Debattinlegg av stortingspresident Dag Terje Andersen (A), publisert i Dagsavisen 24. juni 2011.

Som den sanne demokrat han er, legger Arne Strand vekt på Stortingets rolle i demokratiet. Det er bra. Vi trenger at noen reiser denne debatten fordi den gjelder selve folkestyret.

Påstander om at Stortinget med en flertallsregjering er fratatt all makt er ikke noe nytt. Strand går så langt at han vil sende hele Stortinget i eksil. Dette blir etter mitt syn for bombastisk. Ikke all aktivitet på Løvebakken er like synlig i media. Like fullt er den med på å støtte opp under Stortinget som selve hovedpulsåren i det norske demokratiet.

En flertallsregjering er i utgangspunktet bra for demokratiet. Det gir forutsigbarhet og stabilitet. Men Strand har selvsagt rett når han peker på de tydelige dilemmaene som følger i kjølvannet av det å ha en flertallsregjering. Det hviler et fundamentalt ansvar på en flertallsregjering når det gjelder å sørge for å ha et avklart forhold til sitt parlamentariske grunnlag i de enkelte saker. En flertallsregjering skal ikke disponere stortingsflertallet, den skal representere stortingsflertallet. Den har også ansvar for å ivareta opposisjonens muligheter til deltakelse og konstruktiv debatt. Opposisjonens rett til å bli informert tilstrekkelig og til rett tid, er avgjørende for et levende demokrati. Alle land har regjering, men bare demokratier har en opposisjon. 

Når det er sagt, så mener jeg alt snakket om at den sittende regjeringen fullstendig har tatt luven fra Stortinget trenger å nyanseres. At Stortinget sitter passivt, handlingslammet og uvirksomt tilbake, er en overdrivelse. Flertallsregjeringen har ikke rokket ved det faktum at stortingspolitikere fra alle partier utøver reell makt hver eneste dag og at Stortinget fremdeles er det riktige stedet å oppsøke hvis man ønsker å påvirke en beslutning.

Et godt eksempel på at Stortinget på noen områder styrker sin rolle er at antallet redegjørelser fra regjeringens medlemmer har økt det siste året. Det har i alt vært holdt 15 redegjørelser i år, mot 9 året før og 8 året før det igjen.

Jeg har med andre ord ingen problemer med å påstå at Løvebakken gjennom dette stortingsåret har vært en vital politisk arena og at de folkevalgte like mye som tidligere utgjør et engasjert og hardt arbeidende kollegium. Dette bygger jeg blant annet på mine egne observasjoner fra presidentplassen i stortingssalen. Mitt klare inntrykk er at det ikke er noen forskjell på engasjementet og temperaturen i debattene sammenliknet med tidligere år. Heller tvert i mot. I mange av de største og viktigste sakene er det markante forskjeller mellom partiene, noe som merkes like godt i stortingssalen som i media. I andre saker viser Stortinget seg fra sin aller beste side ved å inngå brede, samlende forlik med alle, eller de fleste, av partiene

Jeg er fristet til å spørre hvor Arne Strand var da helsereformen ble utformet? Og fikk han med seg de politiske forhandlingene om datalagringsdirektivet?  Hvor var han da Stortinget vedtok rovdyrforliket i forrige uke? Mener han at Stortinget ikke spilte noen rolle her?

Et annet viktig moment er at alle de 169 representantene i tillegg til å delta i Stortingets møter også gjør mye annet stortingsarbeid. Stortinget driver for eksempel et utstrakt internasjonalt arbeid. I dag er Stortinget representert i ni faste internasjonale parlamentariske samarbeidsorganer, og hele 142 av våre i alt 169 representanter er involvert i internasjonalt samarbeid med folkevalgte fra andre parlamenter. I løpet av året vi har lagt bak oss har stortingsrepresentanter fra alle partier deltatt på mange titalls møter i parlamentarikerforsamlinger i utlandet.

I tillegg kommer alle reisene som de ulike stortingskomiteene foretar i inn- og utland i løpet av et år. Komitéreisene er reelle studieturer med klart definerte formål og et stramt program. I denne sammenhengen er det verdt å nevne at det i år er planlagt i alt 16 komitéreiser og en rekke internasjonale møter i juli, august og september, altså i den perioden som av flere feilaktig er karakterisert som stortingsrepresentantenes ferie.  

Stortinget er ikke svekket, men derimot på noen områder styrket. Like fullt er det viktig at vi aldri slutter å fokusere på Stortingets rolle i demokratiet – nettopp slik Arne Strand gjør.