Disse syv var Kirsten Hansteen (NKP) fra Akershus, Astrid Skare (Ap) fra Buskerud, Johanne S. Pedersen (Ap) fra Hedmark, Rakel Seweriin (Ap) fra Oslo, Margit Schiøtt (V) fra Telemark, Claudia Olsen (H) fra kjøpstedene i Vestfold og Klara Amalie Skoglund (Ap) fra Østfold. Alle unntatt Hansteen og Seweriin var første kvinnelige representant fra sine fylker. Da Trygve Lie ble generalsekretær i FN i februar 1946 rykket enda en kvinne inn som fast representant, Liv Tomter (Ap) fra Akershus. Siden Margit Schiøtt aldri møtte på Stortinget pga. sykdom, besto Stortinget dermed i denne perioden av syv fast møtende kvinnelige representanter. For mange av disse representantene var fredsvalget starten på en lang stortingskarriere der de etter hvert fikk følge av flere kvinnelige representanter.

Blant disse kvinnene var en fabrikkarbeider, en kaffistove-husmor, en stenograf, en filolog, en kasserer, en jordmor, en småbruker og en med en litt større gård. Noen var gift, noen ugift, noen var mødre, noen var barnløse. Alle var nok husmødre. De representerte Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Norges Kommunistiske Parti. Mange hadde bakgrunn fra lokalpolitiske verv og styreverv. De hadde gjennomlevd en verdenskrig og en okkupasjon på hver sine måter.

Denne stortingsperioden var sterkt preget av landets forsyningssituasjon og knapphet på nødvendige varer, store gjenreisnings- og velferdsoppgaver – men også krigsoppgjør, erstatninger og ivaretakelse av skadde og etterlatte, situasjonen for hjemvendte flyktninger og konsentrasjonsleirfanger og utfordringene knyttet til et nytt internasjonalt trussel- og alliansebilde.

Den politikken og de prioriteringene som ble formet i disse årene, la også fundamentet for den velferdsstaten og de internasjonale samarbeidsorganene som ble bygget opp framover i etterkrigstida.

Kirsten Hansteen, Akershus

Kirsten Hansteen (1903-1974) fra Norges Kommunistiske Parti (NKP) var Norges første kvinnelige statsråd, som konsultativ statsråd i Sosialdepartementet i samlingsregjeringen 25. juni til 5. november 1945. Hennes hovedansvarsområde var hjelp til krigens ofre. Hansteen var filolog, tidsskriftredaktør og fredsforkjemper. Hun kom med i Mot Dag-bevegelsen på 1920-tallet. Under andre verdenskrig deltok hun aktivt i motstandsarbeidet, også etter at hennes mann Viggo Hansteen ble skutt av okkupasjonsmakten i 1941. Hansteen satt en periode på Stortinget.

Særlig var Hansteen aktiv og tydelig i sentrale utenrikssaker i perioden, slik som i hennes motstand mot Norges tilslutning til Atlanterhavspakten. Hun framhevet at en norsk tilslutning ville innebære at Norge åpent erkjente å ikke lenger tro på FN, og dermed ville Norge også bidra til å svekke FN.

Hun avsluttet innlegget sitt 3. februar 1949 slik: «Jeg vil gjerne få lov til å si noen ord i min egenskap av kvinnelig stortingsrepresentant. Det er ingen tilfeldighet at kvinnene så sterkt og så spontant har reagert mot vår tilslutning til Atlanterhavspakten. Vi av min generasjon har opplevd to verdenskriger, den ene villere, blodigere og mer brutal enn den andre. Og det som disse kriger har etterlatt, det er ruiner og menneskelig ulykke fattigdom og forråelse. Vi kvinner vil, så lenge det er pust i oss, gjøre hva vi kan for å hindre at våre barn skal oppleve det samme, som vi har opplevd.»

Astrid Skare, Buskerud

Buskeruds første fast innvalgte kvinnelige stortingsrepresentant var arbeiderpartirepresentanten Astrid Skare (1891-1963). Av yrke var hun både husmor i eget hjem, kasserer - og husmor på en rekke kaffistover over hele landet.

Skare ble valgt inn første gang i 1945 og satt til 1957. Hun forente blikket for så vel prioriteringer i en gjenoppbyggingstid, kvinneperspektivet og klasseperspektivet. Hun fremmet ofte synspunkter basert på erfart nøysomhet og nøkternhet, men der grunnleggende rettigheter ikke skulle gås på akkord med. Hun erklærte for eksempel at «Dei som eg vil vera talsmann for, det er småkårsfolket, småbrukarkonene og husmødrene i dei små heimane ut over landet. Vi er ikkje så stort vane, og vi har vel difor heller ikkje så store krav.» Store materielle krav lå ikke i Skares politikk, men rettferd, rimelige arbeidsvilkår og fellesskapsordninger og utbygging av infrastruktur var nært hennes sak.

Den første saken der Skare tok ordet etter at hun ble valgt inn på Stortinget, var i interpellasjonen fra medrepresentanten Liv Tomter om vannforsyninga på landet i mars 1946.  Skare åpnet med å slå fast at hun tok ordet «som landsens husmor som kjenner saka både frå vassberarane og vassverket si side …» Hun slo fast at å skaffe innlagt vann i alle hjem var en av de største oppgavene landet sto overfor, både sosialt og hygienisk. Skare pekte på helheten i spørsmålet og deltok i debatten med stor autoritet og god kjennskap til problemfeltet. Innlagt vann og kloakksystem ville være sterkt arbeidsbesparende – «… noko meir urasjonelt i vår tidsalder enn å la arbeidskrafta brukast til å bera meir eller mindre helsekadeleg vatn lange vegar, sumar og vinter i allslags ver inn i stove og fjøs, finnst vel ikkje.». Samtidig pekte hun på langt mer enn besparelsene for den enkelte vannbærer og det enkelte hjem, hun løftet fram det samfunnsmessige ansvaret og mulighetene. God vannforsyning ville sikre brannvern. Og god vannforsyning kunne være grunnlaget for å lage fellesvaskeri med moderne maskiner i lokalsamfunnene. Hun trakk fram at det offentlige ansvar i den enkelte kommune rundt planlegging og finansiering av vann, kloakk og vask måtte forsterkes. 

I 1948 deltok hun i debatten om arbeidsvilkår for hushjelper, der hun presiserte at hushjelpene måtte få en lov som vernet arbeidsvilkårene deres. Andre i debatten var bekymret for at bedre vilkår for hushjelper ville gå ut over husmødrene, men Skare slo fast at "Denne lova gjeld hushjelpene". Forbedringer for husmødrene fikk ordnes på andre måter, blant annet gjennom barnehager og tidsmessige boliger. 

Johanne S. Pedersen, Hedmark

Distriktsjordmor Johanne Samuline Pedersen (1887-1961) fra Arbeiderpartiet ble Hedmarks første fast innvalgte kvinne på Stortinget. På Stortinget satt hun i årene 1945-1953, først i helsekomiteen og seinere i administrasjonskomiteen. Med seg inn på Stortinget hadde hun sin brede erfaring fra sitt virke blant folk, sin kunnskap om jordmødrenes betydning for livet i distriktene og sitt engasjement for å bedre kårene for vanlige folk.

Hamar Arbeiderblad skrev slik om henne 14. september 1945: «I all slags vær, ofte med den mest primitive skyss har hun fartet rundt og skapt trygghet og ro hos sine klienter. Der går frasagn om hennes dyktighet og evne til å berolige engstelige kvinner, men ennå tallrikere er historiene om hennes omsorg og omhu for de fødende. Den strekker seg langt utover jordmoras plikter.» Pedersens omsorg og ansvar strakte seg langt, både overfor den enkelte – og helt inn på Stortinget.

Med unntak av årene under første verdenskrig, var hun var distriktsjordmor i Brandval på Finnskogen fra hun var nyutdannet som 24-åring og helt til hun avsluttet i 1956. Pedersen var ofte alene i sitt virke og sitt ansvar for fødende og spebarn. Lege var langt unna. En dag i uka hadde hun innredet legekontor for ambulerende lege i sitt eget hjem.

Hun var også alltid tett på det lokalpolitiske ansvaret, hun satt i Brandval kommunestyre og var formann i både fattigstyret og skolestyret i Brandval. Hun var formann i Den norske jordmorforening og hadde en rekke lokale verv etter krigen. 

Pedersen hadde få innlegg i stortingssalen, men hennes erfaring og kunnskap fikk betydning i komitearbeid og beslutninger. Gjenreisningen av landet etter krigen stilte store krav til prioriteringer og vurderinger. Pedersens arbeid i helsekomiteen i de første etterkrigsårene innebar arbeid med mange sentrale gjenoppbyggingsspørsmål og krigsrelaterte utfordringer.

Rakel Seweriin, Oslo

Rakel Seweriin (1906-1995) kom inn på Stortinget for Arbeiderpartiet i 1945 og satt på Stortinget fram til 1969. Da hun sa fra seg gjenvalg etter 24 år, hadde hun sittet lenger på Stortinget enn noen annen kvinne. Hun var nestformann (1945/46-49) og formann (1950-53) i sosialkomiteen og statsråd i Sosial- og helsedepartementet i årene 1953-1955, i både Gerhardsens og Torps regjeringer. Hun var også visesekretær og sekretær på Stortinget og medlem av utenriks -og konstitusjonskomiteen i to perioder.

Gjennom disse posisjonene ble hennes arbeid med velferdslovgivningen, spesielt folketrygden hennes aller viktigste sak. I dette arbeidet sto det hele veien sentralt for henne å rette på manglene i trygdeordningene, videreutvikle alderstrygden, blant annet gjennom heving av alderstrygdens minstesatser og innføre forsørgertrygd og uføretrygd. Det å få opphevet behovsprøving av alderstrygden var en milepæl.

I mange saker på Stortinget kjempet hun for kvinners økonomiske uavhengighet. Hun argumenterte mot kjønnsdelte regler for trygde- og pensjonsrettigheter. Rett til arbeid eller arbeidsledighetstrygd skulle ikke være avhengig av hvorvidt kvinnen var gift eller ugift. Seweriin arbeidet også for økonomisk støtte til enslige mødre og hun ledet et offentlig utvalg om ensliges økonomiske og sosiale situasjon på 1970-tallet.

I de sentrale internasjonale spørsmålene i samtida gikk Seweriin sterkt ut og slo fast at frihet var like viktig som fred, fred uten frihet var ikke tilstrekkelig. Vi ser dette for eksempel i utenriksdebatten i mars 1949: «Vi levde under forhold der vi følte at det største livet kunne gi oss, var kampen for å vinne friheten igjen, selv med livet som innsats. Og det er denne erkjennelse om at frihet og liv er ett, som gjør at vårt sikkerhetsproblem ikke kan løses bare ved å strebe etter å bevare freden.» På denne bakgrunnen mente hun at regjeringen hadde støtte fra «alle frihets- og fredselskendekvinner og menn i dette land» mht. tilslutning til Atlanterhavspakten. Internasjonalt samarbeid og solidaritet var ledetrådene for hennes klare støtte til norsk NATO-medlemskap.

Under angrepet på Norge i 1940 deltok Seweriin som sykepleier. Under okkupasjonen var hun aktiv i motstandsarbeidet. Hun flyktet til Storbritannia der hun arbeidet for det norske Forsvarets overkommando i London. Hun ble som ung aktivt med i AUF og Arbeiderpartiet, ble fast representant i Oslo bystyre i 1937 og var formann i Arbeiderpartiets Kvinnesekretariat i ti år, 1953-1963.

Claudia Olsen, Vestfold

Claudia Olsen (1896-1980) fra Høyre var Vestfolds første fast innvalgte kvinnelige stortingsrepresentant. Hun ble valgt inn i 1945 og satt i fire perioder fram til hun sa fra seg gjenvalg i 1961.

«Av hennes interpellasjoner vet vi at hun er en ildsjel når det gjelder å tale deres sak som av en eller annen grunn er urettferdig behandlet, som står vergeløs og ubeskyttede i samfunnet og som ikke er berget med fagre ord, men trenger virkelig hjelp.» Dette skrev Aftenposten om Claudia Olsen – og det preget hele hennes virke. I tillegg var hun i utpreget grad oppfattet som en sterk, saklig og troverdig politiker med stor tyngde. Hun var vår første kvinnelige komitéleder på Stortinget, som formann i helsekomiteen fra 1945.

Olsen gikk uredd og stødig på i arbeidet med krevende og omdiskuterte saker der hun mente urett var begått og der grupper av mennesker trengte storsamfunnets innsats og konkrete vedtak. Hennes aller første innlegg i Stortinget var i trontaledebatten 14. desember 1945. Her tok hun opp situasjonen for sjømannshustruene og deres barn. Hun pekte på den vanskelige livssituasjonen de har vært i under krigen og hvor krevende det fortsatt var både for dem som hadde mistet sin forsørger i krigen og for dem som fikk hjem skadede og traumatiserte krigsseilerektemenn.

Framfor noe er hun husket for sin politiske innsats for krigsseilerne og for deres rett til å hver og en få utbetalt sin andel av krigstilleggene, som var satt inn på Nortraships hemmelige fond gjennom krigen. Det var generelt svak forståelse for krigsseilernes innsats og for den traumebelastningen disse bar med seg videre i livet.  

Hennes sosialpolitiske engasjement satte også varige spor i arbeidet med trygdepolitikk som ledet fram til etableringen av Folketrygden i 1967. Olsen var medlem av Folketrygdkomiteen 1951-1955 og i komiteen for utredning av pensjonsspørsmålet fra 1962.

Olsen var engasjert i lokalpolitikken gjennom mellomkrigstiden og satt i bystyre og formannskap i Tønsberg. Av yrke var hun kasserer i Tønsbergs Blad. Gjennom krigen var hun sterkt engasjert i sosialt arbeid. I eget parti satt hun blant annet i sentralstyret i flere perioder, og var partiets viseformann i fire år. Claudia Olsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1961.

Klara Amalie Skoglund, Østfold

Da fabrikkarbeider Klara Amalie Skoglund (1891-1978) fra Askim ble innvalgt på Stortinget i 1945 var det som første kvinne fast innvalgt fra Østfold.

Arbeiderpartirepresentanten Skoglund satt på Stortinget 1945-1957. Hun sto både for et kvinneperspektiv og et klasseperspektiv og hun talte hushjelpens, forbrukerens, husmorens og fagarbeiderens sak. Det kunne hun gjøre ut fra egen erfaring. Hun var selv husmor og fabrikkarbeider og arbeidet som hushjelp fra hun var 14 til 19 år. I årene 1925-1940 var hun arbeider ved Askim Gummivarefabrik. Hun kom tidlig med i fagforeningsarbeid, og ble omtalt som en steil forhandler i lønnsforhandlinger. Hun hadde både lokale og nasjonale verv i Arbeiderpartiet, deriblant som landsstyremedlem i årene 1945-1949.

På Stortinget satt hun en periode i Universitets- og fagskolekomiteen, deretter to perioder i Kirke- og undervisningskomiteen. I sitt politiske virke krevde hun respekt for tradisjonelle kvinnelige arbeidsoppgaver og fag. Hun var som mange andre i samtida opptatt av å bygge opp solid fagutdanning og høyskoleutdanning for kvinnelig håndarbeid og husflid.

I november 1948 sto saken om arbeidsvilkår for hushjelper på dagsorden på Stortinget. Basert på sin egen erfaring og kunnskap og posisjon i politikken sto Skoglund for å forsvare og lovfeste rettigheter for hushjelper. Da kunne hun også møte motstand fra enkelte andre stortingskvinner, som var opptatt av at det å gi for mange rettigheter til hushjelpene ville gjøre det vanskeligere for husmødrene. I debatten slo også Skoglund ned på andre representanters nedsettende omtaler av fattige og barnerike hjem – slike hjem som hushjelpene ofte kom fra.

Margit Schiøtt, Telemark

Margit Schiøtt (1889-1946) fra Venstre var den første kvinnen som ble valgt inn til fast stortingsplass fra Telemark fylke, ved valget i 1945. På grunn av sykdom møtte Schiøtt aldri på Stortinget, men hadde permisjon fram til sin død i 1946.

Margit Schiøtt var gårdbruker på gården Gulset i Gjerpen. Hun stammet fra en slekt med sterkt politisk og kulturelt engasjement, noe hun videreført i sitt eget liv. Hennes far var tidligere statsminister, stortingspresident, stortingsmann og statsråd Gunnar Knudsen, hennes mor var Anna Sofie Cappelen.

Schiøtt hadde et bredt og aktivt samfunnsengasjement og satt i Gjerpen kommunestyre og i Gjerpen formannskap før krigen. Hun hadde også en rekke offentlige verv i lokalsamfunnet, som medlem av fabrikktilsynet, fattigstyret og skolestyret i Gjerpen i mellomkrigstida og i provianteringsrådet i Gjerpen under første verdenskrig, i tillegg til å være medlem av fylkesforsyningsnemnda for Telemark. Hun var også landsstyremedlem i Norsk Kvinnesaksforening, formann i Skien og omegns Venstre-kvinnelag og i 1945 ble hun medlem av Venstres landsstyre.

Liv Tomter, Akershus

Liv Tomter (1901-1978) fra Arbeiderpartiet ble valgt inn som første vararepresentant fra Akershus i 1945. Da Trygve Lie ble generalsekretær i FN i februar 1946 rykket Tomter opp til fast representant og satt ut stortingsperioden. Etter dette satt hun enda fire perioder på Stortinget fram til 1965, alle årene i landbrukskomiteen.

Liv Tomter var husmor og småbruker, med utdanning fra husmorskole, lærerinneskole i husstell og industriskolens lærerinnekurs. Hun hadde arbeidet som husstellærer og håndarbeidslærer på 1920-tallet, før hun flyttet til Nes på Romerike, der hun sammen med sin mann drev opp en husmannsplass til et gårdsbruk. Tomter var aktiv i arbeiderbevegelsen fra mellomkrigstida og framover, satt i Nes kommunestyre 1945-1951 og hadde en lang rekke tillitsverv og styreverv, både lokalt, regionalt og nasjonalt.

Med Liv Tomter kom småbrukerkvinnenes stemme inn på Stortinget. Hun er særlig husket for spørsmålet om vannforsyning på landsbygda i etterkrigstiden. Hun kom tidlig med i en komité for å utrede spørsmålet. De kartla at cirka 160 000 husstander, cirka 800 000 mennesker og cirka 300 000 dyr sto uten innlagt vann. Store arbeidskraftressurser i jordbruket var bundet opp til å bære og kjøre vann, særlig var dette en krevende kvinneoppgave. I 1946 reiste hun en interpellasjon om temaet i Stortinget. Tomter løftet med dette fram en sak som de det gjaldt ikke selv i særlig grad hadde kunnet bringe inn i storpolitikken. «.. de aller fleste av disse slitets kvinner har ikke hatt anledning til å tale sin sak for det offentlige».