Heller ikke i Stortingets forretningsorden, som inneholder bestemmelser om hvordan Stortinget organiserer seg og arbeider, står det mye om partienes stortingsgrupper. Etter at de første partiene – Venstre og Høyre – ble stiftet i 1884, har imidlertid partiene spilt en svært viktig rolle i det norske demokratiet.

Grupperinger samler seg

Allerede på midten av 1800-tallet ble det snakket om politiske partier i Norge, men dette var kun grupper som samlet seg om visse interesser. Innad i de ulike samfunnsklassene – bønder, borgere og embetsmenn – hadde de mange felles ønsker og behov.

Det var embetsmannsklassen som regjerte landet sammen med kongen, og regjeringen var i stor grad uavhengig av Stortinget. På denne tiden var det flest bønder i Norge, og bondeopposisjonen begynte å samle seg. I 1851 prøvde Johan Sverdrup å samle opposisjonen i en klubb, men det endte med at klubben ble oppløst. I 1859 ble forsøket gjentatt, og Reformforeningen – det første forsøk på å skape et organisatorisk samarbeid mellom liberale byrepresentanter og bøndene – ble opprettet.

Heller ikke dette forsøket ble noen suksess, men mot slutten av 1860-årene ble det skapt et samarbeid gjennom bondevennforeningene.

Venstre og Høyre

Under striden om statsrådenes adgang til Stortinget i andre halvdel av 1800-tallet, ble betegnelsen «venstre» og «høyre» mye brukt. Partiene Venstre og Høyre ble imidlertid ikke stiftet før i 1884.

Det norske Arbeiderparti

Venstre ønsket å utvide stemmeretten til de lavere samfunnslagene i sin kamp mot Høyre, men i 1887 dannet arbeiderne sitt eget parti: Det forenede norske Arbeiderparti, senere Det norske Arbeiderparti. Det norske Arbeiderparti endret navn til Arbeiderpartiet i 2011.

I motsetning til Høyre og Venstre ble ikke Arbeiderpartiet dannet med utgangspunkt i grupper som allerede var representert på Stortinget. Partiet fikk sin første representant i 1903. I 1919 ble Arbeiderpartiet medlem av Komintern, som var en internasjonal sammenslutning under ledelse av det sovjetiske kommunistpartiet. Dette førte til at en moderat fløy brøt ut og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921. Da Arbeiderpartiet gikk ut av Komintern i 1923, brøt en ny gruppe ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1927 ble Arbeiderpartiet og de mer moderate sosialdemokratene samlet igjen, og partiet ble for første gang det største på Stortinget.

Norges Kommunistiske Parti

Etter at Norges Kommunistiske Parti hadde brutt ut av Arbeiderpartiet, var det representert på Stortinget frem til 1930. Det var igjen representert i perioden 1945–49 og fra 1953 til 1961. NKP deltok i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund i 1973, og siste stortingsmann for NKP, Reidar T. Larsen, ble valgt inn på den listen. NKP trakk seg fra dette samarbeidet og har siden vært et eget parti som ikke har kommet inn på Stortinget igjen. Reidar T. Larsen meldte seg inn i Sosialistisk Venstreparti sammen med resten av partigruppen til Sosialistisk Valgforbund i 1975.

Splittelser i Venstre

Partiet Venstre har gjennomgått en rekke splittelser og avskallinger. Moderate Venstre var en lavkirkelig fløy av Venstre som brøt ut og dannet eget parti i 1888. Det var representert på Stortinget 1888–1906. Partiet gikk i 1906 inn i Høyre og ble med i Samlingspartiet.

Samlingspartiet var et parti av høyrefolk og moderate venstrefolk som ble dannet i 1903 etter at Høyre snudde i unionsspørsmålet og man mente Høyre og Venstre kunne gå sammen i en borgerlig front mot sosialistene. Det var representert på Stortinget 1903–09, men gikk i oppløsning da det samlende unionsspørsmålet var avgjort.

En radikal fløy av Venstre stilte til valg som De forenede norske Arbeidersamfund og kom inn på Stortinget i 1906, det endret i 1911 navn til Arbeiderdemokratene og i 1921 til Det Radikale Folkeparti. Partiet var representert på Stortinget til 1936, og gikk inn i Venstre i 1940.

I 1909 ble Frisinnede Venstre dannet av en konservativ del av Venstre. Partiet samarbeidet tett med Høyre og var på Stortinget 1909–36. Det skiftet navn til Frisinnede Folkeparti i 1932 og gikk gradvis opp i Høyre. Den første kvinnen som møtte på Stortinget, Anna Rogstad, var fra dette partiet.

EF-striden splittet partiet Venstre på ny og ja-siden brøt i 1972 ut, først under navnet Folkepartiet Nye Venstre, så Det Nye Folkeparti. Stortingsgruppen ble også delt og Det Nye Folkeparti fikk en gruppe på åtte. Ved valget i 1973 fikk det inn én representant. Partiet skiftet navn til Det Liberale Folkeparti i 1980 og ble gjenforent med Venstre i 1988.

Venstre var ute av Stortinget fra 1985 til 1993.

Bondepartiet

Bondepartiet (som skiftet navn til Senterpartiet i 1959) ble stiftet i 1920 av Norsk Landmandsforbund (det som i dag heter Norges Bondelag). Senterpartiet er i dag uavhengig av Bondelaget.

Kristelig Folkeparti

I 1933 ble Kristelig Folkeparti dannet som en reaksjon på at predikanten Nils Lavik fra Hordaland ikke ble nominert til stortingsvalget av Venstre.

Sosialistisk Folkeparti

I 1961 ble et helt nytt parti – Sosialistisk Folkeparti (SF) – representert på Stortinget. SF ble startet av utbrytere fra Arbeiderpartiet som lenge hadde vært uenig i partiets utenriks- og forsvarspolitikk, særlig NATO-medlemskapet. Under kampen mot EF (senere EU) på begynnelsen av 1970-tallet samarbeidet SF med andre deler av venstresiden i norsk politikk, og ble deretter med i Sosialistisk Valgforbund (SV), som ble dannet av SF, NKP, Demokratiske Sosialister – AIK (en utbryterfraksjon av EF-motstandere fra Arbeiderpartiet) og uavhengige sosialister før valget i 1973. SV ble omdannet til Sosialistisk Venstreparti (SV) i 1975. SF gikk opp i dette og opphørte som eget parti i 1976. SV ble imidlertid på mange måter en fortsettelse av SF.

Anders Langes Parti

I 1973 ble Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) dannet, og partiet ble representert på Stortinget samme år. I tråd med navnet var dette et parti som henvendte seg til folk som var misfornøyd med skattenivået i Norge. Anders Lange døde i 1974, og partiet skiftet navn til Fremskrittspartiet i 1977.

Arbeidernes Kommunistparti

Arbeidernes Kommunistparti (AKP) ble stiftet i 1973. Til 1990 hadde partiet tilleggsbetegnelsen marxist-leninistene (m-l), og tilhengerne ble gjerne kalt «m-l-ere». Partiet hadde sitt utgangspunkt i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), som i 1969 brøt med Sosialistisk Folkeparti.

Rød Valgallianse

AKP stilte ikke til valg under eget navn, men var i 1973 med på å danne Rød Valgallianse (RV). RV, som opprinnelig var en allianse av AKP (m-l) og uavhengige sosialister, ble et eget parti i 1991. Partiet var representert på Stortinget med én representant i perioden 1993–97. I 2007 ble AKP og RV slått sammen til ett parti: Rødt.

Kystpartiet

Kystpartiet (tidligere Tverrpolitisk Folkevalgte) var representert på Stortinget med én representant i perioden 1997–2005.

Miljøpartiet De Grønne

Miljøpartiet De Grønne ble stiftet i 1988 og har vært representert på Stortinget siden perioden 2013–2017.

Andre

Andre partier har også vært representert på Stortinget. Samfundspartiet fikk inn én representant ved valgene i 1933 og 1936, og i 1989 kom den tidligere arbeiderpartirepresentanten og daværende fylkesmann i Finnmark, Anders Aune, inn på valglisten Fremtid for Finnmark.

Les mer om partigruppene.

Partigruppene på Stortinget i dag.