Langlets stortingssal har form som et amfiteater, etter gresk og senere fransk assemblée-tradisjon. Men det var ikke selvsagt at salen skulle få en slik form. I Europa var det mange eksempler på rektangulære parlamentssaler. Plenumssalen i England hadde for eksempel motstående benker på langsidene, en såkalt «chapel»-form.

På Eidsvoll satt Riksforsamlingen slik, i et rektangulært rom med benkerader mot hverandre. Men både i Katedralskolens auditorium og i Universitetets festsal var benkene plassert i en halvsirkel, førstnevnte dog i en litt mer flatklemt variant. Stortingsrepresentantene var derfor vant til å sitte i en bue, alfabetisk inndelt etter den delen av landet de representerte, og med presidentpodiet foran seg.

I Schirmer og von Hannos stortingssal, som var regjeringens foretrukne variant, ble det foreslått å plassere stortingsrepresentanter på benker bak hverandre på den ene langsiden, med presidentpodiet imot på den andre siden av rommet. Men stortingsmennene foretrakk halvsirkelformen. «Med Salens Indredning ansees det hensiktsmæssigt at Sædesrekkene gifves Bueform, som de have havt i de hidtil benyttede Sale, da denne Form letter Oversigten», heter det i Stortingets innstilling av Langlets forslag i 1857.

Ett år etter at stortingsbygningen var tatt i bruk, virket det også som representantene var godt fornøyd med sin nye plenumssal. Et av medlemmene i byggekomiteen for stortingsbygningen, ingeniørløytnant C. Lund, skrev i Polyteknisk Tidsskrift i 1867 at tilfredsheten med det nye lokalet var – såvidt erfart – rett alminnelig blant stortingsmennene, og han fremhevet særlig stortingssalens lyse vennlighet, med sin elegante innredning og bekvemme møblering (Haffner, Stortingets hus, 1955 s. 116).