Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, mine damer og herrer!

På vegne av Stortinget og øvrige gjester takker jeg for invitasjonen til denne tradisjonsrike middagen her på Slottet.

Stortinget gjenspeiler at Norge er et langstrakt land. Mange kommer langveis fra. Enkelte har kanskje ikke bodd ”hjemmefra” før. Da kan Tigerstaden kreve sitt. Derfor er det greit å huske det som tidligere stortingspresident Per Hysing-Dahl sa: Man må stå for noe ellers faller man for alt.

Men akkurat denne kvelden er det tradisjon for å falle for alle fristelser. Så lenge vi er her på Slottet, mener jeg.

Det har vært mye snakk om byggeprosjekter i disse talene de siste årene, og Kongen var inne på det. 2007 blir året hvor Bygdø Kongsgård står ferdig etter seks års restaurering. Nå er Kongefamilien vel i hus sommer som vinter.

Om Kongen nå kan senke skuldrene er jeg imidlertid ikke sikker på, for som det er sagt: En mann som eier sitt eget hus er alltid på vei ut fra en jernvarehandel.

I år har vi også opplevd to flotte markeringer av Kongen og Dronningens syttiårsdager. Jeg vet jeg taler for alle her når jeg sier at kongeparet utstråler mer glans og vitalitet enn noen gang før. De foredler sin gjerning uanfektet av årenes tarv. Kongeparet minner oss om at det er like viktig å gi liv til årene som å legge år til livet. Vi må leve og utrette noe mens vi har sjansen. Innstillingen bør være at alderdom er noe som alltid ligger femten år lenger frem i tid.

Kongen pekte i sin tale på at alt henger sammen med alt. Gro Harlem Brundtland sa det på sin måte: ”Nå gjelder det å holde tunga i den rette munnen, overalt og over hele landet”.

Jeg tror jeg holder meg til Kongens talemåte.

Ja, det er sant som Deres Majestet også pekte på at tiden er kommet for en felles kurs og global innsats. For vi lever ikke bare i en verden der alt henger sammen med alt. Vi lever også i en verden preget av en utrolig dramatikk. Ord som klima, terror, helseproblemer, fattigdom opptrer på samme tid som Kongen minnet oss om.

Oppe i klimaendringene og fattigdommen har vi atomvåpnene.

Det gledelige med årets nobelpris til FNs klimapanel er at den markerer at politikken må baseres på vitenskapelige fakta. Dette er også en beskjed til oss politikere om å vise lederskap som strekker seg utover de månedlige popularitetsbarometre.

Som demokratiets ledere skal vi ikke bare føle med folket og dilte etter. Vi skal helst også vite mer enn folket og være forgangsmenn og kvinner. Hvorfor skulle folk ellers velge oss til å lede dem?

Det hevdes at å gjøre det eneste riktige er noe man ofte griper til som siste utvei.

Vi må gjøre det riktige tidsnok. Lage lover, avtaler og bygge institusjoner som kan skape menneskeverd og beskytte miljøet – dette er veien til fred i vår tid.

Da den kjente spaltisten Thomas Friedman i New York Times ga råd til folk om hva de burde gjøre for å berge miljøet, skrev han: Det er viktig å velge riktig lyspære, men enda viktigere å velge de rette politikerne. Det som hver enkelt velger å gjøre ut fra idealisme betyr litt, men når politikere setter standarder, lager lover og endrer avgifter fører det til at alle handler miljøriktig fordi det også er fornuftig for dem selv.

Det er når vi bygger opp en kollektiv fornuft vi får de store endringene som er nødvendig.

Deres Majesteter

Slottet og kongefamilien ivaretar noe som vi også har bruk for i vår tid. Et samlingspunkt som skaper forbindelse mellom historien og fremtiden. En forutsetning for at det skal kunne finnes noe vi kan kalle en kollektiv fornuft.

Kongeparet og kronprinsparet gjør dette med varme, klokskap og kjærlighet til landet vårt. Og i et tempo som kan ta pusten fra noen og enhver.

Nylig var det statsbesøk til Tyskland. Der bergtok Dronningen tysk nærings- og turistliv med sin presentasjon ”Impressions of Norway”. En presentasjon med sjel og profesjonalitet og samtidig så teknisk moderne at selv vårt nasjonale oppfinnerikon Reodor Felgen ville blitt misunnelig.

Som en liten hyllest til denne innsatsen vil jeg derfor her gjendikte fritt etter den store dikteren i Flåklypa Grand Prix, det som Halstein Bronskimlet kalte hyldningskantante: Jeg gjør det som Bronskimlet – med haltende rim i tredje linje og med en språkføring som vi kan kalle nymål, et sted mellom nynorsk og bokmål kanskje:

Eg helsar Majestetar frå Noregslandet
Og det har nokon og kvar fått sanne
At dronninga vår er stolt tå riket
For Norges fjell ho kjensle bær
Ho framførar lovord for kvar i sær
Slik at turistane kjem i straumar
Og ser kva dei knapt kunne tru i draumar
Hjart’leg til stades kring land og strand, de lyt bære
Navnet på denne kantante
Kongeparet – Il Tempo Gigante

Kveldens middag kan sies å være i tråd med Grunnlovens ånd om at folkemakt skal møte utøvende makt.

Folkets Gaard og Kongens Gaard/Over mod hinanden høine!/Ret som Frender to de staar/Ser hinanden ind i Øine, skrev Henrik Ibsen i Prologen til Stortingets grunnsteinsnedleggelse i 1861. 146 år senere står folkets gård og kongens gård trygt som to pilarer i vårt samfunn.

La oss utbringe en skål for Hans Majestet Kongen og hans familie!