Yrkesliv og sosialt engasjement

Karen Platou hadde nylig kommet tilbake fra en studiereise til Amerika da hun fikk melding om at hun skulle møte som vararepresentant for første gang. I ettertid uttalte hun om møtet med Stortinget at «jeg hadde ingen politisk trening den gang jeg kom inn og kjente nok ikke til Stortingets arbeid i detaljer, men interessen var jo naturligvis tilstede.» (Lofotposten 5. november 1946)

Da Platou møtte på Stortinget, kom hun fra stillingen som sekretær i den borgerlige foreningen Hjemmenes Vel. Det var i deres regi hun hadde reist til Amerika. Organisasjonen var forløperen til det mer kjente Husmorforbundet.

Foreningen befant seg på høyresiden i norsk politikk, og fungerte som en interesseorganisasjon for velstilte husmødre. Forbundet førte en økonomisk interessepolitikk med forankring i middelklassen, og samarbeidet aktivt med næringslivet. Dette politiske ståstedet tok Platou med seg inn i stortingspolitikken. Hun hadde også erfaring fra kommunale verv, og var dessuten vara til Kristiania bystyre fra 1919.

Karen Platou utdannet seg ved Tegneskolen i Christiania på slutten av 1800-tallet, og var en av åtte kvinner som ble arkitekter før århundreskiftet. Hun virket som arkitekt både i Norge og Tyskland, før hun la praksisen bak seg og tiltrådte stillingen som sekretær i Hjemmenes Vel. Interessen for sosialt arbeid hadde hun med seg fra Hamburg, der hun var med å stifte "De norske damers hjelpeforening". Hun var også en aktiv foredragsholder før, under og etter tiden på Stortinget.

Første møte med Stortinget

Platou var 41 år gammel da hun møtte som vararepresentant sommeren 1920. Hun ble kalt inn som vararepresentant for Otto B. Halvorsen (H) da han ble statsminister, og ble dermed fast møtende vara fra 21. juni 1920 til 21. juni 1921. Hun ble plassert i Lønningskomiteen.

I løpet av perioden tok hun ordet i en rekke saker som handlet om sosiale spørsmål, om kvinner og hjemmene og om arkitektur og bygg. I en av de første debattene tok hun til ordet for økt lønn til den kvinnelige fabrikkinspektøren Betzy Kjeldsberg. Senere fremmet hun forslag om å opprette en stilling som kvinnelig sosialattaché, som blant annet skulle kartlegge husmødrenes arbeidsforhold rundt om i verden. Hun deltok i debatten om bevilgninger til Kristiania nye postgård og «vanføre anstalten» Sofies Minde, samt om utdannelseskravene til bygningsinspektører.

Fast innvalgt stortingsrepresentant

Platou ble valgt til fast plass i 1921 som Kristianias femte representant, på en fellesliste mellom Høyre og Frisinnede Venstre. Da Stortinget åpnet 11. januar 1922, møtte hun som første fast valgte kvinnelige stortingsrepresentant.

«Jeg betrakter mitt arbeide her som et pionerarbeid», svarte Platou på spørsmål om hvordan det var å sitte på Stortinget tre måneder ut i sin første sesjon. Det var vanskelig å få igjennom saker, uttalte hun, men samtidig gledet hun seg over at medrepresentantene ofte spurte henne til råds i saker som angikk «kvinden og hjemmene». Bare dette at hun ble spurt til råds var et fremskritt, mente Platou. Noe annet som gledet henne var at tiltaleformen under stortingsdebattene var endret fra «mine herrer» til «ærede representanter», for å ta hensyn til at det ikke bare var menn til stede.

Platou ble plassert i Justiskomiteen, og kunne melde om stor interesse for kvinnesaksarbeid i komiteen. Hun samarbeidet godt med alle partiers representanter, uttalte hun, og la vekt på at det var i komiteene og ikke under debattene at hovedarbeidet på Stortinget ble gjort.

Blant Platous første innlegg som fast representant var et innlegg om sjokoladeavgiften. Kokesjokoladen var et viktig næringsmiddel i hjemmene, og burde ikke regnes som en luksusvare, argumenterte hun. Her som i mange andre saker tok hun utgangspunkt i husmoren og hjemmenes behov. Platou tok til sammen ordet i 57 debatter i løpet av stortingsperioden. Hjemmenes velferd, husmorens arbeidsforhold, kvinners rettigheter, boligforholdene og sosiale spørsmål gikk igjen i debattene hun engasjerte seg i.

Platou kom inn på Stortinget i en periode med sterke politiske motsetninger. Det var økonomisk krise der ikke bare enkeltmennesker, men også staten og kommunene slet med stor gjeld, samtidig som arbeidsledigheten steg. Fra venstresiden ble Platou kritisert for å ikke ivareta de svakerestilte i samfunnet og beskrevet som «overklassekvinne». Et eksempel på en slik sak var da hun i 1924 stemte mot at skolemateriell for barn skulle fortsette å være gratis, slik det hadde vært fra 1915. Det var flere av denne typen saker hvor Platou stemte for å begrense offentlige utgifter i tråd med sitt partis program.

I pressen ble hun ble ofte konfrontert med spørsmål som handlet om henne som kvinne. Det var også en ikke ubetydelig mengde av saker som beskrev hennes utseende og væremåte.

Vararepresentant 1925-27

Platou var plassert på femte plass på Høyre og Frisinnede Venstres fellesliste i Kristiania også til valget i 1924, men denne gangen var ikke dette tilstrekkelig for å få fast plass. Platou ble igjen vararepresentant. Hun møtte på Stortinget i kortere perioder som vara for Eyvind Getz (H) og Karl Wilhelm Wefring (FV) i henholdsvis Justiskomiteen og Universitets- og fagskolekomiteen, samt for C.J. Hambro i Utenriks- og konstitusjonskomiteen. Hun rakk å ta ordet i fem stortingsdebatter under varaperioden.

I 1927 meddelte Karen Platou til Oslo Høyres styre at hun ikke ønsket å stille til gjenvalg.

Etter stortingskarrieren

I 1946 oppsummerte hun sin tid på Stortinget i et avisintervju. Hun var ikke udelt positiv til årene hun hadde tilbragt på Stortinget. Blant annet svarte hun «nei» på spørsmål om hun følte at hun var blitt hørt. «Man var vel heller ikke kommet over de gamle fordommer at kvinner ikke dugde i det offentlige liv», spekulerte hun. Følgen var at hun stadig møtte vanskeligheter og ikke fikk utført det hun ønsket.

Samtidig så hun positivt på utviklingen og det faktum at flere kvinner hadde fulgt etter. Disse kvinnene hadde opparbeidet seg langt mer erfaring enn det hun hadde hatt på sin tid. «Og blitt ypperlige talsmenn, ikke minst for saker som berører kvinnene og hjemmene, eller for å si det kort, de sosiale spørsmål».

Etter hennes karriere som stortingspolitiker, fortsatte Karen Platou å være aktiv i Hjemmenes Vel. Hun var stadig engasjert i politiske saker og holdt foredrag i ulike anledninger. Hun gikk i gang med forlagsvirksomhet, gav ut almanakker og kalendere og tok patent på opptil flere oppfinnelser. Under krigen var hun aktiv i motstandsbevegelsen, helt til hun i 1943 måtte rømme til Sverige.