Kronikk av stortingspresident Dag Terje Andersen, publisert i Aftenposten 14. november 2011.

I 2014 feirer vi at Grunnloven er 200 år. Jubileet gir oss en helt spesiell anledning til å diskutere hvordan demokratiet fungerer i dag. Vi trenger en debatt om vilkårene for det representative folkestyret og det parlamentariske systemet slik det fungerer i Norge.  
 
Helt siden 1814 har Grunnloven vært byggende og samlende for Norge. Samtidig har den i takt med folkestyrets fremvekst gradvis blitt endret. Jeg er av den oppfatning at Grunnloven ikke skal røres ved i utrengsmål. Like fullt mener jeg endringer kan være på sin plass i noen få  utvalgte tilfeller. En åpenbar grunn til revisjon er hvis endringen kan være med på å forbedre Grunnlovens opprinnelige og tydelige intensjon om å sikre balanse mellom statsmaktene. Maktfordelingsprinsippet fremstår som et av Grunnlovens bærende elementer. Det må derfor voktes tilsvarende omhyggelig. Heldigvis var Eidsvold-mennene fremsynte nok til at de muliggjorde grunnlovsforandringer når grunnene er tungtveiende nok.

I vårt parlamentariske system er det Stortinget som sikrer systemets demokratiske legitimitet fordi det bare er Stortinget som er direkte valgt av folket. Av dette følger et viktig demokratisk og konstitusjonelt prinsipp: Statsmaktene skal respektere de valgene folket har gjort, også når det gjelder hvilke personer som skal tre inn på Stortinget. Det å bli valgt kan anses som en kontrakt som inngås mellom velgerne og den som blir valgt. Denne kontrakten inngås for fire år, og er uoppsigelig fra velgernes side. Heller ikke den som velges har anledning til å bryte kontrakten i form av å trekke seg fra vervet.

I den sittende regjering, så vel som i tidligere regjeringer, finner vi flere statsråder som også er valgt inn på Stortinget. I et parlamentarisk system er det selvfølgelig anledning for regjeringen til å utnevne en stortingsrepresentant til statsråd fordi statsrådene er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlige overfor Stortinget. Vi trenger ikke skjele til historiske øyeblikk i form av dramatiske mistillitsvotum for å få dette bekreftet. Det er tilstrekkelig å kaste et blikk på Stortingets ukentlige møteplan der det tydelig går frem at statsrådene møter jevnlig i Stortinget.

  
Det som derimot strider mot prinsippet om at folkets valg av stortingsrepresentanter skal respekteres, er når stortingsrepresentanter utnevnes til statssekretærstillinger. Slike utnevnelser har vi sett en del av gjennom historien, uavhengig av farge på den sittende regjering. Statssekretærene tilhører ikke Kongens råd, og de står heller ikke konstitusjonelt eller parlamentarisk ansvarlig overfor Stortinget. Faktisk har Stortinget tidligere stemt ned nettopp et forslag om å gi statssekretærer adgang til Stortingets talerstol. Begrunnelsen var at: «en ordning med talerett i Stortinget straks ville reise spørsmålet om parlamentarisk ansvar, noe som ville gjøre det uklart hvorvidt statsråden eller statssekretæren har det endelige ansvar». Det er med andre ord ikke aktuelt å gi statssekretærer adgang til å møte i Stortinget. Vi må holde fast ved prinsippet om at Stortinget «kjenner» kun statsråden.

 
Det sentrale spørsmålet i denne sammenhengen er om en annen statsmakt skal ha direkte innflytelse på hvordan Stortinget er sammensatt. Er det riktig at regjeringen, som utgår fra og kontrolleres av Stortinget, skal ha mulighet til å påvirke Stortingets sammensetning? Jeg mener svaret er åpenbart. Det strider mot den konstitusjonelle rollefordelingen mellom storting og regjering at en regjering kan ta representanter ut av sitt folkevalgte verv uten at de i sitt nye verv står ansvarlig overfor Stortinget. Det blir feil når «kongemakten» på denne måten kan påvirke sammensetningen av vårt høyeste folkevalgte organ. Bare velgerne i valg skal bestemme Stortingets sammensetning. 

   
Hypotetisk sett kan man tenke seg at regjeringen kunne utnytte denne muligheten til å trekke «uregjerlige» stortingsrepresentanter ut av Stortinget og inn under statsrådens kontroll i et departement. Dette ville i så fall åpenbart være i strid med intensjonen i Grunnloven om at folket utøver sin makt gjennom det Stortinget det selv velger. Ikke minst er dette viktig for Stortingets kontrollerende rolle overfor regjeringen.

Altfor sjelden er grunnlovsspørsmål gjenstand for offentlig debatt. De seneste årene har det vært gjennomført flere viktige grunnlovsendringer som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. Når Grunnloven selv sier at det skal være et stortingsvalg mellom fremsettelsen av et grunnlovsforslag og behandlingen av det samme forslaget, er det nettopp for å sikre velgernes påvirkningsmulighet i disse viktige, prinsipielle spørsmålene. Kanskje særlig i dette perspektivet er den manglende debatten om grunnlovsforslag et tankekors.

 
Vi går nå et stort grunnlovsjubileum i møte. Det gir oss en gylden anledning til å reise prinsipielle debatter om folkestyrets utvikling og vårt demokrati i dag. Jeg er opptatt av at jubileet like mye som en feiring av fortiden også bør være en investering for fremtiden. Ikke bare ønsker vi økt kunnskap om Grunnlovens betydning, men også økt bevissthet om hvordan vi skal utforme vår konstitusjon med tanke på de neste 200 år. Et sted å begynne er å ta debatten om hvorvidt den opprinnelige intensjonen i Grunnloven om maktfordeling ivaretas tilstrekkelig.

 
Den viktigste institusjonen i det norske demokratiet er verken Høyesterett, Statsrådet eller Stortinget. Landets øverste politiske myndighet er velgerne i valg. Det må forplikte. Derfor bør Grunnloven endres slik at regjeringen for fremtiden ikke kan utnevne de som folket har valgt til stortingsrepresentanter til statssekretærer.