Se film om stortingsbygningens historie og utforming.

De første årene: i lånte lokaler

Den grunnlovsgivende forsamling i 1814 fant sted i et privat hjem, verkseier Carsten Ankers hus på Eidsvoll. Fra høsten 1814 og frem til 1854 holdt Stortinget til i Christiania Kathedralskoles lokaler på hjørnet av Tollbodgaten og Dronningensgate. Stortinget og Odelstinget holdt møtene sine i festsalen, mens Lagtinget holdt til i en biblioteksal ved siden av. Stortinget og departementene overtok etter hvert hele gården, som ble kjent under navnet Departementsgården. Da gården ble revet på begynnelsen av 1900-tallet, ble den gamle festsalen og biblioteksalen plassert på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.

Fra 1854 til 1866 ble møtene i Stortinget holdt i det nye Universitetets «Festivitetslocale» (nåværende Gamle festsal i Urbygningen), der det var bedre plass til plenumsmøtene.

Veien frem til en egen stortingsbygning

I 1836 ble det første forslaget til en stortingsbygning lagt frem av regjeringen, men Stortinget avslo. Tiden var ikke inne til å benytte penger på eget bygg, store byggeprosjekter som Slottet og Universitetet måtte prioriteres. Noen år etter foreslo regjeringen å utvide Departementsgården. Stortinget avslo igjen, men ba samtidig om en tomteutredning. De gamle lokalene var nedslitte og plassmangelen var stor. Debatten om stortingsbygningen skulle prege avisene og stortingsmøtene til saken fikk sin endelige avslutning i 1860.

Hvor skulle Stortinget ligge?

Ikke mindre enn 17 ulike plasseringer ble vurdert som mulig tomt for stortingsbygningen.

Kart over Christiania fra 1848, merket av ved tomtene det forelå forslag til stortingsbygning i årene 1836–1866. Foto: Kartverket (Norges Geografiske Oppmåling).

Aktuelle tomter markert med nummer på kartet:

1. Grev Wedels plass. Utkast av Grosch i 1836
2. Utbygging av Departementsgården, foreslått av regjeringen i 1839
3. Glaciet mellom Norges Bank og Piperviksbakken
4. Motzfeldts eiendom, fra Akersgaten mot Pilestredet
5. Det nedbrente teaters tomt
6. Youngsløkken mellom Møllergata og Storgata (nåværende Youngstorget)
7. Studenterlunden. Utkast av Linstow i 1841
8. Christiania torv/Universitetsbibliotekets tomt. Utkast av Schirmer i 1851
9. Artilleristalltomten. Utkast av Schirmer og von Hanno i 1853
10. Fru Grunings løkke, foreslått i 1846
11. Klingenberg løkke, anbefalt av regjeringen i 1847. Utkast av Nebelong
12. Huseiertomten (nåværende Eidsvolls plass). Utkast av Schirmer og von Hanno i 1854
13. Slottsplassen. Privat forslag fra 1850
14. Tullinløkken, foreslått i 1847
15. Ruseløkkbakken, «røverstaten Algier» (nåværende Victoria terrasse), foreslått i 1854
16. Slottsparken ved Fredriksgate (Geografisk oppmåling). Anbefalt av Stortinget. Utkast av Schirmer og von Hanno til arkitektkonkurransen i 1856
17. Karl Johans gate (Stortingets nåværende plassering). Konkurranseutkast fra 1856, samt Langlets og Hansens utkast 

Debatt om plassering og utforming

Etter tiår med debatt om ulike forslag og plasseringer, vedtok Stortinget at det skulle bygges i Slottsparken og det ble bestemt at det skulle utlyses en arkitektkonkurranse. Regjeringen var uenig med Stortinget i valg av plassering, og gikk i stedet til innkjøp av dagens tomt. Etter tautrekking ble begge tomter stilt til disposisjon i arkitektkonkurransen. I 1856 utlyste Finansdepartementet arkitektkonkurransen og juryen utnevnte arkitektene Schirmer og von Hanno som vinnere, med utkastet Vaterpas i nygotisk stil. Saken var likevel ikke avgjort, det var opp til Stortinget å bestemme.

Schirmer og von Hannos forslag.

Etter at fristen for konkurransen var gått ut, sendte den svenske arkitekten Emil Victor Langlet inn et utkast. Selv om tegningene kom for sent, besluttet Stortinget at det likevel skulle bedømmes. Langlets forslag vekket oppsikt, det representerte noe nytt og særpreget. Meningene var mange og ordvekslingene saftige i avisene i forkant av Stortingets behandling av saken. Etter lang debatt, og med et knepent flertall, vedtok Stortinget den 7. oktober 1857 å vrake vinnerne av konkurransen og gå for Langlets bygning isteden. 

Med dette skulle man tro at saken hadde fått sin endelige avgjørelse. Men regjeringen følte seg ikke trygg på at den unge og uerfarne svenske arkitekten ville klare å utføre byggeprosjektet, og i 1859 ble det innhentet nytt forslag til stortingsbygning fra den anerkjente arkitekten Christian Hansen i København. Regjeringen anbefalte for Stortinget å sette vedtaket om Langlets bygning til side, og heller realisere Hansens forslag.

Professor Hansens forslag.

Mens debatten i 1857 dreide seg om Schirmer og von Hannos og Langlets forslag, dreide debatten i 1860 seg om Langlets og Hansens forslag. Men spørsmålet om stortingsbygningens utforming var også blitt et politisk spørsmål. Opposisjonen kritiserte regjeringen for å sette Stortingets vedtak til side. Den 18. mai 1860 vedtok Stortinget å opprettholde beslutningen fra 1857, med 59 mot 47 stemmer. Det var endelig avgjort at det skulle bygges en stortingsbygning i tråd med Langlets forslag.

For mer informasjon om stortingsbygningens historie og debatten om stortingsbygningen, se:

• Stortingets jubileumsutstilling «Fra Langlet til Holter» 
• Nasjonalmuseets utstilling «En ny stortingsbygning. Konkurranse og debatt 1836–1866»
• Utstillingskatalogen «Stortingsbygningen 150 år. To arkitektkonkurranser»
• Boken «Debatten om stortingsbygningen 1836–1866», Mari Hvattum (red), 2016
• Anekdoter fra stortingsbygningens historie

Arkitekten

Emil Victor Langlet (født 24.2.1824 i Borås, Sverige) var det svenske kunstakademis reisestipendiat da han i 1857 reiste til Christiania for å presentere sitt forslag til stortingsbygning. Han hadde  lengre studieopphold bak seg i Paris og Roma. Det er sannsynlig at han fikk høre om arkitektkonkurransen fra norske venner i den skandinaviske kunstnerkolonien i Roma.

Langlet hadde praktisk utdanning fra sløydskole og læretid hos en vannverksbyggmester før han begynte på kunstakademiet. Før han bestemte seg for arkitektlinjen, var han i sterk tvil om han ikke skulle velge kunstmaling i stedet. Langlet var samtidig så opptatt av praktiske bygningstekniske ting som ventilasjon og oppvarming at man fryktet at det gikk utover hans kunstneriske utvikling.

Oppdraget med stortingsbygningen var hans store gjennombrudd som arkitekt. Det dannet grunnlaget for hans senere karriere i Sverige hvor han fikk konsentrere seg om sin hovedinteresse: sentralkirker (monumentale kirkebygg med en sentral tårnkonstruksjon).

Langlet har tegnet en rekke andre byggverk i Norge: Drammens teater, Drammens børs, Nissens pigeskole (Bokhandelens hus), rådhuset i Fredrikstad og en rekke bolighus.

 

Langlets skisse til stortingsbygning. Riksantikvaren.

Langlets stortingsbygning

Byggestart var 3. august 1860, grunnstenen ble nedlagt 10. oktober 1861 og Stortinget flyttet inn 5. mars 1866. Total kostnad (inkl. inventar) var 239 333 spesidaler eller litt i underkant av 960 000 kroner. (ca. 57 millioner i 2007-kr.)

Bygningen er oppført i gul tegl med sokkel og detaljer i lysegrå granitt. Stilmessig er den en blanding av en rekke stilarter, og man kan se inspirasjon fra Langlets studieopphold både i Frankrike og Italia. Noe av det som gjorde bygningen populær var at den ikke lignet noen andre parlamentsbygninger. Mens de fleste  parlamentsbygningene hadde salene liggende «beskyttet» inne i sentrum av bygningen, har Langlet plassert stortingssalen ut mot verden utenfor. Rotunden gjør at salen nesten ligger utenpå bygningen. Baksiden av den opprinnelige stortingsbygningen er en kopi av forsiden; her er det den mindre lagtingssalen som stikker ut i en rotunde. Langlet har også designet interiøret helt ned til f.eks. representantenes stoler i salen.

I begynnelsen var det bare 35 rom til disposisjon for de 111 stortingsrepresentantene, og selvsagt helt utenkelig at hver representant skulle kunne få eget kontor. Dette kom av at Stortinget delte bygningen med en rekke andre virksomheter: Norges Geografiske oppmåling, Kanaldirektøren, Statsrevisjonen og Riksarkivet. Men etterhvert fikk man behov for hele bygningen, og de andre virksomhetene flyttet ut.

Les om da grunnstenen til stortingsbygningen ble nedlagt 10. oktober 1861.

Steinløvene på Løvebakken

På Løvebakken ligger to store steinløver på vakt. Løvemotivet er blitt benyttet som riksvåpen i Norge i århundrer, og i 1863 diskuterte Stortinget om det var riktig å plassere to løver utenfor stortingsbygningen. Til slutt ble det bevilget penger til prosjektet.

Billedhuggeren Christopher Borch tegnet og modellerte løvene, men det var straffanger fra Akershus festning som hugget dem ut – hovedsakelig Gudbrand Eriksen Mørstad. Han var dømt for et kaldblodig mord, men hadde fått dødsstraffen omgjort til livsvarig slaveri. I 1872 ble han benådet. Han emigrerte senere til Amerika sammen med familien sin for å bli rydningsmann på prærien.

Stortingsbygningen og krigen

Natten til 9. april ble Stortinget evakuert, mye takket være stortingspresident Hambros personlige initiativ. Stortinget holdt to møter 9. april: det første i en kino på Hamar og det siste på Elverum folkehøgskole.

Stortingsbygningen ble først besatt ut på ettermiddagen 9. april. De første dagene ble bygningen brukt som forlegning for tyske tropper. Etterhvert rykket Reichskommissar Josef Terboven inn med sin administrasjon. Stortingssalen fikk stort sett stå i fred, men lagtingssalen ble «ominnredet» med senket tak, mahognypanel på veggene og et interiør med moderne funkispreg. Terboven selv valgte Eidsvoldsgalleriet til sitt private kontor. Bildene av eidsvoldsmennene ble erstattet av tyske landsskapsmalerier, men heldigvis ikke ødelagt.

Etterkrigstid: utvidelser

Annen verdenskrig satte en foreløpig stopper for en pågående diskusjon om plassmangel og behov for modernisering av stortingsbygningen. Etter krigen ble behovet prekært. Stortinget vedtok å utlyse en ny arkitektkonkurranse om en utvidelse av stortingsbygningen i 1949. Arkitekt Nils Holter ble utropt til vinner og i årene 1951–1959 ble en storstilt ombygging av stortingsbygningen utført under Holters ledelse. En moderne kontorbygning erstattet det lave bygget i Akersgaten. Gårdsplassen ble bygget inn og stortingssalen ble utvidet.

De siste årene har det også pågått til dels store ombyggingsarbeider. Behovet for flere kontorer og konferanserom førte til at Stortinget i 1972 kjøpte Prinsens gate 26 (Alliancegården er fra 1881, der Halvorsens Conditori har holdt til siden den tid), i 1988 Akersgata 21 (Astoria hotell), i 1993 Nedre Vollgate 20, i 1997 Nedre Vollgate 18 (Perminalen) og i 1999 Tollbugaten 31 (NORAD-gården). I Akersgata 18 leier Stortinget lokaler til et komitéhus. Sommeren 2009 ble det installert et moderne konferanseanlegg i stortingssalen.