Stortinget mottok på denne tiden beretninger om hvordan valgene ble gjennomført for hele landet. Dette betydde også oversikter over de som ikke fikk stemme. I en gjennomgang av utskriftene Stortinget mottok om valget i 1906 kom vi over en kort notis, kopiert fra forhandlingsprotokollen for Sande valgsogn.

Sande ligger på Gurskøya, sør for Ålesund i dagens Møre og Romsdal. Her sto det at formannen i valgstyret hadde skrevet til Per Gurskevik, om at han antakelig ville få suspensjonsanmerkning, «da hans hustru for offentlig regning forpleiedes paa asyl».

Vi forstår at kona til Per var innlagt på asyl, datidens navn på psykiatrisk sykehus. Dette oppholdet ble betalt av kommunen. Per hadde svart på brevet fra formannen for valgstyret, men dette brevet er dessverre borte, og har ikke blitt funnet hverken i stortingsarkivet eller ved statsarkivet i Trondheim. Vi kan nok anta at han protesterte mot at han skulle suspenderes, men han klarte ikke å overbevise valgstyrets flertall. Den eneste som stemte imot mente at støtten til oppholdet på asyl ikke kunne sees på som «vanlig» fattigstøtte.

Historien om Per kunne stoppet der – og historien om suspensjonen gjorde også det. I 1906 var støtte til sykehusopphold og asyl for hvem som helst i en familie som bodde sammen sett på som fattigstøtte, og gjorde at de som bodde i familien mistet retten til å stemme ved valget. Vi finner heller ikke spor etter at han protesterte videre på avgjørelsen til f.eks. Stortinget.

Ved stortingsvalget i 1906 ser vi i valgstatistikken at det var til sammen 22 personer som fikk suspendert sin stemmerett på grunn av fattigdom i Sande valgsogn. Dette utgjorde 4, 5 prosent av de stemmeberettigede i bygda, noe som var over gjennomsnittet ellers på landsbygda i Norge, og nesten dobbelt så høyt sammenlignet med resten av Romsdalen amt.

Hvem var Per Gurskevik?

Per Gurskevik var imidlertid ikke en mann som ble ansett som fattig, og ved å lete i aviser, lokalhistoriske bøker og stortingsforhandlingene trer han frem som en mann som var engasjert i styre og stell i bygda.

I Soga om Sande og Rovde står det at han var født i 1864, og han var derfor 42 år gammel i 1906. I 1890 hadde han giftet seg med Sara Johansdatter Sætre, og de fikk til sammen seks barn. I folketellingene fra 1900 og 1910 kan vi finne ut mer om familien og de som bodde sammen med Per Gurskevik. Han var i begge tilfellene oppført som selveiende gårdbruker og fisker. I 1900 ble han innført med navnet Peder Peterson, og det bodde til sammen elleve personer på gården: kona Sara, Pers mor og hans ugifte søster, seks barn og en tjenestepike.

Ti år senere hadde det vært flere endringer – viktigste var at kona Sara ikke bodde på gården lengre. Alle barna bodde fortsatt hjemme, de to eldste som tjenestegutt og -jente, sammen med Pers mor. De hadde en tjenestepike, ei som gjorde skredderarbeid, og til slutt, en «fattiglem, utsatt for komunens regning», som det står i protokollen. Som det kommer frem fra valgstyret i Sande var kona innlagt på asyl i alle fall i 1906, men hvorfor hun ble innlagt vet vi ikke. I folketellingen fra 1910 finner vi henne imidlertid i Sør-Trøndelag, hvor hun bodde hos en familie «til forpleining» som det het – og det offentlige betalte.

I en avisartikkel fra Sunnmørsposten som ble skrevet i januar 1941, og som var mer eller mindre en reisereportasje fra Gursken, finner vi mer informasjon om Per: «Ei tid var Per Gurskevik å treffe på fiskebodene i Ålesund. Då var det nok ingen som var so kjend mellom fiskarane på Sunnmøre som han» skrev reporteren i avisa.

Hvorfor han var kjent blant alle fiskerne skal vi komme tilbake til, men vi får også vite mer om ham her: Alt som sekstenåring begynte han som fisker, og det holdt han på med i tretti år. Også der viste han seg som en ledende mann, da han i alle fall i to tilfeller står oppført som «høvedsmann» på fiskebåtene. En høvedsmann var lederen for mannskapet om bord, og kunne også være eier av båten.

Det kommer også frem at Per var aktiv som lokalpolitiker, og i over tjue år var han innvalgt i Sande herredsstyre. Han var en for sin tid «opplyst mann» skrev reporteren i 1941. Ifølge lokalhistorikere i Sande satt Per blant annet i herredsstyret fra 1897 til 1910 – uten avbrudd. Det betyr at han var folkevalgt i den samme perioden hvor stemmeretten hans ble suspendert. Suspensjonen av stemmeretten fikk dermed ingen innvirkning på hans rett til å delta i kommunestyret, selv om han ikke fikk ha innflytelse på Stortinget.

Klippfisk og Stortinget

Flere år senere dukket Per opp i Stortingets forhandlinger. Som reportasjen fra 1941 sier så tok interessene snart andre veier enn kommunepolitikken. Han ble opptatt av forbedring innen fiskeindustrien, og ikke minst behandlingen av fisk. Fra 1912 til 1920 var han såkalt vandrelærer i klippfiskbehandling, hvor han oppsøkte fiskerne og lærte de opp i hvordan fisken skulle behandles for å få best mulig kvalitet.

På begynnelsen av 1920-tallet ble Per involvert i arbeidet med en «lov om vrakning av klippfisk og saltfisk». Han ble utnevnt av fiskeridirektøren til et utvalg for å lage et forslag til lov om vraking av klippfisk. Blant disse finner vi «hr. Per Gurskevik».

Per Gurskevik døde i 1948. Kona Sara, som i 1906 var på asyl, døde først i 1954. Først på sine eldre dager kom hun tilbake til Sande.

I 1908, to år etter at Per fikk suspendert sin stemmerett, ble det vedtatt en endring i paragraf 52 d: «Understøttelse, som er modtaget i Form af Indlæggelse paa Sygehus eller Asyl […], medfører dog ikke Stemmerettens Suspension.»

Kilder:

Jacob Bjørlykke og Olav Liset, Soga om Sande og Rovde, b. 1, Sande sogenemnd, Volda 1975
Sigmund Bøe, På heimleg grunn: Gursken i førkrigstid, Gursken kulturlag, Volda 1998. Referer en reportasje i Sunnmørsposten januar 1941.
Stortingsarkivet, Stortinget 1906, Fullmaktskomiteen, bilag fra Romsdalen amt.
Romsdals budstikke, 4. oktober 1920
Stortingsforhandlinger 1921, Innst. O. XX til Ot.prp. nr. 55 Lov om vraking av klippfisk og saltfisk
Digitalarkivet, folketellingene i 1900 og 1910
Informasjon fra lokalhistoriker Olav Myklebust og Brit Gurskevik