Ved kommunevalget i Kristiania i 1916 ble 520 menn og 1176 kvinner forhindret fra å stemme fordi de hadde mottatt fattighjelp. En av disse var enken Karoline Emilie Larsen.

Bestemmelsen om suspensjon av stemmeretten kunne treffe uventet, og også de som ingen i utgangspunktet tenkte skulle utelukkes fra retten til politisk deltakelse. Et slikt tilfeller finner vi ved stortingsvalget i 1906, da Per Gurskevik fikk suspendert sin stemmerett.

I forbindelse med stortingsvalget i 1915 ble 31 menn og kvinner i Vardø innført i manntallet med anmerkning om stemmerettens suspensjon. De hadde kjøpt mel av fattigvesenet uten å ha betalt kjøpesummen.

Suspensjon av stemmeretten til borgere som mottok fattighjelp ble første gang praktisert ved kommunevalget i 1898. En av de første som ble rammet av bestemmelsen var fisker og gårdbruker Nils Hansen Øinæs, som måtte få støtte til sønnens skolegang.

Borgere som mente seg urettmessig suspendert fra å stemme, kunne klage til valgstyret i sitt distrikt. Valgstyrene behandlet også en rekke klager på at personer ikke var suspendert, slik valgoppgjørene i Borge i Lofoten, Bø i Vesterålen og Onsøy i Fredrikstad vitner om.