi ønsker.

Jeg tror det er generelt viktig at ungdom gis mulighet for å delta mer og gis mer innflytelse i saker som angår deres egen hverdag. Som et ledd i utkantsatsingen vil vi derfor eksempelvis nedsette referansegrupper av ungdom skal kan bidra med råd til både departementer, fylkeskommuner og kommuner. Vi regner med at ungdommens råd blir særlig verdifulle i arbeidet med å gjøre kommunene og lokalsamfunnene mer attraktive for ungdom.

Barne- og familiedepartementet har for sin del etablert Ungdommens Demokratiforum. Forumet består av representanter fra ulike ungdomsorganisasjoner og ungdomsmiljøer. Disse skal gi råd og innspill til styresmaktene om hvordan barn og unge kan få større innflytelse i samfunnet.

Jeg vet at det også blir gjort mye bra arbeid på dette feltet på lokalt og regionalt nivå, f.eks. gjennom etablering av ungdomsråd og ungdommens kommunestyre. Jeg er av den oppfatning at det er på disse nivåene at den tyngste innsatsen må gjennomføres. Det er de enkelte kommuner som har best mulighet til å ha nær kontakt med ungdom. Det er bare lokalt at man kan få til de tiltakene som skaper hjemstedsbånd. Det er bare samarbeidstiltak i distriktene som kan fremme de gode følelsene som senere kan være så avgjørende for om man velger å flytte til distriktene.

Blant de mange hensynene som bestemmer valg av bosted, er nok mulighetene for jobb og inntekt et av de viktigste. Jeg er opptatt av at ungdom får møte det lokale næringsliv på en slik måte at de ser muligheter for å velge utdannelse som samsvarer med det lokale tilbud. Dette krever et godt samarbeid mellom skole og næringsliv. Men i arbeidet med denne skole-næringslivssatsingen er vi kanskje mest engasjert når det gjelder entreprenørskap i skolen. I løpet av årene har mange forsøkt å bidra til at flere unge heller vi være arbeidsskapere enn arbeidstakere. Det er likevel mye nytt i den storstilte nasjonale satsingen på entreprenørskap som Regjeringen lanserte den 19. mars i år. Både Utdanningsdepartementet, Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunaldepartementet og Næringsdepartementet deltar aktivt. Målet er at skoler, lokalsamfunn og næringsliv skal samarbeide tett for å skape aktive lokalmiljøer og nye arbeidsplasser. Kunnskap om etablering av nye bedrifter skal integreres i hele utdanningssystemet.

Ellers følger vi opp mange andre gode enkelttiltak. Vi støtter Distriktsaktiv skole og Foreningen Ungdomsbedrifter. De nye rammeplanene for grunnutdanning av lærere skal styrke entreprenørskap i skolen. Vi har laget en ordning med etablererstipend spesielt for ungdom, og svært mye som jeg vil drøfte senere under omtalen av næringsliv og kunnskap, har som mål å gjøre det lettere for ungdom å få brukt sin utdannelse i distriktene.

Vi må legge til rette for å få flere lærlingplasser i distriktene. Mange bedrifter er alene for små og for ensidige til å bli godkjent av fagopplæringskontoret i fylket. Mitt departement har gjennom utkantsatsingen invitert Hedmark fylkeskommune, utdanningskontoret i Hedmark og SND-kontoret i fylket til å sette i verk et forsøksprosjekt i Nord-Østerdal i samsvar med mulighetene som ligger i gjeldende lov- og regelverk. Hensikten er å få flere små bedrifter til å gå sammen om fagopplæring og på den måten sikre rekrutteringen til lokalt næringsliv. Dersom erfaringene fra dette forsøket er positive, vil vi vurdere å utvide forsøket til andre regioner.

Gode kultur- og fritidstilbud er viktig for at distriktene skal framstå som attraktive boalternativ, og utvikling av slike tilbud er et av våre innsatsområder i ungdomssatsingen. Fra flere hold blir det hevdet at slike tilbud er avgjørende hvis en skal sikre ungdomsbosettingen i distriktene.

Regjeringen vil videreføre og initiere nye prosjekter som kan styrke kulturtilbudet i distriktene. Det er bl.a. avsatt egne midler til kultur- og fritidsaktiviteter i distriktene som ledd i vår distriktssatsing 1999, og flere tiltak blir rettet spesielt mot ungdom. Vi har allerede startet et opplegg som skal gi ungdom i 62 kommuner opplæring som det vi kaller «positivitetsagenter». Målet er å styrke ungdommens rolle i arbeidet med å opprettholde og forbedre lokalmiljøet.

Regjeringen ser det som viktig at det igangsettes stedsutviklingsprosjekter som kan bidra til utvikling av attraktive bomiljø – med en «kulturell infrastruktur» preget av optimisme, vitalitet og høy livskvalitet. Vi har også satt i gang et arbeid med å profilere og markedsføre steder i distriktene. Det finnes altfor mange fordommer og negative myter om «livet på landet». Vi ønsker å få vist hvilket mangfold og hvilken åpenhet og frodighet vi kan finne mange steder i Distrikts-Norge.

Kvinnesatsingen har vært en viktig del av distriktspolitikken i mange år. Selv om nyere forskning tyder på at kvinneflukten fra distriktene ikke er et generelt problem, er ikke ekstrainnsatsen overfor kvinner mindre viktig enn før. Det er fortsatt et kvinneunderskudd i mange kommuner. Hele 376 av landets 435 kommuner – altså 86 pst. – har et underskudd på kvinner i aldersgruppen 20-39 år, og de fleste av disse er distriktskommuner. Kvinner er dessuten vesentlig underrepresentert i f.eks. mange deler av arbeidslivet og næringslivet.

Innen kvinnesatsingen er hovedoppgaven å videreutvikle de ordinære distriktspolitiske ordningene og virkemiddelapparatet. Distriktsjenter tar i stor grad utdanning, og det beste vi gjør for kvinnene, er kanskje å lykkes i arbeidet med å få fram flere attraktive arbeidsplasser for folk med høy utdanning. Vi har ellers en rekke spesielt kvinnerettede tiltak, med særlig vekt på arbeidsplassutvikling. Spesielt viktig er de tiltakene vi har gjennomført vedrørende etablererstøtte, bl.a. at 40 pst. av etablererstipendet skal gå til kvinner, og den styrkingen som er gitt til nettverkskredittordningen.

I årets redegjørelse vil jeg ellers konsentrere meg om ett av disse tiltakene: Distriktskvinnenes år.

1999 er Distriktskvinnenes år. Dette ble bestemt av Regjeringen, etter initiativ fra Stortinget i 1997. Mitt departement har hovedansvaret for gjennomføringen av markeringen. Men vi samarbeider med flere departementer samt SND, SIVA og Stiftelsen Kvinner Viser Vei.

Distriktskvinnenes år 1999 er en markering som skal synliggjøre kvinner i distriktene og bidra til økt bruk av deres ressurser. Distriktskvinnenes år er først og fremst en holdningsrettet markering som skal gi et ekstra løft til de mer konkrete tiltakene vi gjennomfører i kvinnesatsingen.

Vi har oppfordret beslutningstakere i politikk og administrasjon, i næringsliv og organisasjoner, lokalt, regionalt og sentralt, til å sette søkelys på sin egen politikkutforming og hvordan denne påvirker kvinners situasjon i distriktene.

Det er igangsatt en nasjonal seminarstafett, som er en kombinasjon av lokale og regionale initiativ. Her er kvinner i distriktene et hovedtema, og jeg har forventninger til at denne stafetten vil gi mange kreative innspill. Det er mye positivt som skjer rundt om i distriktene i forbindelse med Distriktskvinnenes år. Det er viktig og verdifullt i seg selv at kvinner – og menn – tar ansvaret for sin situasjon.

La meg også nevne messen til Kvinner Viser Vei på Hamar i august i år. Der vil vi også delta, med stand og seminar, for ytterligere å markere betydningen av å satse på kvinner i Distrikts-Norge. Det er her etablert et godt samarbeid med Landbruksdepartementet, fylkesmannens landbruksavdeling i Hedmark og SND.

Det er utnyttelse av den rike tilgangen på naturressurser som har lagt grunnlaget for det bosettingsmønsteret vi har, og det velferdssamfunnet vi i dag lever i. Mye av vårt lands eksportinntekter kommer da også fra bedrifter og næringer i distriktene som er basert på utnyttelse av ulike naturressurser. Det er nok å nevne eksempler som fiskeri, metaller og skog. Mye av dette næringslivet er meget avansert på sine områder og ligger teknologisk helt i front på verdensbasis.

Norges Eksportråd har nylig presentert tall som viser distriktenes betydning når det gjelder eksport av tradisjonelle varer. De tre vestlandsfylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland ligger på topp, og Møre og Romsdal var det fylket som hadde størst eksportvekst i fjor, med en vekst på hele 42,7 pst.

Store deler av produksjonen består likevel av lite bearbeidede varer der de viktigste konkurransefaktorene er pris og volum. Mye av distriktenes næringsliv sitter fast i den såkalte råvareklemmen og er sterkt utsatt for internasjonale konjunkturer og store prissvingninger. Konkurransen medfører at bedriftene hele tiden må se seg om etter nye måter å produsere varene på til enda lavere kostnader. Automatisering og reduksjon i sysselsettingen er gjerne den utveien bedriftene må søke for å opprettholde lønnsomheten.

Etter min vurdering ligger det fortsatt store muligheter for økt verdiskaping i det etablerte næringslivet i distriktene. På grunn av et høyt kostnadsnivå kan Norge i lengden neppe konkurrere bare på pris og volum. Men ved å øke foredlingsgrad og kunnskapsinnhold i produktene bør det være mulig å skape spesialvarianter og nisjeprodukter som verdensmarkedet er villig til å betale for også i framtida.

Selv om det råvarebaserte næringslivet fortsatt vil være viktig i mange lokalsamfunn, er dette ikke nok til å sikre stabile inntekter og trygge leveforhold på lang sikt i Distrikts-Norge. Attraktive arbeidsplasser og ønsket næringsutvikling forutsetter en todelt satsing, der vi på den ene siden makter å forløse en sterk økning i kunnskapsinnhold og omstillingsevne i eksisterende produksjon og næringsliv og samtidig på den andre siden bidrar effektivt til at det utvikles langt flere nye bedrifter og innenfor nye næringer i distriktene.

Etter hvert som informasjon, kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere for lønnsomheten og konkurranseevnen, endres grunnlaget for næringsvirksomhet primært basert på høsting av råvarer. For at disse virksomhetene skal opprettholde sin andel av verdiskapingen, må verdien av produktene økes gjennom å øke kunnskapsinnholdet i de enkelte produktene. Dette kan oppnås på flere måter.

I første rekke gjelder det å utnytte de kunnskaper og den kompetanse som er bygd opp gjennom mange år. Det finnes gode muligheter for utvikling av kunnskapsbaserte arbeidsplasser ved å kombinere moderne vitenskap og vitenskapelige metoder med den regionale spisskompetanse som er utviklet gjennom flere generasjoners utnyttelse og foredling av lokale naturressurser.

Kompetansen og kunnskapsnivået i distriktsbedriftene kan bedres gjennom bevisst rekruttering av kompetent arbeidskraft. Men paradokset er at mange av våre distriktsbedrifter har problem med rekrutteringen av kvalifisert arbeidskraft, samtidig som høyt utdannet ungdom savner og etterlyser relevant arbeid i distriktene. Rekrutteringsproblemene har mange årsaker, men ett av problemene er at elever og studenter ofte har liten kunnskap om de muligheter som finnes lokalt og regionalt. I konkurransen om ungdommen må distriktsnæringslivet klare å profilere seg bedre overfor høyt utdannet ungdom.

I tillegg er det nødvendig å oppgradere den eksisterende kompetansen i bedriftene. Iverksettingen av kompetansereformen vil generelt bidra til at vi kommer fra ord til handling. Kompetansereformen vil medføre at utdanningsinstitusjonene i større grad må tilpasse seg behov i arbeids- og næringslivet.

Kompetanseutvikling og teknologispredning er en prioritert oppgave. Og det skjer nå en vridning av virkemiddelbruken over fra støtte til fysiske investeringer til det som gjerne kalles «myke investeringer». Dette dreier seg bl.a. om støtte til nyskaping og produktutvikling og om bistand til opplæring og ulike typer tilrettelegging for samarbeid mellom bedrifter.

Dette er en utvikling jeg slutter meg til, og ønsker å legge enda større tyngde bak. Jeg vil senere i redegjørelsen komme nærmere inn på noen av disse tiltakene. Først vil jeg utdype litt det jeg sa om behovet for å satse enda mer på framtidas næringsliv i distriktene.

Utskiftingen i næringslivet er stor i alle industriland. I løpet av en 10-årsperiode forsvinner ca. halvparten av bedriftene, og mye av det resterende næringslivet gjennomgår grunnleggende endringer når det gjelder organisering og innhold i både produksjonen og forholdet til markedet. Det er samfunnsøkonomisk viktig at den offentlige tilretteleggingen også innenfor distriktspolitikken konsentreres om det næringslivet og de typene bedrifter vi skal leve av om 10-20 år.

Vekst i moderne økonomier vil mer og mer komme fra kunnskapsintensiv næringsvirksomhet, på tvers av den gamle inndelingen mellom primærnæringer, industri og tjenesteyting. Tyngdepunktet for kunnskapsintensiv næringsvirksomhet finnes i grenselandet mellom høyteknologisk industri og kompetansebasert tjenesteyting.

Moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi reduserer ulempene ved perifer beliggenhet, og det spiller mindre rolle om produksjonen skjer på Røst eller i Silicon Valley så lenge produktet tilfredsstiller de krav det internasjonale markedet stiller. Etter min vurdering er det et stort potensial for nyskaping og verdiskaping ved effektiv bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. God kunnskap om hvilke muligheter denne teknologien gir, vil være en kritisk konkurransefaktor for næringslivet. Det er derfor en stor utfordring, ikke minst for virkemiddelapparatet, å utnytte dette som et aktivt virkemiddel for å styrke bosettingen og verdiskapingen i distriktene.

En vesentlig del av nyskapingen i norsk næringsliv må komme i små bedrifter og innenfor teknologi- og produktområder som vi i dag ikke kjenner. Regjeringens handlingsplan for små bedrifter tar tak i mange av de rammebetingelsene som er særlig viktig for nyetablerere, nyskaping og mindre bedrifter. Handlingsplanen er starten på en langsiktig satsing for å legge til rette for etablering av nye bedrifter.

Etter mitt syn står norsk næringsliv generelt godt rustet til fortsatt å gjøre seg gjeldende på en rekke områder på verdensmarkedet. Vi har en av de høyest utdannede befolkninger i verden. Vi har en åpen økonomi, og norsk næringsliv har alltid vært internasjonalt orientert. Dette gjelder også i høyeste grad næringslivet i distriktene.

Det er likevel en del tegn som bekymrer på vegne av distriktsnæringslivet, særlig med tanke på de nye krav til kunnskapsinnhold i varer og tjenester som framtidas markeder vil stille. Forskning viser at bedrifter i distriktene jevnt over ligger under gjennomsnittet når det gjelder andelen ansatte med høyere utdanning. Dette er et av flere tegn som kan tyde på at den viktigste utfordringen i kampen om bosettingsmønsteret i bunn og grunn blir kampen om kompetansen. Derfor vil virkemiddelbruken i større grad bli rettet inn mot tiltak som kan bidra til at distriktene ikke blir hengende etter i kompetanseutvikling.

Departementets arbeid med kompetanseutvikling skjer både gjennom de ordinære virkemidlene og gjennom egne programsatsinger. Programsatsinger i regi av bl.a. SND, Statens landbruksbank og Norges forskningsråd bidrar til at viktig kunnskap gjøres tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter i distriktene. Mange ulike satsinger er i gang. De fleste er så velkjente at jeg ikke vil si noe om dem her.

Jeg vil trekke fram ett tiltak. Som en videreutvikling av programmet SMB-kompetanse arbeides det nå med planer om et nytt program med navnet «SMB-student». Tanken er at studenter skal gjennomføre oppgaver i nær kontakt med bedrifter. Studentprosjektene kan gi en smakebit på hva høyt utdannede kan bidra med i bedriftene, samtidig som utdanningsinstitusjonene vil få tilbakemelding om hvilke kunnskaps- og kompetansebehov næringslivet har. For øvrig er NT-programmet et utmerket eksempel på en effektiv måte å bruke kompetanseutvikling på i arbeidet med nyskaping i næringslivet. NT-programmet er et program for nyskaping og teknologispredning i Nord-Norge som skal bidra til nyskaping i nordnorske teknologibedrifter. Dette skal gjøres ved å investere kapital, bidra med kompetanse samt utvikle nettverk mellom bedrifter og mellom bedrifter og kompetansemiljøer.

Det er fortsatt en kulturkløft mellom de høyere utdanningsinstitusjoner og næringslivet, ikke minst små og mellomstore bedrifter i distriktene. Vi vil derfor forsterke innsatsen for å bygge bro over denne kløften gjennom egne programmer for kompetanseutvikling og forskningsformidling og ved at rammer og retningslinjer for utdanningsinstitusjonenes virksomhet gjennomgås.

De tiltakene jeg har nevnt, er tiltak som er rettet mot utvikling av det etablerte næringslivet. Dette er en svært viktig og nødvendig innsats. Likevel mener jeg at det offentliges kanskje aller viktigste rolle – også i distriktspolitikken – er å bidra til å forløse nyskaping og legge til rette for de bedriftene som ennå ikke er etablert. Innsatsen på dette området må både rettes inn mot å påvirke holdninger til det å skape noe nytt og til å skape forståelse for de kompetansekrav næringslivet vil bli stilt overfor i framtida. Ikke minst må vi legge til rette for infrastruktur som kan ta vare på nyetablererne.

Forskningsparker og andre regionale innovasjonsmiljøer utgjør et stort potensial for forskningsbasert nyskaping. Sammenlignet med andre land har Norge satset lite på kommersialisering av FoU. Vi vil derfor – sammen med andre departementer – bidra til økt satsing på forskningsbasert nyskaping.

SND er hovedaktøren i vår satsing på kompetanse og kunnskapsutvikling i distriktenes næringsliv. SND har nå etablert egne distriktskontor i alle fylker. De har dermed det beste utgangspunkt for å bistå bedriftene med å øke kompetansen og kunnskapsinnholdet i produksjonen og produktene. SND har inngått en egen samarbeidsavtale med Norges forskningsråd og Eksportrådet for å lette næringslivets tilgang til forskningssystemet, til ny teknologi og til nye markeder.

I tillegg til sin tradisjonelle virksomhet som eiendomsutvikler i distriktene er Selskapet for Industrivekst – SIVA – gitt mandat og ressurser til å engasjere seg i ulike forsknings- og kunnskapsparker i tilknytning til universitets- og høgskolemiljøene. SIVA tar sikte på å være en aktør i formidling av kunnskap mellom forskningsmiljøene og næringslivet i distriktene. Det nyeste og kanskje mest spennende nå er arbeidet med utvikling av de såkalte næringshagene på en del utvalgte mindre steder rundt i landet. Målet er at SIVA i første omgang skal delta i etablering av 20.

Formålet med næringshagesatsingen er å legge til rette for utvikling av nye arbeidsplasser innenfor kompetansebasert virksomhet i distriktene på steder der det er vilje og evne til å satse på utvikling av kunnskapsbaserte bedrifter. Næringshagen skal være en ramme for dette ved å tilby lokaler, tilgang til informasjons- og kommunikasjonsteknologi, ulike fellestjenester og et utviklende faglig og sosialt miljø. Næringshagene vil også kunne tilby bl.a. muligheter for fjernundervisning og telependling.

Det er hittil valgt ut sju steder som deltar i forprosjekter med sikte på etablering av næringshage. I 1999 har vi som målsetting at det skal inngås formelt samarbeid i ytterligere 10 prosjekter. Næringshagene vil kunne få en viktig rolle i arbeidet med å skape attraktive arbeidsplasser for unge. Vi har store forventninger til dette tiltaket. Derfor er Regjeringen godt fornøyd med at Stortinget gav sin tilslutning til næringshagesatsingen, som det er satt av 30 mill. kr til for 1999.

Mye kan tyde på at de nye vekstnæringene har fått for liten oppmerksomhet. Kommunaldepartementet vil i samarbeid med SND og Statens landbruksbank ta tak i dette med sikte på å styre de eksisterende virkemidlene mer målbevisst inn mot slike kunnskapsintensive næringer. I statsbudsjettet for 1999 er det reservert 14 mill. kr for å fremme bedrifter innen kompetansebasert forretningsmessig tjenesteyting i distriktene. Målet er å få til en vridning av virkemiddelbruken fra fysiske investeringer til mer kunnskapsbaserte investeringer.

Dette forsøker vi også å oppnå gjennom arbeidet i Regjeringens Nord-Norge-utvalg og oppfølgingen av bl.a. «Næringsstrategier for Nord-Norge». Her samarbeider vi med landsdelen for å fokusere på forhold som kan bidra til en god framtidsrettet utvikling. Vi har arbeidet med problemstillinger som berører både Murmansk-korridoren, IT, fisk og landbruk. Neste møte skal avholdes 30. juni i Kirkenes.

Oppsummert betyr dette at det i tiden fremover vil bli gitt høyere prioritet til etablering og videreutvikling av kunnskapsintensive næringer. Dette betyr:

For det første vil det – om nødvendig – bli utarbeidet nye og tilpassede program gjennom virkemiddelapparatet for satsing på kunnskapsintensive næringer.
For det andre vil satsingen på kompetanseheving i etablerte næringer bli videreført.
For det tredje vil vi utvikle videre virkemidler for å stimulere til lokal nettverksbygging mellom bedrifter og mellom bedrifter og viktige kunnskapskilder lokalt og nasjonalt.
Endelig er det avgjørende å stimulere til økt bruk av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi, slik at bedriftene i distriktene kan bli aktive nettverksaktører også utover landets grenser.

Den strategiske innsatsen rettet mot ungdom, kvinner og kompetanseutvikling er viktig, men ikke tilstrekkelig for å møte utfordringene i distriktene. Vi er avhengig av at innholdet i alle politikkområder støtter opp om målene i regional- og distriktspolitikken. Samtidig er den brede innsatsen avgjørende for at ambisjonene i forhold til ungdom, kvinner og kompetansesatsing kan lykkes. Det er helheten i Regjeringens politikk som avgjør hvordan resultatet blir.

I Voksenåserklæringen gjorde vi det klart at det trengs en bred distriktspolitisk innsats. Dette betyr konkret at Regjeringen vil forfølge de distriktspolitiske målene både i forhold til hver enkelt sektor og på et overordnet, tverrsektorielt nivå.

Vi må offensivt møte utfordringene som følger av økte effektiviseringskrav og markedstenkning med ny styringsvilje – ikke for å stoppe fornuftig effektivisering eller markedsorganisering, men for å unngå utilsiktede negative konsekvenser for distriktene. Problemet er jo at økt markedsorientering og konkurranse kan være bra for tilbudet i sentrale strøk, men kan svekke valgmulighetene for personer i distrikter som ikke utgjør interessante markeder for det private næringsliv. Tilsvarende vil effektiviseringer som reduserer kostnader, kunne være bra for den enkelte sektor, mens konsekvensene for distriktene kan være tap av arbeidsplasser.

Dette stiller krav til styring som vi vil møte på tre måter:

Det må bli mer distrikts- og regionalpolitikk i sektorpolitikken
Det må bli mer desentralisering og større handlingsrom for regionale aktører.
Det må bli mer oppmerksomhet om de samlede virkningene av tiltak av betydning for utviklingen i distriktene.

Vi må forsterke den regionale dimensjon i sektorpolitikken. Men hvordan skal vi sikre utbygging av infrastruktur og velferdstjenester i områder av landet hvor slike tiltak ikke betaler seg selv?

For at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal kunne opprettholdes, er det viktig at det offentlige i noen tilfeller er villige til å gå inn med ekstra tiltak og midler som kan hindre en uønsket utvikling. Dette kan gjelde i noen tilfeller hvor befolkningsgrunnlaget er for lite til at kommersielle tjenester lønner seg, og i tilfeller hvor kostnadene ved investeringer i f.eks. infrastruktur blir uforholdsmessig stor for små lokalsamfunn.

Dette er en stor utfordring ved sektorpolitikken. Vi ser at ulike virkemidler er tatt i bruk, f.eks. kjøp av private tjenester, anbud og forhandlinger, selvfinansierende fond og konsesjonsvilkår. Det er på tide at vi ser samlet på hvordan en slik håndtering av samfunnsansvaret virker for distriktene.

Pålegget om at de distriktsmessige konsekvenser av politikkendringer skal være vurdert før endringer besluttes, er en måte å sikre økt samsvar mellom distriktspolitiske mål og andre nasjonale mål på. Jeg kan allerede registrere at i en rekke viktige politikkspørsmål har de distriktspolitiske konsekvensene blitt godt ivaretatt.

I den nylig fremlagte energimeldingen er f.eks. hensynene til ensidige industristeder og kraftkrevende industri grundig behandlet. I pågående arbeider om landbrukspolitikken og transportpolitikken vil de distriktsmessige sidene bli tillagt stor vekt.

På helsesektoren skjer arbeidet med telemedisin og stimuleringstiltak for bedret legedekning i distriktene i et nært samarbeid mellom de berørte departementer. Sosial- og helsedepartementet er også i gang med en rekke stimuleringstiltak i egen regi.

Til tross for økt tilgang på leger de siste årene har vi et høyt antall ledige legestillinger både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. I slutten av 1998 var det ca. 900 ledige legestillinger, fordelt på 200 i kommunehelsetjenesten og 700 i spesialisthelsetjenesten. Problemene i kommunehelsetjenesten er spesielt merkbare i distriktskommuner.

Innenfor den generelle styrkingen av distriktspolitikken i budsjettet på over en halv milliard var 200 mill. kr satt av til en distriktspolitisk innsats i andre departementer. Etter innspill fra alle departementene ble en rekke viktige tiltak fremskyndet og gitt høyere prioritet enn de ellers ville ha fått. Tiltakene ble presentert i samband med budsjettframlegget i fjor høst, så jeg vil ikke gå i detaljer nå, men bare konstatere at tiltakene er i god gjenge og blir realisert i tur og orden.

Vi har altså gode erfaringer så langt med forsøkene med å forløse mer regionalpolitikk i sektorpolitikken. Den regionale dimensjon i sektorpolitikken er tydeligere og sterkere enn på lenge – noe som er et viktig mål for denne regjeringen. Jeg er trygg på at også Stortinget vil registrere dette etter hvert som de enkelte sakene kommer til behandling.

De samordningsambisjoner Regjeringen har på nasjonalt nivå, har sin parallell på regionalt og lokalt nivå.

Innenfor arbeidet med de tradisjonelle distriktspolitiske virkemidlene har vi lange tradisjoner for desentralisering. Dette gjelder først og fremst innenfor jobbskaping og næringsutvikling i vid forstand. Fylkeskommunene med sitt planansvar og som forvalter av virkemidler har vært den sentrale utviklingsaktøren på regionalt nivå – etter hvert også supplert med SNDs distriktskontorer på de rent bedriftsmessige sidene. De tradisjonelle distriktspolitiske ordningene forvaltes nå ut fra fylkenes egne mål og strategier, og ikke gjennom detaljstyring fra staten.

Regjeringens prosjekt «Et enklere Norge» er også viktig for næringsutvikling og verdiskaping i distriktene. Sentralt i denne satsingen er modernisering og effektivisering av offentlig sektor, mindre byråkrati, regelforenklinger, større regionalt og lokalt handlingsrom og ikke minst en brukerorientert forvaltning som legger til rette for utvikling i næringslivet.

De regionale utviklingsprogrammene er et viktig redskap til å stimulere til nye og konstruktive samarbeidsformer mellom fylkeskommunene, statsetatene, SND og næringslivet på fylkesnivå. Regjeringen legger stor vekt på at bedrifter og næringslivets organisasjoner blir trukket aktivt med i utviklingen av programmene.

Regjeringens ambisjon er å øke handlingsrommet for regional politikkutvikling. Dette betyr ikke at vi skal slutte med gjennomgående nasjonal politikk. Vi bør imidlertid se nærmere på om utvalgte deler av statssektorens virkemidler i større grad kan forvaltes i henhold til regionale mål og strategier.

Det er god økonomi i aktivt å stimulere til vekst og velferd regionalt. Jobbskaping, utdanning, transport og infrastruktur ellers – samt velferdstilbudet – må ses i sammenheng ut fra et samlet syn på regionenes utviklingsmuligheter. Derfor vil vi også vurdere om regionale aktører kan komme sterkere inn i samordningen av statlige virkemidler, som er viktige utviklingsmidler i regional sammenheng.

Dette er mer langsiktige spørsmål vi arbeider med for tiden. Foreløpig har Regjeringen konkret stimulert til forpliktende sektoroverskridende samarbeidstiltak gjennom en ny post i statsbudsjettet for i år på 100 mill. kr. Søknadsfristen har nylig gått ut, og et stort antall forslag er for tiden til behandling i Kommunal- og regionaldepartementet. I statsbudsjettet til høsten vil jeg komme nærmere tilbake til hvordan dette nye tiltaket har slått ut i praksis.

Et kjernespørsmål i distriktspolitikken er at en rekke tiltak innenfor en eller flere sektorer kan isolert være fornuftig, men i sum bli et problem for distriktene. Ikke minst ser man dette i spørsmål om lokalisering av statlige tjenester og arbeidsplasser.

Med jamne mellomrom kan vi lese i avisene om offentlige kontor som legges ned i en kommune, eller flyttes til et større sted. Dette kan medføre både mindre tilgjengelige tjenester og færre arbeidsplasser i området. En enkelt flytting trenger ikke være et problem. Men dersom to eller tre statlige etater gjør det samtidig og på samme sted, kan det få alvorlige virkninger. Steder som rammes slik, kommer lett inn i den negative avfolkningsspiralen vi har sett utvikle seg en del steder.

Regjeringen har derfor vedtatt at det skal utvikles en samlet lokaliseringspolitikk for statlig virksomhet. Dette er et så stort og komplekst emne at jeg tillater meg å gå litt ekstra grundig inn på det her og nå.

Vi må erkjenne at vi her står overfor vanskelige avveininger og kryssende forventninger:

På den ene siden er etatene underlagt krav om lønnsom og effektiv drift. Telesektoren har vist at dette har gitt billigere og bedre tjenester til fordel for både befolkning og næringsliv.
På den andre siden opplever befolkningen særlig i mindre kommuner i distriktene at statlige arbeidsplasser forsvinner, og at tilgangen til offentlige tjenester kan bli redusert, som følge av beslutninger som foretas i sektorene hver for seg.
For det tredje er det en forventning i distriktene om at utflytting av statlig virksomhet fra Oslo skal erstatte de arbeidsplasser som eventuelt blir rasjonalisert, noe alle samtidig vet ikke er en realistisk forventning.

En statlig lokaliseringspolitikk må avveie alle disse hensynene og finne en balansegang mellom brukervennlighet og effektiv tjenesteproduksjon. Min holdning er ikke at alt bør bli ved det gamle, og at alle effektiviseringstiltak er av det onde, men at virksomhetene må bli flinkere til å finne nye løsninger og tilpasninger som ikke går på bekostning av brukernes behov. I det arbeidet som nå startes opp står vi overfor to hovedspørsmål.

På den ene siden vil vi arbeide for at statlige oppgaver som dekker et nasjonalt marked, i økende grad blir lokalisert utenfor Oslo.

I slike saker bør valg av lokaliseringssted vurderes særlig ut fra virksomhetens krav til kompetanse og tilgjengelighet. Det sier seg selv at hvis tjenestene krever en høy grad av kompetanse for å utføres, må de lokaliseres til steder som har et arbeidsmarked stort nok til å fremskaffe denne kompetansen. De direktoratene som ligger utenfor Oslo, er eksempler på dette, som Oljedirektoratet i Stavanger, Fiskeridirektoratet i Bergen og Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim. I slike tilfeller vil byer, f.eks. fylkeshovedsteder, være naturlige lokaliseringssteder.

Men vi har også eksempler på at mer standardiserbare tjenester, f.eks. registreringsoppgaver, kan produseres utmerket på noe mindre steder. Eksempler på dette er Brønnøysundregistrene, Innkrevingssentralen og Nasjonalbiblioteket i Mo og Bidragsregisteret i Kirkenes. Ikke i noen av disse tilfellene har publikum store behov for personlig fremmøte. Kontakten er ofte skriftlig og formalisert. Dette er altså eksempler på sentralisering av tjenester, men i distriktene. Eksemplene viser også hvordan en bevisst kan bruke moderne informasjonsteknologi i lokaliseringspolitikken.

Når dette er sagt, mener jeg samtidig at statlige virksomheter bør bli langt mer nytenkende i å søke etter utradisjonelle organisatoriske løsninger. SND er inne på meget interessante veier når man nå konkret vurderer å legge konsernoppgaver til regionkontorer som har spesielle fortrinn. Aktiv bruk av IT-løsninger kan her være et meget viktig verktøy. Jeg har også store forventninger til det arbeidet som arbeids- og administrasjonsministeren har satt i gang når det gjelder muligheter for desentralisering ved hjelp av IT. Det er ingen grunn til at Oslo skal være det eneste og selvfølgelige valg for plassering av oppgaver som har hele landet som marked, eller som skal betjene landsomfattende virksomheter. Derfor har Regjeringen knesatt prinsippet om at nye statlige oppgaver som hovedregel skal plasseres utenfor Oslo, og at lokalisering til hovedstaden må ha helt spesielle begrunnelser.

Det andre hovedspørsmålet for en statlig lokaliseringspolitikk er hvordan vi skal håndtere de kommende omorganiserings- og effektiviseringstiltakene i landsomfattende statlige etater som har sin virksomhet lokalt og regionalt.

Flere landsomfattende statlige virksomheter som skatteetaten, trygdeetaten og politietaten forbereder omlegginger som vil kunne få stor regional betydning. Regjeringen har vedtatt at beslutninger i samband med slike endringsprosesser stilles i bero inntil gjeldende retningslinjer for departementenes behandling av lokaliseringssaker er revidert. Slike retningslinjer vil foreligge om kort tid. Jeg vil imidlertid understreke at dette ikke betyr at Regjeringen stopper omstillingsprosesser som allerede er vedtatt av Stortinget. Vi vil dessuten bygge på lokaliseringsprinsipper som er vedtatt av Stortinget.

Hver for seg er endringene i statlige etater ofte velbegrunnet, men vi må se dem i sammenheng for å sikre oss at ikke alle etatene legger ned tilbud og arbeidsplasser på de samme stedene. Her har mitt departement et særskilt samordningsansvar for å sikre at brukernes behov lokalt og regionalt blir ivaretatt på tvers av sektorene. Jeg er overbevist om at man kan komme mye lenger i samarbeidsløsninger enn vi har sett til nå.

Særlig små kommuner i utkantene er svært sårbare i forhold til en slik nedtrapping av statlig virksomhet. Effektiviserings- og rasjonaliseringsprosesser koster, og som kommunalminister er jeg opptatt av å begrense tapet av arbeidsplasser for småkommunene og lokalsamfunnene.

For statlige tjenester i distriktskommuner som berøres av landsomfattende strukturendringer, vil det derfor bli stilt visse krav:

For det første må det være en selvfølge at brukervennligheten og tilgjengeligheten til selve tjenestene opprettholdes.
For det andre bør virksomheten lete etter nye oppgaver i sin virksomhet som kan plasseres på steder som har ledig kapasitet.
For det tredje skal etatene pålegges å vurdere samlokalisering av tjenestetilbud gjennom såkalte servicekontorløsninger for å ivareta lokal tilstedeværelse. Regjeringen har satt i gang et arbeid for å legge til rette for servicekontorløsninger som en generell ordning, med basis i lokalt initiativ og samarbeid mellom kommunene og statlige etater.
For det fjerde må den virksomheten som vil legge ned på et sted, gå inn i et samarbeid med kommunene om hvordan alternative arbeidsplasser kan skapes. De statlige virksomhetene må ta på seg et medansvar for de omstillingsproblemer de etterlater seg i små distriktskommuner. Om nødvendig kan dette medføre at virksomhetene bidrar med omstillingsmidler, slik f.eks. både Forsvaret og Telenor har hatt en god praksis for.

Jeg vil at de distriktsmessige kostnadene ved innskrenkninger og rasjonaliseringer skal trekkes inn i de vurderingene som legges til grunn for strukturendringer i de store etatene. På samme måte som virksomhetene har et ansvar for å opprettholde tjenestekvalitet og personalansvar, bør de også ha et samfunnsansvar for de stedene der de trapper ned. Småkommuner i distriktene som opplever ofte en langsom, men vedvarende tapping av arbeidsplasser, må kunne få en omstillingsbistand som en kompensasjon for dette. Dette kan f.eks. skje ved at en virksomhet som vil trappe ned, må gå inn i drøftinger med kommunene om en omstillingsbistand, som kompensasjon for de arbeidsplassene som blir borte, selv om endringene ikke skjer brått og i stor skala. Disse spørsmålene bør utredes nærmere i samband med at de distriktsmessige konsekvensene av omleggingene blir vurdert grundig. Blant annet står Forsvaret i en særstilling, og prinsippene ovenfor kan ikke fullt ut gjøres gjeldende for denne virksomheten.

Regjeringen vil også sette i gang et arbeid for å vurdere hvorvidt og i tilfelle hvordan staten kan og bør innta en mer aktiv eierrolle i statsforetakene og mellom de berørte departementer og særlovsselskapene når det gjelder lokaliseringsspørsmål. Disse selskapene står i en annen stilling enn de statlige etatene som jeg har omtalt her. Siktemålet i forhold til statsforetakene og særlovsselskapene vil være å avklare hvilket handlingsrom Regjeringen har til å utøve en mer helhetlig lokaliseringspolitikk innenfor rammen av bl.a. eierskapsmeldingen. Det vil være naturlig å se på dette i sammenheng med gjennomgangen av hvordan samfunnsansvaret er ivaretatt i statsforetak, slik Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av eierskapsmeldingen.

Avslutningsvis vil jeg informere kort om pågående revisjon av virkeområdene for distriktsutviklingstilskudd og nedsatt arbeidsgiveravgift. Nytt virkeområde for DU-tilskudd vil bli oversendt ESA innen 4. mai og iverksatt fra 1. januar neste år. Regjeringen vil også foreta en grundig gjennomgang av virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har som kjent hevdet at denne ordningen er i strid med statsstøttereglene i EØS-avtalen. Det har den norske regjeringen bestridt, og det er nå opp til EFTA-domstolen å avgjøre saken. Avgjørelsen vil ventelig komme i løpet av få uker. Selv om ESAs vedtak skulle bli stadfestet, vil hovedtrekkene i den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften kunne videreføres som i dag. Regjeringen legger også opp til at virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift, uansett utfallet av domstolsbehandlingen, vil bli revidert med virkning fra 1. januar 2000.

Helt til slutt vil jeg markere at det er særlig to innsatsområder som jeg vil prioritere spesielt i det kommende året. Det er ungdomssatsingen, med særlig vekt på samarbeidet med ungdomsorganisasjonene og tiltakene når det gjelder skole og næringsliv, og det er den brede distriktspolitikken, med hovedvekt på vår nye statlige lokaliseringspolitikk.

Fokuseringen på ungdom var et viktig tema også i fjorårets distrikts- og regionalpolitiske redegjørelse. I distriktspolitisk sammenheng er det noe helt nytt med en slik personfokusering, og satsingen på denne målgruppen fortjener økt innsats og oppmerksomhet. Vi er fornøyd med det gode samarbeidet vi har mellom flere departementer, og

vi legger stor vekt på involveringen av frivillige organisasjoner/ungdomsorganisasjoner
innsatsen i forhold til skole og næringsliv er bredt anlagt, med bl.a. et systematisk samarbeid på politisk nivå
arbeidet med næringsutvikling i distriktene er gitt en klar dreining mot å få fram attraktive arbeidsplasser for ungdom og potensielle tilbakeflyttere
vi trenger flere tiltak når det gjelder holdningsskapende arbeid og kultur, fritid og oppvekstmiljø i distriktene
1999 er «Distriktskvinnenes år» – med hovedvekt på å skape oppmerksomhet om det ressurspotensial som kvinnene i Distrikts-Norge utgjør

Regjeringens nye statlige lokaliseringspolitikk er en sak vi har stor tro på. Regjeringen står overfor vriene distriktspolitiske utfordringer i samband med omorganisering og effektivisering i statlige virksomheter. Dette er særlig et problem for små distriktskommuner som er sårbare for tap av arbeidsplasser. Ved store og dramatiske omlegginger settes det inn betydelige omstillingsvirkemidler. Men også mindre, trinnvise nedtrappinger blir over tid et problem i slike kommuner, og Regjeringens innsats for å motvirke sentraliseringen svekkes. Hovedelementene i vår nye lokaliseringspolitikk er at de enkelte statlige virksomhetene

må gi et kvalitativt likeverdig tjenestetilbud også etter omleggingen
må aktivt søke å legge nye arbeidsoppgaver til steder som utsettes for nedtrapping
pålegges å invitere kommunen og andre statlige instanser til samarbeidsløsninger, f.eks. i form av offentlige servicekontorer
pålegges å drøfte en passende kompensasjon for nedlegging av arbeidsplasser med kommunen. Midlene skal nyttes til lokal næringsutvikling

Disse to innsatsområdene som jeg her har trukket fram, er selvsagt ikke nok for å realisere de høye og krevende målene vi har satt oss i distriktspolitikken. Men jeg tror at de er sentrale for å lykkes.

Jeg er en stor optimist når det gjelder distriktenes framtid. Grunnleggende sett handler distriktspolitikk om å legge til rette for valgfrihet – valgfrihet til å velge bosted, og for den enkelte til å realisere det en selv mener er et godt liv. Jeg tror at stadig flere vil forstå hvor viktige distriktene er for landet, og at Norge ikke har råd til å mislykkes i distriktspolitikken. Med en slik bred støtte i ryggen og mer velegnede virkemidler tror jeg at ikke minst ungdommen vil satse på en framtid i distriktene.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at kommunal- og regionalministerens redegjørelse om distrikts- og regionalpolitikken legges ut for behandling i et senere møte – og anser det som vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 20. april 1999 kl. 10

Sak nr. 2

Talere

Tilhører sak

Alt om