Tidligere utenriksminister Halvard Lange stemmer ved stortingsvalget i 1949. Foto: NTB scanpix.

Tidligere utenriksminister Halvard Lange stemmer ved stortingsvalget i 1949. Foto: NTB scanpix.

Historiske valgordninger

Les om de ulike valgordningene vi har hatt i Norge siden 1814.

Indirekte flertallsvalg (1814–1905)

Velgerne stemte på valgmenn, og valgmennene kom sammen på valgmannsting for å utpeke distriktets representanter. Dette systemet ble til i en tid da det ikke fantes politiske partier, og hensikten var å finne frem til de rette personene. Bakgrunnen for den indirekte valgmetoden var at valgmennene skulle være bedre skikket enn vanlige velgere til å vurdere kandidatene og gjøre et klokt valg. Valg på både valgmenn og stortingsrepresentanter ble gjennomført som flertallsvalg – den eller de som fikk flest stemmer, ble valgt.

Valgordningen medførte også at antallet stortingsrepresentanter ikke var fast, det endret seg fra valg til valg i perioden 1814 til 1859. Tallet på valgmenn hang sammen med tallet på stemmeberettigete, for eksempel skulle inntil 100 stemmeberettigete på landet velge én valgmann, mens i kjøpsteder skulle det velges én valgmann for 50 stemmeberettigete. Fem til 14 valgmenn valgte deretter én representant, 15 til 24 valgte to, 25 til 35 valgte tre, og var det flere enn 35 valgmenn, valgte de fire. Økning i antall stemmeberettigete og befolkningens flytting, gjorde at antallet representanter steg. Grunnloven av 1814 sa at det skulle være minst 75, og ikke over 100 representanter, men det tallet ble overskredet allerede i 1845. Fra valget i 1862 ble det et fast antall representanter, som siden har økt fra 111 til 169.

Etter hvert ble metoden med valgmannsvalg utsatt for sterk kritikk og sett på som en «umyndiggjøring» av velgerne.

Valgordningen i 1814 inneholdt to bestemmelser som skulle få betydning for utviklingen av valgsystemet:

  1. Utkantstrøk skulle ha sterkere representasjon enn mer sentrale områder. Senere er dette prinsippet alltid blitt fulgt.
  2. Byene skulle ha en tredjedel av mandatene og landdistriktene to tredeler.

Det siste punktet er kjent som «bondeparagrafen». I mange år førte denne ordningen til at byene ble sterkt overrepresentert i Stortinget, men etter hvert førte urbanisering og «flukt fra landsbygda» til at dette endret seg. I 1952 ble «bondeparagrafen», etter mye strid, opphevet ved en grunnlovsendring. Dermed ble det valgtekniske skillet mellom by og land avskaffet, og fylkene ble gjort til valgkretser.

Flertallsvalg i enmannskretser (1905–1919)

Velgerne skulle nå stemme direkte på stortingskandidatene, uten å gå via valgmenn. Landet ble inndelt i mindre valgkretser som hver valgte én stortingsrepresentant. Velgerne stemte direkte på representantene, og valget ble organisert slik at den kandidaten som fikk over halvparten av stemmene, var valgt. Dersom ingen fikk det, ble det holdt omvalg, og da var det tilstrekkelig med vanlig flertall.

Ordningen med enmannskretser favoriserte de store partiene og svekket de mindre partienes muligheter.

Forholdstallsvalg i flermannskretser (fra 1920)

Med unntak av enkelte justeringer, er det denne valgordningen vi fortsatt benytter. Enmannskretsene er igjen erstattet av flermannskretser, og mandatene fordeles etter forholdstallsmetoden. Ordningen med utjevningsmandater ble innført før valget i 1989.

Utviklingen i antall representanter på Stortinget

840_Utviklingen i antall representanter på Stortinget 1814-2005.png

* Riksforsamlingen 1814
** 1989: 165 (157+8 utjevningsmandater)
*** 2005: 169 (150+19 utjevningsmandater)

Valgperioden ble endret fra tre til fire år i 1938.

Ordningen med utjevningsmandater ble innført ved valget i 1989.


Sist oppdatert: 23.08.2021 14:20