Deres Majesteter Deres kongelige Høyheter,

Jeg vil atter en gang takke for invitasjonen til denne tradisjonsrike middagen.

For en del av oss vil det være siste gang vi er her – i hvert fall i en slik sammenheng. Vi vil alltid savne denne kvelden – i dette høystemte rommet, alltid ved et vakkert bord med festmat og god vin.

Når Deres Majestet inviterer til middag trer de lange og trygge linjer i vår konstitusjon frem. Kongens regjering, de folkevalgte og Høyesterett i samme rom. Vi kjenner at vi er viktige deler av en helhet som både har historisk hukommelse og som strekker seg inn i det evigvarende. Vi forstår at vi er del av noe som er større enn oss selv.

Takk for gode ord om Stortinget, Deres majestet. Spørsmålet om hvordan man har kommet seg inn der er nok relevant. Vel så vanskelig er det å komme seg ut. For Stortinget er virkelig et godt sted å være. For meg har det vært et vanskelig valg å ta. Det er en stor ære å være Stortingets øverste tillitsmann.

Stortinget er nok ikke det mest livlige parlamentet i verden. Salen er ofte ganske tom. Da kan det være krevende å tale. Når den er full og det er spenning i luften er Stortingets talerstol antakelig den vanskeligste å beherske. Det er noe som heter å ha Stortingets øre. Noe som også betyr at det er lett å trå feil. Mang en representant vil nok kjenne seg igjen i Oscar Wilde som etter premieren på et av sine teaterstykker sa: «Stykket var en suksess, men publikum en katastrofe».

Mange representanter har nok også slitt med valgløftene sine inne i salen. Kanskje man burde lære av Trygve Bratteli. Han hadde som samferdselsminister besøk av en ordførerdelegasjon som la frem sine krav. Bratteli kom imidlertid verken med løfter eller kommentarer. Dette ble bemerket av en embetsmann etter møtet. Bratteli kikket da opp på bildene av alle samferdselsministrene som hang på veggen. Under mitt bilde, sa han, skal det stå:  Han lovte intet og det holdt han.

Men om ikke alle løfter blir innfridd så har landet gått jevnt og trutt fremover. Det har ikke gått fremover fordi et parti har fått det som det villet hele tiden, men fordi partiene vekselvis har fått ansvar. Partiene representerer på hver sin måte grupper, interesser og strømninger i samfunnet. Til sammen sørger de for at de fleste blir representert. Det er da vi kan løfte i flokk. Det er dette som gjør demokratiet overlegent.

Men det er et ulendt terreng vi manøvrer i. Politikere får sjelden positive tilbakemeldinger på det vi gjør. Den danske statsråd Steinecke var vel nærmest sannheten da han forklarte forholdet mellom politikk og folk på følgende måte: «Som så ofte i politikken løste vi problemet til allmenn misnøye».

Det er ikke lett å være velger heller. For det ser ut til at vi lever i en tid der det eneste sikre er at alt er usikkert. Jeg skal ikke ved en slik anledning kommentere  finanskrisen. Men to observasjoner kan gjøres som grunnlag for et håp: Den ene er at det har vist seg at globalisering av økonomien uten en robust global politikk har feilet.

Den andre observasjonen er at alle de institusjonene vi i dag har ble skapt etter kriser. FN og Bretton Woods systemet og Det europeiske Fellesskap kom som følge av den andre verdenskrig. NATO kom som svar på den krise som oppstod da Sovjetunionen senket jernteppet, Den europeiske Union med det indre marked og euroen som følge av finanskrisen på 80-tallet.

Håpet må være at krisene vi nå opplever igjen fører til noe nytt – til en forsterkning og fornyelse av de globale institusjonene.

Men som sagt; vi lever i en usikker tid. Det som er helt sikkert og som Kongen var inne på; alderdommen. Det gjelder å ta den med godt humør. Kongen var innom de to karene fra Hedmarken. For å bringe inn den andre siden av Mjøsa, husker jeg de to karene fra Gjøvik som tidligere representant Harald U. Lied har fortalt om. De syntes livet buttet litt mot og fant ut at de måtte foreta seg noe. De bestilte bord på Strand hotell på Gjøvik for en bedre middag og dans etterpå.  Dansebandets første melodi var «Yes, we have no bananas». Den ene sa da: Dette må vel vara han Felix Mandelson Bartholdi, hvorpå den andre svarte. Nei, det kan da itte var han Bartholdi, dom hadde jo itte bananer på Bartholdis tid. Da kom det raskt fra den andre: Nei, det går jo fram av sjølve teksten det ama.

Deres Majesteter Deres kongelige høyheter,

Monarkiet står i en særstilling i Norge. Tor Bomann-Larsen pekte på noe viktig da han sa at det ikke er kongens nei aprildagene 1940, men folkets ja i 1905 som er det interessante. Jeg vil utfylle bildet: Det var folkets ja som gjorde at kongen kunne si nei. Monarkiet hviler på folkets ja. Det norske folk ville ha et samlingspunkt. Og fikk det. Det viste seg da kongen sa nei.

Vi er alle glade for at Kongsgården igjen kan tas i bruk. Vi kjente det veldig ekte da Kongen i sin tale uttrykte hvor viktig det er å ha en ved sin side, som gir støtte og som bidrar til å gi livet retning. Vi har sett det gjennom årene – at nettopp slik er det med Kongen og Dronningen. Når vi tenker på Kongen, tenker vi automatisk på Dronningen. Som Steinar Bastesen sa det på sin folkelige måte: Kongen imponerer meg, både han og kjerringa.

Jeg tenker på Kongsgården og de mulighetene det gir for å være to. Jeg gir dere derfor dette av Hans Børli ( jeg så at kronprinsessen var på Børli-stevnet inne ved Børen Sjø i vår. Hun vil sikkert bekrefte hvor vakkert det er der, men også at det er lett å fornemme ensomhetene langt der inne på skogen.)

Også vi som er omgitt av så mange mennesker hele tiden, kan kjenne at vi er langt inne på skogen – er ensomme.  Det er da man trenger de nærmeste: Hør på disse to versene: De passer enten man tenker på husmannsplassen ved Børen sjø eller Kongsgården på Bygdøy.

Vi sitter i slørblå junikveld
Og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser har dobbelt liv
Fordi vi sanser det sammen

Å flytt deg nærmere inn til meg
Her på kjøkkentrammen
Den er så svinnende kort den stund
Vi mennesker er sammen

En familie som holder sammen er uovervinnelig. Kongefamilien er en slik familie.

Den holder den norske familie sammen.

La oss utbringe en skål for Hans Majestet Kongen og hans familie.