Kristian August Eilertsen (FrP) [10:05:07]: Jeg tenker vi skal ta litt tak i denne forenklingen som statsråden snakker om. Det er korrekt at man rett før framleggelsen av revidert budsjett la fram at man skulle oppheve alle særkrav til sykehjem, og at regjeringen med det håpet å få fart i byggingen av nye sykehjemsplasser – samtidig som regjeringen kutter i tilskuddsordningen som de håper at flere kommuner skal benytte seg av. Ifølge oppslagene som vi kunne lese den dagen, var målet at man skulle sette kommunene i stand til å bygge mer, raskere og mer tilpasset lokale forhold. Blant annet uttalte statsråden til TV 2:

«Det vi nå gjør er en kraftig forenkling av regelverket, som både kommunene, KS og andre aktører har etterlyst.»

Samtidig sier regjeringen at byggeforskriftene fortsatt skal følges, at det fortsatt skal være krav til universell utforming, og at Arbeidstilsynets krav fortsatt skal gjelde. Da lurer jeg på: Kan statsråden redegjøre nærmere for hva den reelle forenklingen faktisk består i, eller var det bare en bløff for å late som om man tar grep om eldreomsorgen?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:06:05]: Da vil jeg anbefale representanten å lese kommuneproposisjonen, for der står det veldig tydelig hvilke konkrete endringer regjeringen gjør. Vi ønsker at ordningen skal bli mer fleksibel og enklere å bruke. Vi har redusert kravene om bindingstid og dispensasjonsadgang, vi har fjernet den differensierte taksten for bygg med og uten lokalkjøkken som var – jeg mener å huske det var FrP i regjering som tvang kommunene til detaljerte krav om hvilke kjøkkenløsninger de skulle ha – og vi har også innført et krav om at det skal være 30 pst. netto tilvekst i antall plasser.

Nå foreslår vi å gå enda videre, og det betyr altså at så lenge kommunene bygger innenfor TEK17, som jo alle bygg må forholde seg til, kan de bygge akkurat hvordan de vil. Det gjør at de vil kunne bygge bedre, raskere, billigere og i større grad tilpasset lokale krav, og det, sammen med en kraftfull tilskuddsordning fra statens side, gjør at jeg mener at det skal være mulig å sette kommunene i stand til å levere de 18 000 plassene som det er behov for det neste tiåret.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:07:08]: Vi har lest forslaget, og så vidt vi kan se per nå, ser vi ikke noen reelle lettelser som vil få fart på dette. Statsråden er i sitt svar inne på tilskuddsordningen, som regjeringen har foreslått å kutte i. Jeg hadde trodd at når man la fram et revidert forslag til budsjett, ville man ta nye, kraftfulle grep for å styrke og forbedre eldreomsorgen. Til tross for at alle nå kan se rundt omkring i norske kommuner at vi får stadig flere eldre som skal ha grunnleggende pleie- og omsorgstjenester, leverer ikke regjeringen på det. Ifølge en reportasje fra NRK sier Håvard Moe, som har jobbet som rådgiver for KS, følgende:

«Jeg er dypt bekymret. Jeg ser ikke en kommunesektor som er forberedt på hva som nå skjer.»

Det kan jeg skrive under på, jeg som selv har vært kommunepolitiker inntil nylig. Da er det paradoksalt at det eneste grepet regjeringen faktisk foretar seg i revidert nasjonalbudsjett, er å kutte i tilskuddsordningen til kommunene for å bygge flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Mener statsråden virkelig at færre nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger er rett medisin, med tanke på det økende behovet som vi allerede ser i dag?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:08:10]: Vi skal bygge flere sykehjemsplasser. Tall fra KOSTRA viser vel at det har blitt flere disponible sykehjemsplasser under denne regjeringen enn det ble da Fremskrittspartiet hadde hånden på rattet i regjering, så jeg mener at vi leverer dette. Men det nytter ikke å pøse på med mer penger i en tilskuddsordning når kommunene ikke bruker tilskuddsordningen. Jeg mener å huske at bare i fjor var det flere hundre millioner kroner som Stortinget hadde bevilget til dette formålet som ikke ble brukt. Hva er da Fremskrittspartiets svar? Jo, det er å bruke enda mer penger på en ordning som kommunene ikke bruker. Kanskje vi da heller skal flytte oss bort fra overskriftsnivået og forsøke å forstå hvorfor dette ikke fungerer etter hensikten. Når kommunene sier at det har blitt for detaljerte krav og vi må få større handlefrihet, vel, da gjør regjeringen noe med det. Det er handlekraft, og det er grunnen til at vi nå har åtte–ni ganger større tilsagn så langt i år enn det vi hadde i samme periode i fjor. Politikken virker.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:09:12]: Med tanke på hvor begredelig resultatene har vært hittil, skulle det bare mangle at man ikke fikk litt mer fart på eldreomsorgen og utbyggingstakten.

Jeg tror vi må ta et lite oppgjør med hvordan landets eldre og syke blir behandlet, sammenlignet med andre samfunnsområder. Dersom det kommer flere asylsøkere til landet, hiver Norge seg rundt og oppretter flere nye asylmottak i rekordfart, ofte i samarbeid med private aktører. Penger til klær og mat stilles til rådighet. Har man behov for tannbehandling, får man også det. Et annet eksempel er når et nytt barnekull skal begynne i grunnskolen. Da er det ingen unger som får beskjed om at her er det fullt, så du må komme tilbake neste år, og i mellomtiden må du ha hjemmeundervisning til det blir ledig plass. Det er heller ingen som sier at vi ikke skal bygge flere skoler fordi vi sliter med å få tak i utdannede lærere. Men når det gjelder de eldre, gjelder tydeligvis helt andre regler. Når behovet øker, bygges det ikke flere plasser. Når behovet øker, reduseres omfanget på tjenestene. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er det sånn Norge skal behandle dem som har vært med på å bygge dette fantastiske landet vårt?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:10:13]: Alle eldre i vårt land skal være trygge på at vi stiller opp med en god og verdig eldreomsorg når det er behov for det. Mye fungerer bra, men som jeg har sagt flere ganger tidligere, også fra denne talerstolen: Jeg mener det er bekymringsfullt når om lag en femtedel av befolkningen sier i undersøkelser at de har tilstrekkelig tillit til at de får den hjelpen de trenger når de blir gamle. Det er for dårlig. Det er derfor regjeringen har lansert Eldreløftet. Det er derfor vi nå gjør betydelige moderniseringer i arbeidet med ikke bare å bygge flere sykehjemsplasser, men vi ønsker også at det skal bygges et mangfold av ulike boliger for eldre, som er tilpasset ulike typer eldre som har ulike behov. Det er derfor vi om kort tid legger fram Helsepersonellplan 2040, som er en forpliktende plan for hvordan vi skal sikre at det er nok helsepersonell i kommunale helse- og omsorgstjenester framover. Det er derfor vi har gjort et stort kvalitetsløft i eldreomsorgen, med mer fokusering på oppfølging av den enkelte og mindre stoppeklokkeomsorg. Det er også derfor vi gjør en rekke tiltak for at eldre skal ha gode aktivitetstilbud, slik at de ikke bare har et sted å bo, men også en meningsfull hverdag.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:11:19]: Jeg er veldig glad for det siste statsråden sier, at de eldre ikke bare skal ha et sted å bo, men at det skal være et bra sted å leve. I en reportasje på nrk.no beskrives en eldreomsorg der ansatte må utelate grunnleggende omsorg. Pasienter får heller ikke dekket helt basale behov som aktivitet og sosial kontakt og i noen tilfeller også det å komme seg ut i frisk luft. I reportasjen sier en som jobber i eldreomsorgen, følgende:

«Vi kan bare ta det enkle som å komme seg ut i frisk luft hver dag. Pasientene kommer seg ikke ut, kanskje ikke på hele uka, kanskje ikke på hele måneden. Dermed brytes menneskerettighetene hver eneste dag.»

En sånn beskrivelse får det til å høres ut som at kriminelle i fengsel behandles bedre enn våre eldre og syke. Hva tenker statsråden om situasjonen i eldreomsorgen når dette er beskrivelsen som pleierne gir, og hvordan vil regjeringen sikre at våre eldre får dekket grunnleggende behov?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:12:14]: Det er en problembeskrivelse som jeg langt på vei deler, men så er spørsmålet: Hva gjør vi med det? Utfordringene en del steder og i en del kommuner er mangel på fagfolk. Vi kan altså ikke trylle fram helsepersonell som ikke finnes. Derfor er det så viktig at Stortinget forhåpentligvis kan samle seg om en forpliktende helsepersonellplan som skal ha kraftfulle tiltak, slik at vi sikrer at det er nok fagfolk på jobb i helse- og omsorgstjenestene fram til 2040.

Vi må selvfølgelig ha en kommuneøkonomi som gjør det mulig å ha nok folk på jobb. Regjeringen har bedret kommuneøkonomien betydelig. Jeg tror aldri det har vært så store økninger i kommuneøkonomien som nå – langt høyere enn under forrige regjering – og det er fordi Arbeiderparti-regjeringen, sammen med våre budsjettsamarbeidspartnere, er opptatt av å prioritere velferd framfor store skattekutt med mest til dem som har mest fra før. Det må også være kompetanse og kvalitet i tjenesten, og det er en integrert del av regjeringens Eldreløftet, som vi nå jobber med å implementere.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:13:19]: Statsråden snakker om 2040, men jeg vil heller snakke om her og nå, den virkeligheten som de eldre står i her og nå, og ikke minst deres pårørende. Fremskrittspartiet mener at alle eldre og deres pårørende skal kunne gå alderdommen trygt i møte, i visshet om at det er hjelp å få. Eldreomsorg er noe som skal forbindes med noe positivt, noe som er trygt, men historier fra både eldre og ansatte i eldreomsorgen viser en hverdag der mange eldre pasienter ikke får tilstrekkelig hjelp, der de må vente på å få grunnleggende behov dekket, og i liten grad får oppfylt retten til både aktivitet, sosial kontakt og verdig omsorg. Samtidig opplever mange ansatte at arbeidspresset som de utsettes for, gjør at de blir syke, og de slutter. Det er derfor Fremskrittspartiet mener det er så viktig å innføre statlig finansiering av eldreomsorgen, sånn at det er behovet som utløser pengene, at det ikke lenger er kommuneøkonomien lokalt som avgjør hvilken pleie og omsorg man får.

Hva vil statsråden si til eldre som i dag frykter for å havne på sykehjem fordi de opplever at tilbudet rett og slett ikke er godt nok?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:14:19]: Svaret på det er at det skal være trygt og godt å bli gammel i Norge. Det er fantastisk at folk lever lenger enn før. Det er et tegn på sivilisasjonens framskritt. Vi behandler sykdommer, vi kurere sykdommer, folk får bedre levestandard. Norge utvikler seg stadig i bedre retning, slik at levealderen stadig øker, og det betyr at mange flere enn før kommer til å ha mange flere gode leveår, også etter alderspensjon, og det skulle bare mangle at ikke samfunnet stiller opp med gode velferdstjenester også for den.

Denne replikkvekslingen er jo litt symptomatisk, for nå har jeg altså redegjort for en lang rekke tiltak som ikke er planer langt der framme, men dette er tiltak som er finansiert, tiltak som implementeres, tiltak som rulles ut i norske kommuner mens representanten og jeg står her. Det er jo litt fristende å stille et spørsmål tilbake: Hva er det Fremskrittspartiet ønsker å gjøre annerledes, annet enn statlig overtakelse av eldreomsorgen? For det ble nemlig forsøkt da Fremskrittspartiet satt i regjering, og det bidro ikke til de ønskede resultatene, og det gjorde også at det forsøket ble avsluttet.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:15:25]: Dette er Stortingets spørretime, ikke regjeringens spørretime, så jeg forbeholder meg retten til å stille spørsmålene og forventer at statsråden svarer på spørsmålene jeg stiller.

Jeg vil fortsette litt på viktigheten av trygghet i eldreomsorgen. Eldre og syke er avhengige av god kommunikasjon for å få trygg og forsvarlig behandling og omsorg. Samtidig får Fremskrittspartiet flere henvendelser fra pårørende der det rapporteres om situasjoner der pasienten verken forstår personalet eller selv blir forstått av personalet. Vi får også tilbakemeldinger om at det flere steder er store språkutfordringer i personalgruppen. Dette går på tryggheten løs for våre eldre og syke. Det reiser også spørsmål ved om dagens språkkrav er tilstrekkelige, og om det er for enkelt å komme seg rundt disse kravene.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre at eldre og syke i norsk helse- og omsorgstjeneste blir møtt av et norsktalende personale, sånn at grunnleggende behov for kommunikasjon, trygghet og verdighet blir ivaretatt?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:16:23]: Jeg registrerer i hvert fall at representanten ikke er så interessert i å diskutere konkrete politiske løsninger, men først og fremst gjenta en virkelighetsbeskrivelse som regjeringen deler, og som vi jobber med å gjøre noe med hver eneste dag. Men jeg tror ikke det hjelper de eldre i Norge. Det som hjelper de eldre i Norge, er faktisk konkret politisk handlekraft og gjennomføringsevne, og at en står opp for forslag som faktisk utgjør en forskjell for innbyggerne i landet vårt.

Så vet vi at det enkelte steder er språkbarrierer. Lovgivningen er veldig tydelig på at helse- og omsorgstjenester skal være forsvarlige, og det betyr selvfølgelig også at en må kunne gjøre seg forstått, en må ha språkkompetanse som gjør at det ikke kan oppstå misforståelser eller situasjoner som i verste fall kan gå ut over pasientsikkerheten. De aller fleste stedene fungerer dette godt, og det er selvfølgelig et lederansvar i den enkelte virksomhet å påse at helsepersonell kan kommunisere.

Jeg vil legge til at vi er helt avhengige av det mangfoldet vi har i helse- og omsorgstjenestene. Ellers hadde tjenestene stoppet opp i dag.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:17:28]: Det er helt klart at mange med innvandrerbakgrunn eller utenlandsk bakgrunn gjør en kjempejobb i eldreomsorgen i dag. Det stiller ikke Fremskrittspartiet spørsmål ved. Vi er bare opptatt av at de eldre og syke skal bli møtt av norsktalende personal, uavhengig av hvor de kommer fra.

Det er imidlertid ikke bare landets eldre som trenger et godt tilbud, det gjør også alle alvorlig syke nordmenn. I forrige uke ble den kjente WAIT-rapporten sluppet, og flere organisasjoner, bl.a. Kreftforeningen og Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag, har med rette kritisert regjeringen for å ikke være villig til å betale mer for medisiner nå enn for ti år siden. Kreftforeningen sier bl.a.:

«Kreftpasienter lider og dør mens de venter på at nye medisiner og behandlinger skal bli innført i Norge. Vi mener systemet er for rigid, og nå må politikerne ta ansvar.»

Er statsråden enig i at systemet for nye medisiner og behandlinger som skal bli innført i Norge, i dag er for rigid?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:18:23]: Det er helt sikkert rom for forbedringer, og vi har gjort flere konkrete forbedringer. Jeg vil være tydelig på at WAIT-rapporten gir et ganske utdatert bilde over tilgangen til metoder i Norge. WAIT-studien tar ikke opp i seg at saksbehandlingstiden for å introdusere nye metoder er redusert med over 100 dager. Vi har aldri kuttet ventetider raskere for å få tillatelse til nye metoder. WAIT-studien tar ikke innover seg at vi har etablert en ny tilgangsordning der pasienter som får nei til en metode på gruppenivå, nå kan søke om en individuell vurdering, og mange av de sakene har gått igjennom med positivt utfall. Sju av ti nye metoder tas i bruk i Norge. Når det gjelder andelen metoder hele befolkningen får tilgang til, ligger vi over det europeiske snittet, og det er bedre tilgang til de legemidlene i Danmark og Sverige. Det skulle bare mangle. Vår befolkning skal ha tilgang til gode metoder, men da må vi også prioritere godt.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:19:27]: Jeg registrerer nok en gang at statsråden skjønnmaler situasjonen. Det er stor avstand mellom det statsråden sier, og det alle andre beskriver rundt seg i samfunnet. I forrige uke utfordret jeg statsministeren om WAIT-rapporten, men det var jo som å rope i skogen. Derfor prøver jeg egentlig å gjøre det samme med statsråden her også. Med våre økonomiske muskler skal Norge ha en helsetjeneste i verdensklasse, men WAIT-rapporten viser at tilgangen til nye medisiner for norske pasienter går feil vei.

For ti år siden var over halvparten av innovative medisiner tilgjengelig for norske pasienter. I dag er andelen redusert til litt over en tredjedel. Norske pasienter venter i dag lenger på å få tilgang til nye medisiner. i snitt er ventetiden 543 dager. Det er en økning fra året før. Så registrerer jeg at statsråden har helt andre tall, men det som skulle gå ned, har gått opp, og det som skulle gå opp, har gått ned på Arbeiderpartiets vakt. Er statsråden fornøyd med at det er færre nye medisiner tilgjengelig med offentlig finansiering, og at norske pasienter venter stadig lenger på tilgang til nye medisiner?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:20:30]: Jeg vet ikke hvilken skog vi måtte være i. Jeg opplyser bare om fakta fra myndighetene våre, så kan representanten velge å lytte til dem eller ikke lytte til dem. Faktum er at det i 2024 tok 481 dager fra markedsføringstillatelse til beslutning, og i 2025 tok det 382 dager. Vi har altså redusert tiden med 100 dager. Det tar ikke denne studien, som for øvrig kommer fra den internasjonale legemiddelindustrien, innover seg. Studien tar heller ikke innover seg at vi etablerte en ny tilgangsordning. Jeg mener å huske at om lag fire av ti saker der går igjennom. Så det store bildet, selv om vi selvfølgelig skal jobbe for at det skal gå enda raskere, er at sju av ti nye metoder blir tatt i bruk. Vi ligger bedre an på å tilby nye metoder på sjeldenfeltet enn våre naboland gjør. Bare i forrige uke ble fem nye metoder, herunder for kreft, innlemmet, og da har vi innlemmet bl.a. en metode som Danmark foreløpig har sagt nei til. Så dette bildet stemmer rett og slett ikke.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [10:21:44]: Vi snakker mye om å ta ned ventetider for våre eldre i helsetjenestene. Det vi snakker mindre om, er de fleste pasienters inngangsport til helsetjenestene, nemlig fastlegene. Kommuner landet over rekrutterer fastleger som aldri før, men fortsatt står over hundre tusen uten fastlege.

Sist uke kastet statsråden en brannfakkel inn i fastlegeordningen, med store endringer i basistilskudd og utjamningstilskudd. For noen fastleger er dette snakk om inntektsbortfall på flere hundretusen kroner årlig. Endringen skjer uten noen dialog med Legeforeningen og skal tre i kraft allerede 1. juli. Legeforeningen er sterkt bekymret for at sånne ustabile rammevilkår kan destabilisere fastlegeordningen og svekke rekrutteringen. Resultatet vi er bekymret for, er at enda flere pasienter blir stående uten fastlege. Deler statsråden den bekymringen?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:22:41]: La meg først si at jeg er veldig glad for at vi har fått orden på fastlegekrisen som vi arvet fra den borgerlige regjeringen, der mange fastleger rømte fra yrket, antallet nordmenn uten fastlege var i ferd med å eksplodere, og arbeidsbelastningen på fastlegene var altfor stor. Politikken vi har gjennomført, har fungert. Vi har rekruttert om lag 800 flere fastleger. Listelengdene har i snitt gått ned fra rett over 1 000 til under 1 000. Langt flere fastleger sier i dag at de ønsker å stå lenger i jobb, og ordningen er stabilisert. Vi har bevilget mer enn 1 mrd. kr mer til å ta vare på fastlegeordningen. Det er veldig bra.

Det ble varslet i stortingsmeldingen om allmennlegetjenestene for et år siden at det fra og med denne sommeren ville bli gjort enkelte justeringer i basistilskuddet. Den meldingen er behandlet av Stortinget. Regjeringen jobber nå med å gjennomføre stortingsmeldingen, som Stortinget har sluttet seg til, herunder enkelte justeringer for å gjøre basistilskuddet til fastlegene mer treffsikkert.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [10:23:46]: Når statsråden snakker om fastlegekrisen, virker det som om man tror at det allerede er løst. Det har vært et samlet storting som har presset regjeringen fra skanse til skanse til å ta tak i denne problemstillingen. Det var det under Kjerkol, og det har vært det også under Vestre. Det virker ikke som at statsråden tar innover seg bekymringen Legeforeningen har. Når man får de reaksjoner man får, når fastlegene plutselig over natten kan miste flere hundretusen kroner fordi man skal gjøre – som statsråden sier – noen justeringer, er det klart det er mange som reagerer på det. Det skaper en usikkerhet knyttet til om man klarer å få rekruttert nok fastleger. Jeg hørte ikke at statsråden svarte på den utfordringen.

Vil statsråden gå i dialog med Legeforeningen og se om det kan være bedre løsninger for dette, heller enn at vi ender opp med å miste flere fastleger og i hvert fall ikke klarer å rekruttere flere, når rammevilkårene blir så ustabile?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:24:52]: Jeg har dialog med Legeforeningen også om denne saken, men jeg er ikke enig i premisset for spørsmålet. Denne endringen, som handler om å ta bort dempingen og det såkalte utjamningstilskuddet i basisfinansieringen for fastlegene, ble varslet i en stortingsmelding som ble lagt fram for Stortinget før sommeren i fjor. Den har vært behandlet på ordinær måte i Stortinget, og regjeringen jobber nå med å gjennomføre den.

Det er alltid sånn at endringer vil innebære at noen får justert sine rammebetingelser. I denne saken er det ikke snakk om noen kutt i ordningen. Samlet sett kommer vi til å bruke mer på fastlegeordningen neste år enn det vi gjorde i år og i fjor, men det vil være en omprioritering av midlene. Noen fastleger vil få noe mer basisfinansiering, og andre fastleger vil få noe lavere basisfinansiering, slik at formålet med persontilpasset basistilskudd, som Stortinget har sluttet seg til, vil bli gjennomført etter intensjonen.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:26:11]: Frå fastlegeordninga har eg lyst til å ta opp spørsmål knytt til genterapi, som er i ferd med å revolusjonere behandlinga for veldig mange pasientar med kreft, sjeldne arvelege sjukdommar og autoimmune sjukdommar, som MS. Carvykti er ei effektiv behandling for blodkreftsjukdommen myelomatose, der Direktoratet for medisinske produkt har vurdert at behandlinga truleg har omtrent same pris som norsk standardbehandling, men er dyrare enn ei behandling som knapt blir brukt i Noreg lenger. Likevel er det inga dekning av dette, og fagfolka fortvilar.

Eg undrar meg over denne vurderinga av eit mykje meir effektivt regime enn standardbehandling, med mykje mindre biverknader. Det stiller grunnleggjande spørsmål til vurderingssystemet vårt. Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden sjå på denne saka ein gong til og ta ei vurdering av om vurderingssystemet vårt tek tilstrekkeleg omsyn til klinisk kunnskap og praksis?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:27:12]: Takk for spørsmålet.

Jeg deler representantens optimisme med tanke på medisinske framskritt, og jeg er helt enig. Representanten uttaler seg også som kliniker og lege. Her står vi nå egentlig foran det som kan bli en revolusjon i hvordan vi behandler pasienter. Genterapi, mye mer persontilpasset medisin – det skjer nå så store gjennombrudd.

Jeg er opptatt av to ting. Det ene er at innbyggerne våre får tilgang til nye metoder. Jeg mener at vi bør ha som ambisjon at vi skal være helt i toppen på det. Derfor er det så viktig – som vi har diskutert tidligere i denne debatten – å få ned saksbehandlingstidene, gjøre det enklere, være et attraktivt land.

Det andre er at jeg mener vi skal være et attraktivt for å forske på og utvikle disse nye metodene. Derfor har vi akkurat lagt fram en handlingsplan for kliniske studier, der målet er at vi skal være helt på attraktivitetstoppen for både internasjonale forskere og legemiddelindustrien til å legge kliniske forskningsprosjekter til Norge, slik at våre pasienter kan få tilgang til banebrytende ny behandling raskere enn i dag.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:28:18]: Genterapi handlar nettopp om å gjere ørsmå endringar i cellene til pasientane, det er ikkje legemidlar sånn sett. I dag har legemiddelindustrien monopol på det. Statsråden er allereie inne på at det er viktig at vi tek dette inn i klinisk praksis, nettopp for å gje mykje betre og billegare behandling til norske pasientar, og ikkje minst sjå på små grupper som er uinteressante for industrien. Korleis vil statsråden utvikle kompetanse og fasilitetar i Noreg, sånn at vi raskt kan kome vidare her? Her er det eit kjempepotensial som ser ut til å kunne bli realisert raskt viss ein satsar.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:28:57]: Jeg deler langt på vei de betraktningene. Det er mange ting som er viktig her. For det første skal jo klinisk forskning, utprøving og utvikling av nye metoder være en integrert del av alt det vi gjør i vår felles helsetjeneste. Det står veldig tydelig i oppdragsbrevene. Klinikerne må selvfølgelig også ha tid til å gjøre den jobben. Der mener jeg vi skal ta på alvor at det er en del klinikere i dag som sier at arbeidshverdagen har såpass stor belastning og så mange andre ting en skal gjøre at disse oppgavene av og til blir prioritert ned. Det mener jeg vi må ta på alvor. Det er ikke et enkelt svar på hvordan det skal håndteres, men vi må i hvert fall erkjenne at det er en utfordring.

Vi har et system i dag for å vurdere nye metoder. Vi har Direktoratet for medisinske produkter, vi har Nye metoder. Det er Stortinget som har besluttet at det er denne måten vi skal jobbe på, men jeg er alltid interessert i hvordan vi kan forbedre disse systemene. Det er derfor vi har tatt så grunnleggende tak i utfordringer med altfor lange saksbehandlingstider og at det har vært for mye dårlig kommunikasjon mellom de ulike aktørene. Det går nå bedre, men jeg er mer enn villig til å sette meg ned og diskutere om det er ytterligere grep vi kan gjøre for å bedre tilgangen og gjøre Norge enda mer attraktivt.

Grunde Almeland (V) [10:30:16]: Det er en grunn til at Stortinget er opptatt av kapasiteten, og det er nettopp fordi god nok kapasitet er avgjørende for å få den behandlingen man trenger. Derfor vil jeg også utfordre statsråden på en sak Aftenposten skrev om i går, nemlig at det ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser ved Ullevål skal kuttes over 14 mill. kr i år. Antall sengeplasser vil da gå fra 24 til 17, og 5 sengeplasser gjøres om til hjemmesykehusplasser. Det presenteres som om det ikke skal utgjøre en reell reduksjon.

Dette skjer samtidig som statsråden i januar sa til NRK at behandlingskapasiteten for spiseforstyrrelser er for lav og må økes i alle regioner, og det skjer etter at Stortinget i mars vedtok at regjeringen skal sikre økning i døgnplasser innen psykisk helsevern og enstemmig vedtok at et styrket døgntilbud for pasienter med spiseforstyrrelser skulle være på plass. Det var en tydelig bestilling fra denne sal. Da er spørsmålet mitt til statsråden: Hva har han gjort for å følge opp Stortingets vedtak om økt døgnkapasitet?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:31:19]: Takk for spørsmålet og takk for engasjementet for en veldig viktig sak.

La oss først begynne med å erkjenne at døgnkapasiteten og behandlingskapasiteten over år har vært for lav. Deler av dette har vært en villet utvikling, fordi man faglig sett har gått fra mer døgnbehandling over på poliklinisk behandling, hjemmebehandling og dagbehandling. Det har vært en riktig utvikling, men jeg mener den pendelen har svingt for langt.

Det er grunnen til at sykehusene har fått i oppdrag å legge til grunn sine faglige framskrivninger, og de tilsier et behov for om lag 430 flere døgnplasser i årene framover. Det er et nasjonalt tall, så det vil brytes ned på hver helseregion, og behovene vil være litt ulike, men det betyr at vi skal betydelig opp. Jeg har ikke sett de endelige tallene for 2025, men etter hva jeg forstår, er det en viss økning i antall behandlingsplasser nå. Det forventer jeg, forutsetter og har lagt til rette for at skal skje også gjennom 2026.

Det foregår nå mange omstillinger i tilbudet, også i Oslo universitetssykehus. De sier at dette ikke innebærer en reduksjon i antall døgnplasser, verken for barn og unge eller for voksne, men det blir en justering av tilbudet.

Grunde Almeland (V) [10:32:25]: Det er bare å lytte til Sykepleierforbundet, som sier rett ut at hjemmesykehus ikke kan erstatte sengeplasser for pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. Pasientene sier nettopp det samme. Selv om hjemmesykehus kan være riktig for noen pasienter, kan være god behandling for noen pasienter, er det en pasientgruppe som også trenger den kapasiteten det vil innebære å være på et døgntilbud, det å få den fullstendige oppfølgingen det gir. Det er en grunn til at både Sykepleierforbundet og pasientgruppene selv er bekymret for denne helt konkrete reduksjonen.

Det er det som gjør at jeg stiller dette spørsmålet til statsråden. Det er også bakteppet for de diskusjonene vi har hatt i dette stortinget, og de vedtakene vi har gjort i dette stortinget. Selv om de faglige beslutningene selvsagt skal ligge til foretakene, er det statsrådens ansvar å sørge for at de vedtakene Stortinget gjør, faktisk følges opp, og det er grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet og har denne bekymringen.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:33:28]: Jeg mener det er et helt betimelig og godt spørsmål. Representanten har selvsagt rett. Det er mitt ansvar at Stortingets vedtak følges opp, og Stortinget har vedtatt at døgnkapasiteten skal opp. Det følges opp, og så snart vi har tall å vise utviklingen med, vil Stortinget også se at vi følger det opp.

Det er alltid sånn at det gjøres kontinuerlige vurderinger av tilbudet faglig i helseregionene. Det betyr at en kan øke behandlingskapasiteten samtidig som det blir endringer i tilbudet enkelte steder, f.eks. for å tilpasse seg den faglige utviklingen. Forut for de endringene representanten her spør om, er det gjort detaljerte analyser av både aktivitet, kapasitetsutnyttelse og bemanningsnivå.

Det er ganske krevende omstillinger, men det jeg blir fortalt, er at når det gjelder Regional seksjon for spiseforstyrrelser, blir det to døgnenheter – en for barn og unge og en for voksne. Kapasiteten i døgnbehandlingen skal opprettholdes, og så vil tilbudet også moderniseres gjennom en kombinasjon av døgnplasser, hjemmesykehustjenester og brukerstyrte plasser.

Kjersti Toppe (Sp) [10:34:45]: Stadig fleire vert ramma av spiseforstyrringar. Omtrent ein av ti ungdomar vert ramma. I valkampen lovde helseministeren at regjeringa skulle bruka 2 mrd. kr på tiltak mot spiseforstyrringar. Blant anna skulle døgnkapasiteten aukast. Men på Ullevål går altså tilbodet motsett veg. Regional seksjon for spiseforstyrringar må kutta 14 mill. kr i årets budsjett. Det fører til ein reduksjon på sju sengeplassar og kutt av om lag 18 årsverk, ifølgje Aftenposten i går.

Mitt spørsmål er om ikkje statsråden ser at valkamplovnadene hans om 2 mrd. kr i auka døgnkapasitet ikkje gir tillit når sjukehusavdelingar som behandlar dei mest sårbare ungdomane våre med alvorleg spiseforstyrring, i staden må nedbemanna på vakta hans.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:35:46]: Takk for spørsmålet. Det jeg sa i dette utspillet, var at vi skal øke bevilgningene til psykisk helsevern og psykisk helse med minst 2 mrd. kr i årene framover, og det er en del av opptrappingsplanen for psykisk helsevern. Det følger vi selvfølgelig opp. Vi er snart halvveis i den opptrappingen, og regjeringen vil i de kommende statsbudsjettene vise at vi mener alvor med dette. Jeg håper og tror at et budsjettflertall på Stortinget også vil være enig i den prioriteringen.

I tillegg la vi fram en rekke egne tiltak som handler om spiseforstyrrelser spesifikt. Det handler bl.a. om å øke kompetansen i alle deler av tjenestene fordi vi ser at den har vært for mangelfull. Det er vi i ferd med å gjennomføre, og vi bygger også ut flere lavterskeltilbud. Det har vært etterspurt av mange innbyggere. Det følger vi også opp. Den samlede døgnkapasiteten går nå opp, den går ikke ned, men det vil kunne bli enkelte justeringer på enkelte tjenesteområder.

Kjersti Toppe (Sp) [10:36:51]: Spiseforstyrringar er ein veldig alvorleg og dødeleg sjukdom, og dei som får alvorleg spiseforstyrring, og heile familien deira, er i ein krisesituasjon. I gårsdagens Aftenposten står to brukarar fram og fortel at den avdelinga som helseføretaket no skal kutta stort i, redda livet deira. Dei er veldig bekymra for korleis dei no skal få det same gode og spesialiserte tilbodet.

Eg vil igjen spørja: Når ein i valkampen går ut slik, og overskrifta er 2 mrd. kr meir til tiltak for å behandla spiseforstyrringar, gir ein jo eit inntrykk av at det skal verta betre. For desse familiane som då opplever at avdelinga deira no vert kutta med 14 mill. kr, gir det ikkje tillit. Kan statsråden forstå det?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:37:55]: Jeg er veldig lei meg for alle de innbyggerne i Norge som ikke opplever at de får god nok helsehjelp. Jeg har møtt både pasienter og ikke minst pårørende og foreldre til disse barna og ungdommene, og det gjør et inntrykk jeg ikke glemmer. De familiene er gjennom så voldsomt krevende påkjenninger og en reell frykt for å miste sine. Og dessverre, selv om en del har fått god hjelp og kommet seg godt igjennom, er det fortsatt for mange historier om pasienter som blir kasteballer, som verken får god nok hjelp i spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten, og som opplever at de nærmest står i en kamp mot systemet for å få den behandlingen de trenger. Så dette er alvorlig. Det er derfor vi har lagt fram mange konkrete tiltak som vi nå er i ferd med å gjennomføre for å få dette til.

Men døgnkapasiteten er på vei opp, den er ikke på vei ned. Etter hva jeg er blitt fortalt når det gjelder regional seksjon for spiseforstyrrelser, beholdes døgnkapasiteten, og i tillegg kommer det noen andre tilbud.

Kjersti Toppe (Sp) [10:39:01]: Det er flott at statsråden har medkjensle med desse familiane og kampen deira mot systemet, men statsråden hjelper jo ikkje akkurat til når han tillèt eit kutt på 14 mill. kr til avdelinga på Ullevål og gjer sengeplassar om til heimesjukehusplassar. Det er faktisk ikkje det same.

I valkampen lovde statsministeren og helseministeren at døgnkapasiteten skulle aukast med 430 plassar dei neste åra. I november gjekk helseministeren ut og halverte målsetjinga til 200 behandlingsplassar innan 2030, og i samtlege helseføretak skjer det no kutt i døgnplassar, særleg i DPS-ane i f.eks. Seljord, Tynset og Troms. Igjen: Ser ikkje statsråden at statsråden sine lovnader i valkampen om ein auke i døgnkapasitet ikkje gir tillit, når målsetjinga vert halvert og døgnplassar faktisk vert lagde ned?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:40:07]: Jeg forstår spørsmålet, men svaret på det er egentlig ganske enkelt: Ambisjonen om 430 flere døgnplasser står fast. Det er slått fast i oppdragsbrev til sykehusene, vi kommer selvfølgelig til å måle at det skjer, og jeg vil gjerne bli målt på at det skjer. Vi har hele tiden sagt at det skal skje over noen år, over de neste årene, i tråd med de faglige framskrivingene fra helseregionene. Så er jeg blitt spurt om hva dette betyr fra år til år. Det var aldri meningen at 430 døgnplasser skulle komme fra ett år til et annet år. Det vil ta noen år å trappe opp, men vi skal trappe opp.

Det viktige her er jo å se på om kapasiteten går opp eller ned, og kapasiteten går opp. Kapasiteten gikk opp i 2025, og kapasiteten kommer til å gå ytterligere opp i 2026. Så vil det kunne bli noen justeringer av tilbudet, f.eks. fordi det ved enkelte enheter er veldig lavt belegg og lite bruk, mens det er underkapasitet andre steder. Da bør jo de plassene flyttes til et sted hvor behovet er større.

Geir Pollestad (Sp) [10:41:23]: Som me har høyrt på svara no, er det eit inntrykk av at det har stått noko med litt lita skrift i valkampløfta, som no vert kjend. Eg har lyst til å gå tilbake til det som var det opphavlege spørsmålet frå representanten Eilertsen frå FrP, som snakka om tilbodet til dei som bygde dette fantastiske landet vårt. Dei er opptekne av den omsorga ein får i kommunane, men dei er òg opptekne av å ha eit sjukehustilbod i sin nærleik. Når eg snakkar med eldre folk i Rogaland, og for så vidt òg yngre folk i Rogaland, ser dei at me har bygd eit halvt sjukehus. Det veldig mange lurar på, er når folk i Rogaland og Stavanger vil få eit heilt sjukehus.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:42:13]: Takk for spørsmålet. Jeg skal selvfølgelig svare på det, men la meg bare si innledningsvis at det er full sammenheng mellom det vi har sagt at er ambisjonene for kapasiteten i psykisk helsevern, og det som nå bygges opp. Det vil jeg gjerne bli målt på, men vi må faktisk vente til vi får inn tallene og ser hvordan dette utvikler seg, før vi konkluderer med at de målene ikke kommer til å bli nådd. Jeg skal sørge for at de blir nådd. Det er ikke fordi det er viktig for regjeringen som sådan, men det er viktig for innbyggerne våre, fordi det er for mange innbyggere som venter for lenge på behandling. Jeg mener de fortjener å få rask og god behandling, og ikke minst behandling så lenge de har behov for det.

Når det gjelder Stavanger universitetssykehus: Jeg håper og tror at det skal være mulig å komme i gang med del to innen ikke altfor mange år, men det har hele tiden vært en forutsetning at dette skal gjøres i to byggetrinn. For at helseforetaket skal kunne gå videre, bl.a. med den lånesøknaden Stortinget har innvilget, må også den underliggende driften være i balanse, slik at en kan ivareta disse forpliktelsene.

Erling Sande (Sp) [10:43:25]: Det er ofte dei eldre pasientgruppene som er mest sårbare når det gjeld helsetransport, og når tilbodet blir flytta lenger vekk frå der folk bur. Nyleg blei ortopeditilbodet ved Lærdal sjukehus nedbygt. På det tidspunktet framheva helseministeren verdien av at skadepoliklinikkane i både Lærdal og Nordfjordeid skulle fortsetje å ha eit tilbod til innbyggjarane. Så viser det seg no at både opptaksområdet til skadepoliklinikkane og opningstida over veka blir redusert. Korleis står dette i forhold til det helseministeren sjølv sa om det skadepolikliniske tilbodet, og forstår helseministeren at det skapar reaksjonar når ein var førespegla at dette tilbodet framleis skulle vere ved lokalsjukehusa?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:44:18]: Takk for spørsmålet. Jeg skjønner veldig godt det store engasjementet for helsetilbudet i Sogn og Fjordane. Jeg har vært på folkemøte med over tusen innbyggere og fakkeltog, og det engasjementet for helsetjenesten er nesten til å bli rørt av. Vi skal gjøre alt det vi kan for å ha et så godt tilbud som overhodet mulig.

Så har det vært nødvendig å gjøre noen justeringer. Det er riktig at det ortopediske tilbudet som vi var kjent med i Lærdal, flyttes til Sentralsykehuset i Førde, men det skal være et poliklinisk tilbud flere dager i uken. Det skal være skadepoliklinikk i både Lærdal og Nordfjordeid, og jeg er spesielt glad for at det også flyttes nye tjenester ut til lokalsykehusene. Det skal bl.a. være et poliklinisk tilbud innenfor lungesykdommer, det skal være et poliklinisk tilbud innen hjerte- og karsykdommer, og hvis jeg ikke husker helt feil, er det snakk om flere tusen avtalespesialistkonsultasjoner som nå legges til bl.a. lokalsykehuset i Lærdal. Det er viktig, for da vil flere av de tjenestene innbyggerne trenger mye og ofte, kunne være lett tilgjengelige.

Det kan hende at det blir noen justeringer i åpningstiden til tilbudet, men det er også for å ivareta de behovene som befolkningen faktisk har, og bruke helsepersonellet effektivt.

Mari Holm Lønseth (H) [10:49:36]: Jeg er veldig glad for at statsråden deler den bekymringen, som også jeg har, for det er veldig tydelig at disse barna ikke får hjelp raskt nok. Kripos-rapporten viser jo f.eks. at saker der politiet vet at ungene har blitt utsatt for vold, blir henlagt, men siden de ikke kommer tidlig inn for å etterforske, klarer de ikke å si hvem det er som har utsatt barna for vold. Blant sakene hvor det har tatt mer enn 24 timer å varsle politiet, ser man også eksempler på små barn som har dødd, hvor man heller ikke klarer å si hvem som har stått bak denne skaden.

Jeg stilte spørsmålet egentlig litt konkret om det som handler om varslingsrutiner, og statsråden var litt inne på det. Ofte kommer den varslingen fra f.eks. helsetjenesten, og det går til barnevernet, ikke til politiet. Det må jo også være krevende for barnevernet å være en sånn mellomstasjon, hvis man kan kalle det det, for varslinger om veldig alvorlige saker, som egentlig burde ha gått direkte til politiet. Hva vil statsråden gjøre for at barnevernet også bidrar til at det varsles direkte til politiet?

Statsråd Lene Vågslid [10:50:39]: Eg er ikkje einig i at barnevernet er ein mellomstasjon. Det er veldig viktig å kommunisere tydeleg at me alle har ei plikt å melde bekymringar til barnevernet. Så ligg det òg ei avverjingsplikt i lovverket vårt, som eg synest me må snakke mykje oftare om. I tillegg har regjeringa varsla at me vil vurdere ei varslingsplikt for ulike yrkesgrupper, som eg òg har svara på i spørjetimen her tidlegare.

I tillegg er det heilt avgjerande at me sikrar at ein allereie frå ein er gravid, får gode tilbod, gode, foreldrestøttande tiltak, og at me har gode helsestasjonar. I inneverande år løyver me frå mitt departement over 50 mill. kr i ulike tilskot til foreldrestøttande tiltak. Det veit me betyr veldig mykje, for veldig mange kan få god hjelp i sin foreldrekvardag, som kan gjere at dei kan få leve gode liv med sine barn.

Mari Holm Lønseth (H) [10:51:45]: Det er jo en utfordring at det er en del av hjelpeapparatet som varsler barnevernet først, og at det så blir en forsinkelse, også opp til en uke, når det gjelder alvorlige skader på barn, fordi barnevernet ikke varsler videre. Det framstår for meg som at informasjonen ikke deles godt nok. Det er nok uklarhet i hjelpeapparatet rundt når det er man skal varsle barnevernet, og når det er man skal varsle politiet. De som er den tapende part her, er de barna som eventuelt også er utsatt for veldig alvorlige vold. Jeg mener at den Kripos-rapporten også dokumenterer at det er utfordringer knyttet til uklarhet om når det skal varsles til hvem, og at varslingen går for sent. Statsråden var så vidt inne på at regjeringen i handlingsplanen mot vold og overgrep mot barn også peker på en mulig varslingsplikt for flere. Er det arbeidet igangsatt? Og hvis svaret er nei, hvorfor har ikke regjeringen starter det arbeidet ennå?

Statsråd Lene Vågslid [10:52:43]: Det er noko som regjeringa vil vurdere, og som òg for så vidt ligg under ein annan statsråd enn meg. Det som er heilt sikkert, er at skal me klare å hindre og førebyggje at barn blir utsette for seksuelle overgrep og vald i nære relasjonar, må me klare å få alle tenester til å snakke saman. For eksempel veit me at eit verktøy som «Jeg vet» – eit verktøy ein brukar i skulen, som handlar om å gje ungane god informasjon og kunnskap om korleis dei òg kan kjenne igjen seksuelle overgrep – har vist seg å vere veldig, veldig effektivt. Som barneminister er eg oppteken av at me klarer å koordinere arbeidet mellom fleire departement, noko som gjer at me kjem tidlegare inn. I tillegg må me – og det er me godt i gang med –gjennomføre Kvalitetsløftet i barnevernet, der me òg har varsla ein ny nasjonal kompetanseplan for det kommunale barnevernet. Det er ikkje eitt enkelt svar på dette, og difor krev det brei innsats frå heile regjeringa.

Mari Holm Lønseth (H) [10:53:49]: Jeg er enig i at det ikke er ett enkelt tiltak, men jeg må si at jeg egentlig ikke opplever at statsråden tar tak i det som var grunnlaget for selve spørsmålet. Det handler om at det er altfor mange eksempler på at varslingen ikke skjer, eller at varslingen går altfor sent, og noen ganger bruker også barnevernet altfor lang tid fra de mottar en mistanke om alvorlig vold mot barn, til det i det hele tatt varsles til politiet, og man kommer videre. Det viser seg også at det er flere saker med alvorlig vold mot barn som blir henlagt fordi man ikke er kjapt nok på. Man kan gjerne snakke her om at man skal koordinere mellom ulike etater, men kjernen her er at de aktørene som skal si fra til politiet tidlig, ikke gjør det i stor nok grad. Vi har ikke råd til at disse barna skal vente en hel uke. Spørsmålet mitt er egentlig om statsråden kan være tydelig på ikke bare hva man skal gjøre for å forebygge vold, men hvordan man skal sørge for at varsling faktisk skjer.

Statsråd Lene Vågslid [10:54:55]: Eg meiner at koordinering av tenester har mykje å seie for at me får varsling til rett tid. Eg er bekymra over at det kjem for få varslingar, f.eks. frå barnehagesektoren. Då har eg saman med kollegaen min Sigrun Aasland tenkt til å sjå på f.eks. kva som ligg i rammeplanane for barnehagane, og kva me må gjera for at ein i større grad kan føle tryggleik og sikkerheit når ein varslar. Me er òg nøydde til å sikre at førebygginga startar tidleg. Bufdir har sjølv i det siste nasjonale møtet om nasjonalt barnevern sett på bekymringa om at det er for få meldingar tidleg. Dette er noko me kjem til å følgje veldig tett. Me må i tillegg sikre at me prioriterer pengar til arbeid med førebygging i kommunane. Det gjer me no i eit nytt førebyggingsprogram, og me gjer det i foreldrestøttande tiltak. I tillegg har me etablert denne undersøkingskommisjonen, som blei einstemmig vedteken i Stortinget, som skal ta tak i det som er systemsvikt.

Margret Hagerup (H) [10:56:16]: Mitt spørsmål går til helseministeren. Jeg la merke til at familieministeren i stor grad snakket om forskningsministeren og veldig lite om det som skjer på helsefeltet. Da jeg tok opp den rystende Kripos-rapporten med helseministeren i Stortinget nylig, fikk jeg et oppsiktsvekkende defensivt svar. Statsråden mente at dagens tiltak var dekkende. Han advarte mot å varsle uten grunn, og han understrekte at det alltid må være en balanse i regelverket av hensyn til konsekvensen for foreldrene. Jeg er svært bekymret for de signalene helseministeren ga. Kripos-rapporten viser at over 60 pst. av barna som utsettes for den groveste volden, er under ett år gamle. Helsepersonellet vegrer seg allerede for å varsle, for de er redde for å trå feil. De trenger ikke en minister som ber dem om å holde igjen, de trenger en minister som ber dem om å handle. Barnas sikkerhet må alltid komme først. Spørsmålet er: Vil helseministeren nå rette opp det farlige inntrykket han skapte sist, og gi landets helsepersonell den politiske ryggdekningen de trenger for å varsle politiet umiddelbart ved mistanke om vold?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:57:19]: Takk for et viktig spørsmål. Det jeg sa i Stortinget, er at vi har et regelverk for dette i dag. Vi har ikke klart å finne at det er noen vesentlige mangler ved det regelverket, eller at det er grunn til å tro at det i stor utstrekning ikke brukes. Hvis det er tilfelle, kan vi selvfølgelig sette oss ned og se på det – som jeg også sa. Jeg tror at alle er enige om at det må varsles i en del av disse sakene, og det gjør også helsepersonellet innenfor de skrankene som loven setter opp. I all lovgiving er det mange ulike hensyn skal balanseres opp mot hverandre. Det er jo det lovgiver og Stortinget alltid forsøker å gjøre. Hvis en kommer til at det er behov for å gjøre endringer i dette regelverket, enten fordi terskelen er satt feil, eller fordi det er for vanskelig å forstå eller er for mange tilfeller der en ikke vet klart og tydelig hvordan regelverket skal brukes, kan vi selvfølgelig se på det. Vi har ikke kommet til den konklusjonen så langt.

Margret Hagerup (H) [10:58:24]: Jeg registrerer at statsråden fortsatt snakker om å balansere ulike behov. For helsepersonell som står i vanskelige vurderingssituasjoner, er ikke det et tydelig signal. Kripos viser i sin rapport at det er mange saker der de mistenker alvorlig vold, der en rett og slett verken varsler barnevernet eller politiet.

Jeg la merke til at barneministeren snakket om at en vil vurdere en varslingsplikt, og at statsråden nå sier at regelverket er tilstrekkelig. En har ventet i over et år på at en skal utrede og se på denne varslingsplikten. Det er på høy tid at den kommer, for den er helt nødvendig for å fjerne den usikkerheten helsepersonell nå føler på.

Spørsmålet er: Vil helseministeren være tydelig i dag, i motsetning til i forrige runde her i Stortinget, på at det ikke skal være noen som helst tvil om at barnets beste skal komme først, og at helsepersonellet alltid skal varsle ved mistanke om alvorlig vold? Til sist: Vil han også ta initiativ til å få i gang arbeidet med varslingsplikten.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:59:21]: Jeg kan dessverre ikke si noe annet enn at lovgiver alltid må balansere ulike hensyn opp mot hverandre. Det er lovgivers plikt. Alle lover i Norge blir til på den måten, fordi det er mange ulike behov man skal ivareta samtidig.

Selvsagt er barns rettigheter blant de aller mest sentrale formålene vi skal ivareta. Selvsagt må det være slik at hvis det er mistanke om grov vold eller overgrep, må det få konsekvenser, noen ansvarlige myndigheter må jo følge opp de mistankene. Vi har et regelverk som regulerer dette i dag. Det jeg sier, er at vår vurdering så langt – basert på den informasjonen og innsikten vi har – ikke tilsier at det nødvendigvis er noe galt med regelverket. Jeg tror at mye helsepersonell vet hvilke rettigheter som gjelder. Hvis det er slik at det er uklarheter omkring det, må vi selvfølgelig sette oss ned og se på hva vi kan gjøre for å veilede bedre, kanskje gi bedre retningslinjer for hvordan dette skal skje.

Margret Hagerup (H) [11:00:26]: Det er tydelig av den Kripos-rapporten at helsepersonell i dag ikke varsler. De vegrer seg, og de sier at de i noen tilfeller tror at barnevernet gjør det, at det er andre som gjør denne jobben. De som lider av denne unnlatelsen, er jo de små barna, som ikke har et språk til å forklare de tingene de blir utsatt for.

Jeg blir ikke beroliget når statsråden gjentar at regelverket er bra nok i dag. Familieministeren sier at en vil vurdere en varslingsplikt, men det er en kjensgjerning at helsepersonell i dag i for liten grad varsler om dette, og de har heller ikke den ryggdekningen de trenger for å få til dette.

Hvis statsråden ikke vil gi helsepersonell den klare ryggdekningen her i Stortinget i dag, som jeg ber om, hva vil da statsråden gjøre med det problemet at det er altfor mange som ikke melder om alvorlig vold mot små barn?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:01:17]: Jeg var kanskje uklar, men la meg da gjenta: Selvfølgelig skal en melde fra om tilfeller der det er mistanke om grov vold, omsorgssvikt eller på annen måte ting som er uakseptabelt i vårt samfunn. Vi har et regelverk for dette i dag, og det regelverket har Stortinget også sagt at skal balansere ulike hensyn, bl.a. terskelen for å melde fra, hvilke tilfeller man melder fra om, osv.

Hvis det er slik at dette regelverket enten er for utydelig eller vanskelig å forstå, eller det er usikkerhet i tjenestene om hvordan rutinene skal være, kan vi selvsagt se på det, men jeg kan ikke her og nå si at vi skal endre loven eller praktiseringen av loven, basert på den dokumentasjonen vi har så langt. Hvis det kommer ny dokumentasjon eller ny kunnskap som tilsier det, skal vi selvfølgelig se på det. Jeg er for øvrig helt enig i det barne- og familieministeren sa. Regjeringen vil følge det opp, i tråd med det barne- og familieministeren sa.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:06:38]: Har vi virkelig verdens beste foreldrepengeordning når halvparten av norske mødre velger å ta ut ulønnet permisjon? Der ber jeg barne- og familieministeren virkelig gå i seg selv.

Og når vi snakker om og har debatt om skam og moralisering: Er det ikke nettopp det Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet driver med, når de sier at de ikke skal belønne dem som velger feil – altså at det er feil å velge å bruke mer tid med barna sine? Vi må jo snakke om dette, om reell valgfrihet, for her får jeg ikke svar fra Arbeiderpartiet. Når økonomien gjør det umulig for mange å være hjemme lenger, og når ordningene i tillegg er så rigide at foreldre presses over i ulønnet permisjon, er det ikke reell valgfrihet. Derfor er spørsmålet mitt til statsråden igjen: Mener hun at dagens politikk i praksis gir familier reell valgfrihet, også økonomisk, eller erkjenner hun at mange i dag ikke har et reelt valg i det hele tatt?

Statsråd Lene Vågslid [11:07:37]: Den største og viktigaste fridomsreforma for kvinner i dette landet har vore at ein både har hatt ein god likestillingspolitikk gjennom mange år, og at ein har kome i arbeid. Den største fridomen ligg jo i å kunne forsørgje seg sjølv og sine. Ja, eg trur at me langt på veg har verdas beste foreldrepermisjonsordning. Representanten må gjerne vise meg eit land som har betre ordningar for at foreldre kan vere heime med ungane sine når dei er små.

Så anerkjenner eg at det finst eit hamsterhjul. Eg har sjølv som barneminister uttalt at eg vil det hamsterhjulet til livs. Det er mange foreldre som synest at kvardagen er slitsam. Difor vil me sjå på forslaga frå fødselstalsutvalet, som bl.a. har føreslått ei 70-prosentsordning for foreldrepermisjon. Det synest eg er spennande å sjå på. Så vil kollegaen min Kari Nessa Nordtun òg arbeide med det me har snakka om her tidlegare – korleis me kan få fleire fritidsaktivitetar, f.eks. i SFO.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:08:40]: Jeg merker meg at barne- og familieministeren snakker om hensynet til likestilling og hensynet til arbeidslivet, men jeg håper da virkelig at hensynet til familiene er det som veier tyngst for barne- og familieministeren.

Jeg tenker at det i denne tiden er viktig at foreldre får muligheten til å vurdere hva som er best for sine egne barn. Noen barn er klare for å gå i barnehagen tidlig, og noen trenger mer tid hjemme. Det er nettopp denne valgfriheten Arbeiderpartiet i praksis snevrer inn ved kun å tilby billigere barnehage, men ingen løsninger for dem som velger annerledes. Det skaper et klasseskille mellom foreldre: de som har råd til å velge å være hjemme litt lenger med barna, og de som ikke har det. Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet heller prioritere å styrke barnetrygden kraftig, sånn at foreldre får legge løpet for sin familie selv – eller ta fødselstallsutvalget på alvor og tilby foreldre å jobbe redusert med kompensasjon? Jeg håper det blir noe som er mer enn bare noe spennende å se litt nærmere på.

Statsråd Lene Vågslid [11:09:43]: Det er meir enn berre litt spennande å sjå på. Eg varsla veldig tydeleg at me kjem til å følgje opp fødselstalsutvalet. Regjeringa er òg blitt bedt om å kome til Stortinget med ei stortingsmelding om oppfølging av fødselstalsutvalet.

Det som er viktig for Arbeidarpartiet og for regjeringa, er at folk skal kunne få det antalet barn dei ynskjer seg. Eg kjem heller ikkje til å meine noko om kor mange barn folk skal få, det er opp til den enkelte, men me kan jo gjere meir for at fleire får det antalet dei ynskjer seg. Me veit at det er ein del som ynskjer seg to ungar, men som ender opp med å få berre ein. Difor vil me sjå på fleire av dei forslaga fødselstalsutvalet har føreslått.

Viss eg var representant frå KrF, ville eg ha vore litt forsiktig med å etterlyse auke av barnetrygd, for er det noko Arbeidarpartiet har fått til saman med SV, Senterpartiet, Miljøpartiet og Raudt, er det ein historisk auke av både barnetrygda og ei rekkje andre økonomiske tiltak som treffer barnefamiliane.

Kathy Lie (SV) [11:14:55]: Ett av forslagene fra kommunekommisjonen som regjeringen har valgt å følge opp, er fjerning av kompetansekravet i kommunehelsetjenesteloven. Noe av begrunnelsen er rekrutteringsutfordringer, særlig i distriktene, men her er fagforeningene tydelige på at lavere krav ikke vil gjøre det lettere å rekruttere personell med riktig kompetanse. Forslaget skal riktignok på høring, og det er ikke gitt hva utfallet blir, men jeg vil gjerne høre hva helseministeren tenker om følgende: Tror han at det blir enklere å sikre likeverdige tjenester over hele landet, særlig til sårbare unge, hvis disse kravene fjernes?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:15:31]: La meg først si at den saken ikke er helt enkel, og jeg synes ikke det er slik at det bare er argumenter for å gjøre det ene, eller bare argumenter for å gjøre det andre. Det er nå i hvert fall slik at kommunekommisjonen mener at dette bør skje.

Det er også noen nyanser jeg mener må komme fram. De profesjonskravene som finnes i lovverket i dag, er jo i stor grad en stadfesting av den kjernekompetansen som kommunene uansett må ha for å oppfylle krav til forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet. Det at man har tilknyttet seg én sykepleier i en kommune, betyr ikke nødvendigvis at det er god kvalitet i tjenestetilbudet eller at man har nok fagfolk på jobb. Denne lovparagrafen kan altså også være litt sovende: at så lenge man har innfridd det lovkravet, er det orden på tjenestene. Vi vet allerede i dag at det er store forskjeller i tjenestetilbudet fra kommune til kommune.

Også hensynet til at kommunene bør ha større frihet til selv å organisere tjenestene sine ut fra sine lokale forhold og behov, har vært tillagt stor vekt.

Det er som representanten sier: Nå skal dette på høring, og så får vi se hva høringsinstansene sier.

Kathy Lie (SV) [11:16:35]: I en debatt på Dagsnytt 18 med kommunalministeren sa han at kravene til kvalitet i helsetjenestene fortsatt vil gjelde. For SV er det helt åpenbart at muligheten til å levere tjenester med god kvalitet henger nøye sammen med kompetansen til de som skal levere tjenestene. Dersom regjeringen får flertall for å fjerne kompetansekravene, hvordan vil helseministeren da sikre at tjenester til sårbare barn og unge holder den samme kvaliteten over hele landet?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:17:05]: Jeg er glad for at representanten stiller det spørsmålet, for det er tross alt kvaliteten i velferdstilbudet som er viktigst for innbyggerne våre. Det er ofte sånn at kvalitet også henger sammen med helsepersonell og deres kvalifikasjoner, kompetanse, tid til den enkelte, arbeidsbetingelser m.m. Dette henger selvfølgelig sammen, det har representanten helt rett i.

I kommuneproposisjonen sier vi bare at vi vil styrke kunnskapen om kvaliteten, for vi vet rett og slett litt for lite om hvordan det faktisk står til med den opplevde kvaliteten i kommunene. Vi har lansert eldrebarometeret, der alle innbyggere kan gå inn og se hvordan det står til i deres kommune, og det skal utvikles videre. Kommunalministeren har også varslet at vi utreder hvordan kommuner som har større utfordringer, kan følges opp på en tydeligere og mer målrettet måte, med veiledning som første steg. Vi mener også at vi bør ha en diskusjon om hvorvidt det er behov for nye styringsvirkemidler. Hvis det f.eks. er slik at en kommune over tid har vesentlige mangler innenfor sentrale tjenesteområder eller svikter fundamentalt på styring og kontroll, mener vi at det også må finnes bedre statlige virkemidler for å få de kommunene på rett kjøl.

Kathy Lie (SV) [11:18:12]: I forbindelse med behandlingen av SVs representantforslag om bedre psykisk helsevern fikk SV gjennomslag for å få en oppdatert og forsterket opptrappingsplan for psykisk helse, som bl.a. skal inneholde forslag for å styrke det psykiske helsetilbudet i skolen og senke terskelen for å oppsøke hjelp. Det handler bl.a. om skolehelsetjeneste, helsestasjon for unge og kapasitet i barne- og ungdomspsykiatrien.

Ser helseministeren nå viktigheten av dette, og hvilke tiltak mener han er viktig for å styrke det psykiske helsetilbudet i skolen?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:18:50]: Svaret på det er ja, og jeg vil gjerne gjenta det jeg har sagt tidligere og berømme SV for dette forslaget. Jeg er veldig glad for at Stortinget vedtok flere av punktene. Jeg kan også si at vi allerede er i gang – kun få uker etter at vedtaket ble fattet – med å følge opp, så det vil komme en oppdatert opptrappingsplan. Vi skal også gjøre en evaluering av den opptrappingsplanen som vi nå så langt er kommet halvveis gjennom.

Det er mange tiltak som nå ligger på bordet, men det jeg mener vi som et minimum må sikte etter, er:

1. Vi må ha lavterskeltilbud som er enkle å oppsøke i alle landets kommuner. Det kan ikke være postnummeret som avgjør om barn og unge kan oppsøke et tilbud om noen å snakke med.

2. Ventetidene som vi nå har fått ned på et historisk lavt nivå, må videre nedover.

3. Vi må ha felles henvisning og felles vurdering av alle pasientene, slik at ingen blir kasteball mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste.

Vi kan også se på hvordan det er mulig å styrke de tilbudene som en del bruker, bl.a. innenfor skolehelsetjenesten, for det vil være en del av et godt utbygget lavterskeltilbud i kommunene.

Seher Aydar (R) [11:24:21]: Tannhelsereformen kan også godt finansieres med å skatte de rike enda mer. Det er en bedre måte å hente pengene på.

Helseministerens ambisjoner om å få ned sykefraværet, og at sykefraværet skal være gradert, endrer egentlig ikke årsakene til at folk blir syke. For eksempel: I 2022 oppga nesten en tredjedel av alle som hadde sammenhengende sykefravær på mer enn 14 dager, at det skyldtes helseproblemer som helt eller delvis var forårsaket av jobben. Det er nesten 200 000 mennesker – litt under det. Disse menneskene vil ikke få bedre arbeidshelse av at leger presses til å skrive ut flere graderte sykmeldinger, eller at arbeidsgiver får mulighet til å pålegge sykmeldte andre oppgaver. Er helseministeren enig i at det ikke først og fremst er sykelønnsordningen, men forholdene som faktisk gjør folk syke, som må endres hvis vi skal få ned sykefraværet?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:25:16]: Premisset for spørsmålet bærer litt preg av at dette bare skyldes arbeidsgiverne, at vi ikke kan gjøre noen ting i fastlegeordningen, og at vi ikke kan gjøre noen ting i arbeidslivet ellers – eller at vi arbeidstakere ikke også kan være lite grann mer fleksible. La oss f.eks. si at man jobber i kommunen og gjør tungt fysisk arbeid i uteseksjonen eller parkseksjonen, og så blir sykmeldt på grunn av muskel- og skjelettplager eller ryggplager og dermed ikke kan gjøre tungt arbeid. Det kan jo tenkes at det i en kortere periode er noen andre oppgaver i kommunen som en kan gjøre og er kvalifisert for, som gjør at man kommer seg raskere tilbake i arbeid. Det vil være bra for den enkelte som kommer inn i arbeid igjen, det vil være bra for fellesskapet, og det vil være veldig bra for kommunen også, fordi det er mangel på arbeidskraft.

Jeg mener vi ikke må kortslutte den debatten før vi har startet den ved å si at vi utelukker å se på det. Det Arbeiderparti-regjeringen utelukker å se på, er sykelønnsordningen. Den ligger fast. Blir du syk, skal du ha grunnleggende inntektssikring. Det er helt uaktuelt for oss å rokke ved det, men vi må være villig til å vurdere andre tiltak for å få sykefraværet ned, og det er det vi nå gjør.

Seher Aydar (R) [11:26:22]: Det kan jo hende at en måte å gjøre det på er å bedre arbeidsvilkårene som gjør at folk faktisk blir syke av jobben sin. Det er det mye av i helse- og omsorgssektoren.

Når det kommer til kravene til legene, er jo følg-eller-forklar-prinsippet et av tiltakene helseministeren nevner. Det innebærer egentlig at legene må dokumentere vurderingen sin hver gang de skriver ut en 100 pst. sykmelding, om jeg forstår det riktig.

Helseministeren har selv vist til at det i omtrent 60 pst. av tilfellene er 100 pst. sykmelding i dag. De resterende er graderte. Å innføre dette vil derfor medføre ekstraarbeid for legene i alle disse tilfellene. Helseministeren har tidligere advart mot økt ressursbruk i helsevesenet, og i programmet til Arbeiderpartiet står det at de vil gå til kamp mot unødvendig byråkrati og detaljstyring. Mange leger står allerede i en presset situasjon. Er det ikke bedre at de bruker tiden sin på faktisk å gjøre folk friskere, enn at de pålegges mer dokumentasjonskrav, byråkrati og detaljstyring?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:27:21]: Jeg mener vi kan ha flere tanker i hodet samtidig. Som jeg også har sagt: I denne sykefraværspakken mener jeg at vi absolutt bør betale fastlegene for å ha mer tid med pasientene sine. Det mange fastleger forteller oss, er at de trenger bedre beslutningsstøtte, men de sier også at på en 20 minutters konsultasjon, som er det de får takste i dag, er det ikke tid til å ta opp alt det representanten – veldig prisverdig – nevner her. Dette er jo supersentrale spørsmål som må svares ut, men det er ikke mulig å gjøre det på 20 minutter.

Jeg mener at vi ikke må straffe fastlegen og si at de ikke får betalt, og at de skal jobbe gratis, når en unngår en sykmelding fordi den graderes eller en får dette inn på et mer konstruktivt spor. Her er det først og fremst rett og slett bare å ta på alvor det fastlegene har sagt.

Det har over tid vært slik at vi skal ha graderte sykmeldinger som hovedregel, men det er bare 39 pst. av dem som graderes. Da vil jeg at fastlegene veldig kort skriver i journalen hvorfor de ikke graderer – så har de tatt den runden, og da stoler jeg på at den vurderingen er riktig.

Seher Aydar (R) [11:28:26]: Jeg tror bevisst at det ikke er mer byråkrati, men mer helsehjelp som faktisk gjør at folk blir friskere, og kanskje kan gjøre at flere jobber.

Jeg la merke til det helseministeren nevnte om kostnader. Det er også noe som står i en video på facebooksidene til Arbeiderpartiet, skrevet med store bokstaver: Visste du at sykefraværet koster Norge 67 mrd. kr over statsbudsjettet. Dette er penger som går tapt eller forsvinner ned i et sluk. Det er grunnleggende sikkerhet for arbeidsfolk. Det sikrer at de har mat på bordet og tak over hodet for seg selv og familien deres, også om de blir syke. Sykelønnsordningen er finansiert av de samme folkene som bruker den, gjennom skatter og avgifter. Det er en forsikringsordning som vi kaller velferdsstaten.

Ifølge Arbeiderpartiets kalkulator kunne vi sikkert spart milliarder på å kutte i sykelønnen eller gjøre det vanskeligere for arbeidsfolk og tvinge dem til stillinger som de ikke har lyst til. En ting er når de sier ja, en annen ting er når de sier nei.

Mener helseministeren og Arbeiderpartiet virkelig at Norge blir et fattigere samfunn med sykelønnen, eller tror de at vi blir rikere av at vi faktisk sørger for å styrke helsetjenestene sånn at folk får den hjelpen de trenger?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:29:35]: Velferdsstaten er jo en genistrek med tanke på økonomisk vekst, høy arbeidsdeltakelse og sysselsetting og høy innovasjonskraft og omstillingsevne. En av hovedgrunnene til at Norge har blitt et veldig rikt og veldig lykkelig land, er at vi har klart å skape arbeid til det brede lag av befolkningen. Vi har organisert samfunnet på en fantastisk smart måte, som nettopp er velferdsstaten, der vi yter etter evne, får etter behov, gjør vår plikt, krever vår rett, og alle bidrar. Vi har også den grunnleggende tryggheten at den dagen man trenger hjelp, får man hjelp uten at noen spør hva man har i lommeboken sin, uansett om man har formue eller ikke har formue, om man er i jobb eller ikke i jobb. Det er velferdsstaten, og det vet Arbeiderpartiet et og annet om, for jeg vil i all ydmykhet si at vi hvert fall var blant en av arkitektene som fikk velferdsstaten på plass etter annen verdenskrig.

Sykelønnsordningen ligger derfor fast, men vi må jo kunne diskutere tiltak for å få sykefraværet ned. Som representanten selv sier i første replikk: Sykefraværet skal ned. Nå har vi lagt fram tiltak, og jeg hører gjerne på hvilke forslag Rødt har, så kan vi gjøre dette sammen.