I dag, 10. april er det 198 år siden en beskjeden, men representativ forsamling på Eidsvoll i 1814 påbegynte arbeidet med å gi landet en grunnlov. Det dannet startpunktet for det moderne Norge. Grunnloven er Europas eldste og verdens nest eldste gjeldende konstitusjon blant de moderne revolusjonsforfatninger, og er i dag et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. Så hvordan skal vi feire Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014?

Stortinget har lagt til grunn at jubileet skal være et demokratiprosjekt. Det vil i hovedsak si to ting. For det første gir grunnlovsjubileet en utmerket anledning til å styrke bevisstheten om folkestyrets fremvekst i løpet 200 år, gjennom ny forskning og aktiv kunnskapsformidling. For det andre skal vi legge til rette for en bred diskusjon om Grunnlovens betydning i dag og hvilken rolle den skal spille i fremtidens norske demokrati.

Mitt ønske er at jubileet skal stimulere til engasjement og en levende debatt om demokratiets hovedutfordringer. Derfor skal vår feiring av grunnlovsjubileet i 2014 også ha et perspektiv som peker utover 1814.

Som stortingspresident ønsker jeg debatt om Grunnlovens betydning for politikk, lovgivning og samfunnsliv i Norge i dag. Grunnloven er fortsatt et levende dokument, selv om det ofte er dens symbolske betydning vi møter i forbindelse med de årlige 17. mai-feiringene.
 
Først og fremst er Grunnloven vår høyeste rettskilde. Det vil si at alle lovbestemmelser som kommer i strid med den, må vike. Grunnloven organiserer forholdet mellom statsmaktene og regulerer forholdet mellom staten og borgerne. Den er både rammeverket for den daglige politiske samhandling og beslutningsprosess, og et kontinuerlig vern for enkeltmennesket overfor myndighetene.

De 112 representantene som utformet Grunnloven på Eidsvoll i 1814, var inspirert av datidens ideer om folkesuverenitet, frihet og maktbalanse. De avskaffet den eneveldige kongemakt og etablerte en maktfordeling mellom de tre statsmaktene. De sikret befolkningen representasjon, ved å etablere Stortinget som den lovgivende forsamling. Og de satte absolutte begrensninger på myndighetenes maktutøvelse, ved å grunnlovsfeste verdier som fortsatt står helt sentralt i dagens Norge: ytringsfrihet, rettssikkerhet og forbud mot tortur.

Slik dannet Grunnloven også selve fundamentet for utviklingen av folkestyret i Norge. Ikke fordi den var demokratisk i dagens betydning av ordet, men fordi den, ved å tildele store befolkningsgrupper borgerlige rettigheter, bar i seg kimen til en demokratisering. Innebygd i Grunnlovens regler om valgrett lå muligheten til innflytelse for alminnelige mennesker.

Det var brede folkelige og demokratiske bevegelser som i løpet av Grunnlovens 100 første virkeår sørget for parlamentarismens gjennombrudd i 1884 og stemmerett til alle menn i 1898 og til alle kvinner i 1913. Disse gjennombruddene kan i ettertid fremstå som en naturlig forlengelse av de demokratiske tilløp som fantes i 1814-grunnloven. Det er likevel viktig å huske at utvidelsen av folkestyret aldri var en selvfølgelig eller nødvendig utvikling. Den ble til gjennom politisk kamp der organisasjoner, politiske partier, arbeiderforeninger, kvinneforeninger og enkeltmennesker stod sentralt.

Samtidig er det nødvendig å forstå at Grunnlovens bestemmelser er sprunget ut av ulike tidsepoker. Vi fikk en Grunnlov i 1814 som ikke bare var preget av samtidens liberale strømninger, men også av intolerante ideer som vi i dag ikke vil stå inne for. Det manifesterte seg gjennom bestemmelsen om ikke å gi jøder adgang til riket. Vi skal ikke fortie de problematiske trekk ved det norske samfunns utvikling – vi skal feire Grunnlovens 200 år med både stolthet og evne til selvrefleksjon.

Vi feirer dermed Grunnloven fordi den er vårt frihets- og selvstendighetsverk, ikke fordi den er fullkommen. I takt med folkestyrets fremvekst er Grunnloven gradvis blitt endret. Slik bør det også være, fordi Grunnloven består av både ånd og bokstav – noe uforanderlig og noe som kan forandres. Det er det som har gjort den levedyktig i snart 200 år, og det er det som kan gjøre Grunnloven til bæreren av nasjonal identitet og kontinuitet også i fremtiden. Den må formidles på nytt til hver ny generasjon, slik at de kan gi den mening på egne premisser.

Jeg vil derfor peke på noen hovedutfordringer som jeg anser som særlig viktige i dag og i tiden fremover. Vi må for det første opprettholde en aktiv folkelig deltagelse i politiske prosesser. Grunnloven, demokratiet og menneskerettighetene må ikke tas for gitt, men vernes og styrkes kontinuerlig gjennom oppslutning ved valg. Dernest må vi sikre en bred og representativ rekruttering til politikken. Folkestyret bygger jo på nettopp det. Stortingsvervet må forbli et tillitsverv og ikke en karrierevei. Den tredje utfordringen jeg vil trekke fram er flyttingen av stadig flere beslutninger til forvaltningen og byråkratiet. Det utgjør på sikt en trussel mot folkevalgt makt.
 
Alle disse tre momentene – deltagelse, representativitet og myndighetsutøvelse – vil stå sentralt i et jubileum som skal formes som et demokratiprosjekt.

Stortinget inviterer derfor til en nasjonal dugnad, slik at vi sammen kan skape en bred og inkluderende folkefest i 2014. En folkefest der rammene vil være de historiske merkedagene og de sentrale arenaene i 1814, og som skal ha et større innhold enn at 200 år er passert siden Eidsvollsmennene var samlet: vi skal feire grunnlovsverket og den demokratiske utviklingen som er skjedd i løpet av disse 200 årene og vi skal legge til rette for en levende debatt om veien videre.

Som stortingspresident er det min visjon at jubileet skal bidra til at kommende generasjoner en dag kan feire Grunnlovens 400-årsdag. Og bare folket i valg, det høyeste politiske organ i Norge, har rett til å bestemme veien fram dit. I dag som i 1814.