Bare navnet Nils Holter skulle være en garanti. Det skrev Dagbladet da avisen kunngjorde seieren i Stortingets arkitektkonkurranse. Holter var en av landets dyktigste arkitekter, med Kringkastingshuset på Marienlyst, Bergens posthus og Studentersamfundet i Oslo på merittlista.

Ex viste et tilbygg i Akersgata, utformet som et moderne kontorbygg på fem etasjer. I tillegg kom forslagene til ombygging i selve stortingsbygningen. Fagekspertisen, med Riksarkitekten i spissen, var svært positiv til tegningene. Fra lekmannshold var mottagelsen mindre hjertelig. «Lappverk eller storverk?» spurte Arbeiderbladet, og landet på det første.

Mye av kritikken ble rettet mot den modernistiske formen på tilbygget. Da Aftenposten spurte Holter om han trodde «tingmennene vil like funkis», svarte han at god plass og pene kontorer nok var det viktigste for dem. Hva representantene faktisk mente, ble klart da saken ble lagt frem for Stortinget.

Debatten varte i nesten fem timer. En rekke representanter kritiserte tilbygget for å ha en form som brøt for mye med det gamle. Arbeiderpartiets formann Trygve Bratteli inviterte til omkamp om hele prosjektet og foreslo en helt ny stortingsbygning. Flere var enige i at en ny parlamentsbygning ville være flott. Men det ble stilt spørsmål ved hvor lang tid det ville ta, hvor mye det ville koste og ikke minst hvor en ny bygning skulle plasseres. For mange veiet dessuten stortingsbygningens historie og symbolverdi mot å flytte.

Holters forslag fikk til slutt stort flertall. Flere av dem som stemte for, hadde imidlertid gjort det noe motvillig. De ønsket ikke å utsette saken ytterligere. En ombygning i tre etapper ble vedtatt, mot 17 stemmer.

Siste ord var likevel ikke sagt. Da Stortinget skulle bevilge penger til tilbygget, halvannet år senere, stemte den nylig fratrådte statsminister Einar Gerhardsen mot. Han ville ikke bli medansvarlig for et vedtak han hevdet ville gi Norge den mest upraktiske parlamentsbygningen i verden, «for ikke å si den styggeste i verden.»

Den unge bystyrerepresentanten Kåre Willoch sluttet seg til. Tilbygget vil fullstendig spolere stortingsbygningens helhetspreg. Det ville bli «verdens styggeste parlamentsbygning», skrev han i Morgenposten. Willoch foreslo isteden en annen løsning. Stortinget kunne flytte inn i Universitets lokaler på Karl Johan. Universitet kunne flytte til Blindern, mens regjeringen kunne overta stortingsbygningen. Da ville man også slippe å rive Empirekvartalet for å sette opp et nytt regjeringsbygg.

Til tross for protester og gjentatte omkamper, fikk tilbygget sine bevilgninger. Den 5. mars 1956 – på dagen nitti år etter at stortingsbygningen ble innviet – stod det ferdig.

Holters stortingsprosjekt omfattet likevel langt mer enn tilbygget. Stortingssalen ble utvidet, det åpne gårdsrommet ble ombygd til en vandrehall og en ny hovedtrapp kom på plass ‒ for å nevne noe. Hele byggeprosjektet stod ferdig 10. januar 1959.

«Det nye har inngått en lykkelig forening med det gamle», uttalte stortingspresident Nils Langhelle ved overtagelsen av bygningen. I ettertid har Holters arbeid med stortingsbygningen blitt beskrevet som et av de mest vellykkede eksemplene på å føye en ny fløy til en eldre bygning. Holter ble i 1961 tildelt A.C. Houens diplom for arbeidet med Stortingets hus.

For mer om Nils Holter, de ulike byggetrinnene og flere av protestene som fulgte, se utstillingskatalogen To arkitektkonkurranser.