I det første stortingsmøtet for lukkede dører etter freden – 14. juni 1945 – informerte stortingspresident Carl Joachim Hambro om at bl.a. deler av referatet fra stortingsmøtet for lukkede dører 8. april 1940 var tapt som følge av krigen, og etterlyste dokumentasjon fra dette møtet:

«Det har vært umulig å skaffe referat av mere enn fem kvarter av det meget viktige møtet. Hvis der er noen av tingenes medlemmer som har manuskript til sine egne innlegg eller notater, vil det være en vinning om de vil levere dem til Stortingets referentsjef.»

I tillegg manglet deler av referatet fra det lukkede stortingsmøtet 2. april 1940. Også referater fra lukkede møter i den utvidede utenrikskomiteen var forsvunnet, etter at Stortingets arkiv hadde vært i okkupasjonsmaktens hender. Heldigvis var referatene fra stortingsmøtene på Hamar og Elverum 9. april fullstendige, selv om noen versjoner av referatene ble brent og møtene var blitt stablet på beina i en kaotisk situasjon.

Krigsutbruddet

På dagsordenen 8. april 1940 sto først en åpen redegjørelse fra utenriksminister Halvdan Koht på ettermiddagen og deretter et stortingsmøte for lukkede dører hvor man skulle drøfte redegjørelsen. I tillegg hadde det vært holdt møte i den utvidede utenrikskomiteen tidligere på dagen. Bakgrunnen for dette var at Storbritannia og Frankrike hadde lagt ut miner i norske farvann, og utenriksministeren ville legge fram noen dokument som vedkom «den harde nøytralitetskrenkinga» Norge hadde blitt utsatt for. I debatten for lukkede dører diskuterte man forholdet til stormaktene og hvordan Norge skulle forholde seg til nøytralitetskrenkingen. Sett fra stortingsreferentenes pult var det en dag da mye tale skulle refereres.

Krigsutbruddet i Europa hadde ført til at det 9. overordentlige storting ble kalt sammen høsten 1939 (Stortinget satt sammen fra januar til juni på denne tiden), og i januar 1940 trådte det 89. ordentlige storting sammen. I denne perioden ble naturligvis Norges stilling og nøytralitetspolitikk diskutert hyppig for både åpne og lukkede dører, men kvelden 8. april tok situasjonen en ny, dramatisk vending. For første gang ble det drøftet i Stortinget hva Norge skulle gjøre hvis vår nøytralitetspolitikk ikke førte fram og vi ble tvunget til å gå inn som krigførende. Allikevel forventet man ikke en invasjon, og ingen forsto situasjonens alvor fullt ut ennå. Det lukkede møtet hadde vart lenge, og referatet var ennå ikke ferdig utarbeidet da flyalarmen gikk i Oslo litt etter midnatt. Krigen hadde kommet til Norge.

Evakueringen til Hamar

I den kaotiske situasjonen om morgenen 9. april evakuerte kongefamilien, regjeringen og Stortinget til Hamar. De fleste av stortingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene dro fra Østbanen med et ekstratog kl. 07.15. Om bord på dette var også noen av Stortingets kontoransatte, bl.a. sju stenografer, stenografrevisor Engelsrud og referentsjef Krohn. Han hadde vært innom Stortinget på vei til stasjonen og hentet skrivemaskin, stenografihefter, referatpapir og blyanter – det som var nødvendig for å utarbeide referater. På veien til Hamar måtte toget stoppet i halvannen time ved Kjeller fordi flyplassen ble bombet av tyskerne.

På Hamar samlet man seg i Festiviteten, og kl. 12.30 erklærte stortingspresident Hambro at Stortinget var lovlig satt:

«Det er sikkert et håb hos oss alle at Stortingets utlendighet må bli så kort som mulig, og at enhver byrde som legges på Stortingets skuldre, må vi vise oss skikket til å bære, slik at de avgjørelser som blir truffet av Kongen og hans råd og av Stortinget i denne tid, må bli til federelandets gavn og til betryggelse av vårt lands suverenitet og uavhengighet i fremtiden.»

Dette møtet, som skulle vise seg å være det første av tre stortingsmøter den 9. april, ble nesten i sin helhet viet utenriksminister Kohts redegjørelse om hvilke beskjeder tyskerne hadde gitt ham. Siden situasjonen var som den var, måtte Koht oversette ultimatumet fra tysk der og da. Han avsluttet med hva man foreløpig visste om tyskernes bevegelser, og viste til det de selv hadde sett fra toget da de passerte Kjeller:

«(...) vi ser at vi lever no i krig, ein krig som vi truleg trygt kan seia for all verda at vi ikkje har noka skuld i.»

Etter en time ble møtet hevet kl. 13.30, og referentene jobbet det de kunne for å få referatet ferdig til neste møte skulle settes. Referentene var «vidunderlige», ifølge stortingspresidentens memoarer. Klokken 17 var referatet klart, ble mangfoldiggjort og fordelt til representantene mens de ventet på neste møte.

Neste møte startet kl. 18.30, og da var det enda flere representanter på plass enn i det første møtet. Ytterligere fire stenografer hadde også ankommet, slik at man nå kunne danne fem partier i rulleringen under skrivingen. I dette møtet talte de sentrale representantene fra regjeringen, og de forsøkte å opplyse Stortinget om hva som skjedde. Ifølge forsvarsministeren hadde angrepet kommet så overraskende at man ikke kunne gjøre effektiv motstand noe sted, og statsminister Nygaardsvold kunne «ærlig talt ikke se noen annen utvei for oss enn at vi presses lenger og lenger over mot øst og til slutt inn i Sverige». Noen av stortingsrepresentantene var med og diskuterte hva man burde foreta seg, før stortingspresidenten plutselig avbrøt møtet kl. 19.40:

«Presidenten finner å burde gi den meddelelse at et ekstratog til Elverum står kjørt fram og bør kjøres innen 5 minutter. Tyske styrker er underveis for å fange Stortinget og har passert Jessheim.»

Referentene reiste fra Hamar til Elverum i bil, med skrivemaskiner og alt.

Møtet på Elverum

Det siste stortingsmøtet 9. april ble satt på Elverum folkehøyskole kl. 21.40. I dette møtet var det naturlig nok usikkerhet om hva som var situasjonen, og hvordan tyskerne ville forholde seg. Det må vi ikke glemme i vår etterpåklokskap. Johan L. Mowinckel, som før hadde vært statsminister, ville forhandle med tyskerne og fortsette stortingsarbeidet i Oslo:

«Jeg er i det hele tatt ikke svært fornøyd over at vi løp over hals og hode fra Hamar i aften. (...) Var det kommet meddelelse om at vi skulle tas til fange? Den kom vel ikke fra tyskerne, den var vel sendt til de militære? Man må unnskylde meg, men jeg synes det er litt under Stortingets og Regjeringens verdighet.»

Christian Stray var derimot usikker på i hvilken grad og på hvilken måte tyskerne ville samarbeide:

«Men det er et spørsmål om vi har lov til å ha en, jeg hadde nær sagt så naiv oppfatning, at de som nå er rykket inn i Norge, ganske rolig lar den nåværende regjering og det nåværende storting sitte her på Elverum og forhandle og bestemme. Jeg tror det ikke.»

I dette møtet vedtok Stortinget som kjent Elverumsfullmakten, der stortingspresidenten foreslo at Stortinget inntil neste ordinære møte bemyndiget regjeringen til «(...) å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid».

Selv om man i ettertid har diskutert om det var nødvendig med et slikt vedtak – regjeringen kunne vel styre på konstitusjonell nødrett – kom det til å styrke eksilregjeringens legitimitet. Klokken 22.25 ble møtet hevet, og stortingspresidenten erklærte at forhandlingene var utsatt inntil nærmere kunngjøring og innkallelse, «som forhåpentlig vil kunne skje i løpet av de aller første dager». Det skulle gå fem år før Stortinget var samlet igjen.

Okkuperte dokumenter

Noen av stortingsrepresentantene som fremdeles befant seg på Elverum, samlet seg til et møte 10. april, men dette var ikke et stortingsmøte og ble ikke referert på vanlig måte. Etter middag denne dagen ble det gjort avtale om at referatet og stenografiheftene skulle deponeres hos fylkesmannen på Hamar inntil det kom beskjed om dets videre skjebne. Referatet fra det første møtet på Hamar tok referentsjefen med seg tilbake til Oslo.

Allerede 9. april hadde tyskerne tatt stortingsbygningen i besittelse, og gradvis ble Stortingets kontoransatte fortrengt fra bygningen, i takt med tyskernes stadig fastere grep om landet. Quisling hadde også etablert seg der med sin stab. Referentsjefen og resten av Stortingets kontorpersonale måtte flytte ut av stortingsbygningen og over til Karl Johans gate 14 den 19. april. Med dette ble referatene fra hemmelige stortingsmøter i 1940 beslaglagt – de lå i to av skuffene i referentsjefens skrivebord i stortingsbygningen. Fra 5. til 15. mai gjorde stortingsreferentene referatarbeid for administrasjonsrådet og andre, og deretter ble de flyttet til departementene og andre steder hvor man trengte kontorhjelp.

Flere versjoner av referatet

Referatmaterialet som var deponert hos fylkesmannen på Hamar, var blitt sendt videre til administrasjonsrådet i Oslo, og der ble det tilintetgjort ved brenning. Heldigvis fantes det enda en kilde til disse referatene. Referentrevisor Engelsrud – som fungerte som revisor under møtene på Hamar og på Elverum – hadde deponert sitt stenografihefte på en gård han kjente i Hamar-området. Etter sigende skal det ha blitt gravd ned. I tillegg hadde han tatt en avskrift av stenogrammene, og da han kom tilbake til Oslo, utarbeidet han referatet fra møtene på Hamar og på Elverum fra denne avskriften.

Denne versjonen av 9. april-referatene ble tatt vare på av referentsjefen til krigens slutt. Om sommeren 1940 tok stortingsrepresentant Carl P. Wright en avskrift av disse referatene og tok dem senere med seg til London. På den måten ble innholdet i møtene 9. april, og med det Elverumsfullmakten, kjent for regjeringen og andre som oppholdt seg der.

I 1943 nedsatte Quisling en granskningskommisjon som skulle undersøke den norske utenrikspolitikken før 9. april. Den fikk tilgang til stortingsreferatene og tok kopier av dem. Dette var bakgrunnen for følgende spesielle historie, referert i stortingsmøtet 14. juni 1945:

«Og ved et merkelig tilfelle har vi fått avlevert til Stortingets kontor det komplette stenografiske referat av møtet for lukkede dører den 9. februar 1940. Etter en av sabotasjeeksplosjonene i Oslo sentrum ble der spredt en masse dokumenter på gaten som en følge av eksplosjonen, og en bra borger, som var på vei ut av landet til England, hvor han siden kom, fant en konvolutt med det originale referat av dette møte, som han deponerte i en herværende bank, som igjen har overlevert det til Stortingets kontor.»

Stortingets dokumenter ble altså spredt ut, og noe ble sendt til Berlin, men det meste ble samlet etter at krigen var over.

Etter freden

Etter freden fortsatte det 89. ordentlige storting, og 14. juni 1945 ble det første møtet siden 9. april 1940 holdt. Som nevnt ble referatene og manglende referat straks et tema i det lukkede møtet samme dagen. Noe av det manglende ble funnet i regjeringsbygningens kjeller høsten 1953, men fremdeles mangler vi deler av referatet fra de lukkede møtene 2. og 8. april 1940 samt møter i den utvidede utenrikskomiteen i perioden. Offentliggjøring av et ufullstendig referat ble ansett som betenkelig, men skjedde likevel i Dokument nr. 5 (1945).

Den videre debatten i dette første lukkede møtet etter freden kan vise oss hva som kan bli situasjonen dersom en står uten et objektivt referat. Man diskuterte en sak om publisering av en beretning fra presidentskapets medlemmer om forhandlingene om riksråd i 1940 (Dokument nr. 1 (1945)). Forhandlingene hadde ikke vært stortingsmøter, og referatene man hadde fra dem, var mangelfulle og skrevet av folk som også hadde deltatt i møtene.

Flere representanter var i 1945 uenige i framstillingen av riksrådsforhandlingene i presidentskapets tekst, og noen ville forandre ordlyden i den. Dette handlet spesielt om forhandlingene som gikk for seg i Oslo i september 1940, da det ikke var stortingsmøte, men ble holdt mange møter i partigruppene, med presidentskapet og med administrasjonsrådet. Det var til og med uenighet om hva som var voteringsresultatet fra noen møter i september i forbindelse med forhandlingene. Dermed var det grunnlag for beskyldninger om selektiv hukommelse, som denne fra en av Arbeiderpartiets representanter:

"For nå er forholdet noe annerledes enn det var i september 1940, nå er det mange som er så velsignet mye klokere enn de var i 1940."

Even Aasland Kortner