Deres majesteter, Deres kongelige Høyhet,

Trontalen bærer bud om at Stortinget også i år får nok å gjøre. Mange store og viktige saker kommer til behandling.

Det reflekterer en grunnleggende parlamentarisk ansvarlighet overfor Stortinget og dermed overfor velgerne at regjeringen på denne måten og i denne sal legger frem sitt arbeidsprogram for året som kommer. Denne ansvarlighet har gjennom årene bygget tilliten til vårt politiske system og markerer Stortinget som vårt folkestyres senter.

Fra Stortinget strekker de lange linjer seg tilbake i vår historie som et selvstendig, viljesterkt og demokratisk folk. Og fra Stortinget vil historien strekke seg videre inn i det moderne norske velferdssamfunn.

Altfor sjelden blir den ansvarlighet og fremsynthet som våre folkevalgte viser formidlet i mediene.

Stortinget har forvaltet en ufattelig nasjonal formuesøkning som har skjedd over svært kort tid, med stor kløkt. Historien har vist at raskt økende rikdom lett er blitt begynnelsen på undergangen for både nasjoner og enkeltpersoner.

Vi har ikke unngått at noen i vårt land har mistet kontakten med virkeligheten i møtet med rikdommen. Men Stortinget har handlet med en bemerkelsesverdig nøkternhet, samtidig som midlene i hovedsak er gått til å bygge fellesskapet og trygge fremtiden. Vi må tro at dette har satt en standard for hele samfunnet, og er en viktig årsak til at nyrikdommen ikke har forandret de grunnleggende verdiene hos det store flertallet i folket.

For det må kunne slås fast at vi som folk fortsatt vil være oss selv, men ikke være oss selv nok.

Deres Majesteter, Deres kongelige Høyhet,

Jeg tenkte det var på sin plass å anerkjenne og gi honnør til det ansvar partiene på Stortinget sammen har tatt for vårt fellesskap.

Stortinget fremstår som en nasjonalforsamling i ordets rette forstand. En institusjon som samler nasjonen om de viktigste målene og oppgavene. Dette er grunnlaget for tilliten til vårt politiske system.

Det kommer godt med akkurat nå. Trontalen legges frem i en tid da verden preges av en grunnleggende usikkerhet. Finanskrisen viser ikke minst dette. Norge står bedre rustet til å møte krisen fordi ulike partier også her i stor grad i fellesskap har arbeidet frem strenge reguleringer og kontrollordninger.

Finanskrisen viser at lover, reguleringer og et sterkt byråkrati til å overholde dem er uttrykk for sivilisasjon. Fravær av dette innebærer jungelens lov.

En hovedoppgave må derfor være å bidra til å bygge lover, regler og institusjoner som kan ansvarliggjøre og skape tillit også på det internasjonale plan.

Med lov skal landet bygges, heter det. Vi kan legge til; med lov skal verden bygges. Og det haster med at initiativer i den retning tas. For det har dessverre vist seg mange ganger i verdenshistorien det som filosofen og politikeren John Lock sa: «Der loven slutter begynner tyranniet.»

Oppgaven vi som folkevalgte står overfor er ikke enkel. Fordi den stiller krav til å tenke seg om. Men medievirkeligheten krever noe annet. Den øver et konstant trykk gjennom et uttall av kanaler og programmer for kjappe svar. Et mangfold av forskere og eksperter kommenterer på løpende bånd store og kompliserte saker ofte før noen har hatt mulighet til å studere dokumentene.

De folkevalgtes jobb må være annerledes. Vi må ta oss tid og standpunktene må komme etter grundig lesing av dokumenter, innhenting av kunnskap og prosessene her i Stortinget med høringer og komiteinnstillinger må gi garanti for at alle blir hørt. «Og er mine plikter møysommelig jevne, så gir jeg dem dog, hva jeg eier av evne», sa Arnulf Øverland. Det passer vår politiske hverdag.

Det er soliditeten som gir Stortinget autoritet. Det er den som gir oss styringskraft og som er så viktig for vårt land i en usikker verden.

I den sammenhengen er den måten vi velger å føre den politiske debatten på ikke uviktig. Det er mitt håp at de politiske oppgjørene skjer hvor de parlamentariske lovene gjelder, nemlig inne i denne salen, ikke bare utenfor hvor medienes lover gjelder. All makt i denne sal betyr nemlig også at vi kan veie hverandres standpunkter ut fra det som sies her. Det skaper forvirring og mistro hvis våre ords mening forandres ettersom hvilket forum man er i eller kanal man deltar på.

Deres Majesteter, Deres Kongelig Høyhet,

Jeg tenkte det også var på sin plass å løfte opp og gi status til den parlamentariske arbeidsmåte som i en usikker tid skaper forutsigbar saksbehandling og debatt og dermed styringskraft. Det er viktig for folk i landet vårt.

Velferdssamfunnets fremvekst kan forstås og uttrykkes på mange måter. Kanskje er den følgende den enkleste: Vi skal hedre vår far og vår mor og gjøre det for våre barn som de gjorde for oss. Denne historien – som handler om at generasjonene tar vare på hverandre, at samfunnet er bygget fra generasjon til generasjon – må fortsette. La oss da huske at i denne fortellingen hører det også med at forfedrene som gjorde noe for oss som lever i dag, var fattigere enn det vi er. Men de hadde likevel overskudd til å dele.

I dag er overskuddene store, men det er et berettiget spørsmål om vi har tilstrekkelig vilje og evne til å dele. Og om vi har nok historisk innsikt til å se at når de som satt nederst ved bordet ble løftet opp og de som var skjøvet ut kom med, ble fellesskapet sterkere. Det er et faremoment at så mange i dag faller utenfor. Å gi dem som er skjøvet ut mulighet til å delta er nå som før en av de viktigste ressursene i samfunnet.

Når vi nå for fjerde og siste gang i denne stortingsperioden samles for innsats som foregangsmenn og kvinner for vårt land, tenker jeg på Winston Churchills ord om at alle store ting er enkle, og mange kan uttrykkes i enkle ord: Frihet, rettferdighet, heder, plikt, nåde, håp. Jeg vil legge til tillit. Tillit har bragt oss hit, og tillit vil bringe oss videre.

I forvissningen om at alle husker Henrik Wergelands ord: «Vi må gjøre det vi kan», samler vi oss i det gamle og viktige ønske

Gud bevare Kongen og Fedrelandet.