Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Veteraner,
Statsråd,
Forsvarssjef,
Kjære alle sammen,

For noen år siden hadde Forsvaret en annonse ute i forkant av 8. mai som på en veldig god måte oppsummerer alvoret og viktigheten av det vi i dag markerer. Ved siden av et bilde av en av våre mest kjente motstandsmenn, Gunnar Sønsteby, sto følgende tekst: «Hvis du tror frihet er noe vi har fått gratis – vil denne mannen gjerne snakke med deg».

Sønsteby visste hva han snakket om. Han hadde sett med egne øyne, og erfart på kroppen, hva det ville si å kjempe for friheten. Han overlevde, og ble et av våre viktigste tidsvitner.

Og «Kjakan» Sønsteby så venner miste livet i kampen. For mange andre overlevde ikke. De 42 navnene på bronseplaten her forteller oss hvor mye fred og frihet i det ytterste kan koste.

42 menn; sønner, brødre, ektemenn og fedre, hvis offer, mot og uselviskhet angår oss alle. Også i dag. Ja, kanskje ikke minst i dag.

«De kjempet, de falt – de ga oss alt». De ga sine liv.

I løpet av tre korte vinterdager i krigens siste fase ble de alle nådeløst henrettet for å ha kjempet mot okkupasjonsmakten og alt det den sto for. Ja, de kjempet rett og slett mot ideer og verdier de ikke ville være bekjent av.

Retterstedet representerer de mørkeste skygger i vår historie. Enkeltmennesker utførte kanskje gjerningene, men bak står et system tuftet på totalitære krefter.

Lyset i historien, som vi i dag minnes med ydmykhet og stor takknemlighet, er de unge motstandsmenn som på dette stedet ga sitt liv i kampen mot undertrykkelsen, og de av våre hjemmefrontsfolk som falt under krigen, men som vi ikke vet med sikkerhet hvor døde.

For det var mange som kjempet for at vi skulle vinne landet vårt tilbake. For at vi i dag kan leve i fred og frihet.

I fem år ble det demokratiske Norge satt ut av spill, til fordel for et diktatur basert på frykt og undertrykkelse. Og for første gang siden 1814, ble den norske befolkningen fratatt tryggheten fra overgrep og retten til å styre eget land.

Dagen i dag bør også brukes til ettertanke. De fleste av oss som står her nå, har vært heldige. Vi har aldri opplevet annet enn fred og fremgang. Derfor blir det ekstra viktig at vi bruker 8. mai til å reflektere over hvor lett demokrati og frihet kan gå tapt. Og hvor mye det kan koste å gjenvinne det vi møysommelig har bygget opp de siste to hundre årene.

Fremdeles går folk inn med livet som innsats for de verdier vi tror på. 8. mai er derfor ikke bare en dag for å minnes de som falt under krigen, for å minnes frigjøringen den gang for 73 år siden.

Dette er også den nasjonale veterandagen hvor vi får anledning til å hedre alle dere som siden 1945 har tjenestegjort i og utenfor Norges grenser.

For det er dessverre slik at når vi løfter blikket ut over egne landegrenser, så råder fortsatt urettferdighet, ufrihet og krig så altfor mange steder i verden.

Dette er vi ikke uberørt av, og det bør vi heller ikke være. Verden er stadig et mindre sted. Det som i utgangspunktet er langt unna, er i noen tilfeller bare et tastetrykk unna.

Norske kvinner og menn som deltar i internasjonale operasjoner for fred og forsoning langt hjemmefra, fortjener på denne dagen heder.

Soldatene våre forsaker mye av det vi andre tar for gitt i hverdagen. Familie, venner og fritid. Og ikke minst tar de en stor personlig risiko for at andre skal få det bedre.

Mange kommer tilbake med opplevelser og erfaringer det er vanskelig for oss andre å forstå, selv om vi prøver aldri så mye.

Noen har tapt livet.

Alle som setter livet på spill for å forsvare demokrati, menneskerettigheter og frihet fortjener vår dypeste respekt.

De står i en tradisjon som blir ekstra klar på denne dagen.

Vi vil aldri glemme innsatsen og motet hos de som kjempet for Norges frihet under annen verdenskrig. Vi har mye å takke dem for.

Det er med stor ærbødighet og respekt jeg legger ned denne kransen til minne om dem som ga sine liv for vår frihet.