Frederik Macody Lunds foreldre var Jens Gabriel Lund og Juliane Fredrikke Hansen. Faren var skipsreder fra skipsrederfamilien Lund fra Farsund. Han døde i 1877, og da flyttet moren med de yngste barna til Kristiania. Frederik tok middelskoleeksamen i 1880 og skulle ta examen artium i 1882, men måtte avbryte skolegangen på grunn av sykdom.

Da han ble frisk, gikk Macody Lund ut i arbeidslivet. Han tok også telegrafisteksamen. Høsten 1882 ble han elev ved Christiania Theater. Men kort tid før skuespillerdebuten deltok han i en pipekonsert rettet mot teatersjefen Hans Schrøder, som hadde nektet å sette opp Ibsens «Gengangere». Da dro Macody Lund utenlands, og han var dels i København, dels på studiereiser i Europa, bare avbrutt av et halvt års lærervikariat i Kristiania og et år i Bergen.

Fra sommeren 1889 bodde han igjen fast i Norge og livnærte seg blant annet som huslærer til han i 1892 fikk ansettelse som stortingsstenograf, en stilling han hadde til 1897. I fritiden prøvde han seg som tegner og maler og leverte illustrasjoner til flere bøker.

Macody Lund ble utnevnt til statsstipendiat i 1929. Han ble tidlig interessert i historie, og huskes nok i ettertid best for sitt engasjement i restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim. Fra 1924 og til sin død bodde Macody Lund på familieeiendommen Husan i Farsund.

Macody Lunds tid på Stortinget

Om Macody Lunds tid på Stortinget vet vi bl.a. at han i mars 1892 etter sigende fikk sin drøm oppfylt: Han fikk jobb som stortingsstenograf. I april samme år skrev H.C. Hansen til Macody Lund:

«Det var mig en inderlig glæde at høre at du havde fået ansættelse i Storthinget. Jeg følte mig forresten allerede på forhånd forvisset om at det nu ikke kunne være lenge før du fik høste nogle frugter af dit ihærdige og tålmodige arbeide i løbet af de senere år. Jeg gratulerer dig af ganske hjerte med dette første skridt i retning af en uafhengig og behagelig stilling.»

Macody Lund fortalte senere at han ble stortingsstenograf fordi vennen Hans Jæger hadde overbevist ham om at sesjonene var så korte at han ville få masse tid til overs til å dyrke sine interesser ved siden av jobben.

Det viste seg likevel at Macody Lund bare trivdes sånn passelig som stortingsstenograf.

To historier fra Macody Lunds tid som stortingsstenograf

Det går to historier om ham fra denne perioden. Den første kan man etter sigende feste stor lit til:

Stortingsrepresentanten Hans Bøhn var bekymret fordi han ennå ikke hadde brutt lydmuren og bedt om ordet i stortingssalen, og han var redd han ikke ville bli gjenvalgt av denne grunn. Dette fortalte han til Macody Lund. En tid etter kom det en sak på dagsordenen som Bøhn hadde god kjennskap til. Midt under denne debatten lød plutselig Macody Lunds stemme fra referentplassen: Herr Hans Bøhn har bedt om ordet! Forskrekket reiste Bøhn seg, gikk opp på talerstolen – og leverte et godt innlegg.

Den andre historien må man kanskje ta med en klype salt, men den ble gjengitt i en rekke Arbeiderparti-aviser i 1932:

En dag Stortinget diskuterte en sak som interesserte Macody Lund, ble han ivrig der han satt på referentplassen. Han reiste seg, grep ordet og holdt en flammende tale der han erklærte seg dypt uenig med taleren og ga uttrykk for at denne var en idiot. Stortingsrepresentantene ble så forbløffet over denne oppførselen i stortingssalen at ingen grep inn, og først etter at Macody Lund hadde talt både lenge og vel, ble han grepet av to av Stortingets betjenter og slept ut av salen. Da han kom til døren, snudde han seg og ropte: «Jeg går, men jeg skal komme fryktelig tilbake!»

I sin minnetale ved Macody Lunds død var det nok denne hendelsen C.J. Hambro hentydet til med disse ord:

«Han var en periode stortingsstenograf, men tradisjonen melder at han skjelte representantene ut høylytt når han var uenig med dem, og han måtte definitivt ut av stenografkorpset da han forsøkte å ta ordet i debattene i stedet for å referere dem.»

Sa opp stillingen selv

Hans ektefeller, Augusta og Kirsten, var imidlertid enige om at det var han selv som sa opp stillingen. Han syntes stortingssesjonene ble lengre og lengre, og det ble liten tid til å holde på med andre ting. Han kunne heller ikke kle seg som han ville som stortingsstenograf. En gang kom han f.eks. med hvite bukser, bredt blått belte om livet og hvit skjorte. Han fikk høre at dette var tenniskostyme – det kunne han ikke bruke i salen!

Karrieren som stortingsstenograf endte med at han sa til professor Gustav Storm:

«Eg vil fara heim til odelen min …»

Kirsten Skraastad