Grunnlovens bestemmelser om referatene

I Grunnloven fra Riksforsamlingen 1814 lød § 85 som følger:

 «Storthinget holdes for aabne Døre, og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken, undtagen i de Tilfælde, hvor det Modsatte besluttes ved Stemmefleerhed.»

I dagens språkdrakt, og flyttet til § 84, lyder det:

«Stortinget holdes for åpne dører, og dets forhandlinger kunngjøres ved trykken, unntatt i de tilfeller hvor det motsatte bestemmes ved stemmeflertall.»

Stortinget er med andre ord gjennom Grunnloven pålagt å kunngjøre stortingsforhandlingene, deriblant debattene i stortingssalen (tidligere også lagtingssalen), i trykt utgave. I dag kjenner vi denne dokumentasjonen i form av fullstendige referater som gir en så langt som mulig ordrett gjengivelse av alt som blir sagt fra Stortingets talerstol.

Siden 1857, i 160 år, har dyktige representanter for referentene gått i stortingssal, lagtingssal, høringssaler og til enkelte komitémøter, både åpne og hemmelige, og etterpå nedtegnet det som er blitt sagt der. Talernes ord er hele veien blitt samvittighetsfullt gjengitt og deretter grundig revidert, kvalitetssikret, korrekturlest og sydd sammen før de blir satt på trykk, og med det har oppfylt Grunnlovens § 84.

Det er mye tekst som produseres. For eksempel i sesjonen 2015–2016, da 417 saker ble behandlet, utgjorde de ferdige referatene fra stortingsmøtene 4625 trykte sider. Tallet har tidligere vært oppe i over 5000. Bak hver side, hvert innlegg og hver votering ligger en mengde timer arbeid i alle ledd i prosessen. I tillegg blir det hver sesjon avholdt opptil flere, til dels svært lange, åpne høringer, og også der skal alt skrives ned og gjennomgås i flere runder etterpå. Dessuten sender referentseksjonen representanter til å skrive fra møter i Europautvalget, den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen og Nordisk råd. Referentene har med andre ord nok å gjøre – men de kommer i mål.

Utviklingen av et stenografisk referat

Men det skulle ta tid før Stortinget kom så langt. Fra stortingsforhandlingene på Eidsvoll i 1814 og fram til 1857 foreligger det kun referater i sterkt forkortet og bearbeidet form (i sirlig gotisk skrift), som hovedsakelig redegjør i fortellende stil for hva som ble behandlet og vedtatt under forhandlingene. Til dels ble også kortfattede skriftlige representantuttalelser gjengitt, men ingen muntlige debattinnlegg. Det ble heller ikke opplyst om hvem som hadde tatt ordet.

Fra 1824 fikk Morgenbladet tillatelse til «at gjøre Uddrag af de Storthingets Forhandlinger, der er foregaaede for aabne Døre, til offentliggjørelse i Morgenbladet tilligemed de Efterretninger om Sagernes Debattering m. m., som han [dvs. faktor Rasmus Hviid] meddeler». Med dette fikk man også en offentliggjøring av forkortede referater av debattene. Senere fikk også andre aviser, tidsskrifter og bokhandlere adgang til å trykke og publisere referat fra stortingsforhandlingene.

Savnet etter fullstendige referater, og dermed også referater som ble regnet som objektive og ikke kunne anklages for å være farget av en redaktørs politiske syn, var imidlertid til stede. I 1836 foreslo representanten Ole Gabriel Ueland at Stortinget selv skulle gi ut et eget, offisielt  Stortingstidende med ekstrakter og debattreferat. Det forslaget falt, men Ueland ga seg ikke.

Man var klar over at andre lands parlamenter holdt seg med «hurtigskrivere», dvs. stenografer, men det fantes ennå ikke i Norge. I 1845 vedtok Stortinget et forslag – fra Ueland – om å tildele et stipend, satt til 1000 spesiedaler, til «Personer, som ønske at erholde Undervisning i Hurtigskriverkunsten […] og at Stipendiaten forpligter sig til at give Undervisning i bemeldte Kunst, samt at fungere som Referent ved førstkommende Storthing af dets Debatter».

Finansministeren prøvde å utsette iverksettelsen av vedtaket for å spare penger, men da grep kong Oscar I inn med en personlig befaling om at det skulle gjennomføres.

Det endte med at cand.jur. Hans Koefoed Paludan fikk stipend til å sette seg inn i hurtigskriverkunsten i Stockholm, noe han gjorde. Deretter vendte han tilbake til Norge for å utdanne stenografer.

I 1848 stemte Stortinget over en innstilling om å engasjere Paludan og fem andre hurtigskrivere til å oppta og redigere debattene i Stortinget, men den ble ikke vedtatt. I stedet ble Paludan og tre av hans elever en tid innbudt til København for å stenografere danske debatter, før de vendte hjem igjen for å lære opp flere stenografer. Men også i 1851 og 1854 ble forslag om at Stortinget skulle gjøre bruk av hurtigskrivere, nedstemt.

Ole Gabriel Ueland fortsatte likevel ufortrødent å fremme forslag, og i 1857 lyktes det. Den 19. februar vedtok Stortinget mot 30 stemmer å ansette 14 hurtigskrivere. Representanten H.L. Bergh var skeptisk og hevdet «at det nok ofte kunde træffe, at det som havde været behageligt for Øret, ikke vilde være lige behageligt for Øiet». Bergh fikk tilsvar fra både Ueland og fra representanten U.A. Motzfeldt, som mente at det som skjer i Stortinget, «bør skee i Offentlighedens Lys, og Tidenden skal være et Speil, hvori Enhver faar finde sig i at se sitt Billede, enten det behager ham eller ikke».

Dermed ble det ansatt 14 stenografer, og sammen med cand.jur. C.C.N. Voss fikk Paludan i oppgave å lede korpset. Stortingstidende, med fullstendige referater fra debattene, ble bestemt utgitt for seg og ikke sammen med Stortingets øvrige publikasjoner. I dag, 160 år senere, kommer referatene fra plenumsmøtene både trykt på papir og i elektronisk utgave, men de er like fullstendige som alltid.

Første side av det aller første Storthingstidende, fra 2. mars 1857. Foto: Stortinget.

Første side av det trykte referatet fra et møte 160 år senere. Foto: Stortinget.

Hva er stenografi?

Bokmålsordboka definerer stenografi som «hurtigskrift basert på enkle skrifttegn og sterk forkorting». Stenografiske systemer ble brukt i praksis allerede i antikken, og mest kjent i så måte er Ciceros sekretær Tiros system, som ble brukt i mer enn tusen år.

Flere systemer kom til med årene, og i 1786 utga briten Samuel Taylor sitt stenografisystem. Det fikk stor betydning, for Norges del ikke minst fordi det var på dette systemet Paludan baserte sin hurtigskrift for norsk. Det var et såkalt geometrisk system, hvilket vil si at tegnene, stenogrammene, i hovedsak var bygd opp av sirkeldeler og rette linjer. Som Paludan selv beskrev tegnene i sitt verk fra 1852, «Norsk Hurtigskrift eller Stenographi»: «De stenographiske Bogstaver, som man, for til deres Betegnelse at finde de simpleste og for Sammenføiningen med hinanden bedst skikkede Figurer, har hentet fra den rette Linie og Cirkelen eller Dele af samme […]».

Paludans stenografiske alfabet besto av konsonantene b, d, f, g, h, j, k, l, m, n, p, r, s, t og v, og vokalene var a, e, i, o, u og ø. Andre bokstaver ble dekket av disse, f.eks. ble y dekket av i, og w ble dekket av v.

Paludans stenografiske alfabet for det norske språket, fra «Norsk Hurtigskrift eller Stenographi», 1852

På midten av 1860-tallet ble man oppmerksom på systemet til tyskeren Franz Xaver Gabelsberger. Dette var et såkalt grafisk system, hvilket betyr at det i større grad bygger på alminnelig skrift. Paludan-eleven Johan Henrik Cappelen, som var referentsjef fra 1868–1900, fikk i oppgave å sette seg inn i Gabelsbergers system, og fra 1868 ble Stortingets stenografer opplært i dette.

Det kan late til at Cappelens Gabelsberger-variant egnet seg bedre til å nedtegne norsk språk, deriblant stortingsdebatter, enn Paludans Taylor-variant. I hvert fall ble referatene de første årene til dels gjengitt indirekte, i tredje person, og det er blitt hevdet at dette kan tyde på et visst element av forkorting. Men fra 1875 ble de ført direkte, i første person, slik de fortsatt gjør.

I årenes løp ble dette stenografisystemet videre bearbeidet og endret og bedre tilrettelagt for norsk språk. På 1930-tallet utarbeidet stenografilærerne Leif Wang og Olav Krogdahl en forenklet utgave av Gabelsbergers system. Systemet deres ble gradvis innført og ble etter hvert enerådende på Stortinget (og med det også i Norge generelt).

Strenge krav til stenografer

De vordende stortingsreferenter, aspirantene, fikk grundig opplæring i stenografiens hemmeligheter og gikk til slutt opp til eksamen. Kun de som besto sin stenografieksamen med toppkarakter, fikk anledning til å gå videre til å bli fullblods referenter. Nøyaktighet og terping måtte til, for helt fram til rundt 1980 var stenografi enerådende som hjelpemiddel til å nedtegne det som ble sagt fra Stortingets talerstol.

Som det 20. århundre skred fram, økte det gjennomsnittlige taletempoet her til lands, så også i stortingssalen. Som en illustrasjon kan bemerkes at antall tegn per taleminutt i det ferdig trykte referatet fra trontaledebatten gikk opp fra 584 i 1945 til 784 i 1975, og derfra videre til over 800. Dette medførte at det ble stadig mer utfordrende for referentene å holde tritt på stenografblokka med talerne, og det kunne forekomme at de tok en ekstra titt i papirkurvene i møtesalen for å se etter manus og notater.

Til slutt innså man at det trengtes flere hjelpemidler, så rundt 1980 kom de første lydbåndopptakene som supplement til stenografien. Også dette bød imidlertid på utfordringer. Det hendte både at lyden sviktet og at kassettbåndene krøllet seg. Men den teknologiske utviklingen fortsatte, og etter hvert som datamaskinene gjorde sitt inntog, fikk man egne lydfiler og etter hvert også filmopptak fra salen. Denne utviklingen har for øvrig fortsatt, og i dag kobles referatene i økende grad opp mot lyd og bilde, slik at man kan gå til et bestemt talerinnlegg på stortinget.no og klikke seg videre til et filmopptak fra akkurat dette innlegget.

Opplæringen i stenografi fortsatte imidlertid helt fram til utpå 2000-tallet, men det lå i kortene at denne kursingen skulle fases ut. Talerne snakket for fort til at man kunne få med seg alt, bedre systemer for lydfiler var på gang, og opplæringen krevde mye av både tid og ressurser. I 2009 ansatte man for første gang referenter som ikke ble lært opp i kunsten å stenografere.

Stenografi i dag 

Og likevel: Fortsatt er det flere av referentene med lang fartstid som stenograferer mens de sitter i salen under plenumsmøter, og med det ivaretar en 160 år gammel tradisjon som går tilbake til Paludan og hans disipler. Men den dagen den siste stortingsreferenten som stenograferer, legger ned blokka med stenogrammer for godt, er trolig også den dagen stenografien i Norge som sådan legges ned for godt.

Referentene i stortingssalen

Hva gjør så referentene i stortingssalen og høringssaler når det uansett blir referat uten at de er nødt til å stenografere det som sies? De noterer og følger med. Ikke alt som skjer, fanges opp av lydopptak og video. Det hender for eksempel at representanter sier noe fra salen eller på vei til eller fra talerstolen, og dette kan også være viktig å få med seg. Ikke sjelden kommer representanter bort til referenten med manus til innlegget de skal holde, noe som er til stor hjelp for den som skal skrive det etterpå. Man skal heller ikke underslå den effekten det i seg selv har at referentene er til stede i salen: De er en påminner om at det som blir sagt i salen, blir stående for evig og alltid.

Referatets betydning

Takket være Ole Gabriel Ueland, Hans Koefoed Paludan, Johan Henrik Cappelen og alle referatarbeiderne som har kommet etter dem, har man tilgang til i prinsippet alt som er blitt sagt fra talerstolene i storting, odelsting og lagting fra og med 1857. Det sier seg selv at dette er en uvurderlig kilde til kunnskap for forskere, historikere og andre interessenter. Som representanten Johan Castberg uttalte om Stortingstidende i 1925, er det «den absolutt pålidelige kilde som i fremtiden, eftersom de forskjellige spørsmål reiser seg, står til rådighet for at man kan se hvad virkelig Stortinget har ment og har uttalt».

Referatene ivaretar og tilgjengeliggjør store øyeblikk i Norges historie – de dokumenterer historiske begivenheter. Gjennom dem kan vi ta del i avgjørende vedtak og debattene som førte fram til dem, f.eks. vedtaket om unionsoppløsning den 7. juni 1905. Det er de to leddsetningene «at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge» som er det sentrale, og som gjorde at et enstemmig storting vedtok å oppløse unionen med Sverige. Dette referatet har for historikere vært et avgjørende kildegrunnlag for å forstå den politiske prosessen som førte fram til vedtaket.

Vedtaket som førte til unionsoppløsningen.  Les hele referatet fra 7. juni 1905. Foto: Stortinget.

Dokumentasjon av Stortingets behandling av Kings Bay-saken

Enkelte debatter har vakt større interesse enn andre, og noen av dem har vært særdeles omfattende. Blant disse er debatten i forbindelse med de kritiske konklusjonene fra en granskningsgruppe etter gruveulykken i Kings Bay på Svalbard i 1962. Den gikk over fire fullspekkede dager, fra 20. til 23. august 1963, og munnet ut i en votering over et mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen. Det var på forhånd uvisst om de to representantene fra Sosialistisk Folkeparti, Asbjørn Holm og Finn Gustavsen, ville stemme for å felle en arbeiderpartiregjering – men det endte de med å gjøre.

Disse debattene har en virkelig sentral plass i norsk historie, blant annet fordi de banet vei for en borgerlig regjering for første gang på flere tiår, og de ble så lange at presidenten siste dag måtte henstille til talerne om å frafalle ordet for å komme i havn – også dette er dokumentert i referatet.

Blant det som huskes fra Kings Bay-debattene, kan nevnes synet av stortingsrepresentanter med solbriller i salen – dette fordi NRK fjernsynet for første gang dekket møtene og lot sterke lyskastere stå på kontinuerlig. Berømt er også øyeblikket da statsminister Gerhardsen på vei ned fra talerstolen går forbi John Lyng som er på vei opp dit, og som overtok som statsminister etter Gerhardsen som følge av denne saken.

Like berømt er ikke de som også var til stede og dokumenterte alt som ble sagt og gjort i salen – referentene. Fra første ord ble sagt den 20. august klokka 10 og til siste møte ble hevet klokka 22 den 23. august, var de alltid til stede, som usynlige tjenere, og vekslet på å gå i salen og stenografere og å skrive ut og gjennomgå innleggene. Det gjorde de til gagns. Alt i alt utgjør referatene fra disse fire dagene ikke mindre enn 313 sider i Stortingstidende.

At debattene i sin helhet blir gjengitt, er med andre ord av uvurderlig betydning for alle som vil se hvem som mente og sa hva til enhver tid.

Hele debatten om Kings Bay-saken kan leses her.

«Synda er komen til jorda»

Enda mer tilgjengelige er debattene blitt gjennom stortingsarkivets digitalisering av stortingsforhandlingene fra 1814 til 2005, som gjør det mulig å søke seg fram til alt som finnes av talere, saker, temaer/stikkord og publikasjoner. Gjennom disse fire inngangene kan man også finne fram til sitater som er blitt stående i folkebevisstheten, derav Einar Førdes uttalelse om synda i fargar under debatten om prøvesendinger med fargefjernsyn fra 1971.

Likevel er det langt fra bare som historisk dokument stortingsreferatene har stor betydning. En ting er at politikerne kan gå til referatene for å vise til hva de selv har sagt, foreslått og stemt tidligere. Like viktig er det at de kan gå til referatene for å vise til hva andre politikere har sagt og foreslått og stemt tidligere, for å bruke det som del av egen argumentasjon.

Innleggene publiseres fortløpende etter hvert som de blir skrevet ferdig. Dette er også viktig, ettersom innleggene brukes som forberedelse til videre møtevirksomhet, de brukes aktivt i det politiske ordskiftet. Men kvaliteten må være – og er – høy, og fra representanter, statsråder og rådgivere mottar innleggene, får de 48 timer på seg til å se gjennom dem og luke ut eventuelle misforståelser.

Referatet etterspørres dessuten av andre enn politikere og rådgiverne deres. Ikke minst har mediene brukt det mye i sitt daglige arbeid, og særlig er referatene fra de muntlige spørretimene ettertraktet. Et konkret eksempel på hvordan mediene bruker referatene, var da sjefen for en sentral norsk tjeneste for noen få år siden måtte gå av etter å ha røpet taushetsbelagt informasjon i en høring. Blant annet VG viste da i etterkant til hva som sto skrevet i det «stenografiske referatet».

At referatene er fullstendige, gjennomarbeidet og etterrettelige, er av avgjørende betydning. Ikke minst er det nyttig å huske dette i en tid da falske nyheter og alternative fakta er i vinden. Står et innlegg i referatet uten at taler har kommet med innvendinger i løpet av 48 timer etter å ha mottatt det til gjennomsyn, nytter det ikke å komme i etterkant og si at det var ikke det de sa. Referatet fanger.

Med andre ord er referatene viktige både som ferskvare og som historiske dokumenter. Referentene skriver for både samtid og framtid.

Hele debatten om prøvesendinger med fargefjernsyn kan leses her.

Stortingsefterretninger

De forkortede referatene, efterretningene, fram til 1857 er tidligere nevnt. Men slike etterretninger, med ulike initiativtagere, ble periodevis utgitt i enda flere år trass i at man nå hadde fullstendige referater. Begrunnelsen var at disse forkortede referatene hadde en form og et utgivelsesmønster som gjorde at de kom langt raskere enn de fullstendige.

Kanskje mest interessante er etterretningene som kom i perioden 1912–1925, på bakgrunn av ønsket om å få et forkortet referat som inneholdt det viktigste som ble sagt og bestemt i møtene, og som ble trykt og levert dagen etter et møte – eller som det ble beskrevet i boka Stortings-cicerone for 1914, «som regel nogle timer efter hvert møtes avholdelse, saa man altid kan være à jour med sakernes gang».

Etterretningene var relativt populære, og flere abonnerte på Stortingsefterretninger enn på det fullstendige Stortingstidende. I 1914 kunne man for øvrig abonnere på Stortingsefterretninger for kr 1 per år, mens man måtte ut med det dobbelte for Stortingstidende, som ifølge Stortings-cicerone ofte ikke kom ut «før 14 dage à 3 uker, efter at møtene har været holdt».

Redaksjonen for Stortingsefterretninger i arbeid, 1914: Foto Stortinget.

Tanken var at stoffmengden i Stortingsefterretninger skulle tilsvare ca. 25 prosent av det fullstendige referatet. Men ikke alle talere var like enig i hva som ble valgt kuttet ut, og etter hvert som de fullstendige referatene begynte å komme fortere, var ikke behovet for de forkortede lenger til stede i samme grad. I tillegg var ordningen kostbar og arbeidskrevende. Trykking fant sted om natten, og i 1924 jobbet tre stenografer, «som foreløpig er uttrådt av det ovenfor nevnte korps, sålenge ‘Stortingsefterretninger’ består», samt tre assistenter ens ærend med å utarbeide og utgi etterretningene.

Så mye lenger enn 1924 besto da heller ikke Stortingsefterretninger. Etter en lengre debatt den 7. mai 1925 vedtok Stortinget med 82 mot 60 stemmer å sløyfe de forkortede referatene. Siden den gang har det kun blitt utgitt fullstendige referater.

Fast ansettelse

De første årene etter 1857 var ikke Stortingets referenter fast ansatt, og Stortinget kom bare sammen hvert tredje år. Siden arbeidskraften deres ikke var båndlagt på fast basis, var det ikke uvanlig at referentene var studenter som brukte stillingen for å skaffe seg ekstrainntekt og arbeidserfaring som et springbrett videre inn i embetsverk og andre høye posisjoner. Eksempelvis kom tre stenografer – J.A. Lindboe, H.L. Frisak og T. Kandahl – senere tilbake til Stortinget som representanter, og dermed ble de selv referert.

Fra og med 1871 gikk man over til årlige storting, og i den forbindelse opprettet man et eget stortingskontor som bl.a. rommet referentene. Kontorsjefen fra 1871 og fram til 1900 var ingen ringere enn Johan Henrik Cappelen, mannen som innførte Gabelsbergers stenografiske system til Norge.

Fra og med 1884 fikk referentene fast ansettelse på Stortinget, og fra 1912 ble de lønnet per år og ikke lenger per sesjon. Slik er det fortsatt.

Menn og kvinner

I årenes løp har referentseksjonen nærmest gjennomgått en kjønnsskifteoperasjon. Fra 1857 og helt fram til 1896 var det bare menn som jobbet der. Først da ble de første kvinnelige stenografene ansatt. Og fremdeles skulle det gå 17 år før norske kvinner fikk full stemmerett, så til å begynne med refererte de kvinnelige stortingsstenografene representanter de ikke selv hadde fått lov til å være med på å velge.

Ennå en tid framover var kvinnene i mindretall i Stortingets referentkorps. I 1913, da norske kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn, telte korpset kun fire kvinner av 21 ansatte. Det vites ikke om det var en av dem som fikk æren av å referere det første innlegget holdt av en kvinne på Stortingets talerstol, Anna Rogstads innlegg fra 22. mars 1911.

Derfra skiftet referentseksjonen kjønn. I 1924 utgjorde kvinnene omtrent halvparten av korpset.

Rundt 1950 var kvinnene kommet i overtall med god margin, og i 1959 kom den første kvinnelige referentsjefen, Fredrikke Ødegaard. På det minste har referentseksjonen talt kun én mannlig ansatt, slik dette bildet fra 2009 viser.

Stortingets referentseksjon 2009. Foto: Stortinget.

Men uavhengig om det er menn eller kvinner som har gjort referentjobben, er den blitt gjort, og den er blitt gjort godt.

Språk og framtid

 Teknologisk utvikling har gjort at man har gått fra penn til skrivemaskin til datamaskin, og fra kun å basere seg på stenografi til i stadig større grad å basere seg på lydopptak. Framtida vil helt sikkert bringe nye teknologiske omveltninger referentene må forholde seg til.

Som tidligere nevnt kobles referatene på stortinget.no nå opp mot lyd og bilde. I så måte kan man kanskje diskutere hvorvidt man bør prøve å legge seg enda mer ordrett opp mot det talerne sier. Spørsmålet er hvor mye det er å hente. Referentene setter allerede sin ære i å gjengi det talerne sier, så ordrett som mulig uten at det går ut over den skriftlige sammenhengen.

Samtidig skal resultatet være et dokument som ivaretar korrekt skriftlig norsk. Man skal være tro mot taleren og det norske språk, både på bokmål og nynorsk, og en rettesnor i referentseksjonen er at man skal gjøre så lite som mulig, men så mye som nødvendig.

Dette kan by på utfordringer, f.eks. når talerne snakker i lange, springende setninger som aldri ser ut til å lande (jo, det har faktisk hendt), og av og til må man gjøre små kunstgrep for at ting skal falle på plass – noe nennsom redigering må til. Men man skal aldri endre innholdet i det talerne sier. Referenten skal forstå talerens budskap rett og formidle det rett, slik at det oppfattes rett. Det er talerne som eier sine egne innlegg, referentene hjelper dem å formidle innleggene til verden.

Et spørsmål referenter ofte får, er: «Så dere bare skriver ned det politikerne sier?» Det gjør ikke referentene, og det kan de heller ikke gjøre – selv om det helt sikkert kunne ha vært en interessant øvelse. Én ting er å få talernes av og til noe frittløpende setninger til å henge sammen skriftlig. I tillegg skal man altså være sikker på at man har forstått det som blir sagt, og man må sjekke sitater og skrivemåter, sørge for at man har fått med seg alt av formalia, og følge med på den indre sammenhengen i hele referatet, for å nevne noe.

Det er mye å passe på, men det har Stortingets referenter gjort i 160 år. Og talerne er tilfreds. Ved flere anledninger har representanter gitt uttrykk for at de ikke visste at de formulerte seg så godt på talerstolen. Når de får referatet til gjennomsyn, hører det med til sjeldenhetene at representantene gir uttrykk for misnøye med produktet, og undersøkelser viser at et stort flertall av dem er fornøyd med det referentseksjonen leverer.

Så lenge Stortinget består og Grunnlovens § 84 ikke endres, bør det ligge til rette for nye 160 år med referater.

All makt i denne sal – mennene fra 1814 og kvinnene fra 2016, hvorav en referent. Foto: Stortinget.

Håkon Viggen