Kjære alle sammen, 

 

Vi er samlet i demokratiets hjerte. 

 

En historisk dag. Og en alvorlig dag, som fører store forpliktelser med seg.

 

For Norge som moderne og åpent demokrati er vern om menneskerettighetene grunnleggende. 

 

Det forplikter oss som samfunn, hver dag. 

 

Hvor gode vi er til å beskytte urfolk og våre minoriteter er et av de viktigste tegnene på om vi lever opp til pliktene og verdiene våre. 

 

Sannhets- og forsoningskommisjonen ble oppnevnt fordi vi skjønte at vi som samfunn har sviktet i den oppgaven. 

 

I dag får vi en alvorlig bekreftelse på dette.

 

Vi får også forslag til hvordan vi som samfunn skal reparere skadene og skape forsoning i fremtiden.

 

Arbeidet kommisjonen har gjort er uendelig viktig for mange mennesker. Over hele landet venter mennesker på å få sette seg inn i kommisjonens funn.

 

Noen kommer til å bli overrasket og rystet. 

 

Andre får bekreftet det de har visst, og vil forhåpentlig finne trøst i at deres historie nå blir kjent og anerkjent.

 

Allerede da kommisjonen ble oppnevnt, visste Stortinget at oppgaven vi ga dere ville bli tung – ikke bare faglig, men også personlig og følelsesmessig. Det er vonde saker dere har behandlet. 

 

En særlig takk til alle dere som har kommet til kommisjonen med deres personlige fortellinger. Jeg vet det ikke har vært enkelt. 

 

Det å få fram disse flere hundre historiene i lyset er avgjørende. De vonde sakene er helt nødvendig for at vi som storsamfunn forstår det urett som er ført.

 

Takk til Sannhets- og forsoningskommisjonens leder, Dagfinn Høybråten og hver og en av dere i kommisjonen. På vegne av Stortinget vil jeg takke for at dere har tatt oppdraget på det store alvoret vi mente og mener det fortjener. 

 

Det som er overlevert Stortinget i dag er alvorlige resultater, som angår og berører oss alle sammen.

 

Til kvener, norsk-finner, samer og skogfinner vil jeg si at nå har Sannhets- og forsoningskommisjonen gjort sin jobb. Det betyr ikke at oppgaven er løst. Nå er det Stortingets tur. 

 

I første omgang skal rapporten behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen. De vil sørge for at alle berørte grupper får god mulighet til å sette seg inn i rapporten og bli hørt i arbeidet med den. Til syvende og sist er det Stortingets plenum som må ta de riktige avgjørelsene.

 

Rapporten vil legge grunnlag for videre prosesser både på Stortinget, i andre deler av myndighetsapparatet og i hele det norske samfunnet. 

 

Dette er en dag vi har ventet på. Vi har nå et felles ansvar for at forsoningsarbeidet lykkes.